Northwich Victoria v 1874 Northwich 11.04.2019

 

Torsdag 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich

Drankerne var allerede på plass da jeg litt før klokka ni gikk ned for å spise frokost ved Wellington Tavern. Selv nøyde jeg meg foreløpig med appelsinjuice til frokosten som snart ble servert meg, og deretter kom jeg meg i dusjen og fikk pakket snippesken og sjekket ut. Jeg hadde ingen hastverk, og nå var det min tur til å unne meg en halv pint på den gode stasjons-puben The West Riding før jeg forlot Dewsbury med 11.29-toget. Det brukte rundt 40 minutter til Manchester Victoria, der jeg hoppet av for å bytte til trikk. Jeg hadde såpass god tid før innsjekking at jeg valgte å hoppe av ved St. Peters Square og slå i hjel litt tid med en lunsj på The Waterhouse før jeg igjen hoppet på trikken og fortsatte til Salford Quays, der jeg hadde betalt £30 for overnatting ved ibis budget-hotellet vis-à-vis trikkeholdeplassen.

Denne dagen hadde gitt meg litt hodebry, for selv om det var et ok kamputvalg til torsdag å være, var det lite av nye destinasjoner. Den første kampen som hadde dukket opp denne dagen var et oppgjør i Worcestershire Urn, der Worcester City skulle i aksjon på den flotte hjemmebanen til Bromsgrove Sporting, der de banedeler. En revisit der kunne jeg så absolutt levd med, og derfor så det lenge ut til at det kunne bli slik. Etter hvert dukket det opp flere kamper i blant annet Manchester League og ikke minst i de lavere divisjoner i Wales, samtidig som nok en revisit til Easington Colliery var en mulighet. Jeg lot meg imidlertid raskt friste da en tidligere utsatt cupkamp mellom Northwich Victoria og 1874 Northwich noen uker før min avreise fra Norge ble omberammet til denne dagen.

Utfordringen viste seg å være overnatting, for selv om jeg fant ut at puben Slow & Easy rett ved Lostock Gralam stasjon tilbød nokså billig losji, virket de ikke spesielt interessert i å ha betalende overnattingsgjester. E-mailen kom i retur, og da jeg endelig fikk tak i de på telefon fikk jeg beskjed om å ringe tilbake da vedkommende måtte høre med stedets landlady. Da jeg så gjorde, var beskjeden at de ikke visste om det var ledig før nærmere den aktuelle datoen! En drøy uke senere fikk jeg omsider samme beskjed, og de ringte aldri tilbake som lovet, så da de dagen før min avreise fortsatt ikke kunne svare på om de hadde ledig rom(!) hadde jeg fått nok av disse surrehuene og kikket på alternative løsninger. Samtidig hadde stedets Travelodge gått opp fra £55 til £95, og løsningen ble til slutt overnatting i Manchester-området og en nye mer kronglete reisevei til og fra kamp.

Ved ankomst Salford Quays var det fortsatt litt tid før det var klart for innsjekking, men rett ved siden av perrongen på trikkeholdeplassen ligger The Matchstick Man, så jeg stakk innom der for et glass før jeg krysset veien og fikk sjekket inn. Det var bare å komme seg nokså raskt av gårde igjen, og jeg lot trikken frakte meg – via et bytte ved Cornbrook – til Altrincham, der jeg hoppet på toget som jeg skulle være med til Northwich. Der trasket jeg umiddelbart inn i sentrum, og siden det tross alt var torsdag og Curry Club stakk jeg innom Wetherspoons-puben The Penny Black, der det ikke overraskende ble en stor porsjon Beef Madras. Deretter kunne jeg sjekke ut et par av pubene jeg ikke fikk tid til å teste ved mitt forrige besøk i byen.

Northwich er en by med rett i underkant av 20 000 innbyggere og ligger i grevskapet Cheshire; i hjertet av slette-området som kalles Cheshire Plains. Herfra er det snaut tre norsk mil vestover til Chester og snaut to og en halv mil nordover til Warrington. Northwich ligger der elvene Weaver og Dene renner sammen, og var under romertiden kjent som Condate. Den var da ikke bare et viktig krysningspunkt, men romerne var også interessert i de store saltforekomstene. Også i senere tid skulle saltet spille en viktig rolle i Northwich, der området ved og rundt byen ble åsted for en rekke saltgruver. Dette var i lang tid byens og områdets viktigste næringsvei, og selv om man på 1800-tallet gikk over til andre måter å utvinne saltet på, har man den dag i dag utfordringer med innsynkning som følge av gruvedriften. Saltindustrien var så viktig at man i byen også finner et museum som tar for seg dette temaet. Man tiltrakk seg etter hvert også annen type industri, og ikke minst gjaldt det den kjemiske industrigiganten ICI som anla flere anlegg i området.

Etter en tur innom både Witton Chimes og The Quayside, følte jeg for et gjensyn med The Swinging Witch, som jeg utfra mine visitter i Northwich vil påstå er byens beste pub. Det ble ikke all verdens tid til å forlyste seg der, men jeg rakk da et glass før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Det er et godt stykke å gå herfra og ut til Witton Albions hjemmebane Wincham Park, der Northwich Victoria nå banedeler med den tradisjonelle erkerivalen, så heller enn å begi seg ut på en halvtimes gange valgte jeg å tilkalle en taxi som skysset meg dit ut. Drosjekusken kom raskt og slapp meg med en times tid til avspark av rett utenfor stadionet, der jeg gikk inn den ytre utgangen til klubbhusets bar.

Northwich Victoria har en lang og stolt historie som startet i 1874. Den første organiserte turnering de deltok i var den walisiske cupen, som den gang var åpen for engelske klubber nær den walisiske grensen, og The Vics deltok første gang i 1877. De spilte seg til og med frem til finalen i 1882, der de tapte for (ikke lenger eksisterende) Druids. I 1880-årene dominerte de også i Cheshire Senior Cup, og vant de fem første utgavene av denne grevskapscupen (som de nå har vunnet totalt 17 ganger). Historien gjentok seg også da de i 1889 igjen var tapende finalist i den walisiske cupfinalen der de måtte gi tapt for Bangor. I 1890 var klubben med å stifte den andre utgaven av The Combination, etter at de hadde lagt ned driften for deretter å slå seg sammen med de lokale klubbene Hartford og Davenham United.

Northwich Vics var i 1892 en av klubbene som fikk være med da Football League utvidet med en andredivisjon. Klubben satset nå profesjonelt, og sjuendeplassen i deres debutsesong i Football League står også som historisk bestenotering. Det var mot slutten av denne sesongen at de sikret seg Billy Meredith, og den walisiske landslagsspilleren går for å være fotballens første superstjerne. Sammen med flere andre lagkamerater forlot han klubben etter at Vics våren 1894 endte sist i Football League og ikke søkte gjenvalg. Meridith ble stjerne i de to (senere) Manchester-storhetene mens The Vics returnerte til The Combination og deretter byttet liga nokså hyppig før de til slutt slo seg til ro i Cheshire County League. Der ble de værende helt til de i 1968 var med å stifte Northern Premier League.

Klubben har flere ganger gjort gode sesonger i FA Cupen, og var sågar kvartfinalist i 1883/84-sesongen. I nyere tid står 1976/77-sesongen som den beste i så måte, og etter å ha slått ut lokalrivalene Nantwich Town og Witton Albion, tok de seg også av både Rhyl, Rochdale (etter to omkamper), Peterborough United og Watford før Oldham Athletic til slutt ble deres overmenn i fjerde ordinære runde. I 1979 var The Vics med å stifte Conference (daværende Alliance Premier League), og skulle holde seg der helt frem til 2005. De spilte seg i 1982/83-sesongen frem til finalen i FA Trophy, der de måtte se seg slått 1-2 av Telford United, men var tilbake i samme finale året etter og vant da troféet med seier 2-1 over walisiske Bangor i omkampen etter at den første finalen hadde endt 1-1.

Det ble i 1995/96 nok en finale i FA Trophy, men de tapte 1-3 for Macclesfield Town, og befant seg etter årtusenskiftet i store økonomiske problemer. I 2004 ble de kun reddet fra nedrykk av konkursen til Telford United, degraderingen av Margate, og det faktum at Hucknall Town ikke oppfylte stadionkravene til opprykk. Det var kun en utsettelse, for etter å ha blitt satt under administrasjon rykket de omsider ned i 2005. De returnerte på første forsøk, men rykket umiddelbart ned igjen til Conference North, og under eieren Jim Rushe og hans vanstyre var det bare starten på nedturen gjorde at de i 2012 hadde surret seg ned på non-leagues step 4 i form av NPL 1 South etter å ha blitt degradert for brudd på det økonomiske regelverket.

Samme år ble også protestklubben 1874 Northwich stiftet av Vics-fans som hadde sett seg lei på eieren og hans vanstyre, og mens mange av supporterne begynte å følge den nye supporter-eide klubben, hadde Northwich Victorias tilskuertall falt drastisk til det laveste nivå noensinne. Eier Jim Rushe forsvant omsider da han ble arrestert og senere dømt for organisert innførsel av kokain. På dette tidspunktet hadde hans sønn overtatt, men han mistenkte at senior fremdeles var mannen som trakk i trådene, og selv om klubben kjempet om opprykk og retur til step 3 hadde mange av supporterne snudd klubben ryggen. Etter et par sesonger med opprykkskamp, rykket de våren 2017 i stedet ned på step 5, og forrige sesong endte de til og med på nedre halvdel av North West Counties League Premier Division. Nå er imidlertid endelig Rushe-folket ute, og Northwich Vics er drevet av supporterne, så det er ny optimisme å spore.

Kveldens kamp var en av semifinalene i Mid-Cheshire Cup, og det var duket for en temmelig spesiell affære når Northwich Victorias motstander var ingen ringere enn 1874 Northwich – klubben som altså ble stiftet av misfornøyde supportere av nettopp The Vics. Det var nok noen og enhver som hadde blandede følelser her, skulle man tro. Under en rask røykepause stakk jeg bortom inngangspartiet for å sikre meg et eksemplar av kveldens program, og £1 fattigere returnerte jeg til klubbhusets bar for å ta en nærmere kikk i det med påfyll i glasset. Det var da jeg merket meg at programmet var priset til £1,50 hadde kampdato 5. desember! Den opprinnelige kampen hadde endt i avlysningen, og dermed hadde de en 50p reduksjon i program-prisen. Jeg kan ikke huske å ha sett en cupkamp utsettes i over fire måneder, så med tanke på hvor usedvanlig utdatert det 12-siders programmet var, kunne de vel godt kostet på seg et oppdatert ‘bilag’.

Da jeg ankom var det allerede en god del folk som hadde møtt frem, og inne i baren var det mer eller mindre godlynt skjemt mellom de to lagenes supportere. Dette avtok heller ikke i løpet av kvelden, men det jeg bet meg merke i var hvordan en for meg overraskende stor andel av de fremmøtte hadde Vics-sympatier. Etter 1874s stiftelse var det jo mange Vics-supportere som ble med der, men var dette et signal om at flere hadde vendt tilbake til den opprinnelige klubben, eller hadde det kun å gjøre med at The Vics var tilbake i Northwich etter flere år med banedeling? Det var det ingen som kunne gi et klart svar på, men selv om mange helte mest mot det siste, mente flere at det kunne være en blanding. Og har 1874 utspilt sin rolle nå som den opprinnelige klubben har blitt kvitt sin ‘eier fra helvete’ og var tilbake på supporternes hender; vil da 1874 etter hvert ha utspilt sin rolle? Tja, det vil tiden kanskje vise.

Dette var som nevnt mitt ande besøk ved Wincham Park, som har vært hjemmebane for The Vics’ erkerival Witton Albion siden åpningen i 1989. Hva gjelder Northwich Victoria (som inntil de senere år alltid har vært storebror i byen) spilte de på Drill Field helt frem til 2002, da det ble jevnet med jorden for å gjøre plass til boliger. På dette tidspunktet ble det regnet for å være verdens eldste fotballstadion der fotball har blitt spilt kontinuerlig (usikker hva Maidenhead United sier om dette), men stadionet møtte ingen nåde fra bulldozerne. Tribunen Dane Bank Stand ble imidlertid demontert og reist på klubbens nye Victoria Stadium, der klubben flyttet inn i 2005 – etter å ha banedelt på Wincham Park i mellomtiden. Da Jim Rushe kjøpte klubben i 2007 forble Victoria Stadium på den gamle eieren, Mike Connett, sine hender, og til tross for stadige løfter om å kjøpe ut stadionet gjorde aldri Rushe dette.

I stedet ble det nye stadionet i 2012 solgt til den kjemiske industrigiganten Thor Ltd som holder til like ved, og Vics ble kastet ut, før stadionet ble revet året etter – kun åtte år etter åpningen. Den gamle tribunen ble igjen for øvrig demontert, og deler av den utgjør nå en av tribunene på den nye hjemmebanen til FC United of Manchester. Men la oss holde oss til The Vics, og de har vært hjemløse siden den gang. De tilbragte et par sesonger med en alt annet enn ideell banedeling hos Stafford Rangers, langt unna Northwich. Deretter fulgte to sesonger hos (ikke lenger eksisterende) Flixton i utkanten av Manchester, før de igjen var tilbake på Wincham Park. Forrige sesong banedelte med Barnton i utkanten av Northwich, men er nå altså igjen tilbake hos Witton Albion for å spille på deres Wincham Park.

Halve Wincham Park byr på ståtribuner og resten på sittetribuner, og alle fire sider har overbygg. I det ene hjørnet har de noe som spesielt (for klubber på dette nivået) et eget Witton Albion-museum, men ved mitt forrige besøk hadde den ansvarlige dratt på ferie uten å legge igjen nøklene. Heller ikke denne gang ble det noe besøk der siden det ikke var åpnet all den tid Witton Albion ikke selv skulle spille. Dermed var det bare å heller rette oppmerksomheten mot selve kampen, men det var ingen festforestilling vi fikk se. Første omgang var rett og slett nokså slappe greier, der beholdningen var halvsjanser til 1874s Matthew Woolley og Vics’ Ryan Winder og Darrhyl Mason. Bortsett fra dette var det mest feilpasninger og balltap fullt opp av nye balltap, og jeg håpet på mer action da jeg i pausen rakk både å få påfyll i glasset og kjøpe litt mat. Ingen mushy peas å få, men de hadde i hvert fall brun saus, og paien ble satt til livs ledsaget av pommes frites.

Det var protestklubben som startet friskest etter hvilen, og både Sam Hare og Mark Jones testet Vics-keeper Danny Taberner uten hell. Vics stormet deretter rett i angrep, og Dominic Craig ble lagt i bakken slik at dommeren pekte på straffemerket. Vi var i det 57. minutt, og Joel Brownhill gjorde ingen feil da han besørget 1-0. 1874 presset på for utligning etter dette, men klarte ikke skape særlig med sjanser mot et robust Vics-forsvar. I stedet doblet nesten Dominic Craig nesten ledelsen med et kvarters tid igjen. Et øyeblikk senere kom 1874s største mulighet da Aaron Smith dro seg fri, men avslutningen gikk like utenfor. Med ti minutter igjen satt Vics spikeren i kista da innbytter Jordan Darr dro av en mann og hamret ballen i krysset til 2-0 kort etter å ha kommet innpå. Derfra og ut var det bare å ri ut en gjenværende tiden, og det klarte Vics foran 371 tilskuere.

Northwich Vics var i finalen, der de skulle måte Winsford United (en finale vi nå i ettertid vet at de vant etter straffer), og Vics-folket lot ikke anledningen gå fra seg til å hovere litt i baren etter kamp. ‘Where were you when we were us?’ gaulet de mens de hundset 1874-folket som forrædere og rebeller som hadde vendt klubben ryggen. De som har fått med seg litt av hvordan Jim Rushe drev klubben har nok forståelse for denne avgjørelsen, men det er heldigvis ikke jeg som skal forsvare dette. Man kan jo forresten spørre seg om en fremtidig sammenslåing kan bli aktuelt på et tidspunkt? To hjemløse klubber med supportere som en gang fulgte samme klubb…tja, hvem vet. Jeg hadde uansett bestilt en taxi som dukket opp som avtalt for å frakte meg tilbake til Northwich stasjon. Derfra gikk turen tilbake til Salford Quays med samme fremkomstmiddel jeg hadde brukt tidligere, selv om jeg måtte vente en del på trikken fra Cornbrook som var forsinket grunnet bråkmakere som hadde skapt trøbbel på trikken. Jeg kom meg da i hvert fall i seng til slutt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Northwich Victoria v 1874 Northwich  2-0 (0-0)
Mid-Cheshire Senior Cup, semi final
Wincham Park, 11 April 2019
1-0 Joel Brownhill (pen, 57)
2-0 Jordan Darr (81)
Att: 371
Admission: £6
Programme: £1 (issue from original date in December, reduced from £1,50)
Pin badge: n/a

Next game: 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough
Previous game: 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church

More pics

This day on a map / The whole trip on a map