AFC St. Austell v St. Blazey 24.03.2016


Torsdag 24.03.2016: AFC St. Austell v St. Blazey

 

Det var på tide å rette oppmerksomheten mot årets Easter Hop som skulle finne sted i South West Peninsula League og ha fokus på Cornwall. Jeg hadde valgt å kjøre mitt eget opplegg, men skulle få med meg to av kampene på det offisielle programmet, inkludert torsdagskampen der AFC St. Austell skulle ta imot St. Blazey. Det var en lang vei dit ned, og jeg droppet hotellfrokost for å i stedet stikke innom sjappa ‘New Kwik Mart’ på vei til Fratton togstasjon. Etter å ha handlet inn smørbrød og juice satt jeg meg på 08.54-toget mot London, men jeg skulle i denne omgang kun bli med til Guildford, der jeg gjorde unna dagens første togbytte. Det neste togbyttet fant sted i Reading, der jeg startet den siste etappen på snaut fire timer ned til Truro. Like før klokka halv tre kunne jeg stige av i Truro og unne meg en drosjebil bort til Donnington Guest House, hvor jeg hadde betalt £105 for tre dagers overnatting med frokost inkludert.

 

Den offisielle Hop-delegasjonen hadde base i St. Austell, men jeg hadde altså valgt meg Truro og et gjestgiveri rett over veien for Truro Citys hjemmebane Treyew Road. En kommende kamp der var også grunnen til at jeg hadde valgt et eget opplegg under helgens arrangement, for jeg så det som en glimrende mulighet til å få sett en kamp på Treyew Road før det er for sent. Og da det ikke virket som om det gikk an å bestille for kun torsdag og fredag, valgte jeg å i stedet finne meg en egen dobbel på fredagen i stedet for den offisielle trippelen. Etter å ha sjekket inn var jeg på farten igjen ikke lenge etter, og jeg spaserte en tur ned i Truro sentrum. Det var nedoverbakke, og etter et drøyt kvarter sto jeg utenfor Wetherspoons-puben Try Dowr, der jeg slo meg ned for å innta en rask middag og skrive et par postkort jeg hadde rasket med meg i en kiosk et steinkast unna. De ble postlagt på veien mot togstasjonen da jeg etter hvert peset meg oppover bakkene mot stasjonen for å ta et av togene tilbake til St. Austell.

 

Togturen mellom de to to tar et kvarters tid, og allerede med to timer til avspark kunne jeg stige av i St. Austell, som er en av grevskapet Cornwalls største byer. Selve byen har rundt 20 000 innbyggere, mens man kan plusse på ytterligere omtrent 15 000 om man regner med de omkringliggende områdene. St. Austell ligger ved Cornwalls sørkyst, drøyt halvannen norsk mil før for Bodmin, og snaut fem mil vest for grensen mot Devon. Etter at det i dette området hadde blitt drevet litt gruvevirksomhet med utvinning av tinn og kobber, men etter at man på 1700-tallet oppdaget store forekomster av kaolinitt – også kjent som china clay; eller kinalaire på norsk – tok det over som viktigste næringsvei. Denne leiren brukes til produksjon av porselen, og dette hadde på begynnelsen av 1800-tallet blitt ‘big business’, slik at leirtakene i og rundt St. Austell hadde vokst frem som verdens største.

 

St. Austell er fortsatt senter for Cornwalls produksjon av ‘china clay’, som til tross for en nedgang sysselsetter over 2 000 personer i byen. Ellers er selvsagt turismen viktig i St. Austell, som i Cornwall for øvrig. En av de nedlagte gamle leirtakene huser i dag det såkalte Eden Project, som også har blitt en turistattraksjon. Jeg hadde imidlertid nok med å avansere den korte veien fra stasjonen og opp bakken mot Poltair Park, som er hjemmebane for AFC St. Austell. Dette er jo også en bryggeriby, og rett utenfor Poltair Park holder jo det annerkjente St. Austell Brewery til. Mens jeg hadde sittet på toget hadde imidlertid det varslede drittværet ankommet, og for første gang på turen fikk jeg regndråper i hodet. Det ble raskt ganske ufyselig med en sur vind som gjorde at regnet kom piskende sidelengs, og jeg gikk for å gjøre unna en rask fotorunde før jeg hadde planlagt å oppsøke en lokal pub for å søke ly.

 

Poltair Park domineres av den temmelig flotte hovedtribunen som står på langsiden der man kommer inn, og også klubbhuset er å finne her på denne langsiden; inntil baksiden av tribunen. Bortsett fra dette er det ingen tilskuerfasiliteter, og kun hard standing under åpen himmel rundt resten av banen. På bortre kortside sto også en muligens noe vaklevorent stillas som jeg mistenkte ble brukt som utkikkspunkt for eventuelle kameraer. Jeg har sett en god del bilder av den nevnte tribunen, men jeg må vel innrømme at jeg muligens likevel ble litt skuffet. For all del; det er en flott tribune, men jeg mistenker at man den siste tiden har flikket litt på den på en måte som gjorde at den har blitt ‘modernisert’ noe og fremsto litt mer ‘steril’ enn jeg hadde forventet..? Men kanskje er jeg vel streng nå (eller var forventningene lovlig høye?), og den tross alt flotte tribunen har et fint og sjarmerende indre med benkerader i tre.

 

På parkeringsplassen så jeg nå både Terry Hall fra Terry’s Badges (som selger pins og er fast innslag på groundhops på balløya) og Rob Hornby (mangeårig ansvarlig for Nottinghamshire Senior League Hop). De skulle ha hver sin stand under helgens arrangement, og mens jeg hilste på de kom en kar for å låse de inn i klubbhuset. Greit å komme seg innenfor i ly for regnet, så jeg tilbød meg å hjelpe til med å bære inn. Rob takket gladelig ja til å få hjelp med noen bord, men mens vi sto der og pratet litt så undret jeg meg litt over hvor det hadde blitt av groundhopperen Steve Shirley. Jeg hadde møtt på ham idet jeg avsluttet min fotorunde mens han var på vei ut på banen for å knipse noen blinkskudd av tribunen, og han ba meg vente så vi kunne oppsøke en pub sammen. Nå var Tranmere-supporteren som sunket i jorden, og da han senere kom skulle det vise seg at han også hadde undret seg over hvor jeg var, men at han hadde klart å smiske seg til en kjapp pint ved det nevnte bryggeriets egen pub tvers over veien, til tross for at de egentlig var på vei til å stenge. Siden været var som det var, og klubbhusets bar snart åpnet for servering, led jeg imidlertid ingen nød der i klubbhuset.

 

Jeg observerte også en kar som kom bærende på esker med kveldens kampprogram, og jeg byttet £1 mot et eksemplar. Det viste seg å være en 68 siders blekke, som til tross for at det selvsagt inneholdt litt reklame og en hel del statistikk om også klubbens andre lag, naturlig nok bød på kjempevaluta for pengene. Mens jeg satt der og leste litt i programmet og lesket strupen med en pint Healeys Gold, ble lokalet sakte men sikkert fylt opp av kjente fjes fra groundhopper-miljøet. Selv Harvey Harris hadde tatt turen fra nordøst, og han var en av mange jeg slo av en prat med mens klokka tikket mot avspark. Ærlig som jeg er gikk jeg også bort til det nå betjente inngangspartiet for å betale mine £7 i inngangspenger. Jeg må nok si jeg synes det er å synke ganske dypt å snike seg inn på dette nivået, så det kan man jo ikke ha noe av.

 

AFC St. Austell ble stiftet i 1890, og het vel da St. Austell FC. De var i 1951 med å stifte den tidligere South Western League, der de spilte helt frem til 2007. I løpet av den perioden vant The Liliwhites ligaen kun én gang – i 1969, men kom på andreplass ved fem anledninger. Da denne ligaen i 2007 slo seg sammen med Devon County League for å stifte den nye South West Peninsula League, hadde St. Austell en så svak sesong bak seg at de tok plass i den nye ligaens Division One West. Opprykk til Premier Division ble sikret med andreplass i 2010 – ett år etter at de hadde endret navn til dagens AFC St. Austell.Det var jo forrige sesong (2014/15) at klubben virkelig gjorde furore og fikk nasjonal oppmerksomhet gjennom spesielt sin innsats i FA Vase. Samtidig som de sikret sin første ligatittel i SWPL, spilte de seg også helt frem til semifinalene av FA Vase, der de etter å ha slått flere klubber fra nivået over omsider måtte gi tapt etter en knepen sammenlagtseier 2-1 til Glossop North End over to kamper. Det kan jo også nevnes at de samtidig sikret seg Cornwall Senior Cup (for fjortende gang).

 

Denne sesongen er imidlertid SWPL-storheten Bodmin Town tilbake i «godt gammelt slag», og har gitt St. Austell knallhard kamp om tittelen. Faktisk var situasjonen slik at kveldens hjemmelag hadde hatt sitt fulle hyre med å holde følge, men de to lå nå à poeng på tabelltoppen med en solid luke tilbake til klubbene bak. Bodmin Town hadde imidlertid en langt bedre målforskjell, i tillegg til å også ha spilt to kamper mindre. Derfor var det vesentlig for hjemmelaget at de vant kveldens kamp mot lokalrival St. Blazey, som hadde tatt turen noen kilometer vestover, og som historisk sett er mer merittert enn sitt vertskap for kvelden (med blant annet hele 13 titler og 10 andreplasser i South Western League, som de for øvrig også vant 7 av de siste 9 sesongene før den nevnte ligasammenslåingen i 2007). Gjestene har imidlertid slitt denne sesongen, og kan faktisk ende opp med å rykke ned for første gang siden de også var med å stifte South Western League i 1951. Før kveldens kamp lå de nemlig helt sist, med tre poeng opp til Elburton Villa og Stoke Gabriel, og fire poeng opp til Callington Town.

 

St. Blazey hadde imidlertid hatt en god periode etter at Alan Carey tok over som manager, og hadde tatt 13 poeng av 18 mulige i de seks første kampene under hans ledelse. Derfor var det en og annen hjemme-representant som advarte mot å ta tre hjemmepoeng for gitt, men allerede i kampens fjerde minutt roet Josh Grant eventuelle hjemme-nerver ved å sende vertene i føringen. Hele 451 tilskuere hadde trosset værgudene, og det var ensbetydende med ligaens nest største tilskuertall så langt denne sesongen, men det vil være feil å si at de ble vitne til en festforestilling. Der folk sto og hutret i det kjipe været var nemlig aldri hjemmelaget alvorlig truet, og de kunne ha ledet med både to og tre mål allerede da Grant tok på seg serveringsrollen og la inn til Liam Eddy som headet inn 2-0 etter 32 minutter. Vertene leverte en god kamp, og var rett og slett for gode til at det skulle bli spennende, men de nøyde seg med de to målene før pause.

 

Som så mange andre benyttet jeg pausen til å søke ly i klubbhuset, og med en ny pint Healeys Gold i hånden fikk jeg en av hjemmerepresentantene i tale. Han innrømmet at det kunne se ut som om Bodmin Town hadde et godt tak om det hele, men lovet at de ikke hadde gitt opp og ville kjempe til siste slutt. De to skal jo for øvrig også møtes en gang til (i Bodmin) før sesongslutt. Samtalen penset deretter over på dette evinnelige temaet om opprykk fra SWPL, og faktum er det siden stiftelsen i 2007 kun er Buckland Athletic som har tatt steget opp i Western League Premier Division, som SWPL Premier jo er en ‘feeder’ til. Problemet er selvsagt isolasjonen her nede i det sørvestlige hjørnet av England, og betydelig økte reiseutgifter i en Western League som byr på mange bortekamper i Bristol-området, det sørlige Gloucestershire, Somerset og til og med Wiltshire. Min samtalepartner spådde at det heller ikke neste sesong vil bli noen søknader om opprykk fra SWPL, men det gjenstår jo å se om han får rett.

 

St. Blazey trengte et tidlig mål i andre omgang om de skulle ha noe som helst håp, og de tro friskt til fra start, men kampen var i realiteten over da Josh Grant etter en time satt inn 3-0 etter at han var mål for en glimrende crossball fra Harry Evans. Hjemmelaget var på god vei mot sin seier nummer 22 på de 27 siste kampene, og på overtid satt de den siste spikeren i kista da Martin Watts fastsatte sluttresultatet til 5-0 etter godt forarbeid igjen fra den gode Harry Evans som hadde en fenomenal kamp i det trøstesløse været. De av oss som ikke hadde med oss paraply eller hadde sikret oss en plass på hovedtribunen var dyvåte til skinnet, og etter å ha stukket innom klubbhuset for å hente noen pins jeg hadde kjøpt av Terry, spaserte jeg raskt ned mot jernbanestasjonen for å komme meg i ly.

 

Min beslutning om å se kampen fra den lille terrassen utenfor klubbhuset hadde som sagt ført til at jeg var dyvåt, og jeg mistenker at det var den sannsynlige årsaken til at jeg senere på turen pådro meg en forkjølelse som jeg slet med en stund. Etter å ha tatt toget tilbake til Truro – som for øvrig er Cornwalls eneste by med city-status – unnet jeg meg igjen en taxi i drittværet, og trakk meg umiddelbart tilbake til rommet mitt for å krype under dyna. Årets ‘Easter Hop’ var i gang, men dagen etter skulle jeg altså kjøre et eget opplegg.


English ground # 330:
AFC St. Austell v St. Blazey 4-0 (2-0)
South West Peninsula League Premier Division
Poltair Park, 24 March 2016
1-0 Josh Grant (4)
2-0 Liam Eddy (33)
3-0 Josh Grant (61)
4-0 Martin Watts (90+2)
Att: 451
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa
Previous game: 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg