Sunderland RCA v Ryhope CW 11.08.2018

 

Lørdag 11.08.2018: Sunderland RCA v Ryhope CW

 

 

Jeg våknet av alarmen klokka 05.58 og kravlet lettere omtåket ut av senga, men tre kvarters tid senere var jeg frisk og rask på vei ut av hotellet og over til Winners Triangle stasjon for å ta meg til Reading med 07.02-toget. Det er en togtur på hele åtte minutter, og jeg fikk raskt validert togpasset på Reading stasjon før jeg kastet meg på 07.21-toget inn til London Paddington. Jeg skulle helt opp til nordøst, og etter å ha tatt tuben til Kings Cross St. Pancras, kunne jeg omsider sette meg ned på 09.00-toget mot Newcastle og unne meg litt mer søvn på veien. Få minutter før klokka slo 12 kunne jeg stige av i det som nok er min engelske favoritt-by, men jeg skulle videre, og etter 5-6 mislykkede forsøk på å få en av billettautomatene på metroen til å samarbeide, fikk jeg omsider kjøpt billetten til Sunderland.

 

 

Hvorfor hadde jeg så valgt å reise helt hit opp på det som tross alt var en lørdag med en hel haug av kamper på menyen? Vel, selv om det var flere fristende oppgjør – ikke minst i FA Cupens Extra Preliminary Round – klarte jeg til slutt ikke å motstå det jeg ikke vil nøle med å kalle rundens skikkelige godbit. Det dreide seg om et skikkelig grende-derby i Ryhope, der Sunderland RCA skulle ta imot Northern League-kollega og lokalrival Ryhope Colliery Welfare til dyst. Jeg liker Northern League, jeg liker de tidligste rundene av FA Cupen, og jeg liker lokaloppgjør som dette, så det var til slutt vanskelig å komme utenom denne. Jeg ville også få selskap der av mine groundhopping-venner i nordøst, Katie og Lee, men for å slippe å stresse ville jeg måtte dra med meg bagasjen rett på kamp for deretter sjekke inn etterpå.

 

 

Etter å ha tatt metroen ned til Sunderland, hoppet jeg derfor på buss 39 og kjøpte en dagsbillett for Go NorthEast sine busser i området. Etter drøyt ti minutter på bussen steg jeg av i Ryhope, som er en landsby rett ved den sørlige bygrensen til Sunderland, og som nå er i ferd med å bli spist opp av den langt større naboen. Ryhope ligger omtrent midt mellom Sunderland sentrum og Seaham – fire-fem kilometer fra Sunderland sentrum, og selv om man ved folketellingen i 2011 registrerte snaut 10 500 innbyggere, opereres det nå med et anslått innbyggertall på rundt 14 000. I Ryhope drev man lenge med jordbruk, men som så mange andre steder i regionen skulle etter hvert kullgruvedriften overta som hovednæringsvei. Det var vel etter den lokale gruvens åpning i 1859 at innbyggertallet for alvor begynte å vokse, men gruven stengte i 1966, og jernbanestasjonen er i dag borte selv om linjen til Seaham fortsatt går gjennom landsbyen.

 

 

Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og derfor benyttet jeg anledningen til å hoppe av et steinkast fra puben The Guide Post og foreta en aldri så liten test av varene i tappekranene. Puben ble for øyeblikket dominert av barnebursdag med viltre unger som herjet rundt mens de unge mødrene (som slett ikke var verst) gjorde sitt beste for å kontrollere de. Jeg nøyet meg uansett med ett glass, for det var på tide å rette oppmerksomheten mot kampen, og via et par smug og gangveier tok jeg meg gjennom boligområdet og fant frem til Meadow Park der jeg med bortimot halvannen time til avspark betalte meg inn med £6 pluss £1 for dagens kampprogram. Etter å ha slått av en liten prat med karene i inngangspartiet gikk jeg for å slenge fra meg bagasjen i et hjørnet av klubbhusets bar. Det viste seg å ikke være noe problem, og jeg hadde ikke før gjort så før jeg kunne skimte Katie & Lee entre borte ved inngangspartiet.

 

 

Initialene i Sunderland RCA står for ‘Ryhope Community Association’, men klubben begynte i 1963 sitt liv som Ryhope Youth Club. Det var i 1971 at de tok navnet Ryhope Community Association, og spill i Seaham & District League og Houghton & District League hadde gitt en rekke titler, men etter å ha fått avslag på søknad om opptak til Wearside League la de ned driftet etter 1974/75-sesongen, og det gikk tre år før man igjen blåste liv i klubben som nå tok plass i Northern Alliance. Der vant de i 1981 ligacupen samtidig som de tok andreplassen i ligaen, men de hadde blitt henvist til spill på en enkel bane tilknyttet en lokal skole. Det skulle endre seg da de nå endelig klarte å overbevise lokale myndigheter til å få leie et stykke land der de etter hvert bygget opp sin nåværende hjemmebane Meadow Park.

 

 

I 1982 var de en av klubbene som fikk være med å stifte Northern Leagues Division Two da verdens nest eldste liga igjen utvidet med en andredivisjon. Våren 1984 sikret de seg andreplassen og opprykk til toppdivisjonen, men etter å ha debutert med en 10. plass ble det snart for tøft, og de måtte i 1988 ta turen ned igjen etter fire sesonger. I 1999 var det starten på en ny æra da de slo seg sammen med Wearside League-klubben Kennek Roker under navnet Kennek Ryhope Community Association, men de fortsatte å slite i Division Two. I 2006 slo de seg igjen sammen med Springboard Sunderland og tok dagens navn – Sunderland RCA. En retur til toppdivisjon ble sikret med andreplassen i 2010, og en historisk bestenotering ble registrert med fjerdeplassen to år senere- en fjerdeplass som for øvrig ble kopiert så sent som forrige sesong.

 

 

Det var blant mange knyttet relativt stor interesse til dagens oppgjør mot Ryhope CW. Som man skjønner – og også som tidligere nevnt – hører altså begge klubbene hjemme i Ryhope, og i luftlinje skiller det vel kun noen få hundre meter mellom de to. Lee spådde optimistisk 7-800 tilskuere til dagens kamp, men en klubbrepresentant hadde vært langt forsiktigere samtidig som han minnet om at mange av de to klubbenes supportere faktisk går på begge klubbers hjemmekamper slik at de til en viss grad deler sine tilhengere. Med det i minne var det heller ikke særlig overraskende å høre at de også har en meget vennlig rivalisering. Man var imidlertid ikke i tvil om at dagens kamp nok ville være den hittil mest prestisjefulle mellom de to.

 

 

Jeg hadde sammen med Katie & Lee satt meg ned litt i skyggen på hovedtribunen, men vi hadde ikke sittet der lenge før vi fikk selskap av utsendinger fra BT Sports som faktisk også hadde fattet interesse for dette lokaloppgjøret. Lee hadde truffet på sin vei inn og selvsagt plapret om besøkende fra Norge, så nå fikk jeg selvsagt snart både kamera og mikrofon i fjeset og måtte legge ut om hvorfor en nordmann befant seg på Meadow Park denne dagen. Det var heldigvis raskt unnagjort, og jeg humret snart for meg selv da også en noe tvilende Katie lot seg overtale til å si noen ord om hvorfor hun foretrakk denne kampen og non-league fremfor kampene til Sunderland AFC. Hun kan nok takke seg selv for å ha kommet i Sunderland-drakt!

 

 

Hjemmelaget hadde åpnet ligasesongen med hjemmetap for Newcastle Benfield før de slo nyopprykkede Whickham borte, og også Rhyope CW sto med én seier og ett tap etter to ligakamper i Northern League Division One. Denne ligaens toppdivisjon ble foreløpig toppet av Bishop Auckland på målforskjell foran Blyth AFC og Hebburn Town som også hadde full pott etter to kamper. Lee var litt usikker på Bishops men advarte mot et Hebburn Town som nå skal ha en del midler, og også Blyth som det dog var knyttet stor usikkerhet til (det viste seg å stemme da de på håpløst vis valgte å trekke seg og legge ned klubben et par uker senere!). Men nå var det FA Cup det dreide seg om, og det var allerede klart at vinneren av dagens kamp ville gjeste NPL-klubben Clitheroe i neste runde.

 

 

Meadow Park var før denne dagen en av kun tre baner jeg fortsatt hadde til gode å besøke i Northern Leagues toppdivisjon, og jeg likte meg umiddelbart nokså godt her. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og alt av tilskuerfasiliteter er å finne på bortre langside sett derfra. Midt på denne langsiden står anleggets hovedtribune som er en fin sittetribune i mur. På sin ene side har den klubbhuset, mens fra tribunen og opp mot det andre hjørnet strekker seg et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere samtidig som den rød- og hvitmalte bølgeblikken i bakkant forteller hvem som har tilhold her. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing, og laglederbenkene i mur er på motsatt langside. Banen har forresten en temmelig heftig helling i lengderetningen, men det er vel det man kaller karakter.

 

 

Det er vel ikke helt overraskende at det er en rekke personer og spillere med forbindelser til begge klubber, og at det også denne dagen var flere aktører som ville møte gamle lagkamerater. Vi ventet spent på avspark samtidig som vi noterte oss lagoppstillingene, men Lee måtte nok innse at han hadde vært vel optimistisk i sitt tips av tilskuertall da vi nærmet oss kampstart uten at det hadde begynt å nærme seg halvparten av hans anslag. Etter at lagene hadde blitt presentert og til og med stilt opp for lagbilder kunne vi starte ballet, og vi skulle bli vitne til en vanvittig kamp der det haglet med sjanser og interessante episoder. Det syntes som om vi alle hadde vertskapet som en liten favoritt, og det gikk ikke lenge før denne mistanken ble styrket.

 

 

Allerede i kampens tredje minutt lå den første ballen i nettmaskene bak bortekeeper Jonathan Ball, etter at han først hadde reddet et skudd men gitt en retur som Mark Davidson satt i mål til 1-0. Deretter fulgte en bisarr episode der spillet ble stoppet uten at vi kunne skjønne hva som var på ferde da vi ikke så noen spillere ligge nede e.l. Vi fikk snart svar på gåten da en fra hjemmelagets benk kom løpende ut på banen og omsider fikk «skuffet» opp en voksen hunde-bæsj som tydeligvis hadde vært til sjenanse. Jeg kan ikke huske å ha sett det før! Med dette ute av verden fortsatte vertene å presse på, og om jeg skulle gått i detalj om alle mulighetene som ble skapt, ville det blitt en voldsom avhandling. De hadde hatt flere sjanser til å doble ledelsen da Ryhope fikk sitt første skudd på mål etter 12-13 minutter og sekunder senere traff Colin Larkin stolpen for RCA.

 

 

Jeg begynte faktisk å tenke over hvorvidt RCA ville kunne svi for sjansesløsingen, men akkurat idet jeg tenkte tanken ble Michael Charlton spilt gjennom av Dylan Elliott og satt inn 2-0. Det var litt mot spillets gang da gjestene etter 25 minutter fikk et frispark som de reduserte fra, og de fikk hjelp av vertene da forsvarer Greg Swansbury var sistemann på ballen som snek seg forbi hans keeper Scott Pocklington. Ryhope var riktignok mer med etter halvspilt omgang, og skapte også mer fremover nå, men fortsatt var det RCA som skapte de største sjansene i en sjanse-bonanza av de sjeldne. Sett bort fra dette var jeg mest overrasket over å se at Robbie Bird nå spiller i Ryhope CW, og han var for øvrig en av de som var nære på scoring i en omgang som endte med 2-1 men som kanskje heller burde ha endt 7-3.

 

 

Det startet nok litt roligere etter pause, men snart var vi i gang igjen, og etter et snaut kvarter ut i omgangen raget Mark Davidson høyest da han headet inn 3-1. Fem minutter senere følte nok de fleste av det var den endelige avgjørelsen som falt da et langt utspill ble slått opp til Colin Larkin som enkelt løp gjennom et passivt Ryhope-forsvar (som virket mer opptatt av å rope på offside) og plasserte ballen i mål til 4-1 etter at keeper Ball først hadde parert hans første avslutning. Nye fem minutter senere fikk Ryhope en ny hjelpende hånd fra vertene da James Ellis smatt forbi et par forsvarere og slo inn foran mål der RCA-innbytter Craig Hodgson styrte ballen i eget mål. Om Ryhope hadde fått fornyet håp, ble det igjen knust med 12-13 minutter igjen, da Colin Larkin valgte å ikke ta en ‘Neymar’ og ble stående på beina etter en takling for deretter å sende ballen forbi keeper Ball til 5-2.

 

 

Ryhope ga tilsynelatende ikke opp, men utgjorde etter dette aldri noen voldsom trussel, samtidig som RCA etter hvert virket fornøyd med dagens dont. Det ble likevel tilløp til dramatikk på overtid da Ryhope-kaptein Ben Riding satt inn en heftig takling på Stephen Callen og de to måtte skilles etter at det ble tilløp til håndgemeng. Dommeren var ikke imponert og ga begge direkte rødt kort, og slik endte en herlig kamp med 5-2 som sluttresultat. Selv om Lee var milevis fra sitt opprinnelige tips, hadde vi etter hvert anslått rundt 300 tilskuere og ble litt overrasket da vi fikk vite at det offisielle tallet var 173, men igjen er jo dette noe man ser ofte i spesielt FA Cupens tidlige runder, uten at jeg skal trekke noen i tvil. De fremmøtte hadde uansett fått meget god valuta for sine penger, og nå gjensto bare å takke for meg før jeg tuslet nedover med Katie & Lee.

 

 

Mens de gikk til bilen satt jeg kursen mot bussholdeplassen der en av bussene snart kom for å skysse meg til en holdeplass i nærheten av The Acorn Guest House, der jeg hadde betalt £36 for kost og losji. Etter å ha sjekket inn valgte jeg å spasere inn i Sunderland sentrum siden det tross alt var lørdag og kvelden fortsatt var ung. Det tok et kvarters tid, og snart kunne jeg innta en middag på The Cooper Rose før jeg gikk for å sjekke ut noen av Sunderlands puber. I tur og orden ble Fitzgeralds, The Dun Cow, The Ship Isis og The Peacock testet, og siden det begynte å regne, unnet jeg meg også en tur innom The Borough før jeg krysset over til bussholdeplassen rett på andre siden av veien for å ta bussen tilbake til mitt krypinn og ta kvelden etter nok en fin dag i nordøst.

 

 

English ground # 481:
Sunderland RCA v Ryhope CW 5-2 (2-1)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Meadow Park, 11 August 2018
1-0 Mark Davidson (3)
2-0 Michael Charlton (16)
2-1 Greg Swansbury (og, 26)
3-1 Mark Davidson (60)
4-1 Colin Larkin (65)
4-2 Craig Hodgson (og, 70)
5-2 Colin Larkin (77)
Att: 173
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50 

 

Next game: 12.08.2018: Coventry United v Rugby Town 
Previous game: 10.08.2018: Ascot United v Camberley Town 

 

More pics 

 

This day on a map 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg