Treharris Athletic Western v Panteg 27.04.2016


Onsdag 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg

Da jeg avsluttet min store mars-tur med hjemreise 1. april, trodde jeg vel egentlig at jeg hadde gjort mitt for sesongen hva Storbritannia gjelder, og at jeg måtte si meg fornøyd med 100 britiske kamper i løpet av sesongen 2015/16. Etter hjemkomst gikk det dog ikke lang tid før jeg igjen begynte å telle på knappene og vurdere mulighetene for en aller siste tur. For de som kjenner meg, er kanskje ikke det i seg selv spesielt overraskende, og da jeg fikk fem rette på Vikinglotto-kupongen kunne jeg snart for alvor begynne planleggingen. Tidlig på morgenen onsdag 27. april fløy jeg over fra Rygge til Stansted, etter at min snille mor igjen hadde stått opp i otta for å kjøre meg til flyplassen. Jeg tror imidlertid hun synes det er koselig..

Med nytt pass kom jeg meg temmelig raskt gjennom den elektroniske passkontrollen, og satt snart på toget til London Liverpool Street, der jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å slå i hjel litt tid med en frokost. Skuffende nok var imidlertid Nicholson’s-puben Woodin’s Shades igjen stengt og åpnet ikke i henhold til de publiserte åpningstider. Det er i hvert fall andre gang på rad jeg har stått utenfor der og forgjeves ventet på at de skal åpne, og jeg ga etter hvert opp og måtte nøye meg med en noe kjipere Wetherspoons-frokost på Hamilton Hall. Med frokost i buken tok jeg tuben Paddington og satt meg på toget vestover – dog med en annen destinasjon enn det som hadde vært planen noen dager tidligere.

Opprinnelig hadde planen vært å dra til ‘utposten’ Ilfracombe på den nordlige Devon-kysten for å se Ilfracombe Town, og det var også grunnen til at jeg valgte avreise denne dagen, for å kunne benytte anledningen til å besøke en destinasjon som gjerne er nokså vrien å presse inn i et fullpakket program. Kun noen få dager før avreise fant jeg imidlertid ut at deres kamp i North Devon League Premier Division hadde blitt omberammet, og dermed måtte besøket hos den tidligere Western League-klubben utgå. Dermed var det bare å sette seg ned for en ny granskning av kamputvalget, men det tok egentlig ikke spesielt lang tid å bestemme seg, for det var et navn som nærmest lyste mot meg.

Jeg hadde en bindende hotellbooking i Ilfracombe, men valgte altså å anse pengene som tapt (det var uansett ikke stort annet som lot seg kombinere med overnatting der) for å i stedet sette kursen mot Wales og min debut i den walisiske fotballpyramiden. Jeg har en god stund hørt garvede groundhoppere omtale Treharris Athletic Western med voldsom entusiasme, og etter å ha sett en del bilder fra deres Athletic Ground skjønte jeg raskt hvorfor så mange trakk den frem som en av sine absolutte favorittstadioner. Jeg har vel tidligere ikke engasjert meg voldsomt i walisisk fotball, men denne perlen av et anlegg var i seg selv en meget god grunn til å dyppe stortåa med en ilddåp i den walisiske pyramiden.

Jeg tok plass på 11.45-toget mot Swansea, og ble med så langt som til Cardiff Central, der jeg ble møtt av en vanvittig haglbyge. Mellom Bristol Parkway og Cardiff hadde det vært både regn, snø og sludd, og nå var det altså en haglbyge jeg knapt har opplevd maken til. Det virker jo som om de normalt er raskt overstått på noen få minutter, men da jeg etter et snaut kvarter rullet ut av plattformen med toget til Merthyr Tydfil viste det fortsatt ingen tegn til å avta. Heldigvis klarnet det opp da vi kom oss ut av Cardiff, og etter en drøy time og fem minutter kunne jeg igjen stige av ved endeholdeplassen Merthyr Tydfil.

Dette er jo et område der gruvedriften har stått sentralt, og det er litt uvirkelig å se skiltene som forteller historien om byens gamle togstasjon. Da den ble åpnet var det snart hele seks linjer som gikk herfra, og de var medvirkende til at man kunne frakte kull ned til Cardiff på en time – langt raskere enn de rundt tjue timene man brukte med kanalen. I dag er det kun én linje igjen, og den skulle jeg igjen benytte meg av senere den dagen. Men først spaserte jeg opp High Street for å sjekke inn ved Castle Hotel, der jeg hadde betalt £45 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og slappet av et lite kvarter på rommet før jeg spaserte de få meterne til Wetherspoons-puben Y Dic Penderyn.

Jeg var usikker på hva som fantes av matservering på kveldens arena, og valgte derfor å innta et måltid der. Mens jeg inntok min middag og turens første pint ble jeg via Twitter kontaktet av Peter Williams, som er klubbsekretær for Treharris Athletic Western. Han lurte på hvordan jeg hadde tenkt å ta meg til kamparenaen, og jeg svarte som sant var at planen var å ta 16.38-toget tilbake til Quakers Yard og gå de rundt 20 minuttene derfra. Han tilbød seg umiddelbart å møte meg ved den nevnte stasjonen og gi meg skyss til Athletic Ground, og da han insisterte på at det overhodet ikke var noe bry, kunne jeg selvsagt ikke takke nei til det tilbudet. Togturen skulle ta 17 minutter, og et par minutter forsinket ankom jeg Quakers Yard – eller Mynwent y Crynwyr som stasjonen heter på walisisk – og fant Peter ventende i en bil oppe på veien.

Treharris ble faktisk grunnlagt så sent i 1870-årene, og fikk sitt navn etter F.W. Harris, som var eier av Harris’s Deep Navigation Colliery – en kullgruve som i løpet av 1870-årene ble den klart dypeste i hele landet; nesten to og en halv kilometer dyp. Som mange av de andre gruvene i regionen bukket også denne under, og stengte til slutt for godt i 1991. Treharris har i dag et innbyggertall på i overkant av 6 000, og ligger i dalen Taff Bargoed Valley, der elven Taff Bargoed renner gjennom dalen omringet av bratte dalsider. Peter viste seg å være en meget trivelig kar, og på den fem minutters kjøreturen fikk jeg en rask liten innføring i klubbens historikk.

Klubben ble allerede i 1873 stiftet som Treharris Athletic, og de skal være den eldste fotballklubben i det sørlige Wales. Arbeidere fra England over det nordlige Wales tok med seg fotballen hit, og Treharris ble pionerer for fotballen i det sørlige Wales. Klubben var en av de som stiftet South Wales League, der de ble tidenes første ligamestre. I 1904 var de også med å stifte Rhymney Valley League, som senere skulle bli til Welsh Football League. Det var ikke helt uvanlig å spille i flere ligaer på denne tiden, og det var det Treharris gjorde. I tillegg sier det litt om deres styrke at de som eneste klubb også hadde sitt reservelag i Rhymney Valley Leagues andredivisjon.

Treharris begynte snart å dominere South Wales League, og plusset på med ytterligere tre ligatitler i perioden 1904-1908. Det forteller også litt at en klubb som Riverside (senere Cardiff City) i 1907 måtte søke om opptak til denne ligaen, og la det ikke herske tvil om at Treharris var en regional storhet. Samtidig var de også blant de første av en rekke walisiske lag som i denne perioden søkte seg over grensen til England, og Treharris vant faktisk Western League i 1909 (en bragd Merthyr Town gjentok 100 år senere) før de sammen med Cardiff City tok plass i Southern League året etter. På denne tiden var det vanlig at over 2 000 tilskuere så Treharris, og det er i seg selv imponerende når man vet at Treharris var senter for en gruppe omkringliggende landsbyer der det samlede innbyggertallet i dag er omtrent 15 000.

Treharris tiltrakk seg spillere fra hele Wales, og hadde en rekke amatørlandslagsspillere, men samtidig som gruvedriften begynte å slite gikk det etter hvert også nedover med den gamle storhet, som i 1958 var tilbake i det som nå hadde blitt Welsh Football League. Der har de holdt seg siden, og det var først og fremst rundt 1990 at det virkelig begynte å gå nedover, da de i løpet av 1990-årene ramlet helt ned i Division Three. Etter et par visitter på nivået over, er det da også der de nå befinner seg. Dagens navn tok de for øvrig så sent som i 2009, da de la til Western-suffikset i sitt navn. Ved ankomst Athletic Ground fikk jeg klar beskjed om at de ikke ville ta imot noen inngangspenger fra meg, og jeg tok derfor i stedet oppfordringen om å ta en runde rundt det fantastiske anlegget.

For fantastisk er Athletic Ground virkelig! Dette har vært klubbens hjemmebane i over 100 år, og det bærer den selvsagt preg av, men du verden for en karakter! Jeg var nærmest helt yr der jeg forserte den flotte hovedtribunen for å starte en runde med å balansere bortover en murkant som går derfra og bortover mot det ene hjørnet. Alt av fasiliteter på denne siden er nemlig opphøyet fra banen, og det er ingen ‘indre bane’, slik at trappene mellom klubbhuset og hovedtribunen leder rett ned på banen. Oppe på den nevnte muren bortenfor tribunen var det flere tegn på at det muligens har vært et par små seksjoner med ståtribune der, men nå var det et fullstendig overgrodd av villniss, og jeg strevet meg gjennom tornebusker og annet kratt for å komme meg ned til hjørneflagget.

Over på kortsiden der var det mer av det samme, med en mur som rammet inn banen, og her var det også små spor etter seksjoner med ståtribune (eller terracing for å bruke et mer passende engelsk ord) som også hadde blitt gjengrodd av villniss. Skjønt, lenger bort på kortsiden var det litt mindre tett kratt, og der var det faktisk en gruppe supportere som faktisk valgte å stå her når kampen senere startet. Bortre langside byr ikke på noe av fasiliteter, bortsett fra en av laglederbenkene. Et gjerde skiller her banen fra boligbebyggelsen nede i skrenten på utsiden. På bortre kortside er det intet av fasiliteter, og jeg trasket raskt over til langsiden der jeg hadde kommet inn, og det er der man finner anleggets virkelige sjel.

Hvordan skal man i det hele tatt beskrive herlighet som befinner seg på nærmeste langside? Tja, jeg kan jo begynne med å si at på den nederste tredelen der jeg nå kom gående går sidelinja nesten helt ut til skrenten som går oppover mot veien på oversiden (der man for øvrig finner innkjøringen), og da jeg senere gikk en nyt runden for å knipse noen bilder under kampen, var det nesten så jeg fløy i beina på den joviale linjemannen. Midt på denne langsiden har man både klubbhuset og hovedtribunen, og når man kommer inn fra parkeringsplassen på utsiden, så er det mellom de to, der den nevnte trappa leder ned mot banen.

Man kommer altså inn øverst på hovedtribunen, som også er anleggets eneste tribune, og man får denne på sin venstre hånd. Det er en klassisk tribune med små avsatser som man kan stå eller sitte på, og den er altså opphøyet fra banen, som man kanskje forstår ligger delvis nede i en slags liten gryte. Om man tar til høyre ved toppen av denne trappa kan man gå opp på verandaen foran klubbhuset, som ligger bygget inne i skrenten. Derfra gikk jeg nå inn i klubbhusets kiosk for å sikre meg et kampprogram, og igjen fikk jeg beskjed om at jeg skulle putte £1-mynten tilbake i lomma. I stedet fikk jeg overlevert en hel pose full av gamle kampprogrammer og et walisisk fotballmagasin der mange av artiklene var på walisisk. Jeg fikk da i det minste kranglet meg til å betale £3 for en pin til min samling.

Jeg er temmelig overbevist om at Athletic Ground ikke ville fått klarsignal for spill i den engelske pyramiden som i sin tilstand av sikkerhetshysteri i stadig større grad strammer inn kravene. Athletic Ground må i det hele tatt være marerittet for ‘health & safety-folket’, men du verden for et herlig anlegg! Det er i det hele tatt ganske umulig å forestille seg hvordan man i 1940- og 1950-årene var et mekka for fotball i regionen, og at tilskuermasser opp mot 5 000 presset seg inn for å se Treharris eller regionale cupfinaler. Noen vil kanskje kjenne til Mike Bayly og hans bok ‘Changing Ends’. Nå har han gitt seg ut på et nytt prosjekt, med arbeidstittelen ‘100 British Football Ground to Visit Before You Die’. Han kunne fortelle meg at Athletic Ground ble soleklart stemt frem som en av de 100 han skal ta for seg. Klubbsekretær Peter Williams kunne da også bekrefte at deres hjemmebane er uhyre populær blant groundhoppere og andre besøkende.

Men det er et stort ‘men’ her… Saken er nemlig den at Athletic Ground nå ser ut til å synge på siste verset, og etter godt over hundre års tjeneste er den dessverre ikke ansett som spesielt ideell av de høye herrer som tydeligvis foretrekker moderne og sjelløse, funksjonelle anlegg med kunstgressbane et sted ute i gokk. Dagens kampprogram kunne da også over to sider fortelle om planene for et nytt anlegg for Treharris, som etter planen skal ligge i Parc Taf Bargoed, mellom Treharris, Trelewis og Bedlinog. Man håper at dette skulle stå ferdig til sesongstart sommeren 2018, men i følge Peter så er dette avhengig av at man klarer å få inn de nødvendige midlene, og det var han ikke så sikker på at de ville klare. Han innrømmet for øvrig at heller ikke han var noen fan av de moderne anleggene og kunstgressbaner, og at det ville være særdeles vemodig å forlate Athletic Ground, men han hevdet også at det nok bare var å innse at det var nødvendig og det riktige for klubben.

En annen grunn til dette kan vise seg nødvendig er at Welsh League ifølge ryktene vurderer å øke minimums-bredden på banene fra 50 yards til 60 yards, og selve banen på Athletic Ground er faktisk ikke bredere enn 52 yards, samtidig som det er umulig å utvide. Om ikke annet ble jeg bare mer og mer glad for at jeg hadde endt opp i Treharris denne dagen, slik at jeg fikk oppleve denne perlen av et anlegg. For de som liker slike anlegg er det virkelig bare å kjenne sin besøkelsestid og legge turen til Treharris mens man kan! Her var det for øvrig ikke alkoholservering (mon tro om ikke det var en slags regel i denne ligaen), men jeg fikk lesket strupen med en boks 7up før det dro seg mot avspark.

Det var for øvrig klokka 18.30, og mangelen på flomlys er kanskje en medvirkende årsak til akkurat det. Treharris Athletic Western skulle altså denne kvelden ta imot Panteg til dyst i Welsh League Division Three, der tittelkampen sto mellom Pontypridd Town og Abergavenny Town. Vi måtte lenger ned på tabellen for å finne de to lagene jeg skulle se, og Treharris lå som nr 9 av 18 lag. Panteg lå tre plasseringer og tre poeng bak vertene, men med tre kamper tilgode. Det var i det hele tatt stor forskjell på antall spilte kamper, og mens noen klubber hadde spilt så mange som 31 kamper, hadde Panteg kun spilt 23 (og Treharris 26). Det var ellers litt usikkerhet om hvor mange som eventuelt ville kunne rykke ned til feeder-ligaene, men begge lag virket oppsatt på å ta flere poeng for å med sikkerhet holde nedrykksstriden på avstand.

Her var det heller ingen lagoppstillinger å se, men med hjelp av et par klubbrepresentanter fikk jeg notert meg de to lagoppstillingene før kampen ble sparket i gang. Det er lenge siden Treharris sine velmaktsdager, og kvaliteten var da også litt ymse, men det var en tett og spennende kamp jeg ble vitne til, og for en gammel Reading-fan tok da også hjemmelaget seg godt ut i sine drakter med vertikale blå-hvite striper. Det var imidlertid gjestene som tok ledelsen da Luke Dyke scoret med rundt ti minutter til pause. Vertene hadde et par gode muligheter til å utligne, men det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.

Pausen ble for min del benyttet til litt samtale med noen av de fremmøtte, som jeg for øvrig hadde tallfestet til 63 med en manuell telling. Ikke akkurat et fremmøte som i glansdagene, men publikum hadde i hvert fall fått se en jevn og spennende forestilling så langt, og Peter håpet selvsagt på at de kunne snu kampen i andre omgang. Jeg må innrømme at jeg nå savnet å kunne ta meg en pint, men jeg koste meg likevel med en brus i god selskap mens jeg ventet på andre omgang. Jeg skulle uansett få nok av pints i løpet av turen, så kanskje var det like greit. Jeg fikk også benyttet anledningen til å lese litt nøyere i programmets sak om det nye anlegget, i tillegg til en interessant artikkel om klubbens historie.

Treharris fikk en god start på andre omgang, da de allerede i omgangens tredje minutt fikk sin utligning da David Mitchell satt ballen i mål. De presset nå på for et vinnermål, og hadde flere muligheter til å få det, men Panteg var også skummelt frempå ved et par anledninger. Ved en anledning kom en Treharris-spiller alene mot keeper, men linjemannen vinket for offside. Det fikk det til å koke over for hjemmemanager Geraint Corkery, som ganske riktig påpekte at linjemannen tilsynelatende hadde vært mer opptatt av å se å himmelen da pasningen gikk, og deretter vinket nærmest vilkårlig. Det var faktisk nok til at Corkery ble sendt på tribunen, og for en som har hørt hvordan dommere i non league tidvis blir overhøvlet, virket det vel noe strent. Kanskje er terskelen langt lavere i Wales..?

Selv om det er to små laglederbenker på hver side av banen, benyttet de to lagene for øvrig laglederbenkene på hver sin side. Det er jo i seg selv noe spesielt, men uansett…Treharris så ut til å greie seg også uten Corkery på benken, selv om han gaulet en og annen instruksjon fra verandaen opp ved klubbhuset. De klarte imidlertid ikke å trenge gjennom Panteg-forsvaret i tilstrekkelig grad til at de fikk uttelling, og de gangene de kom seg til muligheter så sto avslutningene ikke i stil. Det var for øvrig også tilfelle på motsatt side av banen, og dermed endte oppgjøret 1-1 og med poengdeling. Det var det vel egentlig heller ingenting å si på.

Peter sa seg sånn passelig halvfornøyd med resultatet, og kom bort for å tilbød meg skyss. Det var nå times-avganger, og jeg hadde blinket meg ut 22.09-toget, slik at jeg ikke hadde dårlig tid. Jeg ventet mens Peter og hans kollegaer gjorde unna noen plikter etter kamp, og tilbød meg å hjelpe til, men det ville han ikke ha noe av. Da vi etter hvert kjørte av gårde skjønte jeg snart at vi ikke var på vei til Quakers Yard togstasjon. Peter hadde nemlig bestemt seg for å kjøre meg helt tilbake til Castle Hotel i Merthyr Tydfil. Det må man si er service, og Treharris viste seg i det hele tatt å være en utrolig koselig og gjestfri klubb.

Tilbake på Castle Hotel unnet jeg meg en pint eller to i hotellets bar, til tross for at det hadde vært en lang dag med lite søvn natten før. Jeg kunne nå i fred og ro reflektere over min debut i den walisiske fotballpyramiden, og om besøket i Treharris er representativt for hva som er å finne der, så ga det uten tvil mersmak. Det var en kjempeopplevelse som vil stå som et av turens absolutte høyepunkter. Jeg mistenker dog at min første besøkte bane i den walisiske pyramiden også muligens er den gjeveste av de alle. Turen hadde uansett fått en super start!


Welsh ground # 1:
Treharris Athletic Western v Panteg 1-1 (0-1)
Welsh League Division Three
Athletic Ground, 27 April 2016
0-1 Luke Dyke (35)
1-1 David Mitchell (48)
Att: 63 (h/c)
Admission: Free (let in for free, not sure of admission price)
Programme: Free (given to me by club – otherwise £1)
Pin badge: £3

Next game: 28.04.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)
Previous game: 31.03.2016: Walsall Wood v Rocester

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg