Dag 4: 20.04.2011 Guildford City – Colliers Wood United

Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig brukte jeg heller ventetiden på Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere ankom jeg Reading. Det er som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons puben Monk’s Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning, som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marjserende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF’er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene, da de først har kommet til klubben – og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog toget nedover til Surrey-traktene.

Jeg hadde funnet ut at Guildford Citys merkelige stadion (Spectrum Leisure Centre) lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes en fotballstadion på hans rute. Det viste seg også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Pakeringshuset» er også deler av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford Citys anlegg, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på anlegget) de eneste sitteplassene, som man når via trapper. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot dette, og da ingen sto der gikk jeg bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en kasse med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet; for øvrig et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info. Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være viseformann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu.

Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til og med bur for sleggekast bak begge målene hadde de; ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for eventuelt spill på step 4 neste sesong. Ifølge Russell hadde FAs representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men så fikk de altså beskjed om at anlegget ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til, og jeg dreide diskusjonen inn på Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg.

Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildfords størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford-klubben gikk under i 1970-årene. I følge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen “fotball-nolduser” som er mer interessert i store Premier League-klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lokalpolitikerne hvertfall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4.

Kampen startet som forventet med hjemmelaget som det førende laget, og Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood-spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause – og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town-supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slappt forsvarsspill. Etterhvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som kom gradvis mer og mer inn i kampen. Men Colliers Wood-forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren.

Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget. Men med 7 minutter igjen datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen med Sandhurst-supporteren. Vi rakk å prate litt mer non-league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen. Der stoppet mitt tog til Reading idet jeg kom opp på perrongen, så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.

 

Ground #36:
Guildford City – Colliers Wood United 2-2 (1-1)
Combined Counties League Premier Division
Spectrum Leisure Centre, 20 April 2011
1-0 Austin Gacheru (25)
1-1 Emmanuel Quarshie (32)
1-2 Emmanuel Quarshie (51)
2-2 Joel Hughes (83)
Att: 110
Admission: £6
Programme: Included

 

Dag 5: 21.04.2011 Reading Town – Thame United

Da jeg kom opp til frokost, kunne Bobbie meddele at hun i dag dessverre kun kunne tilby kontinental frokost siden gassen hadde tatt kvelden og hun ventet på servicemann. Hun skal roses for å etter dette ha slått av £10 på regningen for mine to netter – fra £70 til £60. En liten bolle corn flakes var imidlertid ikke nok for en stor mann, så en all english breakfast ble bestilt på internettcafeen der jeg igjen slo ihjel en time eller to. Etter å ha gjort unna noen nødvendigheter på nettet, gikk jeg til Blagrave Arms der jeg ble sittende å snakke litt med et par av Reading-gutta. Ingen av de var særlig interessert i å være med å se Reading Town, så etter noen pints Scrumpy Jack (som er noe sterkere enn Strongbow, og det skulle jeg få merke utover kvelden) bestemte jeg meg for å ta en taxi ut til Scours Lane heller enn å ta buss nr 17 den lange veien ut langs Oxford Road.

Scours Lane er vel kanskje ikke av de mest idylliske, med piggtråd rundt inngangsparti og porter, og det som muligens er en skraphandler på nabotomta – det står til og med et gammelt pariserhjul der! Men de har et fint klubbhus med egen bar, hvor jeg kunne ta programmet i nærmere øyesyn. Thame Uniteds lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle. Her hadde de heller ingen skjerf, selv om bartenderen forsøkte lete frem et bak baren. Men som plaster på såret ga en av de fremmøtte meg en Reading Town pin. Etter en prat med noen av de lokale helter, ble jeg snart meget klokere hva gjelder Reading Towns skuffende sesong målt opp mot fjorårssesongen. Daværende manager Gary Ackling gikk tidlig denne sesongen til tilsvarende jobb i Thatcham Town, og har tatt med seg omtrent rubb og rake fra Reading Town. Klubben har faktisk bare to spillere i dagens stall som var med også i fjorårssesongen!!

Jeg stilte meg bak det ene målet, nærmest inngangspartiet, sammen med gruppen av vokale supportere som for anledningen telte 4 personer; den mest vokale av dem en mann i 50 åra. De manglet visst et par av sine mest ihuga supportere – blant dem den normalt ansvarlige for filmingen – som var på en lengre ferie i Australia. De hadde muligens tatt sesongen tidlig, for selv klubbens formann var på ferie. Men det var hvertfall 48 fremmøtte tilskuere, og blant disse ble besto Thame Uniteds supportere for dagen av tre gutter iungdomsskole-alder som slo seg ned litt lenger bort på denne kortsiden.

Reading Town hadde sagt et endelig farvel til nedrykksstriden, og gikk friskt til verks. Raymond Spence gjorde forarbeidet med et flott raid på venstre kant, der han driblet av tre mann før hans innlegg fant Marcus Richardson som sendte hjemmelaget i føringen. Town-folket bak målet gaulet og bar seg: «Only one team in Reading» fikk når sant skal sies frem latteren hos undertegnede på samme måte som andre gullkorn som «We’ve got a ferriswheel»! De skal hvertfall ha for innsatsen. Et ungt Thame United (vel, det samme kan vel sies om hjemmelaget) løftet seg noe, men ved pause sto det fortsatt 1-0.

Etter ytterligere forfriskninger i baren i pausen, kan vel ikke andre omgang sies å ha vært den mest underholdende. Men jeg lot meg tidvis imponere over hjemmelagets unge forsvarer Ben Spence. Ingen av lagene klarte å komme til de aller største sjansene før Aaron Baker nesten økte til 2-0 med 10 minutter igjen, men hans skudd strøk tverrliggeren og kampen ebbet ut med 1-0 seier til Reading Town. I baren var det høy stemning, og spillerene kom raskt ut for å menge seg med supporterne. Etter ytterligere et par pints med gyllen nektar fant jeg tiden inne til å sette kursen mot sentrum ved hjelp av buss nummer 17. En pint ble fort til en til, og en til…og snart var mine omgivelser på baren Purple Turtle ganske uklare (hvertfall i ettertid). Av alle ting presterte jeg å havne på strippeklubben Diamonds, der jeg vagt kan erindre å ha mottatt lap dance av en naken og vanvittig sexy jente…mens jeg av alle ting konsentrerte meg om å ikke kaste opp. Sånn kan det gå! Jeg var hvertfall etterhvert fornuftig nok til å sette kursen mot hotellet, og spaserturen hjalp såpass på formen at jeg stoppet og kjøpte med meg en pizza på Oxford Road. Denne ble spist på veien tilbake til hotellet, hvor jeg kollapset i det jeg mener var rundt 4-tiden.

Ground #37:
Reading Town – Thame United 1-0 (1-0)
Hellenic League Premier Division
Scours Lane, 21 April 2011
1-0 Marcus Richardson (??)
Att: 48
Admission: ???
Programme: ???



Dag 6: 22.04.2011 Doncaster Rovers – Crystal Palace og Leeds United – Reading

Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02 toget! Etter å ha gjort meg presentabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie som bestilte taxi for meg. Turen inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg rotet i lommene etter lighteren mens jeg sto utenfor Kings Cross, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen. Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!

Det lønner seg å ha bekjente rundt om, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på en nå nedlagt engelsk pub i Oslo er fra Doncaster. Han hadde vært behjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster-kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion.

Ved ankomst Doncaster praiet jeg derfor en taxi til Keepmoat Stadium, men å få satt fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol og ikledd jakke og slepende på en bag var det en mildt sagt svett opplevelse sålangt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det. Og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.

Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etterhvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de forsåvidt hadde grunn til på dette tidspunktet. For å se det rett ut; første omgang var skikkelig sovemedisin, og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde på banen var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren.

Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det var godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe. Men idet vi satt oss måtte Doncaster keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambrose’s heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14.312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.

 

Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace-supportere som kombinerte Doncaster-turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen jeg skulle på.

Jeg skulle nemlig først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig bortekamp mot Leeds United.

 

Ground #38:
Doncaster Rovers – Crystal Palace 0-0 (0-0)
Championship
Keepmoat Stadium, 22 April 2011
Att: 14,312
Admission: Free
Programme: £3

 



 

Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, og med kampstart 19.45 begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road.

Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadion før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer – så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn South East Corner’s nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning.

Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor play-off sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen, vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21-landslagsmålvakt keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på lage en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradel’s avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause.

Elland Road er heldigvis en av de Football League anleggene hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let’s go fu*kin’ mental». Det var tydeligvis nok for West Yorkshires uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden.

Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, som en jevn kamp hvor Reading hadde en del ball mens Leeds virket farlige. Og to ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene, og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring fra innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel på glimrende vis ble håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen. Dermed endte det 0-0 også her, foran 24.564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si.

Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på puben Scarborough Taps vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy og hans bror Bjarte (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palace-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte.

Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder ble nektet inngang grunnet min jakke. Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet. Men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg som så at her vil de vel hvertfall servere meg. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt.

 

Ground #39:
Leeds United – Reading 0-0 (0-0)
Championship
Elland Road, 22 April 2011
Att: 24,564
Admission: £25
Programme: £3

 

 



Dag 1: 17.04.2011 Cray Wanderers – Bury Town

Meldingen om at jeg ville få igjen nesten 15 000 kroner på skatten gjorde at planene om en påsketur kunne realiseres med blant annet et lån (samt Eurobonus poeng) fra min far – pluss noen oppsparte midler. Noen helger med fyll og fanteri med kompiser måtte vike til fordel for sparing til Englandstur, men det var det verdt.

Til tross for at mitt fotballprogram denne gangen startet i det sørøstlige Greater London, måtte jeg denne dagen fly til Manchester for deretter å krongle meg nedover derfra med tog. Jeg hadde aldri flydd til Manchester før, og var meget usikker på om jeg ville rekke en av mine utpekte tog – henholdsvis 35 og 43 minutter etter planlagt landing. Men da det viste seg at flyet landet 10-15 minutter tidligere enn planlagt, ble det til og med tid til ikke bare en, men to kjappe røyk før jeg hoppet på toget på Manchester Airport. Toget som skulle ta meg neste etappe fra Manchester Piccadilly ned til London Euston viste seg å være bortimot stappfullt, og da jeg endelig fant meg et ledig sete viste det seg at det var reservert av en eldre herre som kom på i Crewe. Allerede på perrongen i Manchester ble jeg (sannsynligvis pga klesstilen) stoppet av politiet som undersøkte både meg og bagen min nærmere. Et temmelig stort antall Bolton-fans befant seg på toget, på vei for å se sitt lag spille FA cup semifinale mot Stoke på Wembley. Og i Crewe kom det ikke overraskende noen Stoke-supportere på også.

Endelig fremme i London (etter å ha duppet av en times tid) hadde jeg plutselig temmelig god tid på meg. Jeg skulle bare forflytte meg fra Euston til Victoria med tuben, for derfra å ta lokaltoget til Bromley South. Så jeg hoppet på Northern Line og foretok reisen ned til London Bridge. Vent litt…London Bridge?? Jeg skulle jo til Victoria – det visste jeg jo godt!! I alt stresset hadde jeg plutselig surret det til og gått i egne tanker. Jeg skulle riktignok til London Bridge dagen etter, men nå hadde det blitt for mye for en stakkar. Så i all hast presset jeg meg inn på en smekkfull og marerittaktig Jubilee Line med badstue-temperatur, for så å bytte til District Line på Westminster…og endelig var jeg på Victoria. Men like god tid, det hadde jeg ikke lenger! Så da jeg ravet ut av Bromley South stasjon, bestemte jeg meg like godt for å ta en taxi.

Jeg ankom Hayes Lane med fullpakket bag og greier, men det var – ikke overraskende for dette nivået – overhodet intet problem. Her var det bare smil og forsikringer om at det var da bare hyggelig å kunne få passe på bagasjen min et par timer. Så med £10 entré betalt, bagen plassert bak baren, og med en etterlengtet Strongbow i hånda kunne jeg ta omgivelsene i nærmere øyesyn. Etter å ha sikret meg det siste tilgjengelige skjerfet i klubbsjappa, samt et absolutt godkjent program til £2, var det tid til å slå av en prat med både lokale og tilreisende i den relativt koselige baren i klubbhuset. Jeg fikk bekreftet at planene for Cray Wanderers’ flytting tilbake til mer hjemlige trakter fortsatt står ved lag, og man håper å kunne begynne 2014/15 sesongen på nytt stadion i Orpington. Det var forøvrig en god del Sutton Unite- folk å se blant de 302 tilskuerne, da de ville gå opp som mestre dersom Bury Town ikke vant. Blant de fremmøtte Gander Green folket var blant annet både formann Bruce Elliott og manager Paul Doswell.

 

Jeg så for øvrig frem til å ta en kikk på Crays franske storscorer Laurent Hamici, men han glimret med sitt fravær på lagoppstillingen denne dagen. Etter 13 minutter måtte bortelagets keeper Nick Pope i aksjon med en super redning da Leigh Bremner ble spilt gjennom – returen satt Bremner selv i stolpen og ut. Men etter 21 minutter var hjemmelaget i føringen da John Guest scoret etter en corner. Pope reddet hans første forsøk, men returen satt Guest i mål. Begge lag hadde hver sin store sjanse til å score etter dette, før utløsningen kom i omgangens siste minutt. Cray Wanderers leverte en kontring ut av læreboka, og Leigh Bremner fullførte et glimrende løp på kanten ved å skjære inn fra høyre og plassere ballen utenfor Pope’s rekkevidde i bortre hjørne. Kort etter presterte dommeren å gi direkte rødt kort til Bury Towns gamle traver Jamie Scowcroft (som mange vil kjenne fra Ipswich eller Crystal Palace) uten at jeg kunne forstå logikken utfra min vinkel. Det var nok en høy albue, men fra min posisjon var jeg overbevist om at han ville nøye seg med et gult kort, og ble i likhet med mange andre derfor ganske overrasket over avgjørelsen. Selv hjemmefolket innrømmet at det hadde vært i overkant strengt.

Pausen ble tilbragt i samtale med et par Sutton United-supportere som kunne fortelle diverse historier om deres rivalisering med Carshalton Athletic (og i mindre grad Kingstonian) samt noen anekdoter fra deres Conference-dager og påfølgende fall.

Andre omgang ble et lite antiklimaks der Bury Town aldri virket farlige, mens hjemmelaget virket fornøyd med tingenes tilstand. Bremner burde satt den berømte spikeren i kista med en heading med rundt 10 minutter igjen, før Bury Town på overtid reduserte til 2-1 ved Kieran Leabon. Men Cray Wanderers klarte å ri av det som var igjen av spilletid, og de som jublet høyest var Sutton United-fansen – selv om flere jeg snakket med mente de ville foretrukket en Bury-seier så de kunne vinne tittelen mens de selv spilte. Men opprykk er tross alt det viktigste.

 

Etter kampen ble jeg værende igjen i klubbhuset hvor jeg også fikk slått av en prat med noen Bury Town-supportere før de satt kursen nordøstover. Jeg ønsket de lykke til i playoff, men flesteparten av de mente de nå ikke engang ville nå et playoff – og de dro frem kampene mot Maidstone og Lowestoft som hovedgrunnene. Min tilstedeværelse hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og jeg ble oppsøkt av en meget hyggelig formann Gary Hillman som nesten ikke kunne bli forsikret nok om at jeg hadde hatt en fin opplevelse på Hayes Lane. Neste i køen var en Kerry Phillips, med tittelen «life president» som ville overrekke meg sitt visittkort med forsikringer om at det bare var å ta kontakt om jeg skulle trenge hjelp til noe. Jeg hadde en lengre og interessant samtale med både ham og endel andre fans av den eldre garde, der vi var inne på både Cray Wanderers, Bromley FC og non-league generelt. Det var stor interesse for hvilke andre kamper som sto på mitt program, og jeg ble bedt om å ta med meg de varmeste hilsninger opp til Sheffield FC. Cray Wanderers har tydeligvis et godt forhold til verdens eldste klubb, da de som Sør-Englands eldste klubb har spilt mot de ved flere anledninger. Da jeg omsider takket for meg og avhentet min bag for å sette kursen mot hotellet, ble jeg overrakt nistepakke med ost, kjeks og druer av en dame som hadde servert dette i klubbhuset. Alt i alt må jeg si at jeg hadde en aldeles strålende dag på Hayes Lane, ikke minst takket være klubbens hyggelige og gjestfrie ledere og ansatte.

Til tross for nitidige forklaringer om busstraseer og bussholdeplasser i området, valgte jeg å ta apostlenes hester fatt på turen tilbake til Bromley South station. Og ved hjelp av mitt medbragte kart (printet ut fra Google maps som vanlig) fant jeg frem uten noe problem, og kunne ta toget de få minuttene til beryktede Peckham Rye.
Hotellet mitt ble overhodet ikke valgt på grunn av det flotte området, men snarere grunnet den enkle reiseveien fra Hayes Lane og videre inn til London dagen etter. Det er ikke mange steder og bydeler i England som overgår Peckham Rye hva gjelder dårlig rykte, og jeg må si begynte å lure på om jeg var i Johannesburgs ghetto da jeg gikk av toget og satt kursen mot mitt hotell, Peckham Lodge. Mangelen på søvn gjorde at jeg fort slo fra meg tankene om å muligens ta en tur inn til London, og da jeg hadde sjekket inn dristet jeg meg etterhvert til å spasere den korte turen tilbake til en Burger King – den første jeg har sett med skuddsikkert glass – for å ta med meg en saftig meny og noen deilige chili cheese bites tilbake til hotellet før Jon Blund meldte sin ankomst.

Ground #33:
Cray Wanderers – Bury Town 2-1 (2-0)
Isthmian League Premier Division
Hayes Lane, 17 April 2011
1-0 John Guest (21)
2-0 Leigh Bremner (45)
2-1 Kieran Leabon (90+1)
Att: 302
Admission: £10
Programme: £2

 

Dag 2: 18.04.2011 Barkingside – Bethnal Green United

Med check out allerede klokka 10 så jeg ingen grunn til å bli i Soweto…eller var det Peckham Rye?? Så etter en tur med tog og tubens Northern Line, befant jeg meg på Kings Cross. Det var bare å finne frem dagens kart og starte orienteringen langs Londons gater, der jeg ressonerte meg frem til Goodwood Hotel, ikke mange minutters gange fra nevnte London-stasjon (altså Kings Cross). Jeg spurte pent om jeg kunne få sette fra meg bagen min da det fortsatt en stund til «check in time», og etter å ha fått bekreftende svar ringte jeg min venn Gareth fra Southend, som skulle være i London i forbindelse med jobb denne dagen og hadde uttrykt ønske om å møtes for et par pints.Mens jeg ventet på videre beskjed fra ham, tok jeg tubens Northern Line ned igjen til London Bridge hvor jeg hadde bestemt meg for å besøke Winston Churchill’s Britain at War Experience. Utrolig interessant innblikk i hverdagen og situasjonen under «London Blitz» – de tyske bombetoktene under 2. verdenskrig! London Dungeon var egentlig neste post, men en marerittaktig kø som strakte seg flere hundre meter nedover fortauet var nok til å skremme vekk undertegnede. Etter å ha surret lundt i London et par timer, fant jeg ut at Gareth måtte avlyse grunnet jobb, så jeg dro heller ut på noe som skulle vise seg å være en vanvittig bomtur. Den laaange turen med tubens District Line tok endelig slutt for min del da vi kom til Dagenham East, og etter en kort spasertur fant jeg Victoria Road – tilholdsstedet til Dagenham & Redbridge. Jeg satt kursen rett mot klubbsjappa der jeg var ute etter DVD av deres opprykksfinale fra fjorårssesongen. Men til min store ergrelse ble jeg møtt av stengte dører! Etter å ha konstatert at klokka var ti over fire, henvendte jeg meg til en tydelig klubbansatt med kurs for hovedinngangen. «Closed at 4 today mate» var det ikke særlig oppløftende svaret, og på spørsmål om det fortsatt var noen tilstede i det hele tatt som kunne hjelpe en langsfarende, ristet han bare på hodet og lukket døren etter seg.

Litt skuffet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Barkingside og kveldens kamp, og da Central Line endelig ankom Barkingside stasjon, satt jeg kursen inn mot sentrum etter å ha kastet noen raske blikk ned mot Oakside Stadium (beliggende rett bak stasjonen). Ikke akkurat flust å velge mellom av vannhull i Barkingside, men jeg fant da puben ved navn The Chequers, hvor jeg inntok et par forfriskninger før jeg returnerte til Oakside Stadium. £6 kostet det inkludert et program som vel ikke er blant de bedre jeg har sett, og med visse feil og mangler – men nå skal man vel ta nivået litt i betraktning, og det var da noe interessant lesning. Jeg var tydeligvis blant de først ankomne, og ble sittende å småprate litt med bartenderen i klubbhusets bar mens folk strømmet til. Skjønt “strømme til” er vel å ta litt hardt i, til tross for at jeg gjenkjente en eller to fjes fra Hayes Lane dagen i forveien blant de 95 fremmøtte. Jeg fant folk her langt ute i East End å være langt mindre snakkesalige enn hva tilfellet hadde vært på Cray Wanderers – Bury Town. Jeg klarte ikke å se noen klubbsjappe, men fikk tatt en kikk på deres utsalg av gamle program og bøker før en Barnet supporter rasket med sen vanvittig bunke programmer han nesten ikke klarte å bære. De hadde dessverre ikke Strongbow her, så jeg måtte ta til takke med Magners mens jeg bladde litt i programmet. Der sto det da vitterlig deres «clubshop» omtalt, og jeg spurte noen av de lokale. Det var nesten komisk da de så ut som spørsmålstegn og noen måtte til slutt spørre formann Jimmy Flanagan, som stresset konstant frem og tilbake. Han kunne fortelle at «program-utsalget» faktisk var klubbsjappa! Ingen skjerf til meg her, men han lovet å hjelpe hvis jeg ringte ham ved en senere anledning og de fikk bestilt nye. Hans meget barmfagre, men akk så unge døtre var høyt og lavt der de svinset rundt for å selge lodd etc. Sakte men sikkert dro det seg mot avspark, mens antall gjester i baren økte enda saktere – de hyppigste «kundene» må nok sies å være spillerne fra de to lag som løp ut og inn for å kjøpe diverse sportsdrikker.

Barkingside hadde hatt en marerittaktig resultatrekke med 14 strake tap, men startet kampen friskt selv om gjestende Bethnal Green virket skumle på kontringer. Det skal være usagt om det var Barkingsides forsvar eller svakt angrpsspill av gjestene, men hjemmelagets forsvarer virket å ha en imponerende kontroll. Og etter 36 minutter tok Barkingside en velfortjent ledelse da Steve Watts driblet av 2 mann inne i feltet og plasserte ballen nede i hjørnet bak Bethnal Green’s keeper. Formann Jimmy Flanagan rev seg et øyeblikk løs fra oppgaven med å pumpe opp baller, og jublet hemningsløst på sidelinjen. Det var for øvrig første gang jeg har sett en formann ta seg av jobber som henting av løpske baller som ble skutt ut av anlegget, og den nevnte opp-pumpingen av disse.

I pausen ble jeg sittende i baren og diskutere non-league med en Rayners Lane supporter, som kunne fortelle at de hadde gjort kjempebutikk i forbindelse med FA cup semifinalen mellom de to store Manchester-klubbene på Wembley, da horder av Manchester City-fans hadde dukket opp for å drikke i deres bar både før og etter kamp. Han var forøvrig også meget opptatt av Guernseys varslede inntog i den engelske pyramiden, og konsekvensene av dette. Samtalen var så interessant at vi glemte oss helt bort, og da jeg endelig fikk kommet meg ut for å beskue andre omgang, hadde Barkingside fått frispark i farlig posisjon og stillingen var 1-1 (Bethnal Green’s Ainsley Gasper utlignet på straffe etter en visstnok omdiskutert hands). Hjemmelagets Paul Shave tok frisparket…og sendte det rett i mål på fantastisk vis. 2-1 til Barkingside med 20 minutter igjen. Bethnal Green så nå ut til å miste fokus helt, og gang på gang ga de bort ballen i farlig posisjon. Barkingside ble snytt for en soleklar straffe da Vinney Murphy ble lagt ned i feltet etter et flott dribleraid. Og Steve Watts burde scoret sitt andre, men traff stolpen. Uvisst for meg av hvilken grunn, men Bethnal Green hadde sin toppscorer Anton Stephenson på benken, og hans inntreden med ti minutter igjen gjorde lite for å forhindre Barkingside i å ta sin første seier på en evighet. Jeg valgte å forlate Oakside ganske fort og sneglet meg inn til Liverpool Street med Central Line, og derfra til Kings Cross. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, så det ble med en pint på puben jeg fant…før det som vanlig ble junk food til kveldsmat.

Ground #34
Barkingside – Bethnal Green United 2-1 (1-0)
Essex Senior League
Oakside Stadium, 18 April 2011
1-0 Steve Watts (36)
1-1 Ainsley Gaspar (pen, 55)
2-1 Paul Shave (70)
Att: 95
Admission: £6
Programme: Included



Dag 3: 19.04.2011 Sheffield F.C. – Brigg Town

Heldigvis har jeg etterhvert blitt såpass kjent på St. Pancras (som kan være noe forvirrende avhengig av hvor man kommer inn) at jeg visste hvor togene til East Midlands og Sheffield går fra. Og etter en kort spasertur fra Goodwood Hotel til nevnte stasjon – og en mye lengre togreise,  kunne jeg etterhvert stige av i stålbyen Sheffield. Mitt hotell lå i samme området som hotellet jeg hadde forrige gang, og med kart i hånd fant jeg omsider frem – dog etter å ha tatt en noe lenger vei enn nødvendig. Etter en dusj gikk jeg ut før å møte en venninne fra Sheffield, hvorpå vi slo oss ned på Wetherspoons-puben Bankers Draft. En stor porsjon nachos og herlig j2o apple & mango ble snart byttet ut med et par Strongbow, før vi etterhvert gikk hvert til vårt. For min del gikk ferden videre med tog til Dronfield, og jeg må si jeg fikk litt «Emmerdale»-følelse da jeg kom opp fra stasjonen og så omgivelsene. Det virket å være et greit stykke landevei å spasere langs, og jeg hadde meget god tid, så jeg benyttet anledningen til å raste i det første etablissementet jeg passerte. Bortsett fra en hyggelig samtale med en eldre herre, skjedde det ikke stort her. De få lokale stamgjestene var langt mer opptatt med å se på et TV program om haifiske!! Så jeg stabbet meg videre langs landeveien til jeg kom til Coach and Horses pub. Sheffield FCs bane ligger rett bak, og er også oppkalt etter puben. Bartenderen reagerte med vantro over hvordan en nordmann kunne rote seg ut i Dronfield for å se fotball, men han serverte noen gode pints med cider. Etterhvert kom jeg i prat med en Sheffield United-supporter og hans kompis som var Ipswich-supporter (og som ikke skulle på kampen). Vi ble sittende utenfor i det fine været og diskutere Sheffield FC, de andre Sheffield-lagene, innspurten i Championship, Neil Warnock, og ikke minst alt som nå er galt med den moderne toppfotballen..for å nevne noe. Litt humoristisk var historien om Sheffield FC-supporteren som etter en cupkamp i fjor ble utestengt fra klubben på livstid (!!) etter å ha tømt en søppelbøtte over en Woodley Sports-spiller etter munnhuggeri!

Det ble etterhvert tid for å tylle i seg resten av de dyrebare dråpene og betale seg inn. Jeg mener det var £6 jeg betalte for entreen. Jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk høre at de var utsolgt for program!! Heldigvis ble det overhørt av en person ved siden av, og etter at han hadde bladd gjennom sitt program fikk jeg det mot de £1,50 han hadde gitt for det. Et godt og informativt program var det også. En ny negativ overraskelse var det at klubbsjappa faktisk var stengt. Min Blades-kompanjong dro meg imidlertid med over for å hilse på den meget trivelige formannen Richard Tims, som lovet å personlig ordne meg et skjerf når de fikk trykket opp flere. Han takket også hjertelig for mine hilsener fra Cray Wanderers.

Den lokale eks-Blades helten Kyle Naughton var hjemme på gamle trakter for å bivåne kampen, men virket ikke som den skarpeste kniven i skuffen for å være helt ærlig. Blant de 237 tilskuerne var også den nyansatte Scunthorpe-manager Alan Knill, visstnok for å kikke på en av Brigg-spillerne. Bortelaget håpet å kunne befeste posisjonen i playoff-sjiktet, mens hjemmelaget – også simpelthen bare kalt Club – vel kun hadde æren å spille for.

Kampen startet i et høyt tempo, der Briggs høye bakre firer gjentatte ganger satt hjemmelaget i offside. Men etter snaue kvarteret så hjemmelaget ut til å ha knekt koden, og både Matt Roney, Andy Gascoigne og Jonah Gosling kom seg gjennom på dype løp. Men det var Chris Adam som ga Club ledelsen med 16 minutters spill, etter å ha spilt vegg og kommet seg alene gjennom. Briggs eneste farlighet i første omgang kom fra spissen Ryan Paczkowski, men Club-keeper Dan Whatsize ordnet opp, og Paczkowski ble til alt overmål skadet. Brigg hadde store problemer med hjemmelagets hurtige angrepsspill, og både Jack Smith og Andy Gascoigne skjøt like utenfor – sistnevnte etter en lekker piruett. 1-0 sto det da dommeren blåste for pause, og i mangel av egen bar gikk folk rett og slett ut porten og inn på Coach and Horses pub. Selv formann Tims var der inne i pausen.

 

Det var et helt annet Brigg Town som kom på banen i andre omgang. Gjestene fra de nordre deler av Lincolnshire hadde nok kanskje fått en skikkelig skyllebøtte, for nå var det de som gikk offensivt til verks og satt hjemmelaget under et heftig press. Umiddelbart fikk de et indirekte frispark fra ca 6 meter, og keeper Whatsize blokkerte nok noe ufrivillig det harde skuddet med ansiktet slik at han måtte få behandling. Brigg kom nå til en rekke farlige situasjoner, og Anthony Bowsley burde muligens utlignet, men hans susende avslutning gikk like over. I stedet var det hjemmelaget som gikk opp i 2-0 etter 69 minutter, da Chris Adam profitterte på en misforståelse mellom Briggs keeper Andrew Pettinger og hans medspiller Lee-Roy Cochrane som begge forsøkte å klarere. Ballen falt dermed fint for Adam som hadde tatt sjansen, og som gjorde sitt og Sheffields andre for dagen. Noe av lufta gikk nå ut av Brigg, og vertenes Steve Woolley kunne øke ytterligere etter 74 minutter – et imponerende løp og veggspill på venstre kant før han lobbet elegant over Pettinger. Nå var det lekestue, og Club kom i bølge etter bølge mens Brigg var i tilsynelatende total oppløsning. På overtid sendte Gascoinge i vei et skudd mot mål som Chris Adam styrte inn – 4-0 og Adams hattrick. Og sannelig var det ikke tid til et femte også, da Ryan Ruddiforth sprintet ned på kanten og crosset til Darren Norman som bredsidet den i mål på halv volley. Brigg var nok glad efor å høre dommerens fløyte gå for full tid, og publikum belønnet Club-spillerne med stående ovasjoner. En flott kamp, hvor hjemmelaget tidvis leverte en oppvisning i angrepsfotball. Og Coach and Horses Ground må sies å være ganske idyllisk – jeg likte meg hvertfall der.

Turen gikk raskt tilbake til Dronfield stasjon for å rekke siste tog tilbake til Sheffield 22.09. Ved siden av Sheffield stasjon ligger puben The Sheffield Tap, som skryter av distriktets største utvalg av øl, og etter en liten rast der gikk turen tilbake til hotell Ibis – med enda to pitstop på to relativt lugubre puber rett ved hotellet.

Ground #35:
Sheffield F.C. – Brigg Town 5-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Coach and Horses Ground, 19 April 2011
1-0 Chris Adam (16)
2-0 Chris Adam (69)
3-0 Steve Woodley (74)
4-0 Chris Adam (90+1)
5-0 Darren Norman (90+3)
Att: 237
Admission: £6
Programme: £1,50

 



Dag 1: 08.01.2011 Southend United – Chesterfield

Etter å ha gått glipp av min årvisse romjul/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Og da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.

Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden – “away from the pikeys”.

En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en. Klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede var møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers-folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W.

Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Allerede etter et drøyt halvt minutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen til keeper Lee.

Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper. Etter 58 minutter kunne 4922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend-forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte frem igjen og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, utenfor rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende.

Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend-spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen; en glimrende straffe oppe i venstre hjørne. 2-3, og hans 11. for sesongen og tredje på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire.

For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket sluknet sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen, og det ble en hyggelig kveld, slik det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette nevn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade, der jeg måtte vekke betjeningen – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..

Re-visit:
Southend Chesterfield 2-3 (0-2)
League Two
Roots Hall, 8 January 2011
0-1 Danny Whitaker (pen, 12)
0-2 Dean Smalley (19)
1-2 Craig Easton (58)
1-3 Danny Whitaker (pen, 62)
2-3 Barry Corr (pen, 83)
Att: 4, 922
Admission: £18
Programme: –

 

Dag 2: 09.01.2011 Fotballfri i Southend

Nå var den opprinnelige planen for søndagen å se min kompis Gareth spille Sunday League fotball. Han er keeper for Elmsleigh Rangers, som spiller sine hjemmekamper i Leigh-on-Sea i utkanten av Southend, og de skulle møte sine erkerivaler med det merkelig malplasserte navnet South Bermondsey (åpenbart stiftet av en Millwall-fan eller lokalpatriot fra det sørøstlige London). De siste to møtene hadde visst til alt overmål endt i masseslagsmål! Men da jeg våknet, hadde Gareth allerede dratt – og det samme hadde den vakre April. Scott lå i koma med hangover, og det ble fort klart at det ikke ble noe Elmsleigh Rangers på meg. Men det var raskt glemt da en sjekk av TV-kanalene avslørte at reprise av gårsdagens “FA Cup Show” var i ferd med å starte, med høydepunkter fra FA cupen. Fin timing, og liggende i sengen kunne jeg se blant annet hvordan mitt Reading avanserte med seier over West Bromwich Albion. Og da Manchester United – Liverpool sto for tur rett etter, ble faktisk senga mitt tilholdssted til godt utpå dagen, i mangel av noe bedre å gjøre. Jeg var når sant skal sies mer engasjert av boka mi enn av kampen mellom de to plastikklubbene, men da Manchester-utgaven desverre hadde avansert, fant jeg tiden moden for å stikke hodet ut i sola mens den fortsatt var oppe.

En spasertur langs Eastern Esplanade inn mot sentrum hjalp litt på formen, og jeg vurderte til og med spankulere ut på Southend Pier da jeg passerte. Dette er forøvrig verdens lengste fornøyelsespir, og strekker seg hele 2158 meter ut i Themsens brede munning. Istedet endte jeg opp med å handle inn Football League Paper (Non League Paper var merkelig nok tilsynelatende håpløst å få tak i i byen) og et par j2o apple/mango og slo meg ned på en benk en halvtimes tid. Men stussen ble fort kald selv i januarsola, og snart hadde jeg orientert meg frem til den enorme Wetherspoons-puben The Last Post, beliggende vis-à-vis Southend Central stasjon. Noen timer ble tilbragt der i selskap av min fotball-avis, H.P. Bulmers beste brygg (altså Strongbow) og med håp om en giantkilling da Leicester City spilte FA cupkamp mot Manchester City på TV-skjermene. Da jeg kom tilbake til Camelia Hotel, satt en meget attraktiv vertinne i hotellets lille bar og så på «Dancing on ice» (av alle ting) sammen med det som muligens var hennes mann, så jeg valgte å gjøre en pitstop her. Tre flasker Bulmers og en meget hyggelig samtale senere trakk jeg meg tilbake, pakket klart til morgendagen og la meg på senga med boka mi.

 

Dag 3: 10.01.2011 Crawley Town – Derby County

Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central – og etter en kikk på klokken, unnet jeg meg en j2o og en Strongbow på The Last Post før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon, og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av NLP. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion, og slippe meg av foran The Half Moon – en pub like oppi veien fra Broadfield Stadium.

Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der – og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. En vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Så pubeieren tilbød seg å bestille taxi som tok meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etterhvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde.

Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntak da jeg kom så langveis fra. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den ivrigste hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.

Etter bare ti minutter så det ut som om eventyret skulle få en brå slutt. Derby ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren oppfattet det som at Crawley-keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill “tatt av vinden” – noe som førte til at Derby forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra flesteparten av de 4145 tilskuerne. McAllister holdt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.

Etter pause måtte Derby keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang, fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergio Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere, og Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Elleville spillere lå i en klynge utpå banen, og noen av tilskuerne forsøkte å joine de. Manager Steve Evans løp rundt i ekstase. Crawley Town hadde gjort det helt store, og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.

 

Jeg forlot raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot Gatwick flyplass sin nordre terminal, og det viste seg etterhvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne “Bay 4” og bussen til Oxford, men han slapp meg hvertfall av rett i nærheten fant jeg ut. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom. Etter å ha forsøkt bidra på gentleman-aktig vis med £10 (som sjåføren omsider nektet ta imot) ovenfor en vakker kvinnelig student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen.

Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til en av ungene.

Ground #30:
Crawley Town – Derby County 2-1 (1-0)
FA cup, 3^rd round
The Broadfield Stadium, 10 January 2011
1-0 Craig McAllister (30)
1-1 Miles Addison (63)
2-1 Sergio Torres (90+1)
Att: 4,145
Admission: £22
Programme: £3

 

Dag 4: 11.01.2011 Ufrivillig fotballfri (Maidenhead United – Havant & Waterlooville UTSATT)

Matt hadde tatt seg fri for dagen, og tidlig på formiddagen kjørte vi en tur til Kassam Stadium, hvor Matt overtalte meg til å posere for et bilde sammen med “The Oxford Ox” – okse-statuen utenfor stadion. Ikke bare bare for en Reading supporter.. Jeg har tidligere vært på Kassam Stadium i forbindelse med kamp, men det er merkelig å se hvor åpen den er med kun tre tribuner. Interessant var det også å se Court Place Farm, hjemmebanen til Oxford City – der mistenksomme blikk fra en banemann e.l. hindret meg i å ta en tur utpå gressmatta. Matt hadde lovet meg en guidet mini-tur i Oxford, så bil ble byttet ut med buss inn til sentrum. Han pekte og fortalte om diverse universiteter, og ikke minst puber. Og det var også innen sistnevnte kategori at vi besøkte noen utmerkede varianter av arten – noen så lave under take at man nesten måtte gå bøyd.

Da tiden nærmet seg min avreise til Reading, hadde tydeligvis Matt fått i seg såpass at han nå følte for å bli med, og med en cornish pastie hver som niste hoppet vi på toget. Bagasjen ble anbragt på Belle Vue House i Reading, og etter en prat med den meget myndige landlady Bobbi Stenning, spaserte vi tilbake til stasjonen for å ta toget videre den korte turen til Maidenhead. Der skule vi møte et par av Reading-gutta, og den strategisk plasserte puben The Bell ble møtested. Vi installerte oss der mens vi ventet på at Nick skulle bli ferdig på jobb i nærheten, og en halvtime senere var han på pletten. Men Maidenhead-supportere og tilreisende fans av Havant & Waterlooville glimret med sitt fravær. Da det nærmet seg avspark og vi gikk den korte veien fra The Bell til York Road, ble vi møtt av en stadion forlatt i mørke, og det var åpenbart at her skulle det ikke spilles kamp. Uten at noen av oss hadde fått det med seg, hadde kampen blitt utsatt grunnet Hawks spill i Hampshire County Cup. Jeg benyttet anledningen til å ta York Road i øyesyn og ta en tur ut på matta, før vi vendte skuffet tilbake til The Bell for trøstende forfriskninger. To timers tid senere forvant Matt tilbake til Oxford, og ytterligere en time senere tok også jeg toget den korte turen tilbake til Reading og en dør jeg trodde hadde gått i vranglås på Belle Vue. En tydelig irritert Bobbi Stenning som åpenbart måtte stå opp fra sengen var særs lite imponert da hun fikk den opp på første forsøk.

 

Dag 5: 12.01.2011 Swindon Supermarine – Halesowen Town

Etter å ha ligget i senga til bortimot 12, gikk jeg turen ned til sentrum av Reading. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons-puben The Monk’s Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. En liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis-à-vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to halvlitre Strongbow før jeg gikk den korte veien ned bussterminalen. Buss nr 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning; eller Webb’s Wood Stadium om man vil.

Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben. En noldus på parkeringsplassen fortalte meg nemlig at det ikke var noen bar inne på stadion. Men etter kun en halvliter, valgte jeg gå inn uansett. Og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda…visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj da) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!

Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom. Og allerede i det fjerde minutt tok Marine ledelsen ved Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom mer med, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0 til pause.

Det begynte etterhvert å regne noe aldeles fryktelig, og fra pause og inn ble mesteparten av tiden min tilbragt i klubbhuset/baren. Men ved å kikke gjennom vinduene fikk jeg da med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter. Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere, før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk istedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at talkingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.

Kampen ebbet ut med 3-0 seier til hjemmelaget, og spillerne kom etterhvert inn i klubbhuset for å spise. Jeg fikk således vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig.

Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen slik hun hadde tilbudt seg. Dessverre ble omveien litt for lang og “hyggelig”, og da jeg endelig ankom stasjonen hadde kveldens siste tog tilbake til Reading gått for 4 minutter siden. Det endte meg at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading, og jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale, og brukt nesten tre timer hjem! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er like trist på ettermiddagen som sent på kvelden.. Jeg tenkte allerede som så at en lotterigevinst hadde gjort seg, slik at neste tur kunne planlegges. En tur i påsken hadde passet flott!

Ground #32:
Swindon Supermarine – Halesowen Town 3-0 (1-0)
Southern League Premier Division
The Webb’s Wood Stadium, 12 January 2011
1-0 Sam Morris (4)
2-0 Nick Stanley (41)
3-0 Sam Morris (60)
Att: 101
Admission: £9
Programme: £1,50





Dag 1: 01.10.2010: Oppladning i Reading

Etter en ufrivillig lang pause fra fotballen var det igjen klart for nye eventyr. Reading et naturlig første mål, med ankomst tidlig på ettermiddagen. Etter en kveld ute på byen med et par kompiser, gikk turen til Crescent Hotel for litt søvn før sesongens førte kamp for min del dagen etter.

 

Dag 2: 02.10.2010: Farnborough – Lewes

Stort sett alt som var av kompiser hadde dratt nordover for å se følge Reading oppe i Preston, så jeg dro alene med den såkalte North Downs Line ned til Farnborough North, hvor jeg hoppet av toget. Derfra spaserte jeg gjennom det som virket som å være et landlig og koselig boligområde, før jeg hadde tid til å unne meg et par forfriskende glass fra tappekranene i puben The Ship mens jeg kunne kaste noen blikk på den pågående Wigan – Wolves kampen på TV. Herfra ble jeg etterhvert pekt i riktig retning, og kunne snart se Cherrywood Road (eller Rushmoor Stadium om man vil) foran meg nede i veien med samme navn.

Etter å ha betalt meg inn kunne jeg nyte ytterligere edle dråper fra Hereford i selskap av både hjemmesupportere og tilreisende Lewes-supportere som hadde tatt turen opp fra East Sussex for å se oppgjøret i Conference South. De hadde kommet sammen med Lewes-laget på spillerbussen – noe som ikke er unormalt, kunne de fortelle. De ga videre uttrykk for at deres forhåpninger for sesongen var å unngå nedrykk. Denne kampen var forøvrig temmelig spesiell, da Farnboroughs manager Steve King var mannen som førte Lewes fra gamle Isthmian League Division Three til Conference National på syv år, før det kom inn nye eiere som sendte ham på dør – og jeg skjønte fort at han fortsatt har en høy stjerne hos Rooks-supporterne.

Gjestene hadde fortsatt til gode å ta poeng på bortebane på dette tidspunkt av sesongen, og det var ikke mye som tydet på at de skulle bryte trenden – til tross for å ha de største av de få sjansene tidlig i kampen. Lewes hadde åpenbart kommet for å forsvare seg till ett poeng, og med fem mann på midtbanen klarte de å drepe rytmen til Farnborough, som stanget og stanget i en mur av for anledningen borte-grønne Lewes spillere. Men i første omgangs siste spilleminutt vant Kezie Ibe en duell med Lewes-forsvarer Marc Pullen og sendte ballen i mål bak keeper Chris Winterton.

Etter pause ble det litt mer rom da Lewes måtte lenger frem for å jakte utligning, og Boro kom til flere store sjanser. Paul Booth kludret det til da han fikk en kjempesjanse servert på sølvfat av Nic Cardini, mens innbytter Dean McDonalds skudd som traff innsiden av stolpen ikke sto i stil med hans flotte forarbeid da han driblet av oppasseren sin inne i feltet. For øvrig kan man si at man skjønner at man er langt fra toppfotballens glamour og divaer når man overhører bortelagets innbyttere under uttøying langs sidelinjen diskutere med supporterne om man skal dra på byen i kveld. Eller når en av de de roper på suppporterne sine for å høre om noen av de har en paracet mot hodepine! Farnborough slapp å angre på sine brente sjanser, og 886 tilskuere så dommeren blåse av med 1-0 til hjemmelaget.

For Lewes betød det tabellbunn; for min egen del derimot handlet det om retur til Reading. Pub til pub skoene var på og både Blagrave Arms, Monk’s Retreat, The Bugle og Three Guineas ble besøkt før Reading gutter begynte å komme hjem fra Lancashire utpå kvelden. Og siden det var lørdag følte vi oss forpliktet til en kveld/natt på byen, hvor Reflex og After Dark ble siste stopp.

 
Ground 28:
Farnborough – Lewes 1-0 (1-0)
Conference South
Cherrywood Road (Rushmoor Stadium), 2 October 2010
1-0 Kezie Ibe (45)
Att: 886
Admission: £10
Programme: £2,50

 

Dag 3: 03.10.2010: Fotballfri i Gillingham

Etter å omsider ha fått vekket zombien i meg og fått i meg en frokost på Monk’s Retreat, plukket jeg opp nye utgaver av Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith og satt meg på toget østover til London. Og etter en tur med Circle Line fra Paddington til St. Pancras og tog videre derfra, kunne jeg nok en gang stige av i Gillingham (Kent, ikke Dorset). Kvelden ble tilbragt i godt selskap av min venninne, på Southern Belle pub og det fortsatt flotte King Charles Hotel.

 

Dag 4: 04.10.2010: Kingstonian – Sutton United

Dagens planer var lagt, og i dag skulle jeg se en kamp i Isthmian League Premier Division som jeg virkelig hadde sett frem til. Etter å først ha kommet meg tilbake til Reading for å sjekke inn, og forgjeves forsøkt å overtale et par av Reading-gutta til å være med, satt jeg meg på somletoget fra Reading til London Waterloo. Mitt mål var Norbiton – etter bytte i Twickenham, men da jeg ankom sistnevnte stasjon viste det seg at toget videre til Norbiton var forsinket såpass at jeg valgte å forhøre meg om taxi. Ti minutters tid senere kunne drosjekusken svinge inn foran Kingsmeadow Stadium, og jeg kunne snart ta plass i baren for litt passiar med de lokale supporterne som kunne fortelle om rivaliseringen med dagens motstander og opprykksfavoritt Sutton United. En kikke i programmet ble det også tid til.

750 tilskuere så en første omgang der gjestene var det helt klart førende laget, og Kingstonian hadde nok med å forsvare seg – til tross for å ha den første sjansen da Max Hustwick headet like over etter bare et par minutter. En blanding av sjansesløsing fra Sutton og oppofrende forsvarsspill av hjemmelaget sørget for at det sto 0-0 til pause, etter at gjestenes Richard Jolly hadde hatt to-tre store sjanser. Først traff The U’s stolpen, og da returen havnet hos Jolly skjøt han over for bortimot åpent mål. Deretter ble han spilt gjennom og hele Kingsmeadow var sikker på mål da Hustwick satt inn en desperat, men glimrende takling. Og rett før pause vartet Kingstonians keeper Rob Tolfrey opp med en kjemperedning som nok en gang hindret scoring fra den tidligere Carshalton-spilleren.

Etter hvilen startet K’s mer positivt, med gode skuddforsøk fra både Matt Gray og Bobby Traynor som satt Sutton-keeper Kevin Scriven på prøve. Traynor hadde så en farlig heading han kanskje burde scoret på – og det burde så definitivt gjestenes Richard Jolly kort etter, da han på nesten mirakuløst vis headet over fra innenfor 5-meteren da det virket langt enklere å score. Hjemmelaget ropte på straffe da innbytter Dean Lodge gikk i bakken, mens U’s hadde muligens en enda bedre sak da ballen så ut til å treffe hånden til K’s forsvarer Adam Thompson innenfor 16-meteren – men dommeren lot seg ikke imponere i noen av tilfellene. Det så ut til å gå mot 0-0 da Kingstonian’s Tobi Jinadu vant en hodeduell som sendte Bashiru Alimu gjennom. Alimu lobbet over en nølende Kevin Scriven, og sendte hjemmefolket til himmels med 1-0. En strålende seier for hjemmelaget, som nøt godt av både defensiv dyktighet og en liten porsjon flaks. Sutton på sin side ble offer for sjansesløseri, men det var tydelig at de var et godt lag som ikke gjorde skam på tipset som opprykksfavoritt. Ifølge flere hjemmesupportere jeg snakket med var de helt klart det beste laget som hadde gjestet Kingsmeadow opp til dette punktet av sesongen.

Jeg spaserte de rundt ti minuttene opp til Norbiton stasjon, og med en del venting og bytte i Twickenham kom jeg meg etterhvert tilbake til Reading sent på kvelden. Etter en kort tur innom Blagrave Arms og Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Crescent Hotel med litt takeaway.

Ground #29:
Kingstonian – Sutton United 1-0 (0-0)
Isthmian (Ryman) League Premier Division
Kingsmeadow Stadium, 4 October 2010
1-0 Bashiru Alimi (87)
Att: 750
Admission: £9,50
Programme: £1,50

 

Dag 5: 05.10.2011: Barnet – Southend United

Jeg hadde avtalt med min kompis Scott å ta turen til Barnet for å se hans Southend United kjempe om avansement i Football League Trophy (eller Johnstone’s Paint Trophy om du vil). Og etter å ha tatt toget inn til London, tok jeg tubens Northern Line til den nordlige endestasjonen High Barnet. Etter å ha gått opp gangveien så jeg raskt avtalt møtested lenger ned på andre siden av hovedveien, nemlig puben The Old Red Lion.

Etter en halvtimes tid venting på puben, kom Scott kjørende. Og ytterligere en times tid senere kom bussene med de øvrige Southend-supporterne – inkludert en rekke gamle kjente. Stemningen var god, og da det dro seg mot avspark fant vi veien inn på East Terrace, som i sin helhet var gitt gjestene fra Essex. Og det tynneste programmet jeg har sett fra en Football League klubb i forbindelse med ordinær kamp var nesten lest ferdig allerede før avspark; det tok ikke mange minuttene.

Det var andre runde i den såkalte sørlige avdelingen av turneringen, og The Shrimpers kom best igang på bortebane da Matt Paterson styrte inn Harry Crawfords innlegg etter snau halvspilt første omgang. Kort etter var gjestene centimetre fra å doble ledelsen da et frispark fra Louie Soares traff stolpen etter å ha forandret retning i muren. Et publikum bestående av 1 356 betalende så at 0-1 sto seg til pause – blant dem over 500 tilreisende.

Kort etter oppstart fikk Southend sin viktige Bilel Moshni utvist etter håndgemeng, uten at et håpløst tannløst Barnet klarte å utnytte fordelen av en ekstra mann. Kun fem minutter senere kunne derimot gjestene slå til igjen etter en lang ball fremover mot Paterson. Barnets keeper Jake Cole nådde ikke ut i tide, og Paterson kunne vippe ballen over Cole til 0-2.

Josh Simpson holdt på å øke ytterligere med et langskudd like over, før Mauro Vilhete ga hjemmelaget håp ved å heade inn en redusering etter en corner etter 79 minutter. Man forventet nå et stormløp mot Southend-målet, men istedet sikret Louie Soares avansementet etter 85 minutter med sitt første mål for klubben; 1-3 etter at hans langskudd skiftet retning og gikk inn via tverrliggeren.

I neste runde ventet nå Charlton som hadde vunnet 2-1 borte i «Twilight zone» Milton Keynes. For min del gjalt retur til Reading, og Scott tilbud seg å kjøre meg tilbake – noe jeg selvsagt takket ja til. Nok en hyggelig fotballkveld med Southend-gutta ble avsluttet med litt junk food i Reading, før jeg takket Scott for turen og unnet meg en Strongbow på Monk’s Retreat for jeg trakk meg tilbake for kvelden.

 

Ground #30:
Barnet – Southend 1-3 (0-1)
Johnstones Paints Trophy, Second Round, Southern Section
Underhill Stadium, 5 October 2010
0-1 Matt Paterson (22)
0-2 Matt Paterson (55)
1-2 Mark Marshall (79)
1-3 Louie Soares (85)
Att: 1,356
Admission: £8
Programme: £3

 

Dag 6: 06.10.2010: Hjemreise

Med en ny tur med North Downs Line – denne gang helt ned til Gatwick Airport – kunne jeg reflektere over min dag i Farnborough da vi passerte stedet. Men høydepunktet for meg, bortsett fra å treffe gamle kompiser, var lokaloppgjøret i Kingston upon Thames. Og snart var jeg tilbake på Gardermoen, som jeg fortsatt synes er veldig trist å komme hjem til på kvelden. Jeg hadde ikke de største forhåpninger om å få til jule/nyttårsturen som de siste årene hadde blitt en vane. Der hadde jeg dessverre rett, men det skulle likevel ikke gå så altfor lenge…

Dag 1: 30.04.2010: Oppladning i Reading

Min opprinnelige plan om å fly over lørdag morgen, måtte forandres da det ikke var noe tilgjengelig tidlig nok. Slik er det innimellom når man drar på kort varsel, men jeg følte trang til å foreta en siste helgetur over till balløya før sesongen sluttet. Derfor dro jeg litt tidligere fra jobb denne fredagen, og fløy over til Heathrow på ettermiddagen. Rail Air bussene til Reading hadde tydeligvis flyttet, men jeg fant den nye basen og satt snart på bussen til Reading. Vår kjære Coopers Arms hadde nettopp blitt lagt ned, men jeg fant hvertfall et par av mine kompiser på Blagrave Arms. Etter en kjapp svipptur med taxi for å dumpe bagasjen på Crescent Hotel ble det tid til noen glass med mine venner. Men da ingen følte for litt clubbing ved pubens stengetid, endte jeg opp med å ta en tur innom Reflex alene – uten at jeg kjedet meg av den grunn – før det bar tilbake til hotellet for å få litt søvn.

 

Dag 2: 01.05.2010: Gillingham – Southampton

Etter en tidlig togtur inn til Paddington og tube gjennom London, befant jeg meg på St. Pancras togstasjon. Selv om den ser nymotens ut innvendig, og jeg har tatt tog derfra til både Nottingham og Sheffield tidligere, er den ikke veldig imponerende skiltet. Og jeg surret litt rundt først før jeg fant ut at Southeastern’s togruter til Kent har avgang fra terminalens innerste krok. Med litt innkjøpt lesestoff lot jeg toget bringe meg i retning grevskapet som kalles “The garden of England”, og kunne til slutt hoppe av toget i Gillingham. Der skulle hjemmelaget spille League One kamp mot storheten Southampton senere på dagen, en livsviktig kamp for Gills i kampen mot nedrykk. Selv om kampen var betydningsløs for gjestene fra sydkysten, hadde de solgt ut sine billetter – og da jeg ringte Gillinghams ticket office for å sikre meg billett, var det en mistenksom resepsjonist som kunne fortelle at de hadde blitt nedringt av personer med sydkyst-dialekter på jakt etter billetter på de andre tribunene. Heldigvis ble jeg kvitt kvitt mistanken om å være en de, og billett var i boks.

Jeg hadde ikke før stukket hodet ut av stasjonen før jeg ble påprakket en løpeseddel reklamerende for vannhullet Southern Belle, perfekt beliggende tvers ovenfor stasjonen, og helt i begynnelsen av den koselige High Street. Et perfekt stoppested før man sjekker inn bagasjen på hotellet, tenkte jeg – det var jo uansett tidlig ennå, ikke engang tolv. Det hadde allerede begynt å yre av liv, og både lokale og spesielt tilreisende fra Hampshire var fullt igang med vorspielet. Etter et par pints med Herefordshire-nektar gikk turen med taxi til King Charles Hotel, et meget imponerende hotell med flotte, store rom. Kjempevaluta for pengene, og egen fløy med røykerom har de til og med – noe som ikke lenger er hverdagskost. Etter en kjapp dusj spaserte jeg tilbake til Southern Belle ved hjelp av mitt faste kart printet ut fra nettet. En venninne jeg skulle møte her hadde ikke kommet ennå, men jeg fikk da slått av en prat med både hjemme- og bortefolk, og ikke minst tatt tempen på førstnevntes nerver og syn på sjansene til å overleve, mens jeg ventet på henne.

Hun hadde blitt forsinket, og da hun skulle sitte lenger ned på Rainham Stand enn meg sammen med familie, avtalte vi å heller møtes på Southern Belle etter kampen. Jeg gikk dermed for å plukke opp billetten, samt det faste skjerf og program. På plass på Rainham End kunne jeg se med egne øyne at Southampton-folket virkelig hadde møtt tallrike opp, der hele Brian Moore Stand på motsatt side var full av individer i rødt og hvitt. De skal være glad det var fint vært og sol, for den var uten tak og totalt åpen for elementene.

9 504 tilskuere kunne se kampen åpne friskt, og etter 19 minutter traff Saints-keeper Kelvin Davis’ klarering Gills angriper Simeon Jackson og landet hos Rene Howe, som enkelt kunne gi hjemmelaget ledelsen 1-0. Lee Barnard var farlig frempå for gjestene, men Gills hadde også sine sjanser og det var ikke ufortjent at de gikk til pause med ledelse. Etter hvilen satt innbytter Rickie Lambert fart i The Saints laget, men det var Gillingham som økte til 2-0 da Josh Gowling headet inn Curtis Westons innlegg – ikke så altfor lenge etter at Simeon Jackson hadde en heading i tverrliggeren. Etter 65 minutter reduserte David Connolly til 2-1 med et skudd fra utenfor 16-meteren, og sørget for en nervøs avslutning på Priestfield Stadium. Kun en kjemperedning av Gills keeper Alan Julian hindret Rickie Lambert i å utligne, og nå var Gillingham virkelig på defensiven. Det hadde nok med å forsvare seg, og Saints kaptein Dean Hammond headet like utenfor idet klokken passerte 80 spilte minutter.

Etter fire lange tilleggsminutter var dog en kjempeviktig seier et faktum for hjemmelaget, og publikum var i ekstase. Som så ofte i sesongens siste hjemmekamp, ble banen invadert av unge Gills-fans som tydeligvis var overbevist om at nå hadde de sikret plassen. Noen illsinte sjeler skrek og bar seg over personene ute på banen. “Your fuc*ing idiots! Get off the pitch, you morons! We’re not safe yet!”. Men klubben hadde nå hvertfall skjebnen i egne hender, da de var i førersetet ovenfor de andre dumpekandidatene Tranmere, Exeter og Hartlepool, og uavgjort mot allerede nedrykksklare Wycombe i siste kamp ville sikre plassen uavhengig av hva de andre gjorde. Imidlertid gikk absolutt alt mot Gillingham i siste runde – selv tapte de 3-0 i Buckinghamshire, mens både Exeter og Tranmere vant og Hartlepool spilte uavgjort – og dermed ble det nedrykk likevel. Men det er en annen historie..

Tilbake på Southern Belle ble vi et par timer og moret oss sammen med supportere fra begge lag, inntil det begynte å tynnes ut i rekkene av fotballsupportere. Jeg hadde uansett en tidlig start og lang dag planlagt for neste dag, så min venninne fulgte meg tilbake til hotellet, hvor vi etterhvert sa takk for nå. Et hyggelig møte med Gillingham var over for denne gang.

Ground #26:
Gillingham – Southampton 2-1 (1-0)
League One
Priestfield Stadium, 1 May 2010
1-0 Rene Howe (19)
2-0 Josh Gowling (51)
2-1 David Connolly (65)
Att:9,504
Admission: £23
Programme: £3

 

 

Dag 3: 02.05.2010: Reading – Preston North End

Søndagens første tog fra Gillingham gikk i halv sju tiden, og jeg befant meg etterhvert tilbake i Reading litt etter 9. På dagen for sesongens siste runde i Championship, skulle alle kampene starte kl. 13.00, og derfor hadde mine kompiser intatt The Monk’s Retreat allerede fra 7-tiden om morgenen. Når Wetherspoons puber åpner tidlig må man da benytte seg av det.. En betydningsløs kamp skulle spilles mellom Reading og gjestene fra Preston. Betydningsløs for tabellen i det minste.. Stemningen ble etterhvert god i takt med tilstrømningen av mennesker og inntaket av drikke, og vi bestemte oss for å ta maxi taxi til Madejski Stadium.

På plass på East Stand kunne jeg og 19 238 andre se Jimmy Kebe drible seg forbi tre mann før han sendte oss i føringen etter 12 minutter. Bare noen minutter senere fant en glimrende Shane Long pasning Jobi McAnuff som kom seg foran Preston forsvareren og sente ballen i hjørnet til 2-0.

Reading var totalt overlegne, og både Kebe, Long og den fantastiske Gylfi Sigurdsson hadde alle sjanser til å øke, mens Preston måtte nøye seg med et langskudd som nesten ble klønet inn av Reading keeper Adam Federici, og en heading fra Youl Mawene som ga Federici muligheten til å rette opp inntrykket med en flott redning.

Etter pausen hadde igjen både Sigurdsson og Long sjanser til å øke, før Ross Wallace skjøt i stolpen for Preston. Like etter, med 64 minutter spilt, fikk nevnte Wallace sjansen igjen. Han sendte i vei et fantastisk frispark fra bortimot 30 meter, som endte i nettmaskene bak Federici. 2-1. Men Reading hadde full kontroll, og Sigurdsson fikk sitt velfortjente mål etter 72 minutter – sesongens mål nummer 20 i ligaen for midtbanespilleren. Preston-fansen derimot danset conga på South Stand; en haug av dem tydeligvis utkledd som karakterer fra The Wizard of Oz.

North End keeper Waynes Henderson måtte ta frem sitt ytterste for å hindre Matt Mills i å heade inn nummer fire, og Jimmy Kebe hadde et mål annulert for offside. Muligens var det en feil avgjørelse, men det spilte ingen rolle. Innbytter Simon Church avsluttet sesongen med en superb volley fra utenfor 16-meteren, utagbart for keeper Henderson. Dermed 4-1 tre minutter på overtid, noe som ble sluttresultatet. Æresrunde ble etterhvert foretatt, og de fleste sto igjen for å hylle spillerne.

Tilbake i sentrum fant vi ut at Blagrave Arms holdt stengt (av den utrolige grunn at noen hadde smurt avføring utover veggene på toalettet, fant vi ut senere! Herlig…) så vi fortsatte like gjerne der vi slapp på Monk’s Retreat. Det er vel ikke mer å si enn at det ble en fuktig kveld, og såvidt jeg husker endte jeg opp på Reflex før jeg tok kvelden etter en laaang men fin dag.

Re-visit:
Reading – Preston North End 4-1 (2-0)
Championship
Madejski Stadium, 2 May 2010
1-0 Jimmy Kebe (12)
2-0 Jobi McAnuff (17)
2-1 Ross Wallace (64)
3-1 Gylfi Sigurdsson (72)
4-1 Simon Church (90)
Att: 19,239
Admission: £23
Programme: £3

 

Dag 4: 03.05.2010: Luton Town – York City

Jeg befant meg tilbake på St. Pancras stasjon, hvor jeg nå husket hvor jeg hadde observert togene jeg var ute etter. Rulletrappene tok meg ned under bakken og til plattformen der toget til Luton snart kom inn på platformen. Ved hjelp av nyinnkjøpte Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith på Reading stasjon, fikk jeg slått ihjel litt tid mens jeg beveget meg mot Bedfordshire. Med drosje ankom jeg Stockwood Hotel, som virket litt lugubert. Men jeg skulle uansett bare slenge fra meg bagasjen, så jeg tok kartet fatt og fant frem til Arndale Centre og senere The White House Pub, hvor det allerede var fullt av Luton-fans. Min nye Reading-tatovering fikk forøvrig flere kommentarer fra skeptiske Luton-fans som fortsatt husker at vi slo de 4-1 i Full Members (den gang Simod) cupfinalen i 88. Hjemmelaget skulle spille andre semifinale i playoff, og kun York City sto mellom Luton Town og en Wembley-finale mot vinneren av Oxford United og Rushden & Diamond i den andre semifinalen, med plass i League Two som ettertraktet premie. York City hadde vunnet den første kampen oppe i Yorkshire etter et meget sent mål av Richard Brodie, noe som var hardt å svelge for Luton. Men Hatters-fansen virket stinne av selvtillit etter å ha avsluttet den ordinære serien med 10-4-0 siden nyttår.

Kenilworth Road har lenge vært omtalt som det verste stadion i Football League (før nedrykket til Conference), men da jeg hadde hentet min billett og entret Main Stand via et originalt trappe/rampe-system som nok har vært umoderne i en mannsalder , ble jeg positivt overrasket. Jeg ble møtt av et sjarmerende anlegg, og falt for dets karakter. Unntaket er motsatt langside, der gamle Bobbers Stand har blitt erstattet med en rekke usjarmerende executive boxes som i 1986 erstattet gamle Bobbers Stand. På området av Main Stand der jeg sto, nærmest bortesupporternes Oak Road Stand, var stemningen elektrisk og aggresiv – 9 781 tilskuere på stadion skapte en fantastisk atmosfære.

Luton måtte jo frem og score, så det var ingen overraskelse å se de gå offensivt ut, selv om man nesten kunne merke nervøsiteten i laget. Tom Craddock skjøt rett utenfor etter snaue kvarteret, og like etter burde veteranen Kevin Gallen gitt Luton ledelsen og sørget for balanse sammenlagt, men en glimrende redning av Michael Ingham i York målet hindret hjemmejubel. Richard Brodie var frempå og minnet på at York ikke ville gi seg uten motstand, mens Luton hadde sjanser i form av en Claude Gnapka heading og en skummel cross fra Jake Howells som skapte kaos i City forsvaret. Jeg fikk forøvrig oppdatering på mobil fra Oxford United – Rushden & Diamonds av min Oxford-kompis Matt, som kunne fortelle at Oxford var på vei til å leke seg til Wembley, og desperate Rushden-fans hadde utløst brannalarmen på Kassam Stadium i forsøk på å få kampen avbrutt.

To minutter etter hvilen ble oppgaven langt verre for hjemmelaget, da York ble tildelt frispark på 16-meteren. Michael Rankine skjøt gjennom muren og traff Lutons keeper Mark Tyler. Den som reagerte raskest var Yorks Chris Carruthers som satt inn 0-1. Nå var oppoverbakken blitt enda brattere for Luton. Town-manager Ricgard Money foretok offensive bytter, men selv om Luton hadde spillemessig overtak skapte de få virkelige farligheter da de stanget mot en mur av røde og blå. De farligste sjansene kom til York på kontringer og de kunne fort doblet ledelsen, men en umarkert Alex Lawless klarte ikke å treffe mål.

Frustrasjonen begynte å bre seg i Luton, både på banen og tribunen. På banen fortsatte de å stange i muren til York, som var skumle på kontringer, og når de først kom til sjanser ble avslutningene for slappe. På tribunen derimot, ble entusiasmen vendt til pur aggresjon – det haglet med ukvemsord og hatefulle sanger mot York-folket og northeners generelt, og snart var det også mynter, lightere og andre rekvisitter som haglet mot Oak Road Stand. Luton kom muligens litt ut av det da dommeren ble skadet og brukte 7 minutter på å få byttet, og så aldri ut til å utgjøre noen alvorlig trussel. Og da sluttsignalet gikk, eksploderte det fullstendig.

Hundrevis av mennesker strømmet ut på gressmatta, mange av de allerede maskert. Da politiet kom utpå banen med køller og skjold for å hindre Luton fans å gå mot bortefolket, var det nettopp det de gjorde. Backet opp med høylytte oppmuntringer fra Main Stand (og faktisk også noen av boksene på motsatt side) forsøkte man å presse seg gjennom muren av politifolk.

Imens hadde York spillerne som hadde feiret foran sine supportere nå blitt fanget, da spillertunnelen befant seg på den andre siden av den rasende mobben. Det endte med at York-spillerne rett og slett måtte flykte opp på bortetribunen og evakueres gjennom et legerom. Det haglet med mynter, flasker, lightere, mobiltelefoner (!!) etc både fra folket på gressmatta, og fra personer i Main Stand der man i tillegg hadde begynt å rive opp seter for å kaste mot York-spillerne (og supporterne) der de ble evakuert ut i hjørnet mellom Main Stand og Oak Road Stand.

Etterhvert roet det seg ned og folk begynte å trekke ut. Veien til og fra Kenilworth Road fremsto for meg noe kronglete, så jeg valgte å følge folkemassen slik jeg hadde gjort før kampen. Imidlertid viste det seg at massen jeg fulgte slett ikke var på vei tilbake til sentrum eller White House pub, men til borteexiten. Nederst ved krysset i Dunstable Road hadde politiet sperret av veien, og begynte å slå løs med batonger på personer som nærmet seg. Disse svarte med å tømme alt som var av varer utenfor en butikk på hjørnet, og bruke det som missiler – inkludert en vanvittig mengde med potteplanter, frukt, toalettpapir, koster og mopper.

Kenilworth Road har en meget spesiell borteinngang, som går under noens soverom i et rekkehus, og i min naivitet for dagen tenkte jeg at dette kan jeg sikkert gå opp og ta et bilde av. De hadde jo sluppet forbi en asiatisk kvinne med barnevogn rett foran meg. Men før jeg kommer sålangt som å i det hele tatt å forklare min intensjon, får jeg smake batongene fra 2 av de uniformerte. Jeg forsøkte å forklare min sak, men med samme resultat…pluss den klare beskjeden “F*ck off, scum!”. Kanskje manglet jeg turban og burka som trengs for å skli inn i det meget etniske Bury Park-området, som er bortimot kjemisk renset for personer av kaukasisik ætt. Jeg satt omsider uansett kursen tilbake langs Dunstable Road (hvor trafikken nå hadde stoppet, og det var full kork) tilbake mot sentrum, og fant frem til White House. Etter kun et kvarters tid kommer hele mobben tilbake til denne puben, og etter de en skokk av lovens lange arm som beleirer puben med opprørspolti. Etter en halvtimes tid, kommer de inn med køller og skjold, men må trekke seg ut igjen da de blir møtt med en kanonade og tomme og halvtomme glass. En gang til kommer de inn, men med samme resultat – og det opprettes status quo med beleiring. Og da jeg forlot stedet var det fortsatt situasjonen.

Ground #27:
Luton Town – York City 0-1 (0-0) – York City win 2-0 on aggregate
Conference National, playoff semifinal 2^nd leg
Kenilworth Road, 3 May 2010
0-1 Chris Carruthers (47)
Att: 9,781
Admission: £18
Programme: £3

 



Dag 1: 28.12.2009: Leyton Orient – Southend United

Den planlagte avreisen ble utsatt to dager fra Boxing Day til 28. desember av økonomiske årsaker, men grytidlig om morgenen befant jeg meg likevel på vei til Gardermoen – også denne gangen uten å sove stort annet enn på flybussen og flyet. Mine venner Scott og Gareth i Southend hadde mast om at jeg måtte komme til Southend igjen helt siden mitt forrige besøk i Essex, og helst for å se deres kamp mot erkerival Colchester United på Boxing Day. Dessverre ble det tidlig klart at den måtte utgå, så jeg måtte finne på noe annet. Derfor var første stoppested denne gang Øst-London og Leyton, der rekefiskerne fra Southend skulle gjeste Orient i League One og Scott hadde lagt ut for billett til meg.

Turen fikk en midre heldig start med over en times forsinket avgang fra Gardermoen, da Norwegian så seg nødt til å bytte fly grunnet en teknisk feil. Men da jeg endelig kunne sette føttene på britisk jord, gikk ferden med Gatwick Express toget til Victoria. Derfra bragte tubens Victoria Line meg de to stasjonene til Oxford Circus, der jeg byttet til Central Line som tok meg til Leyton.

Jeg hadde avtalt å møte Southend-gutta på puben Coach and Horses, og etter en kort spasertur opp High Road Leyton fikk jeg en varm velkomst av en stor gjeng som allerede fra klokka åtte hadde invadert puben og gjort den til sin festning for dagen. Strongbow ble handlet inn for meg før jeg tok fatt på en runde for å hilse på forskjellige kjente Southend-fjes som hadde tatt turen. Damene bak baren hadde en virkelig travel dag, og stemningen steg ytterligere i takt med væsken som strømmen fra tappekranene – helt til de alltid høyt elskede boys in blue (vel, mer selvlysende gult for anledningen) entret lokalet og rett og slett skar ned et par enorme flagg Essex-folket hadde hengt opp i puben. Dette førte selvsagt til store protester, som i vanlig stil ble arrogant avfeid med forklaringer om at Millwall hadde rasert puben for ikke lenge siden…hva nå enn det hadde med saken å gjøre. Selv betjeningen trådte støttende til for å tale de tilreisendes sak, og fikk til slutt opprettet status quo.

Det nærmet seg kampstart, og vi gikk den korte turen ned Balmoral Road til Brisbane Road og entret East Stand gjennom turnstile C. Southend hadde faktisk blitt tildelt hele East Stand, og av de 5 680 fremmøtte var ca 1500 av dem fra Southend. Bortsett fra en tidlig sjanse til hvert lag, gikk førsteomgangen greit inn i historien som et eneste stort gjesp hva spill og sjanser angår, og det var vel minst like interssant å kikke seg rundt på Brisbane Road som den fortsatt kalles på folkemunne (selv om den egentlig het Leyton Stadium, og nå lyder sponsornavnet Matchroom Stadium). Ganske fornøyelig å se at de har bygget boligblokker i hjørnene, slik at det var flere som befant seg ute på verandaene på disse – med flott utsikt over banen. Jeg gjetter at beboerne er spesielt populære blant sine venner på kampdager??

Andre omgang var allerede fra første minutt langt mer underholdende, og etter 57 minutter fikk Orients Adam Chambers såpass mye tid og rom at han sendte et skudd fra rett utenfor 16-meteren nede i bortre hjørn bak Shrimpers-keeper Ian Joyce; dermed 1-0 til hjemmelaget. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Adam Chambers’ tilfelle var det i ganske nøyaktig to minutter. Det var nemlig tiden det tok fra hans scoring til navnebror på motstander laget – Adam Barrett, var på pletten for pirke inn utligningen da Orient forsvarer Ben Chorley ikke maktet å klarere Simon Francis’ innlegg.

Lee Barnard var fortsatt ikke solgt til Southampton, og hadde en sjanse til å sende gjestene i ledelsen da han ble spilt gjennom, men avslutningen gikk rett på keeper Jamie Jones. Utløsningen for de tilreisende kom med drøye kvarteret igjen, da Alan McCormack sendte de blå til himmels etter nok et innlegg fra Francis som kunne vært håndtert bedre. Southends ledelse var etter dette aldri alvorlig truet, og etter 4 tilleggsminutter kunne de slippe jubelen løs. Jeg kan huske jeg faktisk kommenterte ovenfor flere av mine Southend-venner at dersom denne kampen var representativ for Orients kvaliteter, ville jeg glatt spå et nedrykk i mai. Nå skulle det vise seg å bli Southend som rykket ned i stedet, mens Orient tok seg opp og sikret plassen.

Nå har aldri dart vært helt min greie, så da mange av Southend-gutta etterhvert tenkte seg til Wembley på en dart turnering, ble det til at jeg hoppet i en taxi med bagen som betjeningen vennligst hadde passet på, for å slenge den fra meg på hotellet Sleeping Beauty litt lenger nord i Leyton – i retning Walthamstow, med ventende taxi som tok meg tilbake til den koselige puben. Der hadde Scott og Gareth droppet pilkastingen for å ta en kveld i Londons East End med meg. En koselig kveld med hyggelig selskap og god samtale med både hverandre, betjeningen og andre gjester, endte dog med at vi aldri forlot Coach and Horses. Da noen fikk ideen om å kjøpe runder med Aftershock shots – og deretter foreslå å smake alle de 6 forskjellige variantene som ble pushet der (noe vi må ha gjort 3 ganger), endte det istedet med nautisk vertigo og delvis blackout.

Ground #22:
Leyton Orient – Southend United 1-2 (0-0)
League One
Brisbane Road, 28 December 2009
1-0 Adam Chambers (57)
1-1 Adam Barrett (59)
1-2 Alan McCormack (74)
Att: 5,680
Admission :£20
Programme: –

 

Dag 2: 29.12.2009: Hviledag i Kidderminster

Med en dundrende hodepine forlot jeg Leyton med Central Line, og med bytte på Oxford Circus ankom jeg Paddington med Bakerloo Line. Et Burger King måltid, en mengde j2o apple/mango og to timer på en internett cafe senere, satt jeg meg på toget med Non League Paper Og Football League Paper. Rundt halvtimen senere stoppet vi i Reading, men denne gangen skulle jeg ikke av her. Jeg synes alltid det er en merkelig følelse å ta toget gjennom Reading, men jeg visste denne gang at jeg ville være tilbake om ikke altfor lenge. Rob, min eldste kompis fra Reading har de siste årene drevet pub i Worcester, og dette kom jeg på da jeg skulle bytte tog på Worcester Shrub Hill. Da jeg ringte viste det seg imidlertid dessverre at han denne dagen var tilbake i nettopp Reading.

Vel, tilbake på toget bar det for den siste snaue 20 minutters etappen på turen til Kidderminster.

Da jeg ankom, ble jeg først overrasket over hvor liten stasjonen var. Av en eller annen grunn hadde jeg forestilt meg den som endel større, og kanskje Kidderminster som et litt større sted. Venninnen min kom etter et par minutter kjørende for å plukke meg opp som avtalt. Jeg hadde lenge lovet å besøke henne etter at hun flyttet hit, og dette var en grei dag å gjøre det, da det uansett ikke var stort av fotball som ble spilt. Vi passerte Kidderminster Harriers’ stadion Aggborough, og jeg tenkte umiddelbart at det var synd at det ikke var kamp her nettopp i kveld. Fortsatt sliten etter gårsdagen, koste vi oss bare med 2-3 pints på en pub i hennes nabolag, før vi trakk oss tilbake til hennes nye hus. Hun er heldigvis sykepleier, så jeg var hvertfall i de rette hender hva pleie angår..

 

Dag 3: 30.12.2009: Portsmouth – Arsenal

Vekket med kjempefrokost på senga; kan det bedre bli? Jeg følte meg nesten uhøflig som måtte dra fra min venninne i Kidderminster såpass fort, men jeg hadde en lang reise på nesten 5 timer foran meg. Ingen tid til å stoppe innom kompisen min ved bytte på Worcester Shrub Hill i dag heller, men denne gangen kom jeg meg hvertfall av toget i Reading. Om enn kun for en røyk utenfor, før jeg måtte stresse videre med tog til Guildford som var utgangspunkt for den siste etappen til Portsmouth. Jeg kan huske jeg var i Portsmouth og så admiral Nelson’s flaggship HMS Victory som liten, men det er også det eneste minne jeg hadde derfra. En jovial, lokal drosjekusk kunne derfor fortelle litt om byen mens han kjørte meg til Market House Tavern, som er stedet hvor bagasjen skulle anbringes. Jeg benyttet anledningen til å ta et glass eller to for å slå av en prat med den meget hyggelige eldre bartenderen/hotellverten, før jeg satt kursen mot Fratton-delen av byen mer sentralt på øya (ja, Portsmouth ligger faktisk på en øy).

Man blir gjerne rådet til å utvise forsiktighet eller unngå Milton Arms, noe som gjør at det selvsagt er mitt første pub-stopp i området, da det gjerne er disse stedene man finner steming. Det som møter meg er imidlertid noe jeg aldri i verden hadde regnet med – en pub under oppussing av en noe suspekt MC-gjeng. Da de åpenbart hadde en jukebox stappfull av metal, ble jeg likevel værende, og fikk vite at de nylig hadde tatt over driften av puben. Noen Strongbow senere valgte jeg å teste en annen kjent Pompey pub, nemlig Newcome Arms. Etter å ha kronglet meg gjennom noen sidegater, hørte jeg stemningen fra puben før jeg så den. Men da jeg åpnet døren, skjønte jeg at min største bekymring var hvordan jeg skulle komme meg frem til baren – packed to the rafters indeed. Og i sentrum av det hele; Pompey’s kjendissupporter, Mr John Portsmouth Football Club Westwood.

Da det dro seg mot avspark, plukket jeg opp min billett fra ticket office og fant min plass blant hjemmesupporterne på Fratton End (på den tiden sponset Jobsite Stand).

Denne kampen blir i ettertid husket for noe jeg og mange med meg vil si var en trist merkedag i engelsk fotball, og et symbol på forfallet som har rammet toppfotballen. Dette var nemlig første gang i engelsk fotballs historie at en kamp ble spilt uten en eneste engelsk spiller på banen fra start. Arsenal kan spille så fin fotball de bare vil. Det gjør det ikke mer interessant for meg. Jeg var der for å se Fratton Park og oppleve Pompey-fansen, og forhåpentligvis se hjemmelaget slå fremmedlegionen til londonerne (selvsagt i tillegg til at det var dagens eneste kamp). Men så stilte altså Pompey med en fremmedlegion selv, og ikke klarte de oppgaven heller. Et Eduardo frispark som skiftet retning, og en Samir Nasri scoring etter flott pasningsspill, sørget for 0-2 til pause. 20 404 tilskuere så at noe så sjelden som en brite på banen, – walisiske Aaron Ramsey – kronet en glimrende forestilling med et fabelaktig mål etter 69 minutter. 5 minutter senere slo Pompey tilbake ved Nadir Belhadj, men Alex Song headet inn kampens siste mål snaue 10 minutter før slutt, og til 1-4 gikk Pompey spillerne av banen til pipekonsert.

Det hadde nettopp kommet frem at skattemyndighetene ville fremme konkursbegjering for Portsmouth Football Club, og supporterne var rasende – først og fremst på styret. Under kampen ble det protestert heftig med repertoar som “Sack the board”, “Where’s all our money gone?”, “You’re not fit to run a club” og “What the fuck is going on?” for å nevne noen.

Etter en tur innom Newcome Arms, som ble tømt merkverdig fort, gikk turen tilbake til MC-gjengen på Milton Arms for ytterligere litt nektar fra Hereford (ja, Strongbow). Det var vel aldri noen fare for at det skulle blir noe heidundrane uteliv i Portsmouth denne kvelden, så etter en time eller to bestemte jeg meg for å praie en taxi og lade opp til morgendagen; det var jo tross alt nyttårsaften.

Ground #23:
Portsmouth – Arsenal 1-4 (0-2)
Premier League
Fratton Park, 30 December 2009
0-1 Eduardo (28)
0-2 Samir Nasri (42)
0-3 Aaron Ramsey (69)
1-3 Nadir Belhadj (74)
1-4 Alex Song Billong (81)
Att: 20,404
Admission: £38
Programme: £3

 

Dag 4: 31.12.2009 – …og takk for det gamle

Denne gangen skulle jeg av toget i Reading, og i hele fire dager skulle ville bagasjen stå på Crescent Hotel. Etter et nokså obligatorisk besøk hos moren til min kompis Rob, gikk jeg etterhvert gjennom sentrum og tok plass ved bardisken på Coopers Arms. Snart strømmet Reading gutta på som avtalt, og i løpet av en times tid var vi blitt en gruppe på minst 15 mann – pluss et par damer. Etter noen timer på Coopers Arms, forflyttet de fleste av oss seg til Reflex. For tredje år på rad ble det nye året skålet inn med høy partyfaktor på nettopp Readings Reflex. Det er virkelig å foretrekke å være i England på nyttårsaften, der det er årets største utelivsdag – mens det her hjemme er årets mest oppskrytte dag..

 

Dag 5: 01.01.2010: Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon

Det nye fotballåret skulle for min del begynne en kort togtur østover. Conference National oppgjøret Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon sto på menyen. Kvelden før hadde tydeligvis tatt på, for jeg klarte ikke å overtale noen av Reading gutta til å bli med. Makan! Somletoget innover mot London bragte meg til Hayes & Harlington, selv om jeg først lurte på om jeg var kommet til India eller Bangladesh. Jeg må ha passert minst 50 individer før jeg så noe som lignet en etnisk engelskmann – og det var bartenderen på en pub noen hundre meter fra stasjonen. Der var det allerede en god del Wimbledon-supportere som jeg slo av en interessant prat med, mens jeg forsøkte å ikke grave for mye rundt temaet MK Dons.

Med utprintet kart fra verdensveven i hånd, orienterte jeg meg frem til veien Church Road, og stadionet med samme navn dukket snart opp på venstre hånd. Et flott, klassisk gammelt stadion med en litt rar hovedtribune som strekker seg kun halve lengden av banen, og som er hevet opp fra bakken. Ellers består anlegget av ståtribuner.

Jeg betalte meg inn og valgte å benytte ventetiden ved å ta en kikk i programmet mens jeg lesket strupen på klubbhusets Ferdinand Suite. Der var det gjestene som var i klart flertall, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med noen av de for å høre deres syn på saker og ting.

Jeg ble stående på tribunen bak det mærmeste målet, som viste seg å huse hoveddelen av Wimbledon folket. Kampen i seg selv må være noe av det nærmeste man må komme en lidelse som tilskuer (som det forøvrig var 1 829 i tallet av), der alt så ut til å gå i slow motion. En Jon Main heading som traff en United-forsvarer og gikk ut til en corner var det mest interessante som skjedde før pause. Det hadde gjort seg om spillet kunne varmet litt, for undertegnede var på dette tidspunkt mest bekymret for om det faktisk var mulig å fryse av seg brystvortene, og Strongbow var nå byttet ut med et par serveringer av varm sjokolade. Dons hadde kun 6 dager i forveien slått dagens motstander hele 5-0 hjemme på Kingsmeadow, men selv om de tok seg opp litt rett etter pause, var det vanskelig å skjønne utfra denne nyttårsdagens forestilling. Jon Main fikk Wimbledons største sjanse, men headet over – og rett etter headet Ram Marwa inn kampens eneste mål. Det lille Wimbledon nå kom med, ble greit tatt hånd om av United-forsvarerne Tom Cadmore og Matt Ruby, og det var faktisk hjemmelaget som virket nærmere å score det andre. Men både målscorer Marwa og innbytter Esmond James brant sine halvsjanser, og det ebbet ut med 1-0.

En drøy engelsk mile tilbake til togstasjonen ble unnagjort ved hjelp av apostlenes hester. Og tilbake i Reading – med brystvortene i behold – ble programmet studert litt grundigere over et par Strongbow på Coopers Arms, før jeg tok taxi til hotellet med litt takeaway. Morgendagen ville bli innholdsrik, og Reading skulle få celebert besøk..

Ground #24:
Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon 1-0 (0-0)
Conference National
Church Road, 1 Januar 2010
1-0 Ram Marwa (59)
Att: 1,829
Admission: £14
Programme: £2,50

 

Dag 6: 02.01.2010: Reading – Liverpool

Jeg hadde en travel dag foran meg da jeg hadde planlagt å få med meg to FA cupoppgjør. Bristol City skulle ta imot sine walisiske rivaler Cardiff City fra den andre siden av Severn og Bristol Channel med tidlig avspark. Jeg hadde regnet lenge på reisetider, sjekket togrutene og snakket med fotball-bereiste venner for å finne ut om det lot seg gjøre å få med seg denne kampen, for så å nå tilbake til Reading og den sene kampen mot selveste Liverpool. Jeg satt meg på toget vestover, og min gode venn Matt fra vår fiende Oxford United hadde satt meg i kontakt med noen Bristol City-gutter som avtalte å møte meg. Toget hadde nettopp rullet ut av Didcot Parkway da tekstmeldinger fra både Matt og to av Bristol-gutta rant inn i ganske synkront. “Game off! Frozen pitch”. Nå var det ganske bortkastet å dra helt til Bristol, så ved neste stopp i Swindon hoppet jeg av for å ta toget tilbake til Reading. Mens jeg sto utenfor Swindon stasjon og døyvet mitt nikotinsug, kom det en stor gruppe som straks tiltrakk seg min oppmerksomhet. Rundt 100 Swindon casuals åpenbart på vei til FA cupkamp borte mot Fulham! Riktignok var ikke Reading motstander for dagen – og jeg var alene, men Reading supportere er aldri populære i Swindon-kretser. Mens jeg gikk inn for å nå toget mitt, ble de imidlertid stående igjen for å vente på flere medlemmer av gruppa jeg hørte de snakke med på telefon.



Etter rundt en halvtimes togtur var jeg tilbake i Reading, og Coopers Arms var målet. Der begynte det allerede å bli liv, og jeg ble mottatt med forundring inntil jeg fikk forklart tilstanden på Ashton Gate. Samtalen gikk om de andre FA cupkampene som etterhvert begynte, og det ble sendt hyppige blikk mot Jeff Stelling & co på TV-skjermen. Tiden begynte å nærme seg avspark også for oss, og buss 79 tok oss ut til Madejski Stadium, der vi tok plass på East Stand.

Det ble en jevn affære som startet litt nervøst fra begge lag, men med kvarteret spilt headet Jobie McAnuff ballen i mål bak Pepe Raina, etter at keeperen ikke var heltheldig med klareringen av en cross fra den fantastiske Gylfi Sigurdsson. Men linjemannen var ikke helt enig, siden han hadde observert en offside-plassert Grzegorz Rasiak innvirke på spillet. Fortsatt 0-0. Det svingte frem og tilbake, med sjanser for bl.a Readings Gylfi Sigurdsson og Liverpools N’Gog og Kuyt, samt rop om straffe da Martin Skrtel tydelig holdt i drakta til Gylfi. Etter 24 minutter eksploderte det da Simon Church pirket inn 1-0 fra kort hold etter pasning fra Rasiak. Etter kun fire hjemmeseire i 2009, viste East Stand en stor porsjon selvironi. «How shit must you be? We’re winning at home!» runget mot scouserne. Det virket skummelt de fleste gangene Livepool kom, og ikke overraskende var det Steven Gerrard og Fernando Torres som sto bak de største farlighetene. Og etter at Torres hadde brent en stor sjanse ved å heade utenfor fra 7-8 meter, tok kaptein Gerrard saken i egne hender. Det eminente skrudde innlegget fra hjørnet av 16-meteren gikk akkurat klar av skoen til Dirk Kuyt, som kastet seg frem. Det distraherte Reading keeper Adam Federici nok til at ballen skrudde inn ved bortre stolpe, og 1-1. En brent Torres-sjanse senere var det pause for lagene og 23 656 tilskuere på et visstnok utsolgt «MadStad». Andre omgang startet som første omgang sluttet, og en jevn kamp bølget frem og tilbake. Church virket kreativ, Gylfi viste hvorfor han var klubbens toppscorer (endte på over 20 mål fra midtbaneposisjon) og McAnuff terroriserte Liverpool på høyresiden. Gylfi med et skudd som sved fingertuppene til Reina; Torres med det tilsvarende andre veien. Idet man begynte å gjøre seg klare for omkamp, førte et øyeblikks tap av konsentrasjon til at Liverpool og Dirk Kuyt fikk en siste mulighet til å avgjøre på overtid, men headingen hans gikk over med store deler av målet åpent. 1-1 var i og for seg ikke noe mer enn Reading fortjente, og jeg kjente umiddelbart et stikk av sjalusi da kompisene min allerede la planer om tur til Anfield halvannen uke senere. Og for den som ikke husker det, kan jeg fortelle at Reading vant omkampen på Anfield 2-1etter ekstraomganger.

Etter at buss 79 fraktet oss tilbake til sentrum bar det tilbake til Coopers Arms, og etter et par timer flyttet de fortsatt tilstedeværende av oss festen til Reflex og andre nattklubber.
En fin fotballdag var over. Bare så synd med den avlyste kampen.

 

Re-visit:
Reading – Liverpool 1-1 (0-0)
FA cup 3^rd round
Madejski Stadium, 2 January 2010
1-0 Simon Church (24)
1-1 Steven Gerrard (36)
Att: 23,656
Admission: ???
Programme: £3

 

 

Dag 7: 03.01.2010: West Ham United – Arsenal

Ny dag, nye muligheter; også i FA cupen, der jeg denne gang satset på at West Ham skulle klare det Portsmouth ikke klarte noen dager tidligere – å slå Arsenal. Ved ankomst Paddington møtte jeg dog mitt første hinder for dagen. Som vanlig i London er helg ensbetydende med arbeid og utbedringer på undergrunnsnettet, med redusert service og/eller helt stengte linjer. Denne gang passet resultatene av dagens arbeider meg svært dårlig, og jeg ble stående å studere undergrunnskartet i et par minutter før jeg fant en løsning. Den besto i en kort ett stopps tur til Baker Street hvor jeg byttet til Jubilee Line til West Ham via omveien sør for elva gjennom Docklands og Millwall-land. Stasjonen  West Ham er fortsatt et godt stykke unna, så ytterligere en tur på to holdeplasser bragte meg til Upton Park.

Nedover Green Street krydde det allerede av folk, og om jeg trodde Newcome Arms i Portsmouth var eksempel på en fullpakket pub, ante jeg lite om hva som ventet meg på The Boleyn Tavern – på hjørnet rett utenfor Boleyn Ground. Etter å ha tatt statuen av West Hams VM vinnere i nærmere øyesyn på utsiden, gjorde jeg meg klar til å entre stedet, men det var som en vegg av mennesker helt bort til døra og så sild i tønne som det kan bli. Jeg brukte 5-10 minutter bare på å ta meg de få metrene bort til baren, og tenkte da som så at denne plassen gir jeg ikke fra meg. Leeds United var i ferd med å slå ut Manchester United på TV, og cockney’ene skrek og skrålte for Leeds. Og da sluttsignalet gikk, skulle man nesten tro det var West Ham selv som hadde vunnet. Hele puben eksploderte i begeistring over Manchester Uniteds ulykke.

Ved bestilling av denne kampbilletten over telefon, ga jeg beskjed om at billetten ville bli hentet på kampdagen, Dette må de ha misforstått, for bare noen dager før avreise England fikk jeg brev fra West Ham Football Club inneholdende billett dumpende ned i postkassa. Flaks jeg ikke allerede hadde reist over når den ankom.

Jeg hadde billett på Bobby Moore Lower, og der var det trøkk. Det var så nakkehårene reiste seg da de dro igang Forever blowing bubbles. Arsenal supporterne var faktisk blitt gitt hele Sir Trevor Brooking Stand (North Stand) bak det andre målet.

West Ham med Gianfranco Zola som manager slet tungt i ligaen, men gikk på med dødsforakt mot langt bedre plasserte Arsenal. 25 549 tilskuere så The Hammers så godt some trille ball i hatt med Gunners i 70 minutter. Arsenal ble holdt på avstand og tvunget til avslutninger fra langt hold, mens West Ham tvang vikarierende Arsenal-keeper Lukasz Fabianski til å gjøre flere feberredninger. På overtid i første omgang ble Alessandro Diamanti spilt gjennom av Valon Behrami, og satt ballen i mål bak Fabianski.

Etter pause fortsatte West Ham å dominere, og Junior Stanislaus kunne doblet ledelsen. Istedet kom Arsenal gradvis inn i kampen, og med 12 minutter igjen kunne Aaron Ramsey sende Gunners-fansen til himmels med utligning. Fem minutter senere sørget Eduardo for at snuoperasjonen var komplett og avansementet sikret med et hodestøt. Helt på tampen kunne Arsenal fått sitt tredje, men Fabio Daprela reddet på streken fra Carlos Vela.

Etter kampslutt var det totalt kaos og endelange køer ved Upton Park tube-stasjon, og det ble en lang venting før jeg kunne ta meg tilbake til Reading. Med pitstop på Coopers Arms gikk ferden tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreise dagen etter.

Ground #25:
West Ham United – Arsenal 1-2 (1-0)
FA cup, 3^rd round
Boleyn Ground, 3 January 2010
1-0 Alessandro Diamanti (45+1)
1-1 Aaron Ramsey (78)
1-2 Eduardo (83)
Att: 25,549
Admission: £35
Programme: £3,50

 



Dag 6: Onsdag 16.09.2009: Reading – Cardiff City

Borte bra men hjemme best er det noe som heter, og jeg føler meg stort som hjemme når jeg ankommer Reading. Da mitt tidligere så faste Crescent Hotel var fullbooket ved min overnatting en drøy måned tidligere, hadde jeg ikke vist meg der siden rett etter nyttår. Det hadde de to tvillingene som driver hotellet tydeligvis lagt merke til, der de kaklet i munnen på hverandre med indisk aksent. «Mr. Johnson, so nice to see you again. We haven’t seen you now, long time. Are you here for the football again? Og my god, where are you going this time?». Etter høflig å ha utvekslet noen fraser om min reiseplan og kveldens Championship-møte med Cardiff, fikk jeg slengt fra meg pikkpakket og spasert de 10-15 minuttene ned til sentrum, med et fast stopp for å hilse på foreldrene til en kompis. Ganske interessant å høre moren hans fortelle om tiden på 70-tallet da hun og hennes mann var blant byen store festløver, og var i nærmeste omgangskrets til den gudebenådede Robin Friday – stemt frem som tidenes Reading-helt ved en rekke anledninger. Dog også skremmende å høre om Friday og hans livsstil totalt ute av kontroll. Jeg husker spesielt godt at hun fortalte hvordan Friday hadde kommet til henne fast bestemt på å prøve heroin, og ville at hun skulle hjelpe ham med å sette sprøyta!

Vel fremme ved vårt faste møtested på The Coopers Arms var det tidlig klart at denne kvelden var det ikke mange av gutta som var ute før kampen. Flere jobbet sent og ville komme rett på kamp. Og når vi kun var 4-5 av oss, ble selv politiets relativt faste stopp innom Coopers Arms ganske kort. Ledsaget av sine walisiske kollegaer (Heddlu) prøvde de seg bare på noen raske kompisaktige kommentarer før de kom med en rask pengefinger og forsvant ut i ettermiddagen. Det var merkelig rolig i byen før en kamp som tidligere har ført til politiordre om stengte puber i byen i timene før og etter kamp. Og etter diverse forfriskninger forlot vi Coopers Arms og gikk den korte veiene ned til stasjonen for å hoppe på buss 79 til Madejski Stadium.

Stående på søndre del av East Stand var jeg en av 16 687 tilskuere som så Reading starte friskt de første minuttene, før Cardiff tok over. Waliserne var best i en målløs førsteomgang, der Jay Bothroyd og Michael Chopra innimellom terroriserte Reading-forsvaret. Vi skriver på dette tidspunktet altså 16. september, og Reading er altså fortsatt uten hjemmeseier siden 1-0 seieren over Wolves så langt tilbake som 21. januar!!

Likevel var det et helt annet hjemmelag som kom ut etter hvilen. The Royals så ut til å være i full kontroll og skapte en rekke sjanser. Mot spillets gang var det dog Cardiff som tok ledelsen etter at cross fra Peter Withingham fant en umarkert Chris Burke på bakre stolpe…BANG…0-1 etter 58 minutter. Og ikke lenge etter kunne han doblet ledelsen, etter nok en Whitingham cross til bakre stolpe – men denne gangen tråkket Burke på ballen med et nesten åpent mål gapende foran seg. Etter dette virket det dessverre som om lufta gikk ut av Reading, og selv når Cardiffs Stephen McPhail fikk direkte marsjordre etter en stempling av Jem Karacan, klarte de ikke å komme noe mer enn et par halvsjanser, og Bluebirds kunne ro i land en trepoenger. Og Reading må fortsatt vente på den forgjettede hjemmeseier.

Tilbake i sentrum ble sorgene raskt slukket i fludium fra Coppers Arms’ tappekraner, inntil folk begynte å bryte opp – det var tross alt arbeidsdag dagen etter.

Re-visit:
Reading – Cardiff City 0-1 (0-0)
Championship
Madejski Stadium, 16 September 2009
0-1 Chris Burke (58)
Att: 16,687
Admission: ???
Programme: £3

Dag 7: Torsdag 17.09.2009: Hviledag i Reading

Dagen etter er hviledag. Litt shopping, tidsfordriv på internett cafe og nytt besøk hos foreldre av kompis slår ihjel noen timer, før jeg har fått med noen av Reading gutta til å komme ut for et par forfriskninger.

Når mørker senker seg, drar de andre hjem.. Men selv velger jeg å nyte godt av at Readings etterhvert tallrike studenter har student night – noe de virker å ha meeeget ofte – og at både nattklubbene Q Bar og Revolution holder åpent sent.

 

Dag 8: Fredag 18.09.2009: Sheffield United – Sheffield Wednesday

Fredag morgen var dagen derpå etter en kveld på byen i Reading, og jeg våknet med en dundrende hodepine og med et ukjent kvinnemenneske i hotellsenga. Det skulle senere vise seg at hun mest sannsynlig til og med smittet meg med lungebetennelse. En dusj gjorde underverker, men frokosten valgte jeg ta på Wetherspoons puben The Monk’s Retreat i sentrum. Heldigvis er Reading et av Englands største jernbanekryss, noe som gjør at man ofte slipper å dra gjennom London for å nå sin destinasjon. Detter var også tilfelle med min destinasjon denne dagen: nemlig stålbyen Sheffield. Dette var nok den kampen jeg isolert sett har gledet meg mest til på denne turen. Et Championship-oppgjør mellom byrivalene United og Wednesday er ikke hver dag man har sjansen å få med seg. Det var også her jeg var mest usikker på å få billett. Billettene til kampen lå på Uniteds hjemmeside kun ute til salg som en pakke, hvor man måtte kjøpe billett til en annen kamp for £10 samtidig. Men jeg tenkte at det er det sannelig verdt, uten at jeg husker om jeg valgte Doncaster eller Ipswich som den andre kampen.

Jeg fant raskt ut at mitt hotell er like sentralt beliggende som de hadde skrytt av, og med kart og veibeskrivelser fra resepsjonen var jeg godt rustet til å finne frem. Jeg klarte ikke dy meg, men bare måtte innom The Crucible Theathre før ferden gikk videre til Bramall Lane. Min Manc-kompis her hjemme tok kontakt i rette tidspunkt og lurte på om jeg kunne legge ut for en ny Sheffield United drakt han ville gi en Blades-kompis i bursdagsgave. Som sagt, så gjort. Drakta ble handlet inn sammen med de obligatoriske skjerf og program. The Wheat Sheaf Pub er en pub hvor supportere gjerne blir anbefalt å styre unna, og det var da også en god del ansikter tilstede fra Uniteds beryktede BBC. Men jeg var ikke deres motstander denne dagen, og endte opp med en artig prat med et par karakterer. Og jeg fikk til og med solgt billetten min til ekstra-kampen til pubeieren for £10.

Men Steel City Derby er mer enn bare en fotballkamp. Jeg vil gå så langt som å karakterisere dette som et av de aller aller største hatoppgjør i England. Jeg har aldri i mitt liv noen gang sett så mye politifolk på en gang. Og deler av Blades folket sto klare med poser inneholdende urin – rede til å bombardere Owls supportere som kjørte forbi.

Stemningen var allerede elektrisk da jeg installerte meg på The Kop, og den ble ikke dårligere da Jamie Ward allerede etter 7 minutter sendte Blades i ledelsen etter en corner. Kvarteret spilt, og stemningen blant de rød-hvite skrus opp ytterligere et hakk da vår gamle Reading-spiss Darius Henderson styrer inn 2-0. Og allerede et par minutter før pause syntes kampen kjørt da Wednesday forsvarer Lewis Buxton headet ballen i eget mål under press fra Darius Henderson. 3-0 til pause. Game over?

Neida, allerede i andre omgangs åpningsminutt sørget en volley fra Marcus Tudgay for å gi uglene fornyet håp. Etienne Esajas hadde kommet innpå som innbytter og stabilisert Wednesday, og det var ikke ufortjent at nederlenderen scoret et flott frisparkmål og dermed reduserte til 3-2 med 65 minutter spilt. Men til tross for stående ovasjoner fra sine egne, klarte ikke Wednesday å hente inn hele ledelsen, og dermed gikk alle tre poengene til den røde-hvite delen av byen.

Jeg var overhodet ikke i form etter kampen, og det ble derfor kun med en Strongbow før jeg returnerte til hotellet. Scenene rundt meg på vei fra Bramall Lane inn mot sentrum var helt vanvittige. Det var politi overalt! Hele veien sto de i fullt riot gear, skulder til skulder på begge sider av veien innover mot sentrum. I lufta hadde de tre politihelikoptere, langs Brammall Lane telte jeg hele åttiåtte av deres store riot vans. Det hørtes ut som om lyden av sirener kom fra alle kanter av området. Man skulle rett og slett tro det var tredje verdenskrig, og ikke en fotballkamp. Jeg leste i ettertid at South Yorkshire politiet hadde ute langt over 1000 personer i forbindelse med denne kampen! Det må bli litt av regning for klubbene.. Jeg må ærlig inrømme at jeg tenkte på at jeg gikk og bar på en pose fra Sheffield United clubshop, med Blades logo smurt utover. Muligens ikke så populært dersom jeg skulle møtt på en kranglete gjeng med blåhvite ugler. Men jeg overlevde til slutt The Steel City Derby også…

Ground # 20:
Sheffield United – Sheffield Wednesday 3-2 (3-0)
Championship
Brammall Lane, 18 September 2009
1-0 Jamie Ward (7)
2-0 Darius Henderson (15)
3-0 Lewis Buxton (og, 42)
3-1 Marcus Tudgay (46)
3-2 Etienne Esajas (65)
Att: 29,210
Admission: £26
Programme: £3

 

Dag 9: Lørdag 19.09.2009: Lincoln City – Shrewsbury Town

…selv om jeg dagen etter våknet usedvanlig slapp, med feber og kennelhoste av en annen verden.

Matlysten var ikke større enn at jeg droppet frokost til fordel for innkjøp av et par sandwicher på WHSmith før avreise Sheffield. Et par togbytter senere gikk jeg av toget i Lincoln, og fant fort ut at å gå opp til hotellet Duke William oppe på høyden i Bailgate-området ikke var spesielt aktuelt, særlig ikke i min relativt dårlige form. En lokal og meget hyggelig taxisjåfør ga meg mye info om byen før han slapp meg av så nær hotellet han kunne, der oppe ved Bailgates usedvanlig idylliske trange gågater i skyggen av den fantastiske Lincoln Cathedral. Jeg hadde avtalt møte med en venninne som skulle komme ned fra Skegness, men først skulle jeg se Lincoln City ta imot Shrewsbury Town til League Two-dyst.

En Strongbow ble inntatt før taxituren tilbake ned i «lavlandet» i nærheten av togstasjonen, og jeg fant ut at enda en Strongbow eller to hjalp litt på formen. Jeg ruslet langs kanalen mot Sincil Bank, og etter først ha gått feil vei og endt i en blindvei, fant jeg til slutt frem og fikk betalt meg inn på den forholdsvis store Lincs Coop Stand, hvor jeg kom i prat med en lokal veteran som jeg ble sittende å utveksle kommenterar og småprate litt med under kampen.

Hjemmelaget startet friskt, men det var gjestene fra Shropshire som tok ledelsen da Jake Robinson scoret fra kort hold etter 29 minutter.

I andre omgang utviklet det seg etterhvert til å bli ganske ampert, med et par forholdsvis stygge episoder. Store protester var det også da dommeren tildelte Shrewsbury straffe med snaue kvarteret igjen, for det han mente var en hands av Imps forsvarer Moses Swaibu. Dave Hibbert sendte keeper Rob Burch feil vei og fastsatte sluttresultatet til 0-2.

Tilbake i Bailgate-området fikk jeg etterhvert besøk av min venninne, og vi endte opp med å tilbringe hele kvelden rundt i de mange koselige utesteder i området, som forøvrig kan anbefales på det varmeste.

Ground # 21:
Lincoln City – Shrewsbury Town 0-2 (0-1)
League Two
Sincil Bank, 19 September 2009
0-1 Jake Robinson (29)
0-2 Dave Hibbert (pen 76)
Att: 3,234
Admission: £17
Programme: £2,50

 

Dag 10: Søndag 20.09.2009: Hjemreise

Det var dag for hjemreise, og jeg våknet med om mulig enda styggere hoste, og vissheten om at jeg hadde en meget lang togreise foran meg – rundt 4 timer fra Lincoln ned til Heathrow. I det minste hadde jeg BritRail pass, som jeg ofte har når jeg skjønner at det vil bli mye reising på kryss og tvers. Så det var bare å bite tennene sammen, gå til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper og gjøre det beste ut av reisen. Da vi landet hjemme på Gardermoen, var jeg i dårligere form enn noen gang, og lengtet bare hjem til senga. Er der forresten bare jeg som synes Gardermoen er en utrolig trist flyplass å komme hjem til?? Uansett trøstet jeg meg med at ny tur allerede var på trappene i jule- og nyttårsperidoen.

 

Neste tur/next trip: December/January 2009/10

Forrige tur/previous trip: September 2009 (Part 1/2)

 

 



Dag 1: Fredag 11.09.2009: Southend United – Leeds United

Etter å ha tatt en rundtur for å se noen treningskamper på sommeren, planla jeg umiddelbart en retur når sesongen igjen startet opp. Som sagt så gjort.. Jeg kastet meg over terminlistene, satt opp en spennende reiserute, tok meg fri en drøy uke, og jeg var klar for litt mer groundhopping.

Av frykt for å forsove meg hadde jeg ikke tatt sjansen på å sove, men brukte heller tiden til å pakke før taxien kom såvidt over klokka 4 en fredag septembermorgen for å kjøre meg til flybussens stoppested på Korsegården. Det var en trøtt groundhopper som sovnet ganske umiddelbart mens bussen humpet innover E6. Etter ytterligere rundt to timers søvn på flyet, var jeg opplagt nok til å ikke sovne på hverken Heathrow Express toget til Paddington, eller på den kjedelige tube-turen videre til Liverpool Street. Derfra tok jeg toget til Southend, der Roots Hall skulle besøkes for første gang. Serieleder Leeds City var motstander, og etter å sjekket inn på en av byens utallige B&B’s langs den tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade valgte jeg å sette kursen mot Prittlewell området for å finne en passende sted for en pre-match pint.

Valget falt på puben Nelson Hotel, der jeg øyeblikkelig følte alle blikkene på meg fra det øyeblikk jeg entret lokalet. Jeg forsøkte å konsentrere meg om min Strongbow, men det var ikke til å unngå å få med seg at en liten gjeng på 7-8 pent kledde personer hvisket seg imellom og sendte lange blikk i min retning. Jeg forsøkte å heve det nå andre glasset og sette opp mitt mest høflige smil, uten at det hjalp nevneverdig. En av de kom omsider over til bardisken og spør rett ut: «You’re not Leeds by any chance, mate?». Jeg sier som sant er at nei, jeg er derimot Reading supporter. «Strange accent for a Reading fan then» sa vedkommende, og jeg forbannet påvirkningen min Manchester -venn hjemme i Drøbak har hatt på meg. Han så omsider ut til å ha fått svarene han ville ha, og forsvant tilbake til resten av gjengen. Da jeg gikk ut i bakgårdens røykeområde, kom dog vedkommende etter et minutt senere, denne gang med to følgesvenner. Etter et par veldig lange minutter snur de seg mot meg, hvorpå min kjenning fra baren kommer med følgende råd: «Look, I’m not trying to be funny mate. Just a piece of advice..In half an hour or so, this place will be packed with Southend, so I’d fuck off if I were you. It might get ugly with Leeds in here», hvorpå jeg smiler og sier «Well, it’s a good thing I’m not bloody Leeds then, mate». «Well, what the fuck you doing here then if you’re Reading?». Jeg forteller at jeg er en groundhoppper som gjerne vil se Roots Hall før de bygger ny stadion, og han virker å tø opp en smule samtidig som kompisen hans forsøker seg med et par kontrollspørsmål om Reading. Da det plutselig kom frem i en bisetning at jeg bor i Norge, spurte han nesten med vantro om jeg var norsk, og da jeg bekreftet det hadde allerede stemningen blitt mye mer avslappet. Det viste seg at mistenksomheten ikke overraskende hadde opphav i at jeg gikk kledd i Stone Island. Men nå var jeg plutselig personen som skulle introduseres til kjente blant Southend supporterne som nå hadde begynt å strømme til puben. «You wont believe this! This bloke is norwegian and has come all the way from bloody Norway to watch the game tonight» og hele den regla man ofte kan bli gjenstand for på mer obskure steder dersom hemmeligheten blir avslørt.

Den fiendtlig innstilte gjengen fra tidligere viste seg nå å være noen kjempegutter som nå for alt i verden skulle sørge for at min visitt til byen og Roots Hall ble bra. «You’re coming with us tonight, we’ll take care of you». Min mistenkelige venn fra tidligere tilbød seg til og med å følge meg ned til klubbsjappa der søsteren hans jobbet, for å sørge for at jeg fikk meg billetter til kveldens kamp. Tilbake på puben fikk vi snart besøk av våre venner i politiet, som etterhvert bestemte seg for at ingen fikk forlate puben i påvente av en eskorte den korte veien til stadion, da det visstnok var en god del Leeds supportere i området på jakt etter bråk. Da ordensmakten endelig beordret puben tømt og gjetet oss mot Roots Hall, viste det seg også å stemme. Nede i en sidegate befant det seg en gruppe av Leeds’ fineste, som fra sin posisjon bak en politisperring lot en rekke obskøne gloser hagle mot vår eskorte – sammen med et antall flasker og glass. Men til tross for at det langt fra var den mest imponerende eskorten jeg har sett, var det ingen som brøt ut fra noen av sidene, og vi ble omsider avlevert på Roots Hall.



Jeg må si jeg synes Roots Hall er et veldig sjarmerende stadion, og det ble snart klart at mine nye venner var kjernen i den mest vokale delen av tilskuerne. Fra vår plass på West Stand’s «Block W», holdt de det gående kontinuerlig hele kampen – en kamp som forøvrig endte målløst foran meg og 10 122 andre tilskuere. Leeds hadde riktignok et flertall av sjansene, men den største var det likevel Southend som fikk. En frisk Lee Barnard ble felt litt før halvspilt andreomgang, og tok selv straffen som ble reddet av Shane Higgs. Dermed ble det sesongens første poengtap for Leeds, som kom til kampen med 8 strake seire innledningsvis.



Etter kampen ble jeg bedt med utpå byen – noe jeg hadde tenkt til uansett, og denne fredagskvelden i Southend var starten på en vennskap som jeg ikke ville vært foruten.

Ground # 15:
Southend United – Leeds United 0-0 (0-0)
League One
Roots Hall, 11 September 2009
Att: 10,123
Admission: £22
Programme: £3

 

Dag 2: Lørdag 12.09.2009: Watford – Barnsley

På tog- og tube-turen videre på min ferd dagen etter, sendte jeg varme tanker til den utrolig koselige vertinnen som ikke bare hadde latt meg sove lenge, men også smurt deilige sandwicher til meg for å ta med på toget. Watford var neste destinasjon, og jeg hadde denne dagen valgt bort mitt eget Reading for å kunne ta turen til en annen Championship kamp – på Vicarage Road. Fra togstasjonen Watford Junction var det ikke lange spaserturen til Bedford Arms, som viste seg å være en meget koselig klassisk engelsk pub med rom til leie i et tilbygg. Med Sky Sports på rommet gikk det tregere enn vanlig å gjøre seg klar, og da det viste seg at vertinnen var særdeles behagelig å hvile øynene på, falt jeg for fristelsen til å leske strupen med en forfriskende Strongbow og slå av en liten prat før jeg endelig kom meg avgårde.

Den innfødte drosjekusken pekte ut et par puber i umiddelbar nærhet før han slapp meg av nær Vicarage Road, og etter å ha plukket opp billetten falt valget på The Red Lion pub – fast stoppested for mange Hornets på vei til og fra kamp, som senere visstnok er lagt ned.



Stående ved enden av baren med min Strongbow, ble jeg raskt oppmerksom på et par norske stemmer fra et bord i umiddelbar nærhet. Et tomt glass og ny servering senere hadde jeg tilfeldigvis kastet jakka, og min Fredrikstad tatovering hadde tydeligvis blitt lagt merke til av de to nordmenn som kom over for å forhøre seg om dette. De viste seg å være to rimelig ferske groundhoppere, som faktisk hadde vært på Southend – Leeds de også, men som skulle hjem på mandagen mens jeg såvidt hadde startet min pilegrimsferd for denne gang. Vi ble sittende og slå av en hyggelig prat en stund, inntil tiden var inne til å finne min plass på Rookery Stand.

Motstander var Barnsley, med den nye manageren Mark Roberts. Den første omgangen var noe av det kjedeligste jeg til dags dato har sett i egen person på balløya, og da jeg kunne komme meg innunder tribunen for å kjøpe meg en chicken balti pai og se oppdateringene fra Sky Sports Soccer Saturday på TV-skjermene, var vel det det mest spennende som hadde skjedd til da. Brendan Rodgers hadde akkurat forlatt manager-stolen i Watford til fordel for sin gamle klubb Reading, og klubben fra Berkshire var helt tydelig lagt for hat av Watford-fansen. Jeg valgte klokelig å holde en lav profil i så måte, der jeg hørte folk rundt meg forbanne Reading og Rodgers på det groveste eller spørre om pauseresultatet i Reading – Doncaster (som forøvrig endte 0-0).

Selv om det tok seg opp en smule etter pause, var det langt fra noen klassekamp jeg og 12 612 andre var vitne til. Danny Graham scoret mål for Watford også den gang, og ble matchvinner da han scoret kampens eneste mål etter 54 minutter. En ung Adam Hammill fikk muligheten til å utligne sent i kampen, men måtte se de 3 poengene tross alt fortjent bli igjen i Hertfordshire.

Tilbake på The Red Lion traff jeg nok en gang på de to norske groundhopperne, og vi slo av nok en prat før de forlot stedet og jeg endte opp i samtale med en lokal “old timer”.

Etter å ha testet Watford’s “filial” av 80’s/retro-nattklubbkjeden Reflex (som forøvrig ikke kan måle seg med Reading sin versjon), trakk jeg meg omsider tilbake til Bedford Arms Hotel. Der var det til min store overraskelse fortsatt trøkk i puben, der den attraktive landlady hadde fått besøk av en herlig gjeng stamkunder. Latteren sto i taket da en merkelig skikkelse – best beskrevet som en aldrende dranker av typen som tidligere ble omtalt som “fant” – kom innom, svingte seg på pubgulvet i noe som best kan beskrives som en blanding av sjangling, dans, gjøgleri og epilepsianfall, før han etter 5-10 minutter forsvant like fort som han kom, og uten at noen kunne si de hadde sett vedkommende før. Så ble det da en lattermild avslutning på kvelden.

Ground # 16:
Watford – Barnlsey 1-0 (0-0)
Championship
Vicarage Road, 12 September 2009
1-0 Danny Graham (54)
Att: 12,613
Admission: £25
Programme: £3

 

Dag 3: Søndag 13.09.2009: Fulham – Everton

Det var heldigvis ikke lange veien til neste destinasjon. Etter en storveis frokost på Bedford Arms og en kjapp tur med det kollektive ned til London, slang jeg fra meg mine medbragte eiendeler på Lancaster Court Hotel – sentralt beliggende rett ved Hyde Park, og bare minutter fra Paddington Station. Noen timer senere, etter et par forfriskninger med en kompis og besøk på Madame Tussaud av alle ting, hoppet jeg av tubens District Line på Putney Bridge. Og etter en Strongbow på The Eight Bells følgte jeg etter strømmen av mennesker gjennom Bishops Park og ut i Stevenage Road, der Fulham’s Craven Cottage ligger idyllisk som få, ved Themsens bredder.



Overraskelsen var stor da jeg hentet billetten min og oppdaget at jeg hadde fått TO billetter istedet for en, men ærligheten i meg vant faktisk, og jeg leverte sporenstreks tilbake en stk billett.



Fra min plass på Hammersmith End, så jeg rett over på Putney End som raskt ble fylt opp, og hvor Everton supporterne gjorde sitt til å få publikumstallet opp på 24 191. Som en digresjon – minst like imponerende var veteranen på setet foran meg, som da han tok av seg sin sixpence kunne vise frem den heftigste hentesveisen jeg noen gang har sett.



Selv om ingen av lagene imponerte innledningsvis, var det likevel ganske fortjent da Tim Cahill ga Everton ledelsen etter en drøy halvtime – selvsagt med et hodestøt. Etter pause var ikke Fulham til å kjenne igjen, og de skapte mer de første 5-10 minuttene enn de gjorde hele førsteomgangen. Det var da heller ingenting å si på da Paul Konchesky’s skudd gikk via Everton’s Distin og inn til utligning.

Med drøye 10 minutter igjen fullførte Damian Duff snuoperasjonen med ett skudd fra utenfor 16-meteren – hans første for Fulham. Avslutningen besto av konstant press fra de blå, og med keeper Howard som så ut til å spille mer sweeper – innimellom løpeturene opp for å delta på dødballer. Han ble nesten lurt av en lobb fra Demspey på slutten, men Duff’s mål viste seg å bli kampens siste.



Kvelden ble avsluttet med en tur til Camden og puben The World’s End, der jeg utrolig nok plutselig befant meg i samtale med både nordmenn, svensker og dansker. Dog valgte jeg å la den relativt slitsomme norske kameratgjengen gå videre alene, og slo heller av en prat med de to skandinaviske jentene som jobbet i baren. Tiden flyr når man koser seg, sies det – og plutselig hadde den til alt overmål flydd såpass at Northern Line allerede hadde avsluttet sin virksomhet for kvelden, som kanskje ikke var så ung lenger. Løsningen ble en pirattaxisjåfør som sto og kapret kunder nettopp ved Camden Town’s tube-stasjon, slik at jeg hvertfall kom meg til hotellet for å kunne dyrke sovekunsten.

Ground # 17:
Fulham – Everton 2-1 (0-1)
Premier League
Craven Cottage, 13 September 2009
0-1 Tim Cahill (33)
1-1 Paul Konchesky (57)
2-1 Damien Duff (79)
Att: 24,191
Admission: £35
Programme: 3,50

 

Dag 4: Mandag 14.09.2009: Milton Keynes Dons – Norwich City

Det var med blandede følelser jeg satt kursen mot sovebyen Milton Keynes, etter å ha kjøpt inn Non League Paper og Football League Paper. Jeg hadde aldri tidligere vært i byen, men de fleste fotballsupportere på øya har jo hatt MK Dons langt oppi vrangstrupen siden før de i det hele tatt hadde sparket en ball under det navnet. Bortesupporter-boikotten av MK Dons hadde vel blitt avsluttet før denne sesongen, og til tross for at jeg hadde telt litt på knappene så valgte jeg (grunnet få valgmuligheter på en mandag) å dra for å se de forhåpentligvis få bank i League One oppgjøret mot Norwich City.



Da jeg kom ut av togstasjonen, følte jeg umiddelbart som om jeg var i en slags “Twilight Zone”. Det var som om jeg var et helt annet sted på kloden – for England lignet det hvertfall IKKE! Viktorianske bygninger og koselige, ofte smale brosteinsbelagte gågater som man vanligvis forbinder med engelske bysentra, var byttet ut med store åpne plasser og flere felts avenyer som krysset hverandre i snorrette linker i et miljø som minnet mest om en enorm handelspark. Gatene hadde vanvittige navn som North Tenth Street, North Eleventh Street, North Twelfth Street etc, og bussholdeplassene så ut til å ikke ha navn, men snarere koder som f.eks Rød R7, Blå F4 eller Hvit M2. Jeg mislikte stedet fra første stund! Jeg gadd ikke engang å studere det utprintede kartet fra nettet, som jeg alltid har med meg, før jeg hoppet i en taxi. City Centre Rooms B&B lå i nettopp North Twelfth Street, og var forsåvidt en overraskelse. Det viste seg nemlig å være flere vanlige rekkehus der man leiet ut 2 eller 4 soverom i hvert hus, og hvor fellesarealer som stue, kjøkken etc sto til gjestenes disposisjon, uten at jeg så noen andre i huset den korte tiden jeg var der.

Jeg ble pekt i retning av en Wetherspoons pub, og etter å ha forsert en av avenyene (som jeg vil karakterisere som tre felt i hver retning, med brede gang- og sykkelstier på begge side – alt selvsagt atskilt av 5 striper med stor plen og rekker av trær, og med enorme parkeringsplasser på begge sider av veien, slik at ikke engang Andreas Thorkildsen kunne klart å kaste en stein fra hus til hus over “veien”) satt jeg med…ja, ganske riktig…en Strongbow i det som så ut som en handelspark identisk med alle de andre handelsparkene…eller var det rett og slett en eneste stor handelspark?? Mens jeg satt der og forsøkte å virke upåvirket av de vanvittige vindkastene som kom gjennom avenyene som tydeligvis fungerer utmerket som vindtunneler, kom jeg i snakk med noen lokale på bordet ved siden av som kunne fortelle at for 30-40 år siden var dette bare jorder og et par knøttsmå landsbyer. Da jeg drakk opp og spurte om veien til sentrum, fikk jeg noen merkelig blikk før jeg fikk vite at dette var da vitterlig sentrum. Og selv om det fleste tydeligvis visste hvor den nye Stadium:mk lå, var det langt vanskelige å finne noen som faktisk visste hvordan man kunne komme seg dit, der den ligger langt uti hutiheita. Det nærmeste jeg kom var et tips om tog til Bletchley, som fortsatt var drøye tre kilometer fra stadion, og med en laaang veiforklaring jeg sluttet å høre på halvveis i forklaringen. Valget falt derfor på en taxi, som de heldigvis hadde også på dette merkelige stedet. Før jeg ble sluppet av utenfor stadion, tipset sjåføren meg om at det gikk en rutebuss tilbake mot sentrum oppe på en vei bak stadion, noe jeg fikk bekreftet da jeg hentet billettene – uten at noen visste helt nøyaktig hvor. Jeg tenkte som så at dette får vi ta når problemet dukker opp, og entret North Stand via Gate 3 for å finne min plass blant bortesupporterne fra East Anglia, som det var mest naturlig for meg å stå sammen med.

Og man kan si mye om klubben MK Dons, men en ting skal jeg bare ha sagt: Stadium:mk er rett og slett en meget flott (i en funksjonell forstand) arena – til tross for å være en av de nye moderne anonyme anleggene!!  Spesielt godt likte jeg løsningen der kiosene/barene var en åpen løsning, slik at man faktisk hadde flott utsikt til hele banen derfra – selv om overivrige vakter selvsagt var meget påpasselige med å jage vekk de som sto ved baren lenger enn nødvendig. I tillegg kan nevnes godt med beinplass, og det som må være fotball-Englands mest komfortable seter. At vaktene synes over gjennomsnittet ivrige etter å plage supporterne med pirk som at man ikke kan stå på et bortefelt der alle ville gjøre nettopp det, er utrolig irriterende – men de skjer også andre steder enn her, og det er ikke stadionet sin skyld.

Mange av de 10 354 tilskuerne hadde knapt rukket å sette seg før gjestene fosset rett i angrep og tok ledelsen ved Chris Martin etter allerede 17 sekunder! Drøye kvarteret senere så det ut som Norwich ble snytt for en straffe da Grant Holt ble dyttet overende i feltet av Darren Powell. Drøye ti minutter etter sidebytte sørget Jason Puncheon for balanse med et flott frispark over muren. Og Norwich kunne ergre seg over brente sjanser og straffespark som kunne vært, da MK Dons ble tildelt straffe med rundt kvarteret igjen. Målscorer Martin ble en slags syndebukk med sin felling av Lewis Gobern, og Peter Leven satte ellevemeteren og ble således matchvinner.

Og så begynte den virkelige utfordringen.. Hverken vakter eller hjemmesupportere kunne fortelle noe som helst om noe kollektivtransport tilbake til Englands mest usjarmerende sentrum, og jeg må ha spurt minst 10-20 av dem. Omsider kom det en eldre kar som gikk tur med bikkja si, og han kunne fortelle at joda..bussen mot sentrum stoppet “rett oppå veien der”, hvorpå han pekte meg i riktig retning.Dette ble snappet opp av to andre i umiddelbar nærhet som kunne fortelle at de også hadde vært på jakt etter denne sagnomsuste bussholdeplassen, og da vi ikke visste hvilken vei vi skulle, stilte jeg meg på den ene siden med de to andre på motsatt side. Etter 10 lange minutter kom bussen som tok oss inn til sentrum, hvor jeg rett og slett hoppet av på togstasjonen og praiet en taxi tilbake til mitt krypinn for natten. Det fristet ikke med en tur ut på byen i MK engang, og jeg tok heller tidlig kvelden med Sky Sports og mine fotballaviser. Forhåpentligvis er problemene med kollektive tilbud, informasjon, og infrastruktur rundt stadion kun resultat av barnesykdommer vi får håpe man vokser av seg.

Ground # 18:
Milton Keynes Dons – Norwich City 2-1 (0-1)
League One
Stadium :mk, 14 September 2009
0-1 Chris Martin (1 – eller 17 sekunder)
1-1 Jason Puncheon (57)
2-1 Peter Leven (pen 77)
Att: 10,354
Admission: £19
Programme: £3

 

Dag 5: Tirsdag 15.09.2009: Coventry City – Sheffield United

Det var faktisk en lettelse å kunne forlate Buckinghamshires eget “Twilight Zone”, med kurs nordvestover mot Coventry og et nytt oppgjør i Championship, der besøkende Sheffield United ønsket seg tre poeng for å forsøke å holde sånn delvis følge med “pace-setterne” Newcastle United.

Jeg hadde forhørt meg litt med min lokale kjentmann og kompis Mr. Dawson – Coventry mann, Sky Blues fan og innehaver av den utmerkede engelske puben Belfry i Oslo inntil den beklageligvis ble lagt ned for et års tid siden. Etter å ha gått de 5-10 minuttene til Hylands Hotel og slengt fra meg bagasjen, spaserte jeg tilbake til stasjonen og videre inn i sentrum i det fine været. Man kan høre folk si mye rart om Coventry (jeg overlater disse sitatene til en annen gang) rundt om i England, men etter Milton Keynes synes jeg hvertfall Coventry sentrum fremsto som ganske sjarmerende og koselig. Dog var det merkelig stille til å være en matchdag, selv om det var en tirsdag. Etter et par timer på en meget bra pub i sentrum, fant jeg etterhvert veien til Pool Meadow Coach Station, der jeg hadde sjekket ut at det gikk busser ut mot stadion. Som majoriteten av andre nye stadioner, ligger også Coventry City’s Ricoh Arena håpløst grisgrendt til utenfor sentrum. Selv ikke på denne bussterminalen var det noen tegn til at det var kamp, bortsett fra en eneste kar kledd fra topp til tå i lyseblått og hvitt. Vedkommende svarte bekreftende at han skulle på kampen, så jeg fulgte etter slik at jeg fikk riktig buss.

Ricoh Arena er noe helt annet enn gamle Highfield Road, og virket som de fleste nye moderne anlegg karakterløs og lite spennende. Det hjelper jo heller ikke på inntrykket med en god del tomme seter.

Da jeg i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell preferanse i denne kampen, bestemte jeg meg for å stå på bortetribunen Jewson Stand, av den grunn at jeg da økte sjansene for å kunne gjøre nettopp det – altså å stå. 14 426 individer hadde tatt turen til Coventrys utkant, og fikk se en underholdende kamp der Coventry fikk betaling for en frisk start da Leon Best skjøt de i front med en volley etter 12 minutter. Etter hvaltimen fikk imidlertid Jamie Ward kjempetreff for The Blades, og 1-1.

United tok over og skapte flere store sjanser mot slutten av første omgang, men det betød lite da Clinton Morrison kun 5 minutter etter hvilen kunne styre inn Michael McIndoe’s pasning til 2-1 for hjemmelaget etter en kontring. Og under 10 minutter senere så det ut som Coventry hadde sikret seg alle tre poengene da Martin Cranie headet inn 3-1, nok en gang etter pasning fra MacIndoe. De himmelblå så ut til å ville trygge poengene, og gjestene tok over; dog uten å skape stort før vår gamle Reading-kaptein James Harper bredsidet inn en retur fra keeper Keiren Westwood med snaue kvarteret igjen – hans første mål for klubben. Etter en periode med tidvis heftig Blades-press, blokkering nesten på streken, og skudd i tverrligger, klarte Coventry til slutt å holde unna til tross for 5 tilleggsminutter. Sesongens første tap ble derimot bokført for Sheffield United.

Bussturen tilbake til sentrum gikk uten problemer av typen “Milton Keynes”, men tilbake på den trivelige puben fra tidligere ble det tidlig klart at denne kvelden var det ikke mye liv i Coventry by. Så etter en Strongbow stoppet jeg for å plukke opp litt takeaway før jeg praiet taxi tilbake til hotellet tidligere enn planlagt.

Ground # 19:
Coventry City – Sheffield United 3-2 (1-1)
Championship
Ricoh Arena, 15 September 2009
1-0 Leon Best (12)
1-1 Jamie Ward (30)
2-1 Clinton Morrison (50)
3-1 Martin Cranie (59)
3-2 James Harper (76)
Att:14,426
Admission: £27
Programme: £3

 

Neste tur/next trip: September 2009 (Part 2/2)

Forrige tur/previous trip: Summer 2009

 

 



Dag 1: 30.07.2009 Notts County – Liverpool XI

Etter at de 11 første dagene av min treukers sommerferie i juli/august 2009 besto av nitrist regnvær, bestemte jeg meg for å forlate gamlelandet til fordel for treningskamper av typen pre-season friendly i England. 

Først på menyen sto to dager i fantastiske Nottingham, med kamp på Meadow Lane første dag (bilder tatt fra Kop Stand).

Der tok hjemmelaget Notts County imot et Liverpool XI – en kamp som endte 2-2.

English ground # 10:
Notts County – Liverpool XI 2-2 (1-1)
Pre-season friendly
Meadow Lane, 31 July 2009
0-1 Daniel Pacheco (10)
1-1 Mike Edwards (42)
2-1 Graeme Lee (53)
2-2 Andras Simon (74)
Att: 5,217
Admission: £10
Programme: ??

Dag 2: 01.08.2009 Nottingham Forest – Birmingham City 

Dagen etter var det ny kamp i Nottingham, men først ble det tid til en kikk på statuen av manager legende Brian Clough i Nottingham sentrum.

 

Deretter var Nottingham Forest vertskap på City Ground.

 

Hjemmelaget beseiret Birmingham City 2-1

Her et bilde av Brian Clough Stand (tatt fra Main Stand), oppkalt etter managerlegenden.

English ground # 11:
Nottingham Forest – Birmingham City 2-1 (1-0)
Pre-season friendly
City Ground, 1 August 2009
1-0 David McGoldrick (42)
1-1 Lee Carsley (80)
2-1 Robert Earnshaw (83)
Att: 6,735
Admission: £12
Programme: £2



Dag 3: 02.08.2009 Leicester City – Real Valladolid

Dette ble fulgt opp med en kort tur til Leicester dagen etter, og et ikke altfor imponerende første møte med byen… 

…hvor hjemmelaget City slo spanske Valladolid 1-0 etter et sent mål av Matty Fryatt.

 

En ikke akkurat fullsatt Walkers Stadium (som den gang fortsatt var navnet), men jeg var som vanlig også veldig tidlig ute.

English ground # 12:
Leicester City – Real Valladolid 1-0 (0-0)
Pre-season friendly
Walkers Stadium, 2 August 2009
1-0 Matty Fryatt (84)
Att: 6,141
Admission: £12
Programme: £3

Dag 4: 03.08.2009 Bristol Rovers – Liverpool XI

Dagen etter gikk turen til Bristol og Memorial Stadium (her ser vi over på West Stand)… 

…hvor piratene fra Rovers beseiret et Liverpool XI åpenbart bestående av juniorer med sifrene 4-3. East Stand skimtes til venstre her, med South Stand bak det bortre målet.

English ground # 13:
Bristol Rovers – Liverpool XI 4-3
Pre-season friendly
Memorial Ground, 3 August 2009
1-0 Richie Lambert
2-0 Jo Kuffour
2-1 Adam Hammill
3-1 Byron Anthony
3-2 Vitor Flora
3-3 Andras Simon
4-3 Byron Anthony
Att: 4,301
Admission: £10
Programme: £1,50



 
Dag 5: 04.08.2009 Peterborough United – Sunderland

Deretter en temmelig lang tur til Peterborough (der Posh tapte 0-2 for et Sunderland fulgt av en god del fans som også hadde reist langt).

Det eneste nogenlunde ok bildet jeg klarte ta av London Road – tatt fra London Road Terrace, med utsikt over mot Moyes Terrace.

Etter en fridag i Reading for å treffe venner og bekjente, dro jeg hjem dagen etter. Jeg hadde da allerede bestemt meg for å ta ut lengre tur over noen uker senere når sesongen hadde startet igjen. Jeg var i ferd med å bli en groundhopper..

English ground # 14:
Peterborough United – Sunderland 0-2 (0-0)
Pre-season friendly
London Road, 4 August 2009
0-1 Daniel Blanchett (og 83)
0-2 Fraizer Campbell
Att: 2,816
Admission: ???
Programme: £1

 

Neste tur/next trip: September 2009 (Part 1/2)