Søndag 16.07.2023: Dunav Ruse v Lurogorets Razgrad II
Jeg våknet søndag morgen opp på B1 Hotel Sofia, og inntok frokosten ved hotellet før det var på tide å forlate den bulgarske hovedstaden. Turen skulle nå gå videre til Ruse, nord i landet, og jeg hadde betalt 15,83 euro (inkludert 1 euro i booking-avgift) for å bli fraktet dit med buss. Ved bussterminalen i Sofia fant jeg etter hvert frem til riktig avgangssted til tross for at bortimot alt av skilter og informasjon er på bulgarsk og med kyrilliske bokstaver. Bussen viste seg å være en minibuss, og det viste seg også at den elektroniske billetten jeg hadde på telefonen tydeligvis ikke var nok, så jeg ble sendt inn i terminalbygget igjen og fikk hjelp i den relevante skranke til å skrive ut en papirbillett. Med det gjort var det klart for avgang.
Turen nordøstover til Ruse skulle ta fem timer, inkludert en lengre stopp et sted langs veien der det var en rekke boder, kiosker, matutsalg og diverse serveringssteder. Der virket det som også sjåføren tok seg en matbit før vi kjørte videre, og vi ankom Ruse noen minutter før tiden. Klokken hadde passert 15.30 da jeg sjekket inn ved Hotel Cosmos, der jeg hadde betalt meget overkommelige 383 kroner for kost og losji, og det må sies å være et kupp, for det var heller ingen rønne jeg tok inn på. Jeg hadde imidlertid ikke tid til å sitte på hotellrommet, for jeg hadde en kamp på agendaen, og i tillegg håpet jeg å også få meg litt mat innen den tid, all den tid magen nå så smått hadde begynt å rumle.
Ruse er den femte største byen i Bulgaria, og ligger helt nord i landet, ved den høyre bredden (som er den sørlige bredden her) av Europas nest lengste elv; Donau. Rett på andre siden av elven, mot nord, ligger den rumenske byen Giurgiu. Vi befinner oss her drøyt fire mil sør for den rumenske hovedstaden Bucuresti og omtrent 25 mil nordøst for den bulgarske hovedstaden Sofia. Med sin beliggenhet langs Donau er Ruse Bulgarias viktigste havneby, og har også vært det over lengre tid. I det vestlige delen av byen renner elven Rusenski Lom ut i Donau, og er den siste store bielven som gjør det før Donau renner ut i Svartehavet. I dag bor det rundt 145 000 mennesker i Ruse, men i 1985 ble innbyggertallet registrert til 185 000. Etter at Verachim-fabrikken ble bygget i rumenske Giurgiu tidlig i 1980-årene, ble det nemlig så mye luftforurensning at mange rett og slett valgte å flytte, men denne stengte i 1991 etter kommunistregimets fall. Ruse byr på en rekke gamle, flotte bygninger fra 1800- og tidlig 1900-tallet, men jeg hadde også her begrenset med tid til å virkelig sjekke ut byen.
Jeg spaserte nå videre oppover mot byens torg, og like i nærheten av det fant jeg stedet jeg lette etter, nemlig serveringsstedet ved navn Za RazBIRAchi Craft Beer Bar. Der fikk jeg både øl (i dette tilfelle ble det en Ayinger) og en fancy presentert pølse-rett som falt godt i smak. Tidlig denne morgenen hadde jeg for øvrig fått en melding fra en kar som introduserte seg som Velizar Kanchev, og han fortalte at han var direktør i Dunav Ruse, som var klubben jeg denne kvelden skulle besøke. Han hadde fått med seg at jeg hadde bestilt billett på nett til deres kamp, og ville gjerne møte meg og også lage en artikkel om mitt besøk til klubbens hjemmeside. Jeg hadde derfor lovet å komme litt tidligere, så etter ha spist opp, gikk jeg mot Gradski Stadion, der jeg ankom rundt kvart på seks, med tre kvarters tid til avspark.
Dunav Ruse har som man kanskje skjønner tatt navnet etter elven Donau, og da den ble stiftet i 1949, var det et resultat av en sammenslåing mellom Dinamo Ruse og Rusenets. En eller begge hadde før dette spilt under en rekke forskjellige navn, og som Levski Ruse var de tapende finalist i den bulgarske toppserien i 1937 (da den ble spilt som en cup). I den ordentlige bulgarske cupen var de deretter tapende finalist i både 1938, 1939 og 1941. Etter sammenslåingen spilte den nye klubben seg i 1962 frem til cupfinalen, men tapte der 0-3 for Botev Plovdiv. Dunav Ruse har flere ganger rykket opp og ned mellom de øverste to divisjonene, men har gjerne slitt litt med å etablere seg for alvor i toppdivisjonen. I perioden 1958-1977 spilte de imidlertid nokså fast i toppdivisjonen, med unntak av to sesonger (begge ganger returnerte de på første forsøk etter nedrykk).
Det var også i denne perioden at de i 1974/75-sesongen tok en fjerdeplass i serien, og det var nok til at de fikk representere Bulgaria i 1975/76-utgaven av UEFA-cupen. De gjorde en hederlig debut i sin europacup-debut, og beseiret italienske AS Roma 1-0 hjemme i første runde, men det hjalp lite i og med at de hadde tapt den første kampen 0-2 i Roma. I 2011 var det så dårlig stilt at klubben ble slått konkurs, men man fikk ganske snart startet opp igjen, og da de vant den daværende ‘B Group’ i 2016, betød det opprykk til toppdivisjonen for første gang siden 1990-årene. Der gjorde de det umiddelbart godt, og debuterte med en fjerdeplass, som igjen betød europacup-spill. Denne gang i 2017/18-utgaven av den nye Europa League, men det ble exit i første kvalifiseringsrunde.
Våren 2020 endte med nedrykk, og igjen sto det så dårlig til med finansene og dårlig eierskap at klubben ble tatt over av blant annet en gruppe supportere. Det ble bestemt at de skulle la seg degradere ytterligere en divisjon til nivå tre for å ta samling der, og to år senere kunne de våren 2022 feire opprykk tilbake til nivå to. Forrige sesongs gjensyn med denne divisjonen endte med en sjetteplass, men takket være at to av lagene foran var andrelag, var de nære på (én plassering og to poeng unna) å sikre seg kvalifiserings-spill om opprykk. Kanskje kan de denne gang forbedre den plasseringen og klare brasene..?
Etter å ha funnet frem til riktig inngang og passert billettkontrollen, fikk jeg telefonisk kontakt med Velizar, som ventet nede ved spillertunnelen og tok meg hjertelig imot. Han overrakte meg både Dunav Ruse-skjerf og -jakke, som selvsagt ble tatt pris på. Ikke at det akkurat var behov for jakke denne dagen, for det stekte fortsatt voldsomt på disse delene av Balkan. Velizar dro litt på det da jeg spurte om de kunne kjempe om opprykk, men etter en kort tenkepause sa han at han ikke så noen grunn til at de ikke kunne gjøre nettopp det, og at han selvsagt i hvert fall håpet det. Deretter måtte han se til noen plikter, og bød meg føle meg som hjemme og gå rundt anlegget og kikke meg rundt og ta bilder som jeg ville.
Gradski Stadion sto ferdig i 1910, og har vært hjemmebane for dagens Dunav Ruse siden starten i 1949. Anlegget ble renovert i 2013, da de installerte blå seter i flere sektorer og bygget tak over midtpartiet på hovedtribunen. Etter det nevnte opprykket i 2016 måtte det ytterligere oppgraderinger til, og klubben måtte banedele hos Ludgorets mens man fikk på plass nytt dreneringssystem, nytt vanningsanlegg, ny gressmatte og ikke minst flomlys. Dermed kunne Dunav Ruse ta i bruk anlegget igjen i 2017. Kapasiteten er for øvrig på 13 000, hvorav 2 000 er holdt av til en borteseksjon. Der jeg gikk runden og kikket meg rundt, likte jeg meg godt her. Det er fortsatt et klassisk stadion i det jeg tenker på som nokså østeuropeisk stil. Det inkluderer dessverre også løpebaner for friidrett, men hva gjør vel det nå resten er finfint og det spilles på skikkelig naturgress?
Det er ingen hemmelighet at jeg har svært lite til overs for andrelag i den ordinære ligaen, spesielt høyt oppe i divisjonene, og jeg syntes at de burde hatt egne reserveligaer å holde seg til. Jeg var så vidt inne på det, men også her i Bulgaria får disse andrelagene dessverre spille så høyt som nivå to, og det var en av disse som var på besøk i Ruse til dagens serieåpning. Det var ingen ringere enn reservene (eller andrelaget om man insisterer på det) til Ludogorets Razgrad, som har vunnet den bulgarske toppdivisjonen de 12(tolv!!) siste årene. Følgelig håpet jeg ikke akkurat mindre på hjemmeseier av den grunn, og Velizar hadde også uttrykt godt håp om å starte sesongen med seier og tre poeng på hjemmebane.
Det var imidlertid gjestene som tegnet seg først på scoringslisten ved å ta en tidlig ledelse allerede i kampens tredje minutt. Aleks Lukanov fikk fritt spillerom på bakre stolpe og kunne sette inn 0-1. Ti minutter senere var vi imidlertid like langt da et flott innlegg fant pannebrasken til Miroslav Budinov som steg til være og på ypperlig vis stanget inn utligningen til 1-1. I det 39. minutt var det en vanvittig sjansebonanza for gjestene, som tre ganger i løpet av få sekunder fikk avslutninger på mål blokkert. Det var nærmest utrolig at det ikke ble mål, og Dunav Ruse slapp heldigvis med skrekken foreløpig. Flere mål ble det ikke i de siste minuttene av den første omgangen, og deretter sto det 1-1 da dommeren blåste for pause og jeg kunne gå til innkjøp av en ny flaske med kaldt vann å søke tilflukt i skyggen med.
I andre omgangs tjuende minutt hadde gjestene fra Razgrad frispark fra rundt 25 meter. Det var ingen mur, og keeperen forventet kanskje et innlegg, men klarte ikke å hamle opp med avslutningen da Tsvetoslav Petrov bestemte seg for å skyte på mål. Det virket altfor enkelt da ballen fikk en liten sprett og snek seg inn borte ved stolpen, og den må nok sisteskansen ta på sin kappe. Fem minutter senere vartet Dunav opp med et godt angrep, og også innlegget var godt, men headingen gikk dessverre like utenfor stolpen. Det samme var tilfelle med et Dunav-skudd i det 88. minutt, og de presset på mot slutten. I det femte overtidsminutt satt den endelig, og det var en fortjent utligning da Georgi Valchev brukte hodet og skallet inn 2-2 med nok en herlig heading.
Dermed sikret hjemmelaget seg i hvert fall ett poeng om ikke annet, men et minutt senere kunne de tatt alle poengene da de testet bortekeeperen med ytterligere en heading. Det var noe av det siste som skjedde, og altså poengdeling. Jeg har aldri klart å finne ut hvor mange tilskuere som var til stede, men de vil nok ha følt at Dunav Ruse tross alt var det beste laget og nok hadde fortjent seieren. Jeg traff en tilsynelatende noe skuffet Velizar på min vei mot utgangen, stoppet opp for en rask prat, ønsket lykke til videre i sesongen og takket for meg før jeg tuslet tilbake mot hotellet. Jeg hadde imidlertid tid til å bevilge meg en aldri så liten vanningspause, for klokken var jo tross alt ikke engang halv ni ennå.
På veien fant jeg skjenkestedet Cafe Rubin, der jeg valgte meg en bulgarsk øl ved navn Bulgarsko og slo meg ned en liten stund før jeg fortsatt mot hotellet. I hotellets restaurant og på den tilhørende uteserveringen var det fortsatt liv og godt besøkt. Der fikk jeg meg litt varm kveldsmat som ble skylt ned med bulgarsk øl; nemlig Kamenitza. Deretter kunne jeg etter hvert omsider trekke meg tilbake og finne senga med en medbragt bok. Min lille tid i Bulgaria gikk mot slutten, for morgenen etter skulle jeg igjen tilbake til Romania og Bucuresti, så det var bare å få seg litt søvn før bussturen dit.
Bulgarian ground # 2:
Dunav Ruse v Ludogorets Razgrad II 2-2 (1-1)
Vitora Liga
Gradski Stadion, 16 July 2023
0-1 Aleks Lukanov (3)
1-1 Miroslav Budinov (13)
1-2 Tsvetoslav Petrov (65)
2-2 Georgi Valchev (90+4)
Att: ??
Admission: 6 BGN
Next game: 17.07.2023: Dinamo Bucuresti v Universitatea Craiova
Previous game: 15.07.2023: Levski Sofia v CSKA Sofia 1948
