Fredag 10.08.2018: Ascot United v Camberley Town
Det var omsider klart for den voldsomme august-turen jeg hadde planlagt, men jeg må innrømme at det var med en ørliten usikkerhet om hvorvidt jeg denne gang hadde tatt meg vann over hodet at jeg gikk for å ta 04.43-bussen inn til Oslo. Bagen med bagasje pakket for tre og en halv uke ble slengt over skulderen og slept med til bussholdeplassen, og etter turen inn til hovedstaden kom jeg meg bort til Oslo S i god tid før NSBs 05.57-tog som skulle frakte meg til Oslo Lufthavn Gardermoen. Denne varianten ble valgt da det var langt billigere enn å benytte seg av flybussen eller for den saks skyld flytoget. SAS sin maskin hadde avgang kl. 07.55, og jeg fikk meg en dose ekstra søvn på ferden over, før jeg våknet kort tid før vi noe forsinket landet på Heathrow. Den ene gangen jeg hadde klart å surre bort bagasjekvitteringen, hadde det vært typisk om det var da bagasjen gjorde et forsvinningsnummer, men heldigvis hadde også den blitt med riktig fly.
Turen fra Heathrow gikk først med tube til Hatton Cross, og videre med buss derfra til Feltham, hvor jeg hadde til hensikt å bytte til tog. Først benyttet jeg dog anledningen til å få i meg en full english breakfast på Felthams Wetherspoons-pub The Moon on the Square, før jeg kom meg med det noe forsinkede 11.46-toget. Turens første kamp skulle finne sted i Ascot, der Ascot United skulle ta imot Camberley Town til lokaloppgjør i FA Cupen, og i den forbindelse hadde jeg booket rom på Travelodge-hotellet ved Winnersh Triangle, like utenfor Reading. Jeg hadde noen dager tidligere vært i kontakt med et par gamle Reading-kompiser som meldte sin interesse, og samtidig hadde groundhopperen Paul White meldt sin ankomst. De som kjenner Travelodge-kjeden og dens ofte strikte policy hva gjelder innsjekking, vil skjønne at det var liten vits å ta seg dit før klokka i hvert begynte å nærme seg 15. Derfor planla jeg å hoppe av i Bracknell og/eller Wokingham for å slå i hjel litt tid.
Klok av skade hadde jeg valgt å ikke validere togpasset før dagen etter, slik at jeg denne dagen måtte punge ut for togbillettene, men billetten fra Feltham til Winnersh Triangle var i hvert fall ikke dyrere enn £11,60, mens tur/retur-billetten fra Winnersh Triangle til Ascot kom på £6,10. De lot meg også bryte opp reisen ved å hoppe av på veien for å fortsette reisen senere, og det var det jeg snart gjorde etter at toget hadde passert Ascot og Bracknell og ankom Wokingham. Min kompis Marc Bonner, som er fra nettopp Wokingham, hadde advart om at sentrum fremsto som en enorm byggeplass og at arbeidet måtte være tidenes mest langtrukne i sitt slag. Han overdrev i hvert fall ikke hva det første angikk, men jeg klarte å orientere meg rundt sperringene og fant frem til byens eldste pub, The Crispin.
Der var det foreløpig meget stille og rolig på dette tidspunktet av dagen, men jeg hygget meg en stund med godt drikke og litt pork scratchings, inntil jeg fant tiden moden for å returnere til stasjonen for å komme meg med 14.26-toget til Winners Triangle. Der var det ikke mange minuttene å gå til Travelodge-hotellet, hvor jeg hadde betalt £36 for overnatting, og jeg fikk til og med sjekket inn til tross for at det fortsatt var 15-20 minutter til klokka slo tre. Etter å ha installert meg på rom 120, fikk jeg slappet av i tre kvarters tid, før jeg gikk tilbake til stasjonen for å la 15.49-toget frakte meg de 11 minuttene til Ascot. Der valgte jeg meg Station Inn som første stoppested, like utenfor stasjonen, og til og med med en egenprodusert cider på menyen. Deres Station Inn Cider måtte selvsagt testes, og fikk også godkjent før jeg spaserte videre innover mot Ascot sentrum mens den ene luksusbilen etter den andre fartet forbi.
De fleste vil nok ha hørt om Ascot, som er en liten by øst i grevskapet Berkshire – en snau mil sør-sørvest for Windsor, og 6-7 kilometer øst for Bracknell. Folketallet ser ut til å variere fra rundt 6 000 til omkring 12 000 avhengig av kilden og hva de anser som å tilhøre selve byen, som for øvrig skal være en av byene med høyest boligpriser i hele Storbritannia. De fleste av de her hjemme som kjenner til Ascot, vil nok først og fremst forbinde den med veddeløpsbanen Ascot Racecourse. Den ble grunnlagt av dronning Anne i 1711, og ‘juvelen i kronen’ er hesteveddeløpet Royal Ascot, som siden den gang har blitt arrangert årlig. Da samles gjerne sosieteten her, inkludert kongefamilien som kommer i hest og kjerre fra Windsor-slottet.
Et steinkast fra veddeløpsbanen holder fotballklubben Ascot United til i langt mer beskjedne kår, og denne klubben ble stiftet så sent som i 1965. Det var noen få år etter dette at de fikk tillatelse til å flytte inn på sitt nåværende anlegg på det som inntil da hadde vært en av veddeløpsbanens parkeringsplasser. På et eller annet tidspunkt tok de plass i Reading & District League eller Reading Combination (som i 1989 slo seg sammen til Reading Senior League). I 2001 befant de seg i toppdivisjonen av Reading Senior League, og denne ble vunnet i 2007 (denne ligaen har senere endret navn til dagens Thames Valley League). Det medførte opprykk til Hellenic League Division One East, og etter andreplassen i 2009 fikk de rykke opp i Hellenic League Premier Division, der de har holdt seg siden.
To påfølgende tredjeplasser i 2014 og 2015 er foreløpig bestenotering i Hellenic sin toppdivisjon, men de har ved et par anledninger også gjort seg litt bemerket i FA Vase-turneringen. I 2012/13-sesongen slo de ut Slimbridge, Chinnor, Colliers Wood United, Borrowash Victoria og Newport (IoW), før de holdt selveste Shildon til uavgjort borte i kvartfinalen. Dermed omkamp, og der måtte de gi tapt. Det måtte de også da de to sesonger senere igjen spilte seg frem til kvartfinalen i samme turnering, men denne gang var det SWPL-klubben St. Austell som til slutt vant knepent. Denne kvelden var det i FA Cupen at de skulle i aksjon, og jeg avtalte med min kompis Marc at han skulle plukke meg opp på puben The Stag, der jeg snart innfant meg etter en tur innom Bar 1. Han kom snart sammen med sin lille datter som han hadde hentet i barnehagen, og få minutter senere hadde vi orientert oss inn på veddeløpsbanens område og parkert utenfor kveldens kamparena.
Media hadde selvsagt vært opptatt med å fortelle oss at det denne kvelden var starten på den nye Premier League-sesongen, men hvorfor i all verden skulle jeg vie oppmerksomhet til det når det samtidig var tid for sesongens første kamper i FA Cupen, som denne kvelden tjuvstartet med sin Extra Preliminary Round – den første av de ‘førkvalifiserende rundene’. I tillegg var det duket for et skikkelig lokalderby når Camberley Town skulle komme på besøk, men selv om det ikke er altfor langt til Camberley, på andre siden av grevskapsgrensen mot Surrey, har de to klubbene faktisk sjelden møtt hverandre. Til det har Camberley Town stort sett spilt på langt høyere nivå enn Ascot-klubben, og mens sistnevnte etter sin klatring har slått seg til i Hellenic League, har samtidig Camberley Town etter sitt nedrykk fra Isthmian League i 2006 hatt tilhold i Combined Counties League. Selv om begge nå spiller på step 5, er de dermed i forskjellige ligaer.
Vi betalte oss inn med £6, og et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 ble foreløpig lagt i veska mens vi satt kursen mot klubbhusets bar. Der kunne jeg umiddelbart fastslå at det var flere kjente fjes å se. Groundhopperen Paul White hadde allerede ankommet, og vi fikk snart også selskap av Marcs foreldre som mente mitt besøk hadde overbevist dem til å ta turen fra Wokingham. The Bonners er ivrige Wokingham-fans (nå Wokingham & Emmbrook), og Mr. Bonner var til og med med i styre og stell i den gamle og langt mer suksessrike Wokingham Town-klubben. De kjenner jo alle godt Binfield-manager Roger Herridge, som ofte er og ser andre kamper i området, og han kom snart bort for å hilse på og ønske meg tilbake til øyriket idet også vår kompis Paul Brown meldte sin ankomst.
Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg også hadde blitt gjenstand for oppmerksomhet i kveldens program, og kunne nå selv se at det stemte. Utrolig nok klarte jeg også å rive meg løs en liten stund for å ta en aldri så liten kikk på anlegget før avspark, og klubbens Racecourse Ground er nokså spesiell i den forstand at den faktisk befinner seg inne på veddeløpsbanen område – innenfor runden hestene løper (som man ser bak det ene målet og som man faktisk kjører under på vei til fotballbanen!). Som allerede nevnt var dette tidligere en av veddeløpsbanens parkeringsplasser som Ascot United etter hvert fikk lov å bygge på. Dagens klubbhus er fra 1992, og er å finne på nærmeste langside der man kommer inn. Nede ved banen på denne langsiden finner man også anleggets eneste tribune, som er en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten, og ellers er det hard standing som gjelder rundet resten av banen.
Ascot United hadde startet sin ligasesong med 3-3 borte mot Bishop Cleeve og seier 4-1 hjemme over Ardley United, mens det for meg var litt overraskende å se at Camberley Town sto med tap i begge sine to kamper så langt i CCL Premier. Begge klubbene var naturligvis lystne på et avansement, ikke minst fordi FA før denne sesongen endelig har gjort noe positivt ved å doble pengepremiene i de tidlige rundene. Det betød at vinneren ikke bare ville få møte vinneren av Horndean v Godalming Town, men også innkassere £1 500 (£750 til taperen). Inne i klubbhuset var det bare å tømme glasset og ta en kikk på lagoppstillingene på vei ut, og idet vi tok oppstilling, kom de to lagene ut. Det var klart for å blåse i gang 2018/19-utgaven av det som er (eller i hvert fall skulle vært) verdens gjeveste cupturnering for klubblag.
Nathan Minhas kom til Ascot United fra Maidenhead United før denne sesongen, og han hadde umiddelbart gjort seg bemerket med fem scoringer på de to første kampene – inkludert et hattrick i siste kamp mot Ardley United. Allerede etter drøyt tre minutter var han igjen på ferde og noterte seg for sitt sjette for sesongen. Både undertegnede, speaker og flere rundt meg var overbevist om at det var et selvmål, men Minhas mente at det var han som sist hadde fått hodet på det lange innkastet fra Chris Ellis, og han ble til slutt kreditert. Uansett sto det 1-0 til de gule og blå, og dette var også første scoring i FA Cupen 2018/19. Ellis spilte mot sin tidligere klubb, og sto nesten bak en ny scoring da han like etter spilte fri Dan Price, men sistnevnte så sin avslutning reddet av Camberley-keeper Harry Birchall. Det ble etter hvert lengre mellom sjansene, men Ascot United virket foreløpig å være noe bedre og ledet fortjent ved pause.
Slik fortsatte det etter hvilen, og Kai Walters tvang frem en ny redning fra Birchall, før vertene deretter ropte på hands i feltet. De trengte uansett ikke vente lenge på ny nettkjenning, for fem minutter ut i omgangen fikk de en corner, og James Haworth headet i mål via undersiden av tverrliggeren. 2-0, og Ellis dundret ballen i mål for sikkerhets skyld, men den hadde nok allerede vært inne. Gjestene slo dog tilbake åtte minutter senere, da en crosser fra Matt Glass fant Brad Smith på bakerste stolpe, og sistnevnte fant nettmaskene og besørget 2-1. Håpet om en snuoperasjon fikk et skudd for baugen da gjestenes Dan Danisie fikk direkte rødt for en sen takling med et kvarters tid igjen, og i stedet var det vertene som flere ganger var nære på å sette spikeren i Camberley-kista. En serie med gode redninger fra Birchall sørget for at det imidlertid ikke ble flere mål, men Ascot United hadde tatt seg videre.
Neste stopp i deres FA Cup-sesong skulle bli Horndean, men for min del var neste stopp en retur til hotellet, da jeg hadde en lang reise og tidlig start dagen etter. Det hadde vært en trivelig kveld i Ascot, der det som visstnok var 277 tilskuere så The Yellamen avansere. Vi hadde blitt noe overrasket over tilskuertallet som omtrent samtlige av oss hadde tippet lå på 350-400, men slik er det vel gjerne i FA Cupens tidligere runder. Marc tilbød meg skyss helt tilbake til hotellet, siden han uansett skulle til Wokingham, og jeg takket gladelig ja etter at han hadde forsikret om at det ikke var noe bry. Min store august-tur (som skulle strekke seg inn i september) hadde fått en god start, og Ascot United hadde vært trivelig vertskap. Det var bare å håpe at det ville fortsette slik, og det ville det vel selvsagt..?
English ground # 480:
Ascot United v Camberley Town 2-1 (1-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Ascot Racecourse Ground, 10 August 2018
1-0 Nathan Minhas (4)
2-0 James Haworth (51)
2-1 Brad Smith (59)
Att: 277
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,60
Next game: 11.08.2018: Sunderland RCA v Ryhope CW
Previous game: 09.07.2018: Wanderers v Harray
This day on a map