Mandag 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán
Jeg var godt i gang med en ny dobbel da jeg forlot Estadio Guillermo Laza etter å ha sett vertskapet Deportivo Riestra vinne 1-0 over Brown de Adrogué. I dette som ikke akkurat er Buenos Aires sitt mest fasjonable område, tuslet jeg mot bussholdeplassen der jeg kunne skue over mot en av byens største og verste slummer, på motsatt side av krysset rundt 100-200 meter foran meg. Bussen kom heldigvis nokså raskt slik at jeg ikke rakk å bli altfor nedstøvet av tungtrafikken som gikk til og fra det som så ut som et forbrenningsanlegg for søppel litt lenger bort i veien. Jeg hadde altså én kamp til på menyen denne dagen, men den skulle spilles såpass sent på kvelden at jeg valgte å dra tilbake til hotellet for å slappe av litt der og planlegge litt for de kommende dager.
Turen tilbake dit gikk med buss til Plaza de los Virreyes, som er den sørvestlige endestasjonen på metroens linje E, og sistnevnte fraktet meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Jeg hadde i det lengste håpet å kunne benytte mandagskvelden til å få huke av den legendariske La Bombonera med Boca Juniors sin hjemmekamp mot Huracán, men siden Boca ikke selger billetter til ikke-medlemmer, er det håpløst om man ikke går via agenter (til vanvittige priser) eller kjenner noen. Min nye venn Martín hadde ymtet frempå at han muligens kunne hjelpe, men klarte til slutt ikke det, så da ble det i stedet en plan B med besøk hos Argentinos Juniors, som skulle ta imot serieleder Atlético Tucumán. Ingen dårlig erstatning det heller.
Det var en dag der metroens linje E ble hyppig brukt, og det var igjen den jeg benyttet meg av da jeg satt kursen vestover. Jeg ble med så langt som til stasjonen Jose Maria Moreno, der jeg tok en buss opp til Villa General Mitre. Sistnevnte er et nabolag med drøyt 35 000 innbyggere, og en stor mengde italienske immigranter bosatte seg her fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi befinner oss her også helt på grensen til nabolaget som kalles La Paternal, som har litt av den samme historien. Dette er et tidligere industriområde som i stor grad ble besatt av italienske immigranter og nå har blitt et utpreget boligområde. Jeg var nå heller ikke helt ukjent med stadionet jeg skulle se kamp på, for jeg hadde allerede vært en tur innom der på turens tredje dag (flere av bildene her er tatt den dagen).
Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og jeg hadde benyttet meg av dette. Mer om akkurat det kan leses et annet sted, men etter en rundtur der Tomás øste av sin kunnskap om Argentinos Juniors og Maradona, og der jeg både fikk se Copa Libertadores-troféet og ‘kapellet’ og ‘alteret’ tilegnet Maradona, samt blitt avbildet på laglederbenken til hjemmelaget, hadde jeg latt meg imponere over hans entusiasme og kunnskap. Jeg hadde en følelse av at han til og med var en enda større fan av Maradona enn av Argentinos Juniors, og han har til og med en egen Instagram-konto der han daglig poster et bilde av et veggmaleri e.l. av Maradona.
Jeg hadde igjen vært i kontakt med Tomás, og han hadde bekreftet at det neppe ville bli noe problem å få billett, og at det med stor sikkerhet ville kunne kjøpes fra billettlukene før kampstart på kampdagen. Derfor tok jeg det med ro, og avventet hvorvidt jeg hadde suksess med Boca Juniors-kampen. Da jeg ikke hadde det, ble valget enkelt, og jeg befant meg altså nå igjen utenfor Estadio Diego Armando Maradona. Kampen skulle starte klokken 21.30, og med i overkant av halvannen time til kampstart hadde jeg fått betalt 5 000 pesos for en billett på hovedtribunen, og ble stående å betrakte folkelivet litt før jeg etter hvert lot meg visitere og tok meg innenfor.
Argentinos Juniors ble stiftet i 1904, og har en noe broket historie, for de ble stiftet av en gruppe anarkister, og valgte de røde og hvite fargene som en hyllest til Alfredo Palacios, som var den første kongressmannen valgt inn fra det argentinske sosialistpartiet. Det var i 1909 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å spille i deres turneringer, og i 1921 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen for første gang, før de i 1926 registrerte en andreplass i ligaen. I 1931 var klubben med da en utbrytergruppe stiftet Argentinas første profesjonelle liga, men som jeg tidligere har vært inne på, ble det samling igjen i 1934 da amatørligaen gikk inn i denne nye ligaen. Det var i det momentet at Argentinos Juniors slo seg sammen med CA Atlanta, men allerede noen måneder senere ble fusjonen reversert grunnet ‘økonomiske uregelmessigheter’ i Atlanta-regnskapet. Til tross for en elendig sesong, ble de benådet fra nedrykk, men i 1937 var det ingen nåde.
I 1940 vant de andredivisjon, men fikk ikke rykke opp fordi deres nye stadion fortsatt ikke tilfredsstilte kravene. Åtte år senere følte de seg igjen urettferdig behandlet da de hadde ledet kvalifiseringsspillet om opprykk til toppdivisjonen da en spillerstreik satt stopper for videre spill. Forbundet AFA svarte med å annullere hele kvalifiseringsspillet og benådet i stedet de som skulle ha rykket ned fra toppdivisjonen. I 1955 rykket de omsider opp igjen til Primera Division etter 18 års fravær. Argentinos Juniors har en høy status i argentinsk fotball, og en av grunnene til dette er at de har vært litt av en talentfabrikk. Men én spiller skiller seg klart ut fra alle andre; én som som liten gutt hadde blitt oppdaget og hentet fra slummen i Villa Fiorito, og som fra 1969 hadde spilt for klubbens juniorlag Los Cebollitos (de små løkene).
Det er selvsagt snakk om ingen ringere enn tidenes kanskje beste fotballspiller; Diego Armando Maradona. Torsdag 20. oktober 1976 debuterte han for klubbens A-lag som 15-åring (han var ligaens yngste spiller frem til Sergio Agüero debuterte for Independiente i 2003). Han ledet klubben til andreplass i 1980, før han ble solgt til Boca Juniors året etter, og selv om han aldri vant noen tittel med Argentinos Juniors, gjorde pengene de fikk for ham at de kunne bygge opp et slagkraftig lag. De vant sin første ligatittel i 1984, og deltok dermed også i Copa Libertadores året etter. Der spilte de seg frem til finalen, der colombianske América de Cali var motstander. Etter at begge møtene hadde endt med hjemmeseier 1-0, måtte det spilles en tredje kamp på nøytral bane i Paraguays hovedstad Asunción. Den endte 1-1, men Argentinos Juniors vant 5-4 på straffer, og sikret seg den gjeveste pokalen i søramerikansk fotball. Samme år vant de også serietittelen nok en gang.
Klubben klarte ikke å opprettholde dette nivået, og etter at Apertura- og Clausura-systemet ble innført i 1990, hadde de etter hvert flere sesonger der de slet i bunnen, og rykket etter hvert ned i 1996. De rykket opp igjen på første forsøk, men startet en tilværelse som heislag mellom de to øverste divisjonene i noen år, før de i 2004 returnerte til toppdivisjonen. I 2010 vant de Clausura- tittelen, og sikret seg med det sin tredje ligatittel, før de rykket ned igjen i 2016. På første forsøk returnerte de etter en imponerende sesong, og har senere igjen kvalifisert seg for Copa Libertadores. Denne dagen var det altså Primera Division det dreide seg om når de skulle få en tøff test ved å ta imot Atlético Tucumán.
Da Argentinos Juniors i 1937 ble kastet ut av sitt daværende stadion i La Paternal grunnet ubetalt leie til jernbaneselskapet som eide tomten, ble stadionet demontert og klubben måtte se seg om etter en ny hjemmebane.I 1940 ble Estadio Argentinos Juniors åpnet, og det var i stor grad bygget i tre. I 1983 ble det ansett å være for lite og rett og slett utrygt, og man flyttet ut for å banedele hos Ferro Carril Oeste mens man planla å bruke pengene man fikk for Maradona til å bygge et nytt stadion. Disse ble imidlertid brukt på andre ting; ikke minst et treningskompleks, og nytt stadion måtte vente litt. I 1995 ble det gamle stadionet revet, men først i 2003 – etter flere forsinkelser – sto dagens stadion ferdig på samme sted.
Det fikk da navnet Estadio Diego Armando Maradona, etter fotballguden som hadde startet sin karriere der. Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 26 000, og domineres av tribunene på langsidene. Hovedtribunen har tre nivåer med sitteplasser, inkludert et noe mindre midtre nivå. Tribunen på den andre langsiden har ett stort nivå. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noe bak mål på den andre kortsiden. Jeg lot meg begeistre av spillertunnelen, for spillerne kom etter hvert ut av en oppblåsbar spillertunnel som strakk seg et stykke inn på banen og endte i det som skal forestille overkroppen og hodet til selveste Diego Maradona. En meget artig og original vri.
Det var en underholdende kamp vi skulle bli vitne til, med to lag som spilte god og artig fotball. Vi måtte imidlertid vente til det 29. minutt før det var skjedde noe av voldsom betydning, og det var bortelaget fra nord som da tok ledelsen, Christian Menéndez dro av en forsvarer inne i feltet før han med venstrebenet fant en åpning mellom keeper og nærmeste stolpe. 0-1, og etter dette virket det i en periode som om hjemmelaget mistet litt fokus og ble litt slurvete. Det ble de straffet for da Menéndez var på farten igjen ni minutter senere. Denne gangen var det med høyreslegga at han dro til på halvspretten, og det sto 0-2. Det var også stillingen halvveis, og Argentinos Juniors hadde en jobb å gjøre.
Hjemmelaget fikk muligens en vitamininnsprøytning i pausen, for de var friskest i andre omgang. Først var de farlig frempå da et innlegg ble styrt like utenfor, og ikke lenge etter headet de i tverrliggeren. Tjue minutter ut i omgangen fikk de igjen muligheten etter et fint gjennomspill, men avslutningen traff ikke mål. Tucumán-spillerne hadde nå begynt å tilbringe mye tid på bakken, og jeg mistenkte at det ikke akkurat ville bli mindre av dette når tomålsscorer Menéndez fikk sitt andre gule kort i det 72. minutt. Et Argentinos Juniors som nå var i overtall presset på for redusering, og David Zalazar fikk omsider headet inn 1-2 fra et hjørnespark, men i og med at det skjedde i det sjette tilleggsminuttet, var jeg neppe alene om å føle at den kom altfor sent. Det viste seg å stemme, og kort tid etter blåste dommeren av.
Fotballavisen Olé anslo dagen etter tilskuertallet til ca 10 000, og de fikk altså se kampen ende med borteseier 1-2. Argentinos Juniors lå med det på en åttendeplass, mens Tucumán tok en seier igjen og holdt foreløpig på serieledelsen (den skulle de ikke klare å holde på). For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dobbel da jeg forlot Estadio Diego Armando Maradona. Fra noen kvartaler unna skulle det gå en buss som jeg kunne ta helt til Bolívar og hotellet mitt, og det viste seg å stemme, så jeg kom meg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces også denne kvelden. Nå var jeg også over halvveis i den argentinske delen av min store søramerikanske tur.
Argentine ground # 16:
Argentinos Juniors v Atlético Tucumán 1-2 (0-2)
Primera Division
Estadio Diego Armando Maradona, 19 September 2022
0-1 Christian Menéndez (29)
0-2 Christian Menéndez (38)
1-2 David Zalazar (90+6)
Att: 10 000 (est)
Admission: 5 000 ARS
Next game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué
This day on a map / This whole trip on a map
