Søndag 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)
Jeg våknet i Glasgow vel vitende om at byen også skulle være min base i ytterligere en dag, og det var selvsagt nå på sin plass å få seg en skikkelig full scottish breakfast som naturligvis inkluderte haggis. Det var bare å traske over elven til togstasjonen Exhibition Centre, og via et togbytte ved Partick kom jeg meg til Charing Cross der jeg gikk til Wetherspoons-puben The Hengler’s Circus for å få meg en skotsk snadder-frokost. Denne helgen var det semifinale-weekend i den skotske cupen, og jeg skulle på et eller annet tidspunkt møte Aberdeen-fan Paul Williamson som hadde ordnet meg billett til søndagens semifinale. Med mat i skrotten tuslet jeg derfor videre innover i sentrum og unnet meg en vanningspause ved The Horse Shoe, som har blitt et fast stoppested når jeg er i Glasgow.
Det hadde jo selvsagt vært klart lenge at semifinalene skulle avholdes på Hampden Park denne helgen, men det var i begynnelsen av mars at kvartfinalene ble spilt og trekningen foretatt. Siden jeg så muligheten for å benytte søndagen til besøk på Hampden Park fulgte jeg dette med spenning. Selvsagt ble Celtic trukket mot vinneren av Rangers v Aberdeen som gikk til omkamp, og jeg mistenkte umiddelbart at dette ville bli søndagskampen. Samtidig sørget det for en situasjon der jeg visste at et eventuelt Old Firm-derby i semifinalen ville bety null sjanse for å få billett. Selv om jeg ønsket Rangers videre ville jeg altså ha mikroskopiske sjanser for å se kampen, men så ble det altså Aberdeen som vant omkampen. Igjen blandede følelser, men jeg fikk tenkte som så at jeg fikk gå for å forhåpentligvis se et Celtic-tap.
Aberdeen-billettene måtte tydeligvis hentes ut på Pittodrie i Aberdeen, og jeg var i ferd med å forfatte en mail til forbundet da min groundhopper-kompis Anthony Robinson foreslo å spørre Dons-fans Paul Williamson som hjalp oss med billetter da vi så Rangers i Aberdeen. Han sa seg igjen villig til å hjelpe, så nå var det bare å vente på ham i Glasgow, dit han var på vei med sin bedre halvdel. De hadde imidlertid blitt forsinket, så han ba meg bare å etter hvert sette kursen mot Hampden Park og møte ham der. Som sagt så gjort, men han hadde blitt ytterligere forsinket på veien slik at det varte og rakk der jeg ventet utenfor den skotske nasjonal-arenaen med stadig voksende køer rundt meg. Jeg benyttet ventetiden til å betale £4 for et kampprogram som jeg bladde flyktig i.
Hampden Park ligger sør i Glasgow, og er den tredje i rekken av stadioner med samme navn som har vært hjemmebane for Queens Park. Denne klubben ble stiftet i 1867 og er Skottlands eldste (og verdens eldste utenfor England og Wales). For å bare ta litt kort om de, dominerte de den skotske fotballen i den spede begynnelse, og alle deres ti titler (kun Rangers og Celtic har vunnet flere) i den skotske cupen kom i perioden frem til 1893. De er også den eneste skotske klubben som har spilt finale i den engelske FA Cupen, der de var tapende finalist to år på rad på midten av 1880-årene. I nyere tid har det gått mye tyngre, og det er kanskje ikke så altfor overraskende all den tid de er den eneste klubb i den skotske ligaen som fortsatt er ren amatørklubb. Slikt sett er det imponerende både at de har vært tro mot sitt motto om å spille for lekens skyld, og ikke minst at de fortsatt har klart å holde det gående i ligaen i konkurranse med profesjonelle og halvprofesjonelle klubber.
Da dagens Hampden Park sto ferdig i 1903 var det verdens største stadion (Glasgow hadde på denne tiden verdens tre største stadioner!), med en kapasitet på i overkant av 100 000, og beholdt den tittelen frem til Maracana åpnet i 1950. Det skotske landslaget tok i bruk stadionet i 1906, selv om de frem til etter andre verdenskrig kun spilte en og annen hjemmekamp der. På første halvdel av 1900-taller gjorde man uansett flere utbygginger som økte kapasiteten. På et tidspunkt i 1930-årene skal kapasiteten i teorien ha vært 183 388, men forbundet fikk likevel ikke lov til å selge mer enn 150 000 billetter, som var grensen man hadde satt for fotballkamper. I 1937 var det 149 415 som offisielt så landskamp mellom Skottland og England, men det var mer enn 20 000 som i tillegg hadde klart å snike seg inn uten billett.
Siden den gang har kapasiteten sunket gradvis i ferd med ‘oppgraderinger’ og ikke minst det faktum at man i 1992 startet arbeidet med å fjerne de siste ståtribunene og gjorde Hampden Park til et all seater stadium. Den må sies å i disse dager ha blitt nokså steril, og siden den har beholdt sin ovale form, sitter man spesielt i svingene bak mål et godt stykke fra banen. Det må forresten ha vært merkelig å se Queens Park spille hjemmekamp her foran et par hundre tilskuere på et stadion som i dag har en kapasitet på 51 866. Det er lenge siden The Spiders spilte for flere titusener av mennesker her, og i fjor ble de enige om å selge Hampden Park til det skotske forbundet for å etter hvert i stedet oppgradere og flytte inn på Lesser Hampden rett ved siden av.
De nærmet seg stygt tidspunktet for avspark da jeg fikk ny melding om at Paul var fem minutter unna, og da han kom insisterte han på å gi meg billetten gratis uten å ville ta imot de £20 han hadde lagt ut. Jeg får by på en pint eller tre ved en senere anledning, men nå kom vi oss i hvert fall til inngangspartiet der vi ble ransaket og sluppet innenfor et lite minutt eller to etter at vi mente å ha hørt dommerfløyta signalisere kampstart. Desto mindre sagt om kampen, jo bedre. Et skaderammet og ungt Aberdeen-lag uten både Niall McGinn, kaptein Graeme Shinnie, Gary Mackay-Stevens og Shay Logan ble virkelig herjet med allerede fra start. De uvaskede i grønt og hvitt kunne ledet med flere mål allerede da Aberdeen-mann Dominic Ball så direkte rødt for en stygg takling. Det mest overraskende var at først var på overtid av første omgang at James Forrest fikk hull på byllen med et ustoppelig skudd som fant nettmaskene oppe i krysset.
De vemmelige grønnhvite fortsatte å styre showet etter hvilen, og etter en times spill doblet Odsonne Edouard ledelsen fra straffemerket. Etter halvspilt omgang ble Aberdeen redusert til ni mann da også Lewis Ferguson fikk marsjordre. Innbytter Tom Rogic hadde kommet innpå i første omgang etter en stygg skade på Ryan Christie, og like etter den andre utvisningen satt han inn 0-3. Nå så det dessverre ut som om Celtic ville gå mot en tredje strake trippel. En sak som fikk en del oppmerksomhet i ettertid var da Aberdeen-manager Derek McInnes sammen med sin assistent ble sendt på tribunen for å reagere på sekterisk hets fra den vemmelige Celtic-fansen som viste seg fra sin normale side. Utrolig nok ble McInnes straffet av forbundet i ettertid, mens ingen reaksjon ble tatt mot bermen på tribunen. Det ville garantert vært omvendt om dette var Rangers-fans som kom med samme type hets mot Celtic.
Uansett endte det 0-3 foran 46 773 tilskuere, og jeg nølte ikke med å komme meg bort da sluttsignalet gikk. Jeg valgte å ta en tur innom puben Beechwood, som selvsagt var tatt over av Celtic-bermen. Det er ikke lett å komme på noen andre folk som i slik grader hater landet de bor i som den stakkars Celtic-fansen som må ha visse problemer. En mann i godt oppe i 60-årene ble åpenbart så krenket og rasende av å se min Union Jack-veske at han var ble mer sprutrød enn vanlig i ansiktet og åpenbart fikk problemer med følelser han tydeligvis ikke helt hadde intellektet til å få satt ord på. Da fornærmelsene omsider kom kunne jeg ikke annet enn å le, og det fikk ham til å riste av harme. Han kan ikke ha hatt det lett, stakkar. Jeg sendte ham uansett snart en siste skål før jeg tømte glasset og gikk mot togstasjonen Kings Park.
Der skulle det vise seg at det var lenger enn ventet til neste tog mot sentrum, og jeg ble stående over en halvtimer å vente mens perrongen gradvis fylte seg av hundrevis med fans ikledd grønt og hvitt. Der sto jeg ensom med en Union Jack-veske omringet om fiendtlig innstilte fans, men i motsetning til min ‘kamerat’ fra tidligere hadde jeg selvsagt ikke til hensikt å egge opp til noe som helst, og turen tilbake til Glasgow Central foregikk i fullstendig fred og ro. Men etter å ha vært omringet av disse individene følte jeg at jeg trengte en annen type selskap, så etter en tur innom Toby Jug gikk jeg til Glasgow Queen Street og ble med lokaltoget tre stasjoner østover til Duke Street. Der ligger nemlig et par kjente og kjære Rangers- og lojalist-puber, og jeg følte nå for et nytt besøk innom de to.
På Louden Tavern var det temmelig stille, så etter en pint trasket jeg den korte veien videre ned til Bristol Bar. Som ved mine siste besøk var det mer fart der, og jeg koste meg etter hvert såpass at jeg endte opp med å la det siste toget tilbake til sentrum gå uten meg. De slutter tydeligvis å gå tidlig på søndager, men det går da tross alt busser langt senere. To veteraner sang av full hals og en av de slo takten med stokken sin, men midt i refrenget til ‘No Pope of Rome’ gikk strømmen, og vi ble sittende i mørket et kvarters tid til den kom tilbake. Etter også ha blitt bydd opp til dans av to lokale frøkner, var det tid for å komme seg med en av bussene inn til sentrum. Der var jeg også raskt innom The Piper Bar, Drouhtys og The Auctioneers, før jeg omsider kom meg tilbake til hotellet og i seng. Slik kampen ble var det ingen god dag fotballmessig, men det hadde vært en trivelig kveld.
Scottish ground # 37:
Aberdeen v Celtic 0-3 (0-1)
Scottish Cup, semi final
Hampden Park (neutral venue), 14 April 2019
0-1 James Forrest (45+2)
0-2 Odsonne Edouard (pen, 61)
0-3 Tom Rogic (69)
Att: 46 773
Admission: Free (from Aberdeen supporter Paul Williamson, originally £20 + £1 fee)
Programme: £4
Next game: 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University
Previous game: 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir
This day on a map / The whole trip on a map
