Dag 1: 17.04.2011 Cray Wanderers – Bury Town
Meldingen om at jeg ville få igjen nesten 15 000 kroner på skatten gjorde at planene om en påsketur kunne realiseres med blant annet et lån (samt Eurobonus poeng) fra min far – pluss noen oppsparte midler. Noen helger med fyll og fanteri med kompiser måtte vike til fordel for sparing til Englandstur, men det var det verdt.
Til tross for at mitt fotballprogram denne gangen startet i det sørøstlige Greater London, måtte jeg denne dagen fly til Manchester for deretter å krongle meg nedover derfra med tog. Jeg hadde aldri flydd til Manchester før, og var meget usikker på om jeg ville rekke en av mine utpekte tog – henholdsvis 35 og 43 minutter etter planlagt landing. Men da det viste seg at flyet landet 10-15 minutter tidligere enn planlagt, ble det til og med tid til ikke bare en, men to kjappe røyk før jeg hoppet på toget på Manchester Airport. Toget som skulle ta meg neste etappe fra Manchester Piccadilly ned til London Euston viste seg å være bortimot stappfullt, og da jeg endelig fant meg et ledig sete viste det seg at det var reservert av en eldre herre som kom på i Crewe. Allerede på perrongen i Manchester ble jeg (sannsynligvis pga klesstilen) stoppet av politiet som undersøkte både meg og bagen min nærmere. Et temmelig stort antall Bolton-fans befant seg på toget, på vei for å se sitt lag spille FA cup semifinale mot Stoke på Wembley. Og i Crewe kom det ikke overraskende noen Stoke-supportere på også.
Endelig fremme i London (etter å ha duppet av en times tid) hadde jeg plutselig temmelig god tid på meg. Jeg skulle bare forflytte meg fra Euston til Victoria med tuben, for derfra å ta lokaltoget til Bromley South. Så jeg hoppet på Northern Line og foretok reisen ned til London Bridge. Vent litt…London Bridge?? Jeg skulle jo til Victoria – det visste jeg jo godt!! I alt stresset hadde jeg plutselig surret det til og gått i egne tanker. Jeg skulle riktignok til London Bridge dagen etter, men nå hadde det blitt for mye for en stakkar. Så i all hast presset jeg meg inn på en smekkfull og marerittaktig Jubilee Line med badstue-temperatur, for så å bytte til District Line på Westminster…og endelig var jeg på Victoria. Men like god tid, det hadde jeg ikke lenger! Så da jeg ravet ut av Bromley South stasjon, bestemte jeg meg like godt for å ta en taxi.
Jeg ankom Hayes Lane med fullpakket bag og greier, men det var – ikke overraskende for dette nivået – overhodet intet problem. Her var det bare smil og forsikringer om at det var da bare hyggelig å kunne få passe på bagasjen min et par timer. Så med £10 entré betalt, bagen plassert bak baren, og med en etterlengtet Strongbow i hånda kunne jeg ta omgivelsene i nærmere øyesyn. Etter å ha sikret meg det siste tilgjengelige skjerfet i klubbsjappa, samt et absolutt godkjent program til £2, var det tid til å slå av en prat med både lokale og tilreisende i den relativt koselige baren i klubbhuset. Jeg fikk bekreftet at planene for Cray Wanderers’ flytting tilbake til mer hjemlige trakter fortsatt står ved lag, og man håper å kunne begynne 2014/15 sesongen på nytt stadion i Orpington. Det var forøvrig en god del Sutton Unite- folk å se blant de 302 tilskuerne, da de ville gå opp som mestre dersom Bury Town ikke vant. Blant de fremmøtte Gander Green folket var blant annet både formann Bruce Elliott og manager Paul Doswell.
Jeg så for øvrig frem til å ta en kikk på Crays franske storscorer Laurent Hamici, men han glimret med sitt fravær på lagoppstillingen denne dagen. Etter 13 minutter måtte bortelagets keeper Nick Pope i aksjon med en super redning da Leigh Bremner ble spilt gjennom – returen satt Bremner selv i stolpen og ut. Men etter 21 minutter var hjemmelaget i føringen da John Guest scoret etter en corner. Pope reddet hans første forsøk, men returen satt Guest i mål. Begge lag hadde hver sin store sjanse til å score etter dette, før utløsningen kom i omgangens siste minutt. Cray Wanderers leverte en kontring ut av læreboka, og Leigh Bremner fullførte et glimrende løp på kanten ved å skjære inn fra høyre og plassere ballen utenfor Pope’s rekkevidde i bortre hjørne. Kort etter presterte dommeren å gi direkte rødt kort til Bury Towns gamle traver Jamie Scowcroft (som mange vil kjenne fra Ipswich eller Crystal Palace) uten at jeg kunne forstå logikken utfra min vinkel. Det var nok en høy albue, men fra min posisjon var jeg overbevist om at han ville nøye seg med et gult kort, og ble i likhet med mange andre derfor ganske overrasket over avgjørelsen. Selv hjemmefolket innrømmet at det hadde vært i overkant strengt.
Pausen ble tilbragt i samtale med et par Sutton United-supportere som kunne fortelle diverse historier om deres rivalisering med Carshalton Athletic (og i mindre grad Kingstonian) samt noen anekdoter fra deres Conference-dager og påfølgende fall.
Andre omgang ble et lite antiklimaks der Bury Town aldri virket farlige, mens hjemmelaget virket fornøyd med tingenes tilstand. Bremner burde satt den berømte spikeren i kista med en heading med rundt 10 minutter igjen, før Bury Town på overtid reduserte til 2-1 ved Kieran Leabon. Men Cray Wanderers klarte å ri av det som var igjen av spilletid, og de som jublet høyest var Sutton United-fansen – selv om flere jeg snakket med mente de ville foretrukket en Bury-seier så de kunne vinne tittelen mens de selv spilte. Men opprykk er tross alt det viktigste.
Etter kampen ble jeg værende igjen i klubbhuset hvor jeg også fikk slått av en prat med noen Bury Town-supportere før de satt kursen nordøstover. Jeg ønsket de lykke til i playoff, men flesteparten av de mente de nå ikke engang ville nå et playoff – og de dro frem kampene mot Maidstone og Lowestoft som hovedgrunnene. Min tilstedeværelse hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og jeg ble oppsøkt av en meget hyggelig formann Gary Hillman som nesten ikke kunne bli forsikret nok om at jeg hadde hatt en fin opplevelse på Hayes Lane. Neste i køen var en Kerry Phillips, med tittelen «life president» som ville overrekke meg sitt visittkort med forsikringer om at det bare var å ta kontakt om jeg skulle trenge hjelp til noe. Jeg hadde en lengre og interessant samtale med både ham og endel andre fans av den eldre garde, der vi var inne på både Cray Wanderers, Bromley FC og non-league generelt. Det var stor interesse for hvilke andre kamper som sto på mitt program, og jeg ble bedt om å ta med meg de varmeste hilsninger opp til Sheffield FC. Cray Wanderers har tydeligvis et godt forhold til verdens eldste klubb, da de som Sør-Englands eldste klubb har spilt mot de ved flere anledninger. Da jeg omsider takket for meg og avhentet min bag for å sette kursen mot hotellet, ble jeg overrakt nistepakke med ost, kjeks og druer av en dame som hadde servert dette i klubbhuset. Alt i alt må jeg si at jeg hadde en aldeles strålende dag på Hayes Lane, ikke minst takket være klubbens hyggelige og gjestfrie ledere og ansatte.
Til tross for nitidige forklaringer om busstraseer og bussholdeplasser i området, valgte jeg å ta apostlenes hester fatt på turen tilbake til Bromley South station. Og ved hjelp av mitt medbragte kart (printet ut fra Google maps som vanlig) fant jeg frem uten noe problem, og kunne ta toget de få minuttene til beryktede Peckham Rye.
Hotellet mitt ble overhodet ikke valgt på grunn av det flotte området, men snarere grunnet den enkle reiseveien fra Hayes Lane og videre inn til London dagen etter. Det er ikke mange steder og bydeler i England som overgår Peckham Rye hva gjelder dårlig rykte, og jeg må si begynte å lure på om jeg var i Johannesburgs ghetto da jeg gikk av toget og satt kursen mot mitt hotell, Peckham Lodge. Mangelen på søvn gjorde at jeg fort slo fra meg tankene om å muligens ta en tur inn til London, og da jeg hadde sjekket inn dristet jeg meg etterhvert til å spasere den korte turen tilbake til en Burger King – den første jeg har sett med skuddsikkert glass – for å ta med meg en saftig meny og noen deilige chili cheese bites tilbake til hotellet før Jon Blund meldte sin ankomst.
Ground #33:
Cray Wanderers – Bury Town 2-1 (2-0)
Isthmian League Premier Division
Hayes Lane, 17 April 2011
1-0 John Guest (21)
2-0 Leigh Bremner (45)
2-1 Kieran Leabon (90+1)
Att: 302
Admission: £10
Programme: £2
Dag 2: 18.04.2011 Barkingside – Bethnal Green United
Med check out allerede klokka 10 så jeg ingen grunn til å bli i Soweto…eller var det Peckham Rye?? Så etter en tur med tog og tubens Northern Line, befant jeg meg på Kings Cross. Det var bare å finne frem dagens kart og starte orienteringen langs Londons gater, der jeg ressonerte meg frem til Goodwood Hotel, ikke mange minutters gange fra nevnte London-stasjon (altså Kings Cross). Jeg spurte pent om jeg kunne få sette fra meg bagen min da det fortsatt en stund til «check in time», og etter å ha fått bekreftende svar ringte jeg min venn Gareth fra Southend, som skulle være i London i forbindelse med jobb denne dagen og hadde uttrykt ønske om å møtes for et par pints.Mens jeg ventet på videre beskjed fra ham, tok jeg tubens Northern Line ned igjen til London Bridge hvor jeg hadde bestemt meg for å besøke Winston Churchill’s Britain at War Experience. Utrolig interessant innblikk i hverdagen og situasjonen under «London Blitz» – de tyske bombetoktene under 2. verdenskrig! London Dungeon var egentlig neste post, men en marerittaktig kø som strakte seg flere hundre meter nedover fortauet var nok til å skremme vekk undertegnede. Etter å ha surret lundt i London et par timer, fant jeg ut at Gareth måtte avlyse grunnet jobb, så jeg dro heller ut på noe som skulle vise seg å være en vanvittig bomtur. Den laaange turen med tubens District Line tok endelig slutt for min del da vi kom til Dagenham East, og etter en kort spasertur fant jeg Victoria Road – tilholdsstedet til Dagenham & Redbridge. Jeg satt kursen rett mot klubbsjappa der jeg var ute etter DVD av deres opprykksfinale fra fjorårssesongen. Men til min store ergrelse ble jeg møtt av stengte dører! Etter å ha konstatert at klokka var ti over fire, henvendte jeg meg til en tydelig klubbansatt med kurs for hovedinngangen. «Closed at 4 today mate» var det ikke særlig oppløftende svaret, og på spørsmål om det fortsatt var noen tilstede i det hele tatt som kunne hjelpe en langsfarende, ristet han bare på hodet og lukket døren etter seg.
Litt skuffet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Barkingside og kveldens kamp, og da Central Line endelig ankom Barkingside stasjon, satt jeg kursen inn mot sentrum etter å ha kastet noen raske blikk ned mot Oakside Stadium (beliggende rett bak stasjonen). Ikke akkurat flust å velge mellom av vannhull i Barkingside, men jeg fant da puben ved navn The Chequers, hvor jeg inntok et par forfriskninger før jeg returnerte til Oakside Stadium. £6 kostet det inkludert et program som vel ikke er blant de bedre jeg har sett, og med visse feil og mangler – men nå skal man vel ta nivået litt i betraktning, og det var da noe interessant lesning. Jeg var tydeligvis blant de først ankomne, og ble sittende å småprate litt med bartenderen i klubbhusets bar mens folk strømmet til. Skjønt “strømme til” er vel å ta litt hardt i, til tross for at jeg gjenkjente en eller to fjes fra Hayes Lane dagen i forveien blant de 95 fremmøtte. Jeg fant folk her langt ute i East End å være langt mindre snakkesalige enn hva tilfellet hadde vært på Cray Wanderers – Bury Town. Jeg klarte ikke å se noen klubbsjappe, men fikk tatt en kikk på deres utsalg av gamle program og bøker før en Barnet supporter rasket med sen vanvittig bunke programmer han nesten ikke klarte å bære. De hadde dessverre ikke Strongbow her, så jeg måtte ta til takke med Magners mens jeg bladde litt i programmet. Der sto det da vitterlig deres «clubshop» omtalt, og jeg spurte noen av de lokale. Det var nesten komisk da de så ut som spørsmålstegn og noen måtte til slutt spørre formann Jimmy Flanagan, som stresset konstant frem og tilbake. Han kunne fortelle at «program-utsalget» faktisk var klubbsjappa! Ingen skjerf til meg her, men han lovet å hjelpe hvis jeg ringte ham ved en senere anledning og de fikk bestilt nye. Hans meget barmfagre, men akk så unge døtre var høyt og lavt der de svinset rundt for å selge lodd etc. Sakte men sikkert dro det seg mot avspark, mens antall gjester i baren økte enda saktere – de hyppigste «kundene» må nok sies å være spillerne fra de to lag som løp ut og inn for å kjøpe diverse sportsdrikker.
Barkingside hadde hatt en marerittaktig resultatrekke med 14 strake tap, men startet kampen friskt selv om gjestende Bethnal Green virket skumle på kontringer. Det skal være usagt om det var Barkingsides forsvar eller svakt angrpsspill av gjestene, men hjemmelagets forsvarer virket å ha en imponerende kontroll. Og etter 36 minutter tok Barkingside en velfortjent ledelse da Steve Watts driblet av 2 mann inne i feltet og plasserte ballen nede i hjørnet bak Bethnal Green’s keeper. Formann Jimmy Flanagan rev seg et øyeblikk løs fra oppgaven med å pumpe opp baller, og jublet hemningsløst på sidelinjen. Det var for øvrig første gang jeg har sett en formann ta seg av jobber som henting av løpske baller som ble skutt ut av anlegget, og den nevnte opp-pumpingen av disse.
I pausen ble jeg sittende i baren og diskutere non-league med en Rayners Lane supporter, som kunne fortelle at de hadde gjort kjempebutikk i forbindelse med FA cup semifinalen mellom de to store Manchester-klubbene på Wembley, da horder av Manchester City-fans hadde dukket opp for å drikke i deres bar både før og etter kamp. Han var forøvrig også meget opptatt av Guernseys varslede inntog i den engelske pyramiden, og konsekvensene av dette. Samtalen var så interessant at vi glemte oss helt bort, og da jeg endelig fikk kommet meg ut for å beskue andre omgang, hadde Barkingside fått frispark i farlig posisjon og stillingen var 1-1 (Bethnal Green’s Ainsley Gasper utlignet på straffe etter en visstnok omdiskutert hands). Hjemmelagets Paul Shave tok frisparket…og sendte det rett i mål på fantastisk vis. 2-1 til Barkingside med 20 minutter igjen. Bethnal Green så nå ut til å miste fokus helt, og gang på gang ga de bort ballen i farlig posisjon. Barkingside ble snytt for en soleklar straffe da Vinney Murphy ble lagt ned i feltet etter et flott dribleraid. Og Steve Watts burde scoret sitt andre, men traff stolpen. Uvisst for meg av hvilken grunn, men Bethnal Green hadde sin toppscorer Anton Stephenson på benken, og hans inntreden med ti minutter igjen gjorde lite for å forhindre Barkingside i å ta sin første seier på en evighet. Jeg valgte å forlate Oakside ganske fort og sneglet meg inn til Liverpool Street med Central Line, og derfra til Kings Cross. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, så det ble med en pint på puben jeg fant…før det som vanlig ble junk food til kveldsmat.
Ground #34
Barkingside – Bethnal Green United 2-1 (1-0)
Essex Senior League
Oakside Stadium, 18 April 2011
1-0 Steve Watts (36)
1-1 Ainsley Gaspar (pen, 55)
2-1 Paul Shave (70)
Att: 95
Admission: £6
Programme: Included
Dag 3: 19.04.2011 Sheffield F.C. – Brigg Town
Heldigvis har jeg etterhvert blitt såpass kjent på St. Pancras (som kan være noe forvirrende avhengig av hvor man kommer inn) at jeg visste hvor togene til East Midlands og Sheffield går fra. Og etter en kort spasertur fra Goodwood Hotel til nevnte stasjon – og en mye lengre togreise, kunne jeg etterhvert stige av i stålbyen Sheffield. Mitt hotell lå i samme området som hotellet jeg hadde forrige gang, og med kart i hånd fant jeg omsider frem – dog etter å ha tatt en noe lenger vei enn nødvendig. Etter en dusj gikk jeg ut før å møte en venninne fra Sheffield, hvorpå vi slo oss ned på Wetherspoons-puben Bankers Draft. En stor porsjon nachos og herlig j2o apple & mango ble snart byttet ut med et par Strongbow, før vi etterhvert gikk hvert til vårt. For min del gikk ferden videre med tog til Dronfield, og jeg må si jeg fikk litt «Emmerdale»-følelse da jeg kom opp fra stasjonen og så omgivelsene. Det virket å være et greit stykke landevei å spasere langs, og jeg hadde meget god tid, så jeg benyttet anledningen til å raste i det første etablissementet jeg passerte. Bortsett fra en hyggelig samtale med en eldre herre, skjedde det ikke stort her. De få lokale stamgjestene var langt mer opptatt med å se på et TV program om haifiske!! Så jeg stabbet meg videre langs landeveien til jeg kom til Coach and Horses pub. Sheffield FCs bane ligger rett bak, og er også oppkalt etter puben. Bartenderen reagerte med vantro over hvordan en nordmann kunne rote seg ut i Dronfield for å se fotball, men han serverte noen gode pints med cider. Etterhvert kom jeg i prat med en Sheffield United-supporter og hans kompis som var Ipswich-supporter (og som ikke skulle på kampen). Vi ble sittende utenfor i det fine været og diskutere Sheffield FC, de andre Sheffield-lagene, innspurten i Championship, Neil Warnock, og ikke minst alt som nå er galt med den moderne toppfotballen..for å nevne noe. Litt humoristisk var historien om Sheffield FC-supporteren som etter en cupkamp i fjor ble utestengt fra klubben på livstid (!!) etter å ha tømt en søppelbøtte over en Woodley Sports-spiller etter munnhuggeri!
Det ble etterhvert tid for å tylle i seg resten av de dyrebare dråpene og betale seg inn. Jeg mener det var £6 jeg betalte for entreen. Jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk høre at de var utsolgt for program!! Heldigvis ble det overhørt av en person ved siden av, og etter at han hadde bladd gjennom sitt program fikk jeg det mot de £1,50 han hadde gitt for det. Et godt og informativt program var det også. En ny negativ overraskelse var det at klubbsjappa faktisk var stengt. Min Blades-kompanjong dro meg imidlertid med over for å hilse på den meget trivelige formannen Richard Tims, som lovet å personlig ordne meg et skjerf når de fikk trykket opp flere. Han takket også hjertelig for mine hilsener fra Cray Wanderers.
Den lokale eks-Blades helten Kyle Naughton var hjemme på gamle trakter for å bivåne kampen, men virket ikke som den skarpeste kniven i skuffen for å være helt ærlig. Blant de 237 tilskuerne var også den nyansatte Scunthorpe-manager Alan Knill, visstnok for å kikke på en av Brigg-spillerne. Bortelaget håpet å kunne befeste posisjonen i playoff-sjiktet, mens hjemmelaget – også simpelthen bare kalt Club – vel kun hadde æren å spille for.
Kampen startet i et høyt tempo, der Briggs høye bakre firer gjentatte ganger satt hjemmelaget i offside. Men etter snaue kvarteret så hjemmelaget ut til å ha knekt koden, og både Matt Roney, Andy Gascoigne og Jonah Gosling kom seg gjennom på dype løp. Men det var Chris Adam som ga Club ledelsen med 16 minutters spill, etter å ha spilt vegg og kommet seg alene gjennom. Briggs eneste farlighet i første omgang kom fra spissen Ryan Paczkowski, men Club-keeper Dan Whatsize ordnet opp, og Paczkowski ble til alt overmål skadet. Brigg hadde store problemer med hjemmelagets hurtige angrepsspill, og både Jack Smith og Andy Gascoigne skjøt like utenfor – sistnevnte etter en lekker piruett. 1-0 sto det da dommeren blåste for pause, og i mangel av egen bar gikk folk rett og slett ut porten og inn på Coach and Horses pub. Selv formann Tims var der inne i pausen.
Det var et helt annet Brigg Town som kom på banen i andre omgang. Gjestene fra de nordre deler av Lincolnshire hadde nok kanskje fått en skikkelig skyllebøtte, for nå var det de som gikk offensivt til verks og satt hjemmelaget under et heftig press. Umiddelbart fikk de et indirekte frispark fra ca 6 meter, og keeper Whatsize blokkerte nok noe ufrivillig det harde skuddet med ansiktet slik at han måtte få behandling. Brigg kom nå til en rekke farlige situasjoner, og Anthony Bowsley burde muligens utlignet, men hans susende avslutning gikk like over. I stedet var det hjemmelaget som gikk opp i 2-0 etter 69 minutter, da Chris Adam profitterte på en misforståelse mellom Briggs keeper Andrew Pettinger og hans medspiller Lee-Roy Cochrane som begge forsøkte å klarere. Ballen falt dermed fint for Adam som hadde tatt sjansen, og som gjorde sitt og Sheffields andre for dagen. Noe av lufta gikk nå ut av Brigg, og vertenes Steve Woolley kunne øke ytterligere etter 74 minutter – et imponerende løp og veggspill på venstre kant før han lobbet elegant over Pettinger. Nå var det lekestue, og Club kom i bølge etter bølge mens Brigg var i tilsynelatende total oppløsning. På overtid sendte Gascoinge i vei et skudd mot mål som Chris Adam styrte inn – 4-0 og Adams hattrick. Og sannelig var det ikke tid til et femte også, da Ryan Ruddiforth sprintet ned på kanten og crosset til Darren Norman som bredsidet den i mål på halv volley. Brigg var nok glad efor å høre dommerens fløyte gå for full tid, og publikum belønnet Club-spillerne med stående ovasjoner. En flott kamp, hvor hjemmelaget tidvis leverte en oppvisning i angrepsfotball. Og Coach and Horses Ground må sies å være ganske idyllisk – jeg likte meg hvertfall der.
Turen gikk raskt tilbake til Dronfield stasjon for å rekke siste tog tilbake til Sheffield 22.09. Ved siden av Sheffield stasjon ligger puben The Sheffield Tap, som skryter av distriktets største utvalg av øl, og etter en liten rast der gikk turen tilbake til hotell Ibis – med enda to pitstop på to relativt lugubre puber rett ved hotellet.
Ground #35:
Sheffield F.C. – Brigg Town 5-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Coach and Horses Ground, 19 April 2011
1-0 Chris Adam (16)
2-0 Chris Adam (69)
3-0 Steve Woodley (74)
4-0 Chris Adam (90+1)
5-0 Darren Norman (90+3)
Att: 237
Admission: £6
Programme: £1,50
