Liskeard Athletic v Dobwalls 25.03.2016


Fredag 25.03.2016: Liskeard Athletic v Dobwalls

 

Jeg hadde allerede sett en kamp denne dagen, men var nå på vei til dagens andre kamp sammen med min groundhopper-kollega Paul White, som hadde tilbudt meg skyss fra Plymouth Parkways hjemmebane Bolitho Park til Liskeard, der Liskeard Athletic skulle ta imot sin lokalrival Dobwalls til dyst i South West Peninsula League Division One West. Etter å ha krysset over Tamar Bridge, og dermed også grensen mellom Devon og Cornwall, gikk ferden stort sett langs korniske landeveier. Jeg har for øvrig krysset elven Tamar med på togbroen noen ganger, men aldri med bil, og Paul kunne nå fortelle at det på broen som ble åpnet i 1961 faktisk kun kreves bompenger i én av retningene.

 

Paul hadde vært usikker på om han ville prøve å ta seg til en tredje kamp, der dagens offisielle Hop-program ville avsluttes hos Helston Athletic, men jeg hadde oppmuntret ham ved å si at han ikke hadde noe å tape. Etter å ha sluppet av meg i Liskeard sentrum, kjørte han derfor ned til A38 for å se hvordan påskeutfarten påvirket trafikken, samtidig som han skulle en svipptur innom Premier Inn-hotellet han hadde booket der nede ved den nevnte motorveien. Selv gikk jeg de ti minuttene oppover mot Lux Park, men mon tro om jeg ikke gikk litt feil i bakkene dit opp, men etter rådslagning med en lokal frøken mente hun at jeg også kunne ta meg inn fra den andre siden slik at jeg slapp å snu, og i stedet svingte til venstre inn på St. Cleer Road og snart fikk idrettsanlegget Lux Park på min venstre hånd.

 

Det var tydelig at Lux Park består av mer enn fotballbanen, for gjennom gjerdet kunne jeg da først også se en mindre fotballbane med plastdekke, og deretter en cricketbane på andre siden av fotballbanen. Helt i hjørnet mot cricketbanen fant jeg dog porten lukket, men etter å ha stått der noen minutter merket jeg at den var åpen, så jeg gikk frekt og freidig inn sammen med en kar som nikket samtykkene da han kom i samme øyeblikk og fulgte etter hakk i hæl. For ordens skyld bør det kanskje nevnes at idrettssenteret også byr på utendørs tennisbaner, samt en innendørs hall med svømmebasseng og fasiliteter for både tennis, badmington, squash, og innendørs ‘bowls, i tillegg til å huse et generelt treningssenter. Dette merker man imidlertid lite til inne på fotballstadionet, der jeg raskt tok meg over til motsatte kortside, der det var litt aktivitet.

 

Det var fortsatt godt over en time til avspark, og der jeg hadde kurs mot en liten gruppe karer som sto ved det ene hjørnet, fikk jeg noen blikk som jeg unnskyldende svarte med å si at ‘jeg slapp meg selv inn over på andre siden der borte’. Før jeg kom særlig lenger, påpekte en av de at ‘du må likevel betale’ – noe jeg selvsagt hadde til hensikt å gjøre der jeg speidet etter et naturlig sted å gjøre dette. Høflig ble jeg pekt i retning av en eldre kar som jeg nå registrerte bemannet en liten ‘bu’ inntil en stor murbygning bak mål. £4 i inngangspenger og £1 for et kampprogram ble betalt til veteranen som tok imot med en senete neve, og deretter kunne jeg gjøre unna en liten foto-runde rundt anlegget.

 

Liskeard er en markedsby i det sørøstlige Cornwall; drøyt tre norske mil vest for Plymouth, og to mil øst for Bodmin. Det er en tidligere gruveby hvor man som mange andre steder i Cornwall drev utvinning av tinn. I dag har selve byen et innbyggertall på rett i underkant av 10 000, og den ligger ved elven Looe. Liskeard er for øvrig en av få byer i Cornwall der man fortsatt har et operativt marked med salg av levende dyr. Annenhver torsdag er det kveg, sauer og sikkert også griser og andre husdyr å få kjøpt, uten at jeg hadde planer om å gjøre slike investeringer. Ikke var det torsdag heller, men langfredag. Fotball har blitt spilt i Liskeard siden 1889, men dagens klubb ble først stiftet i 1946.

 

En tidligere klubb som bar byens navn la ned driften i 1933, og siden den gang hadde fotballbanene forfalt i løpet av krigen. Liskeard Athletic tok imidlertid kontakt med den lokale klubben Moorswater FC, som hadde benyttet Lux Park, og de fikk sikret seg en leieavtale for £6 i året. Jeg skal ikke synse rundt hva som skjedde med Moorswater, men Liskeard Athletic hadde visse problemer med å bestemme seg for hvilken liga man ville spille i. Man gikk visst først inn for spill i Liskeard & District League, men det ble raskt forkastet til fordel for en plass i Plymouth & District League Division Two, som man mente ville bringe fotball med en høyere standard til byen. I 1948 valgte man å delta i Cornwall Senior Cup, som merkelig nok på dette tidspunktet ble spilt som en liga med to puljer (East og West), og det umuliggjorde inntil videre spill i Plymouth & District League.

 

Det var først et par år senere at FA etter klager tok grep og bestemte at grevskapscupen måtte spilles etter den normale utslagsmetoden, og Liskeard Athletic kunne returnere til Plymouth & District League for en kort periode. Etter å ha vært innom også Cornwall Senior League (og igjen Plymouth & District League), tok de i 1966 plass i South Western League, som nå var tilholdssted for grevskapets beste klubber. På slutten av 1970-årene hadde klubben fire strake sesonger som endte med to ligatitler og to andreplasser, og etter å ha vunnet South Western League for andre gang våren 1979, tok klubben steget opp i Western League. Der debuterte de med tredjeplass og sikret seg opprykk på første forsøk, før de gikk løs på det som skulle bli 15 strake sesonger i Western League Premier Division.

 

I 1988 sikret Liskeard Athletic seg også Western League-tittelen, og jeg vet ikke hvorfor de ikke tok steget opp i Southern League, men tipper at den naturlige forklaringen er de økte utgiftene det ville medført med betraktelig lengre reisevei. Dette var ille nok som det var, og det er jo fortsatt den dag i dag hovedårsaken til at Cornwall-klubbene vegrer seg for å ta steget opp fra SWPL. Liskeard begynte da også å merke følgene av dette, og i likhet med en annen gammel Cornwall-storhet – Falmouth Town – valgte de i 1995 å trekke seg fra Western League og returnere til South Western League. De var naturlig nok også med å stifte dagens South West Peninsula League i 2007, og spilte i Premier Division frem til 2014, da de måtte ta turen ned i Division One West etter å ha endt som tabelljumbo.

 

Lux Park er mye eldre enn klubben, og inntil tomten ble lagt ut på auksjon i 1912, ble den brukt av både cricketklubben og den tidligere Liskeard-klubben. Den ble solgt med betingelse om at tomten skulle brukes til sport, og i 1922 ble også nabotomten kjøpt slik at man kunne utvide. Jeg nevnte at dagens klubb først flyttet inn her ved oppstarten i 1946, og det har vært deres hjemmebane siden. Men mye har skjedd på Lux park siden den gang. Det er ingen tilskuerfasiliteter som sådan på noen av kortsidene, slik at man her står på bar bakke og under åpen himmel. Jeg hadde kommet inn på kortsiden ut mot St. Cleer Road, og jeg så etter hvert at det gikk noen for å betjene bua som står der, men hovedinngangen er på motsatt kortside, som domineres noe av det store murbygget bak. Det skulle for ordens skyld vise seg å huse anleggets bar.

 

I hjørnet mellom denne kortsiden, og langsiden sett til venstre herfra, står en mindre trebygning som gjør nytte som klubbhus og matutsalg. Lenger ned på denne langsiden har man en tilsynelatende nysnekret tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som velger å stå der, og foran denne finner man laglederbenkene. Dette nye overbygget skal visstnok stå på samme sted som et tidligere overbygg som skal ha blåst ned i en storm i 1990, og det er i hvert fall et friskt pust i en tid der klubber nedover i non-league i all hovedsak synes å velge mindre og langt mer kjedelige tribuner av den moderne og prefabrikerte sorten. På motsatt langside står en ganske fjong hovedtribune som overraskende nok er bygget så sent som i 1989. Det skulle man aldri tro når man ser den, for den virker eldre (og mer sjarmerende) enn som så. Dette er uansett en sittetribune der man kan hvile akterspeilet på benkerader i form av planker som er fastet oppå betongavsatsene.

 

Lux Park falt i smak hos undertegnede, og med min lille runde unnagjort, kunne jeg unne meg en tur i baren. Veteranen ved inngangspartiet fortalte at jeg da måtte ut porten som befant seg ved siden av der han sto, og deretter entre det nevnte murbygget fra utsiden og ta meg opp i andre etasje. Deretter ga han meg en passerseddel slik at jeg ikke skulle få problemer når jeg ville inn igjen. Der oppe i baren betalte jeg £3,10 for en pint Cornish Orchards, og kunne sporenstreks slå fast at klubben har en flott bar til rådighet. Skjønt, det er kanskje rimelig å anta at den ikke driftes direkte av fotballklubben, men av Lux Park som helhet (eller lokale myndigheter for den saks skyld). Men uansett var det en følelse av å være i en ordentlig pub, og slik fikk jeg da litt assosiasjoner til den flotte baren hos Littlehampton Town.

 

Mens jeg satt der benyttet jeg også anledningen til å kikke nærmere på dagens kampprogram, som inneholdt en god del reklame, og egentlig kun det mest vesentlige av tabeller og statistikk (pluss dog for tilskuer-statistikk), i tillegg til en fyldig gjennomgang av hjemmelagets historie. Bortelagets var imidlertid ikke viet mange ord, så jeg var egentlig like blank på Dobwalls som jeg var forut for min ankomst. Tabellen viste uansett at Mousehole går mot en suveren divisjonstittel der de sto med 20-0-1 og hadde 12 poeng ned til Plymouth Argyles reserver på andre. Liskeard Athletic la beslag på sjetteplassen, men hadde hele 24 poeng opp til lederne, og ble også pustet i nakken av et par klubber med kamper til gode. Dobwalls, som hører hjemme i en landsby fem kilometer vest for Liskeard, var å finne på 12. plass (av 17 lag), men hadde god margin ned til de to klubbene nederst på tabellen.

 

En kikk ut av vinduene – som for øvrig har flott utsikt over fotballbanen – vitnet om at spillerne ennå ikke hadde inntatt banen, men med et kvarters tid til avspark var det likevel på tide å tømme glasset og komme seg ned igjen. Paul hadde gitt sine varmeste anbefalinger til Liskeard Athletic sin pastie,som han mente var den beste i fotball-Cornwall. Det ville jo være uhøflig å ikke ta en smakebit, og den viste seg både fyldig og meget god. Straks etter kom da også Paul, og jeg kunne gi den klar tommel opp. En kvinne som hadde lest opp lagoppstillingene i rasende fart fant jeg inne i matutsalget, men hun måtte beklage at hun hadde gitt lagoppstillingene videre til klubbsekretæren som nå befant seg et eller annet sted. Jeg gadd ikke bry meg særlig mer om det da jeg uansett fikk hjelp med å identifisere hjemmelagets spillere av en lokal veteran som sto ved siden av meg idet spillerne kom på banen og kampen ble sparket i gang.

 

På en bane som heller merkbart var det vertene som etter en litt nølende åpning tok grep, og med bevegelse og initiativ på topp skapte de etter hvert problemer for sin lokale rival. Kampen ble avgjort i løpet av seks-sju minutter mot slutten av første omgang, og det var slett ikke ufortjent da Robert Cleveland sendte Liskeard i føringen i det 37. minutt. Han avsluttet et godt angrep med en heading som dalte inn i mål bak Dobwalls-keeper Josh Gilbert. Fire minutter senere doblet Harry Southcott ledelsen etter en corner, og deretter gikk det kun ytterligere to minutter før ballen igjen lå i Dobwalls-målet. Denne gangen hadde jeg visse problemer med å identifisere målscoreren, men i samråd med min tidligere sidemann som hjalp meg med lagoppstillingen, krediterte jeg James Lorenz.

 

Det var ikke helt ufortjent med 3-0 til pause, selv om det ble litt ketchup-effekt når hjemmelaget først fikk uttelling. Pausen benyttet jeg til å prate litt med en representant for vertene som bekreftet at klubben hadde et sterkt ønske om å returnere til SWPL Premier, samtidig som han mente det var uaktuelt å i det hele tatt tenke på en mulig retur til Western League. Det er igjen dette med reisevei og de tilhørende utgiftene, og kanskje kan pyramiden struktureres på en bedre måte som gjør det noe enklere å ta steget opp. Man har jo diskutert tilsvarende med tanke på en sammenlignbar situasjon i nordøst, der klubbene kvier seg for å forlate Northern League. Noen mener at en fjerde liga på step 3 og 4 vil kunne gjøre en forskjell der, da en ny «Midland Premier League» (for å gi den et tenkt navn) vil kunne fange opp de sørligste klubbene som nå spiller i NPL, og dermed skyve sistnevntes nedslagsområde lenger nordover. Skjønt her nede i Cornwall ville nok ikke det ha mye å si, så lenge Western League med et tyngdepunkt rundt Bristol-området fortsatt er ligaen som på step 5 skal fange opp Cornwall, i tillegg til at den har tentakler helt inn i Wiltshire.

 

Vel, den ‘gordiske knuten’ er det heldigvis uansett ikke undertegnede som skal løse. Dobwalls-manager Mark Jones hadde på sin side valgt å løse sine utfordringer ved å foreta alle sine tre spillerbytter i pausen. Det er vanskelig å si om det hadde noen effekt, for det ble en helt annen omgang, der Liskeard virket å ta foten av gasspedalen og var fornøyd med at klokka stadig tikket nærmere full tid. Det var rett og slett en nokså kjedelig omgang, men bortelagets Steve Tapper fikk i hvert fall bevist ved et par anledninger at han er en god spiller. Han var også mannen bak da Liskeard-keeper Jamie Blatchford ble satt på et par prøver. Men det ebbet altså ut med hjemmeseier 3-0 foran det som etter hvert viste seg å være 90 tilskuere (jeg ville tippet noe mer, og hadde vært skråsikker på at det var over 100 og kanskje bortimot 120 der).

 

Paul satt sporenstreks kursen mot Helston der han ville treffe på deltakerne på det offisielle Hop-programmet som allerede denne dagen hadde besøkt Illogan RBL og Wendron United. Dessverre skulle han visst ikke innom Truro på veien tilbake, og jeg hadde liten lyst til å bli strandet helt nede i Helston, der siste sjanse til å ta seg tilbake til Truro tydeligvis var en buss med avreise få minutter etter avspark. Det var bare å innse at jeg ikke fikk sett mine gamle venner i Falmouth Town der nede, og jeg ønsket derfor Paul god tur og returnerte i stedet til baren, der spillerne snart gjorde sitt inntog mens jeg unnet meg en ny pint.

 

Der kom jeg for øvrig i snakk med nok en kar fra hjemmelaget, og han kunne noe overraskende for meg fortelle at divisjonens suverene topplag Mousehole hadde valgt å ikke søke om opprykk da de ikke mente seg klare for det. Men kan Plymouth Argyle sitt reservelag, som lå på andreplass, rykke opp i SWPL Premier? Det mente han nå de kunne, etter at de hadde sikret seg en avtale som gjør at de kan spille sine hjemmekamper (som altså ikke har blitt spilt på Home Park) ved Devon FAs hovedkvarter. Jeg kan ikke si jeg er særlig fan av at reservelag får lov til å delta i disse ligaene, og personlig så reduserer det den aktuelle ligaens status i mine øyne. Spesielt reservelagene til FL-klubber burde da ha egne reserveligaer å spille i, skulle man tro. Og det er heller ikke mangel på søkerklubber fra feeder-ligaene til SWPL denne sesongen.

 

Men heldigvis er heller ikke dette noe jeg skal ta beslutninger om, og jeg takket snart for samtalen og ønsket lykke til før jeg la ut på spaserturen ned mot Liskeard jernbanestasjon. Det var faretruende mørke skyer på himmelen da jeg kom dit ned og konstaterte at 17.54-toget var noe forsinket. Jeg ble underholdt av en gjeng middelaldrende karer som tydeligvis hadde vært på fisketur med sine respektive fruer, og snart kom da også toget som brukte drøyt 50 minutter på å frakte meg tilbake til Truro. Jeg var litt sliten etter en lang og begivenhetsrik dag, men spaserte likevel ned til puben Try Dowr for å unne meg en middag før jeg tok en taxi tilbake til mitt krypinn og tok kvelden.


English ground # 332:
Liskeard Athletic v Dobwalls 3-0 (3-0)
South West Peninsula League Division One West
Lux Park, 25 March 2016
1-0 Robert Cleveland (37)
2-0 Harry Southcott (41)
3-0 James Lorenz (43)
Att: 90
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £2

 

Next game: 26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town
Previous game: 25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg