Torsdag 06.04.2017: Witton Albion v Spalding United
Etter uker med møysommelig planlegging var det igjen på tide å legge ut på tur til balløya. Jeg hadde bestilt plass på SAS sitt formiddagsfly, men da jeg satt ut hjemmefra denne torsdagen, hadde jeg fortsatt ikke bestilt hjemreise eller lagt planer for det som lå an til å bli turens siste uke. Men med planer om å muligens få med meg en og annen playoff-kamp på step 3/4 i den siste uken i april, var det likevel mye som tydet på at det var en av mine mest ambisiøse turer jeg la ut på. Den siste snaue uken før avreise hadde blitt preget av at togpasset jeg hadde bestilt ikke hadde ankommet, og stressfaktoren ble etter hvert merkbar da det var fortsatt var tilfelle to dager før avreise. Jeg hadde vært i løpende kontakt med det aktuelle selskapet, som hadde bedt meg avvente, men dagen før avreise var det ingen vei utenom. De måtte nå sende meg et nytt togpass med ekspress-levering til hotellet jeg skulle overnatte på den første natten.
Mens jeg igjen forbannet sjefs-ugla Trine Schei Grande og hennes medløpere som ga dødsstøtet til Rygge, dro jeg med meg pikkpakket på 07.28-bussen inn til Oslo, for å ta flytoget derfra til Gardermoen. På perrongen på Oslo S traff jeg på gamle kjente fra tiden som stamkunde på Belfry, og Russell hadde med kone og venner booket plass på samme fly som meg. Han skulle i første omgang ikke på besøk hjem til Sheffield denne dagen, men i stedet tilbringe en langhelg i Liverpool med sitt reisefølge – med Grand National på Aintree som høydepunktet. Jeg fikk meg en liten dose ekstra søvn mens 10.50-flyet fraktet oss til Manchester Airport, og sammen tok vi en liten pitstop for å unne oss en pint ved et skjenkested på flyplassen før vi tok plass på 13.40-toget mot Liverpool Lime Street. Ved Manchester Piccadilly tok jeg avskjed med Russell & Co og byttet til 14.19-toget mot Chester, som skulle frakte meg til Lostock Gralam.
Der hadde jeg betalt £44 for overnatting ved stedets nye Travelodge, og fra Lostock Gralam stasjon tok det meg et kvarters tid å traske dit. Lettelsen var stor da frøkna bak disken umiddelbart fortalte at det hadde kommet en leveranse av reisedokumenter til meg, og med togpasset endelig trygt i min forvaring og en stor bekymring mindre, kunne jeg installere meg på rommet og slappe av litt før jeg igjen var på farten. På veien tilbake til togstasjonen tok jeg en ørliten omvei for å unne meg en pint ved The Slow & Easy, der jeg faktisk hadde forsøkt å bestille overnatting før jeg booket ved Travelodge-hotellet. De tilbød visst ikke overnatting akkurat for øyeblikket, men det var uansett ikke derfor jeg nå svippet innom her. Rett bak denne puben har man nemlig The Park Stadium, som er hjemmebanen til Cheshire League-klubben Lostock Gralam, og etter å ha unnet meg en pint gikk jeg for å ta en kikk der.
Det viste seg som forventet å være et temmelig spartansk anlegg som dog hadde en bitteliten tribune på den ene langsiden, og etter å ha knipset noen bilder spaserte jeg ned til togstasjonen for å toge inn til Northwich, som er neste stasjon på denne linjen. Northwich er en by med rett i underkant av 20 000 innbyggere, og den ligger i grevskapet Cheshire; i hjertet av slette-området som kalles Cheshire Plains. Herfra er det snaut tre norske mil vestover til Chester og snaut to og en halv mil nordover til Warrington. Northwich ligger der elvene Weaver og Dene renner sammen, og var under romertiden kjent som Condate – ikke bare som et viktig krysningspunkt, men også grunnet saltforekomstene som romerne var interessert i. Også i senere tid skulle saltet spille en vesentlig rolle i Northwich, der området ved og rundt byen ble åsted for en rekke saltgruver.
Dette var i lang tid byens og områdets viktigste næringsvei, og selv om man på 1800-tallet gikk over til andre måter å utvinne saltet på, har man den dag i dag utfordringer med innsynkning som følge av gruvedriften. Saltindustrien var for øvrig så viktig at man i dag finner et museum som tar for seg dette her i byen. I tillegg tiltrakk det seg etter hvert også annen type industri, og ikke minst gjaldt det den kjemiske industrigiganten ICI som anla flere anlegg i området. Witton Albion spiller forresten i dag sine hjemmekamper i Wincham, som er en liten landsby i den nordøstlige utkanten av Northwich, men før jeg satt kursen dit ut ville jeg teste et par av byens puber. Det kan for øvrig nevnes at Northwich ikke var min opprinnelige destinasjon denne dagen, for jeg hadde egentlig sett på fly dagen etter, men siden alt var fullbooket eller svinedyrt, måtte jeg velge meg et torsdags-fly. Planen var da å tilbringe en fotballfri dag hos en venninne i St. Helens-traktene, men da Witton Albion v Spalding United ble omberammet til denne dagen, ble planene raskt endret.
Torsdag er ensbetydende med Curry Club hos Wetherspoons, og tradisjonen tro valgte jeg å benytte anledningen til å innta en Beef Madras ved The Penny Black – i et flott bindingsverkshus – før jeg gikk videre til The Swinging Witch for å se hvorfor denne puben høster ros. Med snaut halvannen time til avspark var det omsider på tide å tømme glasset og finne en lokal drosjekusk til å skysse meg ut til Wincham Park, og på et taxi-kontor rett i nærheten ble jeg sittende et lite kvarter å vente før min drosjebil kom for å plukke meg opp og frakte meg til kveldens kamparena, der jeg ankom med omtrent en time til avspark, og kunne betale meg inn med £9. Jeg fikk vite at kveldens kampprogram ennå ikke hadde dukket opp, men at de nok ville dukke opp ganske snart. Derfor stakk jeg i stedet innom klubbhusets bar der jeg betalte £3 for en pint Thatchers Gold.
Northwich hadde i 1880-årene flere forskjellige klubber som benyttet seg av Witton-navnet, men første gang Witton Albion nevnes er i forbindelse med en kamp spilt 26 oktober 1887. Da man ikke har funnet omtaler av ytterligere kamper før 1890, er det noen som har undret seg over hvorvidt dette er samme klubb, men vi får velge å la dem tvilen komme de til gode. Det som er sikkert er at Albion var innom både Northwich & District League, Crewe & District League, Cheshire League, The Combination, Manchester League og Lancashire Combination, før de i 1920 var med å stifte Cheshire County League. I perioden 1949-1954 vant de denne ligaen ved tre anledninger, men da Northern Premier League ble stiftet i 1968 og en rekke Cheshire-klubber fikk være med, var det ikke tilfelle med Witton Albion, som etter en avstemning ikke fikk innpass. Det antas at dette var som følge av at erkerivalen (og den gamle non-league-storheten) Northwich Victoria hadde overtalt de andre klubbene til å ikke stemme inn Witton Albion.
Dermed måtte Albion kjempe videre i Cheshire County League noen sesonger til, inntil de etter en andreplass våren 1979 fikk plass i NPL samtidig som en del av klubbene derfra – inkludert rivalen Northwich Victoria – var med å stifte den nye Alliance Premier League, som den da het (i dag kjent som Conference Premier). Albion debuterte med en andreplass, men måtte vente til våren 1991 før det ble overgått. I sin andre sesong på sin nye hjemmebane, Wincham Park, vant de NPL hele 16 poeng foran toer Stalybridge Celtic, og opprykket til Conference og non-leagues øverste nivå var sikret. Samme sesong spilte de seg frem til semifinalen i FA Trophy, der det ble knepent tap for Kidderminster Harriers, etter at det hadde stått likt etter to kamper og en tredje og avgjørende kamp måtte spilles på nøytral bane.
Påfølgende sesong tok de seg helt til finalen i FA Trophy, men Wembley-finalen endte med tap da de måtte gi tapt for Colchester United. Dette var da også deres debutsesong i Conference, og med 10. plass noterte de seg for sin hittil beste ligaplassering samtidig som de tok plassen foran erkerivalen Northwich Victoria, som de har en heftig rivalisering med. Etter dette gikk det imidlertid en del tyngre, og etter tre sesonger i Conference måtte Albion våre 1994 takke for seg og returnere til NPL da de for første gang i sin historie fikk oppleve nedrykk. Ytterligere nedrykk til NPL Division One fulgte nye tre år senere, og siden den gang har de vekslet mellom spill i NPL Premier og NPLs regionale andredivisjoner (Division 1 North/South).
Det nærmeste de siden den gang har kommet opprykk til de nå regionaliserte Conference-divisjonene på step 2, er da de to år på rad tok andreplassen for deretter å lide nederlag i playoff. Våren 2007 mistet de tittelen og det automatiske opprykket med knappest mulig margin på sesongens siste dag. Til tross for at de hadde tre treff i stolper og tverrligger de siste tjue minuttene, klarte ikke Albion å få det ene målet de trengte, og tapte derfor tittelen og opprykket til Burscough på målforskjell – med ett fattig mål. I playoff fulgte de opp med å tape finalen for AFC Telford United. Året etter – i 2008 – var det Fleetwood Town som tok tittelen to poeng foran Albion, som denne gang røk ut i playoff-semien mot Buxton – etter straffesparkkonkurranse. I stedet ble det ny retur til step 4 året etter, og selv om de i 2012 rykket opp via playoff etter finaleseier over Curzon Ashton, har de nå vært tilbake på step 4 siden nedrykket i 2015.
Om Witton Albion skal det også nevnes at de spesielt i etterkrigsårene var et nokså fast innslag i FA Cupens ordinære runder, der de ved et par anledninger også tok seg til andre runde. I 1951/52-sesongen var det Football League-klubben Workington som vant knepent etter omkamp i andre runde, og to sesonger senere var det Grimsby Town som hadde rollen som gledesdrepere på samme stadiet – også det etter omkamp. Også på første halvdel av 1990-årene var de stadig i de ordinære rundene, men sist gang de tok seg til andre runde er nå tilbake i 1991/92-sesongen, da Preston North End ble for sterke. Det er da også en og annen spiller som opp gjennom årene har dratt på seg Witton Albions røde- og hvit-stripede drakt og som flere også her hjemme vil kjenne igjen navnene på. Dennis Viollet hadde et opphold her på tampen av sin karriere, mens spillere som Geoff Horsfield og den tidligere nordirske landslagsspilleren Chris Nicholl var i klubben i startfasen av sine karrierer.
Witton Albion er en klubb som jeg lenge har vært litt nysgjerrig på, og ikke minst gjelder det også den meget bitre rivaliseringen som de altså har med Northwich Victoria. Ifølge flere kilder ble Witton Albion til alt overmål i sin tid startet opp av Vics-spillere som var uenig i klubbens planer om å starte en helprofesjonell satsing. Northwich Victoria tok som kjent(?) plass i Football Leagues nye andredivisjon i 1892, og spilte altså noen sesonger på det nest øverste nivået av engelsk fotball, der en av deres spillere var en viss waliser ved navn Billy Meredith – ofte kalt fotballens første superstjerne. Senere utkjempet de to klubbene en rekke dueller i blant annet Cheshire League og Cheshire County League, og langfredag 1949 møtte hele 11 290 tilskuere opp for å se lokalderbyet mellom de to. Mange fryktet imidlertid at 2016/17-sesongens lokaloppgjør i NPL 1 South kan vise seg å bli de siste mellom de to.
Etter flere år med voldsomme problemer for Northwich Victoria, var det nemlig flere som fryktet at det kan ende med konkurs og klubbens endelikt etter sesongslutt – blant dem en lokal journalist som følger lokalfotballen tett. Nå ser det visstnok ut som om de kan ha blitt reddet; administrasjon, poengtrekk og nedrykk til step 5 til tross. Men mens de rykker ned, var Witton Albion involvert i kampen om automatisk opprykk, og det er jo tross alt de dette skulle dreie seg om. Tetduellen i NPL 1 South hadde utviklet seg til en voldsom tvekamp mellom Shaw Lane og Witton Albion, som hadde en voksen luke ned til de øvrige. Witton Albion hadde grunnet blant annet cupinnsats hatt en rekke hengekamper og jaktet bakfra store deler av sesongen, og på dette tidspunktet skilte det ett poeng i Barnsley-klubbens favør, men Witton Albion hadde kveldens hengekamp til gode.
Det var imidlertid tøff motstand, for på besøk var tredjeplasserte Spalding United. Lincolnshire-klubben hadde riktignok 18 poeng opp til kveldens vertskap, men var selvsagt ute etter å konsolidere sin playoff-plass. Det var altså duket for toppkamp, og for hjemmelaget en slags generalprøve før de uken etter skulle gjeste Shaw Lane for det som lå an til å bli litt av et oppgjør mellom de to tittelkandidatene. Inne i klubbhuset hadde man satt opp en provisorisk klubbsjappe i form av et bord der man solgte diverse effekter. Noe snodig all den tid jeg hadde blitt fortalt at de skal ha en skikkelig klubbsjappe forbundet med klubbens eget museum(!) i et bygg i et av anleggets hjørner, men jeg skulle snart få en forklaring på dette. Etter å ha sikret meg en pin til min samling, fikk jeg høre at de nemlig ikke kunne finne kveldens kampprogram(!), og dette skulle vise seg å ha en viss sammenheng.
Wincham Park ble ferdigstilt i 1989, og Witton Albion flyttet da fra flotte Central Ground – som raskt og nådeløst ble jevnet med jorden og erstattet med en stor Sainsburys-butikk inne i Northwich sentrum – og inn på det funksjonelle, men noe kjipere nye stadionet. For all del, det finnes uten tvil langt verre nybygg, for den er i hvert fall noe koseligere enn mange andre i denne kategorien, selv om Wincham Park naturlig nok kanskje ikke akkurat oser av historikk og karakter i samme grad som forgjengeren. Jeg hadde kommet inn via inngangspartiet i det ene hjørnet, og fikk da hovedtribunen foran meg på høyre hånd. Dette er en nokså ordinær sittetribune som strekker seg nesten hele banens lengde, og bygget her huser også klubbhusets bar. De tre andre sidene byr på nokså identiske tribunefasiliteter med såkalt terracing (betongavsatser for ståtribune), og med tak over hodet på midtpartiene. I hjørnet mellom hovedtribunen og bortre kortside finner man det nevnte museet, og jeg hadde sett frem til en kikk der, men typisk nok når jeg endelig var på besøk, var det selvsagt stengt akkurat denne kvelden.
Angående Wincham Park skal det også nevnes at den nevnte rivalen Northwich Victoria denne sesongen har banedelt her for andre sesong på rad, men at det endrer seg etter sesongslutt (senere har det blitt klart at de ser ut til å overleve og visstnok vil banedele hos Barnton). På min ferd rundt anlegget traff jeg på grinebiteren Tony Morehead og hans kompis Sid, som nå også er styremedlem hos Barrow. Mens jeg sto og samtalte med de, kom en annen kjenning av de to og fortalte at karen som vanligvis har ansvaret for museet ikke var til stede denne kvelden, og at de mistenkte at kveldens kampprogram var låst inne der uten at noen syntes å ha nøklene. Helt utrolig amatørmessig, og ganske vanvittig dersom det i en klubb på Witton Albions størrelse kun er én person som har nøkler til deler av anlegget! Det kan vel trygt sies at vi ikke var spesielt imponert så langt.
Dette var tredje forsøk på å få spilt denne kampen, og for Witton Albion var det deres tredje av fire kamper i løpet av en 8-dagers periode. Mon tro om de følte sympati med de stakkars PL-spillerne som syter over å innimellom måtte spille to kamper i uken.. Uansett kom de nå fra fem strake ligaseire etter det overraskende hjemmetapet for Rugby Town i midten av mars, og sto med 17-2-2 på de 21 ligakampene de hadde spilt siden nyttår. Da kampen startet, tok da også vertskapet et spillemessig initiativ, men Spalding-forsvaret klarte foreløpig å holde hjemmelaget fra livet, og det skjedde lite foran målene. Vi hadde passert halvtimen, og idet en sidemann kommenterte at kampen trengte et mål, kom det som på bestilling. Tom Owens dro av en forsvarer, og fra like utenfor 16-meteren sendte han ballen opp i krysset bak Spalding-keeper Michael Duggan. En utsøkt scoring, og det sto 1-0. The Tulips kunne svart nokså umiddelbart da Bradley Wells så at Albion-keeper Calvin Hare var ute av posisjon, men hans lobb manglet den nødvendige presisjon, slik at vertene fortsatt tok med seg en knapp ledelse i garderoben halvveis.
I pausen oppsøkte jeg igjen klubbhusets bar for å få forfriskninger, men der inne ble jeg møtt av baluba med et lite knippe tilskuere og groundhoppere i opphetet diskusjon med en kvinnelig klubbrepresentant. De var tydeligvis fortsatt rasende over mangel på kampprogram, og hun fikk blant høre hvordan mangel på kampprogram ganske riktig er et brudd på denne ligaens reglement. Det viste seg at de sinte tilskuerne hadde fått nyss i at man hadde funnet omslagene til programmene, selv om selve programmene fortsatt var antatt låst inne, og de krevde at man nå delte ut disse. Temmelig snodig, men jeg rasket med meg et av omslagene før pågangen ble så stor at man bestemte seg for å ta 20p i betaling, og etter at jeg hadde tømt glasset og kommet meg ut igjen, kunne jeg høre at dette ble formidlet over høyttaleranlegget mens jeg gikk til innkjøp av en steak pie med mushy peas og brun saus (£3).
Witton Albion var i førersetet da man startet opp igjen etter pause, og det var ikke ufortjent da William Jones doblet ledelsen til 2-0 med en lobb sju minutter ut i omgangen. Denne gangen svarte The Tulips umiddelbart, og det var Leon Mettam som kun et drøyt minutt senere scoret da han styrte ballen i mål på et hjørnespark. Witton kunne gjenopprettet tomålsledelsen, men William Jones’ skudd ble reddet av keeper Duggan, og i stedet slo Spalding til igjen etter halvspilt omgang. Jordan Lemon sendte i vei et velplassert skudd som fant nettmaskene, og dermed 2-2. Hjemmelaget hadde rotet bort tomålsledelsen, og virket nå å være på gyngende grunn, men samlet seg til en innspurt. Etter en periode med Hawaii-fotball og sjanser begge veier, satt de inn et press der de jaktet vinnermålet, og helt på tampen fikk William Jones en kjempesjanse som han imidlertid misset. Dermed endte det 2-2 foran 299 betalende tilskuere, og stillheten som senket seg idet dommeren blåste av vitnet nok om at hjemmefansen ikke visste helt hvordan de skulle reagere på dette resultatet.
Tony Morehead hadde tilbudt meg skyss tilbake til hotellet da han uansett skulle forbi den veien, og jeg takket gladelig ja slik at jeg slapp å tilkalle en taxi. Jeg ble sluppet av på hovedveien utenfor, og fant snart senga etter en lang dag. For Witton Albion sin del var det nå kun målforskjellen som skilte de fra tabelltoppen og Shaw Lane, men det kan legges til at sistnevnte scoret kampens eneste mål da de møttes i Barnsley uken etter, og da det noen dager senere ble kjent at Witton Albion ville bli ilagt en poengstraff på tre poeng for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller i et oppgjør mot Stocksbridge Park Steels, var tittelkampen avgjort. Witton Albion måtte til slutt nøye seg med andreplassen, men i ettertid vet vi jo at de klarte brasene og tok seg opp via playoff – med seire over AFC Rushden & Diamonds i semifinalen og nettopp Spalding United i finalen – i en sesong der hjemmebanefordelen i playoff faktisk gjorde seg gjeldende i samtlige tre NPL-divisjoner og -avdelinger.
English ground # 399:
Witton Albion v Spalding United 2-2 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Wincham Park, 6 April 2017
1-0 Thomas Owens (32)
2-0 William Jones (53)
2-1 Leon Mettam (54)
2-2 Jordan Lemon (68)
Att: 299
Admission: £9
Programme: None (they couldn’t find the programmes(!), but sold the wrap arounds for 20p)
Pin badge: £4
Next game: 07.04.2017: Brandon United v Esh Winning
Previous game: 29.03.2017: Hauerseter v Skjetten
Previous UK game: 16.01.2017: Herne Bay v Dover Athletic
