Tirsdag 10.09.2019: Abbey Hey v Barnton
Det var turens siste hele dag i UK, og jeg hadde tid til en skikkelig frokost før jeg skulle sette meg på 10.40-toget vestover fra Hull til Manchester Piccadilly. Da jeg sjekket ut fra The Royal Hotel Hull så jeg raskt at det allerede var meldt om forsinkelse da jeg gikk ut hotellets egen utgang til stasjonshallen. Forsinkelsen skyldtes sen ankomst fra Manchester, og det ble opplyst om at personalet i henhold til reglementet trengt en viss mengde hvile før ny avgang. Rundt tjue minutter forsinket kom vi oss av gårde, men etter å ha blitt ytterligere forsinket på veien, ble det rundt Huddersfield plutselig informert om at toget nå ville ha sin endestasjon i Stalybridge og at de som skulle inn til Manchester måtte vente på neste tog videre. Det passet meg dårlig, for nå ville jeg uten tvil miste det planlagte toget videre til Warrington og ankomme en time senere enn opprinnelig planlagt.
Kanskje kunne jeg unnet meg et glass på det jeg mener å huske er en god stasjonspub i Stalybridge, og om jeg husker rett synes jeg også å erindre en herlig pork pie på menyen der. Men i stedet kom jeg meg med neste tog videre mot Manchester Piccadilly, der jeg gjorde et togbytte og etter hvert kom meg til Warrington. Jeg hadde planlagt å komme meg med et av togene til Warrington Bank Quay, siden jeg hadde betalt £43 for kost og losji ved Patten Arms Hotel rett overfor den stasjonen. Det viste seg nå imidlertid raskere å toge til Warrington Central, som ligger på en annen linje, og spasere gjennom byen derfra. Derfor gikk jeg for sistnevnte løsning, men kom meg omsider frem og fikk sjekket inn før jeg nokså umiddelbart var på farten igjen.
Noen vil kanskje ha fått det med seg allerede, men en måneds tid før jul i fjor fant jeg ut at jeg har en datter i England. Nå hadde jeg ikke sett henne siden sommerens ferie i nord-Wales, da jeg og min mor benyttet anledningen til å hilse på både på veien bort og på vei tilbake, så det var på tide med en gjensyn. I den forbindelse hadde jeg også vurdert en revisit til Warrington Town for å se deres ligakamp mot Stafford Rangers i NPL Premier, men nå ville det seg slik at Warrington i løpet av helgen spilte uavgjort i sin FA Cup-kamp mot City of Liverpool og dermed i stedet måtte ut i omkamp på bortebane. Jeg kikket litt på alternativer, men førsteprioritet var uansett møtet med min datter, så jeg vurderte å legge hele fotballen på is denne dagen.
Nå foreslo barnemoren et pub-måltid på The Peacock rett ved Birchwood jernbanestasjon, men siden de hadde et par ærend først, spaserte jeg i ro og mak inn i Warrington og bevilget meg en vanningspause på både The Blue Bell og The Hop Pole før jeg tok toget det ene stoppet fra Warrington Central til Birchwood. Der fant jeg frem til avtalt møtested, og et kvarters tid etter meg kom de. Det var et meget hyggelig gjensyn, men siden dette tross alt skal havne om fotball, gjør jeg en lang historie kort ved å si at vi hadde et par koselige timer før de uansett måtte dra. Da kunne jeg like gjerne komme meg på en kamp, og det fremste alternativet nå var NWCL-oppgjøret mellom Abbey Hey og Barnton. Det var bare å komme seg med toget til Manchester Piccadilly og bytte der for å ta seg til Ryder Brow, der jeg hoppet av med omtrent en time og et kvarter til avspark.
Abbey Hey er et område av Gorton, som igjen er et område i det sørøstlige Manchester. Her sørget i sin tid den industrielle revolusjon for arbeid og industri i form av tog- og lokomotiv-fabrikker, men i disse dager er det andre bransjer som gjelder, og mange jobber nok også inne i selve Manchester sentrum, noen kilometer unna. Det er jo heller ikke altfor langt herfra at Manchester City i 1880 ble stiftet under navnet St. Mark’s (West Gorton). Jeg befant meg imidlertid nå på motsatt kant av Gorton, men jeg hadde uansett sporet opp en pub på veien fra stasjonen til kveldens kamparena, og det ble derfor en svipptur innom Waggon & Horses der innehaveren forsøkte å gjøre seg morsom på min bekostning da jeg bestilte en halv pint ved å påpeke at varene også kom i pint-størrelse og at de hadde et fantastisk tilbud på de.
Jeg hadde dog en kamp å rekke, og ville som vanlig også være der i god tid til å sjekke ut anlegget og ta tempen litt på klubben. Derfor spaserte jeg snart videre mot The Abbey Stadium, som lå i enden av en blindvei, med en stikkvei som fortsatte inn gjennom portene der jeg betalte £5 for inngang. Veteranen i inngangspartiet kunne også by på eksemplarer av kveldens kampprogram, og for den nette sum av £1 ble jeg innehaver av et eksemplar. Det viste seg med sine 22 sider å være verdt prisen, og fikk tommelen opp av undertegnede. Etter å ha tatt en kikk rundt på The Abbey Stadium var nå neste punkt på min agenda for dagen å oppsøke klubbhusets bar for litt forfriskninger.
Abbey Hey FC ble stiftet i 1902, og de spilte i en rekke forskjellige ligaer, men det var i 1960-årene at det virkelig begynte å skje ting. I 1970 fikk klubben innpass i Manchester League, og sikret opprykk til dens toppdivisjon i sin første sesong. Klubben med kallenavnet The Red Rebels skulle etter hvert sikre seg ligatittelen der i både 1982, 1989, 1992, 1994 og 1995, men det var først etter en andreplass i 1998 at de tok steget opp i North West Counties League, der de tok plass i det som da het Division Two. Andreplass i debutsesongen medførte opprykk til toppdivisjonen Division One, som i 2008 ble omdøpt til Premier Division da også NWCL valgte å kaste logikk over bord. I 2010 måtte de ta turen ned igjen etter å ha endt sist, men returnerte til NWCL Premier etter en andreplass i 2013.
Deres beste plassering i NWCLs toppdivisjon kom med en 10. plass våren 2016, men de figurerte gjerne på nedre halvdel av tabellen, og etter at status var gjort opp forrige sesong, måtte de igjen ta turen ned i det som nå er Division One South etter å ha endt som jumbo. Det skal for øvrig også nevnes at Abbey Hey vant NWCLs ligacup i 2009/10-sesongen, etter å ha slått Winsford United 3-0 i finalen. Men kunne de nå kjempe om en umiddelbar retur til Premier Division? Det var en kar jeg samtalte litt med i baren noe usikker på, og han mente de nok muligens trengte litt mer tid og at mistenkte at det var sterkere klubber som ville kjempe helt der oppe. Mens jeg satt og bladde litt i programmet dro seg etter hvert sakte men sikkert mot avspark, så det var bare å komme seg utenfor og ta oppstilling.
Abbey Hey var lenge en klubb i perioder levde en nomadisk tilværelse uten en egen hjemmebane. Ved opprykk til Manchester League krevdes bedre fasiliteter, og de fikk ta i bruk en bane i Chorlton, men måtte flytte på seg igjen etter kun to sesonger. Tilbake i Abbey Hey fikk de være i 18 sesonger på en bane ved navn Godfrey’s før de igjen måtte ut på flyttefot. Det ble med to sesonger på en bane kalt English Steel Ground da nye eiere ville bygge leiligheter der, men klubben var i forhandlinger angående en forsømt gammel bane som sto og forfalt i Gorton og som ble brukt som ulovlig søppelfylling. Etter hvert skar kommunen gjennom og slo fast at dersom det ikke ble enighet ville tomten bli gjenstand for ekspropriasjon da de nok hadde sett seg lei på forsøplingen der. Dermed ble Abbey Hey bedt om å legge inn et nytt bud, og dette ble godtatt slik at klubben nå hadde fått sin egen hjemmebane.
Sannsynligvis var det dog litt av en jobb å få ryddet tomten og fått skikk på banen, men det har klubben gjort med glans, og i The Abbey Stadium har de en hjemmebane som dekker deres behov. Anlegget er selvsagt fullstendig gjerdet inn, og på den ene langsiden har man et toetasjes klubbhus i mur. På denne langsiden har man for øvrig også laglederbenkene, men det meste av tilskuerfasiliteter er å finne på motsatt langside. Der har man tak over hodet, og dette partiet har ståplasser i midten og seksjoner med benker for å hvile akterspeilet på ute på flankene. Bortsett fra dette er det stort sett såkalt hard standing som gjelder. Jeg hadde ikke stort å utsette på The Abbey Stadium, og det var bare å nyte turens siste kamp, og ikke minst nyte kamp på skikkelig gress mens man kunne når det snart var klart for retur til det kunstgress-infiserte Norge.
En kikk på tabellen viste at Division One South ble toppet av duoen Vauxhall Motors og FC Oswestry Town som hadde ett poeng ned til Stone Old Alleynians og to poeng ned til et West Didsbury & Chorlton som dog hadde en kamp til gode. Abbey Hey og dagens gjester Barnton var tabellnaboer på 12. og 13. plass, men vinneren ville kunne gjøre et aldri så lite byks. Hjemmelaget entret banen i røde overdeler, sorte bukser og røde strømper, men gjestene fra Cheshire for anledningen stilte i lysegrønt. Og med det kunne dommeren snart sette fløyta til munnen og sende ut kveldens første fløytestøt som signaliserte at min siste britiske kamp i denne omgang ble sparket i gang.
Barnton fikk en drømmestart da Reece Dwyer sørget for 0-1 allerede etter drøyt to spilte minutter, men sistnevnte måtte nok dele litt av ‘æren’ med vertenes sisteskanse Dane Smith som fomlet det til ved den anledningen. Abbey Hey svarte imidlertid fem minutter senere og utlignet til 1-1 ved Leighton Egan, Etter et kvarters tid var igjen gjestene i føringen, og nok en gang var det Reece Dwyer som tegnet seg på scoringslista. Nå gikk det virkelig unna her, og jeg begynte å ane en aldri så liten målfest da vertene utlignet igjen i det 24. minutt. Deane Smalley hadde gått på et lurt løp og dukket opp på bakerste stolpe der han kunne styre inn utligningen til 2-2. Det var god underholdning, men det roet seg litt ned etter en halvtimes tid, selv om Abbey Hey ved en anledning måtte redde på streken. 2-2 halvveis.
Etter hvilen hadde Abbey Hey en god periode, og spesielt Leighton Egan hadde en meget god kamp, men ballen ville foreløpig ikke i mål for hverken han eller de andre i denne andreomgangen. Aaron Fleming var nære på med en heading, men også Barnton hadde et og annet skummelt angrep der kampen åpnet seg opp igjen. Det var først i det 74. minutt at det igjen ble jubel, og vertene tok ledelsen for første gang i kampen da Tyrone Turner var sist på ballen og sørget for 3-2. Barnton forsøkte å svare, men i stedet var det Abbey Hey som fikk litt pusterom da Deane Smalley noterte seg for sitt andre mål for kvelden med et skudd som endret retning i en forsvarer. 4-2, og med under ti minutter igjen følte vel de fleste at det hele var avgjort. Det skulle vise seg å stemme, og dommeren blåste etter fire tilleggsminutter av med 4-2 som sluttresultat foran 82 tilskuere.
For min del var det bare å takke for meg og traske tilbake til Ryder Brow stasjon for å ta toget tilbake til Warrington, via et nytt togbytte ved Manchester Piccadilly. Turens siste kamp var et faktum, og etter sju kamper på like mange dager, gjensto kun hjemreisen dagen etter. Jeg unnet meg en siste pint og pose med pork scratchings på Patten Arms Hotel før jeg gikk ovenpå for å finne senga. Morgenen etter ble det frokost på hotellet før jeg oppsøkte et supermarked i nærheten for å hamstre inn litt godsaker til hjemturen. Hverken haggis eller pork scratchings var å oppdrive, så det siste måtte jeg kjøpe noen poser av i baren på min base før utsjekking, men black pudding hadde de i det minste. Det var bare å komme seg til Manchester Airport hvor jeg skulle fly hjem fra, og i og med at det ser ut til at min tradisjonelle romjuls- og nyttårs-tur går i vasken i år, er det dessverre veldig usikkert når neste tur over blir.
English ground # 526:
Abbey Hey v Barnton 4-1 (2-2)
North West Counties League Division One South
The Abbey Stadium, 10 September 2019
0-1 Reece Dwyer (3)
1-1 Leighton Egan (8)
1-2 Reece Dwyer (16)
2-2 Deane Smalley (24)
3-2 Tyrone Turner (74)
4-2 Deane Smalley (82)
Att: 82
Admission: £5
Programme: £1
Next game: 13.09.2019: Kungshamns IF v IK Svane
Next UK game: 05.04.2022: Leighton Town v Leverstock Green
Previous game: 09.09.2019: England U21 v Kosovo U21 (@ Hull City)