Tirsdag 25.08.2015: Bury Town v Wroxham
Frokost var ikke inkludert ved Ibis budget-hotellet i Leeds, og jeg valgte i stedet å bestille en taxi til Leeds stasjon for å innta en fell english på en av Wetherspoons-pubene der. Dernest tok jeg plass plass på 09.45-toget som jeg skulle sitte på med så langt som til Peterborough. Der hadde jeg nesten tre kvarter på meg til å bytte til tog mot Ipswich, og rundt klokka halv to kunne jeg spasere ut av Ipswich stasjon. Kun et par minutter unna ligger Bridge Guest House, der jeg hadde betalt £29 for kost og losji, og innsjekkingen ble raskt unnagjort. Fra mitt rom i underetasjen utkjempet jeg en nytteløs kamp med stedets WiFi, før jeg anså slaget som tapt og i stedet spaserte opp til puben The Station Hotel.
Noen vil kanskje kjenne dette etablissementet som Riverside Hotel, men de byttet nylig navn, og der hadde de også et langt mer samarbeidsvillig WiFi. Her var det denne dagen «Sausage & Mash Day», der man kunne velge seg tre pølser fra menyen, og jeg benyttet anledningen til å innta et pubmåltid. Jeg valgte meg en Suffolk Pride, en Bratwürst og en Hot Chili Canon, ledsaget av wholegrain mustard mash og mushy peas. Etter dette herremåltidet var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp, og selv om jeg hadde valgt meg Ipswich som base, var det ikke der kveldens kamp skulle finne sted. Den skulle derimot spilles i Bury St. Edmunds, der Bury Town skulle ta imot East Anglia-rival Wroxham.
Toget fra Ipswich tar 35 minutter, og ved ankomst krysset jeg over veien for å foreta en pitstop på puben The Station. Markedsbyen Bury St. Edmunds het opprinnelig Beodericsworth, og vokste frem rundt abbediet St. Edmunds Abbey. I dag er byen kanskje mest kjent for ruinene av sistnevnte. Bury St. Edmunds var administrasjonsby i det tidligere grevskapet West Suffolk, før det i 1974 igjen ble slått sammen med East Suffolk. I dag er altså grevskapet Suffolk, og der oppsto det på 1400-tallet en stor tekstilindustri i byen. Da den industrielle revolusjonen kom, var imidlertid byen for avsidesliggende til å nyte godt av den raske utviklingen. I disse dager er man mer kjent ølbrygging, og byen er hjemsted for det store bryggeriet Greene King. Det er nok en god del av de rundt 42 000 innbyggerne som jobber der eller i byens store sukkerraffineri.
Jeg tømte snart glasset og spaserte videre nedover Northgate Street og Cotton Lane, og nederst i sistnevnte svingte jeg inn på den store parkeringsplassen foran Bury Towns hjemmebane. Mot slutten av forrige sesong pekte jeg vel ut Ram Meadow som det stadionet i Isthmian League Premier Division som fristet meg mest til besøk, men nå når jeg hadde tatt turen var ikke lenger Bury Town å finne i Isthmian Premier. Siden den gang har de nemlig rykket ned Isthmian League Division One North, uten at det hadde hatt noen betydning for min iver, og denne tirsdagen bød på en god mulighet til en visitt. Klokka nærmet seg halv sju da jeg ankom, og jeg fikk betalt meg inn med £9. Rett innenfor fikk jeg betalt ytterligere £2 for et program, og siden det der sto en liten klubbsjappa, måtte jeg også snoke litt der. Det endte med at jeg også betalte £3,50 for en pin (en noe forvokst sådan) til min samling.
Bury Town er en meget gammel klubb som ble stiftet så langt tilbake som i 1872. De het først Bury St. Edmunds FC, men hadde for lengst dagens navn da de i 1935 var med å stifte Eastern Counties League. Etter å ha vunnet ECL-tittelen i 1964 prøvde de seg i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League, som ble vunnet to ganger før man byttet til spill i Southern League. Der tok de plass i det som da het Division One North, men svake resultater gjorde at de etter fem sesonger returnerte til Eastern Counties League i 1976. Elleve år senere prøvde de seg igjen i Southern League, men til tross for at man umiddelbart hevdet seg litt bedre, klarte man heller ikke denne gang å spille seg opp i Premier Division, og i 1996 var klubben igjen tilbake i Eastern Counties League.
Der befant de seg nå frem til våren 2006, da de med andreplass bak grevskapsrival Lowestoft Town sikret seg opprykk – denne gang til Isthmian League, samtidig som de spilte seg frem til semifinalene i FA Vase. Etter to sesonger i Isthmian League Division One North, ble de flyttet sidelengs til det som da het Southern League Division One Midlands. Denne divisjonen ble vunnet i 2010, og dermed hadde de sikret seg opprykk til Premier Division. Det ble imidlertid ikke i Southern League, men i Isthmian League, siden de igjen ble flyttet sidelengs i systemet. De to første sesongene endte med at klubben tok seg til playoff, men tapte i semifinalene. Spesielt sved kanskje hjemmetapet mot rival Lowestoft Town i semifinalen våren 2011. Siden dette har det gradvis gått nedover, og forrige sesong endte altså med jumboplass og nedrykk tilbake til Isthmian League Division One North.
I 103 år spilte Bury Town sine hjemmekamper på Kings Road, lenger inne i sentrum. Men det var inntil lokalpolitikerne fant ut at man skulle legge om veien, og klubben ble kompensert med £15 000 og en ny tomt. På denne tomten bygget man Ram Meadow, oppkalt etter puben The Ram som tidligere sto her. Da det nye anlegget ikke sto ferdig før sommeren 1977 måtte man spille 1976/77-sesongen på den svært spartanske Hardwick Heath, uten muligheter til å ta inngangspenger, slik at man dette året var helt og holdent avhengige av donasjoner. Peter Miles skriver i sin eminente bok «Homes of Non-League Football» at en beliggenhet lenger utenfor sentrum har påvirket publikumsmassene, men Ram Meadow ligger ikke helt håpløst til – spesielt ikke i forhold til jernbanen – og samtidig skal man huske at det var en helt annen tid da 4 710 tilskuere så Bury Town v Kings Lynn på Kings Road i 1958. Jeg vil også mene at Ram Meadow er et tiår for gammel for å inngå i det man gjerne kaller de nybygde stadionene, men uansett er Ram Meadow et flott anlegg for å være såpass nytt.
Jeg kom inn på den ene kortsiden, og foran meg på venstre hånd hadde jeg langsiden med den karakteristiske hovedtribunen. Først passerte jeg imidlertid klubbhuset med sitt overbygg som gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Midt på denne langsiden står imidlertid denne hovedtribunen med taket som peker oppover, og som således kan minne litt om en av tribunene hos Crook Town, eller for den saks skyld hovedtribunen til Esh Winning. Foran her finner man laglederbenkene, og bortenfor dette er det hard standing. Det er i det hele tatt en god del hard standing på anlegget, men samtlige fire sider har også tribunekonstruksjoner, og på begge kortsidene er dette ståtribuner bak mål. På bortre langside har man nok en stittetribune midt på, og denne har benkerader i tre.
Karen i klubbsjappa var av den pratsomme sorten, og la ut om sukkerraffineriet som man kan se bak bortre langside. Der hadde han åpenbart jobbet i en mannsalder, og jeg fikk nå en skikkelig innføring i prosessen som foregår der. Jeg klarte omsider å rive meg løs og satt kursen mot klubbhusets bar, der jeg betalte £3,40 for en pint Aspall og satt meg ned for å bla litt i kveldens kampprogram. På fire ligakamper så langt sto Bury Town med to seire og to uavgjorte, samtidig som de hadde røket ut av Isthmian Leagues ligacup med tap for Leiston. De hadde i helgen spilt 4-4 hjemme mot Witham Town. Denne kvelden hadde Wroxham tatt turen fra Norfolk, og de sto med to seire, en uavgjort og ett tap. Også de hadde benyttet helgen til å delta i en målfest da de hadde vunnet 4-3 borte mot Great Wakering Rovers, så jeg hadde et berettiget håp om at karen i klubbsjappa hadde rett da han spådde gode muligheter for målkalas.
En klubbrepresentant for Bury Town hevdet ar hjemmelaget bygger opp et nytt lag med unge spillere, men at man likevel håper å kunne være med i kampen om en retur til Isthmian Premier. Det ville jo være uhøflig å ikke også smake på varene fra det lokale Greene King bryggeriet, så cider ble for en gangs skyld midlertidig byttet ut med øl i form av en IPA, før jeg igjen var tilbake på Aspall da det nærmet seg avspark. Her kunne man få med godsakene ut i plastglass, så jeg benyttet meg av dette tilbudet da jeg gikk ut i Suffolk-kvelden. Jeg tok oppstilling ved siden av den karakteristiske hovedtribunen, sterk i troen på en underholdende målfest, men det skulle tidlig bli klart at det ikke var en slik kveld.
Riktignok fikk hjemmelaget tidlig et straffespark da Ollie Hughes ble lagt ned av Andy Howell, og dommeren pekte på straffemerket. Bradley Barber steg frem, men Wroxham-keeper Elliot Pride gikk riktig vei og fikk slått ballen unna. Etter dette ble omgangen først og fremst dominert av duellspill på midtbanen, og det var knapt en sjanse å notere seg for. Selv om man la velviljen til, var det også langt mellom halvsjansene. Bury Town virket noe skarpere mot slutten av omgangen, og spesielt når de fikk kontre, men Wroxham-målet var sjelden alvorlig truet. Dermed sto det fortsatt 0-0 da dommeren blåste for pause etter en meget svak og lite severdig omgang, der gjestene vel ikke hadde en avslutning på mål.
I pausen oppsøkte jeg matutsalget for å få en matbit, men etter å ha blitt bortskjemt lenger nord i landet, var menyen her noe skuffende. Jeg måtte til slutt nøye meg med en porsjon pommes frites med curry sauce, og £2 fattigere kunne jeg slå av en prat med en representant for bortelaget. Han mente at han ville være sånn passelig fornøyd dersom Wroxham blir å finne midt på tabellen, og at han derimot ville være storfornøyd om de skulle overgå forrige sesongs 8.plass og kanskej ta seg til playoff. Avslutningsvis slo han imidlertid fast at de ikke har mulighet til å konkurrere med andre East Anglia-klubber som de senere år har tatt seg opp fra ECL – slik som Lowestoft Town og Leiston.
Med en ny pint fra baren så jeg at Wroxham gikk rett i angrep, men ingen klarte å få hodet på Steve Holders skumle innlegg. I stedet var det Bury Town som fortsatt hadde et lite initiativ, og drøyt ti minutter ut i omgangen tok de ledelsen da Wroxham mislyktes med å klarere en corner fra Bradley Barber. Ballen ble igjen sendt inn i feltet, og Sam Reed headet inn 1-0 bak Wroxham-keeper Elliot Pride. Snaut fem minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da Ollie Hughes stormet nedover venstresiden og skar inn, men avslutningen gikk rett på den utrusende keeper Pride. Wroxham avsluttet faktisk sterkt og presset på for utligning, og med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid fikk de sin største sjanse da Nathan Stone tvang frem en kjemperedning fra vertenes reservekeeper Neil O’Sullivan (som hadde kommet inn for Nick Punter med 12 minutter igjen). Da hverken Nick Davey eller Jordan King traff mål, endte det med hjemmeseier 1-0 foran 255 tilskuere.
Det hadde tatt seg opp noe i andre omgang, men det var likevel langt fra noen festforestilling vi hadde vært vitne til. Jeg hadde uansett tid til en siste pint mens jeg ventet på 22.24-toget tilbake til Ipswich, og jeg fikk et par ord med Bury Town-manager Ben Chenery som var enig i at det ikke hadde vært noen stor kamp. I motsetning til sin Wroxham-motpart Stewart Larter var han i hvert fall fornøyd med resultatet og tre nye poeng. Det var etter hvert på tide for undertegnede å spasere tilbake til togstasjonen for å returnere til Ipswich, der jeg rakk en siste pint på The Station Hotel før jeg trakk meg tilbake til Bridge Guest House for å ta kvelden. Jeg hadde tross alt en ny lang reise foran meg neste dag.
English ground # 284:
Bury Town v Wroxham 1-0 (0-0)
Isthmian League Division One North
Ram Meadow, 25 August 2015
1-0 Sam Reed (57)
Att: 255
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50
Next game: 26.08.2015: Chard Town v Radstock Town
Previous game: 24.08.2015: Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic