Truro City v Sutton United 26.03.2016


Lørdag 26.03.2016: Truro City v Sutton United

 

Etter formiddagskampen i Sticker var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot dagens andre kamp, og mens det offisielle Hop-arrangementet dro videre mot kamper i St. Dennis og Bude, hadde undertegnede andre planer. Jeg hadde blitt tilbudt skyss av tyskeren Jens og hans groundhopper-kompanjong Margaret, som hadde valgt seg samme dobbel som meg denne dagen, og snart suste vi av gårde i retning av Truro mens det verste drittværet heldigvis virket å avta. Da vi svingte inn på parkeringsplassen og parkerte utenfor Truro Citys hjemmebane Treyew Road, var det fortsatt rundt to timer til avspark. Det hadde nå i hvert fall sluttet å regne, og etter å ha tatt noen bilder av anleggets eksteriør (mitt bilde av skiltet utenfor som er tatt i solskinn ble for ordens skyld tatt på morgenen dagen før) valgte Jens å ta seg en liten time på øyet, mens Margaret ville spasere en liten tur inn i sentrum. Jeg tilbød Jens lån av hotellsengen min tvers over veien, men han var vel litt engstelig for at vertinnen skulle oppdage ham, og tok til takke med bilsetet.

 

Truro vokste frem som et handelssentrum i kraft av sin havn ved elven som deler navn med byen (og som har fått sitt navn etter byen, og ikke omvendt), og senere ble det et sentrum for områdets tinngruvedrift. Truro er kjent for sin katedral, som ble ferdigstilt så sent som i 1910, og som var medvirkende til at Truro er grevskapet Cornwalls eneste by med city-status. Byen heter Truru på kornisk, og har et nokså koselig sentrum der man fortsatt finner små uavhengige butikker blant kjede-sjappene. Truro har i dag et innbyggertall på snaut 19 000, og ligger for ordens skyld ganske langt nede i Cornwall; i det som kalles det sentrale vestlige Cornwall.

 

Til tross for at det var lenge til kampstart, var det faktisk allerede aktivitet ved inngangspartiet, og en kar der kunne fortelle at klubbhusets bar allerede var åpen og viste fotball på storskjerm. Jeg regnet med at det sannsynligvis var snakk om en PL-kamp av liten interesse for undertegnede, men valgte likevel å betale mine £12 for inngang og ytterligere £2,50 for et eksemplar av dagens kampprogram. Klubbhuset var ganske riktig åpent, og en liten positiv overraskelse var at den nevnte TV-kampen viste seg å være Conference-oppgjøret FC Halifax Town v Altrincham. Med en pint Cheddar Valley til £2,49 satt jeg meg ned og bladde litt i programmet mens jeg hadde et øye på det som var en viktig kamp i nedrykksstriden i Conference Premier.

 

Denne kampen var som tidligere nevnt hovedgrunnen til at jeg hadde valgt å kjøre mitt eget løp i løpet av helgen med SWPL Easter Hop, og det var selvsagt en ypperlig anledning til å endelig få besøkt Treyew Road før det er for sent. Det har jo vært mye oppstyr rundt Truro City og situasjonen med Treyew Road, som skulle forlates etter denne sesongen. For å i denne omgang gjøre en lang historie kort, har de i lengre tid hatt planer om å forlate Treyew Road, og fikk i fjor høst omsider byggetillatelse for sitt planlagte nye anlegg. Treyew Road oppfyller ikke Conference-kravene, og klubben fikk derfor beskjed om at de ikke ville kunne ta del i play-off om de ikke utførte oppgraderinger som til slutt viste seg å koste klubben omtrent £50 000 – og enda verre; de ville med stor sannsynlighet risikere å bli degradert. I mangel på gode alternativer inngikk de etter hvert en avtale med banedeling hos Torquay United (snakk om lang reise til hjemmekamper!) i 2016/17-sesongen mens det nye Silver Bow-anlegget blir bygget.

 

Men vent nå litt! Kun et par dager før mitt besøk kom beskjeden om at banedelings-avtalen med Torquay var kansellert etter at Truro City hadde klart å få i havn en avtale som sørget for at de kunne spille på Treyew Road også neste sesong, frem til deres nye hjemmebane antas ferdigstilt sommeren 2017. Det gjør jo at de som ønsker det vil ha ytterligere ett år på seg til å besøke Treyew Road før det blir fraflyttet og revet. Noen vil for øvrig også huske at det på et tidspunkt var grandiose planer om et nytt stadion med plass til 16 000 tilskuere, som skulle deles med rugby-klubben Cornish Pirates, men det fikk altså tommelen ned, og for det nye anlegget er det snakk om en langt mer moderat kapasitet på 4 000. Det nye anlegget vil ligge i et område kalt Silver Bow, ved landsbyen Threemilestone som ligger rundt en halv mil vest for Truro…så også Truro City har kommet til den konklusjonen at fremskritt er å flytte langt ut i gokk til et sted man helst skal ha bil for å kunne ta seg til.

 

Truro City ble stiftet i 1889, og samme år var de med å stifte Cornwalls regionale del av FA, før de i 1895 vant sin første av etter hvert 15 titler i Cornwall Senior Cup – noe som er rekord. Faktisk ble de en periode utestengt fra denne turneringen, da de i 1930-årene «forlot» Cornwall for å spille i Plymouth & District League. Truro City var i 1951 med å stifte South Western League (som i 2007 slo seg sammen med Devon County League for å stifte den nye South West Peninsula League), og denne ble vunnet fem ganger før de i 2006 startet en voldsom klatring i pyramiden ved å ta steget opp i Western League.

 

Western League Division One ble vunnet suverent på første forsøk, i en sesong som nok i større grad blir husket for trimfen i FA Vase. Som representant for step 6 spilte seg frem til Wembley-finalen, der AFC Totton ble slått 3-1 foran 36 232 tilskuere – noe som er tilskuerrekord i FA Vase. Nesten like overlegne var The White Tigers da de sesongen etter fulgte opp med å vinne også Premier Division på første forsøk, og siket opprykk til Southern League Division One South & West. Også denne divisjonen ble vunnet på første forsøk, slik at Truro stå med tre strake opprykk. I Southern League Premier Division måtte de ha en mellomsesong før de våren 2011 vant også denne divisjonen, og med Southern League-tittelen sikret de seg sitt fjerde opprykk på fem år!

 

Klubben debuterte med 14. plass i Conference South, men deres andre sesong på nivået endte med sisteplass og nedrykk tilbake til Southern League etter en sesong der klubben hadde blitt satt under administrasjon og trukket ti poeng. De hadde da et par år slitt med store økonomiske problemer, og så vidt overlevd flere konkursbegjæringer. Etter å ha vært en hårsbredd fra konkurs, ble klubben på tampen av 2012 reddet på overtid av den opprinnelige fristen, da to lokale forretningsfolk tok over som nye eiere. Etter en nokså tung sesong med 17. plass i Southern Premier, slo de tilbake i 2014/15-sesongen da 3. plass ble fulgt opp av playoff-suksess. Hungerford Town ble slått 1-0 i semifinalen, før playoff-finalen mot St. Neots Town ble vunnet med samme sifre, og Truro City var tilbake i Conference South.

 

Første sesong tilbake på dette nivået har da også gått over all forventning, og City går mot sin beste ligasesong noensinne. De la beslag på fjerdeplassen, og da de sammen med dagens motstander Sutton United hadde kamper til gode på alle lagene rundt seg, var de tilsynelatende i ferd med å sikre seg en plass i playoff. Kaptein Arran Pugh kommenterte dog i programmet hvordan han mente Sutton United var det beste laget de hadde spilt mot denne sesongen, så det var en tøff kamp de hadde i vente denne lørdagen. Sutton United var på sin side var i kanonform med 13-4-0 på de 17 siste i ligaen, og var kanskje i ferd med å innhente Ebbsfleet United (som lenge så ut til å cruise mot tittel og opprykk) og Maidstone United.

 

Status før dagens kamp var som følger: Ebbsfleet United hadde tapt overraskende i Weston-Super-Mare dagen før, men toppet fortsatt tabellen sju poeng foran Maidstone United, som hadde to kamper til gode. Sutton United på tredje hadde 11 poeng opp til Ebbsfleet, men hadde da også fire kamper til gode, og hadde derfor ingen grunn til å gi opp tittelkampen. Deretter var det en 11 poengs luke ned til Truro City, som til tross for kamper til gode hadde flere lag som pustet de i nakken i playoff-kampen. Det var duket for en spennende kamp i både tittel- og playoff-kampen, og Cheddar Valley ble byttet ut med en pint Rattler mens jeg fikk selskap av Jens og Margaret, samt den gamle grinebiteren Tony Morehead.

 

Sammen kunne vi se at et Halifax-lag med ti mann sikret seg en knepen seier over Altrincham, før jeg gikk ut for å ta en ny kikk på banen. Det hadde vært en del bekymring knyttet til denne kampen med tanke på de lite lystige værmeldingene og en bane som ikke virker å være den beste til å takle regn. Når man i tillegg vet hvor utrolig pysete britene har blitt på dette området, var det i seg selv grunn til bekymring, men det hadde i det minste sluttet å regne, og allerede ved vår ankomst hadde hjemmefolket hevdet at det ikke ville være noen problemer i dag. Man har jo hørt det før, for deretter å oppleve at en pinglete dommer velger å avlyse kort tid før avspark, men heldigvis viste hjemmefolkets forsikringer seg å holde stikk denne dagen.

 

Dagens stadion i Treyew Road har vært hjemmebane siden 1955, men de spilte tidlig på en bane som lå rett ved siden av, der 12 000 tilskuere så klubben møte Penzance i en kamp i Cornwall Senior Cup i 1933. På denne tiden var det ikke uvanlig med over 10 000 tilskuere når det var snakk om kamper i grevskapscupen. På Treyew Road måtte man senere flytte banen for å gjøre plass til en vei som skulle legges om. Treyew Road fremstår nokså spartansk for dette nivået, og bærer preg av at klubben en stund har hatt planer om nytt stadion, slik at man har nøyd seg med å installere midlertidige tribuner. På den ene langsiden står det to seksjoner med midlertidig sittetribune som sannsynligvis har blitt satt opp for å oppfylle minstekravene til antall seter. På motsatt langside er det to tribuner, hvorav en moderne sittetribune midt på langsiden, og en seksjon med ståplasser under tak.

 

Klubbhuset åpnet i 1978, og ble innviet med kamp mot Tottenham Hotspur. Det befinner seg på den ene kortsiden, der man også har inngangspartiet, og der er det dessuten et parti med enkle ståplasser på noen betongtrinn. Også på bortre kortside står det en liten midlertidig tribune. Anlegget fikk flomlys først i 1986, og disse ble innviet med kamp mot Oxford United. Jeg benyttet nå også anledningen til å stikke hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling, og her hadde man også en rekke programmer og fotball-relaterte bøker til salgs. Jeg betalte derfor også et par pund for 1992-utgaven av Non-League Directory, og når jeg bladde kjapt i den var det litt snodig – og litt sjokkerende – å se hvor mange klubber som bare siden den gang har opphørt å eksistere.

 

Truro City har vært solide hjemme på Treyew Road, og man måtte helt tilbake til august for å finne deres eneste hjemmetap så langt denne sesongen, men de ble umiddelbart satt under press av Sutton-manager Paul Doswells utvalgte. Det skal sies at gjestene spilte første omgang i en sterk medvind som de dro nytte av, og den satte uten tvil sitt preg på kampen. Tom Bolarinwa skjøt like utenfor, før Jamie Slabber tvang Truro-keeper Martin Rice til å gjøre en god benparade. Både Slabber, Craig Dundas og Dan Wishart hadde ytterligere sjanser før The U’s omsider fikk uttelling for sin dominans. Målet kom faktisk på en kontring etter en Truro-corner, der Tom Bolarinwa stormet i angrep og hans innlegg fant Nick Bailey. Sistnevntes avslutning smalt i tverrliggeren, men Ross Stearn headet inn returen. 0-1 i det 27. minutt. Først ti minutters tid etter dette hadde Truro sin første mulighet i form av et skudd som gikk over, og både Dundas og Slabber hadde i stedet muligheter til å øke, men Truro-keeper Rice sørget for at det sto 0-1 til pause.

 

Det var nok ikke hjemmemanager Steve Tully altfor misfornøyd meg, for det kunne vært mer. Vi hadde sett omgangen fra partiet foran klubbhuset, der vinden i det minste gjorde at det periodevis kraftige regnet kom piskende bakfra slik at klubbhuset ga oss litt ly. Nå søkte vi likevel tilflukt i klubbhusets bar, og etter å ha fått påfyll med Rattler fikk jeg slått av en prat meg et par supportere fra de to respektive lag. En Sutton-supporter kunne fortelle at laget faktisk hadde kommet nedover med tog, og han var ellers nå optimistisk med tanke på å innhente Maidstone og Ebbsfleet og ta tittelen. Han var dog ikke like negativt innstilt som undertegnede til at de nå har lagt kunstgress på Gander Green Lane, men innrømmet at han syntes det var trist.

 

Et par Truro-supportere hevdet på sin side at dette allerede hadde vært en sesong over all forventning, og at playoff i seg selv er en bonus, men at de selvsagt vil håpe på opprykk om de først kvalifiserer seg til playoff. Ikke minst var de fornøyd med at de nå slapp banedelingen i Torquay, og poengterte at det i forbindelse med «hjemmekamper» ville vært umulig å ta seg tilbake derfra etter kveldskamper om man ikke kjørte bil. Det var i seg selv et godt poeng som jeg for så vidt også hadde merket meg allerede, men nå spiller det jo liten rolle siden de kan slippe å bekymre seg over den lange reiseveien for å se hjemmekamper. Jeg er ganske sikker på at de ikke var de eneste Truro-supporterne som var begeistret over at de nå fortsatt blir å finne på Treyew Road frem til de er klare for å flytte.

 

Andre omgang var en helt annen historie, og nå var det hjemmelaget som dro nytte av vinden. Manager Steve Tully hadde satt innpå Cody Cooke og toppscorer Isaac Vassell, og sistnevnte (som for ordens skyld er fetteren til Darius Vassell) skapte en del hodebry for gjestene. Han var også mannen som avsluttet da Sutton-keeper Ross Worner. Matt Jay fikk to muligheter, som henholdsvis gikk over og ble reddet av Worner, og Cody Cooke hadde et innlegg som nesten blåste rett inn i mål. Truro presset på, men Sutton kom fortsatt på et og annet besøk i Truro-feltet, som da Jamie Slabber skjøt i nettveggen. Samme skjebne tilfalt Vassell, etter at hjemmelaget ropte på straffe, og fem minutters tid før slutt utnyttet gjestene rommet vertene etterlot seg i sin jakt på utligning. Tom Bolarinwa ble spilt gjennom av Bedsente Gomis, løp fra forsvarerne og sendte ballen forbi keeper Rice og i mål til 0-2.

 

Kampen var avgjort, og luften gikk ut av Truro-ballongen, der de virket å ha innsett at nederlaget var et faktum. 613 tilskuere hadde da i hvert fall fått se en spennende kamp der vinden altså var sterkt medvirkende til at det var to vidt forskjellige omganger. Truro var fortsatt godt plassert i playoff-sonen, mens Sutton United nå kun var åtte poeng bak kuwaitisk-eide Ebbsfleet United med tre kamper til gode. Mens Tony og tyskerne snart forlot Treyew Road, mens jeg slo meg ned igjen i klubbhusets flotte bar etter å ha fått stappet en jumbo hot dog i kjeften. Etter hvert som det nye glasset med Rattler begynte å tømmes, fikk jeg imidlertid plutselig et anfall av dårlig form. Det var som om dagens alkoholinntak virkelig hadde gjort susen, selv om jeg overhodet ikke fikk det til å stemme med kvantiteten i det hele tatt.

 

Det skulle imidlertid senere vise seg at den sannsynlige grunnen var at jeg hadde pådratt meg en kjip influensa, men det var jeg der og da lykkelig uvitende om. Jeg var i det minste klok nok til å stabbe over veien for å legge meg litt nedpå. Jeg hadde hatt planer om å oppsøke en pub i sentrum for å se landskampen Tyskland v England senere den kvelden, men jeg sovnet og våknet totalt groggy i 20.30-tiden, med både klær og sko fortsatt på. Til alt overmål hadde sistnevnte i likhet med genseren fått unngjelde meg en dose sennep, og tanken om å skifte og sette kursen mot en pub for å i hvert fall se andre omgang ble snart forkastet. I stedet krøp jeg godt under dyna med et tynt håp om at jeg skulle våkne i bedre form morgenen etter.


English ground # 334:
Truro City v Sutton United 0-2 (0-1)
Conference South
Treyew Road, 26 March 2016
0-1 Ross Stearn (27)
0-2 Tom Bolarinwa (85)
Att: 613
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels
Previous game: 26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg