Brandon United v Esh Winning 07.04.2017

Fredag 07.04.2017: Brandon United v Esh Winning

 

Tilfeldighetene vil det noen ganger slik at enkelte fotballstadioner er vanskeligere å få besøkt i forbindelse med kamp enn andre, og selv om det når sant skal sies ikke bare har vært tilfeldigheter involvert i dette tilfellet, har Brandon United for meg vært en slik destinasjon. Senest på min forrige tur hadde jeg i romjula min tredje avlysning nettopp der, og det sørget igjen for en voldsomt frustrerende aften i nord-øst etter hvert som også kveldens andre alternativer gikk dukken. Denne dagen hadde jeg planlagt et nytt forsøk med fredagskampen mot Esh Winning, og dette var faktisk den samme kampen som jeg hadde planlagt å se forrige gang, men som altså ble omberammet etter at gressmatta ikke taklet nedbørsmengdene den gang. Det var bare å krysse fingrene for at alle gode ting nå var fire, og det passet kanskje godt med at Welfare Ground i så fall ville være min bane nummer 400 i den engelske fotballpyramiden.

 

Da jeg litt etter klokka ni gikk ned for å sjekke ut og spasere til Lostock Gralam togstasjon, var det derfor for å sette kursen mot Durham. Første etappe gikk med 09.34-toget til Manchester Piccadilly, der jeg handlet inn frokost fra Sainsburys-sjappa på stasjonen og satt meg på 10.57-toget som skulle ta meg til Durham via et nytt togbytte i York. Jeg hadde slått på stortromma og ved hjelp av SAS Eurobonus-poeng booket meg inn ved Radisson Blu-hotellet, og jeg tok beina fatt dit ned. Dette hotellet ligger flott til langs elven Wear som renner gjennom Durham sentrum (som på sin side ser delvis ut som en byggeplass for tiden), og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 139. Deretter gikk jeg ut i byen for å unne meg en pint og benytte anledningen til å innta et måltid, og valget falt denne gang på puben The Fighting Cocks.

 

På menyen der ble jeg fristet av ‘Giant Yorkshire Pudding with Liver & Onions’, og herligheten ble servert med erter og pommes frites. Etter et fortreffelig måltid ble det tid til en ny pint mens jeg på TV-en kunne følge med på nyhetssendingen fra terroraksjonen i Stockholm, før jeg omsider fikk melding fra min venninne Michelle, som jeg hadde avtalt å møte før kamp. Møtestedet ble Lloyds-puben The Bishops Mill, i et moderne kompleks rett over elven fra mitt hotell for dagen. Etter å ha hygget meg en stund i trivelig selskap, var det etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp og sette kursen mot Brandon, og det skulle skje med buss 49A. Den rakk jeg med nød og neppe fordi avgangen fra bussterminalen i Durham skjedde et lite minutt eller to forsinket sammenlignet med ruteplanen, og etter en snaut tjue minutters busstur kunne jeg stige av i Brandon og traske de få minuttene opp til Welfare Ground.

 

Brandon er en landsby som ligger like utenfor Durham, et lite stykke sørvest for grevskapshovedstaden. Dette var et område preget av jordbruk, frem til man i 1850-årene så en voldsom endring med etableringen av kullgruvene som skulle bli så dominerende i regionen. Dette førte til en mangedobling av innbyggertallet, og fra å være en landsby med rundt 500 innbyggere i 1851, var det i 1894 et firesifret antall personer som arbeidet ved Brandon Colliery alene. Av de tre gruvene var dette også den siste som la ned driften, da det i 1968 var kroken på døra, og gruvedrift i Brandon var en saga blott. I dag er det naturlig nok en stor del av stedets arbeidsstyrke som pendler til Durham for å jobbe.

 

Brandon United ble stiftet i 1968 av arbeidere ved det lokale firmaet Rostrons, og dette var også navnet det først spilte under. De ble med i Durham & District Sunday League, der de vant Division Three på første forsøk, før de fulgte opp med å vinne Division Two året etter. Brandon United skulle komme til å dominere Durham & District Sunday League i 1970-årene, og da de vant ligaen i 1974 var det kun den første av fire strake titler i denne ligaen, samtidig som de i tre av disse sesongene også vant Durham Sunday Cup, i tillegg til FA Sunday Cup-tittelen (den gjeveste av alle innen Sunday League Football) i 1975/76. Etter den fjerde strake ligatittelen i 1977 tok de steget over i ‘lørdagsfotballen’ med spill i Northern Alliance, som de vant i sine to første sesonger.

 

1979/80-sesongen var deres første som deltaker i FA Cupen, og det markerte de med å ta seg til første ordinære runde, der de måtte spille sin hjemmekamp på hjemmebanen til Spennymoor United og tapte 0-3 for Bradford City. Etter denne sesongen forlot de Northern Alliance og tilbragte en sesong i Northern Amateur League, før de i 1981 ble valgt inn i Wearside League. Der ble de kun to sesonger før de tok steget opp i Northern League Division Two. Deres andre sesong der endte våren 1985 med divisjonstittel og opprykk til Northern Leagues øverste divisjon. I 1988/89-sesongen tok klubben seg igjen til første ordinære runde av FA Cupen, og Doncaster Rovers ble holdt til 0-0 på bortebane. De valgte å også spille omkampen på Belle Vue i Doncaster, og Football League-klubben vant knepent 2-1.

 

På midten av 1990-årene måtte klubben igjen returnere til Division Two, men rykket opp igjen i 2000, og det var Brandon United som i 2002/03-sesongen endelig skulle utfordre Bedlington Terriers’ Northern League-hegemoni. Bedlington-klubben hadde vunnet Northern League fem år på rad da Brandon United i 2003 vant ligatittelen og henviste Terriers til andreplassen. Tre år senere ble det dog nedrykk igjen, og klubben har siden den gang befunnet seg i Northern League Division Two, der de de siste årene har vært fast innslag på tabellens nedre del. Tre ganger siden det nevnte nedrykket har de endt sist men blitt benådet grunnet mangel på opprykkere fra Northern Leagues feeder-ligaer. Nå lå de imidlertid an til å gjøre sin beste sesong på en god stund, men mer om akkurat det litt senere.

 

Der jeg kom gående mot inngangspartiet, ble jeg møtt av Alan Smith, som åpenbart hadde dratt kjensel på meg fra Twitter. Han har tidligere vært involvert i styre og stell i klubben, der han åpenbart har lang fartstid, og selv om han nå vel hadde valgt å trappe ned, ønsket han meg hjertelig velkommen til deres Welfare Ground. Jeg nevnte at det tross alt kanskje ikke er helt tilfeldig at at jeg blitt offer for flere avlysninger her tidligere, og etter at Alan hadde insistert på å betale mine £5 i inngangspenger og £1 for kveldens kampprogram, og vi hadde gått opp trappene som leder opp til banen, registrerte jeg raskt hvor værutsatt anlegget er. Det har selvsagt heller ikke hjulpet at to av disse avlysningene fant sted henholdsvis i romjula og i første uke av januar, og på det som utover kvelden skulle bli en svært kjølig opplevelse, kunne jeg bare tenke meg hvordan det er her når det virkelig står på med vær og vind.

 

Her kan det være voldsomme og iskalde vinder som kommer feiende over områdets heier, som jeg nå fortsatt hadde utsikt over før mørket senket seg. Jeg hadde ankommet med omtrent en time til avspark klokka 19.30, og det var nok av tid til å unne seg en pint i klubbens bar på utsiden av inngangspartiet. Etter å ha speidet utover banen, gikk jeg derfor ned dit igjen, og Alan presenterte meg for mannen bak bardisken, som jeg etter hvert mistenkte for å stadig gi meg heftig rabatt ved å kreve £2 for mine pints med Woodpecker. Med et glass nektar og en pose pork scratchings satt jeg med ned for å ta en rask kikk i programmet jeg hadde betalt £1 for, mens Alan samtalte med noen klubbrepresentanter. Da jeg tømte glasset og gikk ut igjen for å ta en litt nøyere kikk rundt banen, ble jeg «shanghaiet» for å bli fotografert med manager Lee Jewett og en representant for spillergruppa.

 

Welfare Ground er langt eldre enn fotballklubben, som måtte gjøre flere oppgraderinger her da de tok steget over i «lørdagsfotballen» og avanserte i pyramiden. Flomlysene kom ved hjelp av et lån på plass i 1978, mens hovedtribunen ble innviet med kamp mot Sunderland i august 1985. Dette er nå anleggets eneste tribune, men som nevnt fortalte jo Alan om tribunen som blåste over ende på den ene kortsiden. Det er dog på motsatt langside at man kommer inn via noen trapper opp fra inngangspartiet, og her er det såkalt hard standing slik det også er rundt resten av banen, i tillegg til at det er partier med en opphøyet avsats og også et parti med noen trebenker. Dette er også tilfelle på de andre tre sidene, men bortre langside har altså i tillegg hovedtribunen som er det eneste stedet der man har tak over hodet. Her er det høyt under taket, og den er nærmest inndelt i flere seksjoner, med en blanding av ståtribune og sitteseksjon der trebenker er til tilskuernes disposisjon.

 

Dette var et lokaloppgjør mellom to klubber som de siste årene har vært faste innslag på nedre halvdel av tabellen i Northern League Division Two, men selv om vertskapet foreløpig ikke var helt 100% sikret, lå de som nevnt an til å kunne gjøre sin beste sesong siden sjetteplassen våren 2009. De ville de klare dersom de beholdt 14. plassen de la beslag på før kamp, og selv om det allerede var klart at det også var det beste det de matematisk kunne oppnå, hadde de også kamper til gode på de fleste av lagene som jaget bak. For gjestende Esh Winning sin del så det styggere ut, og med kun Ryton & Crawcrook Albion bak seg på tabellen, trengte de sårt poeng. De hadde ett poeng ned til sistnevnte, men hadde også spilt en kamp mer. Så spørs det hva som skjer etter sesongen, og om Norton & Stockton Ancients’ undergang og en mulig tilsvarende skjebne for West Allotment Celtic vil føre til nye benådninger.

 

Lagoppstillingene hadde blitt teipet opp på en container som gjør nytte som matutsalg ved siden av hovedtribunen, og spillerne kom etter hvert ut fra garderobebygget i det ene hjørnet. Brandon har kanskje ikke riktig det samme ryktet som Tow Law, men Welfare Ground går likevel for å være en av ligaens aller kaldeste baner, og det ble riktig surt og kaldt da sola var på vei ned langt der borte over heiene. Derfor var det imponerende at 125 tilskuere hadde tatt turen, og spesielt når man vet at Brandon United hittil denne sesongen hadde hatt et tilskuersnitt på nøyaktig 50,71. Godt å se at beslutningen om å flytte lokaloppgjøret til fredag kveld hadde blitt belønnet med sesongens klart beste tilskuertall. Med tanke på de to klubbenes tabellposisjoner, var det kanskje noe underlig at de var ubeseiret på henholdsvis tre og fire kamper, men Brandon United kom fra 1-2-0, mens Esh Winning hadde notert seg for 1-3-0 på de fire siste i ligaen.

 

Det ble tidlig klart at vi ikke ville få servert noen stor forestilling, og innledningen bar preg av en meget hard bane (kanskje litt merkelig hvor snare man er med å avlyse for frosne baner i vintermånedene, mens man hvert år spiller en rekke hengekamper på knallharde baner i sesongavslutningen) som en av bortelagets ledere sammenlignet med betongunderlaget som utgjør en «gangvei» rundt banen. Esh Winning så ut til å satse på kontringer, og det var de som etter halvspilt første omgang skapte det første som minnet om en sjanse. Skuddet fra Callum Boakes ble imidlertid reddet av Brandon-keeper Tom Orton, men etter en drøy halvtime måtte sistnevnte kapitulere da ballen spratt heldig for Andrew Clarkson, som sendte i vei et langskudd som suste inn i nettmaskene. Clarkson representerte nettopp Brandon United tidligere i sesongen, og i så måte var det vel litt typisk at det var ham som satt inn 0-1.

 

Esh Winning hadde på dette tidspunktet tatt en viss kontroll over banespillet, og hjemmelaget kom kun til én ordentlig sjanse. Den fikk Daniel Quine, men hans avslutning et par minutter før pause ble parert til hjørnespark av Esh-keeper Mark Fish, og dermed 0-1 i målprotokollen til pause. Den benyttet jeg til å igjen stikke snuta innom klubbens bar, der jeg bestilte nye forfriskninger og forhørte meg angående en pin til min samling. Det var de utsolgt for, og jeg forsto snart også grunnen til at de var i ferd med å bestille nye, for i stedet forsøkte «bartenderen» å prakke på meg en Brandon United-lue med klubbens nye logo som førstelaget skal begynne å bruke fra og med neste sesong. Det hadde nå blitt så surt at jeg angret på å ikke ha tatt med både lue, hansker og genser, og jeg valgte derfor å bla opp det som vel var £5. Med ny lue tredd godt nedover ørene kunne jeg komme meg opp igjen før spillerne kom tilbake på banen.

 

Jeg rakk også å forhøre meg litt med Alan og en annen kar om diverse ting jeg lurte på, og det var interessant å høre de fortelle om da Brandon vant Northern League-tittelen. Det jeg ikke minst lurte på i den forbindelse var imidlertid det sportslige forfallet i de påfølgende sesongene, og spesielt hva som kunne ha vært årsaken til dette. Alan fortalte at pengekassa raskt ble nokså slunken og at spillere forsvant til andre klubber. Det virker også som om noe lignende har vært et scenario som til stadighet har gjentatt seg i de senere år, for hver gang en ny manager har klart å samle sammen et lag som kan synes å ha noe på gang, har han tilsynelatende snart forsvunnet og tatt med seg store deler av spillertroppen slik at man har måttet begynne å bygge fra grunnen igjen.

 

Alan mente for øvrig også at jeg var vitne til hjemmelagets svakeste forestilling for sesongen, og det vil være direkte løgn å påstå at de imponerte. Esh Winning virket å ha full kontroll, der kaptein Scott Arnott og Matthew Soulsby styrte midtbanen, mens forsvarsrekka deres imponerte og hadde få problemer med å rydde opp i alt som Brandon United kom med av offensive baller. Noen minutter ut i omgangen ropte gjestene på straffe da Kai Hewitson mente seg lagt i bakken, men dommeren vinket spillere videre. Det var Esh som skapte det som kom av sjanser, og i motsetning til hjemmelaget syntes deres kampplan å fungere til punkt og prikke. Clarkson avsluttet rett på keeper, Hewitson skjøt like utenfor, og Boakes tvang frem en god redning fra Brandon-keeper Fish, som omsider måtte plukke ballen ut av garnet igjen etter snaut halvspilt omgang.

 

Boakes spilte fri Nick Marley på høyrekanten, og sistnevnte skar inn i feltet, der han dro av en forsvarer før han sendte ballen forbi Fish og i mål. 0-2! Etter dette døde kampen hen, og Esh virket fornøyd med kveldens innsats, mens Brandon fikk litt mer fotfeste. De klarte imidlertid ikke å spille seg frem til stort mot et Esh-forsvar som tilsynelatende hadde god kontroll på situasjonen. Den forventede sluttspurten fra Brandon United kom ikke, og det virket rett og slett som om gjestene hadde tatt fullstendig luven av sitt vertskap. Brandon så ut til å spille uten selvtillit, og var kanskje fornøyd med å endelig få høre sluttsignalet. Det var i hvert fall Esh-folket, som jublet over tre viktige poeng, som betød at de nå hadde fire poengs luke til Ryton & Crawcrook Albion – dog med to kamper mer spilt.

 

Andre representanter for hjemmefolket gjentok det Alan hadde sagt om at jeg hadde vært vitne til hjemmelagets dårligste kamp for sesongen, men jeg hadde likevel kost meg under mitt besøk til Welfare Ground – til tross for at det etter hvert hadde vært en kald opplevelse. Alan insisterte på å skysse meg tilbake til hotellet mitt, og jeg fikk inntrykk av at han selv bodde i Durham, slik at jeg takket ja til dette. Det viste seg imidlertid at han bodde rett borti veien fra Welfare Ground, og jeg følte meg nærmest litt brydd da jeg fant ut at han hadde kjørt de rundt ti minuttene inn til Durham ens ærend for å slippe av meg og deretter kjøre tilbake. Jeg må bare takke Brandon United og Alan Smith for gjestfriheten, og da jeg omsider krøp under dyna etter å ha kostet på meg en siste pint med Strongbow Cloudy Apple i hotellbaren, var jeg glad for at alle gode ting i denne sammenheng var fire.

English ground # 400:
Brandon United v Esh Winning 0-2 (0-1)
Northern League Division Two
Welfare Ground, 7 April 2017
0-1 Andrew Clarkson (32)
0-2 Nicholas Marley (68)
Att: 125
Admission: Former committee member paid for me (otherwise £5)
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 08.04.2017: Cambuslang Rangers  Lesmahagow
Previous game: 06.04.2017: Witton Albion v Spalding United

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg