Søndag 13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)
Det var få minutter etter klokken 08.00 at jeg denne søndags morgenen gikk ut døra på Western Beaches Guest House i Weston Milton og tok oppstilling på bussholdeplassen Laburnum Road rett på utsiden. Buss A3 kom i rute klokken 08.09, og jeg måtte ut med hele £5 for å bli fraktet den ikke altfor lange veien til Worle jernbanestasjon, der jeg ble med 08.35-toget til Bristol Temple Meads. Der hadde jeg mer enn nok av tid til å kjøpe inn både frokost og dagens utgave av Non-League Paper før jeg tok plass på 09.30-toget til Weymouth. Det var ikke der jeg under planleggingen av turen trodde jeg skulle ende opp med å se kamp denne søndagen, men så fikk jeg informasjon som gjorde at jeg måtte legge om min reiserute.
Som vanlig var det ikke altfor fyldig meny denne søndagen, og et besøk på Brentfords nye storstue for å se deres kamp mot Tottenham Hotspur virket håpløst med tanke på billetter. Likeledes Chelsea v Liverpool. Hadde jeg visst det jeg i ettertid visste, ville jeg muligens satt kursen mot det nordlige Wales for å se Chirk AAA v Llandidloes Town, men jeg valgte meg oppgjøret mellom Hamworthy United og Willand Rovers i Southern League Division One South. Få timer etter at jeg hadde lagt inn en bindende bestilling på overnatting ved Travelodge-hotellet i Eastleigh, ble jeg imidlertid kontaktet av min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor som kunne fortelle at hjemmelaget grunnet utfordringer med sin hjemmebane i Hamworthy (i utkanten av Poole) hadde startet en banedeling hos Weymouth.
Sistnevntes hjemmebane, Wessex Stadium, har jeg tidligere besøkt – i romjula 2014, da jeg så Weymouth beseire Arlesey Town, og min første reaksjon var en viss ergrelse da jeg helst ville besøke en ny bane denne dagen. Jeg vurderte å anse pengene for hotellet som tapt å stake ut en ny reiserute mot det nordlige Wales, men kom etter hvert frem til at jeg ikke kunne sløse slik, og at et gjensyn med Weymouth og Wessex Stadium uansett ikke ville være det verste jeg kunne benytte søndagen til. Derfor ble jeg med toget helt til Weymouth, der litt for klokken 12.00 kunne stige av og konstatere at turistene fortsatt satt sitt preg på byen selv om britenes sommerferie nå gikk sakte men sikkert mot slutten.
Weymouth ligger ved en engelske kanal, nærmest som en utpost helt sør i grevskapet Dorset – en drøy mil sør for Dorchester. Byen har et innbyggertall på rundt 55 000, og er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å blant annet nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, og herfra gikk det tidligere ferger til blant annet kanaløyene Guernsey og Jersey, men det ble det en slutt på da nye ferger ble for store for havna i Weymouth. Her befinner vi oss for øvrig midt på den 155 kilometer lange kyststripa som strekker seg fra Swanage til Exmouth og kalles Jurassic Coast. Weymouth var dessuten et av stedene man la ut fra mot Normadie på D-dagen i 1944. Det var nå duket for min femte eller sjette visitt i Weymouth, og selv om det denne gang skulle bli temmelig flyktig, er det alltid en trivelig by å besøke.
Det var fortsatt over tre timer til kamp da jeg gikk av toget, så jeg tok en liten tur ned til promenaden langs sjøen, kun to kvartaler unna stasjonen. Deretter slo jeg meg ned en stund på The Tides Inn, der innehaveren fortalte at turistsesongen gjerne varer til over Bank Holiday helgen i slutten av august måned. Etter hvert beveget jeg meg videre til The Dolphin, og deretter til The Star, før jeg fant det for godt å sette kursen mot Wessex Stadium og dagens kamp. Det nevnte stadionet ligger utenfor bykjernen, så derfor tok jeg en taxi dit ut, og ankom med rett i underkant av tre kvarter til avspark. Jeg betalte meg inn med £10, fikk høre at det dessverre ikke var noe kampprogram (kun online, som for meg er det samme), og gikk for opp i baren tilknyttet hovedtribunen for å slenge fra meg bagasjen i et hjørne og unne meg en pint.
Det var altså Hamworthy United som var dagens hjemmelag, om enn i eksil, og det er en klubb som ble stiftet i 1970. Det skjedde ved at Hamworthy FC og Trinidad Old Boys slo seg sammen. Førstnevnte hadde blitt stiftet i 1926, og var i 1953 med å stifte Dorset Combination, der Trinidad Old Boys ble med i 1965. Det var også i denne ligaen at den nye klubben tok plass, og tok ligatittelen i 1976/77-sesongen. Dorset Combination endret sommeren 2002 navn til Dorest Premier League, og Hamworthy United ble den første vinneren under ligaens nye navn. Ikke nok med det, for ett år senere kunne ‘The Hammers’ våren 2004 feire en andre strake ligatittel, og denne gang fikk de også rykke opp til Wessex League.
Sistnevnte liga var da i ferd med å gjennomføre en omstrukturering med utvidelse til flere divisjoner, og Hamworthy United ble plassert i toppdivisjonen. I sin første sesong i Wessex League vant The Hammers deres ligacup, og sesongen etter kunne de titulere seg som vinnere av Dorset Senior Cup etter finaleseier over lokalrival Poole Town. 2020/21-sesongen ble den andre på rad der ligaspillet ble stoppet av Covid, men ligacupen rakk de å spille ferdig, og Hamworthy United hanket inn nok en tittel med finaleseier over US Portsmouth. Etter at man omsider kunne starte opp ordentlig igjen etter pandemien, sikret The Hammers seg ligatittelen våren 2022, og rykket således opp i Southern League, der de ble plassert i Division One South. Dette er for ordens skyld nivå åtte av den engelske pyramiden (eller non league step 4 om man vil), og der debuterte de forrige sesong med en tredjeplass. Det betød playoff, men etter å ha slått Evesham United i semien, ble Sholing for sterke i playoff-finalen.
Hamworthy United hører som jeg var inne på hjemme i Hamworthy, som må kunne kalles en slags forstad til mer kjente Poole. Der hadde forgjengeren benyttet County Ground som sin hjemmebane siden 1950, og det ble også hjemmet til den nye klubben ved stiftelsen i 1970. En hovedtribune ble i 1956 åpnet av selveste Stanley Rous, som var daværende FA-sjef, men som senere skulle bli mangeårig FIFA-president. Jeg var nysgjerrig på hva som nå var galt der, siden den ikke kunne benyttes, og det kom frem at denne hovedtribunen ikke hadde oppfylt kravene etter en sikkerhetssjekk i sommer. Det må vel i seg selv være flaut for Dorset FA, all den tid det også er deres base og sannsynligvis også er de som drifter anlegget.
Den midlertidige redningen har altså vært at Weymouth tilbød en banedeling på deres Wessex League, og dette var som nevnt slett ikke det verste stedet å gjøre en revisit. Weymouths hjemmebane går også under navnet Bob Lucas Stadium, til ære for en tro tjener som i en årrekke hadde vervet som klubbpresident. Det ble innviet i 1987, på tomten til byens gamle speedwaybane, etter at klubben mistet sin gamle hjemmebane Recreation Ground til en supermarkedkjede. Til å være et såpass nytt stadion, har Wessex Stadium en solid dose med både karakter og sjarm. Man tok til og med med seg de klassiske flomlysene fra sin gamle hjemmebane! Her har man flotte ståtribuner med bølgebrytere i klubbfargene (som også passet til dagens ‘hjemmelag’), og disse følger til og med svingene rundt banen, slik jeg liker det. Det er i det hele tatt et flott stadion å se fotball på.
Det var duket for seriestart for de to lagene som nå skulle i aksjon, og som jeg så vidt var inne på, snakket jeg litt med et par Hamworthy-supportere for å komme til bunns i stadion-situasjonen. Samtidig måtte jeg jo selvsagt spørre hva slags forhåpninger eller forventninger de hadde til sesongen rent sportslig. Kunne de gjenta bedriften fra i fjor, da de altså ble opprykks-kvalik? En av de mente at han håpet å kunne kjempe på øvre halvdel igjen, og kompisen nikket enig og la til «gjerne så høyt som mulig». Hva Willand Rovers gjelder, fikk jeg også en av deres tilreisende i tale, og uten at jeg skal uttale meg om hvorvidt han var representativ i så måte, fryktet han at det denne sesongen vil kunne dreie seg om å beholde plassen for klubben fra Devon.
Med innkjøpt burger og Bovril tok jeg oppstilling i det ene hjørnet og så lagene innta banen mens jeg satt maten til livs. I det 18. minutt hadde gjestene ballen i nettet, men linjemannen var oppe med flagget for å markere for offside. Kun minuttet etter var hjemmelaget nære på da Cam Munn stormet inn i feltet og avsluttet i stolpen. Etter dette var det lite som skjedde frem mot sidebyttet mens jeg benyttet resten av omgangen til å ta en foto-runde rundt banen. Det sto fortsatt 0-0 halvveis, men etter hvilen livnet det til litt. Tidlig i omgangen fikk nemlig hjemmelagets Maxwell Buckler det røde kortet, og da vi nærmet oss timen spilt led gjestenes Ryan Guppy samme skjebne, slik at det nå var spill ti mot ti.
Willand Rovers hadde et hjørnespark som gikk rett i mål, men dommeren hadde blåst for frispark utover. Etter et par sjanser begge veier, tok bortelaget ledelsen tjue minutter ut i omgangen. En corner ble headet i tverrliggeren, men returen ble stanget inn av Owen Howe. Det sto 0-1. Med et kvarter igjen av ordinær tid dømte dommeren straffespark til Willand Rovers og viste samtidig ut Crit Clarke, slik at Hamworthy nå var redusert til ni mann. Charlie Wright gjorde ingen feil fra straffemerket, og dermed 0-2. Etter dette gikk tilsynelatende litt av luften også ut av kampen, og det ble ikke flere mål. Det endte altså 0-2 foran 125 tilskuere, og Willand Rovers kunne ta med seg tre poeng tilbake til Devon.
Selv skulle jeg ikke videre til Devon, men til Hampshire, der jeg som nevnt hadde booket overnatting i Eastleigh. Jeg hadde bestilt taxi som kom for å frakte meg tilbake til Weymouth togstasjon, der jeg nå hadde tid til en pint på Railway Tavern før toget skulle gå. Jeg ble med så langt som til Southampton Central, der jeg byttet tog og deretter unnagjorde dagens siste korte etappe opp til Eastleigh. Der hadde jeg betalt £29,99 for overnatting ved Travelodge Eastleigh Central, som ligger tvers over veien for togstasjonen i Eastleigh. Vegg-i-vegg med dette hotellet ligger dessuten Wetherspoons-puben The Wagon Works, så det var et praktisk sted å innta en sen middag etter å ha sjekket inn litt etter klokken åtte på kvelden. Siden jeg først var i Eastleigh, måtte jeg også en tur innom Steam Town Brewery Co, før kvelden ble avsluttet med et glass på The Spitfire.
Revisit:
Hamworthy United v Willand Rovers 0-2 (0-0)
Southern League Division One South
Wessex Stadium (at Weymouth), 13 August 2023
0-1 Owen Howe (66)
0-2 Charlie Wright (pen, 76)
Att: 125
Admission: £10
Programme: None (online only)
Next game: 14.09.2023: Stockport Town v Stockport Georgians
Previous game: 12.09.2023: Garw SBGC v Aberfan
