Shildon v West Auckland Town 28.08.2017

 

Mandag 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town

 

 

Siste mandag i august er i England ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det igjen betyr en stor dag i non-league, der det flere deler av landet gjerne er mulighet for få med seg både to og kanskje tre kamper. Da jeg så gjennom terminlistene så jeg fort muligheten for en flott dobbel med Darlington RA v Northallerton Town fulgt av storoppgjøret Darlington v Spennymoor Town, og det var derfor jeg hadde bestilt overnatting i Darlington. Jeg spør meg etter hvert hvorfor Northern League i det hele tatt gidder å bruke 11.00 som standard kamptidspunkt denne dagen, for igjen ble majoriteten av dens kamper flyttet til et nokså meningsløst tidspunkt med avspark klokka 13.00. Det var ennå ikke tilfelle med min kamp da jeg hadde avreise fra Norge, men allerede mens jeg befant meg på turens første kamp i Dorchester fikk jeg den kjipe beskjeden.

 

 

Connor Lamb informerte meg om at Darlo RA nå på to ukers varsel hadde flyttet sin kamp til klokka 13.00, slik at dobbelen måtte utgå. Northern League-formann Mike Amos hintet senere på turen om at det visstnok var på forespørsel fra Northallerton Town, som var laget som på samme dag ett år tidligere stakk kjepper i hjulene for mine planer og dermed også gikk glipp av besøk fra blant annet 30-40 tørste tyske groundhoppere og to biler med groundhoppere fra Skottland. Jeg vil si at Darlo RA hadde en gyllen mulighet til å tiltrekke seg et tilskuertall som uten tvil ville overgått de de normalt har, og de kunne jo til og med spilt på dette med Darlo-storebrorens kamp senere for å lokke til seg fans som senere hadde tenkt seg dit. Når man vet at mange av klubbene er raskt ute med å klage på manglende støtte i lokalbefolkningen, kan man jo samtidig spørre seg hva disse klubbene selv gjør for å gripe slike muligheter.

 

 

Ikke minst var det et gunstig tidspunkt også fordi Darlingtons nye hjemmebane fortsatt er såpass ny at mange groundhoppere ikke har besøkt den, og det var flere av den arten som hadde lagt samme planer som meg. Da jeg fikk vite om omberammingen hadde jeg nok et behov for å holde litt i torsken, men min frustrasjon var kanskje ikke like stor som den groundhopperen Rusell Cox ga uttrykk for i Wycombe, da han og hans reisefølge var av flere som etter hvert valgte å avlyse sin tur sørfra og heller forbli i sør. Uansett hvor mye jeg liker Northern League, tror jeg nok at jeg klok av skade vil kunne bli å finne på en annen kant landet på denne dagen neste år, men etter å ha ristet av meg skuffelsen og kikket litt på alternativene, så jeg snart at Shildon v West Auckland Town fortsatt sto oppført med avspark klokka 11.00.

 

 

Man kan absolutt gjøre langt verre enn en revisit til Shildon og koselige Dean Street – ikke minst for et oppgjør egnet til å gi vann i munnen. Derfor var det med Shildon som destinasjon at jeg denne mandagsmorgenen la ut fra The Dalesman i Darlington og tok plass på 08.51-toget fra Darlington. Toget opp til Shildon tok rett i underkant av tjue minutter, og fra stasjonen helt sørøst i byen og opp til Dean Street tok det rundt et kvarter med apostlenes hester. Der virket ved første øyekast ikke som om det var særlig aktivitet der da jeg ankom med rundt halvannen time til avspark, men snart hørte jeg stemmer innenfor og så aktivitet inn i inngangspartiet, slik at jeg fikk betalt mine £6 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens program, som for øvrig viste seg å være god lesning.

 

 

Shildon er en liten by i grevskapet County Durham – drøyt tre kilometer sørøst for Bishop Auckland, og 18 kilometer nord for Darlington. Den har i dag drøyt 10 000 innbyggere, og anses faktisk som jernbanens vugge. Stockton and Darlington Railway ble i 1825 åpnet som en bedre måte å frakte kull fra kullfeltene nær Shildon til utskipningshavnen i Stockton-on-Tees, og ble også verdens første passasjerlinje. Locomotion No. 1 ble verdens første dampdrevne lokomotiv til å trekke et passasjertog, og i tillegg til å pryde logoen til byens fotballklubb har det vel også gitt navnet til jernbanemuseet i utkanten av Shildon – ikke altfor langt fra jernbanestasjonen. Byens vokste altså frem takket være kullfeltene i det østlige Durham, den industrielle revolusjon, og jernbanens komme.

 

 

Det kunne vært artig med en svipptur innom museet der for å lære mer om det George Stephenson og hans kumpaner fikk til her, men det var ganske sikkert stengt denne dagen, og jeg hadde uansett andre planer som inkluderte fotballkampen. Vel inne på Dean Street kunne jeg igjen skue over mot den karakteristiske hovedtribunen med det pagode-lignende taket, og da jeg tok meg over dit for å entre klubbens lille, koselige bar kunne jeg konstatere at de med så tidlig avspark hadde full english breakfast på menyen. Til £4 kunne jeg ikke si nei til det tilbudet, og snart kunne jeg få litt frokost i skrotten mens jeg samtalte litt med noen av de Shildon-supporterne som allerede hadde innfunnet seg.

 

 

Klubben ble i 1890 stiftet under navnet Shildon Athletic, og da Stockton St. Johns tidlig i 1903/04-sesongen måtte trekke seg fra Northern League, tok Shildon deres plass (og overtok spesielt nok også deres resultater og tabellposisjon). I 1907 hoppet de over til North Eastern League, og i 1923 fjernet de Athletic-suffikset og tok dagens navn, før de i 1932 returnerte til Northern League, der de har befunnet seg siden. Shildon hadde sin storhetstid i 1930-årene, og da de våren 1934 vant Northern League for første gang, var det kun den første av fire strake ligatitler. Legg til at de ikke bare tok en femte tittel i 1940, men at fem av deres etter hvert ni titler i Northern Leagues ligacup ble hanket inn i samme periode.

 

 

Det er vel nå sju ganger at Shildon har tatt seg til de ordinære rundene av FA Cupen, og det var også i denne perioden at de flere ganger gjorde dette – ikke minst i 1937/38-sesongen, da de tok seg til andre runde ved å slå ut Scarborough og Stalybridge Celtic før Dartford ble for sterke. Etter andre verdenskrig var Shildon ikke lenger like sterke, og de skulle gå lang til før man igjen kjempet om slik heder. Etter at Northern League igjen utvidet med en andredivisjon i 1982, måtte de tre år senere i stedet ta turen ned på ligaens andre nivå, men de var relativt raskt tilbake, og det samme var tilfelle ved to senere anledninger. Etter at de returnerte til toppdivisjonen i 2002 har de vært å finne der.

 

 

Da Shildon i 2003/04-sesongen spilte seg frem til første runde i FA Cupen, var det første gang på 42 år at de kvalifiserte seg til de ordinære rundene, og på stående fot lurer jeg på om ikke dette også er siste gang en Northern League-klubb klarte den bedriften. Ved det tilfellet ble det stopp borte mot Notts County, men Shildon hadde en periode sørget før bekymring hos Nottingham-klubbens fans før de omsider måtte takke for seg. Klubben med det passende navnet The Railwaymen etablerte seg snart igjen som et topplag i Northern League, men det var en snodig fotballopplevelse jeg fikk da jeg i april 2015 gjestet Bedlington Terriers der de fleste forventet å se Shildon hente Northern League-tittelen i en utsatt sesongavslutning der de «kun» trengte å slå sitt vertskap, men til tross for en rekke sjanser måtte nøye seg med 1-1 og se tittelen gå til Marske United.

 

 

De slo imidlertid grusomt tilbake da de sesongen etter tok sin femte Northern League-tittel, og den første siden 1940. Samtidig sikret de seg The Double ved også å vinne ligacupen for andre året på rad. Selv om det største favorittstempelet denne sesongen nok må gå til Morpeth Town, er Shildon slik jeg ser det en av de fremste utfordrerne sammen med nettopp det som var dagens motstander – West Auckland Town. Det var derfor duket for et durabelig oppgjør mellom to klubber jeg har tippet vil ende blant de 3-4 beste, og en spesiell affære da tidligere Shildon-manager Gary Forest nå ville returnere med sin nye klubb og en rekke spillere med fortid i Shildon. Det er heller ikke mange kilometerne herfra vestover til West Auckland, så jeg så frem til dette derbyet.

 

 

Da jeg etter å ha slukt frokosten kunne benytte en røykepause til å ta en tur rundt banen, kunne jeg se at både Amar Purewal, Anthony Bell, Ben Wood, Danny Parker og Darren Richardson hadde kommet for å forsøke ta poeng fra sin tidligere arbeidsgiver. Mens det skulle vise seg at Richardson startet på banken, var de andre i startelleveren. På sidelinjen sto spillende Shildon-manager Daniel Moore i samtale med sitt trenerapparat som inkluderte Micky Barron, og sistnevnte hadde jeg jo sett i aksjon i Horden dagen før. Under en kort ordveksling med ham innrømmet han at han ikke lenger var noen toppidrettsutøver og at han kjente gårsdagens økt på kroppen. Jeg ønsket lykke til og fortsatte på min runde rundt anlegget.

 

 

Det mange kanskje ikke vet om klubbens hjemmebane Dean Street er at den i tidligere dager het South Durham Athletic Ground og også hadde en sykkelbane. Den var nok borte da man i 1923 reiste den karakteristiske hovedtribunen som med sitt pagode-lignende tak gjør at den er et kjent og kjært innslag som er lett gjenkjennelig. Denne står midt på den ene langsiden og er opphøyet fra bakken slik at den må entres via trapper i forkant om man vil sitte der oppe under tak i de nokså bratte avsatsene. På motsatt langside har man et lenger overbygg som er bygget inn i en liten gressbanke og gir tak over hodet til stående tilskuere. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av banen. Men etter at planene om å selge anlegget og flytte til et friidrettsstadion tilknyttet et sportskompleks et annet sted i byen heldigvis ble lagt på is, vil det nok snart bli endringer her ved Dean Street.

 

 

Man har nå i stedet bestemt seg for å bygge en ny sittetribune på bortre langside, der man allerede har åpnet for at supportere kan betale for sitt personlige sete for livet ut. For de som fryktet at den ville erstatte hovedtribunen kan da puste lettet ut…eller kan de det? For i beste fall vil visstnok hovedtribunen bli sperret av og forbli ute av bruk selv om den skulle bli stående slik Mike Amos og en del andre mente vil være tilfelle. Men da jeg senere denne dagen snakket med Peter Sixsmith (som selv har kjøpt seg et sete i den nye planlagte tribunen) mente han personlig at den uansett muligens vil måtte rives, så det er jo bare å kjenne sin besøkelsestid. Det ville være trist om det som nærmest har blitt som et fotballens landemerke å regne vil måtte vike, men noen vil samtidig mene at det er liten vits å ha et gammelt tribunebygg der som uansett ikke vil brukes.

 

 

Det er alltid trivelig å treffe på Shildon-folket når man er på sine rundreiser, og mange av deres kunnskapsrike supportere er interessante samtalepartnere. En av disse er nevnte Peter Sixsmith, og jeg visste at også han hadde tenkt seg videre til Darlington v Spennymoor Town etter kamp, så da jeg så ham ankomme fikk jeg snart bekreftet at han ville kunne gi meg skyss dit slik han hadde hintet om. Foran dagens kamp ble tabellen ikke overraskende toppet av Morpeth Town som hadde vunnet alle sine fem kamper og dermed sto med full poengpott. De ble pustet i nakken av et West Auckland som med 4-2-0 og 14 poeng på sine seks kamper hadde spilt én kamp mer enn både Morpeth og Shildon, som fulgte på tredje med 4-1-0 og 13 poeng, slik at det som nevnt var duket for en durabelig toppkamp da lagene snart inntok banen.

 

 

De tidligere Shildon-spillerne var sentrale for West denne formiddagen, og det var en av disse gamle kjenningene som etter ti minutter ga gjestene ledelsen. West-kaptein Ben Wood ble nemlig spilt gjennom av Adam Mitchell og sørget for 0-1 ved å sende ballen forbi Shildon-keeper Nick Liversedge. Shildon svarte med et susende skudd fra Bobby Greulich-Smith, men West-keeper Adam McHugh vartet opp med en glimrende redning. Også Shildon-keeperen måtte i aksjon for å hindre gamle lagkamerater da Anthony Bell fyrte løs og Amar Purewals forsøk på returen ble blokkert. Deretter måtte også et skudd fra Nathan Fisher reddes av Liversedge, før man i motsatt ende av banen var nære på en utligning da et innlegg fra Greulich-Smith nesten ble styrt i eget mål av Danny Parker og sistnevntes lagkamerat Adam Mitchell like etter måtte klarere med en heading inne på streken.

 

 

Presset fra hjemmelaget hadde økt, og spillende manager Daniel ‘Bobby’ Moore var ofte involvert. Han var mannen bak da Adam Burnicle hadde en skummel mulighet, og etter at Sam Hodgson også hadde truffet tverrliggeren med et skudd, var det etter veggspill med Moore at Adam Burnicle tok seg inn i feltet og utlignet til 1-1 på overtid av første omgang. Det hadde vært en meget god og svært underholdende omgang, og siden det fortsatt var nokså tidlig valgte jeg å nøye meg med en brus i pausen snarere enn en cider. Det fikk foreløpig holde med den gode pinten med Appleshed jeg under litt tvil inntok med frokosten. Uansett, det var bare å håpe på mer av det samme i andre omgang, og de to lagene skuffet ikke da de leverte det som jeg i ettertid nok vil huske tilbake på som turens beste kamp.

 

 

Shildon jaktet et ledermål og hadde et par gode muligheter tidlig i omgangen, før Nathan Fisher skjøt like over på motsatt banehalvdel. Hjemmelaget hadde tilrevet seg et lite initiativ og både Hodgson, Moore, Burnicle og Jamie Harwood hadde gode sjanser, men avslutningene gikk enten over, utenfor eller ble reddet av West-keeper McHugh. Også Dominic Curl hadde en heading som ble reddet, før Nathan Fisher igjen var frempå og skjøt like utenfor på motsatt banehalvdel. Det så ut til å gå mot uavgjort 1-1 da West-innbytter Denver Morris gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Anthony Bell steg frem og sendte med straffemål i det 83. minutt gjestene i ledelsen mot sin tidligere klubb.

 

 

Det var litt mot spillets gang, men det virket nå som om West skulle få med seg tre sterke bortepoeng fra Dean Street. Shildon hadde imidlertid ikke resignert helt, og flere minutter på overtid var det igjen klart for straffespark da dommeren mente at West-innbytter Darren Richardson dro ned sin gamle lagkamerat Daniel Moore. Vi var i det fjerde tilleggsminuttet da Matty Robson tok sats, og han holdt hodet kaldt da han dundret ballen i mål nede i det ene hjørnet og utlignet til 2-2. Det var da også noe av det aller siste som skjedde, og det ble altså poengdeling foran 341 tilskuere sin hadde fått se en herlig fotballkamp. Jeg hadde hatt en flott revisit til Shildon, men gikk nå ganske snart mot inngangspartiet for å møte Peter Sixsmith som skulle skysse meg til Darlington.

 

Revisit:
Shildon v West Auckland Town 2-2 (1-1)
Northern League Division One
Dean Street, 28 August 2017
0-1 Ben Wood (11)
1-1 Adam Burnicle (45+1)
1-2 Anthony Bell (pen, 83)
2-2 Matty Robson (pen, 90+4)
Att: 341
Admission: £6
Programme: £2

 

Next game: 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town 
Previous game: 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’ 

More pics 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg