Onsdag 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic
Da jeg våknet i Blackpool kunne jeg konstatere at natteranglingen heldigvis hadde satt få fysiske spor denne gang. Jeg pakket etter hvert snippesken og forlot det ikke akkurat luksuriøse Singleton House Hotel. Jeg hadde en fortsatt gyldig 24-timers billett til Blackpool-trikkene, og valgte derfor å ta trikken fra Central Pier til North Pier og spasere derfra og til Blackpool North. Denne dagen hadde jeg planlagt å besøke Littletown i West Riding County Amateur League og se banen der Dennis Law i sin tid ble «oppdaget» mens han spilte for Huddersfield-reservene. Deres Beck Lane har vært en ønsket destinasjon en stund, men ved en tilfeldighet så jeg en ukes tid i forveien at kampen mot Lower Hopton hadde blitt reversert slik at det nå var en bortekamp for Littletown. Dette skyldtes visst dreneringsarbeid ved Beck Lane, og selv om klubben ikke bekreftet dette slik de lovet, var det snart åpenbart at dette var tilfelle, slik at jeg måtte ty til alternativer.
På listen over øvrige kamper jeg hadde vurdert, var det Houghton Main og Ball Haye Green som pekte seg ut, og etter å ha kansellert hotellet i Bradford bestemte jeg meg etter hvert for at det ville bli Houghton Main v Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Overnatting i området der hadde bydd på visse utfordringer, og et godt egnet overnattingssted jeg kikket litt på ble utsolgt mens jeg somlet. Derfor endte jeg opp med å booke meg inn på en tidligere brukt base i utkanten av Wakefield. Med innkjøpte smørbrød som medbragt frokost tok jeg nå plass i køen for 10.11-toget til Leeds, som jeg ble med helt til endestasjonen. Derfra var det bare en kjapp togtur ned til Wakefield Westgate, hvor jeg gikk ned til bussholdeplassen for buss 436 som skulle frakte meg den siste lille etappen ut til motorveien M1.
Rett på andre siden av denne motorveien ligger det store og flotte Cedar Court Hotel, der jeg hadde gjort et kupp ved å betale £33,08 for overnatting i et dobbeltrom. Etter rundt ti minutter på bussen kunne jeg stige av utenfor hotellet som de siste par årene også har vært base for Groundhop UK’s Easter Hop i NCEL, og da jeg kom inn i hotellets store lobby var det nesten så jeg forventet å bli møtt av Chris Berezai og Laurence Reade som var travelt opptatt med forberedelser og omringet av utålmodige groundhoppere som ventet på program-pakkene sine. Det var faktisk litt snodig å være der uten å se kjente fjes, men jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, og gikk deretter for å få meg litt mat i baren.
Mens jeg nippet til en pint og ventet på en ham & mustard sandwich, registrerte jeg at klokka gikk fort mot 15.36 og avgang for bussen jeg hadde blinket meg ut tilbake til Wakefield. Jeg fikk dog slukt mitt lille måltid og kommet meg ned til bussholdeplassen i tide til å rekke den. Fra Wakefield Westgate gikk turen med 16.04-toget ned til Thurnscoe, der jeg etter drøyt tjue minutter kunne hoppe av og finne bussholdeplassen for buss 219. Etter å ha betalt £4,20 for en dagsbillett ble jeg med bussen i et drøyt kvarter, før jeg i den lille landsbyen Middlecliffe kunne takke sjåføren vennligst for skyss og traske opp mot ettermiddagens kamparena, der det skulle være avspark allerede klokka 18.00 – noe som selvsagt skyldes mangel på flomlys.
Middlecliffe er en liten landsby som ligger mellom Darfield og Great Houghton – et lite stykke øst for Barnsley. Vi befinner oss altså nord i grevskapet South Yorkshire, og like nordvest for Middlecliffe ligger den tilsynelatende enda mindre Little Houghton. Dette er alle steder med en fortid der kullgruvedriften sto sentralt, og fotballklubben Houghton Main har vel sitt navn fra en av gruvene. Middlecliffe var også fødested for den tidligere engelske landslagsspilleren Wilf Copping, som spilte for både Leeds United og Arsenal i mellomkrigsårene. Jeg skal ikke begi meg ut på å gjette noe innbyggertall i Middlecliffe, der klubben altså spiller sine hjemmekamper, men Great Houghton skal på sin side ha snaut 2 500 innbyggere og er en del større. Uansett spaserte jeg opp langs Middlecliffe Lane, der jeg snart fikk fotball- og cricketbanen på min høyre hånd.
Etter å ha tatt meg opp til inngangspartiet helt øverst, sto portene åpne slik at det bare var å ta seg inn. Klubbhuset og dets bar var fortsatt stengt, og til tross for at det allerede var en del aktivitet her, hadde jeg også registrert at fotballmålene fortsatt lå på bakken og ikke var satt opp i forkant av det som skulle være Houghton Mains første hjemmekamp for sesongen. Mens klubbhuset ligger helt øverst på anlegget, er fotballbanen helt i motsatt ende, på andre siden av cricketbanen. Fotballbanen har på borte langside en flott sittetribune med plastseter i klubbens sorte og oransje farger, der klubbens initialer HMFC blir stavet av oransje seter. Ellers er det ikke engang hard standing, slik at man rundt resten av banen står rett på gresset. Mens jeg var der nede for å ta en liten rekognoserings-runde, kom også noen av spillerne og lederne for å reise målene.
Det var også tidligere en klubb som spilte under Houghton Main-navnet i en kort periode like etter første verdenskrig, før denne klubben – som opprinnelig het Darfield St. George – tok navnet Darfield FC og senere gikk under i 1932. Den skal ikke ha noen tilknytning til dagens Houghton Main-klubb som skal ha blitt stiftet etter andre verdenskrig. Det virker som om de har tilbragt mange av årene siden den gang i Barnsley Association League og Doncaster Senior League, og det var tilsynelatende fra førstnevnte at de i 2003 tok steget opp i Sheffield & Hallamshire County League, der de tok plass i Division Two. Opprykk i debutsesongen ble fulgt opp med et andre strake opprykk, og klubben befant seg i ligaens toppdivisjon. Våren 2009 trakk de seg av en eller annen grunn fra denne ligaen.
Da Houghton Main igjen returnerte et år senere, måtte de igjen starte i Division Two av denne ligaen, men med to strake divisjonstitler spilte de seg i 2012 igjen opp i toppdivisjonen på kortest mulig tid. Der har de befunnet seg siden, og andreplassen våren 2015 står som deres bestenotering i ligaen, der de denne kvelden altså skulle møte Swinton Athletic til ligaoppgjør. Da jeg gikk tilbake til klubbhuset, hadde også baren åpnet slik at jeg fikk meg en pint mens jeg ventet på avspark. Jeg ble fortalt at det ikke hadde blitt trykket noe program i anledning dagens kamp, og jeg fikk videre høre at det tydeligvis ikke var inngangspenger, så jeg gjorde opp for dette med å kjøpe flere lodd fra en loddselger.
Houghton Main hadde sesongåpnet halvannen uke tidligere, og hadde spilt to bortekamper. Etter først å ha vunnet 3-1 borte mot Millmoor Juniors hadde de lidd nederlag med samme sifre hos Denaby United, slik at de sto med en seier og ett tap. Swinton Athletic hadde på sin side kun spilt én kamp, og de hadde knust Denaby Main med hele 8-0 på bortebane, men jeg mistenkte at dette kanskje sa mer om et Denaby Main som endte forrige sesong som håpløs jumbo i Premier Division men likevel ble benådet fra nedrykk. Begge lagene virket å ha god tro på triumf denne dagen, og etter at jeg hadde fått snoke i dommerens eksemplarer av lagoppstillingene, var det tid for å følge spillernes eksempel og paradere den lange veien bort til fotballbanen.
Det var en noe avventende start, og i løpet av det første kvarteret var høydepunktet et noe komisk øyeblikk da en av tilskuerne fikk et ublidt møte med matchballen. Han satt og dinglet med beina på innsiden av «gjerdet» som omkranser banen, og etter en duell suste ballen rett mot ham og traff ham temmelig hardt midt i familie-juvelene så han deiset i bakken og vred seg i smerte. Brite som han var klarte han faktisk å aldri slippe taket i pinten sin der han lå en liten halvmeter inne på banen, men kampen måtte stoppes et lite minutt mens han tvekroket kom seg av banen igjen. Vi nærmet oss halvspilt omgang da gjestene tok ledelsen like etter at det hadde begynt å regne, og det var Justin Greenwood som ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Houghton-keeper Jack Hill til 0-1. Snart tittet sola frem igjen, men i dagens skiftende Yorkshire-vær hadde jeg nå midlertidig søkt tilhold på tribunen.
Med ti minutter til pause hadde hjemmelaget en god mulighet til å utligne, og jeg må innrømme at stensilen med hjemmelagets lagoppstillinger ikke var spesielt lett å lese da pennen ikke hadde gjort skikkelig gjennomslag, men det kan se ut som om hjemmelagets nummer 6, som skjøt etter at Swinton-keeper Jordan Watson var ute i feltet og avverget, var en Taylor Jenkins(?). Uansett ble hans skudd blokkert på streken av en forsvarer, og i stedet stormet gjestene rett i angrep, og sekunder senere lå ballen i Houghton-målet etter at Tommy Needham doblet ledelsen og sørget for at det sto 0-2 ved pause. Bortelaget valgte å ta pausepraten ute på banen mens hjemmelaget gikk den lange veien tilbake til klubbhuset.
For min del hadde jeg mot slutten av omgangen plutselig fått mageknip som skulle vise å ikke gi seg med det første, men jeg tok meg likevel over til klubbhuset for å hente meg en pint med Strongbow som jeg vel betalte £2,90 for. Det var kanskje for mye å håpe på at det skulle hjelpe, og det hadde det da heller ikke gjort da jeg igjen trasket over cricketbanen, der en klubbrepresentant ved hjelp av en dampveivals nå var i full gang med stellet av banen. Jeg ble stående en liten stund på denne langsiden ut mot cricketbanen og se andre omgangs første minutter før jeg gikk over igjen og tok oppstilling ved en av de moderne laglederbenkene som står på hver sin side av anleggets tribune.
Swinton Athletic startet andre omgang friskt, og drøyt fem minutter ut i omgangen hadde de en dobbeltsjanse der de først headet i tverrliggeren før returen ble glimrende reddet av Houghton-keeper Jack Hill. Han kunne dog intet gjøre etter snaut halvspilt omgang, da et frispark ble slått inn i feltet og Drew Sawdon styrte inn 0-3. Det virket avgjort, og kun et lite minutt senere måtte Houghton-keeperen igjen i aksjon med en god redning da han fikk slått til corner. Hjørnesparket ble stusset skummelt, men ble klarert, og med et kvarter igjen kom reduseringen til 1-3. Jeg har hatt visse utfordringer med å identifisere nummer 17 som vendte opp og scoret etter klabb og babb i Swinton-feltet, men jeg tror Jordan Portman var målscoreren.
Dette var innledningen på to-tre vanvittige minutter, for rett fra avspark ble ballen sendt opp i Houghton-feltet, der keeperen ropte «Keeper’s!» for så å tape duellen slik at Ryan Doxey kunne heade i mål til 1-4. Som om ikke det var nok, var snart ballen oppe på motsatt side, og nå var det Swinton-keeper Jordan Watson sin tur til å surre det til. Han fikk det for seg at han skulle drible inne i eget felt, og mistet ballen til det jeg mener var Jack Portman, som enkelt kunne sette inn 2-4 i det åpne målet. Tre mål på tre minutter ble kanskje for mye for Houghton Main-treneren som av dommeren nå fikk beskjed om å fjerne seg fra banen. Kanskje var det i seg selv en passende straff for Manchester United-drakta han hadde på seg, men det var nok snarere et resultat av hans nesten like sjokkerende tirade mot dommeren.
Han nektet plent for å ha kalt dommeren en «f***ing cunt», men det var neppe klokt å understreke det poenget ved å avslutte sin forsvarstale med å kalle kamplederen en «f***ing dickhead». Dette var ikke de eneste slike skjellsordene han liret av seg da han i harnisk marsjerte over for å se resten av kampen fra bak det ene målet. Han fikk sammen med det jeg anslo til 42 tilskuere se en kamp der de siste 10-15 minuttene fremsto litt som en transportetappe, men på overtid kunne innbytter Jake Ford økt ledelsen ytterligere. Hans skudd suste imidlertid utenfor bortre stolpe, og dermed endte det med borteseier 2-4. Swinton Athletic sto dermed med full pott etter to kamper. Jeg hadde planer om å bli igjen for å snakke litt med klubbrepresentanter og høre litt om ambisjoner for sesongen etc, men med magesmerter valgte jeg nå å returnere med første mulighet.
Noen minutter over åtte kom buss 219 som nå skulle frakte meg videre mot Barnsley, og etter tjue minutters tid var vi fremme ved jernbanestasjonen i Barnsley, der jeg skulle ha i underkant av ti minutter på meg til å bytte til tog. Det viste seg imidlertid at toget var forsinket, og etter hvert som forsinkelsen ble større og større, begynte jeg å frykte at det skulle lide samme skjebne som det forrige toget som åpenbart hadde blitt kansellert. Da skranglekassa til Northern endelig kom, var det rundt en halvtime forsinket, og det førte til at jeg ikke rakk bussen jeg hadde planlagt å ta fra Wakefield Kirkgate.
Jeg begynte derfor å gå mot Westgate-området, men kom snart på en ventende drosje som jeg praiet, og £7 fattigere ble jeg sluppet av utenfor Cedar Court Hotel. Jeg hadde planlagt å spasere til The New Inn på andre siden av motorveien for å unne meg en pint ved puben jeg tidligere har forlystet meg i sammen med andre groundhoppere, men formen var nå såpass laber at jeg droppet både dette og en stopp innom hotellbaren, og i stedet fant senga og lot meg underholde av Liam Neeson som hamlet opp med kultne albanere i Taken. Det hadde i hvert fall vært et fint besøk hos Houghton Main, og nå håpet jeg bare at jeg skulle våkne i bedre form dagen etter.
English ground # 439:
Houghton Main v Swinton Athletic 2-4 (0-2)
Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division
Middlecliffe Lane, 30 August 2017
0-1 Justin Greenwood (22)
0-2 Tommy Needham (35)
0-3 Drew Sawdon (66)
1-3 Jordan Portman (75)
1-4 Ryan Doxey (76)
2-4 Jack Portman (77)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 31.08.2017: England U20s v Netherlands U20s (@ AFC Telford United)
Previous game: 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick United