Plymouth Parkway v Elburton Villa 25.03.2016


Fredag 25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa

 

Frokost var inkludert i prisen ved Donnington Guest House, men i anledning påskehelgen startet ikke frokostserveringen før klokka 08.00 denne fredagen, og da jeg hadde blinket med ut 08.25-toget fra Truro, sier det seg selv at jeg i stedet må ty til et annet alternativ. Da jeg nydusjet og fjong spaserte ut av gjestgiveriet rundt kvart på åtte, stakk jeg derfor snuta innom den store Sainsburys-sjappa et lite stykke nede i veien før jeg fortsatte min promenade mot Truro stasjon. Jeg hadde altså valgt å droppe den offisielle SWPL Easter Hop-trippelen til fordel for min egen dobbel denne dagen, og min innkjøpte frokost ble inntatt på toget som brukte en time og tjue minutter på å frakte meg opp til Plymouth, der jeg skulle se den første av mine to kamper denne dagen.

 

Herfra trengte jeg busstransport for å ta meg opp til Bolitho Park, der formiddagens hjemmelag Plymouth Parkway spiller sine hjemmekamper, og jeg orienterte meg frem til holdeplassen ved byens universitet, der buss nummer 62 etter planen skulle plukke opp klokka 10.03. Et lite minutt eller to forsinket kom den, og jeg klarte omsider å forklare sjåføren hvor jeg skulle, slik at jeg fikk betalt £3,50 for en returbillett. Avspark var klokka elleve presis, og med rundt en halv time til avspark steg jeg av og trasket over veien for å betale mine £5 for inngang på Bolitho Park. Det var dog en skuffelse å få høre at de ikke hadde trykket opp noe program i forbindelse med dagens kamp, men en hjelpsom sjel kom senere bort for å overrekke meg et program fra tidligere denne sesongen, og da jeg ble fortalt at man bruker samme forside hele sesongen og at den ikke har noen påskrift som forteller om dato eller motstander, kunne jeg i det minste uansett bruke dette eksemplaret på min blogg.

 

Plymouth ligger som kjent helt nede i det sørvestlige hjørnet av grevskapet Devon – er Plymouth ligger langt nede i sørvest, i grevskapet Devon – ca seks norske mil sørvest for Exeter og 20 mil sørvest for Bristol. Byen vokste frem rundt det som er en av verdens beste naturlige havner, og ble raskt en viktig base for Royal Navy. Stedet har en voldsom maritim tilknytning, og det var herfra Sir Francis Drake seilte ut for å kjempe med den spanske armada. Og i 1620 seilte «pilegrimsfedrene» til den nye verden med skuta Mayflower, som er avbildet på klubbens logo. Byen er fortsatt hjemsted for Vest-Europas største marinebase, og var derfor et viktig mål for tyske bomberaid under andre verdenskrig. Herfra er det for øvrig ferjeforbindelser til både Spania og Frankrike.

 

Med sine drøyt 260 000 innbyggere er vel Plymouth nå også den største engelske byen som ikke har vært representert på fotball-Englands øverste liganivå, men det har selvsagt Plymouth Parkway ingen forutsetninger for å gjøre noe med. Klubben ble stiftet så sent som i 1988, da utbrytere fra ungdomsklubben Plymouth Kolts startet opp sin egen klubb som tok plass i Plymouth & District League Division Four. Senere det året sikret man seg en sponsoravtale med Exeter Airport og tok navnet Ex-Air Flyers, samtidig som de tok de gule og blå fargene til flyplassens logo. Disse fargene har man fortsatt, selv om man i 1993 tok navnet Plymouth Parkway. Klubben spilte ved Parkway Sports Club, og klatret raskt i Plymouth & District League, slik at de ventet på å ta plass i Premier Division da den nye Devon County League ble stiftet i 1992. Da valgte man i stedet å søke om medlemskap der, og ble en av de opprinnelige medlemsklubbene. Der spilte de seks sesonger før de i 1998 valgte å hoppe over til South Western League.

 

Rett før 2000/01-sesongen startet opp mistet man sin nevnte hjemmebane etter uenighet om leieavtalen og vedlikeholdskostnader, og man fikk spesialtillatelse av ligaen til å spille alle sine kamper på bortebane inntil videre. Man offentliggjorde snart planer om å oppgradere en passende tomt i Manadon-området nord i byen, og banedelte en periode ved friidrettsanlegget Brickfields i Devonport, før de sommeren 2003 kunne de flytte inn på det som i dag heter Bolitho Park. Da South Western League i 2007 slo seg sammen med Devon County League og dannet den nye South West Peninsula League, var Plymouth Parkway selvsagt med, og de har holdt seg i SWPL Premier Division siden den gang. The Parkway har aldri vært dårligere enn nummer 6 i denne ligaen, og deres største triumf er nok å ha vunnet ligatittelen i 2014, etter å to ganger tidligere ha endt på andreplass.

 

Bolitho Park blir entret på den ene kortsiden, og innenfor portene får man klubbhuset på sin høyre hånd på den ene siden av denne kortsiden. Et partytelt var også satt opp ved siden av dette, med et koselig uteareal. Ingen av kortsidene har ellers annet enn hard standing, mens langsidene har en liten tribune hver seg. På venstre langside sett fra inngangen har man midt på en ståtribune som gir tak over hodet og byr på et par betongtrinn. Midt på den motsatte langsiden har man en noe mindre sittetribune. Selv om Bolitho Park i seg selv ikke sørget for den store wow-faktor hos undertegnede, var det likevel et koselig lite anlegg med en idyllisk beliggenhet omgitt av masse trær og et stort grøntområde. Kanskje var også det fine været med sol fra skyfri himmel medvirkende til at jeg tross alt trivdes ved Bolitho Park.

 

Etter at jeg hadde foretatt en kjapp runde rundt banen traff jeg på min gamle kjenning Paul White, som ga uttrykk for at det var undertegnede som hadde inspirert ham til å ta et lengre avbrekk fra det nordvestlige London og tilbringe et par ukers tid nede i sørvest. Han hadde selv overveid flere mulige kombinasjoner denne dagen, men hadde så sent som denne morgenen endret mening og valgt seg samme kamp som meg denne formiddagen, og vi bidro til et tilskuertall som jeg noen dager senere fant ut var 181. Det var litt tidlig for en pint, så jeg nøyde meg foreløpig med å betale £1 for en boks 7 Up, og når jeg først var i sørvest ville det også være uhøflig å ikke smake på deres pastie. Den korniske spesialiteten falt da også i smak her over grensen i Devon, og gjorde nytten som en tidlig lunsj mens vi så spillerne innta banen.

 

Plymouth Parkway hadde rundt tjue poeng opp til duoen Bodmin Town og AFC St. Austell, og til tross for at The Parkway hadde noen kamper til gode, var det nok bare å innse at det dreide seg om tredjeplassen. Hjemmelaget befant seg på en sjetteplass, men hadde kun ett poeng opp til Ivybridge Town (med hele 8 kamper til gode), to poeng opp til Godlphin Atlantic (med fem kamper til gode), og fire poeng opp til treer Tavistock (med fem kamper til gode). For motstander og lokalrival Elburton Villa sin del så det ikke like lyst ut, for de hadde kun St. Blazey bak seg på tabellen. De hadde en ett poengs ledelse på St. Blazey, og lå á poeng med Stoke Gabriel med dårligere målforskjell. Ellers var det fire poeng opp til Camelford og seks poeng opp til Newquay (som imidlertid hadde henholdsvis en og to kamper mindre spilt).

 

Det var da også hjemmelaget som tok initiativet i knallværet, og ikke minst sto Jamie Bass og Callum Martindale bak mye av det vertene skapte der de stadig raidet oppover kantene og kom seg til innlegg. Elburton Villas forsvar slapp dog ikke til de aller største sjansene, selv om de ved et par anledninger hadde marginene med seg i innledningen. Det hadde de imidlertid ikke da de like før halvtimen måtte gi tapt for presset og havnet under etter at et skudd fra Ryan Richards endret retning og endte opp i mål. Å si at det var en retningsforandring er en liten underdrivelse, for skuddet som jeg ikke engang er sikkert på om ville gått innenfor stolpen, ble nærmest feid inn i eget mål av James Bradley i et forsøk på å klarere. Som spiss er det ikke direkte overraskende om Richards vil hevde at han bør krediteres, men for meg var dette et soleklart selvmål.

 

Uansett sto det 1-0, men gjestene kunne utlignet et lite minutt senere da de kom på en kontring. De hadde hatt et par halvsjanser tidligere i omgangen, men dette var den største der en av deres spillere avsluttet like utenfor stolpen. Hjemmelagets keeper Ben Elphick var stort sett passiv tilskuer i resten av omgangen, og han fikk se sine lagkamerater doble ledelsen ti minutter før pause. Det andre målet kom etter et raid av Jamie Bass som dro seg fri ute på kanten, stormet ned til dødlinja og la tilbake til kaptein Steven Colwell. Sistnevnte snublet nærmest ballen i mål ved hjelp av brystet, men alle mål teller, og det sto 2-0. Det var også resultatet da dommeren blåste for pause, og det var ikke helt ufortjent.

 

Paul White hadde også brukt første omgang til å vurdere sine muligheter for en andre kamp denne dagen, og endte opp med å bestemme seg for samme destinasjon som meg – nemlig Liskeard Athletic. Han tilbød meg nå også skyss dit, og jeg takket gladelig ja til tross for at jeg hadde returbillett til bussen, da det uansett ville spare meg for både en god del tid og en heftig spasertur i oppoverbakke fra Liskeard stasjon til Lux Park. I pausen pratet vi dessuten litt med en Woking-supporter og groundhopper som hadde tatt turen, og også et par representanter fra hjemmelaget som bekreftet at det nå selvsagt var snakk om å gå for tredjeplassen. På spørsmål om hva som skjedde i klubben etter ligatittelen i 2014, fikk jeg vel egentlig ikke noe klart svar, men de innrømmet vel at noen spillere hadde blitt borte, samtidig som klubber som AFC St. Austell og Bodmin Town ikke minst har styrket seg siden den sesongen.

 

Andre omgang ble et antiklimaks der tempoet var langt lavere og det var langt mellom noe som i det hele tatt minnet om sjanser. Elburton Villa-manager Kevin Yetton hadde i hvert fall fått prentet inn hos opp sine gutter hvordan de skulle stoppe hjemmelaget fra å stadig rulle opp på kanten og komme seg til innlegg i angrep etter angrep, men de skapte heller ikke mye selv. Unntakene var stort sett dødballer og avslutninger fra distanse, i tillegg til en eller to slurvete tilbakespill som vertene dog slapp unna med. Parkway hadde fortsatt mest ball og et spillemessig initiativ, men virket nokså tilfreds med tingenes tilstand, eller kanskje de bare ikke klarte å trenge gjennom Villa-forsvaret.

 

Mark Berry spilte for øvrig en god kamp på hjemmelagets midtbane, der han sto frem som både ballvinner og playmaker, men etter hvert som vi gikk inn i det siste kvarteret ble omgangen også voldsomt oppstykket av en antall bytter og stadige avbrekk i spillet, selv om en god dommer stort sett forsøkte å la spillet flyte i mest mulig grad. Det virket etter hvert som om majoriteten av spillerne først og fremst ventet på fløyta, og da signalet omsider kom for full tid var det med 2-0 som sluttresultat. Hjemmelaget hadde gjort jobben i første omgang, og sto vel nå med 13 seire på sine 15 siste.

 

Til tross for en tam andre omgang hadde det vært et trivelig besøk ved Bolitho Park; i et herlig være som sto i sterkt kontrast til drittværet som hadde herjet kvelden før. Det var bare å nyte mens man kunne, for det var meldt mer drittvær i de kommende dagene i forbindelse med stormen Katie. Den tid den sorg, og sammen med Paul forlot jeg snart Bolitho Park og etter hvert Plymouth og Devon, der vi krysset over Tamar Bridge inn i Cornwall på vår vei mot Liskeard og dagens andre kamp. Man kan da ikke ligge på latsiden heller…


English ground # 331:
Plymouth Parkway v Elburton Villa 2-0 (2-0)
South West Peninsula League Premier Division
Bolitho Park, 25 March 2016
1-0 James Bradley (og, 28)
2-0 Steve Colwell (35)
Att: 181
Admission: £5
Programme: n/a
Pin badge: n/a

 

Next game: 25.03.2016: Liskeard Athletic v Dobwalls
Previous game: 24.03.2016: AFC St. Austell v St. Blazey

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg