Lørdag 26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town
Også denne dagen måtte jeg droppe frokosten ved Donnington Guest House, der de ikke startet servering før klokka 08.00, for allerede godt før den tid var jeg på vei ut døra for å spasere ned i sentrum av Truro. Det var grått og trist, og det hadde åpenbart kommet noe regn i løpet av natten, der det var antydninger til små dammer på veien utenfor mitt krypinn. Jeg sendte bekymrede blikk over til Truro Citys hjemmebane Treyew Road på andre side av veien, der jeg håpet å se kamp senere denne dagen. Det var da også hovedgrunnen til at jeg hadde valgt å kjøre mitt eget opplegg heller enn å følge det offisielle Easter Hop-programmet. Deres første kamp denne lørdagen var imidlertid Sticker v Wadebridge Town med avspark allerede klokka 10.30, og jeg hadde funnet ut at den lot seg kombinere med den senere kampen i Truro. Derfor hadde jeg blinket meg ut 08.35-bussen fra Truro, og spaserte nå tidlig ned mot bussholdeplassen i håp om at den nærliggende Wetherspoons-puben Try Dowr åpnet for frokostservering allerede klokka 08.00. Det hadde jeg glemt å sjekke dagen før, men det viste seg å holde stikk også på påskeaften, og de åpnet dørene idet jeg befant meg utenfor. God timing.
Etter å raskt ha inntatt min første varme frokost på fire døgn, trasket jeg etter hvert over til bussterminalen et steinkast unna. Tyskeren Jens hadde sammen med sin reisepartner Margaret planer om samme dobbel som meg denne dagen, og han hadde lovet meg skyss fra Sticker tilbake til Truro etter kamp, slik at jeg nøyde meg med å kjøpe en enkeltbillett til Sticker. Bussen mot St. Austell tok meg gjennom et par små sjarmerende, korniske landsbyer før jeg etter en snau halvtime kunne trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av. Sticker – eller Steyker som den heter på kornisk – er en landsby som ligger fire-fem kilometer sørvest for St. Austell, og man har i dag omtrent 1 150 innbyggere. Som mange andre samfunn i denne delen av Cornwall, er dette et gammelt gruvesamfunn. Her utvant man først og fremst tinn, men også kobber, bly og sølv. Den siste gruven stengte dog i 1926. Sticker har i dag én pub og én kolonialbutikk, og det stemmer bra med beskrivelsen selv ligaformannen brukte da han beskrev Sticker AFC som et «one pub one shop village team». Bussene mellom Truro og St. Austell går altså gjennom landsbyen, men hjemmebanen Burngullow Park ligger utenfor landsbyen, og fra holdeplassen utenfor puben Hewas Inn hadde jeg en tjue minutters spasertur foran meg på en smal landevei som etter hvert førte nordover ut av landsbyen. Etter å ha krysset hovedveien A390 begynte jeg vel å nærme meg halvveis, og jeg kom meg til slutt til bestemmelsesstedet uten å bli meid ned.
Det hadde begynt å dryppe på meg da jeg nærmet meg målet, og da jeg betalte mine £3 i inngangspenger var regnet i ferd med å øke ganske kraftig, i tillegg til at vinden hadde vært frisk hele morgenen. Jeg søkte derfor ly i klubbhuset, etter å ha betalt ytterligere £1 for et kampprogram. Det viste seg å ha en glossy forside som jeg snart oppdaget kun var et hefte med forsiden pluss 15 sider reklame, og dette brukes nok til samtlige kamper, samtidig som det inne var stukket inn et mer informativt 20-siders hefte i svart-hvitt. Sistnevnte inneholdt det man måtte ønske av tabeller, statistikk, historikk, lagpresentasjon etc, og programmet fikk totalt sett derfor tommel opp. Sticker AFC ble stiftet i 1911, og spilte i Duchy League og Cornwall Combination, før de i 1974 flyttet sideveis fra sistnevnte over til East Cornwall Premier League. Der ble de værende i 37 sesonger (med to ligatitler i 1980-årene), inntil de i valgte å prøve lykken i South West Peninsula League. Deres søknad ble akseptert, og de tok i 2012 plass i SWPL Division One West, der de i sine tre første sesonger har registrert to fjerdeplasser og femteplassen forrige sesong.
Før påskehelgens kamper var Sticker å finne på fjerdeplass, kun ett poeng bak Plymouth Argyles reservelag og to poeng bak et Penryn Athletic som dog hadde spilt to kamper mer. Sticker har også søkt om opprykk, og siden den suverene lederen Mousehole som tidligere nevnt har valgt å ikke søke opprykk, er det kanskje å håpe at Sticker kan innhente Argyle-reservene så vi slipper et reservelag i Premier Division neste sesong. Dagens gjester var Wadebridge Town som slet adskillig tyngre i bunnen, der de kun hadde jumbo Vospers Oak Villa og Millbrook bak seg på tabellen. Til tross for at været ble stadig verre, våtere og villere, var det i hvert fall liten grunn til å engste seg – selv i et England som dessverre har blitt til de grader pysete. I Burngullow Park har Sticker nemlig en hjemmebane som er kjent i hele landsdelen for sin flotte gressmatte, og i programmet kunne vi da også lese en artikkel som omhandlet en avlysning tidlig i år som faktisk var den første avlysningen her på over et tiår!
Det var egentlig litt tidlig for en pint, men oppdagelsen av at de hadde Rattler på fat, samt at groundhopperen Luke fra Worthing klarte å friste meg med sin pint, gjorde at jeg likevel ombestemte meg og betalte £3 for en pint Rattler. ‘You’ll be rattled later!’, kommenterte en av de mange groundhopperne jeg kjente der, og om jeg hadde visst hvor rett han skulle få, så hadde jeg tatt meg mer i akt. Jeg traff snart også på den germanske duoen Jens og Margaret, og ble sittende og snakke litt med de og andre groundhoppere før jeg benyttet anledningen til å ta en liten kikk rundt banen. Det var skikkelig grisevær, og jeg nøyde meg med en halv runde rundt det nokså spartanske anlegget som har sin eneste tribune på bortre langside. Denne tribunen med navnet The Monty Donnithorne Stand gir tak over hodet til et lite antall tilskuere, og den var allerede populær blant groundhoppere og andre tilskuere som tidlig hadde sikret seg en plass i ly for det ufyselige været der regnet kom piskende sidelengs i den sterke vinden.
Det sier seg vel egentlig selv at de etter hvert 372 tilskuerne ikke alle ville få plass under taket der, og foreløpig valgte de aller fleste å oppholde seg inne i klubbhusets bar så lenge som mulig. Klubbrepresentanter kom etter hvert til for å skrive ned de to lagenes lagoppstillinger på et stort brett som ble satt opp til allmenn skue, og med så mange groundhoppere på et sted var det nå selvsagt stor aktivitet med mange hender som sirlig noterte seg lagoppstillingene i velbrukte notatbøker som ble dratt opp av ryggsekkene. Det var nå så lite trivelig utenfor at det var fristende å bli værende inne i klubbhuset, men jeg hadde ikke kommet så langt for å sitte i klubbhuset mens kampen ble spilt utenfor, og da spillerne entret banen og tok oppstilling for avspark var det bare å smyge seg ut i drittværet og ta oppstilling inntil en av klubbhusets vegger i håp om at det ville gi ørlite ly for vinden, som i stedet kom feiende rett mot oss og i løpet av formiddagen dumpet betydelige mengder vann på oss.
Sticker-manager Andrew Avery hadde i programmet uttrykt håp om at hans gutter kunne gjøre en god figur foran et etter forholdene stort publikum, og hans utvalgte brukte da heller ikke lang tid på å ta total kontroll over kampen Det var åpenbart at vinden ville prege kampen, og hjemmelaget spilte første omgang i en sterk medvind som de også var flinke til å utnytte. De var ikke redde for å løsne skudd, og allerede i det åttende minutt fikk de uttelling da Sam Kenny satt inn 1-0 etter en periode med Sticker-press. Kvarteret var spilt da Matt Lloyd ble felt, og dommeren pekte straffemerket. Liam Dingle steg frem og gikk for kraft da han sendte ballen i mål bak Wadebridge-keeper Jason Peters. Sticker stormet nå fremover i angrep etter angrep, og vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Sam Kenny scoret sitt andre.
Slik kampen hadde utviklet seg virket det allerede avgjort, og det var målene i seg selv som underholdt snarere enn spenningen som aldri egentlig var til stede. Det mest spennende var nok nå hvor stor seieren ville bli, og etter en drøy halvtime fikk Sam Kenny sitt hattrick da han avsluttet nok et godt angrep. Med ti minutter til pause tegnet også Mike Body seg på scoringslista da han med sitt skudd fant en liten luke mellom Wadebridge-keeper Peters og hans stolpe, og sørget for at pauseresultatet var hele 5-0. Publikum på Burngullow park hadde sett en oppvisning fra hjemmelagets side, og i tillegg til tremålsscorer Kenny hadde midtbaneduoen Martin Duff og Lewis Prince imponert. Nå hastet imidlertid folket inn i klubbhusets bar for å søke ly, og der sto allerede Jens klar med en pint Rattler til meg.
I pausen ble vi dessuten stående å snakke med det som viste seg å være ligaens formann, og han bekreftet at reservelaget til Plymouth Argyle vil kunne få rykke opp i Premier Division dersom de skulle kvalifisere seg sportslig. Om jeg skal dømme ut fra blikkene han sendte meg, tolket jeg ham slik at han ikke var enig i min kritikk av dette, og min personlige mening om at det er med på å ‘devaluere’ ligaen. Jeg er overbevist om at det er mange som ikke er spesielt interessert i å se kamper mot reservelag, og jeg husker godt min samtale med personer i Ipswich Wanderers-ledelsen rundt dette temaet, der de var soleklare i sine uttalelser om at de ville ha vurdert å trekke seg om ikke Wanderers fra en ECL Division One der det er mange reservelag. Deres poeng var først og fremst at publikum ikke gadd å møte opp for å se klubben spille mot reservelag, som heller ikke hadde med seg noen bortefans, og som ikke akkurat var voldsomt engasjert vertskap ved hjemmekamper. SWPLs formann parerte blant annet med å poengtere mangelen på andre interesserte klubber fra feeder-ligaene, men samtidig registrerer jeg at SWPL hadde 12 søknader fra klubber i fem forskjellige feeder-ligaer. Dette skal senere ha blitt redusert til åtte klubber fra fem ligaer, men det er mer enn nok til at jeg har problemer med å se akkurat det poenget.
Det er uansett ikke en avgjørelse jeg har noe å gjøre med, så de får selvsagt styre som de selv vil. Uansett var det snart på tide for å sparke i gang andre omgang, og det var spennende å se om Wadebridge Town i det minste kunne fremstå litt bedre når det nå var deres tur til å spille i medvind. Innledningsvis hadde de dog nok med å forsvare seg, og mange av deres lange håpefulle klareringer gikk helt inn til Sticker-keeper Kai Stone som kunne sette i gang igjen. En liten periode ble været så ufyselig at en gruppe av oss valgte å søke tilflukt inne i gangen på klubbhuset, der sikten ut gjennom vinduene ikke var den beste, og etter fem minutters tid våget jeg meg ut igjen akkurat tidsnok til å se at gjestene reduserte med et langskudd fra Tom Marks. Kun to minutter senere slo imidlertid Sticker tilbake og fastsatte sluttresultatet til 6-1. Godt forarbeid av Jason Rodgers og Jack Bowyer, og sistnevntes pasning ble omsatt i scoring av Mike Body. Wadebridge Town var nære ved å redusere igjen helt på tampen, men Sticker-keeper Stone reddet mesterlig. Dommerens siste fløytestøt utløste et stormløp der folk raskest mulig ville komme seg i ly av klubbhuset eller sine biler. For oss var det sistnevnte som gjaldt, og snart var jeg sammen med Jens og Margaret på vei tilbake til Truro – nok en gang fullstendig våt til skinnet.
English ground # 333:
Sticker v Wadebridge Town 6-1 (5-0)
South West Peninsula League Division One West
Burngullow Park, 26 March 2016
1-0 Sam Kenny (8)
2-0 Liam Dingle (pen, 16)
3-0 Sam Kenny (24)
4-0 Sam Kenny (33)
5-0 Mike Body (36)
5-1 Tom Marks (72)
6-1 Mike Body (74)
Att: 372
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 26.03.2016: Truro City v Sutton United
Previous game: 25.03.2016: Liskeard Athletic v Dobwalls
