Torsdag 31.08.2017: England U20 v Nederland U20 (@ AFC Telford United)
Hvor skulle ferden gå denne torsdagen? Det var lenge det store spørsmålet, og torsdagen er jo gjerne ukens vanskeligste dag når det er snakk om å finne fotball-alternativer. Jeg hadde funnet en kamp i Humber Premier League, der Sculcoates Amateurs skulle spille hjemmekamp, og et hotell ble booket i Hull med muligheter til å avbestille gratis helt frem til klokka 12 samme dag. Kamparenaen der virket å være en nitrist kunstgressbane tilknyttet en skole, så jeg holdt mulighetene åpne så lenge som mulig i håp om ytterligere alternativer. Royton Town spilte hjemme i Manchester League, men det fristet ikke med en revisit dit, og heller ikke en kamp i Hertfordshire County League virket veldig fristende.
Det var takket være min Rangers- og groundhopper-kompis Anthony Robinson at jeg fikk vite om et par andre alternativer som stort sett dreide seg om aldersbestemt fotball. Det er normalt ikke helt min greie, men det engelske U20-landslagets kamp mot Nederland ble vurdert, samtidig som jeg også kikket på mulighetene for å heller se rugby. Leeds Rhinos skulle ta imot Hull FC, men et par dager tidligere hadde jeg snakket med Peter Sixsmith som selv skulle dit, og han mente jeg bare kunne glemme å få en billett da deres Headingley-stadion også er delvis stengt med redusert kapasitet i forbindelse med en ombygging. På et par dagers varsel endte jeg derfor opp med å bestemme meg for England U20-kampen, og kansellerte hotellet i Hull for å i stedet bestille overnatting i Telford-området.
Jeg våknet opp på flotte Cedar Court Hotel i utkanten av Wakefield, og angret litt på at jeg valgte å benytte meg av deres frokost-buffet da regningen vel kom på over £15. Jeg var i hvert fall mett da jeg sjekket ut og gikk for å ta 09.54-bussen inn til Wakefield, men jeg var ikke den eneste som ble stående og vente på buss 444 som aldri kom. Den hadde fortsatt ikke dukket opp da en av Yorkshire Tiger-bussene kom klokka 10.31, og dermed mistet jeg toget jeg hadde siktet meg inn på fra Wakefeld Westgate. Etter et togbytte ved Birmingham New Street var det derfor en time senere enn planlagt at jeg steg av ved Wellington stasjon.litt over klokka to Jeg betalte £4,40 for en dagsbillett og lot buss nummer 7 frakte meg opp til Trench-området, der jeg hadde betalt £30 for overnatting ved Furnace House.
Telford er en såkalt new town som ligger øst i grevskapet Shropshire – drøyt to mil øst for Shrewsbury, og snaut fem mil nordvest for Birmingham. Byen ble anlagt i 1960- og 1970-årene og fikk navn etter Thomas Telford, som i sin tid sto bak mange vei- og jernbaneprosjekter i Shropshire. Den hadde sitt utspring i flere små byer og landsbyer som allerede lå der, slik som Wellington, Oakengates, Madeley og Dawley, for å nevne noen. Ikke minst har tilflytting fra Birmingham og Wolverhampton sørget for at Telford med sine drøyt 150 000 innbyggere nå er Shropshires største by, og fortsatt en av de raskest voksende i Storbritannia. Rett sør for byen ligger Ironbridge Gorge som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette er en dal dannet av elven Severn, og den er har fått sitt navn etter jernbanebroen der som var sitt første av sitt slag i verden. Wellington er på sin side det største av stedene som har vokst frem til å bli Telford, og har alene drøyt 25 000 innbyggere. Det er her man finner AFC Telford Uniteds hjemmebane New Bucks Head.
Jeg hadde som nevnt betalt £30 for overnatting ved Furnace House, og jeg fikk snart sjekket inn etter en prat med den joviale verten. Han hadde anbefalt maten ved pub-restauranten The Dun Cow noen minutters gange nede i veien, og etter å ha sett på menyen han hadde liggende virket det som et godt tips. Siden det var torsdag, hadde jeg tenkt å unne meg en curry på en lokal Wetherspoons-pub, men det kunne jeg like godt gjøre på The Dun Cow, og selv om det med gårsdagens mageknip friskt i minne kanskje ikke var det lureste å bestille min Lamb Madras «hot», så var det et herremåltid jeg fikk servert. Etter å svettet meg gjennom min tidlige middag, ble den skyld ned med en pint Strongbow, og deretter kunne jeg hoppe på buss 7 tilbake mot Wellington.
Jeg hadde fått bekreftet at det ikke var nødvendig å forhåndsbestille billett til kveldens kamp, og at det ville være mulighet for å betale i inngangspartiet, så det var ingen vits i å dra bortom New Bucks Head riktig ennå. Neste stopp ble i stedet puben The Cock Hotel noen få minutters gange lenger nede i veien. En pint eller to med Oldfields cider og noen pork scratchings senere brøt jeg omsider opp og trasket bortover mot New Bucks Head, der det allerede var aktivitet og tilløp til kødannelse ved inngangspartiene. På utsiden der så jeg en av programselgerne gå forbi, og jeg punget ut £3,50 for det som viste seg å være et felles-program som også dekket U21-lagets kamp mot Latvia og U19-lagets kamp mot Tyskland, som begge skulle spilles førstkommende tirsdag. Det er vel ikke altfor ofte at jeg betaler mer for kampprogrammet enn for selve inngangen, men etter å ha sugd i meg en siste dose nikotin fikk jeg betalt meg inn med £3 og kunne kikke innenfor.
Dette er jo som nevnt hjemmebanen til AFC Telford United, men siden det ikke var den klubben jeg skulle se i aksjon, skal jeg ikke gå altfor mye i detalj her. Likevel skal det nevnes at dagens klubb ble stiftet i 2004 etter at forgjengeren Telford United gikk konkurs. Sistnevnte klubb ble stiftet allerede i 1872 som Parish Church Institute og ble noen år senere omdøpt til Wellington Town, før den i 1969 tok navnet Telford United. De hadde spilt seg opp via Birmingham & District League, Cheshire County League og Southern League da de i 1979 var med å stifte Conference. De var ved tre anledninger vinner av FA Trophy, men måtte altså legge ned driften i 2004, og stafettpinnen ble etter hvert tatt over av AFC Telford United, som ble stiftet av supporterne. Etter å ha startet i NPL Division One spilte de seg opp i Conference Premier, men har nå for tiden tilhold i Conference North.
New Bucks Head er bygget på samme sted som den flotte forgjengeren Bucks Head sto, og der begynte man i 2000 arbeidet med å rasere det gamle stadionet og bygge et nytt som sto klart i 2003. Telford Uniteds første sesong der endte jo med gråt og tenners gnissel, men har deretter naturlig nok vært hjemmebane for AFC Telford United helt siden dens oppstart. På den ene langsiden har man sittetribunen Sir Stephen Roberts Stand, som er en nokså tidstypisk og noe steril affære med VIP-bokser i bakkant. I hjørnet mot den ene kortsiden finner man «boksen» som huser politiets kontrollrom, mens det i det andre hjørnet er noen kontorer. De to kortsidene er for øvrig temmelig identiske, og disse er klassiske ståtribuner med blå bølgebrytere og med buede tak. På bortre langside er det også ståtribune, men her står man under åpen himmel, og denne delen av anlegget domineres også av baksiden på et murbygg som vel huser blant annet klubbkontorer.
Jeg hadde fryktet et temmelig trist nybygg, men selv om ikke New Bucks Head akkurat fikk blodet til å bruse av begeistring, var det langt bedre enn fryktet. Jeg ble positivt overrasket og er til og med tilbøyelig til å si at jeg likte meg nokså godt der. Da jeg kom inn på hovedtribunen, så jeg imidlertid at det i motsetning til det jeg hadde blitt informert om på utsiden også tydeligvis hadde blitt åpnet for tilskuere på en av kortsidene, og etter å ha knipset et par bilder fra sittetribunen gikk jeg bort mot hjørnet for å sjekke ut mulighetene for å ta meg over på ståtribunen bak mål. Der var en kar allerede i ferd med å overtale en vakt til å slippe ham forbi motsatt vei, og etter at jeg foreslo at vi byttet plass, gikk vakten med på dette. Det var bra, for i løpet av kampen fikk tilskuerne også lov til å røyke i den ene enden av ståtribunen under åpen himmel på bortre langside.
Det engelske U20-landslaget ble jo i sommer verdensmestre etter å ha slått Venezuela i VM-finalen i Sør-Korea, og de skulle nå vise seg frem for Shropshire-publikummet. Flere av spillerne som var involvert i sommerens triumf er jo nå borte etter å ha tatt steget opp på U21-laget, slik som for eksempel Dominic Solanke som ble kåret til turneringens beste spiller, men samtidig har man selv hentet opp noen av spillerne som var med å sikre EM-tittelen for England U19 i sommerens turnering i Georgia. Det jeg merket meg som litt snodig var at det knapt var en eneste etnisk engelskmann i troppen, og det skulle vise seg at det til tross for at så godt som hele troppen ble brukt, kun var én etnisk anglosaksisk unggutt på banen for England denne kvelden – inntil han ble byttet ut.
England-manager Keith Downing startet med fem av spillerne som hadde spilt i sommeren U19-finale i Georgia, men det var nederlenderne som hadde kampens første sjanse da Leeds Uniteds nye signering Jay Roy Groot snublet i egne bein da han kom alene med Englands Bermuda-fødte keeper Nathan Trott. Hollenderne syntes å spille godt til de kom frem til Englands 16-meter, der det virket å stoppe opp og skorte på idéer og evne til å trenge gjennom et forsvar der stopperparet med Leicester Citys Darnell Johnson og Aston Villas Easah Suliman tilsynelatende hadde god kontroll. Da virket det skumlere når England angrep, og spesielt var Chris Willock – som i sommer forlot Arsenal til fordel for Benfica – god på høyrekanten. Ved snaut halvspilt omgang sto han bak forarbeidet da England burde tatt ledelsen ved Isaac Buckley-Ricketts, men spissen som er på utlån fra Manchester City til Twente hadde på seg ryggsekken og skjøt over.
Drøyt fem minutter senere fikk dog England sitt ledermål etter at Tottenham-spiller Marcus Edwards ble felt rundt 20 meter fra mål, og han sendte selv frisparket rett i krysset bak keeper Justin Bijlow. Det nærmeste nederlenderne kom utligning før pause var et skudd fra Ilias Alhaft som gikk like utenfor. Dermed 1-0 til pause etter en nokså jevn første omgang, men kampen skulle endre karakter tidlig i andre omgang. Nederlands kaptein Justin Hoogma kastet seg inn i et desperat forsøk på å hindre Stephy Mavididi å komme alene med keeper, og det jeg oppfattet som en glimrende takling ble av den bedre plasserte dommeren ansett som alt annet, slik at Hoffenheim-spilleren fikk se det røde kortet. Dette var et vendepunkt i kampen, for herfra og ut kunne det blitt nokså stygt da England utnyttet overtallet.
Det var imidlertid først med tjue minutter igjen at England doblet sin ledelse da Stephy Mavididi – på lån fra Arsenal til Preston North End – løp fra sin oppasser og satt inn 2-0. Drøyt fem minutter senere dundret Darnell Johnson inn 3-0, og det var fortsatt tid til å øke ytterligere da Marcus Edwards fikk sjansen fra straffemerket, men i stedet for å sette inn sitt andre mål, sendte han ballen over. Dermed endte det 3-0 i denne treningskampen, og jeg kunne ta farvel med den trivelige vakta som ved det som for anledningen var røykesone hadde fortalt om kvelden da Wolverhampton-reservene spilte hjemmekamp her mot Liverpool-reservene med en Steven Gerrard på vei tilbake fra skade. Han mente det hadde vært 7 000 og sannsynligvis også rundt 7 500 innenfor portene den kvelden, og det overgår jo dagens kapasitet på 6 300.
Likevel lot vi oss imponere av at 2 321 tilskuere nå hadde møtt frem og sett Englands U20-lag, og det var mer enn også denne vakten hadde tippet. Jeg hadde spørrende lurt på om det var over 1 500 til stede, og etter å ha dratt litt på det, mente han seg sikker på at det var nærmere 2 000 enn 1 500, men dette må sies å ha vært nokså imponerende fremmøte. Selv trasket jeg snart tilbake til Cock Hotel der jeg unnet meg en siste pint før jeg igjen gikk for å ta buss nummer 7 tilbake til mitt krypinn. Jeg hadde i det minste fått se en fotballkamp denne kvelden, og sa meg tross alt fornøyd med det da jeg krøp under dyna og begynte å se frem mot neste dag og en destinasjon jeg hadde sett frem til å besøke.
English ground # 440:
England U20s v Netherlands U20s 3-0 (1-0)
Friendly
New Bucks Head (@ AFC Telford United), 31 August 2017
1-0 Marcus Edwards (27)
2-0 Stephy Mavididi (70)
3-0 Darnell Johnson (76)
Att: 2 321
Admission: £3
Programme: £3,50
Next game: 01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United
Previous game: 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic
