Mandag 28.03.2016: Millwall v Burton Albion
Etter å ha sett Dulwich Hamlet beseire Tonbridge Angels, spaserte jeg raskt tilbake til East Dulwich jernbanestasjon for å sette kursen mot dagens andre kamp. Etter en kort togtur steg jeg av toget – eller ‘the rattler’ som det gjerne kalles i disse traktene – på South Bermondsey stasjon, og spaserte derfra til Millwalls hjemmebane The New Den for å hente ut billettene jeg hadde betalt i dyre dommer for å bestille. Det er ikke bare i Premier League at man skal loppes, for også ellers i Football League må man (riktignok i noe mindre grad) ofte betale ågerpriser. Det var denne kampen et eksempel på, der de mente at dagens oppgjør i League One var verdt en pris på £26 for de billigste billettene – i tillegg til et gebyr på £1,50 for å få lov til å gjøre deler av deres jobb ved å bestille online. Jeg fikk i hvert fall raskt hentet de ut, og fikk også stukket trynet raskt innom klubbsjappa for å snoke, før jeg måtte søke ly under et lite overbygg mens vi fikk en fem minutters regnskur.
Mens jeg sto der fikk jeg rask telefon hjemmefra, og det ble fanget opp av et par nordmenn som også hadde søkt ly der. Jeg ble egentlig temmelig paff av oppgitthet da de tok kontakt med følgende frase (på Hedmarks-dialekt): «Jaså, det er flere nordmenn her som benytter dagen til å se litt grasrot-fotball før landskampen i morgen?». Jeg svarte bare at jeg hadde andre planer enn å dra på noen landskamp (som jeg gikk ut fra var England v Nederland), unnskyldte meg så raskt og høflig jeg kunne, og trasket i stedet av gårde for å finne meg en pub. Man blir jo gjerne advart mot å oppsøke pubene i Millwall-land, men jeg hadde ikke tenkt til å la det stoppe meg. Også her har det gått hardt utover et pub-landskap som allerede var tynt besatt i området rundt The New Den, og jeg endte opp med en spasertur på et drøyt kvarter opp til puben The Blue Anchor. Området tatt i betraktning var det kanskje ikke spesielt overraskende at jeg ble betjent av en ung gutt på 11-12 år som hjalp til bak disken og som skjenket meg en pint Strongbow som om han var en durkdreven bartender.
Ved stadionet hadde jeg også betalt £2,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram, og det fikk jeg også bladd litt i mens jeg lesket strupen omringet av en broket del av Bermondseys befolkning. Millwall hører hjemme i området mellom South Bermondsey og New Cross; i bydelen Lewisham. Dette er et industriområde i de sørøstre deler av London. Den beryktede slummen på 1800-tallet er foreviget i Charles Dickens’ «Oliver Twist». Industri og dokkene har vært viktige gjennom historien, og området er fortsatt av Londons mest industrialiserte. For de som måtte stusse over Millwall-navnet, så er Millwall et område i dokklandskapet på vestsiden av Isle of Dogs; på nordsiden av Themsen. Det var der fotballklubben i 1885 ble startet opp av hovedsakelig skotske arbeidere ved hermetikkfabrikken J.T. Morton under navnet Millwall Rovers. Spill i Southern League ble erstattet med opptak i Football Leagues tredjedivisjon i 1920, da klubben (via navnet Millwall Athletic) allerede hadde byttet til dagens navn.
Millwall har stort sett vært mer kjent for andre ting enn kvaliteten på fotballen, og de to sesongene etter opprykket i 1988 er fortsatt klubbens eneste på øverste nivå. Den gang hadde klubben et spennende lag bestående av bl.a Tony Cascarino og en ung Teddy Sheringham, og 10. plassen våren 1989 står fortsatt som klubbens beste ligaplassering. I 2004 overgikk de seg selv ved å spille seg frem til FA Cup-finalen som representant fra nivå to. Der måtte de imidlertid gi tapt med 0-3 for selveste Manchester United. Millwall er nå tilbake på nivå tre etter nedrykket fra Championship forrige sesong, og uten at jeg har fulgt divisjonen særlig tett, vil jeg tro de tok mål av seg til kjempe om en umiddelbar retur. Det hadde de da også fortsatt muligheten til, der de befant seg på en av playoff-plassene, men det var en tøff oppgave som ventet denne kvelden.
League One ble toppet av Burton Albion, og det var de som kom på besøk til The New Den denne kvelden. The Brewers hadde før dagens kamper fire poeng ned til Wigan Athletic på den andre direkte opprykksplassen, og sju poeng ned til et Walsall som dog hadde en kamp til gode. Deretter fulgte Gillingham, før vi fant Millwall på en femteplass med ni poeng opp til andreplassen. Bradford City la beslag på den siste playoff-plassen etter at de hadde slått nettopp Millwall to dager tidligere, og bak der var det også et knippe klubber som jaktet en playoff-plass. Jeg tømte etter hvert glasset, takket pjokken for servering og strøk på dør med en drøy time tid til kampstart. Etter å ha returnert til kveldens kamparena tok jeg plass på det øvre nivået av Cold Blow Lane End, og kunne speide utover en flott solnedgang over sentrale London.
Cold Blow Lane End er selvsagt oppkalt etter veien som ledet til klubbens beryktede gamle hjemmebane The (Old) Den, som dessverre ble revet i 1993. Samme år flyttet man inn på dagens stadion, som kan beskrives ganske kort. Det består av fire frittstående tribuner som er av like design, der samtlige har to nivåer med sitteplasser – et mindre nedre nivå og et større øvre nivå. The New Den er innvendig temmelig kjønnsløst og anonymt – eller sagt på en annen måte; direkte kjedelig. Av de 8 012 tilskuerne var det 244 bortesupportere som hadde tatt turen ned fra Burton-on-Trent, og de holdt hus på motsatt kortside fra der jeg sto. Jeg hadde hamstret servietter i håp om å kunne håndtere min stadig rennende og etter hvert såre nese, og følte meg egentlig mest klar for å krype under dyna og svette ut faenskapet jeg hadde pådratt meg, men nå dro det seg da i det minste mot kampstart.
Jeg registrerte at alle de andre topplagene hadde vunnet sine kamper tidligere denne dagen, og dermed var det seier som gjaldt også for de to lagene på The New Den. Burton hadde en del ball innledningsvis, og fikk kampens første sjanse ved Mark Duffy, men hans skudd ble reddet av Millwall-keeper Jordan Archer. I stedet var det Millwall som snart tok over og viste seg langt mer effektive. En lang ball opp mot Lee Gregory ble tatt godt vare på av den tidligere Halifax-spissen som la tilbake til Aiden O’Brien, og han sendte ballen i mål bak Burton-keeper Jon McLaughlin. 1-0 i kampens tolvte minutt, og kun seks minutter senere doblet The Lions ledelsen. Det var nesten for enkelt da Lee Gregory ble spilt gjennom alene med McLaughlin og rundet Brewers-keeperen, og mens McLaughlin kolliderte med sin lagkamerat Tom Flanagan, satt Gregory ballen i det åpne målet. 2-0, og Burton hadde fått en leksjon i effektivitet.
Jeg lot meg i løpet av kampen imponere av Millwall, der de spilte ballen hurtig i lengderetningen og virket å ha skumle hensikter hver gang de kom fossende fremover, mens Burton Albion hovedsakelig dillet og trillet ball uten å finne ut av Millwall-forsvaret eller spille seg til særlig mange farligheter. Selv om de etter hvert kom mer inn i kampen igjen etter de to målene, virket Nigel Cloughs menn også frustrerte og pådro seg flere unødvendige gule kort. Det sto fortsatt 2-0 da dommeren blåste for pause og jeg gikk for å betale £3,40(!) for en chicken balti pie. Man har jo opp gjennom årene hørt mye om den ugjestmilde stemningen når man møter Millwall borte, og hvordan bortespillerne nærmest opplevde at hårene reiste seg i frykt, men det er nok bare å innse at det gjaldt den gamle The Den og at denne tiden er en saga blott. Jeg ble personlig nemlig ganske skuffet over atmosfæren der denne kvelden, for til tross for at det var en hard kjerne som virkelig prøvde, så var det ikke i stand til å ‘skremme’ et miniputt-lag. Kanskje får det faktum at det var TV-kamp også ta noe av skylden..?
Jeg tok meg selv i å ønske at denne kampen ble spilt på gamle og langt mer karismatiske The Den, men det er selvsagt latterlig fånyttes med slike ønskedrømmer. Kanskje var gjestene glad for at det uansett ikke var tilfelle, men de hadde i hvert fall brukt pausen til å erstatte Tom Naylor med Tyler Walker og lagt om fra 4-5-1 til 4-4-2. Walker var da også involvert i en halvsjanse tidlig i andre omgang, men det var snart Millwall som igjen tok over og styrte showet, selv om gjestenes Mark Duffy fikk et mål annullert for offside etter en times tid. Lee Gregory var sentral i alt som skjedde offensivt for Millwall, og han var mannen bak da O’Brien var centimetere fra å score sitt andre for kvelden, og også da han spilte gjennom Ben Thompson som tapte duellen alene med keeper McLaughlin.
Lee Gregory skulle muligens også hatt straffespark like før han ble byttet ut til stående applaus fra Millwall-fansen. Lions-manager Neil Harris anså nok kampen som vunnet, og det var han ikke alene om, for Millwall var nærmere både tre og fire enn det Burton var redusering, og serielederne fremsto tidvis som statister når Millwall stormet fremover. Heller ikke i løpet av de fem tilleggsminuttene ble Millwall-keeper Archer satt på store utfordringer, og han hadde nå spilt over 450 minutter uten baklengsmål på hjemmebane. En fullt fortjent Millwall-seier, mens Burton-fansen hadde grunn til å være skuffet over det deres gutter leverte. Selv forlot jeg raskt The New Den for å rekke 21.59-toget fra South Bermondsey, og på den avgangen påtraff jeg også en gruppe svenske groundhoppere som jeg også tidligere har støtt på.
Etter en kort tur inn til London Bridge var det bare å sette seg på Jubilee Line, og bytte til Bakerloo Line ved Baker Street. Den raste muren ved Queens Park var tydeligvis reparert slik at Bakerloo Line nemlig igjen gikk som normalt, og snart kunne jeg spasere fra Stonebridge Park tilbake til hotellet. Der krøp jeg straks under dyna i håp om at jeg ville føle meg bedre morgenen etter – og også at jeg skulle ha mer flaks med den planlagte kampen enn hva tilfellet hadde vært med mine planlagte kamper denne dagen. Ingen av delene skulle gå i oppfyllelse – snarere tvert imot.
English ground # 336:
Millwall v Burton Albion 2-0 (2-0)
League One
The (New) Den, 28 March 2016
1-0 Aiden O’Brien (12)
2-0 Lee Gregory (18)
Att: 8 012 (244 away)
Admission: £27,50 (£26 + £1,50 booking fee)!
Programme: £3
Pin badge: £2,50
Next game: 30.03.2016: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery
Previous game: 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels
