Søndag 12.08.2018: Coventry United v Rugby Town
Ved The Acorn Guest House i Sunderland hadde verten uoppfordret sagt seg villig til å starte frokostserveringen noe tidligere enn planlagt siden jeg skulle tidlig av gårde, og etter at jeg tuslet ned trappa få minutter før halv åtte, gikk det ikke lang tid før han kom med tallerkenen med en full english breakfast. Det var begrenset kollektivtilbud denne søndagsmorgenen, så etter å ha sjekket ut, gikk jeg de rundt 15 minuttene via Mowbray Park til Sunderland stasjon for å ta metroen til Newcastle. Første avgang var 08.40, og den kom omsider i rute slik at jeg kunne starte ferden mot West Midlands, der jeg til slutt hadde valgt meg FA Cup-kampen Coventry United v Rugby Town. For tredje gang på tre dager sto altså en kamp i FA Cupens Extra Preliminary Round på menyen, og med hotell booket i øst-London ville jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp for deretter å fortsette ferden ned mot hovedstaden etter kamp.
Bakgrunnen for valg av base denne søndagen var først og fremst ønsket om å kunne ha to dager på samme hotell når jeg dagen etter skulle se kamp i Chelmsford. Samtidig hadde jeg på det tidspunktet da hotellet ble booket også regnet med at søndagskampen ville bli hos St. Margaretsbury, som også hadde søndagskamp i FA Cupen. Men da Coventry United omsider flyttet sin hjemmekamp pga hjemmekamp for rugby-klubben de banedeler hos, gjorde jeg om på planene og bestemte meg for kamp på Butts Park Arena i Coventry. Det var med 09.35-toget at jeg forlot Newcastle med kurs for Birmingham, men det ble et lynraskt rendevouz på perrongen i Sheffield, der jeg raskt hoppet av toget i noen sekunder for å hilse på min Fredrikstad-kompis Jon Erik, før jeg steg på igjen slik at jeg var sikker på å få bli med videre. Jon Erik hadde også tenkt seg på FA Cup-kamp, og det var undertegnede som hadde tipset ham om kampen hos Hallam.
Det hadde ikke vært meg imot å dra dit heller, men jeg var tross alt lysten på å besøke nye jaktmarker, og etter et raskt togbytte, var det med en snau time til avspark at jeg sto utenfor Coventry stasjon. Coventry bør være kjent for de fleste, men har rundt 350 000 innbyggere i selve byen som for ordens skyld ligger helt øst i grevskapet West Midlands – rundt tre mil øst-sørøst for Birmingham. Byen vokste i sin tid frem rundt et benediktinerkloster, og var gjennom middelalderen et viktig sentrum for handel med ull og tekstiler. Senere har den vært viktig i britisk bilindustri, og ble dessuten meget hardt rammet av de tyske bomberaid under 2. verdenskrig. Kun London, Hull og Plymouth skal ha hatt større skader, og blant annet ble byens tidligere flotte katedral lagt i ruiner. En siste liten dose ubrukelig trivia: av alle engelske byer med city-status skal Coventry være den som ligger lengst fra kysten.
Jeg valgte å la en taxi skysse meg til Butts Park Arena, og den asiatiske drosjekusken skjønte etter hvert hvor jeg skulle, slik at han fikk sluppet meg av ved riktig adresse rett utenfor anlegget. Idet jeg gikk ut av drosjen, så jeg sporenstreks et kjent fjes spasere over parkeringsplassen, og Leicester City-fan og groundhopper John Main sa seg umiddelbart villig til å la meg slenge fra meg bagasjen i bagasjerommet hans. Med den ute av veien for en stund, gikk vi for å betale oss inn, og £7 fattigere kunne jeg passere gjennom telleapparatene for deretter å fiske frem £1,50 til programselgeren på innsiden. Til gjengjeld fikk jeg et kampprogram i et uvanlig og snodig format – ‘pocket size‘ kalte selgeren heftet som må være av A6-format eller deromkring. Det hadde da uansett den forventede informasjon, og med det gikk jeg for å finne baren under tribunen.
Der ventet nemlig en annen kjenning, for Ulster Jim hadde et par dager tidligere spurt om jeg hadde noen kamper planlagt i West Midlands på denne turen. Da jeg nevnte denne kampen, ga han beskjed om at han også ville ta turen. Stourbridge- og Nord-Irland-supporteren satt ganske riktig ved et av bordene inne i baren, og var vel den første personen jeg så da jeg kikket inn der. Her skjønner man raskt at det er rugby-klubben som drifter anlegget og dens barer og matutsalg, og jeg unnet meg både fast og flytende føde mens jeg samtalte med Jim og et par andre kjenninger av ham som snart slo seg ned ved bordet vårt. Skjønt i likhet med mange andre ble de stadig distrahert av en usedvanlig sprek og barmfager ung frøken som spradet rundt med sin kjæreste som neppe kan være av den sjalu sorten.
Coventry United ble stiftet så sent som i 2013, og det var som et direkte resultat av alt surret rundt Coventry City (som nok skulle ha blitt på Highfield Road!). Av de som hadde sett seg lei på surrehuene i styret, eierne SISU og eierne av Ricoh Arena, var det fire venner som nok følte at eksiltilværelsen i Northampton fikk begeret til å renne over en gang for alle, og de fire stiftet Coventry United som det som vel må kunne kalles en protestklubb. De måtte starte opp på step 8 (eller nivå 12 totalt, om man vil), i Midland Combination Division Two, der de våren 2014 endte på en andreplass i sin første sesong – en sesong der de blant annet registrerte en 28-0-seier over stakkars Polesworth.
Det var nok til å få rykke opp, men siden Midland Combination og Midland Alliance etter den sesongen slo seg sammen og stiftet dagens Midland Football League, var det der de tok plass i Division Two. Den ble vunnet på første forsøk, og det ble også Division One året etter, slik at Coventry United hadde sikret opprykk i samtlige av sine tre første sesonger da de nå tok plass i Midland Football League Premier Division. Der har det så langt blitt to åttendeplasser, men det er vel heller tvilsomt om deres ambisjoner begrenser seg til å slå seg til ro med spill på step 5. De hadde da også startet sesongen med å vinne begge sine ligakamper 1-0 – hjemme mot Shepshed Dynamo og borte mot South Normanton Athletic.
Nå var det altså imidlertid FA Cupen det dreide seg om, og kampen mot Rugby Town var en reprise fra forrige sesongs FA Cup-møte på det samme stadiet av turneringen. Den gang endte det med 1-2 og Rugby-seier, og Coventry-klubben ønsket nå hevn. Forrige sesong var de to for øvrig også ligarivaler i Midland League, der Rugby Town spilte forrige sesong etter nedrykket i 2017, men de har foran inneværende sesong blitt flyttet over til United Counties League. Der hadde de startet med seier 4-0 over Peterborough Northern Star og tap 0-2 mot Leicester Nirvana – begge på bortebane. Alle vi snakket med forventet en tett og jevn kamp, og det var bare å komme seg ut og ta oppstilling da spillerne var i ferd med å innta banen.
Butts Park Arena ble ferdigstilt så sent som i 2004, og eies av rugby union-klubben Coventry RFC. Ikke lenge etter flyttet også rugby league-klubben Coventry Bears inn, mens Coventry United startet en banedeling her før forrige sesong (2017/18) etter å tidligere ha spilt på Alan Higgs Centre og banedelt med Coventry Sphinx. Butts Park Arena har én eneste tribune, men det er til gjengjeld en stor sittetribune som på den ene langsiden strekker seg hele banens lengde og alene skal ha kapasitet til 3 000 tilskuere. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, men på bortre langside – som nå var sperret av og utilgjengelig – skal det tidligere ha stått en midlertidig tribune med kapasitet til ytterligere 1 000 tilskuere. Den skal dog ha blitt fjernet i 2006 da den visstnok ikke oppfylte sikkerhetskravene. Fortsatt er det et eller annet bygg der borte, men jeg kom meg altså ikke over for å undersøke nærmere.
Det går for øvrig en jernbanelinje bak den ene kortsiden, men det var greit å overlate trainspotting til andre når kampen nå ble sparket i gang. Det var et par halvsjanser begge veier, og Shaquille McDonald kunne vel kanskje gitt vertene ledelsen før gjestene slo til i det niende minutt. Steffan Blake spilte gjennom Charlie Evans, og han pirket ballen videre til Danico Johnson som dundret inn 0-1 fra rundt straffemerket. Resten av omgangen kom det meste av sjanser og halvsjanser fra dødballer, og de ble det etter hvert en del av, ettersom det til tider også ble litt ampert. Da vertene utlignet på overtid av første omgang, var det også i forbindelse med en dødball, og det var en klassescoring som ville fått kommentatorene til å gå amok dersom det hadde dreid seg om Premier League.
Curvin Ellis ble felt like utenfor 16-meterstreken, og Cov-kaptein Robert Prinzel gikk for kraft da han dundret ballen rett i muren, men ballen falt ned for Ellis som med et slags brassespark sendte ballen i mål på nydelig vis uten at Rugby-keeper Matt Hill kunne gjøre stort. En strålende finale på første omgang, og til lyden av ‘If The Kids Are United’ gikk spillerne i garderoben mens vi oppsøkte baren for en rask forfriskning. Vi returnerte med perfekt timing idet dommeren blåste i gang andre omgang, og vi fikk se et Rugby Town som nå tilrev seg et initiativ. Charlie Evans ble spilt alene gjennom, men skjøt rett på Cov-keeper Jack Tregartha, som også måtte i aksjon for å stoppe et skudd fra tidligere Coventry United-spiller Lewis Rankin. Bortelagets målscorer Danico Johnson så ut som om han kunne trenge en større shorts, men var et konstant uromoment og sendte i vei et skudd som smalt i stolpen. Rugby Town presset på nå.
Hjemmelagets offside-felle var langt fra imponerende, og tjue minutter ut i omgangen slo den igjen sprekker da ballen ble vippet frem til Danico Johnson som hadde tid til å kikke bort på linjemannen før han alene med keeper sendte ballen i mål til 1-2. Drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre for vertene, for Danico Johnson lurte igjen offside-fella og var helt alene da han ble meid ned av keeper Tregartha. Sisteskansen fikk se det røde kortet i sin Coventry United-debut etter å ha frarøvet motstanderspissen en soleklar mulighet for et hattrick, og dette gjorde selvsagt ikke jobben enklere for de røde og grønne. De hadde imidlertid et par sjanser eller halvsjanser der de skapte litt kaos i Rugby-feltet, men fikk aldri utligningen, og det ble deja-vu med 1-2 som sluttresultat for andre år på rad. Det skjedde denne gang foran 258 tilskuere; noe overraskende for oss som hadde tippet 350+.
Uansett, John Main tilbød meg skyss tilbake til Coventry stasjon, og derfor tok jeg farvel med Jim & Co og brøt sporenstreks opp for å bli med John. Etter å ha takket for skyss, kunne jeg ta plass på 17.30-toget til London Euston, og vel fremme der unnet jeg meg en aldri så liten pitstop ved Euston Tap (Eastlodge) før jeg lot tuben frakte meg fra Euston Square til Liverpool Street. Siste etappe gikk med tog fra Liverpool Street til Romford, der jeg hadde betalt £67 for to netters overnatting ved Travelodge Romford The Quadrant. Etter å ha sjekket inn, hadde jeg tenkt å sjekke ut en mikropub i Gidea Park, men da det begynte å regne, droppet jeg de planene og valgte i stedet å innta en pint og et måltid på The Goose, utenfor Romford stasjon. Kvelden ble avsluttet med en pint på The Lamb før jeg trakk meg tilbake og fant senga.
English ground # 482:
Coventry United v Rugby Town 1-2 (1-2)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Butts Park Arena, 12 August 2018
0-1 Danico Johnson (9)
1-1 Curvin Ellis (45+1)
1-2 Danico Johnson (66)
Att: 258
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 13.08.2018: Chelmsford City v Dulwich Hamlet
Previous game: 11.08.2018: Sunderland RCA v Ryhope CW
This day on a map