Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery 30.03.2016


Onsdag 30.03.2016: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery

 

Etter tirsdagens skuffelse følte jeg at jeg fortjente en full english breakfast ved Sidewalk Cafe, og det var bare å legge skuffelsen og irritasjonen bak seg og håpe på mer hell når jeg etter hvert forlot Southampton og satt kursen nordover. Jeg hadde blinket meg ut 09.45-toget fra Southampton Central; blant annet fordi dette ville bringe meg direkte til Sheffield uten å måtte bytte. Nesa hadde i det minste sluttet å renne, og var nå bare sår, i tillegg til at jeg hadde fått en kennelhoste som jeg skulle slite med lenge etter hjemkomst. Etter å ha blitt gjenstand for suspekte blikk (i hvert fall innbilte jeg meg det) mens jeg kjøpte vaselin i en kiosk på stasjonen, tok jeg plass på jernhesten, og etter rundt fire timers togtur kunne jeg stige av i Sheffield.

 

Jeg hadde betalt den originale prisen £35,19 for overnatting ved The Sheffield Metropolitan Hotel, som jeg raskt slo fast at var det sannsynligvis beste hotellet jeg overnattet ved på denne turen. Nå når klokken hadde blitt stilt fremover og kveldene hadde blitt en del lysere, åpnet det for muligheter til å besøke ligaer og klubber som i løpet av vinterhalvåret ikke har all verdens med kveldskamper i midtuken. Dette har selvsagt ofte bakgrunn i mangel på flomlys, og det er først og fremst helt i starten eller helt på slutten av sesongen at man også benytter seg av de lysere kveldene. En slik klubb er Oughtibridge War Memorial, som spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division (step 7), og ut fra bildemateriale jeg hadde sett, virket dette som en artig destinasjon.

 

Avspark var satt til klokka 18.00, og derfor satt jeg meg allerede klokka 15.31 på buss 57 med en returbillett til £4 i neven. En halvtimes tid senere kunne jeg takke pent for skyss og hoppe av i Oughtibridge, som er en landsby like nord for Sheffield. Jeg husker at jeg passerte gjennom Oughtibridge med bussen da jeg besøkte Stocksbridge Park Steels, og kunne erindre at det herfra ble meget bakkete. Det er det for så vidt også i Oughtibridge, som med sine drøyt 3 500 innbyggere ligger idyllisk til med elven Don rennende gjennom landsbyen. Tidligere jobbet mange landsbyens smier, som det var en del av, men i dag pendler man i all hovedsak til Sheffield. Oughtibridge har fortsatt fire operative puber, og jeg satt straks kursen mot The Cock Inn, som jeg hadde registrert hadde en fristende meny med skikkelig hjemmelaget mat.

 

Det var faktisk så fristende at jeg til og med valgte meg en forrett. Med et navn som Black pudding soldiers klarte jeg selvsagt ikke å motstå, og jeg hadde fortsatt rom til hovedretten som var en aldeles fortreffelig porsjon beef stew & dumplings. Siden dette tross alt var i Sheffield-traktene, er det for øvrig heller ingen premier for å gjette at det ikke tok lang tid for vertinnen kom med en flaske Hendo’s. Det hele var absolutt verdt regningen, og mett og fornøyd kunne jeg etter hvert tømme glasset og spasere mot kveldens kamparena et steinkast unna. Jeg krysset broen over elven Don, og svingte umiddelbart til høyre på en sti som går langs elvebredden. Denne fikk snart selskap av en liten stikkvei før jeg ankom inngangspartiet til War Memorial Ground.

 

Her har man drevet idrett siden den ble donert til lokalsamfunnet i 1921, og det er et snodig men koselig lite anlegg med en idyllisk beliggenhet. Anlegget deles med cricketklubben, og ved inngangspartiet finner man klubbhuset, som huser både garderober, kontorer, et lite kjøkken og matutsalg, og en flott og koselig bar. Mellom klubbhuset og fotballbanen ligger cricketbanen, som også går over i fotballbanen. Sistnevnte ligger inn mot en bratt skråning med tett vegetasjon, og det er på denne langsiden at man finner de eneste tilskuerfasilitetene. Her er det en seksjon med flere små tribunepartier som gir tak over hodet her og der, og i tillegg til ståplasser er det et par benker der. Det er overhodet ikke noe storslagne greier man finner her, men du verden…her finnes det i hvert fall karakter, og jeg likte meg umiddelbart.

 

Jeg vet ikke om det er vanlig kutyme, men jeg fikk beskjed om at inngang var gratis, i tillegg til at et kampprogram var inkludert. De hadde nemlig lagt et eksemplar til side for å holde det av til meg, og jeg måtte nesten spørre om de ikke tok noe for det heller. Jeg fikk til svar at man i stedet oppfordret publikum til å kjøpe lodd, og jeg vet ikke om dette var sannheten eller om de kun hadde tatt på spanderbuksene overfor meg, men jeg kjøpte selvsagt et par lodd uansett. I tillegg betalte jeg £2 for en boks Strongbow, og satt meg ned et øyeblikk for å kikke litt i programmet. Det var lite der som hadde relevans til selve kampen som skulle spilles, men bortimot halve programmet gikk med til en interessant artikkel om fotball-blackouten på TV under 1985/86-sesongen og den vanvittige og uheldige ‘utviklingen’ (les pengegaloppen) siden den gang.

 

Det er dessverre ikke så veldig mye jeg kan fortelle om Oughtibridge War Memorial og deres historie, annet enn at de nå har spilt i Sheffield & Hallamshire County Senior League i en årrekke. De har vekslet mellom spill i denne ligaens to øverste divisjoner, og har tilsynelatende sin beste ligaplassering i form av to andreplasser i Premier Division (2005 og 2014). Noe kuriøst er det kanskje at de ved begge anledninger var nyopprykket fra Division One. Denne sesongen har det gått langt tyngre, og grunnen til at hjemmefolket var nervøse var selvsagt at klubben var innblandet i nedrykksstriden og således trengte poeng.

 

Tabellen viste at Frecheville var i ferd med å avgjøre tittelkampen etter å ha slått toer Houghton Main dagen før, og luken var nå på 12 poeng i favør av klubben fra det sørøstlige Sheffield., som dog hadde en kamp mer spilt. Tabelltreer Swinton Athletic hadde fire kamper til gode på ligalederen, men også hele 17 poeng å hente inn. Dagens kamp var imidlertid mer interessant for bunnstriden, der Oughtibridge War Memorial la tredje sist; to poeng foran Thorpe Hesley (som hadde tre kamper mindre spilt) og tre poeng ned til jumboen Wickersley (som hadde spilt to kamper mer). Foran seg på tabellen hadde de tre poeng opp til Millmoor Juniors og seks poeng opp til Handsworth Parramore-reservene. Gjestende North Gawber Colliery fra Barnsleys nordlige utkant lå trygt plassert ytterligere et par plasser lenger opp midt på tabellen.

 

En klubbrepresentant pekte og fortalte, og jeg lærte at klubbhuset er et nybygg som erstattet en tidligere variant som ble offer for en flom i 2007. Det er jo noe av risikoen ved å ha en idyllisk beliggenhet ved en elv. Men nå begynte jeg virkelig å lure på om jeg hadde riktig kamptidspunkt, for klokka hadde passert planlagt kampstart klokka 18.00 med nesten et kvarter uten at det foreløpig var antydning til aktivitet. Jeg har senere fått høre at dette slett ikke er altfor uvanlig i denne ligaen, men til slutt om dommerne og de to lags spillere utpå, og etter at et par etternølere hadde fått surret seg over til fotballbanen kunne dommeren endelig blåse i gang kampen rundt tjue minutter forsinket.

 

Jeg får med en gang poengtere at jeg etter hjemkomst klarte å slette flere av mine bilder ved et uhell, og blant disse var bildene jeg tok av lagoppstillingene. Derfor er det en temmelig umulig oppgave å i ettertid feste navn til de forskjellige drakt-numrene jeg har brukt i mine notater. I tillegg til små mentale notater som blir nedtegnet i etterkant (f.eks på hotellrommet eller på toget dagen etter) gjør jeg nemlig ofte mer detaljerte notater, spesielt i forbindelse med kamper og nivåer der jeg er usikker på om det vil være noen kamprapport å finne. Det som er på det rene er at jeg tidlig ble usikker på om nivået kunne måle seg med det jeg så på ett nivå lavere hos Stonehouse Town i Gloucestershire Northern Senior League tidligere på turen, selv om det er håpløst å sammenligne. Men de første ti minuttene var i hvert fall ikke altfor imponerende, der ingen av lagene klarte å etablere noe særlig spill.

 

Det som også er på det rene er at vertenes nummer 7, Scott Ellis, sendte hjemmelaget i føringen etter ti minutter, da jeg for første gang så prov på kvalitet. Han ble spilt gjennom og sendte ballen i bue over gjestenes keeper, og dermed 1-0. Ti minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da en ball ble lagt tilbake til deres nummer 2, men han styrte ballen utenfor. Vi nærmet oss halvtimen da vertenes nummer 10 fikk et skummelt skudd blokkert, og sekunder senere holdt gjestene på å utligne da deres nummer 7 ble spilt gjennom og rundet keeper, men vinkelen ble litt spiss slik at en forsvarer også kom seg tilbake og fikk reddet på streken. Etter ytterligere et par halvsjanser begge veier, valgte dommeren å blåse for pause selv om min stoppeklokke kun viste førti og et halvt minutt.

 

Dette hadde selvsagt bakgrunn i den forsinkede kampstarten, og lagene hadde derfor åpenbart blitt enige om å kun spille 2×40 minutter med en kort fem minutters pause. Dette var igjen naturligvis for å forsøke å bli ferdig før det ble for mørkt, og da andre omgang ble blåst i gang etter en pustepause, så man da snart at skumringen ganske riktig ikke var langt unna. Et drøyt kvarter ut i omgangen ble North Gawber Colliery tildelt frispark fra 16-17 meter, og deres nummer 7 tok sats og sendte frisparket direkte i mål til 1-1. Vertene forsøkte å ta tilbake ledelsen, men først gikk en heading like utenfor, deretter vartet bortekeeperen opp med en god redning, før Oughtibridge-spissen også fikk et skudd blokkert av en forsvarer som kastet seg frem med dødsforakt. Dermed endte det med 1-1 og poengdeling.

 

Det hadde vært en underholdende kamp, der kvaliteten også steg litt etter hvert, og det var vel ikke så altfor mye å si på at det endte uavgjort, selv om vertene fort kunne tatt alle tre poengene. Nå fikk manager Paul Kent og det øvrige hjemmefolket finne håp i at de blant annet fortsatt har hjemmekamper mot de to lagene bak seg på tabellen. Tilbake i klubbhuset fikk jeg snart selskap av spillerne, som høflig oppfordret meg til å forsyne meg av matfatene deres. Jeg var imidlertid fortsatt mett etter herremåltidet på The Cock Inn, men koste meg likevel i trivelig selskap ved War Memorial Ground.

 

Jeg hadde sett meg ut 20.26-bussen tilbake til Sheffield, og valgte å holde meg til denne opprinnelige planen. Rundt kvart over åtte takket jeg derfor for meg og ønsket lykke til før jeg trasket oppover til bussholdeplassen. Oughtibridge War Memorial hadde vært nok et trivelig og artig bekjentskap, men med buss 57 forlot jeg snart koselige Oughtibridge for å returnere til Sheffield og hotellet mitt der. Jeg hadde forsøkt å kontakte min eks i stålbyen for å høre om hun kunne tenke seg en pint, men det skulle vise seg at hun var bortreist og ikke hadde sett meldingen min før dagen etter, så jeg trakk meg i stedet tilbake til hotellsenga. Etter et par frustrerende dager var det flott med en finfin fotball-dag igjen…for det hadde jeg virkelig denne dagen i South Yorkshire.


English ground # 337:
Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery 1-1 (1-0)
Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division
War Memorial Ground, 30 March 2016
1-0 Scott Ellis (11)
1-1 ?? (62)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free
Programme: Free
Pin badge: n/a

 

Next game: 31.03.2016: Walsall Wood v Rocester
Previous game: 28.03.2016: Millwall v Burton Albion

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg