Fredag 19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town
Det er ikke alltid ting går som man har planlagt, og på en dag som i utgangspunktet hadde gitt meg masse hodebry under planleggingen, endte jeg til slutt opp med planer om å se kun én kamp for deretter å dra til Croydon og sjekke inn før det ble altfor sent. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for da jeg hadde tatt meg den lange veien fra Yorkshire ned til Maldon for å se Maldon & Tiptree, støtte jeg på kjente groundhoppere, og Richard Brock tilbød meg skyss både til kveldskampen i Halstead og tilbake til jernbanestasjonen i Harold Wood der han bor. Jeg hadde ikke engang fått med meg at Halstead Town sin kamp plutselig hadde blitt kveldskamp, for det skjedde etter min avreise fra Norge, men jeg vurderte tilbudet lenge og nøye, og endte til slutt opp med å takke ja.
Slik gikk det til at jeg i stedet for å begi meg ut på en aldri så liten pub-runde i Maldon før min planlagte retur til London og Croydon, befant meg i en bil som etter at vi hadde sluppet av Daniel Taylor hadde kurs for Halstead. Der ankom vi og parkerte utenfor kveldens kamparena Rosemary Lane med et hav av tid til kampstart. Da vi gikk inn den åpne porten for å ta noen bilder av den flotte hovedtribunen ble vi møtt av en klubbrepresentant som faktisk dro kjensel på meg umiddelbart og husket mitt forrige besøk her i april i fjor. Han ønsket meg hjertelig velkommen tilbake, og det var starten på en interessant samtale som ble avsluttet med at han kryptisk fortalte at han hadde noe å overrekke meg senere. Vi hadde et par timer å slå i hjel, så etter hvert gikk vi hvert til vårt inne i Halstead.
Halstead er en liten by i det nordlige Essex. Den har rundt 12 000 innbyggere, og ligger en snau mil nordøst for Braintree, en drøy mil sørøst for Sudbury, og rundt to mil vest-nordvest for langt større og mer kjente Colchester. Sentrum er ikke stort, men nokså koselig, og hovedgata gjennom byen domineres til en viss grad av St. Andrew’s Church fra 1300-tallet. Nå besøkte jeg vel nesten det som var av puber i byen ved min forrige visitt, da jeg også overnattet der, men jeg hadde ikke noe imot en ny tur innom hverken The Bull Inn, The Royal Oak eller The White Hart. Et sted var derimot ikke hadde vært innom sist gang er stedets filial av Royal British Legion, og der fikk jeg komme inn for et siste glass før det var på tide å vende tilbake til Rosemary Lane.
Når jeg nå kom tuslende tilbake var det med en drøy time til avspark at jeg betalte meg inn med £6 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram til den nette sum av £1. Akkurat som forrige gang viste det seg å være svært god valuta for pengene. Et 36-siders program spekket med alt det man forventer av tabeller, kamprapporter, spillerinformasjon etc, i tillegg til annen interessant lesning og artige spalter som eksempelvis en spalte der en groundhopper beretter om sine besøk ved andre baner rundt om. Tommelen opp og vel så det nok en gang! Inne i klubbhusets bar traff jeg også igjen på Richard som etter noen ærend tydeligvis nettopp hadde ankommet selv, og etter å ha fått noe godt i glasset fulgte jeg hans eksempel og satt meg ned for å studere kveldens program nærmere.
Mens jeg hadde kost meg i Halstead-pubene hadde jeg via Twitter fått beskjed fra klubben om å ta en tur opp i speaker-bua siden de hadde noe til meg der. Så langt kom jeg aldri før en klubbrepresentant kom bort og ønsket meg velkommen tilbake for deretter å overrekke meg to eksemplarer av kampprogrammet for sesongens første hjemmekamp. Det viste seg nemlig at etter min visitt på tampen av forrige sesong hadde merket seg mitt påfølgende blogg-innlegg og gjort sitt beste for å oversette dette for således å printe det i programmet. Det var en artig og ikke minst uventet overraskelse, så de ble selvsagt puttet i veska som en suvenir. Jeg får prøve å ikke bli altfor høy på pæra.
Halstead Town ble allerede i 1879 stiftet under navnet Halstead Football Club, men i mangel på en liga her i denne landlige delen av Essex, spilte de kun vennskapskamper frem til North Essex League ble stiftet i 1894. Senere spilte de i både Halstead & District League og Haverhill & District League før de etter andre verdenskrig tok i bruk Town-suffikset og returnerte til North Essex League. Det gikk imidlertid ikke lenge før de var å finne i Essex & Suffolk Border League, der de vant ligatittelen i 1958, 1969 og 1978 (og også tre ligacup-titler i denne perioden). I 1980 tok klubben med det noe snodige kallenavnet The Humbugs steget opp i Essex Senior League, før de åtte år senere heller ville være med å stifte den nye andredivisjonen i Eastern Counties League – for ordens skyld; Division One.
Deres første sesong der endte med andreplass og opprykk til ECL Premier Division. Våren 1995 vant de ligatittelen i Eastern Counties League, og fulgte opp med å forsvare den året etter, samtidig som de også rasket med seg ligacupen. Ytterligere et år frem i tid vant de Essex Senior Trophy for andre gang på fem sesonger, men i 2001 rykket de ned. De var dog tilbake etter to sesonger, og tok med seg nok en ligacup-tittel i 2004, før de igjen rykket ned i 2007. Denne gangen har de hittil også blitt værende i Division One, som før denne sesongen ble inndelt i to avdelinger, med en rekke nye klubber som tilskudd til det som etter min mening dessverre har vært en step 6-liga dominert av litt for mange reservelag.
Nåløyet kan ikke sies å ha blitt noe mindre, og jeg var av den oppfatning om at kun én klubb skulle opp fra hver av de to Division One-avdelingene (henholdsvis North og South), men tydeligvis hadde jeg feil, for i programmet påpekte flere klubbrepresentanter viktigheten av en seier som ville gi håp om å sikre andreplassen som kunne gi en ‘mulighet for opprykk’. Det jeg velger å kalle ‘tulle-klubben’ Hashtag United ledet an på toppen av tabellen og hadde seks poeng ned til Halstead Town på andre. Deretter fulgte Coggeshall United ytterligere seks poeng bak, men mens de to andre kun hadde to kamper igjen av sesongen, hadde sistnevnte fire kamper igjen å spille. Kveldens gjester Wivenhoe Town hadde hatt en dårlig sesong før Gary Monti tok over som manager, men på de åtte kampene siden den gang hadde han ledet de til seks seire, inkludert fem på de seks siste, og The Dragons hadde klatret opp på en 14. plass (av 19) – vekk fra bunnstriden.
Før jeg i fjor fikk besøkt Rosemary Lane, figurerte den jo i lengre tid svært høyt på min ønskeliste, og det var selvsagt på grunn av den herlige hovedtribunen. Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, hadde klubbens tidligere hjemmebane i løpet av krigen blitt tatt over og brukt som grønnsaks-åker. De klarte imidlertid å sikre seg en ny tomt, og har nå spilt på Rosemary Lane siden det åpnet i 1948. Adkomsten skjer via et lite industriområde, men det merker man lite til på innsiden, der man får inntrykk av en landlig beliggenhet. Man kommer inn på den ene langsiden der anleggets virkelige perle står midt på; nemlig hovedtribunen som ble reist i 1950. Denne hadde tidligere benkerader i tre, men disse ble i 1997 erstattet med røde plastseter. Rundt resten av anlegget er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder, skjønt de bak det nærmeste målet har en mur-avsats som man kan stå noe opphøyd på.
Om det skulle være noen som helst tvil: Rosemary Lane med sin fantastiske tribune fremsto like flott nå som da jeg i fjor endelig kom meg dit. Den gang hadde jeg ventet lenge, og i perioder var det nettopp komisk hvordan det aldri passet og hvordan de når det passet meg alltid syntes å enten spille bortekamp eller ha hjemmekamp mot reservelag (som jeg alltid forsøker å unngå). Det faktum at motstanderen også denne gang var et førstelag var naturlig nok sterkt medvirkende til at jeg hadde takket ja til å bli med fra Maldon til Halstead, og jeg angret overhodet ikke nå når jeg tømte glasset og gikk bortom matutsalget for å få litt mat i skrotten mens lagene inntok banen og gjorde seg klare for avspark.
Det var hjemmelaget som startet best og hadde mest ball, men det tok en stund før man kunne registrere noe som minnet om en halvsjanse. Fra et frispark headet Jordan Pavett like utenfor, og man begynte virkelig å nærme seg da Joe Morris traff stolpen. Etter en drøy halvtime brant Kane Munday til på volley, men Dragons-keeper Jordan King reddet glimrende. Helt på tampen av omgangen måtte King igjen i aksjon på en avslutning fra Morris. Halstead hadde dominert første omgang, men hadde ikke klart å bryte ned et godt organisert Wivenhoe-forsvar da dommeren blåste for pause på stillingen 0-0. En hjemmesupporter jeg snakket flyktig med i baren i pausen mente det bare var å kjøre på og at målet ville komme.
Han hadde rett i at det kom mål i andre omgang, og det allerede før det hadde gått to minutter, men det var gjestene fra Wivenhoe som fikk nettsus. Humbugs-forsvaret ble tatt på senga da Aaron Donaldson ble spilt gjennom, og han avsluttet iskaldt til 0-1. Nå måtte Halstead finne et svar, og Joe Morris var igjen på farten med en heading like utenfor, men det utviklet seg snart til å bli en rotete kamp der det som var av halvsjanser først og fremst var langskudd. Av disse var det nok gjestenes Ben Dixon som kom nærmest etter en drøy times spill, men Humbugs-keeper Jack Cherry ordnet opp. Det klarte han ikke rundt ti minutter senere, da Halstead hadde hatt en god periode, men plutselig surret det totalt til for seg selv. Aaron Donaldson utnyttet tafatt forsvarsspill og fikk pirket inn 0-2. Nå var det tungt for hjemmelaget.
Med rundt ti minutter igjen traff Morris stolpen for vertene, og ballen havnet hos Jordan Pavett som reduserte til 1-2 og ga nytt håp til hjemmefolket. Wivenhoe Town hadde imidlertid få problemer med å ri av stormen som egentlig aldri kom, og Josh Chapman hadde også en god mulighet til å øke ytterligere helt på tampen. Da målscorer Pavett headet den siste sjansen utenfor endte det med 1-2 og borteseier foran 309 tilskuere. Halstead Towns håp om en andreplass levde fortsatt, men nå var de mer enn tidligere avhengig av at Coggeshall United snublet. I ettertid vet vi at sistnevnte tok andreplassen og skjøv Halstead Town ned på tredje, men at ingen av disse uansett rykket opp sammen med ‘sirkuset’ Hashtag United.
Jeg bringer tydeligvis ikke så mye hell til Halstead-klubben, for nå har de tapt begge hjemmekampene jeg har sett der, og dermed er jeg muligens ikke velkommen tilbake. Det avkreftet en av klubbrepresentantene med et smil da vi takket for oss og satt kursen mot Harold Wood. Det er i den østlige utkanten av Romford, og det hadde allerede blitt sent på kvelden da jeg takket Richard for skyss og hoppet av der for å komme meg med toget inn til London. Jeg hoppet av ved Stratford, lot tubens Jubilee Line frakte meg derfra til London Bridge, og kom meg med et tog til East Croydon. Der hadde jeg betalt £126 for fire netters overnatting ved stedets Travelodge-hotell, og klokka hadde passert midnatt da jeg omsider fikk sjekket inn og installert meg på rom 209 etter en lang dag på farten.
Revisit:
Halstead Town v Wivenhoe Town 1-2 (0-0)
Eastern Counties League Division One South
Rosemary Lane, 19 April 2019
0-1 Aaron Donaldson (47)
0-2 Aaron Donaldson (71)
1-2 Jordan Pavett (80)
Att: 309
Admission: £6
Programme: £1
Next game: 20.04.2019: Ramsgate v Haywards Heath Town
Previous game: 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers
This day on a map / The whole trip on a map