Southend United v Leeds United 11.09.2009

Fredag 11.09.2009: Southend United v Leeds United

Etter å ha tatt en rundtur for å se noen treningskamper på sommeren, planla jeg umiddelbart en retur når sesongen igjen startet opp. Som sagt, så gjort… Jeg kastet meg over terminlistene, satt opp en spennende reiserute, tok meg fri en drøy uke, og jeg var klar for litt mer groundhopping. Av frykt for å forsove meg hadde jeg ikke tatt sjansen på å sove, men brukte heller tiden til å pakke før taxien kom såvidt over klokka 4 en fredagsmorgen for å kjøre meg til flybussens stoppested på Korsegården. Det var en trøtt groundhopper som sovnet ganske umiddelbart mens bussen humpet innover E6. Etter ytterligere rundt to timers søvn på flyet, var jeg opplagt nok til å ikke sovne på hverken Heathrow Express toget til Paddington, eller på den kjedelige tube-turen videre til Liverpool Street. Derfra tok jeg toget til Southend, der Roots Hall skulle besøkes for første gang. Serieleder Leeds City var motstander, og etter å sjekket inn på en av byens utallige B&B’s langs den tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade valgte jeg å sette kursen mot Prittlewell-området for å finne et passende sted for en pre-match pint.

Valget falt på puben Nelson Hotel, der jeg øyeblikkelig følte alle blikkene på meg fra det øyeblikk jeg entret lokalet. Jeg forsøkte å konsentrere meg om min Strongbow, men det var ikke til å unngå å få med seg at en liten gjeng på 7-8 pent kledde personer hvisket seg imellom og sendte lange blikk i min retning. Jeg forsøkte å heve det nå andre glasset og sette opp mitt mest høflige smil, uten at det hjalp nevneverdig. En av de kommer omsider over til bardisken og spør rett ut: «You’re not Leeds by any chance, mate?». Jeg sier som sant er at nei, jeg er derimot Reading-supporter. «Strange accent for a Reading fan then» sa vedkommende, og jeg forbannet påvirkningen min Manchester-kompis hjemme i Drøbak har hatt på meg. Han så omsider ut til å ha fått svarene han ville ha, og forsvant tilbake til resten av gjengen. Da jeg gikk ut i bakgårdens røykeområde, kom dog vedkommende etter et minutt senere, denne gang med to følgesvenner. Etter et par veldig lange minutter snur de seg mot meg, hvorpå min kjenning fra baren kommer med følgende råd: «Look, I’m not trying to be funny mate. Just a piece of advice..In half an hour or so, this place will be packed with Southend, so I’d fuck off if I were you. It might get ugly with Leeds in here», hvorpå jeg smiler og sier «Well, it’s a good thing I’m not bloody Leeds then, mate». «Well, what the fuck you doing here then if you’re Reading?». Jeg forteller at jeg er en groundhoppper som gjerne vil se Roots Hall før de bygger ny stadion, og han virker å tø opp en smule samtidig som kompisen hans forsøker seg med et par kontrollspørsmål om Reading. Da det plutselig kom frem i en bisetning at jeg bor i Norge, spurte han nesten med vantro om jeg var norsk, og da jeg bekreftet det hadde allerede stemningen blitt mye mer avslappet. Det viste seg at mistenksomheten ikke overraskende hadde opphav i at jeg gikk kledd i både genser og jakke fra Stone Island. Men nå var jeg plutselig personen som skulle introduseres for kjente blant Southend supporterne som nå hadde begynt å strømme til puben. «You wont believe this! This bloke is norwegian and has come all the way from bloody Norway to watch the game tonight» og hele den regla man ofte kan bli gjenstand for på mer litt obskure steder dersom “hemmeligheten” blir avslørt.

Den fiendtlig innstilte gjengen fra tidligere viste seg å være noen kjempegutter som nå for alt i verden skulle sørge for at min visitt til byen og Roots Hall ble bra. «You’re coming with us tonight, we’ll take care of you». Min mistenkelige venn fra tidligere tilbød seg til og med å følge meg ned til klubbsjappa der søsteren hans jobbet, for å sørge for at jeg fikk meg billetter til kveldens kamp. Tilbake på puben fikk vi snart besøk av våre venner i politiet, som etter hvert bestemte seg for at ingen fikk forlate puben i påvente av en eskorte den korte veien til stadion, da det visstnok var en god del Leeds-supportere i området på jakt etter bråk. Da ordensmakten endelig beordret puben tømt og gjetet oss mot Roots Hall, viste det seg også å stemme. Nede i en sidegate befant det seg en gruppe av Leeds’ fineste, som fra sin posisjon bak en politisperring lot en rekke obskøne gloser hagle mot vår eskorte – sammen med et antall flasker og glass. Men til tross for at det langt fra var den mest imponerende eskorten jeg har sett, var det ingen som brøt ut fra noen av sidene, og vi ble omsider avlevert på Roots Hall. Southend hadde startet ligasesongen med fire strake uavgjorte, for deretter å følge opp med tap i Swindon og senest en 3-0 hjemme mot Leyton Orient, med Lee Barnard som hattrick-helt. Leeds på sin side sto med full pott etter imponerende 6 seire av 6 mulige i League One, i tillegg til to seire i ligacupen.

Jeg må si jeg synes Roots Hall er et veldig sjarmerende stadion, til tross for at de nå har blitt all seater, og det ble snart klart at mine nye venner var kjernen i den mest vokale delen av tilskuerne. Fra vår plass på West Stand’s «Block W», holdt de det gående kontinuerlig hele kampen. Sammen med 10 122 andre tilskuere kunne jeg se en livlig kamp, der spillet vekslet frem og tilbake. Leeds’ stjerneskudd Jermaine Beckford kom til flere muligheter, men hadde ikke dagen foran mål. Francis Laurent kunne gitt vertene ledelsen, men Leeds-keeper Shane Higgs fikk slått hans avslutning til corner. Det var Robert Snodgrass som virket giftigst for gjestene, og både hjemme-keeper Steve Mildenhall og hans forsvar måtte flere ganger være på alerten for å stanse skotten. Idet man gjorde seg klar for pause fikk igjen hjemmelaget en stor sjanse, men Franck Moussa bommet på ballen og Peter Grant skjøt like over. En pause-pint kunne inntas på stillingen 0-0.

Det var i andre omgang litt lenger mellom sjansene, men da de først kom så var de store. Og den største kom til Southend. Omgangen var halvspilt da Lee Barnard ble dratt ned av Leigh Bromby inne i Leeds-feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Lee Barnard gjorde seg klar. Det var ingen direkte dårlig straffe han sendte i vei, men keeper Higgs reddet glimrende. På tampen kunne gjestene stjålet alle poengene da Beckford fikk avslutte fra 5-6 meter, men jamaicaneren sleivet ballen utenfor og imponerte ingen med sine avslutninger denne kvelden. Dermed ebbet det ut med 0-0 og poengdeling. Leeds hadde riktignok hatt et flertall av sjansene, men de største var det likevel Southend som fikk. Begge lag vil nok kunne hevde at de hadde fortjent seieren, men alt i alt vil jeg nok si at uavgjort var et greit resultat. Etter kampen ble jeg bedt med utpå byen – noe jeg hadde tenkt til uansett, og denne fredagskvelden i Southend var faktisk starten på et vennskap som jeg ikke ville vært foruten.