Onsdag 26.08.2015: Chard Town v Radstock Town
Jeg hadde igjen en lang reise foran meg, og dagen kunne startet noe bedre der jeg våknet i Ipswich. Asiatene som driver Bridge Guest House er åpenbart muslimer, og dermed måtte jeg nøye meg med en temmelig flau variant av full english breakfast. Baconet var erstattet med kalkun-bacon som ikke akkurat kunne måle seg, men det ble uansett fordøyd sammen med resten av det de hadde disket opp med – et egg, tomatbønner, en liten pølse av uviss sort, og to halvsvidde toast. Med litt mat i skrotten kunne jeg i hvert fall spasere opp den korte veien opp til Ipswich jernbanestasjon for å sette meg på 08.45-toget til London Liverpool Street.
Jeg skulle av ved Stratford da det var raskere å hoppe av der for å ta tubens Jubilee Line ned til Waterloo. Imidlertid hadde jeg glemt å ta høyde for én ting. Jeg hadde nemlig glemt å fylle på mitt Oyster-kort ved forrige London-besøk, og forsinkelsen var akkurat stor nok til at jeg forkastet planen om å rekke 10.20-toget som skulle frakte meg fra London Waterloo til Crewkerne. Med timesavganger var det ikke annet å gjøre enn å stresse ned, slappe av og heller sikte seg inn på 11.20-toget. To timer og 48 minutter tok togturen fra Waterloo til Crewkerne i det sørlige Somerset, og da jeg steg av der hadde jeg vært på farten i over fire timer. Likevel var jeg ikke helt fremme ved dagens destinasjon.
Herfra skulle jeg nemlig ha buss nummer 99 mot Chard, og jeg hadde nå fem minutter på meg til å komme meg opp på bussholdeplassen oppe på hovedveien som går forbi på utsiden av togstasjonen. Det var overhodet ikke noe problem, og snart kom bussen noen minutter forsinket, slik at jeg kunne betalte £2,10 for en enkeltbillett til Chard. Turen herfra tok 35 minutter, og den til tider bakkete landeveien snirklet seg tydeligvis flere ganger frem og tilbake over grevskapsgrensen mellom Somerset og Devon, før vi omsider kjørte inn i Chard. Der hoppet jeg av i Boden Street, få meter fra min utvalgte base på hovednerven Fore Street. Der hadde jeg omsider – etter fire eller fem telefonopprigninger – klart å bestille et rom. Mon tro om det ikke var £40 jeg betalte for kost og losji, og jeg likte umiddelbart puben i underetasjen.
Chard er altså en by sør i Somerset, snaut to og en halv norsk mil sør for Yeovil. Chard er både grevskapets sørligste og høyestliggende by. Det meste av byen brant ned i en bybrann i 1577, og nye ødeleggelser fant sted under den engelske borgerkrigen på midten av 1600-tallet. I middelalderen var tekstilindustrien en viktig inntektskilde, men i dag er den største arbeidsgiveren støvsugerfabrikanten Numatic, som ansetter over 700 personer. I en by med drøyt 13 000 innbyggere, må det kunne sies å være en hjørnesteinsbedrift. Chard kalles for øvrig den maskindrevne luftfartens fødested, da det var her John Stringfellow i 1848 demonstrerte tidenes første luftferd med en dampdrevet flymaskin. En pussig ting jeg raskt ble fortalt, er at det renner en bekk på hver side av Fore Street. Men mens den ene etter hvert renner ut i Bristol-kanalen, renner den andre ut helt nede i den engelske kanal. Snodig.
Jeg hadde uansett viktigere ting å ta meg til enn å følge disse bekkene for å se om det faktisk stemte. Etter å ha sjekket inn tok jeg derfor beina fatt og gikk for å ta en tidlig kikk på hovedårsaken til mitt Chard-besøk. Noen få minutter unna fant jeg Zembard Lane, der Chard Towns hjemmebane med samme navn dukket opp på min høyre hånd. Grunnen til at denne destinasjonen før 2015/16-sesongen hadde blitt gitt aller høyeste prioritet av undertegnede har bakgrunn i banens vanvittige helling som byråkratene i FA dessverre har bestemt er for heftig. De har derfor presset på for å få Chard Town kastet ut av Western League, men etter at de andre klubbene i ligaen med overveldende flertall stemte for å slå ring om Chard Town, har FA foreløpig gitt etter ved å gi klubben dispensasjon til å spille sine hjemmekamper her frem til 31. mars 2016. Dermed er det altså stor sannsynlighet for at Chard Town må flytte i løpet av inneværende sesong.
Chard Town ble stiftet i 1920, og spilte sine første år på en bane i Bonfire Close, lenger sør i den lille byen. Der bygget de en hovedtribune i tre som de noen år senere tok med seg til Zembard Lane. Om jeg ikke tar helt feil så var det i siste halvdel av 1920-årene at man flyttet inn hit, og man spilte da i lokale ligaer som Perry Street & District League. Dette er i dag en feeder-liga til Somerset County League (som igjen er en feeder-liga til Western League), og det var nettopp til denne ligaen at Chard Town tok steget og sikret seg fem ligatitler før de i 1976 ble med i Western Leagues nye Division One. Siden den gang har de holdt seg i Western League og vekslet mellom spill i Division One og Premier Division. Fire ganger har de forsøkt seg i Premier Division, men det lengste oppholdet varte i fem sesonger, og de har nå vært å finne i Division One siden 2009. Noe spesielt er det at alle fire gangene de har rykket opp i Premier Division, har det vært som nr. 2, slik at de faktisk aldri har vunnet Division One. Og deres beste plassering i Premier Division er fortsatt 11. plassen i 1985.
Ved Zembard Lane sto portene åpne slik at jeg kunne gå rett inn for å ta en kikk, og jeg konstaterte umiddelbart at bilder ikke yter den vanvittige hellingen rettferdighet. Det er rett og slett vanskelig å forestille seg hvor bratt den er, bakken som fra min posisjon ved inngangspartiet går nedover mot målet i bunnen der nede på bortre langside. Det er altså snakk om en helling i banens lengderetning, slik at klubbene spiller hver sin omgang i det som ikke kan beskrives som noe annet enn en oppoverbakke. Det skal være snakk opp en høydeforskjell på over 12 fot fra det ene målet til det andre, og i norsk måleenhet begynner vi altså å nærme oss hele fire meter! Det vil si at man måtte ha stablet mer enn to og et halvt fotballmål oppå hverandre på bortre kortside for at det i det hele tatt skulle være i nærheten av å nå opp til tverrliggeren på det andre målet!
Veien Zembard Lane går på utsiden langs den ene langsiden, og her kommer man inn i hjørnet på den øvre kortsiden, hvor det bak mål er hard standing (og knapt det) bak et hvitt gjerde/gelender som står på toppen av en liten gressvoll. Herfra står man ytterligere drøyt halvannen meter over gressmatta, og man kan jo bare spørre seg om banen i de tidligste år også gikk helt opp hit! På langsiden ut mot Zembard Lane er det mer hard standing både før og etter at man kommer til midtpartiet der en tribunekonstruksjon gir tak over hodet for de som står på bar bakke her. Det er også her man finner de to rødmalte laglederbenkene i tre. Bortre kortside er nok kanskje ikke lenger ment for publikum, for bak de hvite stolpene og gelenderet er det her bare såvidt man får presset seg mellom disse og buskaset som holdes i sjakk av et stort grønt nett, men et tydelig tråkk i gressunderlaget ledet likevel mot den andre langsiden.
Her møtte jeg først på mer hard standing, for jeg kom til klubbhuset som står midt på denne langsiden. Utenfor klubbhuset er det overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne som velger å sitte på de to radene med seter som er installert her. Bortenfor dette er det mer hard standing, før vi er tilbake på øvre kortside. Uten at anlegget i seg selv er spesielt spektakulært, bortsett fra den åpenbare hellingen, likte jeg umiddelbart Zembard Lane. På utsiden i det bortre hjørnet (i forhold til inngangspartiet) er det en cricketbane, og bak klubbhuset er det tennisbaner. Sammen med fotballstadionet inngår alle disse i et idrettsanlegg som går under fellesbetegnelsen Dening Sports Field. Før jeg midlertidig forlot herligheten snudde jeg meg for å ta en siste kikk, og når man står og skuer over mot klubbhuset så ser man klart hvordan banen heller voldsomt i forhold til dette bygget. Jeg gledet meg til å se hvordan kveldens kamphaner ville takle denne utfordringen, men først spaserte jeg tilbake mot Phoenix Hotel.
Etter å ha stukket hodet innom byens postkontor for å kjøpe noen frimerker, satt jeg meg ned med en pint for å skrive et par postkort som jeg skulle sende hjem til Norge. Det er vel høyst usikkert hvordan det er med sannhetsgehalten i myten om at en mager vertshusinnehaver vitner om ikke spesielt god mat, men i så måte hadde jeg ikke stort å frykte ved Phoenix Inn. Der hadde mannen som fremsto som innehaveren nemlig et imponerende magemål, og han gikk nå ut og inn av kjøkkenet for å servere sultne middagsgjester. Jeg valgte meg gammon & eggs, og fikk en enorm porsjon servert med to egg, ananas, et lass av pommes frites og masse salat. Det bare var såvidt jeg klarte å få i meg alt sammen, men det ville i det minste holde meg gående resten av dagen, og maten var også svært god.
Det var fortsatt et par timer til kampstart, så jeg slappet av og nøt livet i Somerset med et par pints på Phoenix Hotel mens jeg samtalte med noen av stamgjestene. Det virket ikke som om mange av de hadde tenkt seg på kveldens kamp, og sannheten er at majoriteten av de ikke engang visste at det skulle spilles kamp på Zembard Lane denne kvelden. Mange er Yeovil Town- eller Bristol City-supportere i disse traktene, og det var en kar tilhørende sistnevnte kategori jeg pratet en del med mens jeg slo i hjel tiden frem mot kamp. Han var i og for seg en interessant samtalepartner av den gamle skolen hva fotball gjelder, og han begynte tydeligvis etter hvert å vurdere en tur til Zembard Lane selv.
Med i underkant av halvannen time til kampstart tømte jeg glasset og beveget meg igjen oppover mot Zembard Lane, der jeg betalte meg inn med £5. For ytterligere ett pund sikret jeg meg også et eksemplar av kveldens kampprogram, og jeg satt umiddelbart kursen mot klubbhusets bar. Der betalte jeg £3,30 for en pint med Thatchers Gold, og satt meg ned for å kikke litt i programmet. Kveldens kamp dreide seg altså om ligapoeng i Western League Division One, der Chard Town hadde hatt en god start på sesongen. De hadde spilt fire av fem kamper på bortebane, men sto likevel 10 poeng etter tre seire og en uavgjort. Det var godt nok til en foreløpig tredjeplass. Den eneste hjemmekampen så langt var faktisk også den eneste de hadde tapt, hjemme mot Wells City på plassen foran. Kveldens gjester var grevskapsrival Radstock Town som hadde tatt turen fra det nordøstlige Somerset, og som på sin side hadde startet med 2-1-1.
Chard-manager Adam Fricker uttrykte imidlertid i programmet bekymring over at hans lille tropp var stadig hardere rammet av skader, med flere sentrale spillere ute. Ikke minst var det et hardt slag å miste kaptein George Chlopecki, i tillegg til at skaden som midtbanekrigeren Louis Gillman hadde pådratt seg mot Westbury viste seg å være et beinbrudd som vil holde ham ute i lengre tid. Midtstopper Lee Bailey hadde sydd ni sting etter å ha pådratt seg en hodeskade sist, og var blant flere andre på skadelisten. I programmet kunne jeg for øvrig også lese at den mye omtalte hellingen på banen tidligere hadde vært enda heftigere, og det ble antydet godt over 15 fot – altså noe sånt som 4,6 meter!
En eldre veteran jeg snakket med før kampstart påstå at det i tidligere dager kan ha vært snakk om så mye som 18 fot, og at man i hjørnet mot cricketbanen kan se spor etter tidligere forsøk på å jevne ut banen. På spørsmål om banen kan ha gått helt opp til gressvollen bak det øvre målet, mente han at dette kan være meget sannsynlig, men akkurat det ble senere benektet av en av klubbens styremedlemmer. Det som er hevet over enhver tvil er at hellingen uansett er temmelig vanvittig, og den overgår helt klart alt jeg tidligere har sett. Det at FA mener at den er for drøy, er da i seg selv et bevis på dette, men man skulle jo i utgangspunktet tro at det er likt for begge lag da de spiller hver sin omgang i oppover- og nedoverbakke. Fotballforbundet mener tydeligvis at det imidlertid ikke er så enkelt, så da ser det ut som flytting er den sannsynlige løsningen.
Chard Town la tidligere i år frem planer for et nytt stadion som slik jeg forstår det vil være et steinkast unna, tilknyttet Holyrood Academy som ligger få meter lenger nede i Zembard Lane, på andre siden av veien. Et eventuelt nytt stadion vil imidlertid ikke være ferdig på en god stund, og om FA viser seg uvillige til å forlenge dispensasjonen de ga klubben, kan Chard Town se seg nødt til å møtte banedele med en annen klubb. I så tilfelle er det flere aktuelle kandidater, men en meget het sådan kan være Axminster Towns nye stadion, og det var for så vidt Chard-folket enige i, uten at de naturlig nok ville foregripe begivenhetene ved å gå altfor mye innpå akkurat dette. Tipset får uansett være å besøke Zembard Lane mens man kan, men etter alle solemerker kan man i så fall ha svært dårlig tid.
Det dro seg mot avspark, og etter en ny kjapp runde rundt banen fikk jeg hentet meg en pint Natch til £3,30 før jeg tok oppstilling ved siden av klubbhuset. Derfra kunne jeg se at vertene startet med å spille første omgang i nedoverbakke, og Ed Butcher testet tidlig Radstock-keeper Dan Tamblyn. Butcher skapte i det hele tatt en god del hodebry for gjestene, frem til han måtte gå av med en skulderskade snaut ti minutter før pause. Nye navn på skadelista var ikke det The Robins trengte, men hans erstatter James Boyland hadde umiddelbart en god mulighet. Han fikk imidlertid ikke uttelling, og de store sjansene hadde i det hele tatt ikke kommet altfor tett. Begge lagene virket godt organisert i forsvar, og til tross for at vertene i første omgang var det beste laget klarte de ikke å bryte ned Radstock-forsvaret, der kaptein Tom Stocks tidvis var en bauta som klarerte mye av det som kom. Dermed målløst til pause.
Med den voldsomme middagsporsjonen jeg hadde fått servert tidligere, avsto jeg fra å gjøre noen kulinarisk test av menyen i matutsalget, og nøyde meg i stedet med å en pint Thatchers Gold fra baren. Mot slutten av første omgang hadde det begynt å regne, og det utviklet seg gradvis til å bli et kraftig skybrudd der himmelen snart åpnet seg fullstendig over Zembard Lane. De det ikke var plass til under tak, løp mot klubbhuset for å søke ly og samle seg foran vinduene. Det var fortsatt scenarioet da spillerne kom ut på banen etter pause, og det var mange som så de første ti minuttene inne fra baren. Selv dristet jeg meg ut i regnet, men mange av de 72 tilskuerne (det virket som en god del mer, og jeg ville tippet rundt 100) ble igjen inne i klubbhuset til regnet igjen ga seg drøyt fem minutters tid ut i andre omgang.
Andre omgang var en jevnere affære, og etter hvert bølget det i perioder det britene kaller ‘end to end stuff’, uten at det ga seg utslag i målprotokollen. Igjen lot jeg meg imponere mest over to to klubbenes forsvar, og de lovende angrepene ebbet gjerne ut når de kom så langt. Når sjansene først kom, ble de da også sløst bort, og til tross for at begge nå presset på for et seiersmål, hadde jeg problemer med å se hvor målet skulle komme fra. Tom Pawley og Ryan Child testet hjemmekeeper Jason Hutchings, mens hjemmelagets Andrew Martin skjøt like over målet til Miners-keeper Dan Tamblyn. Og da vertenes Darren Hutchings og Radstocks Martin Lenihan og Aidan Kirby heller ikke klarte å finne nettmaskene, ebbet det ut med 0-0 og poengdeling. Det var i og for seg greit nok, selv om Chard Town på bakgrunn av første omgang nok hadde vært ørlite bedre totalt sett. Chard-folket hevdet at jeg hadde vært uheldig med mitt valg av kamp, men jeg hadde likevel trivdes godt på Zembard Lane.
Jeg ble igjen for en pint eller to, og endte opp med å bli invitert til bordet der store deler av Chard-ledelsen satt. De undret seg stort over at deres klubb interesserte en nordmann til besøk, men syntes tydeligvis at det var svært gjevt. Noen av de rynket på nesen da jeg på spørsmål svarte at jeg overnattet på Phoenix Hotel, og det var vel klubbpresident Roy Lock som ba meg ta kontakt med klubben neste gang jeg eventuelt kommer til byen, da både han og flere andre i klubben nok kunne avse et rom. Det var en trivelig gjeng, og jeg fikk også snakket med noen av spillerne som tross alt var litt skuffet over at de ikke hadde klart å avgjøre. Etter hvert var det på tide å tenke på hjemveien, og jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg spaserte tilbake til Phoenix Hotel. Der måtte jeg nesten ta en siste pint før jeg trakk meg tilbake, men ble selvsagt sittende helt til stengetid.
English ground # 285:
Chard Town v Radstock Town 0-0 (0-0)
Western League Division One
Zembard Lane, 26 August 2015
Att: 72
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 27.08.2015: Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks
Previous game: 25.08.2015: Bury Town v Wroxham
