Grei v Skårer 20.06.2015

Lørdag 20.06.2015: Grei v Skårer
 

I mitt forsøk på å se litt norsk fotball hadde jeg denne lørdagen vurdert en dobbel i form av to kamper i Oslomesterskapet. Oppsal v Sterling hadde avspark klokka 14.20, mens Oppegård v Holmlia skulle starte 17.45. Imidlertid hadde jeg blitt alt annet enn imponert over det jeg bevitnet da jeg kvelden før så Frigg v Kurdistan i denne turneringen, og da jeg i tillegg fant ut at det for Oppsals del var snakk om deres andrelag, forkastet jeg denne planen for å heller ta en ny kikk på kamputvalget. I et område der fotballanleggene gjerne er et sorgens kapittel, hadde jeg registrert at Greibanen i det minste har litt karakter. Med det utgangspunktet hadde jeg valgt meg kampen Grei v Skårer da jeg satt meg på bussen som skulle frakte meg fra Drøbak til Oslo.
 

Etter å ha kjempet meg gjennom horden av utenlandske narkoselgere, tok jeg T-banen fra Grønland, og kunne omsider stige av på Rødtvet og orientere meg frem til Greibanen som ligger i enden av Apalløkkveien. Da jeg kom inn på parkeringsplassen så jeg klubbhuset foran meg, med anleggets tribune ved siden av seg. Anlegget ligger delvis sprengt inn i fjellet, og det bidrar til en interessant beliggenhet. Bak det ene målet ligger en mindre grusbane, og her var en familie hele denne ettermiddagen opptatt med å trene på «fjellklatring» i de stupbratte klippene. På borte langside er det en bratt skråning opp mot en ballbinge som ser ut til å være bygget på en avsats oppe i skrenten, og det er ellers også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Bak mål på bortre kortside er det ingen ting, bortsett fra en gangvei som jeg mistenker fører opp til Vesletjern.
 

På nærmeste langside finner man altså klubbhuset og anleggets eneste tribune. Dette er en enkel tre-tribune hvor man har påmontert en rekke blå plastseter, og den kan også entres fra gangveien på utsiden via en trapp. Den var i det hele tatt ganske fiffig, og mellom denne og klubbhuset hadde kiosken allerede åpnet da jeg ankom med en halvtimes tid til kampstart. Bortenfor tribunen igjen ligger flere «tømmerstokker», og jeg lurte på om dette muligens kan være rester av en eldre «tribune»-konstruksjon. Foran klubbhuset sto klubbens speaker, og da jeg observerte at han hadde en bunke med enkle kampprogrammer fikk jeg rasket til meg et eksemplar av det som i realiteten var en A4-side brettet i to – med forside og lagoppstillingene inni. Og etter at den nevnte speaker hadde gjort meg oppmerksom på en endring i Skårers lagoppstilling, var jeg klar for dagens kamp i 3. divisjon avdeling 3.

 

Speaker hadde ytret håp om at man med en seier muligens kunne knappe ned på forspranget til lagene foran. Noen vil vite at Grei vel var en av klubbene som i sin tid var med på satsingen Groruddalen, som eksisterte mellom 2002 og 2008, og som et par sesonger kjempet helt i toppen av 2. divisjon. Nå har jeg ingen forutsetninger for å vite om Grei har ambisjoner om opprykk til 2. divisjon (de har vel gjerne vaket mellom 3. og 4. divisjon), men det er kanskje tvilsomt. I så fall var en seier påkrevd, for det var allerede 14 poeng opp til serieleder Valdres, som ble fulgt av Korsvoll, Ready, Frigg og Røa. Gjestende Skårer hadde behov for tre poeng også de, da de befant seg under nedrykksstreken.
 

Kampen svingte frem og tilbake i første omgang, og etter at Grei hadde startet friskest, hadde Skårer en god periode før det jevnet seg noe ut. For tredje norske kamp på rad registrerte jeg hvordan trenerne ropte om at man skulle ha «maks 2 touch» i pasningsspillet, så det er liten tvil om at dette har blitt en «dille» i også de lavere divisjoner her til lands. Jeg savnet igjen noe av intensiteten og ikke minst taklingene som gjerne glimrer med sitt fravær på kunstgress, men det var en langt mer severdig forestilling enn det jeg hadde blitt servert på Tørteberg dagen før. Jeg tok etter hvert oppstilling helt borterst på øverste rad av tribunen, og ungene i en småbarnsfamilie som gikk forbi på gangveien på utsiden lurte på hvem Grei spilte mot. Da jeg sa det var Skårer, lurte de på om de het det «fordi de scorer mye mål»! Det er fra barn man skal høre det, men jeg kunne fortelle at ingen foreløpig hadde scoret, og det var også tilfelle ved pause.
 

Speaker informerte om at siden de ikke tar betalt for å se fotball på Greibanen så oppfordrer de til å kjøpe lodd, og jeg fulgte oppfordringen ved å kjøpe ett stk lodd à 10 kroner – selv om jeg glemte å sjekke om jeg vant fruktkurv eller bilvask. I stedet brukte jeg pausen til å kjøpe meg en Solo og en pølse i lompe, før jeg foretok en ny manuell telling av tilskuerne, i og med at mange hadde kommet til 10-15 minutter ut i kampen. Deretter tok jeg igjen plass på tribunen for å se blant annet Dagfinn Enerlys gamle klubb jakte hjemmeseier.
 

Grei startet da også andre omgang best, og de kunne tatt ledelsen, men traff stolpen. I stedet filosoferte jeg over hvorvidt kunstgressets inntok har ført til at spillerne som nå i langt mindre grad blir gjenstand for skikkelige taklinger (og ikke bare «skuldertaklinger») føler at dette automatisk er frispark?? Det kan nemlig virke slik, for igjen registrerte jeg at ved de få anledninger hvor vi fikk oppleve en ordentlig takling ble fulgt av umiddelbare syting og klaging på dommertrioen som ikke slo hardere ned på dette ved å dele ut kort. Dommertrioen var for øvrig uten et eneste mannlig innslag, så da har jeg sett det også. Temmelig politisk ukorrekt av meg sannsynligvis, men jeg finner det merkelig at man kjemper for kvinnelige dommere uten mannlige innslag i kvinnefotballen, mens om man tar til orde for tilsvarende for herrefotballen, så er man en kvinnediskriminerende «dinosaur».
 

Grei fikk omsider uttelling da innbytter Vegard Olsson sendte de i ledelsen snaut tjue minutter ut i omgangen, og ni minutter senere doblet Henning Bunæs ledelsen, slik at det virket å gå mot en hjemmeseier. Med sju minutter igjen av ordinær tid ble imidlertid Skårer tildelt straffespark, og Kristoffer Larsen reduserte til 2-1. Dette resulterte i at Skårer presset fremover i stadig større grad, og Grei hadde nå mer enn nok med å forsvare seg og mæle ballen så langt de kunne hver gange de fikk den….eventuelt drøye tid nede i hjørnene. Men de holdt ut, og innkasserte dermed tre poeng, mens Skårer også ble forbigått av Hasle/Løren, som overraskende hadde slått tetlaget Valdres.
 

Jeg overhørte speakeren og en annen klubbrepresentant diskutere tilskuertallet, og at de ville anslå det til 80. Da jeg kunne fortelle at jeg hadde talt 108 (iberegnet 10-12 personer som så på fra sin posisjon oppe i skrenten), takket de for det og besluttet tydeligvis å benytte dette tallet som offisielt tilskuertall. Og med det takket jeg for meg etter en tross alt trivelig fotballopplevelse i Groruddalen, og vendte snuta hjemover…etter en ny kamp med pågående hasj-selgere som jeg et øyeblikk faktisk trodde planla å rane meg, der 7-8 av de nærmest omringet meg utenfor Grønland T-banestasjon! Som jeg gjerne sier: det beste med Oslo er at det går en buss hjem derfra!

Norwegian ground # 36:
Grei v Skårer 2-1 (0-0)
3. divisjon, avd. 3
Greibanen, 20 Juni 2015
1-0 Vegard Olsson (64)
2-0 Henning Bunæs (73)
2-1 Kristoffer Larsen (pen, 84)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 108

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg