Søndag 16.07.2023: Dunav Ruse v Lurogorets Razgrad II

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg våknet søndag morgen opp på B1 Hotel Sofia, og inntok frokosten ved hotellet før det var på tide å forlate den bulgarske hovedstaden. Turen skulle nå gå videre til Ruse, nord i landet, og jeg hadde betalt 15,83 euro (inkludert 1 euro i booking-avgift) for å bli fraktet dit med buss. Ved bussterminalen i Sofia fant jeg etter hvert frem til riktig avgangssted til tross for at bortimot alt av skilter og informasjon er på bulgarsk og med kyrilliske bokstaver. Bussen viste seg å være en minibuss, og det viste seg også at den elektroniske billetten jeg hadde på telefonen tydeligvis ikke var nok, så jeg ble sendt inn i terminalbygget igjen og fikk hjelp i den relevante skranke til å skrive ut en papirbillett. Med det gjort var det klart for avgang.

Turen nordøstover til Ruse skulle ta fem timer, inkludert en lengre stopp et sted langs veien der det var en rekke boder, kiosker, matutsalg og diverse serveringssteder. Der virket det som også sjåføren tok seg en matbit før vi kjørte videre, og vi ankom Ruse noen minutter før tiden. Klokken hadde passert 15.30 da jeg sjekket inn ved Hotel Cosmos, der jeg hadde betalt meget overkommelige 383 kroner for kost og losji, og det må sies å være et kupp, for det var heller ingen rønne jeg tok inn på. Jeg hadde imidlertid ikke tid til å sitte på hotellrommet, for jeg hadde en kamp på agendaen, og i tillegg håpet jeg å også få meg litt mat innen den tid, all den tid magen nå så smått hadde begynt å rumle.

Ruse er den femte største byen i Bulgaria, og ligger helt nord i landet, ved den høyre bredden (som er den sørlige bredden her) av Europas nest lengste elv; Donau. Rett på andre siden av elven, mot nord, ligger den rumenske byen Giurgiu. Vi befinner oss her drøyt fire mil sør for den rumenske hovedstaden Bucuresti og omtrent 25 mil nordøst for den bulgarske hovedstaden Sofia. Med sin beliggenhet langs Donau er Ruse Bulgarias viktigste havneby, og har også vært det over lengre tid. I det vestlige delen av byen renner elven Rusenski Lom ut i Donau, og er den siste store bielven som gjør det før Donau renner ut i Svartehavet. I dag bor det rundt 145 000 mennesker i Ruse, men i 1985 ble innbyggertallet registrert til 185 000. Etter at Verachim-fabrikken ble bygget i rumenske Giurgiu tidlig i 1980-årene, ble det nemlig så mye luftforurensning at mange rett og slett valgte å flytte, men denne stengte i 1991 etter kommunistregimets fall. Ruse byr på en rekke gamle, flotte bygninger fra 1800- og tidlig 1900-tallet, men jeg hadde også her begrenset med tid til å virkelig sjekke ut byen.

Jeg spaserte nå videre oppover mot byens torg, og like i nærheten av det fant jeg stedet jeg lette etter, nemlig serveringsstedet ved navn Za RazBIRAchi Craft Beer Bar. Der fikk jeg både øl (i dette tilfelle ble det en Ayinger) og en fancy presentert pølse-rett som falt godt i smak. Tidlig denne morgenen hadde jeg for øvrig fått en melding fra en kar som introduserte seg som Velizar Kanchev, og han fortalte at han var direktør i Dunav Ruse, som var klubben jeg denne kvelden skulle besøke. Han hadde fått med seg at jeg hadde bestilt billett på nett til deres kamp, og ville gjerne møte meg og også lage en artikkel om mitt besøk til klubbens hjemmeside. Jeg hadde derfor lovet å komme litt tidligere, så etter ha spist opp, gikk jeg mot Gradski Stadion, der jeg ankom rundt kvart på seks, med tre kvarters tid til avspark.

Dunav Ruse har som man kanskje skjønner tatt navnet etter elven Donau, og da den ble stiftet i 1949, var det et resultat av en sammenslåing mellom Dinamo Ruse og Rusenets. En eller begge hadde før dette spilt under en rekke forskjellige navn, og som Levski Ruse var de tapende finalist i den bulgarske toppserien i 1937 (da den ble spilt som en cup). I den ordentlige bulgarske cupen var de deretter tapende finalist i både 1938, 1939 og 1941. Etter sammenslåingen spilte den nye klubben seg i 1962 frem til cupfinalen, men tapte der 0-3 for Botev Plovdiv. Dunav Ruse har flere ganger rykket opp og ned mellom de øverste to divisjonene, men har gjerne slitt litt med å etablere seg for alvor i toppdivisjonen. I perioden 1958-1977 spilte de imidlertid nokså fast i toppdivisjonen, med unntak av to sesonger (begge ganger returnerte de på første forsøk etter nedrykk).

Det var også i denne perioden at de i 1974/75-sesongen tok en fjerdeplass i serien, og det var nok til at de fikk representere Bulgaria i 1975/76-utgaven av UEFA-cupen. De gjorde en hederlig debut i sin europacup-debut, og beseiret italienske AS Roma 1-0 hjemme i første runde, men det hjalp lite i og med at de hadde tapt den første kampen 0-2 i Roma. I 2011 var det så dårlig stilt at klubben ble slått konkurs, men man fikk ganske snart startet opp igjen, og da de vant den daværende ‘B Group’ i 2016, betød det opprykk til toppdivisjonen for første gang siden 1990-årene. Der gjorde de det umiddelbart godt, og debuterte med en fjerdeplass, som igjen betød europacup-spill. Denne gang i 2017/18-utgaven av den nye Europa League, men det ble exit i første kvalifiseringsrunde.

Våren 2020 endte med nedrykk, og igjen sto det så dårlig til med finansene og dårlig eierskap at klubben ble tatt over av blant annet en gruppe supportere. Det ble bestemt at de skulle la seg degradere ytterligere en divisjon til nivå tre for å ta samling der, og to år senere kunne de våren 2022 feire opprykk tilbake til nivå to. Forrige sesongs gjensyn med denne divisjonen endte med en sjetteplass, men takket være at to av lagene foran var andrelag, var de nære på (én plassering og to poeng unna) å sikre seg kvalifiserings-spill om opprykk. Kanskje kan de denne gang forbedre den plasseringen og klare brasene..?

Etter å ha funnet frem til riktig inngang og passert billettkontrollen, fikk jeg telefonisk kontakt med Velizar, som ventet nede ved spillertunnelen og tok meg hjertelig imot. Han overrakte meg både Dunav Ruse-skjerf og -jakke, som selvsagt ble tatt pris på. Ikke at det akkurat var behov for jakke denne dagen, for det stekte fortsatt voldsomt på disse delene av Balkan. Velizar dro litt på det da jeg spurte om de kunne kjempe om opprykk, men etter en kort tenkepause sa han at han ikke så noen grunn til at de ikke kunne gjøre nettopp det, og at han selvsagt i hvert fall håpet det. Deretter måtte han se til noen plikter, og bød meg føle meg som hjemme og gå rundt anlegget og kikke meg rundt og ta bilder som jeg ville.

Gradski Stadion sto ferdig i 1910, og har vært hjemmebane for dagens Dunav Ruse siden starten i 1949. Anlegget ble renovert i 2013, da de installerte blå seter i flere sektorer og bygget tak over midtpartiet på hovedtribunen. Etter det nevnte opprykket i 2016 måtte det ytterligere oppgraderinger til, og klubben måtte banedele hos Ludgorets mens man fikk på plass nytt dreneringssystem, nytt vanningsanlegg, ny gressmatte og ikke minst flomlys. Dermed kunne Dunav Ruse ta i bruk anlegget igjen i 2017. Kapasiteten er for øvrig på 13 000, hvorav 2 000 er holdt av til en borteseksjon. Der jeg gikk runden og kikket meg rundt, likte jeg meg godt her. Det er fortsatt et klassisk stadion i det jeg tenker på som nokså østeuropeisk stil. Det inkluderer dessverre også løpebaner for friidrett, men hva gjør vel det nå resten er finfint og det spilles på skikkelig naturgress?

Det er ingen hemmelighet at jeg har svært lite til overs for andrelag i den ordinære ligaen, spesielt høyt oppe i divisjonene, og jeg syntes at de burde hatt egne reserveligaer å holde seg til. Jeg var så vidt inne på det, men også her i Bulgaria får disse andrelagene dessverre spille så høyt som nivå to, og det var en av disse som var på besøk i Ruse til dagens serieåpning. Det var ingen ringere enn reservene (eller andrelaget om man insisterer på det) til Ludogorets Razgrad, som har vunnet den bulgarske toppdivisjonen de 12(tolv!!) siste årene. Følgelig håpet jeg ikke akkurat mindre på hjemmeseier av den grunn, og Velizar hadde også uttrykt godt håp om å starte sesongen med seier og tre poeng på hjemmebane.

Det var imidlertid gjestene som tegnet seg først på scoringslisten ved å ta en tidlig ledelse allerede i kampens tredje minutt. Aleks Lukanov fikk fritt spillerom på bakre stolpe og kunne sette inn 0-1. Ti minutter senere var vi imidlertid like langt da et flott innlegg fant pannebrasken til Miroslav Budinov som steg til være og på ypperlig vis stanget inn utligningen til 1-1. I det 39. minutt var det en vanvittig sjansebonanza for gjestene, som tre ganger i løpet av få sekunder fikk avslutninger på mål blokkert. Det var nærmest utrolig at det ikke ble mål, og Dunav Ruse slapp heldigvis med skrekken foreløpig. Flere mål ble det ikke i de siste minuttene av den første omgangen, og deretter sto det 1-1 da dommeren blåste for pause og jeg kunne gå til innkjøp av en ny flaske med kaldt vann å søke tilflukt i skyggen med.

I andre omgangs tjuende minutt hadde gjestene fra Razgrad frispark fra rundt 25 meter. Det var ingen mur, og keeperen forventet kanskje et innlegg, men klarte ikke å hamle opp med avslutningen da Tsvetoslav Petrov bestemte seg for å skyte på mål. Det virket altfor enkelt da ballen fikk en liten sprett og snek seg inn borte ved stolpen, og den må nok sisteskansen ta på sin kappe. Fem minutter senere vartet Dunav opp med et godt angrep, og også innlegget var godt, men headingen gikk dessverre like utenfor stolpen. Det samme var tilfelle med et Dunav-skudd i det 88. minutt, og de presset på mot slutten. I det femte overtidsminutt satt den endelig, og det var en fortjent utligning da Georgi Valchev brukte hodet og skallet inn 2-2 med nok en herlig heading.

Dermed sikret hjemmelaget seg i hvert fall ett poeng om ikke annet, men et minutt senere kunne de tatt alle poengene da de testet bortekeeperen med ytterligere en heading. Det var noe av det siste som skjedde, og altså poengdeling. Jeg har aldri klart å finne ut hvor mange tilskuere som var til stede, men de vil nok ha følt at Dunav Ruse tross alt var det beste laget og nok hadde fortjent seieren. Jeg traff en tilsynelatende noe skuffet Velizar på min vei mot utgangen, stoppet opp for en rask prat, ønsket lykke til videre i sesongen og takket for meg før jeg tuslet tilbake mot hotellet. Jeg hadde imidlertid tid til å bevilge meg en aldri så liten vanningspause, for klokken var jo tross alt ikke engang halv ni ennå.

På veien fant jeg skjenkestedet Cafe Rubin, der jeg valgte meg en bulgarsk øl ved navn Bulgarsko og slo meg ned en liten stund før jeg fortsatt mot hotellet. I hotellets restaurant og på den tilhørende uteserveringen var det fortsatt liv og godt besøkt. Der fikk jeg meg litt varm kveldsmat som ble skylt ned med bulgarsk øl; nemlig Kamenitza. Deretter kunne jeg etter hvert omsider trekke meg tilbake og finne senga med en medbragt bok. Min lille tid i Bulgaria gikk mot slutten, for morgenen etter skulle jeg igjen tilbake til Romania og Bucuresti, så det var bare å få seg litt søvn før bussturen dit.

Bulgarian ground # 2:
Dunav Ruse v Ludogorets Razgrad II 2-2 (1-1)
Vitora Liga
Gradski Stadion, 16 July 2023
0-1 Aleks Lukanov (3)
1-1 Miroslav Budinov (13)
1-2 Tsvetoslav Petrov (65)
2-2 Georgi Valchev (90+4)
Att: ??
Admission: 6 BGN

Next game: 17.07.2023: Dinamo Bucuresti v Universitatea Craiova
Previous game: 15.07.2023: Levski Sofia v CSKA Sofia 1948

More pics

Lørdag 15.07.2023: Levski Sofia v CSKA Sofia 1948

Etter at jeg denne lørdagen våknet opp i Bucuresti, var det bare å komme seg ut og få seg litt frokost før jeg returnerte til Hotel Uranus for å pakke bagen, og i 11-tiden sjekket jeg ut og spaserte opp til jernbanestasjonen Gara de Nord for å komme meg med toget til Otopeni-flyplassen utenfor Bucuresti. Min destinasjon denne dagen var Sofia, så jeg skulle altså (midlertidig) forlate den rumenske hovedstanden til fordel for den bulgarske. Det var rumenske TAROM som skulle få æren av å frakte meg med sin 14.30-flyvning, og etter en times tid i lufta landet vi på bulgarsk jord noen minutter før tiden.

Med kun håndbagasje kom jeg meg raskt ut og kunne løse billett for metroen og komme meg med et tog inn mot sentrum. Jeg hoppet av på stasjonen Serdika, der trikkeholdeplassen Tsentralni Hali ligger få meter unna, og jeg ble med sporvognen opp til Tsentralna Gara, utenfor byens store jernbanestasjon. Et kvartal eller to derfra fant jeg B1 Hotel Sofia, der jeg hadde betalt 575 kroner for kost og losji, og ble sjekket inn av den meget spreke jenta som betjente resepsjonen. Med kun denne ene dagen i Sofia ville jeg jo uansett ikke ha spesielt god tid til å utforske den bulgarske hovedstaden, men da var det i hvert fall ikke noe poeng å sitte på hotellrommet, så jeg var ganske snart på farten igjen.

Sofia er som nevnt hovedstad og den største byen i Bulgaria, med et innbyggertall på omtrent én og en kvart million. Den ligger i den vestlige delen av landet, i Sofiadalen, ved foten av fjellmassivet Vitosja. Byen er en av de eldste hovedstedene i Europa, og har en historie som strekker seg helt tilbake til rundt 700-tallet f.Kr, da trakerne bosatte seg her. De grunnla byen under navnet Serdica, oppkalt etter den trakiske stammen Serdi, men den har byttet navn en rekke ganger opp gjennom årene. Byen var en del av det andre bulgarske rike da den for første gang fikk dagens navn i 1376, men ble i 1382 okkupert og innlemmet i det ottomanske rike. Det var først i 1878 at den ble frigitt av russiske tropper under den russisk-tyrkiske krig, men etter den andre verdenskrig havnet de i stedet under kommunismens åk ved Sovjets okkupasjon.

Første bud for meg var nå å få seg en middag, og etter en ny tur med trikken ble et herlig måltid inntatt på Dondukov Pub. Den ble skylt ned med en lokal øl jeg ikke er kar om å huske navnet på (det gjør det jo heller ikke lettere at bulgarerne bruker det kyrilliske alfabetet), før jeg etter hvert satt kursen mot kveldens kamparena, Stadion Georgi Asparuhov. Der skulle Bulgaria bli det 32. landet jeg har sett fotball i, når jeg skulle se den bulgarske storklubben Levski Sofia ta imot CSKA Sofia 1948 (som for ordens skyld ikke er identisk med storklubben CSKA Sofia, men stiftet i protest mot sistnevntes eier, uten at vi skal gå i detalj på det nå, da det også er en lang og komplisert historie) til serieåpning.

La oss i stedet fokusere på Levski Sofia, som var dagens hjemmelag. Den klubben ble i 1911 stiftet av studenter, men ikke registrert før i 1914. Klubben er oppkalt etter den bulgarske nasjonalhelten fremfor noen; nemlig Vasil Levski, som kjempet mot ottomanske okkupantene. Den bedriver en hel rekke idretter, men om vi holder oss til fotballen, har Levski opp gjennom årene vunnet hele 76 troféer i hjemlig fotball; inkludert ligaen 26 ganger, cupen 26 ganger og supercupen 3 ganger, og det inkluderer igjen 13 hjemlige dobler og én trippel. På kontinentet har de fem ganger vært kvartfinalist i europacuper, og var i 2006 den første bulgarske klubben som kvalifiserte seg for gruppespillet i den nye ‘Champions’ League.

Det var 1924 at man fikk på plass en nasjonal turnering, og ligamesteren ble de første årene kåret ved hjelp av cupspill, før det i 1937 ble lagt om til en serie der alle møtes hjemme og borte. Levski er for øvrig den eneste klubben som har spilt samtlige sesonger i den bulgarske toppdivisjonen uten å noen gang rykke ned. I 1969 ble Levski med tvang slått sammen med Spartak Sofia av den bulgarske kommunistpartiet, og i 1985 var det også styresmaktene som endret klubbens navn til Vitosha Sofia. I 1989 kunne de omsider spille under Levski-navnet igjen etter at kommunismens klamme hånd begynte å miste grepet i Bulgaria. Ligatittelen fra 2008/09-sesongen er deres foreløpig siste, for det har de siste årene vist seg vanskelig å konkurrere meg pengesterke oppkomlinger som Ludogorets. I 2022 tok Levski imidlertid sin foreløpig siste hjemlige tittel ved å slå erkerival CSKA Sofia i cupfinalen.

Med en snau halvtime til kampstart sto jeg utenfor inngangen til Stadion Georgi Asparuhov, som har vært Levskis hjemmebane siden åpningen i 1963. Før dette spilte de i årene 1936-1949 på en bane som lå der dagens Vasil Levski nasjonastadion ligger. Da arbeidet med sistnevnte startet, måtte Levski benytte andre baner, men mot slutten av 1950-årene fikk de en tomt der de i 1960 begynte arbeidet med å bygge et nytt stadion. Det hadde navnet Stadion Levski, men ble ofte omtalt som Gerena av supporterne, etter nabolaget det ligger i. Det sto som nevnt uansett ferdig i 1963, med sitteplasser til 38 000, i tillegg til ståtribuner. Publikumsrekorden lyder på 60 000, og stammer fra kvartfinalekampen i cupvinnercupen mot polske Gornik Zabrze i mars 1970, men denne ble også senere tangert i forbindelse med en ligakamp mot Pirin Blagoevgrad i september 1973.

I 1990 ble stadionet omdøpt til Stadion Georgi Asparuhov etter en tidligere klubblegende som døde i en bilulykke. To år senere ble stadionet stengt for å gjennomføre en ombygging til et såkalt all seater stadion, og mens det pågikk, spilte Levski sine hjemmekamper på Vasil Levski nasjonalstadion. Stadige utsettelse grunnet blant annet inflasjonen i Bulgaria gjorde at man først i 1999 kunne gjenåpne stadionet som nå hadde fått sin kapasitet redusert til 29 500. Samtidig hadde man fjernet løpebanene rundt banen. I 2011 var det dags for nye oppgraderinger (det trengtes visstnok etter vandalisme i forbindelse med det store Sofia-derbyet mot CSKA det året), og i 2013 ble en av tribunene revet og erstattet med en ny tribune som ble åpnet i 2016. Dagens kapasitet ved stadionet oppgis er et sted mellom 25 000 og 29 000, avhengig av hvilken kilde man velger å feste sin lit til.

Til tross for oppgraderingene fremstår innsiden av Levskis hjemmebane fortsatt som det jeg tenker på som et nokså typisk østeuropeisk stadion. I motsetning til tidligere, da man hadde tak over den daværende hovedtribunen, er det for øvrig ingen overbygg i dag, slik at man befinner seg under åpen himmel uansett hvor man tar plass. Jeg hadde på forhånd betalt 14 bulgarske lev (rundt 80 norske kroner) for en billett på kortsiden der Levskis mest ihuga fans holder til, og kunne også ved inngangspartiet se grafitti og klistremerker som levnet liten tvil om at kommunisme og den slags ikke sto spesielt høyt i kurs her. Kanskje ikke så uforståelig med tanke på at de har levd under kommunismens åk. Etter å ha blitt ransaket, fikk jeg uansett passere og ta meg inn på tribunen.

Der jeg sto og vurderte å stille meg i øl-køen, ble jeg raskt identifisert som turist av en gjeng som viste seg å tilhøre den harde kjernen i klubbens beryktede SW99-gruppering. Det var ganske snart 15-20 av de som kom for å ønske meg velkommen, og to av de slåss nærmest om å få overrekke meg en øl, siden jeg ennå ikke hadde så langt selv. De var så langt fra politisk korrekte som man kan tenke seg, men det var hyggelige folk som jeg etter hvert endte opp med å se deler av kampen sammen med. Også her i Sofia var det stekende varmt, så mens lagene entret banen måtte jeg også en ny tur i kiosken for å hente litt vann før jeg var klar for avspark. Det var som sagt serieåpning for begge lagene, og spesielt Levski hadde nok forhåpninger om å komme godt i gang med tre poeng på hjemmebane.

Etter en noe avventende innledning, var det Levski som tok ledelsen etter en drøy halvtime, og det etter brasiliansk samarbeid. Welton Felipe hadde noen minutter tidligere forsøkt seg med en skudd som gikk like utenfor, men nå fikk han ballen ute på kanten, trakk seg innover, rundet to motstandere og spilte gjennom til landsmannen Ricardinho som fikk med seg ballen og satt inn 1-0 til hjemmelaget. I det 37. minutt blåste dommeren straffespark til gjestene etter at Simeon Petrov gikk i bakken inne i feltet. Jeg har sett situasjonen igjen i ettertid, og det ser ut for meg som om begge eventuelt er like gode, og det ble litt diskusjon før Pedrinho kunne få ta straffesparket for bortelaget. Med fem minutter til pause sendte han keeper feil vei og utlignet til 1-1. Levski hadde en god mulighet i omgangens siste minutt, men det ble ingen flere mål før pause.

Etter at jeg hadde hentet meg mer vann, så jeg at også den andre omgangen startet nokså forsiktig, og et par halvsjanser til Levski (samt et par gule kort for taklinger som truet med å få gemyttene i kok) var beholdningen frem til det gjensto 10-11 minutter av ordinær tid. Bortelaget slo et frispark ute fra kanten, og Simeon Petrov steg til være og headet mot mål, men Levski-keeper Plamen Andreev fikk vippet den over til hjørnespark. På den påfølgende corneren var det brasilianeren Hélion som raget høyest og på flott vis headet inn 1-2. Det falt naturlig nok ikke i spesielt god jord hos hjemmefansen, og Levski hadde etter dette heller ikke all verden å komme med. Foran 5 500 tilskuere endte det med 1-2 og borteseier, og alle tre målene ble for øvrig scoret av brasilianere.

Selv satt jeg kursen tilbake mot sentrum, og unnet meg et stopp ved Birra Bar før jeg ved hjelp av trikken etter hvert kom meg tilbake til holdeplassen ved byens store jernbanestasjon. Siden jeg hadde begynt å bli sulten, tenkte jeg at jeg kanskje kunne finne noe åpent der som serverte mat, men det hadde blitt ganske sent, og var overraskende stille der, men alt av butikker etc stengt for kvelden. Jeg tuslet i stedet tilbake til hotellet og krøp under dyna. Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid til å utforske Sofia skikkelig, men det får eventuelt bli en annen gang, for allerede morgenen etter skulle jeg reise videre. Jeg skulle imidlertid holde meg i Bulgaria ytterligere en dag, for søndagens destinasjon var grensebyen Ruse.

Bulgarian ground # 1:
Levski Sofia v CSKA 1948 Sofia 1-2 (1-2)
Parva Liga
Stadion Georgi Asparuhov, 15 July 2023
1-0 Ricardinho (32)
1-1 Pedrinho (pen, 41)
1-2 Héliton (80)
Att: 5 500
Admission: 14 BGN

Next game: 16.07.2023: Dunav Ruse v Ludogorets Razgrad II
Previous game: 15.07.2023: Rapid Bucuresti v Sepsi

More pics

Fredag 14.07.2023: Rapid Bucuresti v Sepsi

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Min forrige kamp var nå Riga-derbyet den siste dagen i juni måned, og snaut to uker ut i 2023/24-sesongen sto jeg fortsatt uten en eneste registrert kamp. Det var det på tide å gjøre noe med, og da var det bare å komme seg utenlands, for her hjemme skal det tydeligvis ikke spilles fotball når gressbanene er på sitt flotteste (selv om de fleste uansett dessverre har valgt bort skikkelig gress). Klart de skal få ha sommerferie de også, men jeg (og flere med meg; også flere personer involvert i diverse breddeklubber i området) synes denne sommerferien i norsk fotball bare blir lenger og lenger og har blitt altfor lang. Vel, jeg hadde i hvert fall sett litt på mulighetene, og endte opp med å bestille meg en tur som ville ta meg til både Romania, Bulgaria og Moldova.

Avreisen på torsdag gikk etter planen, og selv togene var faktisk i rute slik at jeg kom meg til Gardermoen som planlagt. Der startet imidlertid problemene, for jeg skulle fly til München og bytte til fly mot Bucuresti der, og selv om begge flyvningene var med Lufthansa, begynte jeg å ane uråd da flyvningen til München ble varslet å være tre kvarter forsinket. Vi ble vel også ytterlige litt forsinket innen vi tok av, og det spøkte nå for å rekke forbindelsen siden jeg kun skulle ha en times tid på meg. Det var flere enn meg som skulle videre med samme fly, og ved landing fikk vi beskjed om å løpe mot den relevante gate, som imidlertid var folketom og stengt da vi kom heseblesende dit. Flyet hadde ikke ventet på oss, slik jeg hadde håpet.

Det var bare å stille seg i Lufthansa sin service-skranke i denne delen av flyplassen, men der var det en lang og saktegående kø. Da det omsider ble min tur, ble jeg fortalt at de var i ferd med å stenge og ikke kunne gjøre annet enn å gi meg kuponger for taxi og hotellovernatting, og ba meg komme tilbake utpå formiddagen dagen etter. Det viste seg at hotellet befant seg i byen Landshut, en halvtimes kjøretur nordøst for flyplassen, men der var det folketomt da jeg ankom. Mens jeg fikk ringt et telefonnummer som sto på en plakat i resepsjonen, og vedkommende fortalte at han var hjemme men skulle være der i løpet av et kvarters tid. Mens jeg ventet kom det ytterligere 7-8 gjester som åpenbart hadde lidd samme skjebne som meg, og resepsjonisten måtte ringe etter ‘forsterkninger’. En gang etter midnatt kom jeg meg i seng, men ikke før jeg hadde funnet ut at Lufthansa faktisk hadde en avgang til Bucuresti kl. 09.00 dagen etter. Da nyttet det ikke å dra ut til flyplassen utpå formiddagen, så jeg fikk bestilt en taxi til kl. 06.00 og la meg for å få noen timer på øyet.

Etter en drosjetur tilbake til flyplassen oppsøkte jeg det store servicesenteret til Lufthansa i flyplassens hovedbygg, og en hyggelig kar der fikk raskt sjekket og bekreftet at jeg kunne få komme med 09.00-flyet, så Lufthansa gjorde opp for seg der (og også i ettertid ved å refundere hele det betalte beløpet og vel så det). Etter landing var det bare å komme seg med toget inn til Bucuresti-stasjonen Gara de Nord, og derfra hadde jeg en kort spasertur til Hotel Uranus, der jeg hadde betalt 656 for to netters overnatting. Nå skulle jeg jo ankommet sent kvelden før, men bedre sent enn aldri (jeg hadde fått gitt de beskjed), og snart var jeg innlosjert på mitt rom. Det var dog ingen grunn til å sitte på hotellrommet og blomstre, så jeg jeg ut i et stekende varmt Bucuresti der gradestokken faktisk var i ferd med å bikke 40 grader.

Bucuresti er som kjent Romanias hovedstad og største by. Innbyggertallet har passert 1,7 millioner, og om man også inkluderer de tilstøtende urbaniserte områdene, har man en metropol med rundt 2,5 millioner innbyggere. Byen ligger på slettelandskapet sør i landet, ved elven Dâmbovita, og er et industrielt kjerneområde i det sørøstlige Europa. Bucuresti var et viktig handelssted i fyrstedømmet Valakia, og da dette ble forent med landskapet Moldova i fyrstedømmet Romania i 1859, ble Bucuresti landets hovedstad i 1862. Deretter vokste byen raskt, og med Paris som forbilde ble det anlagt brede avenyer og bulevarder. Det gjorde at den fikk tilnavn som Øst-Europas Paris og Lille Paris. Krigsskader, jordskjelv og ikke minst tidligere president Nicolae Ceauaescus ‘ekstravagante’ byfornyelsestiltak har gått hardt ut over byens historiske arkitekturarv. Det var mot gamlebyen jeg nå satt kursen for å forlyste meg litt.

Der slo jeg med ned ved Big Ben Pub, der uteserveringens parasoller gå beskyttelse mot sola. I tillegg hadde de i likhet med mange andre et system der det ble sprutet ut vanndamp, og det kom godt med. Deler av Øst-Europa er helt eksepsjonelle når det gjelder pølser, og det er ingen hemmelighet at jeg har en voldsom forkjærlighet for disse, så jeg måtte jo finne ut hvordan de rumenske sto seg, og lot meg derfor friste til å prøve et utvalg av rumenske pølser. De falt da også godt i smak, men jeg beveget meg etter hvert videre til Jack’s Pub. Turens siste kamp skulle ikke spilles før klokken 21.30, så jeg hadde flust med tid til å også stikke innom både Beer O’ Clock, Beer Station og The Wallys før jeg tok metroen fra Piati Inurii til Politechnica og deretter trikken videre til holdeplassen Opera Comica Pentru Copii. Derfra var det få meter til Stadionul Rapid-Giulesti, som var kveldens kamparena.

Dessverre var jeg for sent ute til å se kamp på Rapids gamle hjemmebane Stadionul Giulesti-Valentin Stanescu, som ble revet i 2019 etter å ha vært Rapid hjemmebane siden 1939. Deres nye og moderne Stadionul Rapid-Giulesti er imidlertid bygget på samme sted, og åpnet våren 2022 med en kapasitet på 14 047. Det bærer fortsatt Giulesti-navnet etter dette området av byen. Her skulle Rapid denne kvelden opp mot Sepsi OSK fra Sfântu Gheorghe, og jeg hadde på forhånd bestilt meg billett på nettet. Den hadde jeg betalt 30 rumenske lei for, og det var vel noe slikt som rundt 70 kroner. Denne billetten var til den sørlige kortsiden, og etter å ha køet, latt meg ransake og fått vist frem billetten, kunne jeg med et snaut kvarter til avspark forsyne meg av bunken med ‘programmer’ ved inngangspartiet, ta meg inn på tribunen og speide utover et godt besatt anlegg.

Rapid Bucuresti ble i 1923 stiftet av jernbanearbeidere i Grivita-distriktet her i byen. De jobbet for de rumenske statsbaner CFR, og klubbens navn var derfor først «Asociatia Culturala si Sportiva CFR». Som CFR Bucuresti var de blant de beste lagene i Romania i årene før andre verdenskrig, og vant en rekke cuptitler, men ligatittelen lot vente på seg. I løpet av denne perioden skiftet de i 1937 navn til Rapid Bucuresti, etter inspirasjon fra østerrikske Rapid Wien. Etter at kommunismens klamme hånd tok grep om landet etter krigen, returnerte de flyktig til sitt gamle navn før det i 1950 ble igjen ble endret til det sovjet-inspirerte Locomotiva. Under dette navnet rykket de for første gang ned i 1951. Etter den sovjetiske okkupasjonens slutt i 1958, forsvant også de sovjetiske navnene, og klubben returnerte til Rapid-navnet. 1960-årene ble en god epoke for Rapid, som etter fulgte opp tre strake andreplasser med å endelig vinne ligatroféet i 1966/67-sesongen.

Siden den gang har det gått opp og ned, men klubben står med tre ligatitler (1998/99 og 2002/03, i tillegg til den nevnte) og hele 13 cuptitler i den rumenske cupen samt fire triumfer i den rumenske supercupen (som spilles mellom seriemesteren og cupmesteren). I Europa er deres beste innsats kvartfinaler i cupvinnercupen i 1972/73 og UEFA Cupen 2005/06. Så kan man jo diskutere om dagens klubb er den samme, for i 2016 ble Rapid slått konkurs. Det hadde kanskje ikke vært rumensk fotball uten litt forviklinger, for umiddelbart ble ikke bare én men flere klubber etablert. AFC Rapid Bucuresti og Miscarea Feroviara CFR var de som begge fikk starte opp i Liga V og sikret opprykk på første forsøk. De forstå imidlertid at det ville bli vanskelig uten å samarbeide, så sommeren 2017 ble Academia Rapid Bucuresti et faktum. Det var de som etter hvert vant auksjonen om konkursboet, samtidig som Miscarea Feroviara forsvant. Academia Rapid sikret seg nok en gang opprykk i 2018, og den sommeren fikk de også ta over Rapid-navnet.

Tre strake divisjonstitler og opprykk var fasit da også 2018/19-sesongen endte med suksess i Liga III. De måtte imidlertid ha to sesonger i Liga II før de i 2021 tok andreplassen og sikret seg opprykk (tilbake) til den rumenske toppdivisjonen. De hadde altså brukt seks år på å spille seg opp fra Liga V (nivå fem) til toppdivisjonen Liga I, der de nå altså skulle måle krefter med Sepsi i første serierunde. Det var et aldri så lite ekstra poeng her, for den italienske treneren Cristiano Bergodi som kun en knapp uke tidligere hadde tatt over Rapid som erstatter for Adrian Mutu kom fra jobben i nettopp Sepsi. Nå ville tilfeldighetene ha det slik at han altså skulle sesongåpne med Rapid mot sin tidligere arbeidsgiver kun noen dager senere.

Etter en muligens noe nølende start var det hjemmelaget som etter hvert kom best i gang, og i det 28. minutt var de uhyre nære på, men Sepsi fikk blokkert helt inne på streken. Kun to minutter senere var de frempå igjen med unggutten Catalin Cirjan som traff tverrliggeren med en heading. I det 34. minutt hadde Sepsi sin foreløpig beste sjanse da ballen ble lagt tilbake til en godt plassert spiller som imidlertid avsluttet like utenfor. Fire minutter senere driblet Rapids Jayson Papeau rundt med ‘halve’ Sepsi-laget inne i feltet før han til slutt sendte i vei et skudd som Sepsi-keeperen fikk reddet nede ved stolpen. Minuttet senere var samme mann frempå igjen, men skuddet ble blokkert, og det sto 0-0 til pause. Tjue minutter ut i andre omgang ble det fyr i teltet da bortelagets Marius Stefansecu satt ballen i Rapid-målet ved å vri den rundt to Rapid-forsvare og inn i det bortre hjørnet. 0-1 trodde i hvert fall jeg, men VAR grep inn, og dommeren bestemte seg etter en kikk for å annullere.

Muligens noe heldig sett med Rapid-øyne, og det satt åpenbart også sinnene litt i kok, for det utløste litt knuffing og tilløp til håndgemeng. Etter dette var det lite av store sjanser, og selv om Rapid presset litt på for et vinnermål mot slutten, var det ingen av lagene som klarte å notere seg for scoring. Dermed endte det 0-0 foran 11 800 tilskuere, og jeg mener at jeg så et sted noen som skrev at det faktisk var ensbetydende med utsolgt. Jeg vet ikke helt hvor fornøyd Rapid-fansen var med poengdeling i dette oppgjøret, men ett poeng til hvert av lagene ble det. Nå var det bare å komme seg tilbake til mitt krypinn, og så sent på kvelden var det tydeligvis buss som var alternativet. Bussen kom den, og jeg kom meg tilbake til Hotel Uranus. Dagen etter skulle turen gå videre til Bulgaria og Sofia, men jeg skulle tilbake til Romania og Bucuresti senere på turen.

Romanian ground # 1:
Rapid Bucuresti v Sepsi 0-0 (0-0)
Liga I
Stadionul Rapid-Giulesti, 14 July 2023
Att: 11 800
Admission: 30 RON

Next game: 15.07.2023: Levski Sofia v CSKA Sofia 1948
Next romanian game: 17.07.2023: Dinamo Bucuresti v Universitatea Craiova
Previous game: 30.06.2023: Riga FC v FK Rigas Futbola Skola

More pics

Fredag 30.06.2023: Riga FC v FK Rigas Futbola Skola

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Denne fredagen var det på tide å forlate den estiske hovedstaden Tallinn for å sette kursen sørover til nabolandet Latvia og hovedstaden Riga. Den reisen skulle foregå med buss som hadde avgang fra Tallinn klokken 08.35, så det var bare å få i seg litt frokost og komme seg bort til bussterminalen for å komme seg med bussen som faktisk hadde Praha som endelig destinasjon. Det var virkelig bra at passet mitt hadde kommet til rette dagen før, for selv om min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde fortalt om ‘helt klar bane’ ved grensepasseringen da han hadde kjørt over dagen, var det ikke tilfelle da min buss nå skulle passere grensen inn til Latvia. Den ble nemlig vinket inn for en grundig undersøkelse, men heldigvis hadde jeg nå lite å frykte, og i 13-tiden kunne jeg i henhold til planen stige av i den latviske hovedstaden, Riga.

Med sine over 600 000 innbyggere ikke Riga bare Latvias største by, men også den største i de baltiske statene. Den ligger rett ved der elven Daugava renner ut i det området av Østersjøen som heter Rigabukten. Selv om det i 1158 ble etablert et handelssted her, regner man 1201 som året for grunnleggelsen av byen, siden det var da man fikk byprivilegier. Byen ble under både første og andre verdenskrig preget av krigens herjinger, og deretter gjenstand for ‘russifiseringen’ der Latvia ble kolonisert med etniske russere mens mange latviere ble deportert til Sibir. Uansett var det i Rigas gamleby at jeg hadde betalt 71 euro for overnatting ved Old Riga Plaza Hotel, og etter å ha fått sjekket inn der, tok jeg en tur ut for å se meg om litt mer i gamlebyen. Det ble også stopp ved Paddy Whelans Irish Pub og Lido Alus Seta mens jeg ventet på at ‘cider-spesialisten’ Siderija skulle åpne tvers over veien for mitt hotell. Der slo jeg meg ned frem til det var tid for å komme seg på kamp, og turen til Skonto Stadions gikk med buss.

Skonto Stadions er landets nest største fotballstadion (etter Daugava Stadions), og ble åpnet i det herrens år 2000 som hjemmebane for både Skonto Riga og det latviske landslaget. Sistnevnte har i senere år også begynt å bruke Daugava Stadions, men tilskuerrekorden på Skonto Stadions stammer fra en av deres kamper. 9 000 mennesker møtte opp for å se Latvia møte Nederland i kvalifiseringen til 2004-EM. Det er mer enn dagens kapasitet på 8 087. Det er i dag et stadion med tribuner på tre av sidene, mens det på den ene kortsiden ikke er noen tribunefasiliteter. Nevnte Skonto var jo den latviske storheten fremfor noen, og vant blant de 14 første utgavene av den latviske toppdivisjonen etter oppstarten i 1991!! Denne klubben gikk imidlertid konkurs i 2016, og Skonto Stadions er nå i stedet hjemmebanen til Riga FC, som ble stiftet så sent som i 2014. Det skjedde ved at FC Caramba og Dinamo Riga slo seg sammen, og tok plassen til førstnevnte som samme år spilte seg opp til nivå to. Under navnet FC Caramba/Dinamo vant divisjonen i 2015, og byttet navn til dagens Riga FC foran debuten i toppdivisjonen 2016. Den ble vunnet i både 2018, da de også vant den latviske cupen. Det ble fulgt opp med nye ligatitler i både 2019 og 2020.

Nå var det duket for Riga-derby når Riga FC skulle ta imot FK Rigas Futbola Skola (heretter omtalt som RFS), som vant den latviske ligaen så sent som i 2021, og dette var også et møte mellom lagene som la beslag på de to første plassene på tabellen. Nummer én mot nummer to i Riga-derbyet, og det minner jo ganske så mye om det jeg opplevde da jeg to dager tidligere fikk med meg det store Tallinn-derbyet. En annen ting var også likt, for i Tallinn hadde jeg fått selskap av selveste Stig-André Lippert, og det samme var tilfelle også denne kvelden i Riga. Forskjellen var at han nå kom ensom, uten sin lille familie. Sammen tok vi plass på den ene langsiden og så etter hvert lagene entre banen. Etter 19 runder ledet Riga FC med tre poeng på dagens bortelag RFS, men derfra var det hele 15 poeng videre ned til treer Liepaja, og ytterligere tre poeng til regjerende ligamester Valmiera på fjerde.

Et kvarter ut i kampen var det brasilianeren Emerson Santana Deoclaciano som sendte RFS i føringen, og det var en meget flott scoring der han bøyde ballen opp i det bortre krysset. Det sto 0-1. Vi nærmet oss halvtimen da hjemmelaget fikk ballen i nettet etter et gjennomspill, men offside-flagget kom opp. I det 38. minutt var det nok en import som doblet ledelsen, for ivorianeren Cédric Kouadio headet inn 0-2 og feiret med akrobatiske krumspring. På overtid av første omgang ble det imidlertid blåst skikkelig liv i kampen igjen da kongoleseren Ngonda Muzinga reduserte til 1-2 etter et hjørnespark, og det var også stillingen til pause, da vi tok en liten tur i kiosken. RFS skapte de første halvsjansene etter hvilen, for vertene også noterte seg for noen muligheter. Tjue minutter ut i omgangen prøvde de seg også på en frekkis da de hadde frispark nesten på midtbanen. Alle ventet et innlegg, men man prøvde seg på et skudd som kanskje tok keeperen litt på senga men som imidlertid havnet oppe på nettaket. Det ble i perioder også litt ampert etter hvert, med et og annet tilfelle av litt knuffing. RFS hadde noen muligheter på kontringer mot slutten, men i stedet var det Riga FC som igjen slo til på overtid. I det andre overtidsminutt fikk spanjolen Brian Peña ballen inne i feltet. Han vendte opp og kvittet seg med en oppasser før han sendte ballen i mål og dermed utlignet til 2-2.

Tre minutter på overtid var Emerson nære på å sende RFS tilbake i føringen med et skudd som traff stolpen, og ytterligere et minutt frem i tid var det Riga FC som hadde en stor mulighet til å sikre seieren. Skuddet fra god posisjon inne i feltet gikk imidlertid himmelhøyt over. Dermed endte det 2-2 foran 4 752 tilskuere, og for tredje gang av tre mulige denne sesongen hadde de to topplagene delt poengene i sine innbyrdes møter. Jeg tok farvel med Lippert som skulle se kamp i Latvia også dagen etter, og tuslet tilbake mot gamlebyen der jeg igjen slo meg ned på Siderija. For å prøve et par andre av områdets vannhull gikk jeg etter hvert videre til The Armoury Bar, før kvelden ble avsluttet på The Thirsty Bulldog. Etter å ha tømt glasset der, var det bare å komme seg tilbake til hotellet og i seng. Dagen etter skulle jeg hjem, og siden frokost var inkludert, inntok jeg den på hotellet før jeg etter hvert gikk for å ta bussen ut til flyplassen. Det hadde vært en fin tur til Finland, Estland og Latvia. Nå skal jeg innrømme at jeg også hadde vurdert å dra videre til Litauen…og til og med kikket på mulighetene for en tur inn i Belarus (Hviterussland). Men jeg får si meg fornøyd med turen slik den ble. Den ble også slutten på en 2022/23-sesong som for min del endte med 234 kamper på 171 stadioner (128 av de nye for meg) i 19 land.

Latvian ground # 1:
Riga FC v FK Rigas Futbola Skola 2-2 (1-2)
Virsliga
Skonto Stadions, 30 June 2023
0-1 Emerson Santana Deocleciano (16)
0-2 Alain Cédric Herve Kouadio (38)
1-2 Ngonda Muzinga Glody (45+2)
2-2 Brian Pena Perez-Vico (90+2)
Att: 4 752
Admission: 5 euro (+ 1,20 euro booking fee)

Next game: 14.07.2023: Rapid Bucuresti v Sepsi
Previous game: 29.07.2023: Tallinna JK Legion v Viimsi JK

More pics

Torsdag 29.06.2023: Tallinna JK Legion v Viimsi JK

Jeg befant meg i Estlands hovedstad Tallinn, der jeg kvelden før hadde sett toppoppgjøret mellom Levadia Tallinn og Flora Tallinn, men jeg hadde ytterligere en kamp planlagt i den estiske hovedstaden siden jeg skulle være her i ett døgn til. Frokost var ikke inkludert i prisen jeg hadde betalt ved hotellet Three Crowns i hjertet av Tallinns gamleby, så jeg gikk etter hvert en tur ut for å få meg en frokost. Jeg nevnte i forrige kapittel at jeg presterte å miste passet mitt på turen fra Helsinki til Tallinn, men at jeg senere fikk en email om at det var funnet på fergeterminalen i Helsinki. Før jeg gikk for å få meg en frokost, forsøkte jeg derfor å ringe dit, men etter å ha blitt satt over tre ganger og snakket med fire forskjellige personer, fikk jeg beskjed om de måtte ringe meg tilbake litt senere.

Dermed gikk jeg en tur opp mot gamlebyens torg og fant en kafeteria som serverte meg en aldeles utsøkt frokost. Etter å ha fulgt opp med en ny rusletur halvveis på måfå rundt i gamlebyen, var jeg en liten tur tilbake på hotellet, og siden jeg fortsatt ikke hadde hørt noe tilbake, ringte jeg opp igjen. Jeg ble på nytt satt over til hovedkontoret på Mariehamn (Åland) før de omsider fikk satt meg i kontakt med de rette personer på terminalen i Helsinki. Problemet var nå at jeg skulle videre med buss til Latvia og Riga tidlig neste morgen, så eneste mulighet var om de var villige til å sende passet mitt med kveldsferga fra Helsinki til Tallinn. Det foreslo de heldigvis også selv, og jeg fikk også direktenummeret til informasjonen om bord i båten, slik at jeg kunne avtale med de når båten nærmet seg Tallinn.

Dermed så det heldigvis ut til å ordne seg, og da var det kanskje på sin plass å feire det med en bedre middag. Restauranten Olde Hansa fremstår egentlig som litt av en turistfelle, men er da også et trivelig sted å innta et måltid. De har også bjørn på menyen, og den sjansen kunne jeg egentlig ikke la gå fra meg, selv om det var det klart dyreste på menyen. 68 euro skulle de ha, men jeg lot meg likevel friste til å prøve. Det var godt det, men jeg ville nok ikke bestilt det en gang til til den prisen, så konklusjonen får være at det var godt men nokså overpriset sammenlignet med andre retter på menyen som sikkert ville falt like godt i smak. Prisen kan jo ha noe med tilgang og etterspørsel å gjøre, og kanskje er det også spesielt myntet på turistene, men nå var det i hvert fall prøvd. Jeg forflyttet meg mett og fornøyd til kneipa Viru Lokaal.

Som nevnt hadde jeg også en kamp på menyen denne dagen, og den skulle spilles på feltet rett ved siden av Lilleküla Stadion, der jeg kvelden før hadde sett kamp. Da jeg bestemte meg for å sette kursen dit, spaserte jeg denne gang til trikkeholdeplassen Viru og lot en av trikkene frakte meg ned til holdeplassen Vineeri. Derfra hadde jeg en liten spasertur til Sportland Arena, der Tallinna JK Legion skulle ta imot Viimsi JK til kamp i Esiliiga, som er det nest øverste nivået av estisk fotball. Jeg har dessverre ikke klart å spore opp noe annet navn på banen enn sponsornavnet Sportland Arena, men det er uansett den største av banene på feltet utenfor Lilleküla Stadion (eller rettere sagt, den av de med mest tilskuerfasiliteter).

Denne banen ble åpnet i 2003, men det var først i 2018 at man fikk på plass tribunen med 1 198 sitteplasser på den ene langsiden, som for øvrig også er den eneste tribunen. Banen har kunstgress, og i tillegg til å være hjemmebane for Tallinna JK Legion, har den de siste årene blitt brukt av både Flora og Levadia samt et par andre Tallinn-klubber i de perioder av året hvor man mener man ikke klarer å spille på skikkelig gress. I 2022-sesongen ble faktisk 51 av kampene i Meistriliiga spilt her på Sportland Arena (inkludert 23 av de første 45). Det betyr at 28% av fjorårets kamper i toppdivisjonen Meistriliiga ble spilt her, og det igjen medførte kraftig kritikk rundt i de estiske fotballmiljøer, som nokså sarkastisk til og med lanserte forslaget om å endre ligaens navn til «Sportland Arena Liiga».

Så mange Meistriliiga-kamper blir det nok uansett ikke her i år, for Legion ble degradert etter fjorårssesongen, men mer om det straks. La meg først fortelle at dagens Tallinna JK Legion har en forgjenger ved navn Tallinna JK. Denne klubben ble stiftet i 1921, og var samme år en av grunnleggerne av den første estiske ligaen, som de også vant to ganger i løpet av 1920-årene, før den sovjetiske okkupasjon. Denne klubben ble lagt ned i 1941, men i 2001 var det noen som blåste liv i det gamle klubbnavnet. I 2008 slo den nye klubben seg sammen med SK Legion og stiftet dagens Tallinna JK Legion. De første årene var fokus først og fremst på ungdom og talentutvikling, men i 2017 bestemte de seg for å satse mer seriøst også på klubbens seniorlag. Det ga umiddelbart resultatet, og de vant II Liiga (nivå fire) i 2017, Esiliiga B i 2018, og Esiliiga i 2019. Etter tre strake opprykk var de klare for toppdivisjonen Meistriliiga.

Etter å ha debutert med en sjuendeplass, noterte de seg i 2021 for en femteplass. 2022-sesongen måtte startes med fire minuspoeng grunnet visse problemer med lisensen. I tillegg ble de ilagt restriksjoner som hindret de i å signere nye spillere, men med et ungt lag klarte de overraskende likevel å beholde plassen. Etter 2022-sesongen ble det imidlertid klart at de hadde økonomiske problemer og lot seg degradere tilbake til Esiliiga. Der skulle de nå opp mot Viimsi JK, som spiller sin andre sesong på dette nivået etter opprykket i 2021. I årets Esiliiga var nå status slik at Nõmme United (klubben til Mart Poom) ledet an og hadde en solid luke ned til toer Flora Tallinn U21 (ja, det er dessverre flere U21-lag tillatt på nivå to i Estland). Tre poeng bak der igjen fulgte dagens bortelag Viimsi JK, mens Legion lå helt nede på en åttendeplass, som var tredje siste og ensbetydende med nedrykks-kvalik.

Jeg hadde ankommet med en snau halvtime til kampstart, og slet først litt med å finne riktig inngangsparti fra området mellom Lilleküla Stadion og Sportland Arena. Der jeg først forsøkte meg ble jeg stoppet av en vakt som snakket så lite engelsk at han måtte bruke Google Translate for å forklare at det var feil inngang. Ut fra hvordan han gestikulerte, skjønte jeg at dette nok var spillerinngangen og at jeg måtte videre rundt den bortre kortsiden. Der måtte vi ta oss inn på den tilstøtende banen og ta oss inn på tribunen fra sidelinjen der. Jeg sier ‘vi’, for det var naturligvis også et par tyske groundhoppere til stede som slet med det samme som meg. Jeg var i hvert fall på plass oppe på tribunen med rundt 20 minutter til avspark, og som bakteppe på motsatt langside hadde vi nå Estlands største stadion, Lilleküla Stadion, der jeg hadde sett kamp kvelden før.

Da var gjestene som tok tak i kampen fra start, og i kampens fjerde minutt sørget Oscar Ollik for en tidlig ledelse 0-1. I det 18. minutt var det Gregor Lehmets som doblet ledelsen og økte til 0-2, og det virket som om Legion ikke hadde noe skikkelig svar på tiltale, men i kampens 33. minutt holdt Viimsi på å gjøre jobben for hjemmelaget da de var veldig nære på å score et selvmål. Ballen gikk via stolpen og ut til corner. Det sto fortsatt 0-2 til pause, og for å gjøre en lang historie kort, var det status gjennom andre omgang. Legion prøvde, men uten å klare å true gjestenes ledelse. I stedet var det Viimsi som på overtid fastsatt sluttresultatet til 0-3 ved Ken-Marten Tammeveski. Jeg talte meg for øvrig 77 tilskuere på tribunen, og de kunne altså konstatere at det ble borteseier.

Jeg måtte altså bortom fergeterminalen for å forhåpentligvis få tak i passet mitt, men jeg hadde litt tid før båtens forventede ankomst i 23-tiden, så jeg lot trikken frakte meg litt av veien til holdeplassen Mure Puiestee, der jeg gikk av og slo meg ned litt ved det gode skjenkestedet Scotland Yard før jeg etter hvert ned mot kaia i god tid for å møte båten. Det viste seg vanskelig å ta seg om bord slik jeg hadde blitt bedt om over telefon av personen i informasjonen, men i køen av passasjerer som gikk i land kom det heldigvis omsider en kar som strenet rett mot meg og kunne overrekke meg mitt pass. Jeg kunne bare takke ærbødigst og trekke et lettelsens sukk over at det tross alt ordnet seg. Nå kunne jeg rusle tilbake til hotellet og gjøre meg klar til avreise mot Latvia og Riga dagen etter.

Estonian ground # 2:
Tallinna JK Legion v Viimsi JK 0-3 (0-2)
Esiliiga
Sportland Arena, 29 June 2023
0-1 Oscar Ollik (4)
0-2 Gregor Lehtmets (18)
0-3 Ken-Marten Tammeveski (90+1)
Att: 77 (h/c)
Admission: Free

Next game: 30.06.2023: Riga FC v FK Rigas Futbola Skola
Previous game: 28.06.2023: Levadia Tallinn v Flora Tallinn

More pics

Onsdag 28.06.2023: Levadia Tallinn v Flora Tallinn

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Denne dagen skulle jeg videre til et for meg nytt land; nemlig Estland. Jeg skulle med Viking Line sin avgang fra Helsinki til Tallinn klokken 10.30, og hadde betalt 20,90 euro for å la de frakte meg de rundt 8 milene sørover fra den finske til den estiske hovedstaden. Allerede i 9-tiden hadde jeg sjekket ut fra overnattingsstedet og tuslet de få meterne ned til fergeterminalen et steinkast unna. Jeg benyttet der ventetiden til å kjøpe meg litt frokost fra en kafeteria, og deretter kunne jeg etter hvert gå om bord, lykkelig uvitende om et problem som snart skulle dukke opp. Overfarten over Finskebukta var beregnet til to og en halv time, og etter å ha vært en tur ute på dekket mens vi la fra kai og beveget oss utover i den flotte skjærgården, ble den tilbragt med nesa i en medbragt bok mens jeg etter hvert også unnet meg både en porsjon nachos og en øl eller to.

Tallinn er som nevnt hovedstaden og den største byen i Estland, med et innbyggertall som nå har passert 450 000. Byen ble erobret av danskene i 1219 og solgt til Den tyske orden i 1346. Den ble deretter erobret av svenske under Livlandskrigen i 1561, og var under svensk kontroll helt frem til svenske tapte sine besittelser i Baltikum til Russland i 1710 under den store nordiske krig. Tallinn var hovedstad i det selvstendige Estland fra 1918 og frem til den sovjetiske okkupasjonen under og etter den andre verdenskrig, og ble hovedstad på nye etter Estlands selvstendighet i 1991. Tallinn er en av Nord-Europas best bevarte middelalderbyer, og er nok spesielt godt kjent for sin koselige gamleby som for øvrig står på UNESCOs verdensarvliste.

Det var midt i gamlebyen at jeg hadde betalt 80 euro for overnatting ved hotellet Three Crowns, og etter at båten hadde lagt til og jeg gikk i land i 13-tiden, var det bare å marsjere videre inn i gamlebyen og til nevnte hotell. Det var da jeg skulle sjekke inn at jeg oppdaget at passet mitt var borte! Det var jo litt krise, siden jeg skulle videre til nabolandet Latvia med buss et par dager senere, og ikke minst fly hjem igjen derfra. Etter å ha sjekket inn, fikk jeg ringt mitt overnattingssted i Helsinki, som kunne fortelle at de ikke hadde funnet noe pass. Deretter tok jeg en telefon til ambassaden for å sjekke ut mulighetene, og valgte i samråd med et hyggelig kvinnemenneske der å se avvente til dagen etter. Jeg bestemte meg for å ikke la dette ødelegge oppholdet i Tallinn, og tok en tur ut i gamlebyen i et forsøk på å hygge seg litt og få noe annet å tenke på.

Etter å ha tittet meg litt rundt, slo jeg meg etter hvert ned i skyggen på uteserveringen til Nimeta Baar (også kjent som ‘The Bar With No Name’). Der fikk jeg etter hvert også selskap av min groundhopper-kompis Stig-André Lippert som var på ferie i Baltikum med sin kone og deres unge arving. Han skulle naturligvis på samme kamp som meg denne kvelden, og som om ikke det var nok, skulle vi også på samme kamp i Riga to dager senere. Etter å ha holdt meg med selskap en liten stund, returnerte han til kone og barn mens jeg unnet meg ytterligere påfyll. Vi avtalte å møtes utenfor stadionet en stund før kamp, og da det var på tide å bevege på seg, trasket jeg til byens jernbanestasjon og ble med et lokaltog den ikke spesielt lange veien til Kitseküla stasjon, der jeg steg av noen få minutters gange fra kveldens kamparena.

På dette tidspunktet hadde jeg for øvrig oppdaget at jeg litt tidligere hadde fått en email fra «Passerkontroll Helsingfors», som kunne fortelle at passet mitt hadde blitt funnet på fergeterminalen i Helsinki, men det var nå for sent på dagen for å få tak i noen der, så det fikk nå pent vente til dagen etter. Kveldens kamparena var Lilleküla Stadion, som ikke bare er Estlands største stadion, men også hjemmebane for det estiske landslaget. Det hele startet med at den estiske storklubben Flora Tallinn i 1998 søkte om byggetillatelse om et nytt stadion. Det ble innvilget, og sommeren 2001 kunne stadionet åpnes med VM-kvalifiseringskamp mellom Estland og Nederland. Siden 2002 har anlegget også vært kjent under et sponsornavn betalt av Estlands største bryggeri. Senere har det blitt bygget ut et kompleks med flere baner i området rundt, og i 2012 ble det enighet om at Flora skulle selge anlegget til det estiske fotballforbundet.

Det er imidlertid fortsatt hjemmebane for Flora Tallinn, i tillegg til landslaget, men siden 2019 har også rivalen Levadia Tallinn spilt sine hjemmekamper der. Nå skal det sies at begge disse klubbene gjerne benytter en av kunstgressbanene på utsiden (Sportland Arena) i de periodene av året der de mener det ikke kan spilles på gress. Det var uansett nettopp Flora og Levadia som skulle møtes denne dagen, så dette var en kamp både Lippert og undertegnede hadde sett frem til. Snart kom den lille familien gående, og vi bevilget oss en titt inne i stadion-sjappa før vi tok oss innenfor portene. Billetten hadde jeg for øvrig kjøpt på nettet på forhånd, og man skal ikke klage over å ha måttet ut med 5 euro for å se møtet mellom de to Tallinn-rivalene som har vært nokså dominerende i estisk fotball.

2023-sesongen er den 33. utgaven av den estiske Meistriliiga, og med Floras 14 ligatitler og Levadias 10, har de to sammenlagt altså vunnet 24 av de 32 ligatitlene siden ligaen startet opp i 1992. I samme periode har de vunnet den estiske cupen ved 18 anledninger (ti titler til Levadia og åtte til Flora). Sammen med Narva Trans er for øvrig Flora den eneste klubben som fortsatt aldri har rykket ned fra den estiske toppdivisjonen. Denne kvelden var det imidlertid Flora som var satt opp som bortelag, for Levadia banedeler som nevnt her nå, og dette var altså deres hjemmekamp. Jeg kan forestille meg at man ikke nødvendigvis merker voldsom forskjell på akkurat det, og det var også nok av ledige seter da vi tok oss opp på tribunen. Der kunne vi konstatere at de to lags ivrigste supportere hadde inntatt hver sin tribuneseksjon mens man likevel kunne ta seg uhindret rundt store deler av stadionet.

Ikke overraskende var dette også de to siste sesongers seriemestere, og Flora var regjerende mester. Etter halvspilt serie ledet de nå også an på tabellen; to poeng foran nettopp Levadia. Derfra var det en solid luke på 17 poeng videre ned til treer Tallina Kalev. Når nevnte jeg at det var en god del ledige seter, men estisk fotball er jo ikke bortskjemt med enorme publikumstall. 3 510 tilskuere hadde møtt opp for å se dagens kamp, og det skal man faktisk ikke kimse av, for det viste seg faktisk å være ny tilskuerrekord for den estiske Meistriliiga! På den ene langsiden var det da også nokså godt besatt, og de ivrigste supporterne klarte i perioder dessuten å lage nokså god stemning på sine respektive seksjoner.

Selve kampen ble i så måte muligens et aldri så lite antiklimaks, for vi fikk aldri se noe nettsus siden ingen av lagene klarte å finne veien til nettmaskene denne kvelden. Sammen med familien Lippert så jeg første omgang fra det ene hjørnet, før jeg benyttet pausen til å kjøpe meg en øl. I motsetning til i Norge får man nemlig lov til det her.. Den tok jeg med meg over på motsatt kortside for å også få tatt noen bilder derfra. Jeg endte opp med å se den andre omgangen fra andre etasje der, og selv om det ble målløst, var det heller ikke noen direkte nitrist forestilling rekordpublikummet ble vitne til. Begge lag hadde nemlig flere muligheter til å score et vinnermål, og siden det var en jevn kamp som sto og vippet, var det også spenning til siste slutt, men det ville seg ikke, og dermed endte det med 0-0 og poengdeling.

Da dommeren blåste for full tid, traff jeg igjen på familien Lippert som jeg tok et foreløpig farvel med og spaserte den korte veien opp til jernbanestasjonen Lilleküla for å komme meg med toget tilbake til byens sentralstasjon. Kvelden ble for min del avsluttet på et par kneiper i gamlebyen i Tallinn. Først var jeg innom Brewery Ölleklubi, før siste stopp ble The Highlander. Deretter var det bare å komme seg tilbake til hotellet og finne senga. Det første dagen i Tallinn hadde vært en fin opplevelse, og jeg hadde ytterligere en dag foran meg i den estiske hovedstaden. Nå gjaldt det bare å forhåpentligvis også få tak i passet i løpet av torsdagen, men hvordan det gikk får du vite i neste ‘episode’. En skikkelig cliffhanger der altså..

Estonian ground # 1:
Levadia Tallinn v Flora Tallinn 0-0 (0-0)
Meistriliiga
Lilleküla Staadion, 28 June 2023
Att: 3 510
Admission: 5 euro

Next game: 29.06.2023: Tallinna JK Legion v Viimsi JK
Previous game: 27.06.2023: FC Honka v VPS

More pics

Tirsdag 27.06.2023: FC Honka v VPS

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det var på tide å avslutte 2022/23-sesongen med en aldri så liten utenlandstur, og jeg begynte først å titte på mulighetene for en tur til de baltiske landene. Deretter kom idéen om å også dra via Finland, men mens jeg vurderte ble de direkte flyvningene til Helsinki såpass dyre at jeg la det litt på is noen dager inntil jeg fant en rimeligere løsning med Air Baltic. Det betød imidlertid at jeg måtte fly via Riga og bytte fly der, men det var i utgangspunktet ikke noe stort problem, og denne tirsdagsmorgenen var jeg på plass i god tid til å komme meg med 08.25-flyet fra Gardermoen til Riga. Derfra skulle jeg ha 13.50-flyet videre til Helsinki, men mens jeg satt og unnet meg en øl på sportspuben Tickerdaze, ble flyvningen til Helsinki forsinket. Jeg skjønte at jeg nå fort kunne få litt dårlig tid med tanke på å rekke kampen jeg hadde planlagt denne kvelden.

Vi var vel forsinket med en times tid da vi endelig tok av, og etter landing mistet jeg med få sekunder første tog inn mot Helsinki sentralstasjon, slik at jeg måtte vente på neste tog. Jeg skulle videre til Tallinn med båten morgenen etter, og hadde betalt 50,85 euro for overnatting ved Eurohostel et par steinkast fra den relevante kaia på Skatudden. Jeg var nå usikker på om jeg ville rekke å først dra dit for å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen, men valgte å gjøre et forsøk. En av byens trikker fraktet meg fra holdeplassen Ylioppilastalo til holdeplassen Marsokatu, rett rundt hjørnet for Eurohostel, der jeg raskt ble sjekket inn. Jeg var snart på vei ut døra igjen, og etter en ny trikketur tilbake, byttet jeg til en vestgående metro fra Rautatientori og ble med så langt som til stasjonen Utheilupuiston. Det betyr vel noe slikt som ‘idrettsparken’, så da skjønner man at det ikke var spesielt mange meterne opp til det som var dagens kamparena.

FC Honka var hjemmelaget jeg skulle se i aksjon, og de hører til i byen som heter Espoo på finsk og Esbo på svensk. Denne byen ligger et lite stykke vest for hovedstaden Helsinki, og begynte å vokse voldsomt på midten av forrige århundre. Innbyggertallet har nå passert en kvart million, og nærmer seg raskt 300 000. Den er også Finlands nest største by, og sammen med Helsinki utgjør de nå en metropol med godt over en million innbyggere. Espoo er litt spesiell i den forstand at byen ikke har ett utpreget sentrum, men flere mindre sentrum i de forskjellige bydelene som etter hvert har vokst frem og utgjør Espoo. Et av disse er Tapiola, som på svensk heter Hagalund, og er blant de østlige bydele. Metroen jeg hadde tatt hit fra sentrale Helsinki er den såkalt Länsimetro (Västmetron) som i 2017 ble åpnet som en metro mellom Helsinki og Espoo.

Det var altså Tapiolan Urheilupuisto som var åstedet for dagens kamp mellom FC Honka og VPS, og det svenske navnet på arenaen er Hagalunds Idrottspark. Her ankom jeg nå i grevens tid, og kunne med snaut med minutter til avspark klokken 18.00 passere gjennom inngangspartiet etter å vist frem billetten jeg på forhånd hadde sikret meg. Den hadde jeg kjøpt på nettet, og måtte betale 10 euro i tillegg til ytterligere 1,50 euro i avgift for å få lov til å gjøre jobben selv. Det var uansett her jeg nå skulle gjøre min debut i finsk fotball, for selv om jeg tidligere har vært i Finland, var det på en bilferie for såpass mange år siden at jeg vel ikke engang hadde begynt på skolen og dermed ikke engang husker stort fra den turen.

FC Honka ble stiftet i 1957, under navnet Tapion Honka, som de het frem til de i 1975 tok dagens navn. Før de i 2005 omsider tok steget opp i den finske toppdivisjonen for første gang, hadde de blitt fått rykte på seg som en underpresterende ‘nesten-lag’ i Ykkönen (den nest høyeste divisjonen). Utover i 1990-årene hadde man gått høyt ut og satset hardt på opprykk, men snublet gang etter gang, og var til og med nær konkurs da de i 2005 ble overtatt av nye ressurspersoner. Det medførte omsider suksess som også kom umiddelbart, for den sesongen vant de Ykkönen suverent og rykket opp til toppdivisjonen Veikkausliga. I 2007-sesongen spilte Honka seg frem til den finske cupfinalen, der de tapte for Tampere United (noe som var Honkas tredje cupfinaletap), men siden Tampere United også vant ligaen det året, fikk Honka etter hvert også sin debut i Europa.

Året etter (altså 2008) noterte Honka seg for en andreplass i serien bak FC Inter, og året etter var det HJK Helsinki som ble for sterke da Honka gjentok bedriften. De to andreplassene er fortsatt deres bestenotering i ligaen, og det ble gjentatt igjen i 2013 (også den gang bak HJK). I mellomtiden hadde de også vunnet den finske cupen i 2012, da KuPS ble beseiret i finalen. I 2015 ble Honka imidlertid degradert til det tredje nivået (Kakkonen) grunnet økonomisk rot, men rykket opp igjen derfra i 2016, og ytterligere ett år frem i tid tok det et andre strake opprykk og returnerte med det til Veikkausliga. Siden den gang har de for øvrig også notert seg for en tredje ligacup-tittel (i 2022), i tillegg til flere hederlige plasseringer i ligaen.

Tapiolan Urheilupuisto – eller Hagalunds Idrottspark, om man vil – ble åpnet i 1970, og har senere blitt oppgradert i form av blant annet en utbygging i 2007. Anlegget inkluderer nå også flere kunstgressbaner, i tillegg til tennisbaner og en hall for annen racket-sport. Selve hovedbanen for fotball har heldigvis fortsatt naturgress, og også overbygde tribuner på begge langsidene. På kortsidene er det kun mindre åpne tribuner, og på den ene kortsiden knapt det. Lagene hadde aldri inntatt banen da jeg kom meg innenfor, og sto nå klare til å sparke i gang kampen. I toppen av tabellen var det trioen KuPS, SJK og HJK som hadde skaffet seg en luke, mens Honka lå på en foreløpig femteplass. Jeg mistenkte at de burde ha gode sjanser for poeng mot VPS denne kvelden, for gjestene fra Vaasa (eventuelt Vasa) lå helt sist på tabellen

Allerede et kvarters tid ut i kampen måtte også VPS sin sisteskanse ut med en skade, slik at reservekeeperen måtte innpå. I det 33 minutt var Honka nære på å ta ledelsen, men skuddet gikk i tverrliggeren. Med fem minutter til pause fikk i stedet gjestene en stor sjanse til å ta ledelsen. Et gjennomspill, og ballen ble snublet forbi Honka-keeperen, men den gikk et par små centimetere på feil side av stolpen. Det var dermed fortsatt målløst 0-0 da lagene tok pause og gikk i garderoben mens jeg tok en tur i kiosken og deretter også klarte å finne meg et sted å ta en røykepause. Jeg var nok ikke den eneste som håpet på ytterligere action og helst også litt nettsus i andre omgang, men det skulle aldri bli den helt store festforestillingen.

Jeg benyttet deler av den andre omgangen til å ta noen flere bilder ved å nok en gang bevege meg litt rundt på de deler av anlegget som var tilgjengelig for meg fra min seksjon. Ute på gressmatta derimot presset Honka på for et ledermål, men jeg begynte å ‘frykte’ at det skulle ende målløst i Tapiola. Så, i det 88. minutt, steg Ortiz Lara til værs og headet ballen i mål og sendte med det Honka i føringen med 1-0. Sent, men godt, og det viste seg også å bli kampens eneste mål og dermed seiersmålet. Honka vant altså 1-0 foran 2 052 tilskuere, mens VPS måtte se seg slått og fortsatt lå som jumbo i divisjonen. Med det kunne også majoriteten av de fremmøtte forlate stadion nokså fornøyd.

Selv valgte jeg å ikke ta første metro tilbake, men stakk i stedet innom Tauko Baari for en flytende forfriskning. Da jeg kom meg metroen tilbake mot Helsinki, hoppet jeg etter hvert av ved stasjonen Kamppi. Ikke langt derfra slo jeg med ned en stund på skjenkestedet Praha, og beveget meg deretter over til nabokneipa Kitty’s Public House. Da jeg tok trikken tilbake til Skatudden og holdeplassen Marsokatu var vel hensikten egentlig å trekke meg tilbake til min base. Tilknyttet dette etablissementet fant jeg imidlertid Island- K Bar, og ble fristet til en siste øl der, men var likevel i seng med en medbragt bok i god til før midnatt. Dagen etter skulle reise videre med båten til Tallinn, Estland, så det ble en flyktig visitt i Finland denne gang, men mitt første besøk til Finland i voksen alder ble da i hvert fall også kronet med en fotballkamp i landet.

Finnish ground # 1:
FC Honka v VPS 1-0 (0-0)
Veikkausliiga
Tapiolan Urheilupuisto, 27 June 2023
1-0 Ortiz Lara (88)
Att: 2 052
Admission: 10 euro (+ 1,50 euro fee)

Next game: 28.06.2023: Levadia Tallinn v Flora Tallinn
Previous game: 26.06.2023: Moss 2 v Tistedalen

More pics