Mandag 14.08.2017: Dorchester Town v Basingstoke Town
Det var et par minutter før klokka 04.00 at alarmen ringte, og denne gang spratt jeg opp, klar til å bli skysset til Korsegården og flybussens holdeplass der. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg dit opp, og kom som vanlig trofast kjørende for å plukke meg opp et lite kvarter senere, slik at jeg var på Korsegården i relativt god tid for å rekke 04.32-bussen til Gardermoen. Jeg hadde flere dager i forveien fått beskjed om at Norwegians avgang DY1302 til Gatwick klokka 07.20 skulle flys av selskapet Xtra Airways, og det viste seg at den Boeing 737-800 maskinen som skulle frakte meg over Nordsjøen faktisk var flyet som Hillary Clinton brukte i sin presidentvalgkamp. Kanskje var det denne gang ikke ‘Crooked Hillary’ sin skyld at flyet tok av noe forsinket? Uansett var tidstapet tatt inn da jeg landet på Gatwick og snart kunne sette meg på turens første tog.
Første etappe gikk til Clapham Junction som for tiden var åsted for nokså kaotiske tilstander i forbindelse med at deler av den store og viktige stasjonen er helt eller delvis stengt mens man gjennomfører oppgraderingsarbeid, og etter at jeg i 15-20 minutter hadde slept bagasjen med meg stasjonen rundt etter jakt på et eksemplar av gårsdagens Non-League Paper, ga jeg opp og satt meg på på 10.32-toget med Weymouth som endeholdeplass. Litt ekstra søvn fikk jeg også på de omtrent to timer og 45 minuttene dit ned. Jeg hadde betalt £40 for kost og losji ved puben Sailors Return helt nede ved den koselige havna, og etter å ha unnet meg en drosje dit ned, fikk jeg sjekket inn og installert meg før jeg for lot innehaveren skjenke meg turens første pint. Det ble for ordens skyld en pint Thatchers Gold, ledsaget av turens første av mange poser med pork scratchings.
Det ble også tid til å ta en liten spasertur rundt i den koselige byen, og det var ikke bare på grunn av overnattingsprisene at jeg hadde valgt meg Weymouth som base for turens første kamp i nabobyen Dorchester. Utvalget er naturlig nok også langt bedre i turistbyen Weymouth, og i tillegg er det en svært trivelig plass. Jeg fikk etter hvert også sikret meg Non-League Paper og deretter skrevet et par postkort under en vanningspause på The White Hart Tavern på min vei opp til The Handmade Pie & Ale House, der jeg hadde planlagt et herremåltid. Maten der skuffer aldri, og en pint var denne gang inkludert i prisen. Med en beliggenhet vis-à-vis jernbanestasjonen var det også et praktisk sted å stikke innom før jeg omsider satt meg på 17.03-toget tilbake mot Dorchester, og ni minutter senere kunne jeg stige av på stasjonen Dorchester South.
Dorchester er administrasjonsby for grevskapet Dorset, og ligger en drøy mil nord for Weymouth. Vi befinner oss altså helt nede ved sørkysten og den engelske kanal, og her vet man at det allerede for 6 000 år siden bodde lokale stammer. En bygdeborg fra jernalderen antas å ha vært blant landets mektigste i sin tid. Noen av de nevnte stammene befant seg fortsatt der da romerne ankom, men ble nedkjempet av romerne som i år 70 grunnla byen under navnet Durnovaria. Det ble et viktig regionalt handelssentrum og skysstasjon, og deler av de romerske bymurene kan fortsatt ses. Som administrasjonsby jobber i dag mange av de drøyt 19 000 innbyggerne i selve byen (med byens omland er innbyggertallet omtrent det dobbelte) i administrasjon, utdanning- og helsesektoren. Byens kanskje mest kjente sønn er forfatteren Thomas Hardy.
Da Dorchester Town solgte sin flotte tidligere hjemmebane Avenue Ground, flyttet de kun et par hundre meter til den nye Avenue Stadium som sto ferdig i 1990. Den ligger på land som er eid av hertugen av Cornwall – som er ingen ringere enn Prince Charles – og den arkitektur-interesserte tronarvingen insisterte på bruken av hans personlige arkitekter. Det har nok vært sørget for at Avenue Stadium til tross for å være det jeg fortsatt anser som et nybygg har en egenart som er uvanlig for den nyere tids anlegg. Spesielt innvendig syntes jeg umiddelbart at den tok seg flott ut, og etter en runde rundt banen slo det meg at dette inntrykket paradoksalt nok kanskje forsterkes noe av at det begynner å bli litt slitent her og der. Mange velger ofte å sammenligne det med erkerivalen Weymouths Wessex Stadium (som ble åpnet tre år tidligere) og hevder at Dorchester trakk det klart lengste strået.
Selv holder jeg nok muligens fortsatt Weymouths hjemmebane som en ørliten personlig favoritt blant nybyggene, men Avenue Stadium er uten tvil også flott – ikke bare til å være et nybygg, men uavhengig av dette. Av mine besøkte stadioner i UK er det vel kanskje bare disse to jeg personlig vil si akkurat det om (og da anser jeg som nybygg alt som er bygget fra 1980-årene og utover). I likhet med Weymouths anlegg fremstår nemlig Avenue Stadium i hvert fall på innsiden som noe eldre enn det er, og med en viss dose karakter som har vært sjelden kost de siste tiårene. Anlegget domineres noe av hovedtribunen som også er den eneste sittetribunen, og som har et tak med et flott møne – et stadig sjeldnere syn. De tre andre sidene har klassiske ståtribuner med blåmalte bølgebrytere (det gjør alltid susen!), og den nordlige kortsiden er den eneste under åpen himmel. At AFC Bournemouth i 2001/02-sesongen spilte flere av sine FL-kamper her sier vel noe om stadionets potensiale.
Hovedtribunen er flankert av ytterligere seksjoner med ståtribuner under åpen himmel, og en av disse var markert som røykesone, selv om det utover kvelden virket som om de fremmøtte uansett fikk ta seg en blås akkurat der det passet seg. Innunder hovedtribunen ligger klubbhusets bar, og det var dit jeg nå satt kursen etter min lille runde. Etter å ha fått servert en pint, fikk jeg av en klubbrepresentant bekreftet at det ikke ville bli noe program denne kvelden som følge av de angivelige problemene hos trykkeriet. Jeg lurte litt på om dette føyde seg inn i rekken av unnskyldninger, og med tanke på at minst en eller to av step 3/4-ligaene har forkastet kravet om produksjon om kampprogram så lenge man har de tilgjengelig for nedlastning på internett, spurte jeg meg hvorvidt dette kanskje var et eksempel på en klubb som fulgte i blant annet Carshalton Athletics fotspor ved å sløyfe papirutgaven.
Jeg vil påstå at det er en trist dag når kampprogrammet i papir forsvinner til fordel for en online-utgave. Både for meg og mange andre er det en vesentlig del av kampopplevelsen å kunne sitte og bla i programmet over en pint før kampen, og en digital utgave vil overhodet ikke være det samme. Jeg sliter nok med et altfor raskt døende mobil-batteri som det er på mine turer, og hva er oddsen for at jeg i etterkant vil lese like nøye et program jeg må laste ned?? Nei, takke meg til et skikkelig kampprogram! Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det i Dorchester Towns tilfelle denne kvelden virket som om problemene med trykkeriet var reelle, for etter at klubbsekretær Dave Ring sendte meg en link, konstaterer jeg da vitterlig at forsiden forteller om at kveldens program skulle kostet £2.
Dorchester Town ble stiftet i 1880, og var i 1896 med å starte opp Dorset League. De hadde imidlertid liten suksess der før de omsider vant tittelen i i 1937/38. Etter andre verdenskrig tok klubben i 1947 plass i Western League, og etter å ha spilt seg opp i ligaens toppdivisjon, tok de Western League-tittelen i 1955. 1950-årene så også The Magpies hevde seg i andre turneringer, for ikke bare sikret de seg i 1951 sin første av etter hvert tolv Dorset Senior Cup-titler, men de tok seg også flere ganger til FA Cupens ordinære runder. I 1954/55 tok de seg til andre runde, der de omsider måtte gi tapt for et York City som den sesongen var tapende semifinalist. Tre sesonger senere var det Plymouth Argyle som ble for sterke på samme stadiet av den gjeve cupturneringen. Ytterligere fire Dorset Senior Cup-titler hadde blitt hanket inn da Dorchester Town i 1972 fikk ta steget opp fra Western League til Southern League, der de tok plass i Division One South.
Etter en andreplass i 1977/78 fikk de sin første smak på Southern League Premier-fotball, men rykket rett ned igjen, før de flere ganger rykket opp og ned de kommende sesongene. I 1981/82-sesongen var de igjen i andre ordinære runde av FA Cupen, der de holdt grevskaps-storebror AFC Bournemouth til uavgjort 1-1 før de tapte omkampen 1-2 på Dean Court. Etter opprykk i 1986 spilte Dorchester-klubben 14 strake sesonger i Southern League Premier Division, men hadde vært nede en tur igjen da de som nyopprykket lag sikret seg ytterligere opprykk ved omstruktureringen og etableringen av de regionale Conference-divisjonene i 2004. Dermed fulgte 10 sesonger i Conference South, der åttendeplassen i debutsesongen 2004/05 står som historisk bestenotering. Den ble imidlertid kopiert så sent som i 2012/13, men sesongen etter ble det jumboplass og nedrykk tilbake til Southern League.
I sesongene siden den gang har de vært å finne på nedre halvdel av tabellen, eller i beste fall i midtsjiktet, og de har vært langt unna en retur til Conference South. Et par supportere jeg snakket med i baren før kampstart spådde da også en tung sesong, og mente at klubben hadde visse økonomiske vansker. De fortalte at de denne sesongen ville si seg fornøyd om de klarte å holde nedrykksstreken på avstand, men denne kvelden øynet de håp når de skulle ta imot en annen klubb som har slitt tungt den siste tiden – nemlig Basingstoke Town, som til slutt klarte å sikre seg en siste sesong på The Camrose, men som etter all sannsynlighet snart vil være hjemløse. Også de er ventet å gå mot en ny tung sesong, så det ville kunne være viktige poeng på spill.
Da jeg i august 2011 gjestet Basingstoke Town og deres hjemmebane The Camrose, klarte jeg å glemme igjen kampprogrammet på bussen. For en stund siden fikk jeg med litt hjelp kontakt med en Basingstoke-fan som hadde et eksemplar av dette kampprogrammet, og han sa seg villig til å sende det til meg, men vi mistet kontakten før han kom så langt som å grave det frem. Derfor var det litt overraskende da vedkommende plutselig kom bort og introduserte seg da jeg kom ut igjen på tribunen. Han lovet igjen å finne det frem og få sendt det (og det lå da også i postkassa mi da jeg hjem fra turen, så takk til Matt Warmington). Mens han gikk for å ta oppstillingen med sine Basingstoke-kompiser bak det ene målet, la jeg igjen ut på en ny runde for å knipse noen flere bilder med «match action» idet spillerne kom utpå gressmatta og første omgang ble blåst i gang.
Det var Basingstokes venstreving Sam Smart som tidlig skapte en del problemer for de svart- og hvit stripede vertene, da han med sin hurtighet utnyttet rommet bak forsvarerne og kom seg til noen skumle innlegg. Et av disse førte til en heading fra Ben Wright som ble slått til corner. Det gikk et kvarter før Dorchester fikk sin første og eneste avslutning på mål i første omgang, og det måtte et frispark til. David Jerrard skrudde ballen rundt muren, men Dragons-keeper Colm McCaddem fikk slått til corner. Smart var igjen mannen bak da hans innlegg fant Marcus Johnson-Schuster, men Basingstoke-kapteinen klarte ikke å treffe mål fra god posisjon. Jerrard skal vel være den kreative offensive kraften for hjemmelaget, og med 7-8 minutter til pause så han at McCaddem sto langt ute og forsøkte seg på en lobb fra rundt 30 meter som imidlertid gikk like utenfor. Like etter var i stedet Ben Wright på farten på motsatt ende av banen, men etter å ha dratt av to mann gikk hans avslutning via et Dorchester-bein og rett i armene på hjemmekeeper Chris Weale.
Dermed var det målløst ved pause, og jeg sto med en følelse av å ha sett to lag som går mot en tung sesong – skjønt det er selvsagt veldig tidlig å synse om slikt ennå. Likeledes sto jeg også med en følelse av at jeg kunne være vitne til en 0-0 på turens første kamp. Like før pause fikk jeg kanskje også et lite prov på at finansene ikke er helt på topp i Dorchester Town for tiden, for da jeg dristet meg til et raskt toalettbesøk i det ene hjørnet av banen, oppdaget jeg raskt at lysene ikke fungerte inne på det aktuelle toalettet. Dermed befant jeg meg i stummende mørke, men ved hjelp av en lighter fikk jeg i det minste funnet frem til ‘pisserenna’. Pausen ble for øvrig brukt til å samtale med et par av de fremmøtte, samt en groundhopper i Dorchester-apparatet.
Dorchester-manager Craig Laird og hans assistent – min gamle Reading-helt, Trevor Senior – hadde tilsynelatende brukt pausen godt, for de kom langt friskere ut i andre omgang. I hvert fall satt pasningsspillet langt bedre, selv om de store sjansene fortsatt uteble. I stedet kunne de fått seg en på trynet da Basingstoke kontret i det 58. minutt. Etter en lang ball frem mot Arron Jarvis, vant sistnevnte duellen med Magpies-keeper Chris Weale og kom først til ballen. Han sentret til Sam Smart som skulle sette ballen i det nesten åpne målet, men i stedet gikk avslutningen over mål. Hjemmelaget ble deretter reddet av en viktig blokkering fra Ross Carmichael, etter at gjestenes George Bennet hadde fosset ned høyrekanten og lagt inn et skummelt innlegg. Var Basingstoke i ferd med å ta over igjen??
Jeg hadde ikke før tenkt tanken da hjemmelaget slo til. Vi hadde så vidt passert en times spill da Jamie Beasley gjorde et fint forarbeid og David Jerrard la presist inn til Ollie Griggs som headet i mål til 1-0. Målscoreren ble deretter umiddelbart byttet ut og erstattet med en ekstra forsvarer da manager Craig åpenbart ville legge seg bakpå og forsvare ledelsen. Like etter kunne de i stedet doblet sin ledelse da Jerrard fikk vende opp og avslutte inne i feltet, men avslutningen ble tam og skapte lite hodebry for Dragons-keeper McCaddem. Jerrard måtte etter hvert også hinke av med en skade, og Basingstoke kastet frem det de hadde i jakten på en utligning. En volley fra Ben Wright som endret retning og et frispark fra George Bennett som ble reddet av keeper Weale var imidlertid det nærmeste gjestene fra Hampshire kom, og dermed var det hjemmelaget som foran 469 tilskuere kunne juble over tre poeng da dommeren blåste i fløyta for siste gang denne kvelden.
For min del var det bare å å komme seg tilbake til Dorchester South stasjon for å rekke 22.12-toget tilbake Weymouth, og med rundt et kvarters spasertur bød det på få problemer. Flesteparten av turistene fra tidligere var nå borte fra Weymouth-gatene der jeg strenet i retning av Sailors Return, hvor jeg unnet meg en siste pint før sengetid. Avslutningsvis kan det vel også nevnes at Dorchester Town-manager Craig Laird et par uker senere – mot slutten av min tur – sa opp sin stilling. For min del hadde turen bare så vidt startet. Én kamp var unnagjort, men jeg hadde etter planen ytterligere 26 å se frem mot da jeg krøp under dyna for å få litt søvn.
English ground # 423:
Dorchester Town v Basingstoke Town 1-0 (0-0)
Southern League Premier Division
Avenue Stadium, 14 August 2017
1-0 Ollie Griggs (61)
Att: 469
Admission: £10
Programme: None due to problem at the printers (online version available to download)
Pin badge: £3,50
Next game: 15.08.2017: Cradley Town v Dudley Town
Previous game: 29.07.2017: Drøbak/Frogn v Sprint/Jeløy
Previous UK game: 30.04.2017: Charlton Athletic v Swindon Town
