Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers 19.04.2019

 

Fredag 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers

Jeg hadde igjen en tidlig start, og var oppe allerede like før klokka halv sju for å gjøre morgenstellet før jeg forlot Yorkshire og satt kursen sørover. Etter gårsdagens herlig opplevelse med rugby og det som hørte med sammen med Tom Morken, var jeg temmelig trøtt i trynet da jeg sjekket ut fra Premier Inn-hotellet i Glasshoughton og slepte med meg bagasjen de få meterne bort til jernbanestasjonen der jeg skulle ha 07.24-toget. Jeg hadde nok en gang en nokså lang reise foran meg, men det var dessverre ingen tid til å innta noen frokost på Wetherspoons-hotellet over veien. Etter den første fem minutter lange tog-etappen til Pontefract Monkhill måtte jeg også konstatere at det ikke var noe sted å kjøpe seg noe frokost i nærheten. Etter en halvtimes ventetid kom imidlertid 08.00-toget som skulle frakte meg ned til London, og etter å ha fått kjøpt meg noe å spise benyttet jeg sjansen til å få litt ekstra søvn.

Dette var en av dagene som under planleggingen av turen hadde voldt meg mest hodebry. Siden det var langfredag var det en rekke dobler og til og med noen tripler tilgjengelige, men mange av disse var helt nede i sørvest, og det passet ikke altfor gang med min startposisjon oppe i Yorkshire. En dobbel-mulighet jeg kikket på forsvant også da Melksham Town flyttet sin kamp (igjen), og selv om dagens kamper i påskehelgens Hellenic Hop ble vurdert raskt, var jeg egentlig aldri seriøst inne på tanken om å få meg med de. Igjen var det min startposisjon i Yorkshire som satt visse begrensninger der. Jeg begynte å se for meg kun én kamp på veien (eller via en omvei) ned til Croydon, der jeg hadde booket hotell for hele helgen, og siden det også hadde vært ok å kunne sjekke inn litt tidlig, gikk jeg for tidlig avspark klokka 13.00 hos Maldon & Tiptree.

Nå skulle jo ikke alt gå helt som planlagt, denne gang hovedsakelig i positiv forstand, for lite visste jeg da at det likevel skulle bli en dobbel og lovlig sen ankomst i Croydon. Uansett våknet jeg med perfekt timing et par minutter før toget rullet inn på London Kings Cross. Det var bare å komme seg med tuben østover til Liverpool Street, og ved sistnevnte stasjon rakk jeg til og med et tidligere tog enn planlagt til Chelmsford. Det betød at jeg nå kunne slappe litt mer av med tanke på å rekke bussforbindelsen fra Chelmsford til Maldon, og dermed også ville kunne rekke et raskt glass cider på The Ale House før jeg kom meg på bussen. Det holdt stikk, og jeg hadde få problemer med å tømme glasset i god tid for buss nummer 33 sin avgang klokka 11.30.

Jeg skulle ha en busstur på snaut tre kvarter foran meg, og det skulle vise seg å bli en aldri så liten prøvelse. Ikke bare var det varmt, men bussen ble snart også smekkfull av småbarnsfamilier som tydeligvis skulle tilbringe dagen i Maldon. De ble så fullt at når barnevogn nummer fem kom på, måtte flere først kjøre av sine barnevogner for å slå de sammen, og vi ble forsinket på veien mens flere skrikerunger holdt det gående i ett kjør. Det var en befrielse å kunne hoppe av i den sørlige utkanten av Maldon og traske de siste minuttene bort til Park Drive, eller Wallace Binder Stadium om man vil. Der betalte jeg meg inn med £10, sikret meg et program til £1 og oppsøkte umiddelbart klubbhusets bar for å få slengt fra meg bagasjen i et hjørne.

Maldon er en by ved den østlige Essex-kysten, rett ved der elven Blackwater renner ut i en bukt i Nordsjøen. Navnet bør kanskje vært kjent for de som er interessert i matlaging, for Maldon er som noen sikkert vet en verdenskjent produsent av havsalt. Området her var i sin tid for øvrig gjenstand for flere vikingtokter, og i 991 ble de lokale beseiret i slaget ved Maldon. På et tidspunkt hadde Maldon faktisk to jernbanestasjoner, men begge disse (og linjene de betjente) er for lengst nedlagt. Maldon har i dag rundt 15 000 innbyggere, og jeg var jo for så vidt innom byen da jeg i januar 2018 besøkte naboen og lokalrivalen Heybridge Swifts.

Hva Maldon & Tiptree angår, har de spilt majoriteten av sin historie under navnet Maldon Town, etter å ha blitt stiftet i 1946. De spilte sine første år i lokale ligaer som North Essex League og Mid-Essex League, som de for øvrig vant i både 1950 og 1951, og deretter Essex & Suffolk Border League. Etter å ha vunnet sistnevnte i 1966 fikk de ta plass i Eastern Counties League, før de i 1972 flyttet over til Essex Senior League og vant tittelen der i 1985 (på målforskjell). I 1996 var de tilbake i Eastern Counties League, der de av en eller annen grunn tok plass i Division One. De sikret seg opprykk i 1998, og fem år senere var de semifinalist i FA Vase, men måtte gi tapt for AFC Sudbury.

Etter andreplassen i 2004 fikk klubben rykke opp til step 4, og spilte en sesong i Southern League før de fant sin plass i Isthmian League Division One North. I 2009 ble klubben tatt over av eieren av Essex Senior League-klubben Tiptree United, som på den tiden banedelte med Maldon Town, og året etter annonserte han at Tiptree ville inngå i Maldon Town som ville få det nye navnet Maldon & Tiptree. Siden den gang har de vel egentlig markert seg mest ved flere gode sesonger der man etter en solid sesong har gått på en smell i playoff. Kanskje det nå var tid for å rette opp i denne statistikken, eller skulle historien gjenta seg?? Jeg fikk i hvert fall slengt fra meg bagasjen under et bord og satt meg ned med en pint og begynte å bla i programmet, men kom ikke langt før jeg fikk selskap av et kjent fjes.

Jeg hadde blitt identifisert av Daniel Taylor; en snodig skrue av en ung groundhopper som også følger Braintree Town. Han var der sammen med den betydelige eldre og garvede groundhopperen Richard Brock, og Daniel fortalte at Richard skulle kjøre ham på jobb etter kamp for deretter å få med seg kveldskamp hos Halstead Town. Det var ukjent for meg at kampen i Halstead hadde blitt kveldskamp, men den ble flyttet etter min avreise fra Norge. Uansett tilbød Richard meg skyss til Halstead og senere tilbake til jernbanestasjonen i Harold Wood der han bor, så nå fikk jeg noe å tenke på. Jeg hadde planlagt en liten pub-runde i Maldon etter kamp, og samtidig sett litt frem til å kunne sjekke inn i Croydon før det ble altfor sent, men en revisit til Halstead Town og deres flotte Rosemary Lane fristet saktens.

Men nå var det først duket for kamp i Maldon, og også en kikk rundt på Park Drive (som også kalles Wallace Binder Stadium, etter det jeg mener å huske var en eller annen formann eller klubbpersonlighet). Dette stadionet åpnet så sent som i 1994, og har tribunefasiliteter på tre av fire sider. Alle disse byr på sitteplasser, og det som må kunne kalles hovedtribunen står midt på bortre langside. Bak nærmeste mål har man en lignende tribunen som også er av den moderne sorten. På den andre langsiden finner man klubbhuset, og på den ene banehalvdelen er det her også et overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen. Den er totalt sett slett ikke verst, men heller ikke noe veldig spesielt, selv om det skal gis et lite pluss for et flott og fargerikt inngangsparti.

Hva gjelder Isthmian League Division One North så hadde Bowers & Pitsea allerede for lengst tatt tittelen og det direkte opprykk, og når det nå gjensto tre serierunder var det også klart hvem som skulle delta i playoff. Det gjensto egentlig kun å finne ut hvem som skulle få hjemmebanefordel. The Jammers (M&T) lå på en andreplass, 17 poeng bak mesterne, men med ett poeng ned til Aveley. Ytterligere tre poeng var det ned til duoen Coggeshall Town og Heybridge Swifts, så slik det så ut før kamp, lå det an til et semifinale-møte mellom lokalrivalene Maldon & Tiptree og Heybridge Swifts. Dagens bortelag var Great Wakering Rovers, som befant seg på en 16. plass av de 20 i divisjonen, men som ikke sto i noen fare for nedrykk da de hadde mer enn stor nok luke ned til både bunnlaget Mildenhall Town og nest-jumbo Romford.

Vertene var tidlig frempå ved James Shepherds, men Rovers-keeper Bobby Mason reddet flott. Han hadde imidlertid lite å stille opp med da Eddie-Louis Dsane etter drøyt fem minutter scoret fra skrått hold. Dermed 1-0, og samme mann kunne doblet da Rovers-forsvaret litt senere surret bort ballen. Dsane kom alene gjennom, men denne gang var avslutningen svak. Gjestene var ikke helt ufarlige, og Shmari Barnwell testet tre ganger hjemmekeeper Ben McNamara med farlige avslutninger. Det fikk fart i vertskapet igjen, og etter et par halvsjanser ble Dsane spilt gjennom i det 27. minutt. Hans avslutning ble reddet, men returen satt Liam Hope i nettmaskene til 2-0. Hope hadde en god mulighet til å øke ytterligere like etter, og deretter avsluttet gjestene omgangen best, men det sto 2-0 halvveis.

Etter en rask vanningspause i baren fikk jeg og de andre tilskuerne se at Dsane igjen var på farten tidlig i andreomgangen da hans skudd smalt i stolpen. Stephane Ngamboulou var nestemann til å prøve seg, men keeper Mason var igjen på pletten. Innbytter Martin Touhy (som jeg mener å huske fra Hornchurch?) satt litt fart i gjestene, som etter hvert var uheldige som ikke fikk en redusering. Det var kort fortalt noen halvsjanser og sjanser begge veier før det døde litt hen og deretter tok seg opp igjen mot slutten. Det hele var imidlertid avgjort da Tariq Issa i det siste ordinære minutt sendte et frispark rett i mål, men på overtid fikk bortelaget i hvert fall et fortjent trøstemål da et flott innlegg fra Anthony Martin ble headet i mål av Joshua Wiggins. Dermed endte det 3-1 foran 178 tilskuere.

Jeg hadde brukt kampen til å nøye vurdert tilbudet om en andre kamp i Halstead, og etter å ha veiet for og imot valgte jeg til slutt å takke ja, selv om jeg gjerne skulle tilbragt litt mer tid i koselige Maldon og sjekket ut byen (og pubene) litt nøyere. Det var bare å hente bagasjen i klubbhuset og slenge den i bagasjerommet på Richards bil som deretter ble styrt i retning av Halstead – vel og merke via et lengre stopp på en KFC der vi inntok et måltid før vi slapp av Daniel og fortsatte langs ‘essexske’ landeveier. For Maldon & Tiptree sin del endte det sannelig med at historien gjentok seg, for etter å ha slått Coggeshall Town i semien, ble det tap i playoff-finalen hjemme mot erkerival Heybridge Swifts; og det etter straffesparkkonkurranse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 520:
Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers 3-1 (2-0)
Isthmian League Division One North
Park Drive, 19 April 2019
1-0 Eddie-Louis Dsane (6)
2-0 Liam Hope (27)
3-0 Tariq Issa (90)
3-1 Joshua Wiggins (90+2)
Att: 178
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town
Previous game: 17.04.20.19: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg