Lørdag 19.08.2017: Sunderland v Leeds United

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er ingen tvil om at ‘hovedretten’ for meg denne lørdagen var kampen hos Percy Main Amateurs, og jeg hadde egentlig allerede bestemt meg for å dra dit denne lørdagen da jeg under planleggingen av turen etter hvert merket meg at Sunderland v Leeds United hadde blitt TV-kamp med sent avspark, og at det kunne la seg gjøre å kombinere de to slik at Sunderland-kampen kunne bli en bonus og Stadium of Light kunne besøkes på et tidspunkt da det uansett ikke var særlig annet på menyen. Min snedige plan for å ta meg hurtigere ned til Stadium of Light gikk altså ut på å ta taxi fra Percy Main via Tyne-tunnelen, og etter omsider å ha fått sjåføren til å oppdage hvor Brockley Whins er, klarte jeg vitterlig å komme meg på et tidligere tog fra metro-stasjonen der, etter å ha sluppet omveien via sentrale Newcastle. Jeg fikk så vidt presset meg inn på den allerede stappfulle metroen, og sto som sild i tønne omringet av Leeds-fans og politi til vi ankom stasjonen Stadium of Light. Siden det virket som om metroen ville bli holdt igjen en stund der, hoppet jeg av i stedet for å bli med ytterligere en stasjon til St. Peters.

Det skulle vel i utgangspunktet være unødvendig å fortelle at Sunderland ligger nordøst i England, drøyt halvannen mil sørøst for Newcastle. Byen var på et tidspunkt blant verdens største hva gjelder skipsbygging, men det siste verftet stengte i 1988. I flere hundre år hadde byen også kullgruvedrift som en viktig næringsvei, men den siste gruven i området stengte i 1994. Også den kommersielle glassindustrien man har drevet med her er nå borte. I stedet er det nå i stor grad nye servicenæringer som har tatt over. Innbyggerne i Sunderland kalles som kjent gjerne mackems, og selve byen har snaut 185 000 av dem. Da jeg vurderte min snedige reiserute ned fra Percy Main, rådførte jeg meg blant med Newcastle United- og Gateshead-supporter Shaun Smith, som ikke overraskende mente at jeg måtte kunne finne bedre ting å gjøre ved å holde meg i Newcastle-traktene heller enn å dra ned til Sunderland. Motsetningene mellom Newcastle og Sunderland kan spores helt tilbake til den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, da de såkalte roundheads sto sterkt i Sunderland i motsetning til rojalistene i Newcastle, og oppgjørene mellom Newcastle United og Sunderland er jo fortsatt blant de heftigste og mest prestisjefylte derbies i England.

Kanskje Sunderland skal få noen ekstrapoeng fra denne kanten, da de i motsetning til Newcastle tross alt stemte for Brexit, men det er en helt annen sak. Uansett trasket jeg nå fra metrostasjonen sammen med en horde av Leeds-supportere som ble holdt under oppsyn av en mengde politifolk. Det hindret ikke at det flere ganger på den korte turen brøt ut slagsmål mellom Leeds-fans og hjemmefans langs den ikke spesielt lange ruta, og det var i ferd med å utarte ytterligere idet jeg svingte ned mot billettkontoret og overlot dem til å slå hverandre helseløse der oppe på veien. Min Leeds-kompis Steve hadde fortalt at det tidvis har vært et anstrengt forhold mellom de to, og kanskje var det dette som nå fikk utløp. Jeg fikk uansett snart kjøpt meg en billett til £25, og før jeg entret arenaen, fant jeg også en programselger som ga meg et eksemplar av dagens program i bytte mot £3. En svipptur innom klubbsjappa fikk vente til etter kamp.

De som begynner å bli såpass godt voksne at de husker tilbake til en tid da engelsk toppfotball var langt morsommere og og fortsatt hadde massevis av sjarm,, vil kanskje smilende (om man da ikke er Leeds-supporter) minnes bildene av Sunderland-manager Bob Stoke som løpet jublende over Wembley-matta i sin karakteristiske Trilby-hatt etter den sensasjonelle FA Cup-triumfen over Leeds United i 1973. Dette er fortsatt den siste store tittel Sunderland har sikret seg, men tilbake i de riktig gamle dager var det langt mer sølvtøy som havnet der oppe i nordøst. Klubben ble i 1879 stiftet under navnet Sunderland & District Teachers, og var som navnet sier faktisk en klubb for lokale lærere. Man åpnet dog raskt for også andre, og et meget slagkraftig lag ble etter hvert bygget opp – ikke minst takket være import av skotske spillere. Navnet hadde for lengst blitt forkortet til Sunderland AFC da de sommeren 1890 ble valgt inn i Football League på bekostning av Stoke City.

Ligaens grunnlegger William McGregor kalte laget «The Team of All Talents» etter at de hadde beseiret hans Aston Villa 7-2, og allerede i sin andre sesong i Football League sikret Sunderland seg sin første ligatittel våren 1891 – en tittel de forsvarte sesongen etter. Nye ligatitler fulgte i 1895, 1902 og 1913, og Sunderland var fortsatt et godt lag da man startet opp igjen etter første verdenskrig, men måtte vente til 1936 før de vant sin sjette ligatittel. Faktisk er dette siste gang et lag i stripete drakter har vunnet den engelske ligaen! Året etter vant klubben sin første FA Cup med finaleseier 3-1 over Preston North End. Etter andre verdenskrig var ikke Sunderland like sterke, og en imponerende periode på 68 år i toppdivisjonen endte med nedrykk i 1958.

Siden den gang har de rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene et utall ganger, men det var som andredivisjonslag at de i 1973 spilte seg frem til finalen i FA Cupen. Motstander Leeds United var Englands sannsynligvis beste lag på den tiden, og de fleste eksperter var overbevist om at dette ville bli ren plankekjøring. Men med 100 000 på tribunene sendte Ian Porterfield andredivisjonslaget i føringen, og da Sunderland-keeper Jimmy Montgomery i andre omgang leverte en vanvittig dobbelt-redning verden kanskje aldri har sett maken til, seiret etter hvert David over Goliat. Etter dette har det vært få titler å feire, og det nærmeste man har vært er to tapte finaler – 0-1 for Norwich City i ligacupen i 1985, og deretter 0-1 for Liverpool i FA Cupfinalen i 1992. Den ene sesongen man tilbragte på nivå tre i 1987/88 står som klubbens sportslige bunnivå, men de tok seg tilbake til toppdivisjonen igjen, og har i perioder fortsatt sin heistilværelse; senest med nedrykk fra Premier League i våres.

Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på Sunderlands gamle hjemmebane Roker Park, men da den hersens Taylor-rapporten etter Hillsborough-tragedien ble lagt frem i 1990, vurderte Sunderland-styret snart å bygge nytt stadion snarere enn å forsøke en vanskelig ombygging. Dermed ble Stadium of Light bygget, og etter 99 år på Roker Park kunne de i 1997 flytte inn på det som da høstet mange lovord som et storslått stadion. Man kan ikke benekte at det er storslagent og funksjonelt sett et flott, moderne stadion som garantert tjener klubben bedre i disse dager enn hva Roker Park ville gjort, men likevel blir det for min del litt kjedelig og karakterløst, og igjen er det denne følelsen at man like gjerne kunne befunnet seg hos Southampton, Middlesbrough, Derby County, Coventry City etc – i hvert fall om det ikke hadde vært for fargen og påskriften i setene og det faktum at Stadium of Light er en del større enn de andre nevnte. Min personlige favoritt-detalj ved anlegget befinner seg på utsiden, og det er den artige statuen av Bob Stokoe.

Tribunene har navn etter kompassretningene, og jeg hadde sikret meg plass på kortsiden South Stand. Bak motsatt mål har North Stand sammen med langsiden West Stand en etasje mer enn de to øvrige, og er dermed noe høyere. Jeg hadde åpenbart blingset voldsomt da jeg med ti minutter til avspark tok meg innenfor og befant meg på West Stand, men heldigvis kunne jeg uhindret ta meg rundt på «gangveien» slik at jeg kom meg over på South Stand, der jeg faktisk hadde plass. Derfra kunne jeg speide over på Leeds-supporterne som befant seg på en fullpakket øvre del av North Stand, og min Leeds-kompis Steve, som med nød og neppe hadde klart å sikre seg en borte-billett, var et eller annet sted der oppe sammen med noen kompiser. Det hadde visst vært voldsomt rift om de 2 900 bortebillettene, og Sunderland skal ifølge Steve ha avvist å gi de flere billetter. Det er litt snodig all den tid fremmøtet denne dagen var skuffende svakt etter forholdene, for etter hvert skulle det vise seg at det offisielle tilskuertallet var 31 237 i et stadion med kapasitet på 49 000 – og da ser jeg slett ikke bort fra at man også har talt med noen sesongkortinnehavere som kanskje hadde bestemt seg for heller å se kampen for TV, for det var meget glissent mange steder.

De som hadde møtt opp og befant seg i den harde kjerne av hjemmesupportere på South Stand gjorde i hvert fall sitt ytterste for å skape stemning, og snart var det klart for avspark i en kamp mellom to lag som begge sto med 5 poeng etter tre serierunder. En ekstra spiss på kampen var det kanskje også at Sunderland nå ble ledet av den tidligere Leeds-manageren Simon Grayson, og det var hans nye klubb som startet best. Lewis Grabban var akkurat litt for sent frempå for å kunne styre et innlegg i mål, og James Vaughan hadde deretter flott skuddlege til å sende The Black Cats i føringen om det ikke hadde vært for en oppofrende blokkering fra Pontus Jansson som kastet seg foran skuddet som virket ha retning mot mål. Snaut tjue minutter var spilt da hele stadionet nok trodde at Lewis Grabban skulle score.

Han fikk en fin pasning, dro av en mann og plasserte ballen forbi Leeds-keeper Felix Wiedwald, men Leeds-forsvarer Liam Cooper hadde kommet seg tilbake på streken og fikk nok av kraniet på ballen til å heade den i tverrliggeren og ut i Leeds-keeperens trygge favn. Det var kanskje et lite vendepunkt, for Sunderland hadde dominert frem til det, men kun et minutts tid senere lå ballen i hjemmelagets nett. Lamine Kone hang overhodet ikke med da Ezgjan Alioski spilte gjennom Samuel Sáiz som plasserte ballen forbi hjemmekeeper Jason Steele. 0-1 totalt mot spillets gang, men nå endret kampen karakter, for Sunderland hadde hatt sin beste periode, mens Leeds nå virket skumlere når de kom fremover. Lee Cattermole fikk likevel testet Leeds-keeperen med et langskudd før lagene gikk i garderoben med 0-1 på resultattavla.

Andre omgang fortsatt der den første hadde sluttet; med et plutselig tannløst Sunderland som var totalt ugjenkjennelige sammenlignet med kampens første tjue minutter, og et Leeds som virket å stadig spille på seg mer selvtillit. Alioski hadde en kanon av et frispark som gikk rett på Sunderland-keeperen som gikk bokset unna. Med et kvarters tid igjen ble Sunderland kontret i senk, og et hardt innlegg fra målscorer Sáiz virket litt for hardt og høyt, men Stuart Dallas kom seg på et eller annet vis over ballen og fikk headet inn 0-2 fra bakre stolpe. Det var liten tvil om at dette var game over, for det virket nå ikke som om Sunderland ville klare å score om de så spilte hele kvelden. Det hadde de da heller ikke klart da dommeren blåste av, selv om Billy Jones når sant skal sies var nære på da han avsluttet i nettveggen helt på tampen. Dermed 0-2, og jeg forlot Stadium of Light med en følelse av at dette kanskje kan være Leeds United sin sesong.

Etter kampslutt gikk jeg rundt til klubbsjappa som ganske riktig fortsatt holdt åpent, og der fikk jeg sikret meg en pin til min samling. Etter Sunderlands hjemmekamper opererer metroen med et system der det kun er nordgående tog mot Newcastle som stopper ved stasjonen Stadium of Light, og kun sørgående tog som stopper ved St. Peters. Det var uansett såpass folksomt med lange køer at jeg bestemte meg for å i stedet spasere over broen Wearmouth Bridge inn til Sunderland sentrum. Jeg hadde nemlig ikke spist siden frokost, og nå var jeg skrubbsulten, så da jeg kom over på sørsiden av elven Wear, satt jeg kursen mot Wetherspoons-puben The William Jameson, der jeg visste at jeg i hvert fall ville få servert et måltid. Dessverre ble den tilhørende pinten servert i plastglass, men slikt får man vel tåle.

Etter å ha fått litt mat i skrotten, gikk jeg den korte veien til Sunderland jernbanestasjon for å ta toget opp til Newcastle. Jeg rakk akkurat 20.39-toget som brukte 25 minutter på ferden, og jeg unnet meg en pint på The Centurion mens jeg ventet på neste buss som skulle frakte meg tilbake til min base ved Royal Hotel i Dunston. Der var det liv i lokalene, og tydeligvis en stor privat fest i et av rommene, og før jeg trakk meg tilbake lot jeg meg friste til å ta en siste pint eller to mens jeg kikket litt nøyere i dagens kampprogrammer. Det hadde vært en begivenhetsrik dag der høydepunktet var besøket hos Percy Main Amateurs, og jeg var på langt nær ferdig med hverken nordøst eller Newcastle-området for denne turen, selv om ferden dagen etter ville bringe meg litt sørover igjen for en stakket stund.

English ground # 429:
Sunderland v Leeds United 0-2 (0-1)
Championship
Stadium of Light, 19 August 2017
0-1 Samuel Sáiz (21)
0-2 Stuart Dallas (76)
Att: 31 237
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £2,49

Next game: 20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield
Previous game: 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Quorn

More pics

Lørdag 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Wallington

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg var allerede dagen før klar over at jeg ville få en enda litt tidligere start på lørdag morgen, og ikke minst en noe mer kronglete reisevei på den lange ferden opp til Newcastle. Da jeg i løpet av fredagen hadde tatt en ny sjekk av reiseruten, så jeg nemlig at det var satt opp buss for tog mellom Norwich og Peterborough denne helgen, og dermed valgte jeg å komme meg opp ekstra tidlig for å komme meg med en tidligere avgang og forhåpentligvis unngå å miste forbindelsen fra Peterborough i tilfelle forsinkelser. Det viste seg i stedet at de to timene og ti minuttene som var «beregnet» åpenbart var et meget forsiktig anslag som tok stor høyde for nettopp forsinkelser, og bussen endte opp med å kun bruke en time og 35 minutter til Peterborough, slik at jeg plutselig hadde god tid der før jeg til og med kom meg på et tidligere tog nordover enn planlagt.

Overnatting i Newcastle sentrum var dyrt denne dagen, og jeg hadde måttet punge ut med minst det dobbelte eller tredobbelte av de £40 jeg endte opp med å betale for kost og losji ved Royal Hotel i Dunston-området av Gateshead. Bussruta Red Kite 47 brukte i underkant av ti minutter på å frakte meg fra Newcastle stasjon til holdeplassen rett utenfor dette etablissementet, der jeg like etter klokka 12 entret i håp om å kunne få sjekke inn – eller i hvert fall få slenge fra meg bagasjen – nesten en time før opprinnelig innsjekkingstid. Det viste seg å ikke være noe problem, og jeg ble raskt sjekket inn før jeg etter kort tid gikk ut igjen for å ta bussen tilbake til Newcastle sentrum. Deretter var det bare å ta metroen vestover fra Monument til Percy Main, hvor Percy Main Amateurs spiller sine hjemmekamper på Purvis Park, kun et steinkast eller to unna metrostasjonen.

Percy Main er opprinnelig en liten landsby som nå i stor grad for lengst har blitt spist opp av nabobyen North Shields i øst, som igjen har blitt en del av ‘stor-Newcastle’. Vi befinner oss altså i grevskapet Tyne & Wear, omtrent en mil øst for sentrale Newcastle – på den nordlige bredden av elven Tyne, og rett ved den nordlige enden av Tyne-tunnelen som var faktisk var sentral i mine kampplaner denne dagen. Jeg hadde nemlig tenkt meg videre til TV-kamp med sen kampstart i Sunderland, og hadde derfor tenkt å la en taxi frakte meg over elven og til en av metrostasjonene der for å spare tid sammenlignet med å dra innom sentrale Newcastle og bytte metro der for så å dra utover igjen på den sørlige siden. Men først var det duket for det som for meg var dagens klare høydepunkt; nemlig kampen mellom Percy Main Amateurs og Wallington i Northern Alliance Premier Division.

Avspark i denne kampen var klokka 14.30, og det var med rundt tre kvarter til avspark at jeg tok meg inn inngangspartiet som går gjennom klubbhuset og betalte mine £2 i inngangspenger. Etter at de lokale først nok undret seg litt over hva dette var for en fremmedkar, fikk jeg en varm velkomst. En bunke med kampprogrammer var også en gledelig bonus, og for 50p kjøpte jeg et eksemplar før jeg bestemte meg for å kjøpe med et ekstra til en samler jeg kjenner. Ytterligere £3 ble byttet mot en pin til min samling, etter at jeg også hadde fisket opp £1,50 for en boks Strongbow. Under en samtale med en av klubbrepresentantene fant de omsider ut av hvor jeg hadde kommet fra, og nå ville klubbens programredaktør gjerne ha et kort intervju så han kan kunne lage en liten sak om mitt besøk i neste program. Selv om jeg var noe usikker på hvor interessant det ville være for leserne, kunne jeg selvsagt ikke si nei til det.

Percy Main Amateurs ble i 1919 stiftet av en gruppe soldater som kom hjem fra første verdenskrig, og da de ble med i Northern Amateur League, debuterte de med å vinne ligaen i sin første sesong. I løpet av 1920-årene ble denne ligaen vunnet hele fem ganger, samtidig som de gjorde de godt i flere lokale cuper. I 1929/30-sesongen tok de seg også helt til kvartfinalen i den prestisjetunge FA Amateur Cup. Etter dette fulgte et mellomspill i Tyneside Senior League før de var tilbake i Northern Amateur League. Etter ytterligere to ligatitler der, tok de i 1968 plass i Northern Alliance, der de åpenbart har holdt seg siden. Northumberland Amateur Cup-titler i 1968, 1970 og 1971 ble fulgt opp med seier i Northern Alliance League Cup da Bedlington Terriers ble slått i finalen året etter.

Klubben hadde en god periode på begynnelsen av 1980-årene, og vant Northern Alliance-tittelen i både 1981 og 1982, og fulgte året etter opp med en andreplass samtidig som de spilte seg helt frem til femte runde av FA Vase. Etter dette gikk det litt tyngre, og i 1991 måtte de ta turen ned i ligaens Division One. De var tilbake i toppdivisjonen i 1999, men rykket i 2006 ned igjen. Siden den gang har de rykket opp og ned ved flere anledninger, men har nå vært tilbake i ligaens øverste divisjon siden 2015, og en av de lokale mente at man igjen vil være fornøyd med å konsolidere og holde nedrykkssonen på avstand. Derfor håpet han at de kunne sikre seg sesongens første seier når Wallington nå kom på besøk denne lørdagen.

Purvis Park het opprinnelig Middle Row Park, men ble i 1996 omdøpt til ære for Ian Purvis, som hadde tjent klubben i over 50 år som både spiller, klubbsekretær og formann. Fotballbanen ligger rett ved siden av den lokale cricketklubben, men de to klubbene har egne fasiliteter og hvert sitt klubbhus og inngangsparti, og banene er adskilt av en hekk. Det aller meste av fotballbanens fasiliteter er å finne på langsiden der man også finner klubbhuset. Dette står på banehalvdelen nærmest cricketbanen, og har et overbygg som langs hele dets front gir tak over hodet til tilskuerne som velger å se kampen herfra. Her står man opphøyet fra gressmatta, og spillerne må på sin vei fra garderobene gå ned noen trapper når de skal innta banen. Videre bortenfor dette har man fortsatt et platå der det er hard standing som gjelder.

De øvrige sidene virker ikke å være ment for tilskuerne, men i det høye gresset (og villnisset) på bortre langside hadde min groundhopper-kompis Lee Stewart fortalt meg at det skjulte seg en mengde hagegnomer. Temmelig snodig, men det viste seg å stemme. En cricketkamp var allerede i gang på banen ved siden av, og noen av aktørene der skulle i løpet av kampen benytte pauser i spillet til å kikke rundt hekken for å se på fotballkampen, samtidig som et par av tilskuerne vandret litt frem og tilbake. Percy Main hadde tapt sine to første kamper, borte mot Ashington Colliers og borte mot regjerende mester Killingworth Town. Også Wallington hadde tapt begge sine kamper – begge hjemmekamper – mot Seaton Delaval og Birtley Town.

Etter mitt besøk hos Seaton Delaval Amateurs tre dager tidligere, var jo dette min andre kamp i Northern Alliance. Igjen hadde jeg fått høre hvordan dette nå er en temmelig åpen divisjon som ikke lenger domineres av én klubb, men selv om Killingworth Town er tittelforsvarer og slo Percy Main i forrige kamp, ga min samtalepartner uttrykk for en følelse av at de muligens er noe svekket, og han hadde ikke latt seg imponere eller avskrekke selv om Percy Main fikk 0-3 i sekken. Igjen var det klubber som Birtley Town, Seaton Delaval Amateurs og Newcastle University som ble nevnt som tittelutfordrere, mens han også advarte mot et Ashington Colliers som mange synes å ha god tro på denne sesongen. Men nå hadde jeg da jeg leste i dagens kampprogram sett en urovekkende sak angående Percy Main Amateurs.

Det viser seg nemlig at klubbhuset er i så dårlig forfatning at det ikke lenger anses som levedyktig, og det kreves dessverre rivning og bygging av et nytt klubbhus. Av en eller annen grunn anser klubben det ikke mulig å fortsette driften uten at så skjer, og mener at man i så fall vil kunne bli tvunget til å legge ned driften. De hadde hatt ekspertise på befaring og fått et prisoverslag som jeg mener de sa var £150 000. Det er kanskje en ukelønn for en gjennomsnittlig Premier League-diva, men en aldeles vanvittig formue for en klubb som Percy Main Amateurs, selv om de har startet en innsamlingsaksjon. Håpet er kanskje at de lokale myndigheter kan bistå, og det er nok derfor klubben forsøker å tegne et bilde av det som også skal bli et community center med diverse tilbud for lokalbefolkningen.

Det høres kanskje ikke spesielt sjarmerende ut, men det vil være særdeles trist om klubben skulle opphøre å eksistere. Selv om det dessverre kun er en dråpe i havet, donerte jeg derfor £20 til saken, selv om den aktuelle klubbrepresentanten forsøkte å presse seddelen tilbake i lommeboka mi. Jeg fikk overtalt ham til å ta imot ved å foreslå at han til gjengjeld kunne sende meg et eksemplar av neste program der saken om mitt besøk skulle figurere, og etter at han også insisterte på å få spandere min neste Strongbow, kom vi til slutt til en enighet. Nå var det uansett på tide å rette oppmerksomheten mot kampen, og med ny forsyning av gyllen nektar fra Herefordshire kunne jeg gå for å spore opp lagoppstillingene for deretter å ta oppstilling i påvente av at spillerne skulle innta banen.

Percy Main Amateurs startet best, og fikk belønning i det 14. minutt da Jonathan Storey rundet keeper og fra skrått hold satt ballen i mål via en forsvarer som desperat forsøkte å avverge helt inne på streken. Dermed 1-0, og fem minutter senere sendte vertenes Jacob Forster i vei et godt skudd som dog duppet akkurat litt for sent. Ytterligere to minutter frem i tid ble et innlegg nesten styrt i eget mål av en borteforsvarer, men Wallington slapp med skrekken, og etter dette jevnet det seg ut før gjestene også tok over. 25 minutter var passert da Percy Main-keeper Robert Rodgerson måtte i aksjon på et skudd som fikk en lei sprett, og drøyt ti minutter senere måtte han kapitulere da kaos og flipperspill i feltet endte opp med at John Paxton fikk vende opp, avslutte i mål og utligne til 1-1, som også var stillingen ved pause.

Hjemmemanager Richard Nugent var visst fortsatt på ferie i Skottland, og kanskje kunne de behøvd ham nå, for Wallington fortsatte etter pause å presse på. Spesielt deres nr 10, Jordan Nellis, var enorm og utmerket seg som banens klart beste der han var et konstant problem for hjemmelaget. Likevel var det vertene som nesten gikk i ledelsen på en kontring åtte minutter ut i omgangen. Jonathon Storey ble spilt alene gjennom og forsøkte å lobbe over en utrusende keeper, men avslutningen gikk også like utenfor stolpen. En time var spilt da Jordan Nellis gikk i bakken inne i feltet, og selv om det fra min posisjon kanskje så noe enkelt ut, var dommeren langt bedre plassert da han markerte for straffespark til gjestene. Ben Fenwick gjorde ingen feil, og det sto nå 1-2.

Fem minutter senere var Jordan Nellis igjen på farten og kom seg til avslutning fra skrått hold, men Percy Main-keeperen vartet opp med en god redning. Derfra gikk hjemmelaget rett i angrep, og dommeren blåste for straffespark og delte ut et rødt kort for det som så ut som en hands inne i Wallington-feltet. Det var en gyllen mulighet for hjemmelaget, men så presterte man å brenne straffesparket. Helt på tampen hadde hjemmelagets innbytter Stewart Wright en heading på mål som tvang frem en god redning, og sekunder senere reddet en forsvarer inne på streken, slik at det endte med 1-2 og borteseier.

Det var tross alt ikke helt ufortjent slik som det utviklet seg, men hjemmelaget bør også kunne ta med seg visse positive ting fra denne kampen, for de startet godt frem til snaut halvveis i første omgang. For min del gjensto det bare å takke for meg og ønske lykke til videre i sesongen før jeg tok farvel med Percy Main Amateurs og gikk for å sette meg i den ventende drosjen på utsiden. Drosjekusken hadde faktisk aldri hørt om Brockley Whins og metrostasjonen der, hvor jeg ifølge min slu plan ville hoppe på metroen mot Sunderland og således rekke et tidligere tog, men jeg klarte etter hvert å finne frem en adresse rett ved metrostasjonen slik at han fant frem dit etter å ha krysset over til sørsiden av elven Tyne ved hjelp av Tyne-tunnelen. Og således var jeg på god vei til dagens andre kamp…

English ground # 428:
Percy Main Amateurs v Wallington 1-2 (1-1)
Northern Alliance Premier Division
Purvis Park, 19 August 2017
1-0 Jonathon Storey (14)
1-1 John Paxton (35)
1-2 Ben Fenwick (pen, 61)
Att: 43 (h/c)
Admission: £2
Programme: 50p
Pin badge: £3

Next game: 19.08.2017: Sunderland v Leeds United
Previous game: 18.08.2017: Sheringham v Watton United

More pics

Fredag 18.08.2017: Sheringham v Watton United

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var to trøtte individer som våknet etter å ha fått altfor lite søvn, men vi hadde begge en tidlig start. Min venninne Kay skulle på jobb og måtte gå hjemmefra klokka 07.15, mens jeg hadde en lang reise foran meg og hadde blinket meg ut 07.25-toget fra Thatto Heath. Kay hadde bestilt taxi for meg til klokka 07.10, og etter å ha tatt farvel med henne ble jeg skysset ned til jernbanestasjonen for å finne ut at toget var fem minutter forsinket. Ved Wigan North Western rakk jeg likevel å kjøpe meg en frokost-toast før jeg satt meg på 08.09-toget til London Euston og unnet meg litt mer søvn på veien dit ned. Jeg hadde dog fortsatt et stykke reisevei igjen, og etter å ha tatt meg til London Liverpool Street, lot jeg 11.00-toget frakte meg til Norwich, der toget ankom i henhold til ruteplanen klokka 12.50. Rett rundt hjørnet ligger Central Hotel med en fin beliggenhet langs elven Wensum, og jeg hadde betalt £40 for overnatting der. En trivelig vert fikk raskt sjekket meg inn og vist meg til mitt rom i en annen bygning et par hus nedenfor, og jeg fikk slengt fra meg pikkpakket og pustet ut litt før jeg igjen var på farten. Jeg skulle nemlig videre, for Norwich var kun valgt som en praktisk base for å gjøre det mulig å komme frem til Newcastle i tide dagen etter. Kveldens kamp skulle nemlig foregå i Sheringham, og nå skulle jeg ha 13.45-toget dit opp.

Sheringham er endestasjonen for den såkalte Bittern Line fra Norwich, og toget bruker omtrent en time på turen opp til Sheringham, som ligger helt oppe på nordkysten av Norfolk. Sheringham er en by med snaut 7 500 innbyggere, og i disse dager er den nok mest kjent som en turistdestinasjon. Opprinnelig var det to landsbyer – Lower Sheringham og Upper Sheringham – og fiske var sammen med landbruk den klart viktigste næringsveien. Jernbanens ankomst var også viktig i den forstand at den gjorde det enklere å frakte fisk, krabber, hummer etc til markedene andre steder. Fiske er det fortsatt her, men nå har man altså også turismen å leve av. I tillegg til å være endestasjon for jernbanens Bittern Line, opererer også museumsjernbanen North Norfolk Railway mellom Sheringham og Holt, og dette var grunnen til at jeg hadde stresset opp til Sheringham såpass tidlig; for å rekke dagens siste avgang med damplokomotiv klokka 15.30. Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta med meg laderen fra hotellet, så jeg benyttet ventetiden til å stikke bort på den store Tesco-sjappa (som de for øvrig kjempet 14 år i rettsapparatet for å få bygge) for å få tak i en ny lader til min stakkars mobil som har blitt svært så strømhungrig. Med det unnagjort var jeg klar for en liten koselig utflukt med gammeldags tog.

£12,50 ble betalt, og etter at toget hadde tøffet seg inn på perrongen og damplokomotivet hadde fått snudd, kunne jeg snart la meg frakte de 25 minuttene til Holt langs den idylliske linjen som kalles Poppy Line. Jeg vurderte å unne meg dagens første pint mens man klargjorde for returen, men brukte i stedet halvtimen ved Holt stasjon på å kikke meg litt rundt og studere en slags utstilling de har i en gammel jernbanevogn der. Turen tilbake til Sheringham gikk noen minutter raskere, og etter denne fine lille utflukten var det på tide å utforske Sheringham nøyere. Etter å ha trasket nedover mot vannet i en strøm av turister, falt valget på The Lobster da det var på tide å få seg en pint og et lite måltid, og siden jeg fikk satt telefonen på ladning bestilte jeg også et glass til mens stakkaren fikk seg litt sårt tiltrengt energi. Turen gikk deretter videre til The Two Lifeboats et lite steinkast unna, helt nede ved strandpromenaden, der det var mer travelt med turister. Etter å ha fått skrevet og postet et par postkort rakk jeg sannelig også å kikke raskt innom museet The Mo, der jeg kunne lære mer om byens historie og beskue noen av byens opprinnelige livbåter, før det omsider var på tide å spasere utover mot kveldens kamparena.

Fra jeg igjen passerte byenes togstasjon tok det meg et snaut kvarter å gå ut til fotballklubbens hjemmebane Weybourne Road – eller The Recreation Ground, som selve banen kanskje egentlig heter. Sheringham FC ble stiftet i 1897, men jeg er i hvert fall ikke kar om å fortelle særlig mye om hva de foretok seg i sine første tiår. Det som er på det rene er at de i hvert fall i en periode fra 1947 var fast innslag i FA Cupen. I løpet av de neste 15 sesongen klarte de imidlertid kun å vinne én av sine kamper i denne gjeve cupturneringen. Sheringham vant våren 1970 sin første ligatittel i Anglian Combination, men har siden den gang spilt i omtrent alle den ligaens divisjoner. Et par år etter årtusenskiftet var de å finne helt nede i Division Three da de i 2003 sikret seg opprykk ved å vinne divisjonstittelen. Det var starten på en opptur som endte med tre strake divisjonstitler og opprykk for klubben som dermed var tilbake i Premier Division. Der etablerte de seg umiddelbart på øvre del av tabellen, og i 2009 vant de sin andre og foreløpig siste ligatittel i Anglian Combination.

Det viste seg imidlertid vanskelig å følge opp, og etter noen litt tyngre sesonger endte Sheringham våren 2015 som jumbo og måtte ta turen ned igjen i Division One, der de fortsatt befinner seg. Det skal også nevnes at Sheringham tre ganger har vært tapende finalist i Norfolk Senior Cup, og det i seg selv er ingen dårlig prestasjon når man vet at klubber som Kings Lynn (og senere Kings Lynn Town) og ungguttene til Norwich City er blant klubbene som gjerne deltar der, sammen med et lite kobbel av Eastern Counties League-klubber. Angående det siste, kan det jo for de uinnvidde fortelles at Anglian Combination er en feederliga for nettopp Eastern Counties League, og ligaens Division One der Sheringham befinner seg er ensbetydende med non-league step 8 (eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Jeg fikk betalt meg inn med £3 og ble samtidig fortalt at de ikke var noe kampprogram ved denne anledning (skjønt jeg vet de hadde det i samme divisjon forrige sesong), og med det gikk jeg for å få meg en forfriskning i klubbens bar i et bygg på utsiden av selve banen.

Baren viste seg å være folketom og stengt, men en av jentene ved inngangspartiet til banen kom ilende til for å følge med opp og servere meg en boks Strongbow. Jeg er dessverre ikke kar om å huske hva slags funksjon han hadde i klubben, men jeg kom etter hvert i prat med Paul Belton som ønsket meg hjertelig velkommen på et vis typisk for dette nivået av non-league. Han var en interessant samtalepartner som også mente (og håpet) at Sheringham denne sesongen vil kunne kjempe om divisjonstittelen og opprykk tilbake til Premier Division. Klubbens hjemmebane domineres av sin eneste tribune, og det er en flott og etter forholdene stor affære på bortre langside som sikkert kan gi plass til et par hundre tilskuere. Ellers er man rundt banen for øvrig henvist til å stå under åpen himmel, gjerne med kun gresset som underlag under føttene. De har dog flomlys, og dermed skal det nok ikke mye arbeid til for å få anlegget godkjent for ECL en gang i fremtiden, men med Sheringhams geografiske plassering er det kanskje heller tvilsomt om det er ønskelig med de økte reiseutgiftene det vil medføre.

Sheringham hadde sesongåpnet tre dager tidligere med 1-1 og poengdeling hjemme mot Hindringham, mens Watton United hadde fått 1-4 i sekken på besøk hos Mundford, og Paul håpet nå på å kunne innkassere sesongens første trepoenger. The Shannocks startet i hvert fall bra, og etter kun et drøyt minutt snappet Chris Fuller opp et tilbakespill, men hans avslutning gikk like utenfor Watton-målet. I det niende minutt var vertene enda nærmere et ledermål da en av deres spillere headet et frispark i stolpen. Etter et drøyt kvarter fikk gjestene sin første gode sjanse, men avslutningen ble blokkert, og få minutter senere åpnet hjemmelaget scoringsprotokollen. Det ble flipperspill i feltet etter en corner, og Shannocks-kaptein Shane Cox headet inn 1-0. En halvtime var spilt da hjemmekeeper Nathan Lomax måtte i aksjon med en god redning på et skudd fra skrått hold, og på den påfølgende corneren ble han reddet av sin forsvarer Phil Sands som reddet på streken da Craig Burton avsluttet på mål.

Gjestene hadde en god periode akkurat nå, og et par minutter etter skjøt John Dack like utenfor. Hjemmelaget var imidlertid farlige med en Chris Fuller som skapte problemer for borteforsvaret. Igjen snappet han opp et tilbakespill og dro denne gang av en mann før han avsluttet, men nok en gang gikk ballen utenfor stolpen. Med snaut fem minutter til pause fikk han imidlertid nettkjenning da han ble spilt fri på høyrekanten, dro av to mann og plasserte ballen i bortre hjørne bak Watton-keeper Matthew Colly. Dermed sto det 2-0 da lagene tok seg en kort pause. Paul Belton hadde for øvrig kommet bort til meg med de to lagoppstillingene tidlig i omgangen, og mens jeg hentet meg en ny boks Strongbow kom han igjen bort for å overrekke meg noe. Han hadde kanskje fått med seg at jeg var på jakt etter en pin til min samling, og siden de ikke hadde noen for øyeblikket, var det absolutt ingen dårlig erstatning å bli forært en Sheringham-drakt! Jeg ble fortalt at jeg nå var klubbens nummer 15, og så at det ganske riktig stemte, samtidig som jeg håpet de ikke ville få bruk for meg som innbytter.

Videre insisterte Paul på å gi meg skyss til togstasjonen etter kamp, og dette viser bare nok en gang hvor fantastisk man blir tatt imot og tatt vare på hos mange av disse klubbene. Først var det jo selvsagt én omgang til som skulle spilles, og i andre omgangs åttende minutt reduserte John Dack til 2-1 fra 12 yards etter at bortelaget ble tildelt straffespark. Et eventuelt fornyet håp ble umiddelbart knust da Sheringham stormet rett i angrep og Jack Crane gjenopprettet tomålsledelsen. Snaut ti minutter senere føltes det som om kampen var endelig avgjort da Ash Davis satt inn 4-1. Sheringham klarte seg i det hele tatt godt uten sin nye nummer 15, og resten av kampen ble egentlig en transportetappe. I kampens nest siste ordinære minutt noterte Chris Fuller seg også for sitt andre for kvelden da han fastsatte sluttresultatet til 5-1 foran et publikum som jeg talte meg frem til å være 68 i tallet.

Jeg hadde ikke dårlig tid – i hvert fall ikke siden Paul skulle svippe meg tilbake til stasjonen, og slo etter kamp av en prat med ytterligere representanter for de to klubbene og et par andre fremmøtte før jeg takket for meg og gjorde noe jeg ble advart mot som barn; nemlig å gå inn i en bil med en fremmed mann. Paul hadde heldigvis ikke onde hensikter, og da han slapp meg av kunne jeg bare takke aller nådigst for en fantastisk mottakelse og gjestfrihet før jeg tok plass på 22.17-toget tilbake til Norwich. Selv om dette ikke var siste tog for kvelden, var det nokså fullt av feststemte mennesker – ikke minst etter at en mengde slike kom på i Cromer, der det denne helgen vel var Cromer Festival. Da passet det dårlig at togets eneste toalett var ute av drift, men konduktøren kunne meddele over høyttaleranlegget at han hadde snakket med Norwich stasjon og bedt de holde toalettene åpne lenger enn vanlig stengetid klokka 23, så da vi ankom Norwich var det en mengde personer som med full blære styrtet mot toalettene. Selv hadde jeg en tidlig start dagen etter, så jeg trakk meg umiddelbart tilbake til mitt krypinn.

English ground # 427:
Sheringham v Watton United 5-1 (2-0)
Anglian Combination Division One
Weybourne Road, 18 August 2017
1-0 Shane Cox (19)
2-0 Chris Fuller (40)
2-1 John Dack (pen, 53)
3-1 Jack Crane (54)
4-1 Ash Davis (63)
5-1 Chris Fuller (89)
Att: 68 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Wallington
Previous game: 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United

More pics

Torsdag 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har et par faste steder for inntak av frokost når jeg overnatter i Newcastle, men denne gang valgte jeg bort både en enorm full english ved The Butterfly Cabinet og en full scottish med haggis på Newcastle stasjon for å i stedet nøye meg med et smørbrød fra Sainsburys før jeg satt meg på 10.24-toget til Carlisle. Jeg hadde nemlig planer om å slå i hjel litt tid med et måltid i Wigan, og valgte dessuten ruten om Carlisle heller enn å unnagjøre togbytter i York og Manchester. Det var ikke voldsom forskjell i tid, og linjen mellom Newcastle og Carlisle er nokså koselig, så det var greit med litt avveksling. I Carlisle valgte jeg til og med å la første tog sørover til Wigan gå uten meg, og unnet meg en pint Symonds ved The Griffin utenfor stasjonen. Årsaken til det bedagelige tempoet jeg forflyttet meg på, var at jeg skulle besøke min venninne i Thatto Heath, der hun ikke regnet med å være ferdig på jobb før en gang etter klokka 18 eller muligens til og med 19. Da jeg omsider kom meg ned til Wigan, valgte jeg som planlagt å benytte meg av Wetherspoons-kjedens faste torsdags-innslag, ‘Curry Club’, og etter en Beef Madras kunne jeg etter hvert sette meg på toget igjen ved Wigan North Western, klar for siste etappe til Thatto Heath.

Vertskap for kveldens kamp skulle være St. Helens Town, som etter lange forsinkelser endelig skulle spille sin første kamp på sitt nye anlegg etter flere år i eksil, men det hadde vært voldsomt drama i kulissene da de først helgen før hadde fått godkjent banen for spill i North West Counties League. Heldigvis hadde klubbrepresentanten Andy Langley holdt meg løpende orientert om utviklingen, og jeg kunne etter hvert trekke et lettelsens sukk over å slippe å endre torsdagsplanene. Nå var det spørsmålet hvorvidt min venninne ville bli ferdig på jobb tidsnok til å kunne bli med på kamp, som jeg hadde foreslått. Samtidig hadde hun glemt å legge ut nøkkelen, slik at hun uansett måtte stikke en svipptur hjemom for å slippe meg inn. Da jeg rett utenfor hennes bopel hoppet av buss nummer 33 fra Thatto Heath stasjon, var hun derfor allerede til stede for å ønske meg velkommen. Hun stakk snart av gårde igjen, men fortalte at hun ville være tilbake i 18-tiden, om drøyt to timer. Derfor stakk jeg en tur ned til hennes lokale pub The Boar’s Head for å se over kommende dagers planer over en pint med Strongbow Cloudy Apple.

Som om ikke den tidlige curry-middagen i Wigan noen timer tidligere var nok, hadde sannelig også min venninne Kay bestemt seg for å bestille curry, og ba meg ta en kikk på menyen til en lokal indisk restaurant. Jeg hadde ikke før satt meg ned med min andre pint før hun sendte meg melding og spurte om jeg kunne stikke opp og motta maten i 17.45-tiden i tilfelle den kom tidlig. Idet jeg rundet hjørnet sto ganske riktig sjåføren og banket på døra, og det gikk ikke lang tid før Kay kom slik at vi kunne bestille taxi til 18.45 og få i oss litt mat. Med en enorm porsjon og verdens største naan-brød hadde jeg nå problemer med å sette til livs min Lamb Madras, og etter å ha trøkket ned rundt halvparten var jeg klar for å komme meg på kamp. Det tok drosjekusken snaut ti minutter å orientere seg frem til sportskomplekset ved Ruskin Drive, der vi snart også klarte å finne frem til selve fotballbanen. Jeg betalte oss inn med £5 per hode, og fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens program som viste seg å være tykt og meget godt. Rett innenfor portene påtraff vi Andy Langley, som ønsket velkommen samtidig som han informerte om at bortelaget Abbey Hulton United var forsinket i trafikken opp fra Stoke-traktene slik at avspark var utsatt med 25 minutter. Dermed var det like greit å ta en pint i baren på utsiden så lenge.

St. Helens er en nokså stor by i grevskapet Merseyside, 18 kilometer øst for sentrale Liverpool og 23 kilometer vest for Manchester sentrum. Det er drøyt 100 000 innbyggere i selve St. Helens, som for mange kanskje først og fremst er kjent som en rugby-by. Byen vokste raskt under den industrielle revolusjon og ble et senter for både kullgruvedrift og glassindustri. Kullgruvedriften er selvsagt en saga blott, men selv om heller ikke glassindustrien er like dominerende som den en gang var, har glassfabrikanten Pilkington sitt hovedkvarter i byen og er fortsatt en av dens største og viktigste arbeidsgivere. Også mange av bryggeriene som byen var kjent for er nå borte. Hva fotballklubben St. Helens Town gjelder har den selvsagt hatt tøffe kår i den rugby-gale byen, og med storklubber i Liverpool (og sikkert også Manchester) som lokker til seg de fotballinteresserte. Den første utgaven av klubben ble stiftet i 1901 og spilte i Lancashire og Lancashire Combination, der de hadde en viss tidlig suksess før de tilsynelatende måtte legge ned driften halvveis gjennom 1928/29-sesongen. Det var først etter andre verdenskrig at en gruppe lokale forretningsmenn blåste liv i klubben igjen i 1946.

De spilte etter hvert i Liverpool County Combination, der de hadde et tilskuersnitt på over 2 000 i 1948/49-sesongen, På denne tiden var den tidligere tyske krigsfangen Bert Trautmann klubbens keeper, og da han senere i 1949 ble solgt til Manchester City (der han ble herostratisk berømt for å ha fullført FA Cup-finalen 1956 med brukket nakke) ble det som del av avtalen arrangert en vennskapskamp mellom de to som «mellom 8 000 og 9 000» møtte opp for å se. St. Helens Town tok i 1949 på ny plass i Lancashire Combination, som på denne tiden var en meget sterk og vel ansett liga, og klubben vurderte i denne perioden ved flere anledninger å søke om opptak i Football League. Da Northern Premier League ble stiftet i 1968, ble Lancashire Combination tappet for mange av toppklubbene sine, og St. Helens Town flyttet i 1975 over til Cheshire County League. Disse to ligaene fusjonerte som kjent i 1982, da de ble til dagens North West Counties League, og St. Helens Town var altså med fra starten. Deres beste ligainnsats siden den gang er tredjeplass, som de har oppnådd tre ganger. Deres store triumf stammer imidlertid fra 1986/87-sesongen, da de spilte seg frem til finalen i FA Vase, og i Wembley-finalen ble Warrington Town beseiret med 3-2. Så sent som i 2015 måtte St. Helens Town for første gang siden stiftelsen av NWCL ta turen ned i det som nå er ligaens Division One.

Bert Trautmann ble nevnt, men det er også flere andre kjente spillere som har startet sin karriere i St. Helens Town – ikke minst Bill Foulkes som senere ble kjent som Manchester United-spiller, og John Connelly som var en del av den troppen som vant VM for England i 1966. Da klubbens hjemmebane Houghton Road ble solgt til boligutbygging i 2002, skulle det bli starten på en lang periode i eksil. Etter banedeling på rugbyklubbens gamle Knowsley Road, fulgte banedeling hos både Ashton Town, Ashton Athletic og Prescot Cables. Således må det være fantastisk å komme hjem igjen til egen bane i St. Helens, og noen vil si at det var på tide etter at de etter planen skulle ha flyttet inn allerede ved starten av forrige sesong. Banen brukes også av Cheshire League-klubben Pilkington, men nå var det endelig Town sin tur. Dessverre er anlegget et nitrist og typisk eksempel på de nye moderne anleggene, inngjerdet av et anonymt grønt nettinggjerde og med en moderne prefabrikert sittetribune på den ene langsiden, i tillegg til hard standing rundt resten av banen. For undertegnedes del hjalp det absolutt heller ikke med kunstgress, og det var i tillegg et forvirrende virvar av markeringer i diverse farger for både 5-a-side og fotball for forskjellige aldersklasser.

Dette er nok en av de kjipeste stedene jeg har sett fotball på i UK, men Andy Langley fortalte at han på en eller annen måte håper å i hvert fall få satt et noe mer personlig preg på anlegget etter hvert. Uansett så er jo dette selvsagt fantastisk sett fra klubbens ståsted – ikke bare å komme hjem til byen, men mulighetene et slikt anlegg tross alt byr på. Og det er vel når alt kommer til alt kanskje det viktigste..? Det er også en vennlig klubb, og jeg ble tatt godt imot. Baren som ligger utenfor selve fotballbanen er også fin og moderne, men jeg er usikker på om klubben får sin del av inntektene derfra. Gjestene fra Staffordshire hadde ifølge en groundhopper ankommet nøyaktig klokka 19.34, og klokka viste nøyaktig 20.11 da kampen omsider ble sparket i gang. Det skulle få store konsekvenser. Når jeg er inne på groundhoppere, skal det også nevnes at det selvsagt var flere kjente groundhopper-fjes til stede, og etter en kort ordveksling med Tony Morehead ble vi stående å prate litt med Preston-paret Joanna og Anthony. Jeg fikk også bekreftet at den lave sola sørget for at jeg ikke var den eneste som slet med å få tatt noe som i det hele tatt minnet om noen akseptable bilder. Det var uansett kanskje ikke all verdens spennende å ta bilder av, men jeg får uansett unnskylde de horrible bildene (bortsett fra det ene bildet jeg lånte fra nettet).

Med tanke på hvordan kvelden utviklet seg, skal jeg denne gang ikke gå altfor mye i detalj rundt selve kampen, men det var en temmelig skrekkelig affære som utspilte seg foran 178 tilskuere som måtte lide seg gjennom store deler av kampen. Da dommeren blåste for pause var det nesten høydepunktet så langt, men i andre omgang hadde i det minste hjemmelaget et skudd i tverrliggeren og deretter et par store sjanser. Det gikk imidlertid mot 0-0 da kampen gikk over på overtid, og jeg kunne etter hvert se at dommeren kikket på sin klokka og virket å være på vei til å heve fløyta mot munnen idet noe skjedde inne i feltet under et angrep fra bortelaget. Dommeren pekte på straffemerket, og vi kunne høre at en av trenerne på bortebenken spurte linjemannen om hvor lenge som var igjen, med svar om at straffesparket ville bli det siste som skjedde….eller «this is it» som han sa. Uheldigvis gikk det litt mer tid på å behandle en skadet hjemmespiller, men snart kunne Josh Graham gjøre seg klar for å ta straffesparket og muligens bli kveldens helt i borteleiren. Vi befant oss i det femte tilleggsminutt. Ballen lå på straffemerket. Graham tok noen skritt tilbake, tok sats….og dermed ble det mørkt!

Det var fullstendig surrealistisk, og vi var omringet av hoderystende tilskuere. En mistanke jeg fikk gjorde at jeg kikket på klokka og konstaterte at den var nøyaktig 22.00. Mistanken ble styrket da dommeren allerede etter et lite minutt ganske umiddelbart blåste i fløyta for å signalisere avbrutt kamp rett etter en rask samtale med en representant for hjemmelaget, og borte ved inngangspartiet traff jeg på Andy Langley som ganske riktig kunne bekrefte at det var snakk om flomlys med en automatisk timer som slår seg av på sekundet klokka 22.00, uten mulighet for å få de på igjen. Det har nok vært en del av kravene for å få bygge ut banen med flomlys her, men jeg vil tro de har fått noen tøffe spørsmål fra ligaen etter dette. Dette hadde selvsagt bakgrunn i forsinkelsen, men det er litt snodig at aktørene på banen ikke var klar over dette. Og hva vil de gjøre ved cupkamper der det kan gå til ekstraomganger? Tidlig avspark er selvsagt et mulig svar på akkurat det spørsmålet, men dette er selvsagt ikke 100% ideelt. I skrivende stund står fortsatt kampen som «A-A under etterforskning» på ligaens nettside, og jeg vil tippe at den vil bli spilt på nytt. Om ikke straffesparket hadde blitt idømt, tror jeg nok man kunne ha sagt seg fornøyd og ansett det som en fullbyrdet kamp som endte 0-0, men all den tid bortelaget tross alt hadde fått straffesparket, endrer det selvsagt saken fullstendig. Uansett var det trist for St. Helens Town på det som skulle være deres store dag. For vår del fikk vi bestilt en taxi som snart kom for å hente oss og skysse oss tilbake til Kay. 

English ground # 426:
St. Helens Town v Abbey Hulton United A-A (game abandoned in 95th minute due to floodlight failiure – with score at 0-0, but away team about to take a penalty)
North West Counties League Division One
Ruskin Drive, 17 August 2017
Att: 178
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 18.08.2017: Sheringham v Watton United
Previous game: 16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford

More pics

Onsdag 16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For første gang på turen var det på tide å sette kursen mot en yndet destinasjon og det som nok er min favoritt blant engelske storbyer. Newcastle var nemlig valgt som base denne dagen, og ferden mot nordøst startet med en busstur inn til sentrale Birmingham, der buss 126 slapp meg av like bak stasjonen Birmingham New Street. Jeg hadde tid til å kjøpe inn frokost før jeg satt meg på 10.30-toget, og rundt kvart på to kunne jeg igjen spasere ut av Newcastle stasjon for første gang på denne turen – men slett ikke siste. Jeg hadde betalt £34 for overnatting ved Tune Hotel, men siden det ikke var innsjekking før klokka 15.00, tok jeg like godt turen innom et av mine faste vannhull i geordie-byen; nemlig Bridge Hotel, som må sies å være en av mine favorittpuber. En panini ble min lunsj der, og etter å ha fått sett litt på planene for de kommende dagene over en pint, kunne jeg ta meg ned de kjente Dog Leap Stairs og sjekke inn nede på Side.

Etter å ha tatt metroen opp til Haymarket, mistet jeg 15.52-bussen fra bussterminalen der med et lite halvminutt, men det ga meg muligheten til en rask vanningspause på puben The Junction vis-à-vis mens jeg ventet på at Max X7-bussen hadde neste avgang mot Blyth klokka 16.22. Jeg betalte £6 for en dagsbillett, siden det var billigere enn å kjøpe en returbillett til Seaton Delaval, og lot bussen frakte meg i sneglefart ut av Newcastle opp mot Northumberland. Det kunne virke som om bussen kjørte en melkerute ut av Newcastle, og det gjorde den nok også, men det var først og fremst trafikken som var et mareritt oppe i Longbenton-området og som gjorde at vi brukte en time og ti minutter opp til stedet der jeg steg av rett utenfor Seaton Delaval Amateurs’ hjemmebane Wheatridge Park, med puben The Hastings Arms på motsatt side av veien. Det var en forsinkelse på 20-25 minutter i forhold til ruteplanen, og turen tok tre ganger så lang tid som det vanligvis tar å kjøre selv med bil.

Uansett hadde jeg tid til å krysse over veien og sjekke ut The Hastings Arms før avspark klokka 18.30, og dette var en kamp jeg hadde sett frem til. Først skal det imidlertid kanskje nevnes at Seaton Delaval er en landsby helt sørøst i grevskapet Northumberland. Den har i underkant av 4 500 innbyggere, og ligger altså mellom Newcastle og Blyth – like øst for Cramlington. Dette var fødested for flere engelske landslagsspillere. De fleste vil kjenne til den tidligere Arsenal- og Liverpool-spilleren Ray Kennedy, som ble født her. Det samme ble brødrene Clem og George Stephenson (noe lenger tilbake i tid) som begge fikk landskamper for England. Jeg hadde som sagt sett frem til kveldens kamp i en liga jeg fortsatt hadde til gode å se kamp i, for når jeg snart har besøkt det som er å besøke i Northern League, var det kanskje på tide å foreta et dykk ned i dens feederliga Northern Alliance, siden den andre feederligaen Wearside League etter hvert har blitt nokså godt besøkt.

Ved inngangspartiet sto det en ung gutt med en liten bøtte og tok imot inngangspengene, og mine £2 fant veien dit før jeg kunne skue utover Wheatridge Park, som jeg hadde sett Shaun Smith poste flotte bilder av. Disse var sterkt medvirkende til å pirre min nysgjerrighet, og jeg ble ikke skuffet. Fasilitetene ved Wheatridge Park er i all hovedsak å finne på langsiden ut mot hovedveien A192 (Astley Road) som går forbi på utsiden. Det er takket være denne langsiden at Wheatridge Park er et herlig lite stadion som formelig oser av karakter. Her har man klubbhuset midt på langsiden, og i forkant av dette er det en fantastisk tribuneseksjon som ser temmelig sliten og vaklevoren ut, men du verden for en karakter! Under taket byr den på ståplasser i form av klassisk terracing, skjønt det var satt ut noen stoler for de som ville sitte. På begge sidene av denne seksjonen er det mer – og nokså overgrodd – terracing under åpen himmel nedover mot hjørneflaggene.

For øvrig er det hard standing som gjelder, og noen steder knapt nok det, men på den bortre langside står det et snodig lite skur som nesten mest av alt minner om et skilderhus og der det skal godt gjøres å presse inn noe særlig mer enn 3-4 personer. Borte ved klubbhuset har man en tea bar som serverer gjennom en luke ut mot tribuneseksjonen, og ved siden av døren hang det et skilt der det står «Bar upstairs». Jeg regnet med at inngangen derfor var via denne døren, men den viste seg låst. Etter å ha tatt noen bilder og kikket meg rundt, spurte jeg derfor en klubbrepresentant om de ikke hadde til hensikt å åpne baren. Det var slik jeg fant ut at adgangen dit faktisk skjer via døra på enden av klubbhuset, der et skilt hadde stanset meg med påskriften «Players & officials only». Det var likevel altså der man entret, og jeg måtte gå ned en gang forbi garderobene og opp trappa til andre etasje for å finne baren.

Seaton Delaval Amateurs ble først stiftet i 1920, og spilte sine første år i lokale ligaer før de i 1930 ble med i den ikke lenger eksisterende North Eastern League, der de spilte mot lag som Blyth Spartans og reservelagene til storhetene i nordøst. Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig var klubben å finne i lokale amatørligaer, før de i 1955 tok plass i Northern Alliance. I 1968 var det imidlertid kroken på døra da klubben la ned driften, og først i 1983 ble det igjen blåst liv i klubbnavnet da de startet opp igjen med spill i Northern Alliance. De sikret seg sin første Northern Alliance-tittel i 1990, og fulgte opp med nye ligatitler i 1993 og 1996, så 1990-årene var et godt tiår for klubben. Samtidig skal det nevnes at de i 1994 mer eller mindre «spiste opp» den lokale rivalen Seaton Delaval Seaton Terrace, som selv hadde vunnet Northern Alliance et par ganger i 1980-årene.

Oppe i klubbhusets andre etasje stakk jeg hodet inn i første rom og fant to karer som så på meg som om jeg hadde gått meg vill og spurte om de kunne hjelpe meg med å finne frem. En av disse var det jeg antar var klubbformannen, som pekte meg mot baren rundt hjørnet og selv gikk for å fiske frem en boks Strongbow til meg. Jeg endte opp med å ha en lengre samtale med denne karen, som hadde en fortid i Bedlington Terriers, og det var interessante ting han kunne fortelle. Tilfeldighetene ville det at jeg spurte om de etter alle disse årene aldri har hatt et ønsker om å prøve seg i Northern League, men jeg ble nokså overrasket da han svarte at det var akkurat slike ambisjoner de nå hadde. Han fortalte at de håper det kan bli en realitet i løpet av noen år, men deretter fulgte han opp med relevant informasjon som ikke var like lystig.

Saken er nemlig den at klubbens ambisjoner om Northern League-spill ikke inkluderer Wheatridge Park, som riktignok ikke har flomlys og derfor ikke oppfyller kravene. Man skulle tro det er mulig å få opp flomlys her, men jeg ble fortalt at klubben allerede har levert inn søknad om byggetillatelse for et nytt stadion et sted i landsbyens vestlige utkant. Wheatridge Park vil i så fall selges til en boligutbygger, men de kan få visse utfordringer da tomten de har sett seg ut som åsted for en ny hjemmebane er i et i utgangspunktet vernet grøntområde. Klubben håpet å likevel få tillatelsen, og selv om det nok er minst et par år unna å eventuelt realiseres, kan det være verdt å avlegge Wheatridge Park en visitt mens man kan.

Da jeg dreide samtalen over på forventningene til årets sesong i Northern Alliance Premier Division, mente han at det ville være en veldig åpen divisjon, uten et lag som dominerer totalt slik daværende Blyth Town gjorde i årene før de i 2016 rykket opp (Blyth Town er nå for øvrig tilbake i Northern Alliance Division Two etter at Blyth AFC kuppet klubben og deretter brøt ut, men det er en annen historie). Han mente at regjerende mester Killingworth Town ville få kamp av klubber som Birtley Town og Newcastle University, og la til at han ikke så noen grunn til at ikke også Seaton Delaval Amateurs skulle kunne være med å kjempe helt i toppen og kanskje sikre seg en ny ligatittel. Kveldens motstander var Gateshead Rutherford, som han mente også hadde forsterket siden sist sesong, men jeg hadde en følelse av at dette burde kunne bli hjemmeseier. Jeg hadde også blitt fortalt at de dessverre ikke trykker kampprogram for tiden, men at de kanskje ville gjøre det utover i sesongen.

Jeg fikk stukket snuta innom klubbens tea bar innunder den sjarmerende tribunen, og fant samtidig ut at den tidligere låste døra var inngangen inn dit for jentene som betjente utsalget. Det nærmet seg kampstart, og jeg hadde klart å spore opp de to lags lagoppstillinger slik at jeg hadde noen navn å feste til ansiktene og numrene til spillerne der ute på banen. Jeg var klar for min debut i Northern Alliance, og var spent på hva som ventet meg av underholdning ute på gressmatta da jeg tok oppstilling og spillerne entret banen ledet an av dommertrioen. Det var duket for andre serierunde, og mens Seaton Delaval Amateurs vant sin første kamp hjemme mot Whitley Bay A, hadde Gateshead Rutherford lidd nederlag hjemme mot Newcastle University. Det kan også legges til at Northern Alliance føyer seg inn i rekken av step 7-ligaer (nivå 11 for de uinnvidde) som har offisielle linjemenn, og så kan det gjentas at den sammen med Wearside League er en feederliga for Northern League.

Hjemmelaget startet friskt og kom seg til et par farlige innlegg. Deretter presset gjestene på en liten periode før det jevnet seg ut, men i det 25. minutt fikk vertskapet hull på byllen. Matthew Hayton ble spilt gjennom, rundet Rutherford-keeper Richard Heiniger og satt inn 1-0. Like etter hadde gjestenes Dylan Howourth to ganger i løpet av få minutter skudd som gikk like utenfor stolpen. Med ti minutter til pause kunne hjemmelaget doblet ledelsen etter at Nathan Ray dundret ned høyrekanten og la tilbake til Matthew Hayton, men målscoreren klarte ikke å notere seg for sitt andre da han i stedet sendte ballen over mål. 2-0 ble det likevel i omgangens nest siste ordinære minutt da Michael Baxter ble spilt frem og skar inn i feltet for deretter å sende ballen forbi Rutherford-keeperen. På overtid av første omgang ble gjestenes Cameron Nichol felt en meter utenfor 16-meteren og tok frisparket selv, men ballen gikk i muren.

Dermed 2-0 til pause, og jeg benyttet selv anledningen til å igjen ta en svipptur opp i baren for å få kvittert ut en ny boks Strongbow og slå av en ny liten prat med min tidligere samtalepartner som sa seg fornøyd med det han hadde sett de første 45 minuttene. Med nye forsyninger av proviant kunne jeg snart se at det innledningsvis i andre omgang virket å være litt stillingskrig med lite av sjanser. Ti minutter ut i omgangen måtte hjemmekeeper Sean Korsbo gi retur på et skudd fra Cameron Nichol, men hans forsvar fikk klarert. Det meste av banespillet foregikk nå på midtbanen, og jeg dristet meg til å både unnagjøre et toalettbesøk og å hente meg en Bovril uten å gå glipp av noe spesielt.

Med et drøyt kvarter igjen av ordinær tid var det plutselig ny spenning da bortelaget sendte et frispark inn i feltet og Andrew Davidson headet inn reduseringen til 2-1. Åtte minutter senere ble imidlertid bortelagets fornyede håp knust da innbytter Michael Tams satt inn 3-1 fra skrått hold. Det var ikke ufortjent, og vertene kunne også økt ytterligere helt på tampen, men skuddet fra Matthew Hayton ble glimrende reddet av Rutherford-keeper Richard Heiniger. Dermed ebbet det ut med 3-1 i målprotokollen og en fortjent hjemmeseier til Seaton Delaval Amateurs. Det hadde vært et meget trivelig og interessant bekjentskap, og det gjensto bare å takke for meg og ønske lykke til før jeg gikk for å rekke 20.15-bussen tilbake til Newcastle for således å slippe å vente en time på neste avgang.

Heldigvis gikk bussturen en god del raskere tilbake til Newcastle – selv om den fortsatt brukte rundt det dobbelte av hva man bruker med bil – og etter 45 minutter ble jeg sluppet av ved Haymarket bussterminal. Det var ikke senere enn at jeg unnet meg en pint på puben The Hotspur før jeg spaserte tilbake mot hotellet, via nok en rask liten kikk innom Bridge Hotel. Besøket hos Seaton Delaval Amateurs vil stå som et av mange høydepunkt på turen, og det var også fint å være tilbake i nordøst med Newcastle som base. Jeg skulle farte videre neste dag, men ville returnere med base her flere dager senere på turen. Så da jeg krøp til køys var jeg fornøyd og tilfreds med dagens dont, og klar for nye eventyr dagen etter.

English ground # 425:
Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford 3-1 (2-0)
Northern Alliance Premier Division
Wheatridge Park, 16 August 2017
1-0 Matthew Hayton (25)
2-0 Michael Baxter (44)
2-1 Andrew Davidson (74)
3-1 Michael Tams (82)
Att: 36 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United
Previous game: 15.08.2017: Cradley Town v Dudley Town

More pics

Tirsdag 15.08.2017: Cradley Town  v Dudley Town

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg hadde strengt tatt kanskje ikke behøvd å ha på noen alarm, for Weymouth har naturlig nok et stort antall måker, og noen av disse bråkebøttene sørget for at jeg allerede i 06.45-tiden våknet og kom meg opp allerede før alarmen ringte, uten at det la noen demper på humøret. Frokost var inkludert ved Sailors Return i Weymouth, og verten vartet opp med en herlig full english som også inkluderte black pudding – ikke alltid så vanlig i sør, men et desto mer velkomment innslag på min frokost-tallerken. Deretter var det bare å samle sammen pikkpakket og traske opp mot Weymouth stasjon for å sette seg på 09.20-toget som skulle ta meg så langt som til Bournemouth. Ruteplanleggeren hadde egentlig foreslått togbytte ved Southampton Central, men da det uansett var samme toget jeg skulle ha videre, valgte jeg å bytte allerede i Bournemouth, siden det er der Cross Country-toget mot Manchester starter.

Jeg hadde denne dagen opprinnelig sett på mulighetene for en tur til Isle of Wight for å få besøkt Newport (IoW) sin hjemmebane St. George’s Park før de etter alle solemerker flytter ut ved sesongslutt. Jeg var til og med i ferd med å booke overnatting der, men det som til slutt talte mot var ikke bare det som visstnok skal være Europas dyreste ferjestrekning per kilometer, men ikke minst også den lange og meget kronglete turen jeg ville få opp til Newcastle dagen etter. Vurdert ble også Skelmersdale United, som det var enda mer hastverk med da de allerede i oktober eller november vil bli tvunget ut og må starte en eksiltilværelse hos Prescot Cables. Problemet der var imidlertid at det ikke var et eneste rom å oppdrive i Skelmersdale den dagen, og transportmulighetene tilbake til andre steder var for å si det mildt så som så etter kampslutt, så det måtte dessverre utgå. Cradley Town er imidlertid en destinasjon jeg har vært lysten på en stund, og da de ble satt opp med hjemmekamp denne kvelden, falt jeg til slutt ned på deres lokaloppgjør mot Dudley Town.

Dermed gikk turen nå mot Black Country-traktene, og Birmingham New Street var neste stopp etter det nevnte togbyttet i Bournemouth. Like etter kvart på to kunne jeg stige av der og traske opp til Colmore Row for å hoppe på buss nummer 9 og betale £4 for en dagsbillett. Jeg hadde betalt £25 for overnatting ved Birmingham Best Inn, og etter en 20 minutters busstur vestover langs Hagley Road, takket jeg sjåføren og steg av ved krysset Hagley Road West / Wolverhampton Road – rett ved skiltet som ønsker velkommen til forstaden Quinton. Jeg fikk raskt sjekket inn, og siden min mobil har et stadig mindre utholdende batteri, fikk stakkaren en sårt tiltrengt oppladning før jeg gikk over veien for å innta et måltid ved puben Amber Tavern. En deilig porsjon gammon ble satt til livs før jeg igjen var på farten og nok en gang hoppet på buss nummer 9 for å la den frakte meg videre vestover, til Cradley.

Cradley er en landsby som ligger omtrent halvannen mil vest for Birmingham, like ved Halesowen. Den anses på mange måter som en del av Halesowen, og bebyggelsen er da ofte også sammenhengende i dette området, der Cradley har Halesowen som nærmeste nabo i øst, Lye i vest, og Cradley Heath i nord. I motsetning til andre deler av området som historisk sett har sortert under Worcestershire, var Cradley å finne i en Shropshire-enklave inntil etableringen av grevskapet West Midlands i 1974. Cradley ble på 1800-tallet kjent som et senter for kjettingproduksjon, og ankerkjettingene til selveste Titanic ble blant annet produsert her. I tillegg ble det i århundrer drevet spikerproduksjon her, og i likhet med andre steder i regionen ble det etter hvert også drevet betydelig kullgruvedrift. Det er litt vanskelig å anslå noe innbyggertall, men valgkretsen Cradley and Wollescote hadde 13 340 innbyggere i 2011. Dette inkluderer altså Wollescote, men tydeligvis ikke Cradley Heath som senere vokste frem nord for Cradley.

Etter å ha busset en snau halvtime ankom jeg altså Cradley, der jeg steg av like ved puben The Round of Beef, som var mitt neste stopp. Jeg hadde allerede konstatert at området er nokså bakkete, og jeg slo fra meg tanken om å spasere en omvei for å sjekke ut Halesowen Harriers’ gamle hjemmebane Park Road – ikke minst siden jeg hadde lest meg frem til at tribunene for lengst var jevnet med jorden og anlegget sterilisert og omgjort til et moderne sportskompleks med blant annet en rekke små kunstgressbaner og ballbinger. I stedet forlystet jeg meg med en pint eller to før jeg trasket ned mot Beech View Avenue og Cradley Towns hjemmebane The Beeches for å betale meg inn med £5. Jeg ble fortalt at klubbhusets bar var på utsiden, men jeg fikk et stempel og benyttet anledningen til å raske med meg et program til £1,50 for å studere over en pint, siden det tross alt fortsatt var nesten en time til avspark.

Cradley Town ble stiftet i 1948, men flere kilder bruker også 1970 som stiftelsesår, da Haden Rangers og Albion Rovers slo seg sammen og ble til Albion Haden United dette året. De tok i 1971 plass i Midland Combination Division Two, som de vant i sin andre sesong, men til tross for dette fikk de ikke rykke opp. I 1975 tok de dagens navn, og Cradley Town hadde to andreplasser i de påfølgende sesongene, men måtte vente til 1979 før de fikk opprykket sitt. I 1983 tok de spranget over til West Midlands (Regional) League, med rykket ned fra dens Premier Division i sin første sesong. I 1991 klarte de å returnere, og i 1999 tok de andreplassen i ligaen, som gjorde at de fikk rykke opp i daværende Midland Alliance.

Der holdt de seg helt frem til 2011, men i de elleve sesongene var det kun to ganger at de ikke var blant de fire nederste på tabellen; med 12. plassen våren 2001 som historisk bestenotering. I 2010 måtte de altså ta turen ned igjen i West Midlands (Regional) League, der de fortsatt befinner seg i den ligaens toppdivisjon. Denne kvelden skulle de ta imot de lokale rivalene fra Dudley Town, som i seg selv har en interessant historie med spill i Southern League store deler av 1980- og 1990-årene. Det hører også med til historien at klubbens hjemmebane i 1985 ble åsted for et synkehull da gamle gruveganger under banen kollapset, og med en lengre periode i eksil og senere tilværelse på langt mer spartanske baner har det nok ikke vært spesielt enkelt. Cradley Town hadde vunnet sine to første ligakamper – begge på hjemmebane – før de nå kom fra bortetap for Tividale, mens Dudley Town sto med en seier og ett tap på sine to spilte kamper.

Kveldens kampprogram var et godt sådan, og spesielt satt jeg enorm pris på den fantastiske fem sider lange artikkelen om en engelsk landslags-legende som dessverre i altfor stor grad er henvist til glemselen i disse dager. Om man da ikke er Derby County-fan – for Derby-fansen synger fortsatt om Steve Bloomer, som i 1874 ble født i Bridge Street i nettopp Cradley. Det var nok en ulykke for Black Country-fotballen og dens klubber at hans foreldre valgte å flytte til Derby da Steve var fem år. Målmaskinen Bloomer er fortsatt den spilleren med det beste målsnittet på det det engelske landslaget. 28 mål puttet han på sine 23 landskamper i perioden 1895-1907, og den gang spilte man jo langt færre landskamper enn hva tilfellet er i dag. Det var først i 1956 at han ble passert av Nat Lofthouse på toppscorerlista for The Three Lions, men det spørs om hans målsnitt noen gang vil bli slått. En meget interessant spiller som det anbefales å lese seg opp på om nødvendig, for jeg skal ikke fordype meg altfor mye i hans historie i denne omgang.

Jeg hadde hatt kontakt med min Birmingham-kompis (og Villa-supporter) Dean, som tidligere har vært med meg på kamp i non-league og som igjen hadde vist interesse for å holde meg med selskap denne kvelden. Idet jeg satt fordypet i programmet og var i ferd med å gjøre kål på pinten min, stakk han hodet inn i klubbhusets bar sammen med sin sønn. Han avslo tilbudet om en pint, og det var kanskje like greit, for det begynte å nærme seg avspark slik at det bare var å komme seg inn og benytte de siste drøye ti minuttene før kampstart til å ta en nøyere kikk på anlegget og etter hvert få knipset noen blinkskudd. The Beeches er nok ikke et anlegg for de som foretrekker de moderne arenaene, men snarere noe for feinschmeckerne med sans for klassiske (og litt slitne) anlegg. Det falt raskt i smak hos undertegnede, og byr på overbygg på tre av sidene.

På kortsiden ved inngangspartiet er det et lite overbygg bak mål, mens et litt større et er å finne på langsiden sett til høyre herfra. Sistnevnte har en rad med seter i tillegg til ståplasser i form av hard standing i bakkant – eller kanskje er det ment som en passasje. Bak det bortre målet er det et flott og enda litt større overbygg, og igjen var det en blanding av seter og ståplasser. Det var nok denne seksjonen jeg personlig satt aller mest pris på, og The Beeches levde vel opp til mine forventninger, selv om det kanskje er mer usikkert hva Dean & sønn syntes om fasilitetene – vant som de er med fasilitetene på Villa Park. De virket i hvert fall å trives, og fordypet seg i likhet med undertegnede i kampen da den ble blåst i gang. Det skulle da også vise seg at vi skulle bys på en spennende og underholdende kamp.

The Hammers startet kampen godt på hjemmebane, men fikk seg en i fleisen da Dudley-laget kontret og fikk lagt inn fra høyrekanten. På bakre stolpe var det en av Dudley-spillerne som kom først på ballen i duell med Cradley-keeper Richard Kennedy, og den traff muligens stolpen før den falt perfekt til rette for Alex Wright som kunne hamre inn 0-1 i det åttende minutt. Vertene brettet opp ermene og kjempet videre, og de styrte klart banespillet, men måtte likevel være obs på Dudley-spiss Alex Cameron som var et mål for gjestenes lange baller når Cradley-angrepene ble brutt. Dudley Town forsvarte seg med nebb og klør, og spesielt Andy Arnold var enorm defensivt. Det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt sto 0-1 til pause, for både Darren Whitley, Joseph Drake-Cervantes og Magdy Ahmed hadde avslutninger blokkert inne på streken. Likevel var det altså med borteledelse at lagene gikk i garderoben – og vi i baren.

Deans sønn kom etter hvert løpende inn i baren for å fortelle at lagene var på vei utpå banen igjen, og med en Bovril i hånda var det på tide å ta oppstilling igjen. Andre omgang fortsatte slik store deler av den første hadde utartet seg; med et hjemmelag som presset på ganske voldsomt. De måtte imidlertid vente til det 63. minutt før utligningen kom, og da skuddet til Josh McKenzie traff kryss-stolpen var det som om man tenkte at dette ikke var vertenes dag, men Chris Rabone fikk tak i ballen og la inn igjen til innbytter Garfield Robinson som headet i mål to minutter etter at han kom innpå. Dermed 1-1, og nå var det nok noen og enhver som forventet å se The Hammers fullføre snuoperasjonen. Det var alt annet enn ufortjent, og ti minutters tid etter burde Cradley tatt ledelsen da Garfield Robinson la opp til Scott Stevenson. Sistnevnte hadde tilsynelatende en enkel jobb med å få ballen i mål, men avslutningen gikk i stedet over.

Det var nærmest uvirkelig da Dudley Town igjen tok ledelsen med snaut ti minutter igjen av ordinær tid. Shawn Devonport stormet ned høyrekanten på en kontring, og selv om forsvarer Leigh Pardoe så ut til å ha full kontroll på innlegget, presterte sistnevnte å skli slik at Alex Cameron takket og bukket og satt inn 1-2. Flere lokale uttrykte resignasjon og slo fast at det simpelthen ikke var Cradleys dag, men ute på banen hadde hjemmelaget ikke gitt opp, for to minutter senere sendte Scott Stevenson i vei et skudd som fra rundt 30 meter snek seg innenfor stolpen og suste inn i nettmaskene bak Dudley-keeper Ashley Horton. Og de røde og svarte var ikke ferdig med det, for ytterligere to minutter senere spilte Leigh Pardoe gjennom Darren Whitley som stusset inn 3-2. Cradley Town-manager Andy Wyton kunne juble vilt med sine ledsagere på benken, og de 66 betalende tilskuerne hadde blitt servert god underholdning.

Da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2 – noe annet enn hjemmeseier ville vært et lite ran – og dermed var fortsatt Cradley Town uten poengtap på hjemmebane. Kan de være med å kjempe helt i toppen denne sesongen? En lokal figur mente at man nok ikke skal regne med å se de i noen tittelstrid sammen med lag som Wolverhampton Sporting Community og Malvern Town, men at det måtte være lov å håpe på at The Hammers kanskje skal kunne hevde seg godt oppe på øvre halvdel. For min del ble jeg tilbudt skyss tilbake til hotellet av Dean – det vil si jeg ble sluppet av utenfor Amber Arms, der jeg unnet meg en siste pint før jeg krysset den travle veien og fant senga etter nok en fin og begivenhetsrik dag med groundhopping i den herlige engelske non-league pyramiden. Dean og hans sønn benyttet for øvrig anledningen til å spørre meg om deres lokale klubb Northfield Town, som de nå gjerne ville se, så kanskje har jeg til og med klart å få vekket også deres interesse for fotball på disse nivåene. 

English ground # 424:
Cradley Town v Dudley Town 3-2 (0-1)
West Midlands (Regional) League Premier Division
The Beeches, 15 August 2017
0-1 Alex Wright (8)
1-1 Garfield Robinson (63)
1-2 Alex Cameron (81)
2-2 Scott Stevenson (83)
3-2 Darren Whitley (85)
Att: 66
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50

Next game: 16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford
Previous game: 14.08.2017: Dorchester Town v Basingstoke Town

More pics

Mandag 14.08.2017: Dorchester Town v Basingstoke Town

Det var et par minutter før klokka 04.00 at alarmen ringte, og denne gang spratt jeg opp, klar til å bli skysset til Korsegården og flybussens holdeplass der. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg dit opp, og kom som vanlig trofast kjørende for å plukke meg opp et lite kvarter senere, slik at jeg var på Korsegården i relativt god tid for å rekke 04.32-bussen til Gardermoen. Jeg hadde flere dager i forveien fått beskjed om at Norwegians avgang DY1302 til Gatwick klokka 07.20 skulle flys av selskapet Xtra Airways, og det viste seg at den Boeing 737-800 maskinen som skulle frakte meg over Nordsjøen faktisk var flyet som Hillary Clinton brukte i sin presidentvalgkamp. Kanskje var det denne gang ikke ‘Crooked Hillary’ sin skyld at flyet tok av noe forsinket? Uansett var tidstapet tatt inn da jeg landet på Gatwick og snart kunne sette meg på turens første tog.

Første etappe gikk til Clapham Junction som for tiden var åsted for nokså kaotiske tilstander i forbindelse med at deler av den store og viktige stasjonen er helt eller delvis stengt mens man gjennomfører oppgraderingsarbeid, og etter at jeg i 15-20 minutter hadde slept bagasjen med meg stasjonen rundt etter jakt på et eksemplar av gårsdagens Non-League Paper, ga jeg opp og satt meg på på 10.32-toget med Weymouth som endeholdeplass. Litt ekstra søvn fikk jeg også på de omtrent to timer og 45 minuttene dit ned. Jeg hadde betalt £40 for kost og losji ved puben Sailors Return helt nede ved den koselige havna, og etter å ha unnet meg en drosje dit ned, fikk jeg sjekket inn og installert meg før jeg for lot innehaveren skjenke meg turens første pint. Det ble for ordens skyld en pint Thatchers Gold, ledsaget av turens første av mange poser med pork scratchings.

Det ble også tid til å ta en liten spasertur rundt i den koselige byen, og det var ikke bare på grunn av overnattingsprisene at jeg hadde valgt meg Weymouth som base for turens første kamp i nabobyen Dorchester. Utvalget er naturlig nok også langt bedre i turistbyen Weymouth, og i tillegg er det en svært trivelig plass. Jeg fikk etter hvert også sikret meg Non-League Paper og deretter skrevet et par postkort under en vanningspause på The White Hart Tavern på min vei opp til The Handmade Pie & Ale House, der jeg hadde planlagt et herremåltid. Maten der skuffer aldri, og en pint var denne gang inkludert i prisen. Med en beliggenhet vis-à-vis jernbanestasjonen var det også et praktisk sted å stikke innom før jeg omsider satt meg på 17.03-toget tilbake mot Dorchester, og ni minutter senere kunne jeg stige av på stasjonen Dorchester South.

Dorchester er administrasjonsby for grevskapet Dorset, og ligger en drøy mil nord for Weymouth. Vi befinner oss altså helt nede ved sørkysten og den engelske kanal, og her vet man at det allerede for 6 000 år siden bodde lokale stammer. En bygdeborg fra jernalderen antas å ha vært blant landets mektigste i sin tid. Noen av de nevnte stammene befant seg fortsatt der da romerne ankom, men ble nedkjempet av romerne som i år 70 grunnla byen under navnet Durnovaria. Det ble et viktig regionalt handelssentrum og skysstasjon, og deler av de romerske bymurene kan fortsatt ses. Som administrasjonsby jobber i dag mange av de drøyt 19 000 innbyggerne i selve byen (med byens omland er innbyggertallet omtrent det dobbelte) i administrasjon, utdanning- og helsesektoren. Byens kanskje mest kjente sønn er forfatteren Thomas Hardy.

Et steinkast fra stasjonen Dorchester South ligger puben The Brewhouse (& Kitchen), som jeg mistenker er puben til naboen Dorchester Brewery, og det var nå et naturlig stoppested. Etter å ha tømt det første glasset fikk jeg øye på en flaske-cider som måtte testes. ‘Blowhorn’ fra Cotswold Ciders var et nytt bekjentskap for meg, og noe så spesielt som en curry cider. Temmelig spesielt, men slett ikke verst! Det var uansett snart på tide å komme seg av gårde og traske ned til til Avenue Stadium, som med sin karakteristiske ‘Tesco-arkitektur’ snart kunne skimtes foran meg på min venstre hånd. Etter en liten kikk på stadionets eksteriør, betalte jeg meg inn med £10 og kunne med en drøy time til avspark stikke snuta innenfor portene etter å ha blitt fortalt at programmet fortsatt ikke hadde ankommet og at det muligens hadde vært et problem hos trykkeriet.

Da Dorchester Town solgte sin flotte tidligere hjemmebane Avenue Ground, flyttet de kun et par hundre meter til den nye Avenue Stadium som sto ferdig i 1990. Den ligger på land som er eid av hertugen av Cornwall – som er ingen ringere enn Prince Charles – og den arkitektur-interesserte tronarvingen insisterte på bruken av hans personlige arkitekter. Det har nok vært sørget for at Avenue Stadium til tross for å være det jeg fortsatt anser som et nybygg har en egenart som er uvanlig for den nyere tids anlegg. Spesielt innvendig syntes jeg umiddelbart at den tok seg flott ut, og etter en runde rundt banen slo det meg at dette inntrykket paradoksalt nok kanskje forsterkes noe av at det begynner å bli litt slitent her og der. Mange velger ofte å sammenligne det med erkerivalen Weymouths Wessex Stadium (som ble åpnet tre år tidligere) og hevder at Dorchester trakk det klart lengste strået.

Selv holder jeg nok muligens fortsatt Weymouths hjemmebane som en ørliten personlig favoritt blant nybyggene, men Avenue Stadium er uten tvil også flott – ikke bare til å være et nybygg, men uavhengig av dette. Av mine besøkte stadioner i UK er det vel kanskje bare disse to jeg personlig vil si akkurat det om (og da anser jeg som nybygg alt som er bygget fra 1980-årene og utover). I likhet med Weymouths anlegg fremstår nemlig Avenue Stadium i hvert fall på innsiden som noe eldre enn det er, og med en viss dose karakter som har vært sjelden kost de siste tiårene. Anlegget domineres noe av hovedtribunen som også er den eneste sittetribunen, og som har et tak med et flott møne – et stadig sjeldnere syn. De tre andre sidene har klassiske ståtribuner med blåmalte bølgebrytere (det gjør alltid susen!), og den nordlige kortsiden er den eneste under åpen himmel. At AFC Bournemouth i 2001/02-sesongen spilte flere av sine FL-kamper her sier vel noe om stadionets potensiale.

Hovedtribunen er flankert av ytterligere seksjoner med ståtribuner under åpen himmel, og en av disse var markert som røykesone, selv om det utover kvelden virket som om de fremmøtte uansett fikk ta seg en blås akkurat der det passet seg. Innunder hovedtribunen ligger klubbhusets bar, og det var dit jeg nå satt kursen etter min lille runde. Etter å ha fått servert en pint, fikk jeg av en klubbrepresentant bekreftet at det ikke ville bli noe program denne kvelden som følge av de angivelige problemene hos trykkeriet. Jeg lurte litt på om dette føyde seg inn i rekken av unnskyldninger, og med tanke på at minst en eller to av step 3/4-ligaene har forkastet kravet om produksjon om kampprogram så lenge man har de tilgjengelig for nedlastning på internett, spurte jeg meg hvorvidt dette kanskje var et eksempel på en klubb som fulgte i blant annet Carshalton Athletics fotspor ved å sløyfe papirutgaven.

Jeg vil påstå at det er en trist dag når kampprogrammet i papir forsvinner til fordel for en online-utgave. Både for meg og mange andre er det en vesentlig del av kampopplevelsen å kunne sitte og bla i programmet over en pint før kampen, og en digital utgave vil overhodet ikke være det samme. Jeg sliter nok med et altfor raskt døende mobil-batteri som det er på mine turer, og hva er oddsen for at jeg i etterkant vil lese like nøye et program jeg må laste ned?? Nei, takke meg til et skikkelig kampprogram! Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det i Dorchester Towns tilfelle denne kvelden virket som om problemene med trykkeriet var reelle, for etter at klubbsekretær Dave Ring sendte meg en link, konstaterer jeg da vitterlig at forsiden forteller om at kveldens program skulle kostet £2.

Dorchester Town ble stiftet i 1880, og var i 1896 med å starte opp Dorset League. De hadde imidlertid liten suksess der før de omsider vant tittelen i i 1937/38. Etter andre verdenskrig tok klubben i 1947 plass i Western League, og etter å ha spilt seg opp i ligaens toppdivisjon, tok de Western League-tittelen i 1955. 1950-årene så også The Magpies hevde seg i andre turneringer, for ikke bare sikret de seg i 1951 sin første av etter hvert tolv Dorset Senior Cup-titler, men de tok seg også flere ganger til FA Cupens ordinære runder. I 1954/55 tok de seg til andre runde, der de omsider måtte gi tapt for et York City som den sesongen var tapende semifinalist. Tre sesonger senere var det Plymouth Argyle som ble for sterke på samme stadiet av den gjeve cupturneringen. Ytterligere fire Dorset Senior Cup-titler hadde blitt hanket inn da Dorchester Town i 1972 fikk ta steget opp fra Western League til Southern League, der de tok plass i Division One South.

Etter en andreplass i 1977/78 fikk de sin første smak på Southern League Premier-fotball, men rykket rett ned igjen, før de flere ganger rykket opp og ned de kommende sesongene. I 1981/82-sesongen var de igjen i andre ordinære runde av FA Cupen, der de holdt grevskaps-storebror AFC Bournemouth til uavgjort 1-1 før de tapte omkampen 1-2 på Dean Court. Etter opprykk i 1986 spilte Dorchester-klubben 14 strake sesonger i Southern League Premier Division, men hadde vært nede en tur igjen da de som nyopprykket lag sikret seg ytterligere opprykk ved omstruktureringen og etableringen av de regionale Conference-divisjonene i 2004. Dermed fulgte 10 sesonger i Conference South, der åttendeplassen i debutsesongen 2004/05 står som historisk bestenotering. Den ble imidlertid kopiert så sent som i 2012/13, men sesongen etter ble det jumboplass og nedrykk tilbake til Southern League.

I sesongene siden den gang har de vært å finne på nedre halvdel av tabellen, eller i beste fall i midtsjiktet, og de har vært langt unna en retur til Conference South. Et par supportere jeg snakket med i baren før kampstart spådde da også en tung sesong, og mente at klubben hadde visse økonomiske vansker. De fortalte at de denne sesongen ville si seg fornøyd om de klarte å holde nedrykksstreken på avstand, men denne kvelden øynet de håp når de skulle ta imot en annen klubb som har slitt tungt den siste tiden – nemlig Basingstoke Town, som til slutt klarte å sikre seg en siste sesong på The Camrose, men som etter all sannsynlighet snart vil være hjemløse. Også de er ventet å gå mot en ny tung sesong, så det ville kunne være viktige poeng på spill.

Da jeg i august 2011 gjestet Basingstoke Town og deres hjemmebane The Camrose, klarte jeg å glemme igjen kampprogrammet på bussen. For en stund siden fikk jeg med litt hjelp kontakt med en Basingstoke-fan som hadde et eksemplar av dette kampprogrammet, og han sa seg villig til å sende det til meg, men vi mistet kontakten før han kom så langt som å grave det frem. Derfor var det litt overraskende da vedkommende plutselig kom bort og introduserte seg da jeg kom ut igjen på tribunen. Han lovet igjen å finne det frem og få sendt det (og det lå da også i postkassa mi da jeg hjem fra turen, så takk til Matt Warmington). Mens han gikk for å ta oppstillingen med sine Basingstoke-kompiser bak det ene målet, la jeg igjen ut på en ny runde for å knipse noen flere bilder med «match action» idet spillerne kom utpå gressmatta og første omgang ble blåst i gang.

Det var Basingstokes venstreving Sam Smart som tidlig skapte en del problemer for de svart- og hvit stripede vertene, da han med sin hurtighet utnyttet rommet bak forsvarerne og kom seg til noen skumle innlegg. Et av disse førte til en heading fra Ben Wright som ble slått til corner. Det gikk et kvarter før Dorchester fikk sin første og eneste avslutning på mål i første omgang, og det måtte et frispark til. David Jerrard skrudde ballen rundt muren, men Dragons-keeper Colm McCaddem fikk slått til corner. Smart var igjen mannen bak da hans innlegg fant Marcus Johnson-Schuster, men Basingstoke-kapteinen klarte ikke å treffe mål fra god posisjon. Jerrard skal vel være den kreative offensive kraften for hjemmelaget, og med 7-8 minutter til pause så han at McCaddem sto langt ute og forsøkte seg på en lobb fra rundt 30 meter som imidlertid gikk like utenfor. Like etter var i stedet Ben Wright på farten på motsatt ende av banen, men etter å ha dratt av to mann gikk hans avslutning via et Dorchester-bein og rett i armene på hjemmekeeper Chris Weale.

Dermed var det målløst ved pause, og jeg sto med en følelse av å ha sett to lag som går mot en tung sesong – skjønt det er selvsagt veldig tidlig å synse om slikt ennå. Likeledes sto jeg også med en følelse av at jeg kunne være vitne til en 0-0 på turens første kamp. Like før pause fikk jeg kanskje også et lite prov på at finansene ikke er helt på topp i Dorchester Town for tiden, for da jeg dristet meg til et raskt toalettbesøk i det ene hjørnet av banen, oppdaget jeg raskt at lysene ikke fungerte inne på det aktuelle toalettet. Dermed befant jeg meg i stummende mørke, men ved hjelp av en lighter fikk jeg i det minste funnet frem til ‘pisserenna’. Pausen ble for øvrig brukt til å samtale med et par av de fremmøtte, samt en groundhopper i Dorchester-apparatet.

Dorchester-manager Craig Laird og hans assistent – min gamle Reading-helt, Trevor Senior – hadde tilsynelatende brukt pausen godt, for de kom langt friskere ut i andre omgang. I hvert fall satt pasningsspillet langt bedre, selv om de store sjansene fortsatt uteble. I stedet kunne de fått seg en på trynet da Basingstoke kontret i det 58. minutt. Etter en lang ball frem mot Arron Jarvis, vant sistnevnte duellen med Magpies-keeper Chris Weale og kom først til ballen. Han sentret til Sam Smart som skulle sette ballen i det nesten åpne målet, men i stedet gikk avslutningen over mål. Hjemmelaget ble deretter reddet av en viktig blokkering fra Ross Carmichael, etter at gjestenes George Bennet hadde fosset ned høyrekanten og lagt inn et skummelt innlegg. Var Basingstoke i ferd med å ta over igjen??

Jeg hadde ikke før tenkt tanken da hjemmelaget slo til. Vi hadde så vidt passert en times spill da Jamie Beasley gjorde et fint forarbeid og David Jerrard la presist inn til Ollie Griggs som headet i mål til 1-0. Målscoreren ble deretter umiddelbart byttet ut og erstattet med en ekstra forsvarer da manager Craig åpenbart ville legge seg bakpå og forsvare ledelsen. Like etter kunne de i stedet doblet sin ledelse da Jerrard fikk vende opp og avslutte inne i feltet, men avslutningen ble tam og skapte lite hodebry for Dragons-keeper McCaddem. Jerrard måtte etter hvert også hinke av med en skade, og Basingstoke kastet frem det de hadde i jakten på en utligning. En volley fra Ben Wright som endret retning og et frispark fra George Bennett som ble reddet av keeper Weale var imidlertid det nærmeste gjestene fra Hampshire kom, og dermed var det hjemmelaget som foran 469 tilskuere kunne juble over tre poeng da dommeren blåste i fløyta for siste gang denne kvelden.

For min del var det bare å å komme seg tilbake til Dorchester South stasjon for å rekke 22.12-toget tilbake Weymouth, og med rundt et kvarters spasertur bød det på få problemer. Flesteparten av turistene fra tidligere var nå borte fra Weymouth-gatene der jeg strenet i retning av Sailors Return, hvor jeg unnet meg en siste pint før sengetid. Avslutningsvis kan det vel også nevnes at Dorchester Town-manager Craig Laird et par uker senere – mot slutten av min tur – sa opp sin stilling. For min del hadde turen bare så vidt startet. Én kamp var unnagjort, men jeg hadde etter planen ytterligere 26 å se frem mot da jeg krøp under dyna for å få litt søvn.

English ground # 423:
Dorchester Town v Basingstoke Town 1-0 (0-0)
Southern League Premier Division
Avenue Stadium, 14 August 2017
1-0 Ollie Griggs (61)
Att: 469
Admission: £10
Programme: None due to problem at the printers (online version available to download)
Pin badge: £3,50

Next game: 15.08.2017: Cradley Town v Dudley Town
Previous game: 29.07.2017: Drøbak/Frogn v Sprint/Jeløy
Previous UK game: 30.04.2017: Charlton Athletic v Swindon Town

More pics