Torsdag 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United
Jeg har et par faste steder for inntak av frokost når jeg overnatter i Newcastle, men denne gang valgte jeg bort både en enorm full english ved The Butterfly Cabinet og en full scottish med haggis på Newcastle stasjon for å i stedet nøye meg med et smørbrød fra Sainsburys før jeg satt meg på 10.24-toget til Carlisle. Jeg hadde nemlig planer om å slå i hjel litt tid med et måltid i Wigan, og valgte dessuten ruten om Carlisle heller enn å unnagjøre togbytter i York og Manchester. Det var ikke voldsom forskjell i tid, og linjen mellom Newcastle og Carlisle er nokså koselig, så det var greit med litt avveksling. I Carlisle valgte jeg til og med å la første tog sørover til Wigan gå uten meg, og unnet meg en pint Symonds ved The Griffin utenfor stasjonen. Årsaken til det bedagelige tempoet jeg forflyttet meg på, var at jeg skulle besøke min venninne i Thatto Heath, der hun ikke regnet med å være ferdig på jobb før en gang etter klokka 18 eller muligens til og med 19. Da jeg omsider kom meg ned til Wigan, valgte jeg som planlagt å benytte meg av Wetherspoons-kjedens faste torsdags-innslag, ‘Curry Club’, og etter en Beef Madras kunne jeg etter hvert sette meg på toget igjen ved Wigan North Western, klar for siste etappe til Thatto Heath.
Vertskap for kveldens kamp skulle være St. Helens Town, som etter lange forsinkelser endelig skulle spille sin første kamp på sitt nye anlegg etter flere år i eksil, men det hadde vært voldsomt drama i kulissene da de først helgen før hadde fått godkjent banen for spill i North West Counties League. Heldigvis hadde klubbrepresentanten Andy Langley holdt meg løpende orientert om utviklingen, og jeg kunne etter hvert trekke et lettelsens sukk over å slippe å endre torsdagsplanene. Nå var det spørsmålet hvorvidt min venninne ville bli ferdig på jobb tidsnok til å kunne bli med på kamp, som jeg hadde foreslått. Samtidig hadde hun glemt å legge ut nøkkelen, slik at hun uansett måtte stikke en svipptur hjemom for å slippe meg inn. Da jeg rett utenfor hennes bopel hoppet av buss nummer 33 fra Thatto Heath stasjon, var hun derfor allerede til stede for å ønske meg velkommen. Hun stakk snart av gårde igjen, men fortalte at hun ville være tilbake i 18-tiden, om drøyt to timer. Derfor stakk jeg en tur ned til hennes lokale pub The Boar’s Head for å se over kommende dagers planer over en pint med Strongbow Cloudy Apple.
Som om ikke den tidlige curry-middagen i Wigan noen timer tidligere var nok, hadde sannelig også min venninne Kay bestemt seg for å bestille curry, og ba meg ta en kikk på menyen til en lokal indisk restaurant. Jeg hadde ikke før satt meg ned med min andre pint før hun sendte meg melding og spurte om jeg kunne stikke opp og motta maten i 17.45-tiden i tilfelle den kom tidlig. Idet jeg rundet hjørnet sto ganske riktig sjåføren og banket på døra, og det gikk ikke lang tid før Kay kom slik at vi kunne bestille taxi til 18.45 og få i oss litt mat. Med en enorm porsjon og verdens største naan-brød hadde jeg nå problemer med å sette til livs min Lamb Madras, og etter å ha trøkket ned rundt halvparten var jeg klar for å komme meg på kamp. Det tok drosjekusken snaut ti minutter å orientere seg frem til sportskomplekset ved Ruskin Drive, der vi snart også klarte å finne frem til selve fotballbanen. Jeg betalte oss inn med £5 per hode, og fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens program som viste seg å være tykt og meget godt. Rett innenfor portene påtraff vi Andy Langley, som ønsket velkommen samtidig som han informerte om at bortelaget Abbey Hulton United var forsinket i trafikken opp fra Stoke-traktene slik at avspark var utsatt med 25 minutter. Dermed var det like greit å ta en pint i baren på utsiden så lenge.
St. Helens er en nokså stor by i grevskapet Merseyside, 18 kilometer øst for sentrale Liverpool og 23 kilometer vest for Manchester sentrum. Det er drøyt 100 000 innbyggere i selve St. Helens, som for mange kanskje først og fremst er kjent som en rugby-by. Byen vokste raskt under den industrielle revolusjon og ble et senter for både kullgruvedrift og glassindustri. Kullgruvedriften er selvsagt en saga blott, men selv om heller ikke glassindustrien er like dominerende som den en gang var, har glassfabrikanten Pilkington sitt hovedkvarter i byen og er fortsatt en av dens største og viktigste arbeidsgivere. Også mange av bryggeriene som byen var kjent for er nå borte. Hva fotballklubben St. Helens Town gjelder har den selvsagt hatt tøffe kår i den rugby-gale byen, og med storklubber i Liverpool (og sikkert også Manchester) som lokker til seg de fotballinteresserte. Den første utgaven av klubben ble stiftet i 1901 og spilte i Lancashire og Lancashire Combination, der de hadde en viss tidlig suksess før de tilsynelatende måtte legge ned driften halvveis gjennom 1928/29-sesongen. Det var først etter andre verdenskrig at en gruppe lokale forretningsmenn blåste liv i klubben igjen i 1946.
De spilte etter hvert i Liverpool County Combination, der de hadde et tilskuersnitt på over 2 000 i 1948/49-sesongen, På denne tiden var den tidligere tyske krigsfangen Bert Trautmann klubbens keeper, og da han senere i 1949 ble solgt til Manchester City (der han ble herostratisk berømt for å ha fullført FA Cup-finalen 1956 med brukket nakke) ble det som del av avtalen arrangert en vennskapskamp mellom de to som «mellom 8 000 og 9 000» møtte opp for å se. St. Helens Town tok i 1949 på ny plass i Lancashire Combination, som på denne tiden var en meget sterk og vel ansett liga, og klubben vurderte i denne perioden ved flere anledninger å søke om opptak i Football League. Da Northern Premier League ble stiftet i 1968, ble Lancashire Combination tappet for mange av toppklubbene sine, og St. Helens Town flyttet i 1975 over til Cheshire County League. Disse to ligaene fusjonerte som kjent i 1982, da de ble til dagens North West Counties League, og St. Helens Town var altså med fra starten. Deres beste ligainnsats siden den gang er tredjeplass, som de har oppnådd tre ganger. Deres store triumf stammer imidlertid fra 1986/87-sesongen, da de spilte seg frem til finalen i FA Vase, og i Wembley-finalen ble Warrington Town beseiret med 3-2. Så sent som i 2015 måtte St. Helens Town for første gang siden stiftelsen av NWCL ta turen ned i det som nå er ligaens Division One.
Bert Trautmann ble nevnt, men det er også flere andre kjente spillere som har startet sin karriere i St. Helens Town – ikke minst Bill Foulkes som senere ble kjent som Manchester United-spiller, og John Connelly som var en del av den troppen som vant VM for England i 1966. Da klubbens hjemmebane Houghton Road ble solgt til boligutbygging i 2002, skulle det bli starten på en lang periode i eksil. Etter banedeling på rugbyklubbens gamle Knowsley Road, fulgte banedeling hos både Ashton Town, Ashton Athletic og Prescot Cables. Således må det være fantastisk å komme hjem igjen til egen bane i St. Helens, og noen vil si at det var på tide etter at de etter planen skulle ha flyttet inn allerede ved starten av forrige sesong. Banen brukes også av Cheshire League-klubben Pilkington, men nå var det endelig Town sin tur. Dessverre er anlegget et nitrist og typisk eksempel på de nye moderne anleggene, inngjerdet av et anonymt grønt nettinggjerde og med en moderne prefabrikert sittetribune på den ene langsiden, i tillegg til hard standing rundt resten av banen. For undertegnedes del hjalp det absolutt heller ikke med kunstgress, og det var i tillegg et forvirrende virvar av markeringer i diverse farger for både 5-a-side og fotball for forskjellige aldersklasser.
Dette er nok en av de kjipeste stedene jeg har sett fotball på i UK, men Andy Langley fortalte at han på en eller annen måte håper å i hvert fall få satt et noe mer personlig preg på anlegget etter hvert. Uansett så er jo dette selvsagt fantastisk sett fra klubbens ståsted – ikke bare å komme hjem til byen, men mulighetene et slikt anlegg tross alt byr på. Og det er vel når alt kommer til alt kanskje det viktigste..? Det er også en vennlig klubb, og jeg ble tatt godt imot. Baren som ligger utenfor selve fotballbanen er også fin og moderne, men jeg er usikker på om klubben får sin del av inntektene derfra. Gjestene fra Staffordshire hadde ifølge en groundhopper ankommet nøyaktig klokka 19.34, og klokka viste nøyaktig 20.11 da kampen omsider ble sparket i gang. Det skulle få store konsekvenser. Når jeg er inne på groundhoppere, skal det også nevnes at det selvsagt var flere kjente groundhopper-fjes til stede, og etter en kort ordveksling med Tony Morehead ble vi stående å prate litt med Preston-paret Joanna og Anthony. Jeg fikk også bekreftet at den lave sola sørget for at jeg ikke var den eneste som slet med å få tatt noe som i det hele tatt minnet om noen akseptable bilder. Det var uansett kanskje ikke all verdens spennende å ta bilder av, men jeg får uansett unnskylde de horrible bildene (bortsett fra det ene bildet jeg lånte fra nettet).
Med tanke på hvordan kvelden utviklet seg, skal jeg denne gang ikke gå altfor mye i detalj rundt selve kampen, men det var en temmelig skrekkelig affære som utspilte seg foran 178 tilskuere som måtte lide seg gjennom store deler av kampen. Da dommeren blåste for pause var det nesten høydepunktet så langt, men i andre omgang hadde i det minste hjemmelaget et skudd i tverrliggeren og deretter et par store sjanser. Det gikk imidlertid mot 0-0 da kampen gikk over på overtid, og jeg kunne etter hvert se at dommeren kikket på sin klokka og virket å være på vei til å heve fløyta mot munnen idet noe skjedde inne i feltet under et angrep fra bortelaget. Dommeren pekte på straffemerket, og vi kunne høre at en av trenerne på bortebenken spurte linjemannen om hvor lenge som var igjen, med svar om at straffesparket ville bli det siste som skjedde….eller «this is it» som han sa. Uheldigvis gikk det litt mer tid på å behandle en skadet hjemmespiller, men snart kunne Josh Graham gjøre seg klar for å ta straffesparket og muligens bli kveldens helt i borteleiren. Vi befant oss i det femte tilleggsminutt. Ballen lå på straffemerket. Graham tok noen skritt tilbake, tok sats….og dermed ble det mørkt!
Det var fullstendig surrealistisk, og vi var omringet av hoderystende tilskuere. En mistanke jeg fikk gjorde at jeg kikket på klokka og konstaterte at den var nøyaktig 22.00. Mistanken ble styrket da dommeren allerede etter et lite minutt ganske umiddelbart blåste i fløyta for å signalisere avbrutt kamp rett etter en rask samtale med en representant for hjemmelaget, og borte ved inngangspartiet traff jeg på Andy Langley som ganske riktig kunne bekrefte at det var snakk om flomlys med en automatisk timer som slår seg av på sekundet klokka 22.00, uten mulighet for å få de på igjen. Det har nok vært en del av kravene for å få bygge ut banen med flomlys her, men jeg vil tro de har fått noen tøffe spørsmål fra ligaen etter dette. Dette hadde selvsagt bakgrunn i forsinkelsen, men det er litt snodig at aktørene på banen ikke var klar over dette. Og hva vil de gjøre ved cupkamper der det kan gå til ekstraomganger? Tidlig avspark er selvsagt et mulig svar på akkurat det spørsmålet, men dette er selvsagt ikke 100% ideelt. I skrivende stund står fortsatt kampen som «A-A under etterforskning» på ligaens nettside, og jeg vil tippe at den vil bli spilt på nytt. Om ikke straffesparket hadde blitt idømt, tror jeg nok man kunne ha sagt seg fornøyd og ansett det som en fullbyrdet kamp som endte 0-0, men all den tid bortelaget tross alt hadde fått straffesparket, endrer det selvsagt saken fullstendig. Uansett var det trist for St. Helens Town på det som skulle være deres store dag. For vår del fikk vi bestilt en taxi som snart kom for å hente oss og skysse oss tilbake til Kay.
English ground # 426:
St. Helens Town v Abbey Hulton United A-A (game abandoned in 95th minute due to floodlight failiure – with score at 0-0, but away team about to take a penalty)
North West Counties League Division One
Ruskin Drive, 17 August 2017
Att: 178
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3,50
Next game: 18.08.2017: Sheringham v Watton United
Previous game: 16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford