Dag 7: Mandag 02.01.2012 Hallam FC – Handsworth FC

Jeg var igjen tidlig oppe for å sette kursen nordover, og direktetoget bragte meg til Sheffield et kvarters tid før kl 12. Jeg fikk sjekket inn før jeg møtte min venninne, som etterhvert sa ja til å være med på dagens kamp. Med under en time igjen til avspark var vi fortsatt på hotellet, så vi tok en taxi ut til Sandygate Road. Dette skal være verdens eldste fotballstadion, og her ble i 1860 arrangert tidenes første registrerte kamp mellom to forskjellige klubber. Hallam var den gang vertskap for verdens eldste klubb, Sheffield FC.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg i så måte, men må innrømme at jeg kanskje ble noe skuffet. Ikke noe galt med Sandygate Road, men den skiller seg ikke stort ut fra eksempelvis det jeg så i Thatcham to dager tidligere. Skjønt det var kanskje hakket mindre anonymt, men her er hvertfall ikke mye igjen fra 1860 – den saken er helt sikker. Likevel vet man jo at det er historisk fotballgrunn man befinner seg på

Nå skal det også sies at de nå drev oppussing av stadion, noe som kan ha påvirket litt. Etter å ha betalt oss inn, kvittet jeg meg med ytterligere £1 for et 8-siders program. Og etterhvert £5 for et ganske spesielt Hallam-skjerf, som for øvrig måtte tas i bruk i løpet av kampen da det var en meget kald og sur vind.

Noe bar fantes ikke der, men man kunne gå fritt frem og tilbake mellom Sandygate Road og puben The Plough (som skimtes i bakgrunnen på bildet over) på andre siden av veien. En spesiell og morsom løsning synes jeg. For øvrig må nevnes en helt vanvittig helling på banen – Barnets Underhill er ingenting i fohold – og spesielt i det ene hjørnet er det nesten som en liten bakke!

Jeg tok en kort prat med en av klubbens representanter, og spurte ham litt om klubbens ambisjoner. Han kunne fortelle at de gjerne vil rykke opp igjen i Northern Counties East Premier Division, men at ytterligere opprykk til Step 4 neppe vil være realistisk grunnet først og fremst banen og dens helling. Hallam hadde før denne kampen plassert seg midt på tabellen i Northern Counties East Division One, mens motstander Handsworth FC henger med i toppen, til tross for at en eller to av spillerne deres så ut til å ha tilbragt mer tid på puben enn på treningsfeltet.

Min venninne virket å more seg mer over at hjemmelaget stilte med en Steve Wankiewicz (!) mens gjestene kunne skilte med Tyrone Crapper (!). I så måte var det kanskje ikke overraskende at det var David Cockerill som etter en halvtime ga Handsworth ledelsen fra straffemerket.

Kvalitetsmessig var det som skjedde ute på gressmatta ikke stort å rope hurra for, og vi slet med å holde varmen tett omslynget oppe på tribunen. I andre omgang avgjorde Sam Smith da han doblet ledelsen for gjestene. 186 tilskuere konstaterte at det endte 0-2, og Handsworth var dermed fortsatt med i toppkampen.
Ved full tid tok vi turen over veien til The Plough, der vi kunne følge innspurten i dagens kamper på Sky Sports Soccer Saturday. Jeg konstaterte at Readings flotte seiersrekke hadde møtt veggen med tap i Cardiff.

Ground #65:
Hallam – Handsworth 0-2 (0-1)
Northern Counties East Division One
Sandygate Road, 2 January 2012
0-1 David Cockerill (pen, 29)
0-2 Sam Smith (63)
Att: 146
Admission: £5
Programme: £1

 

03-05.01.2012: Surr

Dagen etter skulle jeg ned til Bristol for å møte opp med noen kompiser der, og ikke minst se Bristol City – Millwall. En rekke uheldige omstendigheter førte til at jeg ble værende i Sheffield i stedet, blant annet presterte jeg å bli av med begge mine telefoner etc. Da jeg endelig hadde fått ordnet opp i diverse ting og kommet meg til stasjonen for å sette kursen mot Bristol, var det så sent at jeg ikke ville rekket kampstart uansett. Og da toget i tillegg var over halvannen time forsinket grunnet det dårlige været i nord-England, bestemte jeg meg for å like gjerne bli i Sheffield en natt til og heller dra til Reading dagen etter. En ny fotballfri dag fulgte i Reading hvor jeg møtte en venninne før jeg tok noen pints med et par kompiser. Og en tredje strake fotballfrie dag fulgte.. Jeg tok meg etterhvert inn til London hvor jeg tok noen pints med en kompis utenfor Kings Cross, før jeg satt kursen mot Cambridge. Selv om Cambridge United spilte hjemme mot Southport (som jeg aldri har sett live og alltid har hatt litt lyst til å se), lot jeg meg overtale til en fotballfri kveld av min vertinne. Nå hadde jeg mye å ta igjen!

 

Dag 11: Fredag 06.01.2012 Burton Albion – Accrington Stanley

Allerede kl. 06.27 rullet toget mitt ut av Cambridge stasjon i retning Sheffield, hvor jeg måtte stoppe for å plukke opp passet mitt som jeg hadde prestert å glemme igjen der. Med det unnagjort gikk turen videre til Derby hvor jeg sjekket inn på The Stuart hotell. Etter litt TV-titting på rommet og en times besøk på en internet cafe satt jeg kursen mot Burton upon Trent. Noen pints på puben The Roebuck ble etterfulgt av taxitur ut til puben The Beech Inn, som er den nærmeste puben til Pirelli Stadium.

I lys av den temmelig gode sesongen The Brewers hadde hatt frem til inngangen til det nye året, forhørte jeg meg litt om supporternes ambisjoner og forventninger. Ikke overraskende sa de 2-3 supporterne jeg snakket med seg meget godt fornøyde med å være oppe i playoff-kampen. På spørsmål om de ønsker oppykk eller sier seg fornøyd med å være i League Two, var det heller ikke spesielt overraskende å høre de innrømme at de nok ikke var en stor nok klubb til å kunne rykke opp et nivå til. Hvorpå de delte flere av mine negative holdninger til dagens moderne fotball og pengeveldet som styrer.

Pirelli Stadium er en av de nybygde arenaene, og klubben har spilt der siden de flyttet fra gamle Eton Park i 2005. Likevel var den ikke så verst når man kom inn. Vel, den er langt fra spennende, og oser ikke av karakter. Men det som reddet inntrykket, er at tre av tribunene heldigvis er ståtribuner. Jeg ble ellers litt overrasket over hvor liten den virket…men så er den jo jo relativt liten også. Accrington-supporterne var dessverre for dem tydeligvis ikke mange nok til at de fikk bruke ståtribunen bak det ene målet. De ble istedet plassert på enden av all-seater langsiden. Selv kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet da jeg så maskoten Billy the Brewer, som minnet mest om en slags godmodig, lattermild “glad-fyllik”.

Undertegnede var en av 2.486 tilskuere som så hjemmelaget starte best, men hverken Calvin Zola eller Chris Palmer klarte overliste gjestenes keeper Ian Dunbavin. Og etterhvert som hjemmelagets tannløshet fikk meg til å undres over hvem som skulle score for Burton (eller klare tre pasninger etterhverandre uten å miste ballen) tok gjestene over, og tok etter en halvtime ledelsen ved Kevin McIntyre. Mot alle odds en av Stanley-spillerne som utrolig nok ikke var en lånespiller! Rett etter burde det uansett stått 1-1, men en fantastisk redning fra Dunbavin sørget for 0-1 til pause.

Etter hvilen var det gjestene som fortsatte å imponere mest. De burde muligens hatt en straffe, men doblet likevel ledelsen like etter da en corner ble headet i tverrliggeren av Dean Winnard. Returen gikk via Albion-spiller Ryan Austin og i mål med 65 minutter på klokka. For andre gang på rad endte det altså med skuffende 0-2 tap for Albion, og kanskje er det noe i påstanden om at de er for små for neste nivå..?
Etter en pint på Beech Inn bestilte jeg taxi tilbake til stasjonen og tog tilbake til Derby, hvor jeg igjen koste meg med takeaway og film før Jon Blund meldte sin ankomst.

Ground #66:
Burton Albion – Accrington Stanley 0-2 (0-1)
League Two
Pirelli Stadium, 6 January 2012
0-1 Kevin McIntyre (31)
0-2 Ryan Austin (og, 65)
Att: 2,486
Admission: £14
Program: £3

Dag 12: Lørdag 07.01.2012 Chorley – North Ferriby United

Da jeg ankom Manchester, var det fortsatt ikke klart for innsjekking på Britannia Hotel. Men jeg fikk kastet fra meg bagen, og satt kursen videre mot Chorley. Victory Park var ingen enkel stadion å finne uten kart, der anlegget lå litt bortgjemt innimellom et boligområde. Men jeg fant omsider frem etter å ha tatt følge med en som skulle samme retning, og det var et meget flott stadion som møtte meg.

Chorleys stadion er en riktig perle, som kun mangler en fjerde tribune på den ene langsiden. Med program til £2 og Chorley-skjerf i posen, entret jeg klubbens pub som allerede var nokså godt besøkt. Og snart skulle det bli noen surrealistiske scener som utspilte seg her. Kort tid etter ankom nemlig en hel bråte med protesterende Blackburn-supportere kledd i gult og svart, og med mannen med kyllingmasken i spissen – for de som har sett situasjonsrapportene fra Ewood Park den siste tiden. De hadde bestemt seg for å ikke reise til Newcastle for å støtte Blackburn (som visstnok skulle stille et B-lag) , men valgte i stedet å reise den korte veien til Chorley for å støtte det lokale laget.

Blant de 1.224 tilskuerne denne dagen, vil jeg anslå at muligens 150 var Blackburn supportere. Det var enda flere Blackburn-drakter, -skjerf, og -luer enn som så, men så er også Blackburn “rett opp gata”, og mange her holder med begge lag vil jeg tro. Jeg snakket også med overraskende mange ikledd Blackburn-farger som har vært ivrige Blackburn-supportere, men som nå sier at de har snudd den moderne fotballen ryggen og heller ser Chorley. Herlig! Etter samtale med en rekke av de protesterende Blackburn-supporterne, hvor jeg ble forklart deres syn på saken inngående, endte jeg opp med å bli stående sammen med de da kampen startet.

På tribunen bak det ene målet skapte hjemmesupporterne stemning, mens Blackburn-folket sto foran denne tribunen og ikke lagde mindre stemning. Sammen dro de igang sanger og rop mot de indiske eierne, og sanger frem og tilbake til hverandre. Selvsagt i tillegg til Chorley-supporternes nidviser om Chester og hvordan de kjeppjaget Chester-supporterne. Nesten helt glemt var de rundt 15-20 bortesupporterne som hadde tatt oppstilling på motsatt side.

Det var i det hele tatt en ganske uvirkelig stemning, og fotografen var langt mer opptatt av supporterne enn det som utspilt seg på banen. Blackburn-kyllingen og Chorley maskoten – skjæra Victor – fant hverandre, og Victor fikk låne et av protest-skjerfene. Dette gikk han med resten av kampen, der han deltok i Blackburn folkets protester og poserte med deres bannere etc. Undertegnede som tilfeldigvis hadde på seg Reading drakt under, ble også bedt om å posere med banneret. Steve Kean skal jeg ikke uttale meg om, men de utenlandske eierne – ja, de hadde jeg overhodet ingen som helst betenkeligheter med å være med å protestere mot.

Stemningen steg ytterligere et hakk da Chris Denham skjøt hjemmelaget i ledelsen etter 12 minutter, etter at lagene først hadde hatt hver sin store mulighet. Andy Teague holdt på å doble ledelsen, men hans skudd ble reddet på streken. Chorley-manager Gary Flitcroft og spillende assistent Matt Jansen er begge Blackburn-legender og ble overøst med hyllest. “Flitcroft for Rovers” fra Blackburn-fansen ble parert med “He’s Chorley till he dies” av Chorley-folket.

Etter forfriskninger og samtale i pausen fortsatte Chorley å styre kampen i andre omgang, og storscorer Steve Foster hadde både en og to muligheter til å øke før Greg Anderson misset gjestenes beste sjanse til å utligne. I stedet doblet Chorley ledelsen og sikret seg alle tre poengene på overtid, da borteforsvarer Sam Dentons forsøk på å klarere endte (på godt norsk) rett i ræva på Chorley-innbytter Matt Walwyn og i mål. 2-0 til skjærene som fortsatt var med i toppkampen.

Etter kampen var det stor stemning i et fullpakket klubbhus, der Gary Flitcroft tok mikrofonen for å takke de fremmøtte fra Blackburn før de omsider dro. Jeg fikk slått av en prat med Matt Jansen og en av de andre Chorley-spillerne. De bekreftet at troppen som i år kjemper i toppen av NPL Premier stort sett er den samme som rykket opp fra NPL Division One North etter playoff-seier i fjor. De la oså til at de for alvor vil gå for opprykk opp på regionalt Conference nivå.

I lystig lag flyr tiden fort, og det var fortsatt høy stemning og masse folk da undertegnede satt kursen mot Chorley stasjon i 19-tiden. Høydepunkter fra FA cupen ble kveldens høydepunkt på TV, selv om Readings innsats mot Stevenage var langt fra noe høydepunkt i en turnering de normalt har hevdet seg bra de siste sesongene.

Ground #67:
Chorley – North Ferriby United 2-0 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
Victory Park, 7 January 2012
1-0 Chris Denham (12)
2-0 Sam Denton (og, 90)
Att: 1,224
Admission: £8
Programme: £2

Dag 13: Søndag 08.01.2012 Fotballfri i Manchester

Dagen derpå ble tilbragt i senga med FA cup på TV, etter å først ha vært ute en tur for å hamstre Non League Paper, Football League Paper og en haug med leske, snacks etc. Etter å ha sett trekningen av FA cupens 4. runde gikk jeg ut for å unne meg en pub-middag. På vei ut traff jeg på selveste Roberto Mancini i hotellets lobby! Vel tilbake på hotellet etter middagen, var det bare å huske å bestille vekking for å rekke flyet hjem til Norge dagen etter. Og Gardermoen er ikke like trist å komme hjem til på dagen som sent på kvelden.

 

 

 

Dag 4: Fredag 30.12.2011 Hereford United – Accrington Stanley

Jeg hadde opprinnelig kikket på Tranmere – Bury og Huddersfield – Carlisle som alternativer denne dagen. Ikke vet jeg hvordan jeg hadde klart å overse Hereford, men når jeg likevel skulle til Reading dagen etter var etterhvert en tur til Edgar Street langt mer fristende – og også enklere. Ved ankomst The Merton Hotel viste det seg at de for tiden hadde redusert drift med kun B&B virksomhet. Men betjeningen var hyggelig og meget hjelpsom, og hadde noen gode pubtips for å slå ihjel litt tid og lade opp til kamp.

Jeg hadde vurdert å forsøke å sjekke opp muligheten for en omvisning på Bulmers bryggeriet, som er bryggeren av Strongbow – det er jo nettopp i Hereford at de hører hjemme, og er en stor arbeidsgiver. Dette falt imidlertid bort, og jeg satt heller kursen mot en av pubene i byen. Barrels viste seg å være en liten juvel av en engelsk pub, og ble mitt tilholdssted mens jeg forfrisket meg med 2-3 pints. Neste stopp var Oxford Arms der jeg kom i snakk med noen Hereford supportere. Dessverre var de begge steder i undertall blant fotball-nolduser som heller ville diskutere de nye “spennende” snakkisene rundt topplagene i Premier League.

Jeg forflyttet meg over til Edgar Street der jeg entret klubbens bar Legends (eller var det Radfords?), som hadde fin utsikt mot banen. £14 fattigere tok jeg omsider plass blant hjemmesupporterne på Merton Terrace bak det ene målet. Blackfriars Street End bak motsatt mål er jo som kjent stengt grunnet sikkerhetsmessige hensyn. Klubben har dog satt opp noen midlertidige seter foran den i utgangspunktet flotte tribunen, og det så ikke spesielt pent ut. Bortefolket fra Accrington ble da heller ikke plassert der; de var såpass få (108 i tallet, av 2,057 totalt) at det holdt med litt plass på den ene siden av Edgar Street Stand.

Det er ikke mye pent man hører om Edgar Street, om man da ikke snakker med nostalgikere.  Stort sett går det i at det er en falleferdig rønne, og til og med en dødsfelle. Selv fikk jeg et meget positivt inntrykk av Edgar Street. Merton Terrace er akkurat slik jeg liker de. Å tilbringe 2×45 minutter stående på en gammel ståtribune som oser av karakter, og med andre stående tilskuere som synger og hopper og lager liv. Herlig! Jeg vil anbefale et besøk her før den blir offer for vandalisme i form av “oppgraderinger” og “fremskritt”.

Accrington Stanley hadde blitt forsinket, og avspark ble utsatt et kvarter til 21.00. Men når kampen først ble sparket i gang tok hjemmelaget raskt ledelsen med Yoann Arquin som målscorer etter 5 minutter. Skulle det endelig bli tre poeng, etter 8 strake uten seier?? Accrington virket dog ikke slått, og presset umiddelbart på for utligning. Halvsjanser kom begge veier, men det var slett ingen imponerende forestilling. Pause-pinten ble dermed inntatt på stillingen 1-0 til oksene fra Hereford. En kikk i programmet avslørte at gjestende Stanley stilte til kveldens kamp med en tropp som inkluderte hele 8 lånespillere! Det var rett og slett trist å se, men det er vel bare nok et tegn på hvordan den moderne fotballen utvikler seg i negativ retning på stadig flere områder.

Etter pause kunne Hereford doblet ledelsen nesten umiddelbart, men det var etterhvert Accrington Stanley som utlignet etter 72 minutter. Micah Evans – en av de mange lånespillerne – headet mot mål, men Rob Purdie så ut til å ha blokkert på streken (hvertfall for meg som sto direkte bak mål). Linjemannen vinket dog febrilsk for mål, og Blackburn-spilleren ble kreditert utligning for Stanley. Begge lag hadde muligheter til å sikre alle poengene, men det ebbet ut med 1-1. Jeg registrerte endel oppgitthet og skuffelse rundt meg før jeg satt kursen tilbake til Merton Hotel via en pint på Oxford Arms.

Ground #62:
Hereford United – Accrington Stanley 1-1 (1-0)
League Two
Edgar Street, 30 December 2011
1-0 Yoann Arquin (5)
1-1 Micah Evans (72)
Att: 2,057
Admission: £14
Programme: £2,50

 

 

Dag 5: Lørdag 31.12.2011 Thatcham Town – Didcot Town

Jeg måtte via Wales og togbytte i Newport for å ta meg fra Hereford til Reading tidlig nyttårsaften morgen. Men jeg ankom omsider Reading, og slengt fra meg bagasjen på Ibis Hotel før jeg inntok en lunsj på The Monk’s Retreat, der jeg møtte flere av Reading-gutta. Vi forflyttet oss etterhvert over veien til Cape, der stadig flere ankom. De aller fleste skulle se Readings oppgjør mot Ipswich i Championship, mens et par utestengte supportere hadde planer om å bli værende på pubene i Readings Friar Street. Ingen ville dog være med til Thatcham, så rett før kl 14 tok jeg den korte togturen alene.

Waterside Park ligger kun et par minutters gange fra Thatcham stasjon. Ikke den mest spennende arenaen jeg har opplevd, men jeg betalte meg inn og byttet £1.50 mot et program. Jeg fant raskt ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, slik at jeg måtte ut igjen for å bestille mg en pint. Den ble nytt mens jeg registrerte at jeg gjenkjente visse Didcot-supportere fra mitt besøk hos Gosport Borough tidligere i sesongen.

Thatcham Town hadde slik jeg ser det hatt en sensasjonelt god start på sesongen, og var fortsatt helt oppe i tetsjiktet. Riktignok virket de å ha mistet noe av formen med 0-2-2 på de fire siste, og trengte en seier igjen for å henge med i tittelkampen. Didcot på sin side trengte poengene for å fjerne seg fra bunnstriden – også noe overraskende for undertegnede.

Det var vertene som startet best og fikk den første sjansen, men Didcot tok etterhvert over og virket klart farligst. Og det var også gjestene som tok ledelsen ved en ung spiller med det håpløst vanskelige navnet Uchechukwu Ikpeazy. Spilleren som er på lån fra Readings ungdomsakademi tråklet seg forbi 3-4 forsvarere før han satt ballen bak Kingfisher-keeper Paul Strudley. Didcot-supporterne jeg etterhvert slo av en prat med spår denne spilleren en stor fremtid. “Unfortunately it’s at Reading” skjøt en av de inn. Så vil tiden vise om han kan bli god nok til å etterhvert kunne kjempe om plass i selveste Readings førsteellever. “You’re just a town full of chimneys” bæljet en håndfull unge hjemmesupportere bak det ene målet. Alle som har vært forbi togstasjonen Didcot Parkway vil nok huske de enorme “pipene”, som er kjøletårnene til kraftverket i Didcot, og som gang på gang har havnet på listen over “Englands worst eyesores”.

Over en pint i pausen gikk jeg litt mer i dybden med Didcot-supporterne, og fikk litt mer klarhet i hvorfor de har slitt sånn etter nedrykket. De kunne nemlig fortelle om store utskiftninger, og at det kun er 2-3 av spillerne i førsteelleveren som var i klubben i fjor. De håpet å kunne bruke denne sesongen til å kunne konsolidere, for deretter å kanskje satse på opprykkskamp neste sesong.

Etter pause jaktet Thatcham utligning, og deres storscorer James Clark skjøt like utenfor. Men etter 65 minutter var det nettopp Clark som utlignet da et frispark ble headet videre inn i feltet der han kom på løp. Det var sjanser begge veier, og Didcot holdt på å stjele alle poengene helt på tampen før dommeren blåste av til 1-1 og poengdeling.

Jeg satt raskt kursen mot Thatcham stasjon og Reading, der jeg møtte opp med Reading-gutta på Cape. Reading hadde forøvrig vunnet 1-0 over Ipswich uten å imponere. Etter noen timer begynte det å tynnes ut i rekkene da noen skulle hjem, mens andre skulle på en fest i Henley. Jeg og et par andre endte etterhvert opp på Reflex hvor jeg også møtte en venninne, og det ble en nyttårsaften med høy begerføring.

Ground #63:
Thatcham Town – Didcot Town 1-1 (0-0)
Southern League Division One South & West
Waterside Park, 31 December 2011
0-1 Uchechukwu Ikpeazy (35)
1-1 James Clarke (65)
Att: 165
Admission: £7
Program: £1,50

Dag 6: Søndag 01.01.2012 Staines Town – Hampton & Richmond Borough

Noe groggy veltet jeg meg ut av hotellsenga på Ibis Reading, og fikk etterhvert karret meg over til The Monk’s Retreat for å innta en engelsk frokost. Først etter den tredje flasken j2o apple/mango begynte formen å bli bra nok til å tenke på å sette kursen mot Staines. Da somletoget passerte Bracknell så himmelen ut til å åpne seg, og da jeg endelig ankom Staines stasjon var det såpass vått at en såpass lang spasertur var utelukket. Jeg sto akkurat og lurte på hvor taxiholdeplassen var, da to andre kom og spurte meg om akkurat det samme. De skulle også på kampen; og kort etter kom det to til i samme kategori. Vi fant ut at den var på andre siden av stasjonen, og fikk etterhvert ordnet taxier ut til Wheatsheaf Park.

Jeg betalte meg inn og ga £2.50 for et program i noe så sjeldent som A4 format, før jeg sikret meg et Staines-skjerf samtidig som jeg mistet programmet halvveis i en vannpytt. Nok en gang fant jeg ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, men bestemte meg for at jeg ikke gadd gjøre meg umake. Jeg fant i stedet et sete under tak på hovedtribunen, og beskuet banemannskapet i deres kamp for å gjøre banen spilleklar. Det begynte å ane meg at denne kampen rett og slett kunne bli avlyst.

På motsatt side var det en liten ståtribune med tak, mens det bak mål på min høyre side kun så ut til at den eneste forsikringen for en rekke husvinduer var i form av et enormt nett. Dommertrioen og de to lags managere kom etterhvert ut for å ta banen i nærmere øyesyn, og jeg begynte virkelig å bli urolig for avlysning. Rundt meg hørte jeg bekymrede tilskuere diskutere det samme.

Men kampen kom i gang den. Og det var en morsom start på kampen, der overvann gjorde at taklende spillere skle flere meter avgårde. Og ballen stoppet og skapte situasjoner, eller skjøt fart i vannet og skapte situasjoner på den måten. Til tross for at det førte til en underholdende start med heftige sklitaklinger der spillerne skle av banen, og med flere sjanser som følge av tilbakespill som stoppet i vannet etc, ble jeg mer og mer urolig for at dommeren skulle blåse av hele greia.

Staines burde tatt en tidlig ledelse etter fire minutter, men få minutter senere var det de gjestende beverne som tok ledelsen ved Louie-Rae Beadle. Et innkast stoppet i vannet, og Staines-keeper Rhys Evans kunne bare parere David Tarpeys skudd. Beadle kunne enkelt sette inn returen, selv om han holdt på å skli og gå på trynet i vannet. Det virket etterhvert som om gjestene taklet forholdene langt bedre enn Staines, og de skapte de flere farlige sjanser. I tillegg ropte de to ganger på straffespark, men dommeren vinket spillet videre.

Det kom etterhvert meldinger om at kampene i både Woking og Sutton hadde blitt avbrutt på grunn av forholdene, og på det tidspunkt var jeg glad for at jeg hadde valgt Staines fremfor Sutton United. Men samtidig fryktet jeg fortsatt avlysning også her. Andre Scarlett burde utlignet rett før pause, men skuddet hans gikk utenfor. Lagene gikk dermed til pause med 0-1 foran 592 tilskuere.

Dommeren var i pausen utpå banen igjen for å ta en kikk, og jeg var overbevist om at det nå ville bli med en omgang. Men han proklamerte at han følte spillerne taklet forholdene bra, og at han ville starte andre omgangen og ta et derfra. Det regnet hvertfall mindre nå.

Hampton & Richmond tok kontroll fra avspark i andre omgang, men det måtte en muligens noe strengt idømt straffe til for å øke ledelsen. David Tarpey satt inn ellevemeteren etter 56 minutter. Kun et par minutter senere sto det 0-3 da Matt Ruby headet en corner ustoppelig inn i mål. Og da Dean Inmans heading sørget for 0-4 drøye 10 minutter senere, var all tvil feid til side. Staines fikk hvertfall et trøstemål da Ali Chaaban ble felt av Inman, og selv satt straffen i mål. Likevel blinket varsellampene kraftig på Wheatsheaf Park, etter å ha blitt til de grader utklasset i det som skulle være et uhyre viktig oppgjør i bunnstriden.

Selv tenkte jeg å ta en pint i baren før jeg ringte taxi, men da jeg sto og tok meg en røyk så jeg at det allerede sto en taxi der. Den viste seg å være ledig, så jeg satt like godt kursen tilbake til Staines stasjon og Reading, etter en våt opplevelse i det tidligere Middlesex.

Ground #64:
Staines Town – Hampton & Richmond Borough 1-4 (0-1)
Conference South
Wheatsheaf Park, 1 January 2012
0-1 Louie-Rae Beadle (8)
0-2 David Tarpey (pen, 56)
0-3 Matt Ruby (59)
0-4 Dean Inman (67)
1-4 Ali Chaaban (pen, 78)
Att: 592
Admission: £12
Program: £2,50

Dag 1: Tirsdag 27.12.2011 Windsor – Egham Town og Bournemouth FC – Christchurch

Først og fremst får jeg takke min kjære mor, som frivillig meldte seg til å stå opp for å kjøre meg til flybussholdeplassen på E6 i 4-tiden på natta. Uten søvn den natten ble det med en drøy halvtimes døsing på bussen, fulgt opp av to timers dvale på flyet til Gatwick.

Med grensekontrollen passert og bagasjen avhentet var det tid for første stopp på fotballen-rundturen. Etter togbytte (og togsurr) på Clapham Junction og taxi fra stasjonen Windsor & Eton Riverside, befant jeg meg utenfor Stag Meadow – hjemmebane før “føniks-klubben” Windsor FC. De ble som de fleste vel kjenner til, stiftet i 2009 etter at Windsor & Eton bukket under (flott ordspill der for de som tok det). Det var nesten en drøy time til avspark, men det var allerede endel mennesker tilstede.

Steve Rowlands mail med bekreftelse av avspark kl 13.00 viste seg heldigvis å holde stikk, og det gjorde også hans tips om gratis inngang. Jeg ble først noe overrasket over at de krevde hele £2.50 for dagens program. Men jeg måtte snart bare ta av meg hatten for et fantastisk flott program, som overgikk det selv de mest kravstore måtte forvente på dette nivået. Jeg har sett program av langt dårligere kvalitet i Football League! Derimot fikk jeg senere av en Windsor-fan vite at dagens program snarere var unntaket enn regelen, og altså et slags spesialnummer i anledning høytiden og festen de hadde lagt opp til med gratis inngang.

Etter å ha byttet bort £9 (såvidt jeg husker) mot et flott Windsor-skjerf, fikk jeg plassert fra meg bagen bak baren og bestilt meg en Strongbow. Denne ble inntatt mens jeg satt og studerte programmet nærmere. Etter å ha kommet i snakk med noen av den harde Windsor-kjernen fikk jeg bekreftet at de etter en nølende åpning på sesongen nå går for mesterskap og opprykk for fullt. Windsor kom fra 10 strake uten tap i serien (siden det meget overraskende 0-1 tapet hjemme for bunnlaget Mole Valley SCR), inkludert seire på både 11-0 og 10-0. I dag skulle de bryne seg på den fjerdeplasserte naboen Egham Town.

Jeg fikk også bekreftet at Michael Chennells i sist kamp hadde hjemmedebutert med hele 5 mål etter sin retur til klubben. Alt så temmelig rosenrødt ut i Windsor. Slik jeg ser det er det eneste reelle hinderet serieleder og regjerende mester Guildford City. Nesten synd ikke begge kan rykke opp! De to skal for øvrig møtes i Windsor i nest siste serierunde 21. april. Før avspark fikk jeg tatt meg en tur rundt banen, som domineres av langsiden med det som kan kalles Main Stand. På den andre siden er det en skur-lignende konstruksjon med ståtribune, mens det på kortsidene ikke er stort annet enn gjerder.

Windsor var i førersetet allerede fra starten, og tok ledelsen ved Joe Chandiram etter 8 minutter. Men selv om ledelsen kunne vært større ved pause, var det nok ikke den beste første omgangen jeg har sett. Jeg var litt nysgjerrig med nevnte Chennells og den andre storscoreren Ryan O’Toole, og begge virket ganske friske og gode på dette nivået. Førstnevnte misbrukte for øvrig en sjanse alene med keeper, mens sistnevnte var mannen med assist på ledermålet.

Pausen ble brukt til strupelesk og konversasjon med de lokale supportere som kunne fortelle litt om omstendighetene rundt oppstarten av den nye klubben.
Andre omgang startet som den første – med Windsor tilsynelatende i kontroll, mens Egham hadde et og annet forsøk uten å virke spesielt farlige. Så eksploderte kampen med tre mål på 6 minutter.

Chennells doblet ledelsen etter 61 minutter, før Yashwa Romeo og O’Toole avgjorde kampen med 3-0 og 4-0. Egham fikk et trøstemål 5 minutter før slutt da Dan Hartlebury skrudde ballen inn bak hjemmekeeper Rob Bullivant, men 4-1 til den gamle Reading-spiller Keith Scotts gutter sørget for å holde presset oppe på Guildford City. Alt i alt en morsom opplevelse med hele 806 tilskuere tilstede, intet annet enn imponerende på dette nivået!

Ground #60:
Windsor FC – Egham Town 4-1 (1-0)
Combined Counties League Premier Division
Stag Meadow, 27 December 2011
1-0 Joe Chandiram (8)
2-0 Michael Chennells (61)
3-0 Yashwa Romeo (66)
4-0 Ryan O’Toole (67)
4-1 Dan Hartlebury (86)
Att: 806
Admission: Free
Programme: £2,50

Jeg måtte dessverre haste ganske raskt videre, og fikk hentet bagen bak baren og bestilt taxi. I samråd med drosjekusken valgte jeg å ta taxi rett til Slough (hvor jeg likevel måtte byttet) istedet for til Windsor & Eton Riverside, for dermed å forsøke nå et tidligere tog fra Reading. Jeg må innrømme jeg får en merkelig følelse når jeg bytter i Reading uten å skulle tilbringe tid der…men det skulle det bli tid til senere. Etter enda et bytte i Basingstoke trillet jeg omsider inn på Bournemouth stasjon og kunne sette kursen mot innsjekking på Fairmount Hotel. £20 natten kan ingen klage på.. Bournemouth er da også kjent for billig losji.

Bournemouth forvirret meg geografisk ved siste besøk – muligens grunnet alkoholinntaket. Jeg forsøkte meg den gang til fots i byen, og endte med min kvinnelige ledsager for kvelden opp i noe som best kan omtales som et slags “gay area”, der en mannsfigur iført kun en rød speedo (flott antrekk for en tur på byen!!!) kom ut av en nattklubb og begynte følge etter oss! En svært traumatisk opplevelse! Jeg hadde ikke tid til å gå meg bort denne gang, så fikk derfor hotellverten til å bestille taxi til Victoria Park. Imidlertid lå det tydeligvis så bortgjemt at selv taxisjåføren hadde problemer med å finne frem. Eller kanskje fikk han bare et akutt tilfelle av jernteppe, for etter to runder rundt kvartalet fikk han åpenbart et plutselig “Eureka-øyeblikk”. Kort etter stoppet vi ved inngangen til Victoria Park, og han slo av et par pund på prisen.

Jeg skulle gjerne sett anlegget i fullt dagslys, men det ligger tilsynelatende ganske koselig til. Og selv om hovedtribunen er det eneste som er av tribune, var det en flott konstruksjon synes jeg. I enden av denne er klubbens bar, og etter å ha kvittet meg med det jeg mener var £5 for inngang samt £1 for et program, installerte jeg meg her med en Strongbow. Det må sies å være en flott bar, med vinduer ut mot banen…og tydeligvis eget reservert vindusbord for handicappede slik at de kan sitte der inne og se kampen gjennom vinduet.

Jeg slo av en prat med mannen i baren – som ble kalt Bob – om Bournemouth Poppies og Wessex League generelt. Han var av den oppfatning (og jeg tror ham så gjerne) at nivået i Wessex League har blitt langt dårligere etter at både Wimbourne Town og Poole Town takket for seg og tok steget opp på step 4. For egen del kan jeg vel legge til at det sannsynligvis ikke vil bli bedre dersom også Winchester City skulle følge etter til sommeren. Jeg spurte ham deretter om hva deres egne ambisjoner var rundt dette med eventuelt opprykk og søknad om spill på step 4. Til dette svarte Bob noe slikt som at “jeg synes jeg bruker nok penger på dette laget som det er, uten at jeg skal måtte bruke mer på reiseutgifter også”. Det var da det gikk opp for meg at bartenderen Bob ikke var noen andre enn selveste klubbformann Bob Corbin. Han fortsatte sitt resonnement med følgende glimrende kommentar: “Spillerne vil selvfølgelig gjerne at vi skal søke, men det de ikke tenker på er at hvis dersom skulle skje så vil halvparten av de ikke lenger være gode nok”.

Muligens vil denne sesongen hittil ha fortonet seg som noe skuffende for Poppies, mens de gjestende lokalrivaler Christchurch i lys av en rekke hengekamper ikke var hektet helt av i toppen. Og det var tydelig at en viss interesse var tilstede for lokaloppgjøret. 181 tilskuere betød klart sesongbeste i ligaen så langt; og kun cupkampen mot Truro i begynnelsen av oktober hadde dratt flere folk til “The Vic”.

Det var klart allerede fra start at dette kom til å bli et typisk lokalderby med mer dueller enn spill. Og til tross for at gjestenes Sam Griffin traff tverrliggeren allerede etter 4-5 minutter, mistenkte jeg tidlig at dette ville ende 0-0. Hjemmelaget var etter Christchurchs gode åpning det førende laget, men selv om man kom til noen gode muligheter så det ut til å mangle på kvaliteten i det siste trekket. Jeg hadde rett og slett problemer med å se hvor eventuelle mål skulle komme fra. Og det var vel derfor heller ingen overraskelse at da Bournemouth først fikk straffe med et kvarter igjen av kampen, presterte Dave Ewen å sende ballen himmelhøyt over. Han så rett og slett ut som om han hadde på seg en fiktiv ryggsekk tyngre enn min bag pakket for to ukers groundhopping.

Dermed ebbet det ut med 0-0, og jeg tok plass i baren. Der ble det tid til ytterligere et par pints og hyggelig samtale med noen lokale sjeler før Bob var så vennlig at han bestilte taxi for meg rett før kl. 23.

Ground #61:
Bournemouth FC – Christchurch 0-0 (0-0)
Wessex League Premier Division
Victoria Park, 27 December 2011
Att: 181
Admission: £5
Programme: £1

Dag 2: Onsdag 28.12.2011 Fotballfri i Southend

Dagen etter hadde jeg ingen kamp, men valgte å sette kursen mot Southend for å sosialisere litt med kompiser der. Fra The Spread Eagle gikk etterhvert turen til The Last Post, hvor vi så en håpløs linjemann avgjøre Old Firm derbyet i feil retning. Etterhvert var det kun 2-3 av oss igjen, og en tidlig avreise til Birmingham dagen etter begynte å henge i en tynn tråd da The Last Post ble byttet ut med casino og deretter en nattklubb jeg ikke husker navnet på…

Dag 3: Torsdag 29.12.2011 Alvechurch FC – Highgate United (Avlyst/postponed: waterlogged pitch!)

På imponerende vis kom jeg meg opp med alarmen på mobilen, forlot etablissementet og gikk de 2-3 kvartalene til Southend Central stasjon. En frokost bestående av sandwiches og leske fra WHSmith begynte å hjelpe på formen da jeg byttet i London. Og etterhvert befant jeg meg i Englands nest største by; Birmingham. Det var ennå litt tidlig til å sjekke inn, så jeg betalte for en time på en internet cafe rett ved Birmingham New Street, og satt meg til å printe ut diverse reservasjoner etc jeg ville trenge senere på turen. I tillegg sjekket jeg hjemmesiden til Alvechurch for å se om det sto noe om dagens kamp. Da hadde tross alt regnet en del i området de siste dagene. Men neida, det sto ikke noe om hverken avlysning eller baneinspeksjon. Etter å ha sjekket inn på Britannia Hotel og slått ihjel litt tid med TV og en spasertur rundt New Street og Bull Ring området satt jeg meg derfor på toget til Redditch, hvor Alvechurch var nest siste stopp.

Etter en halvtimes tid steg jeg av, og registrerte at jeg befant meg enda mer på landet enn jeg hadde forestilt meg. Riktignok hadde min kompis Andy i Lye informert meg om at Alvechurch var “in the middle of fucking nowhere”, men likevel.. Med utprintet kart for hånden begynte jeg på spaserturen på de mørke landeveiene i det nordøstlige Worcestershire. Og etter å ha gått gjennom landsbyen der jeg fikk en hjelpende (og meget lang) veibeskrivelse videre av en sullik utenfor den lokale puben, begynte jeg å lure på om jeg likevel hadde gått feil. Det ble lenger og lenger mellom husene, det ble mørkere og mørkere, og veiens grøftekant ble mer og mer gjørmete – noe mine nye Adidas sko satt svært liten pris på. Omsider mente jeg å skimte omrisset av flomlys ute på et jorde. Men med en drøy halvtime til avspark var det fortsatt helt mørkt, og ikke minst stille som i graven. En bom stengte veien inn til det som så ut som en parkeringsplass på et jorde, og etter et par minutters tankevirksomhet kom en bil kjørende og svingte inn oppkjørselen til huset ved siden av. Jeg var freidig nok nok til å spørre kvinnemennesket som steg ut om hun hadde den fjerneste anelse om hva som skjedde. Hun tipset meg høflig om å banke på hos naboen, som visstnok hadde en god del å gjøre med klubben. Som sagt, så gjort. Kvinnemennesket som åpnet ropte raskt på en Neil som kom og kunne informere meg om at kampen dessverre hadde bliltt avlyst få timer i forveien – og altså ETTER at jeg sjekket internet. “Waterlogged pitch” var dommen, og jeg kunne ikke annet enn å bite i det sure eplet og starte den rundt halvtimes lange spaserturen tilbake til Alvechurch stasjon, irritert og nedstemt. Det føltes som om jeg hadde kastet bort en hel dag, noe jeg da egentlig også hadde, selv om det denne dagen ikke hadde vært så mange kamp-alternativ uansett. Vel tilbake i Birmingham trøstet jeg meg med innkjøp av takeaway pizza og film på hotellrommets TV.

 

 

 

Dag 6: Mandag 10.10.2011 Oldham Athletic – Milton Keynes Dons

Ferden nordover igjen kunne ikke begynt stort verre. Jeg hadde ikke før satt meg, før en gjeng franske middelaldrende kjerringer satt seg ned rett ved siden av på andre siden av midtgangen. Der satt de og kaklet i vei i munnen på hverandre, og de som kjenner meg vet at jeg ikke kan fordra franskmenn. Selv språket i seg selv kan gi meg gåsehud. Men heldigvis, mens jeg vurderer flytte meg eller hente øreproppene, ble jeg reddet idet toget forlater Reading stasjon. Da kom vedkommende par som har reservert to av de plassene. Dette førte selvsagt  til at de på typisk fransk arrogant vis nektet å flytte seg da de satt der først og ingen hadde fortalt de at det var reservert. Da det ble påpekt og illustrert at reserverte seter er klart merket, fulgte de opp med ironiske og syrlige bemerkninger om hvor høflige alle engelskmenn er, og hvor glad franskmenn er i folk som smiler. Motvillig flyttet to av de seg omsider, hvorav en dumpet ned i setet ved siden av den stakkars undertegnede – en skjebne jeg omsider klarte å unnslippe ved å flytte meg mens toget stoppet i Oxford. Aldri har turen til Oxford virket så lang, og jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde ørepropper og musikk til rådighet!
Jeg skulle ha 14 minutter på meg til å bytte tog på Birmingham New Street, men toget fra Reading var så forsinket at jeg innfant meg med å måtte vente på neste tog. Men da jeg gikk av toget, så jeg at toget som skulle gått mot Manchester for 2 minutter siden fra tre perronger bortenfor sto der fortsatt. Jeg ilte bort og fikk kastet meg på toget…og ingenting skjedde. Etter 5 minutter ble det endelig informert om at de hadde tekniske problemer og ikke visste hvor lenge de ville bli stående der. Jeg bestemte meg for å gå av igjen for å ta en etterlengtet røyk og heller eventuelt ta neste tog. Men idet jeg hoppet av blåste konduktøren i fløyta for avgang, og jeg fikk hoppet på igjen i ren refleks.
Toget var 12 minutter forsinket fra Birmingham New Street, men det ble informert om at de håpet å ta igjen mesteparten av forsinkelsen. I stedet skjedde det motsatte – vi havnet bak et tregere tog som vi tydeligvis ble liggende bak helt til Stafford! Og da vi endelig ankom Manchester Piccadilly var det bortimot 40 minutter forsinket. Ikke at jeg hadde dårlig tid, men likevel irriterende. Og med noen av britenes nye landsmenn bak meg sparkende i seteryggen hele veien var det en prøvelse. Men jeg tenkte som så at det kunne vært verre; jeg kunne vært på det andre toget omringet av franskmenn!
Jeg valgte å hoppe på en av de tre glimrende bussrutene som kjører gratis rundt i sentrale Manchester, og som tok meg den korte turen til Britannia Hotel på Portland Street. Det viste seg å være en flot bygning, og det er lett å se at dette tidligere har vært et svært elegant sted. Denne dagen var det også billig, så her hadde jeg absolutt gjort et kupp.
Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, fikk jeg sporet opp en internetcafe i Chinatown. Det var på tide å endelig bestemme seg 100% for bestemmelsessted for morgendagen og få booket hotell.
Med det ute av verden var det etterhvert på tide å sette kursen mot Oldham. Jeg hadde forsøkt å kontakte en bekjent, der, men både han og mange av de andre Oldham-gutta var på Lanzarote. Med hjelp av Oxford Matt fikk jeg til slutt tak i Darren som jeg hadde møtt i Ashton-under-Lyne da Kevins band spilte der på St. George’s Day, og han ville møte meg i Oldham.

Boundary Park er for tiden et ganske vanskelig stadion å komme seg til da byens jernbanestasjoner er stengt for å bli del av metroen i Greater Manchester, og inntil da er en marerittaktig busstur alternativet. Etter nesten en time i rushtrafikken var jeg tydeligvis rett i nærheten av Boundary Park, og hoppet av bussen. Planen var å gå til puben Old Grey Mare, men da jeg var rett utenfor The Rifle Range ble jeg bedt om heller å vente der. Litt over en halv pint Strongbow senere, kom Darren og hans kompis Matthew. De hadde opprinnelig ikke tenkt seg på kampen, men Darren vill nå være med og Matthew hadde sagt seg villig til å låne oss sine to sesongkort. Det hadde regnet hele dagen, og med kampen i tillegg overført på Sky Sports spådde de et mulig oppmøte på under 2.000. Etter en pint til på puben kjørte Darren Matthew hjem før vi satt kursen mot Boundary Park. Program til £3 og skjerf til samlingen ble handlet inn i klubbsjappa, og vi entret Chadderton Road Stand – også kjent som ‘Chaddy End’ – med rundt 10 minutter igjen til avspark. Til venstre for oss var langsiden der Lookers Stand en gang sto, men det var nå et trist skue. En kjenning av Darren som tydeligvis var en slags «superfan» uttrykte skepsis til om ny tribune ville komme på plass her i nærmeste fremtid, og dermed ser det ut som om Boundary Park kun vil ha tre tribuner enda en stund til.

2.408 tilskuere trosset regn og Sky Sports, og 92 sjeler hadde til og med tatt turen fra plast-byen Milton Keynes. De fikk se en ganske underholdende kamp, der Luke Chadwick tidlig kunne gitt franchise-laget ledelsen. Men det var Oldham som var det førende laget i første omgang, med sjanser for både Chris Taylor, Tom Adeyemi og en Reuben Reid som på vei mot mål pådro seg strekk og måtte byttes ut. Men de klarte ikke omsette sjansene sine i mål før MK Dons keeper David Martin presterte å skli på vei ut i feltet. Den gamle traveren Shefki Kuqi hadde ingen problemer med å sette inn 1-0 til The Owls etter 43 minutter. Kuqi kunne doblet ledelsen rett etterpå, da han rundet Martin. Men fikk litt spiss vinkel, og med forsvarere tilbake på streken traff han bare nettveggen. Likevel en fortjent hjemmeledelse til pause, tydeligvis overraskende for mange av hjemmesupporterne; men også til maskoten Chaddy The Owls store begeistring.

MK Dons så ut til å starte noe bedre i andre omgang, men etter drøye ti minutter falt omgangens første store sjanse til Oldham. Adeyemi ble spilt gjennom, passerte Dons-forsvarer Mathias Kouo-Doumbe, og plasserte ballen nede i hjørnet bak Martin. 2-0!
Bortelaget foretok offensive bytter i et forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Oldham virket å ha spilt på seg selvtillit. Både Stephen Powell, Clinton Morrison og Chadwick hadde halvsjanser for gjestene, mens Oldham på sin side kunne økt ytterligere ved David Mellor og innbytter Felipe Morais. Med fem minutter igjen av ordinær tid kom imidlertid reduseringen da Clinton Morrison styrte inn en blanding av skudd og innlegg fra Anthony McNamee. Nå var det plutselig neglebiting og spenning igjen på Boundary Park, men til tross for at hjemmekeeper Alex Cisak måtte i ilden ved et par anledninger klarte Latics å ri av stormen og sikre seg tre fine poeng i League One.

Fornøyd med resultatet forlot vi Boundary Park, og Darren tilbød seg å kjøre meg tilbake til Manchester. Etter at han forsikret meg om at det overhodet ikke var noe problem og at det på ingen måte ville ta ham like lang tid som bussturen min tidligere, takket jeg ja til tilbudet. Etter å ha svippet innom med Matthews sesongkort var vi overraskende kort tid etter utenfor Britannia Hotel, hvor jeg takket for skyssen og tok farvel med Darren før jeg gikk til innkjøp av noe takeaway mat og tok kvelden.

Ground #58:
Oldham Athletic – Milton Keynes Dons 2-1 (1-0)
League One
Boundary park, 10 October 2011
1-0 Shefki Kuqi (43)
2-0 Tom Adeyemi (56)
2-1 Clinton Morrison (85)
Att: 2,408
Admission: ??? (Free entry with borrowed season ticket)
Programme: £3



Dag 7: Tirsdag 11.10.2011 Leatherhead – East Thurrock United

Utpå formiddagen forlot jeg Manchester og satt igjen kursen sørover, denne gang men en langt mer behageligere togreise. Ved ankomst London gikk turen videre med tubens Victoria Line til Victoria. Belgrave House Hotel lå kun to kvartaler unna, og var på langt nær like flott som hotellet fra dagen før. Dyrere var det også, men London er en dyr by, så jeg slang fra meg bagasjen og forsvant raskt ut igjen. Med noen timer å slå hjel hadde min kompis Matt sagt seg villig til å ta en pint eller tre, og vi ble enige om å møtes ved Leicester Square. Jeg satt meg på The Porcupine pub og bestilte mat mens jeg ventet på at han skulle gå til fots fra Kings Cross. Tidligere enn forventet dukket han opp. Matt er av alle ting Arsenal-supporter, så vi har kanskje ikke mest til felles fotballmessig. Men han viste interesse for min rundtur, og da jeg spurte om han ville være med på non-league kamp i Leatherhead var han slett ikke uinteressert. Jeg tilbød meg å betale for toget tur/retur (som viste seg å koste £9), og etter noen få sekunders tenkepause var han med. Vi drakk opp og satt kursen for Victoria, hvor vi hoppet på toget til Horsham. Det var fullt av pendlere som skulle hjem til steder Mitcham, Carshalton og Sutton. Vi hoppet omsider av i søvnige Leatherhead i Surrey, kjent fra FA cup bravader på 70-tallet. Og for mange ikke minst fra Colin Wards glimrende bok «Steaming In», om hans oppvekst på tribunene i Leatherhead, og senere hans erfaringer med Arsenal, Chelsea og England – en bok som for øvrig anbefales på det sterkeste.

Vi ble pekt i retning Fetcham Grove av en lokal taxisjåfør som fikk veibeskrivelsen til å høres ganske lang ut. Han lovet imidlertid at det ikke var noe særlig mer enn 5 minutters gange. Han løy ikke, og snart kunne vi betale oss inn på Fetcham Grove. Der skulle Leatherhead ta imot East Thurrock United til ligakamp i Isthmian Premier League. Vi entret via klubbhuset og gikk til innkjøp av drikkevarer og program til £2. Baren hadde utgang også inn mot banens langside, hvor man hadde et suverent «drikke-område» hvor vi etterhvert så hele kampen fra. Rett ved siden av dette hadde de en klubbsjappe hvor jeg fikk sikret meg et skjerf, dessverre uten hverken klubbnavn eller logo. Kun tofarget grønt og hvitt lignet det altfor mye på et Ce**ic skjerf for meg, og det var etter en heftig stille debatt med meg selv og med blandede følelser at jeg gjennomførte kjøpet jeg snart angret på. Lovnader om at neste «batch» ville bli med navn og logo hjalp ikke stort da jeg så mengden av skjerf de hadde å selge ut før den tid.
Noen vil kanskje huske at Leatherhead i fjorårssesongen rykket opp fra Isthmian Division One South etter en dramatisk playoff. Semifinalen borte mot Whitehead ble vunnet på straffer etter 1-1, før de slo Dulwich Hamlet 4-3 i finalen (Dulwich Hamlets hjemmekamp mot Hythe Town hadde forøvrig vært dagens andre alternativ før jeg falt endelig ned på Leatherhead). Denne finalen hadde jeg tidligere sett på klubbens hjemmeside ble gitt ut på DVD, og derfor spurte jeg nå etter denne. Vedkommende i klubbsjappa hadde dog ingen der, men lovet og sjekke opp og gi beskjed om jeg kom tilbake i pausen.

Som nykommer i divisjonen har Leatherhead slitt i ligaen i sesongstarten, men 0-2-8 etter 10 ligakamper fortalte nok ikke hele sannheten. En kikk på resultatene røpet nemlig at de aller fleste tapene var ettmåls-tap, og en prat med noen supportere bekreftet at de ganske riktig hadde vært noe uheldige og hatt en del marginer mot seg. I følge noen supportere var Cray Wanderers det eneste laget som så langt hadde valset over Leatherhead. Og med dagens motstander også i nedrykkssonen (East Thurrock rykket forøvrig også opp i våres som vinner av Isthmian Division One North) hadde jeg en sterk følelse av at i dag ville Tanners ta sesongens første ligaseier.

Foran 260 fremmøtte gikk da også hjemmelaget selvsikkert og besluttsomt til verks, og etter 8 minutter tok de ledelsen da deres toppscorer Greg Andrews fra hjørnet av 16-meteren skrudde ballen rundt Rocks-keeper Richard Wrey. Og med kvarteret spilt var samme mann på farten igjen da han fra nogenlunde samme posisjon satt inn 2-0, denne gangen ved hjelp av en retningsforandring. Leatherhead så ut til å ha full kontroll, og det nærmeste gjestene kom redusering var Sam Collins’ skudd fra spiss vinkel som ble reddet av hjemmekeeper Chico Ramos. På tampen av omgangen oppstod en merkelig situasjon der Leatherheads spiss Andrews og Gary Drewett var alene gjennom, men i tilsynelatende soleklar offsideposisjon. Alle stoppet opp, men linjemannens flagg ble holdt nede og dommeren lot spillet fortsette. Andrews og Drewett virket imidlertid så overrasket over avgjørelsen at de klarte å somle bort sjansen og sørget for at 2-0 sto seg til pause.

I pausen viste det seg at vedkommende i klubbsjappa hadde forhørt seg, men måtte beklage at den siste gjenværende DVD’en gikk på rundgang blant spillerne. Matt på sin måtte henrykt innrømme at nivået var langt høyere enn han hadde trodd og fryktet, og lurte på om han kanskje skulle begynne å se litt mer non-league samtidig som han lurte på om han kunne få være med neste gang jeg skulle på kamp i London-området. Job well done!

Andre omgang startet som en helt annen kamp, der East Thurrock nå presset på. Likevel så det ut til at Leatherhead hadde en viss kontroll, og Reiss Gilbeys skudd rett på keeper Ramos var deres eneste større sjanse så langt. Med 73 minutter spilt kom dog reduseringen i form av Sam Higgins’ stuss, og hjemmesupporterne virket nå med ett noe nervøse. Men til tross for presset fra East Thurrock så Tanners-spillerne rolige og kontrollerte ut, samtidig som gjestene virket fantasiløse. Og omsider kunne hjemmefolket slippe jubelen løs for sesongens første trepoenger. Vel fortjent var det også.

Vi valgte å ta en pint eller to til i hyggelige omgivelser i Leatherhead før vi satt oss på toget tilbake til London. Toget ankom Waterloo, og jeg ble med Matt en stasjon nordover på tubens Northern Line til Embankment, før jeg tok farvel med ham og byttet til Circle Line de tre stasjonene vestover til Victoria. Det eneste som gjensto av turen nå, var en natts søvn og morgendages hjemreise til Norge.

Ground #59:
Leatherhead – East Thurrock United 2-1 (2-0)
Isthmian League Premier Division
Fetcham Grove, 11 October 2011
1-0 Greg Andrews (8)
2-0 Greg Andrews (15)
2-1 Sam Higgins (73)
Att: 260
Admission: £10
Programme: £2

 

 

 



Dag 4: Lørdag 08.10.2011 Maidenhead United – Chelmsford City

Etter et togbytte i Wolverhampton trillet toget etterhvert inn på Reading stasjon. Den korte veien opp til Ibis Hotel ble raskt unnagjort, og jeg gikk inn for å sjekke inn. Men de kunne nå ikke finne min reservasjon! Da Cammell Laird – Bamber Bridge ble flyttet fra lørdag til fredag, hadde jeg allerede booket Ibis Reading fra fredag til mandag uten avbestillingsmulighet. Jeg ringte for  å gi beskjed om at jeg ikke ville sjekke inn før lørdag, men likevel betale for alle tre døgnene. Men så har de da klart å slette hele reservasjonen! Jeg hadde heldigvis skrevet den ut slik at den meget vakre jenta som sto der kunne se den, og snart var det ordnet

Hotellet var intet blivende sted, for jeg skulle videre til Maidenhead. Min venn Marc hadde tidlig meldt interesse for å være med på det jeg planla å være en lokal kamp denne dagen, og foreslo Wokingham & Emmbrook i en cupkamp mot et lag jeg ikke er kar om å erindre i øyeblikket. Men jeg jeg falt istedet ned på Maidenhead Uniteds kamp mot Chelmsford City i Conference South, delvis grunnet at Wokingham & Emmbrook nå spiller sine hjemmekamper hos Bracknell Town. Marc måtte uansett melde avbud, men vi avtalte halvveis å møtes i Reading senere på ettermiddagen. Jeg gikk tilbake til Reading stasjon og hoppet på toget til Maidenhead, og ikke altfor lenge etter krysset jeg over fra Maidenhead stasjon over til puben The Bell.

Et antall Chelmsford supportere hadde allerede intatt puben, og jeg kom raskt i snakk med noen av de. Samtalen dreide seg først om hva som var skjedd med deres tilsynelatende eminente hjemmestyrke de siste sesongene, da de så langt denne sesongen hadde til sammenligning usle 0-4-2 hjemme. Uten at de hadde noen åpenbar forklaring på dette, beveget samtalen seg over på temaet Melbourne Stadium. Jeg er overhodet ingen fan av friidrettsstadioner som hjemmebaner for fotballklubber, men i Chelmsford Citys tilfelle var det fort klart at supporterne var sjeleglad for bare å i det hele tatt å få spille i Chelmsford igjen etter eksil i både Maldon og Billericay fra 1997 til 2006. Et par av de var imponert over rundreisen jeg var på og ville gjerne høre mer om kampene jeg hadde sett hittil og de jeg skulle se de resterende dagene. Da Essex derbyet Grays – Tilbury kom på banen utløste det en hoderistende konklusjon om at den delen av Essex (Grays-Tilbury-Basildon området) burde vært skåret vekk fra Essex og gitt over til Kent – noe som fikk meg til å le så jeg satt cider i vrangstrupen.

Turen gikk videre den korte veien til det som visstnok er verdens eldste fotballstadion i kontinuerlig bruk av samme klubb. York Road har vært klubbens hjem siden fra 1871. Jeg hadde tidligere vært der da en kamp var avlyst uten at jeg hadde fått det med meg, og benyttet den gang anledningen til å traske litt rundt på stadionet og kikke. Og nettop det var en annen grunn til at jeg valgte meg Maidenhead i dag; det var nemlig på tide å få avlagt dette stadionet et besøk under kamp. Fra The Bell til York Road tok jeg følge med en Maidenhead supporter som sa seg mer optimistisk enn på flere år, og mente at de denne sesongen hvertfall burde slippe å havne nede i sumpa.

Jeg betalte meg inn og sikret meg et program for £2, før jeg ble pekt i retning av klubbsjappa som minnet om en kiosk der på motsatt langside. Med nyanskaffet skjerf gikk turen tilbake til klubbhusets bar, der det var åpenbart at det var kommet endel bortefolk fra Essex. I tillegg var det også en ikke ubetydelig mengde tilsynelatende nøytrale. Det var spillefri i både Championship og det en Brentford-fan fast refererte til som «PremierSHITE», og dermed Non League Day. En Reading-kompis fortalte meg at han kjente flere Reading-fans som visstnok skulle befinne seg der, og i baren før kampstart kom kom jeg i snakk med en Plymouth supporter i nesten 20 års eksil i Maidenhead (som selvsagt fikk mye sympati fra de fleste kanter slik situasjonen dessverre har vært i Plymouth Argyle den siste tiden). I tillegg til den nevnte Brentfordsupporter og hans kumpan som ikke hadde hatt tid eller penger til å legge ut på den lange borteturen til Carlisle denne dagen. I tillegg var selveste Dave Beasant tilstede for å se sin sønn Sam vokte målet for hjemmelaget.

En meget interessant samtale med Brentford-supporterne måtte etterhvert vike for avspark, og Plymouth-supporteren ble ønsket lykke til i deres kamp mot Accrington Stanley. Det tok ikke mange minuttene før den hjemvendte sønn Kezie Ibe ga gjestene fra Essex ledelsen. Cliff Akurang ble spilt gjennom og sentret til Ibe som hadde en enkel oppgave. Et par Chelmsford supportere rett ved siden av meg minte meg på det de hadde sagt kort tid i forveien om at Ibe var «tilbake i godt gammelt slag fra sitt forrige opphold i Chelmsford, før han prøvde lykken i Farnborough». Martel Powell fikk hjemmelagets første store klare sjanse etter 19 minutter, men hans volley føyk gjennom feltet og strøk utenfor bortre stolpe. Sam Corcoran kunne doblet ledelsen for The Clarets, men hans skudd ble flott parert til corner av Beasant. Og Beasant senior var nok tilfreds da junior vartet opp med tre flotte redninger på kort tid for å hindre en dobbeltsjanse ved Corcoran og Ricky Modeste, og like etter fra Akurang. Omgangens siste sjanse falt til hjemmelagets Anthony Thomas som skar inn fra venstrekanten og forsøkte å skru ballen inn i lengste hjørne, men ballen gikk i stolpen og ut.

Pausen ble tilbragt i baren med Brentford-supporterne, som nå gjerne ville høre om Uwe Röslers karriere i Norge, før de selv kom med nye interessante anekdoter.
355 tilskuere så andre omgang starte mye roligere enn den første og det var allerede spilt et drøyt kvarter av den da Maidenheads innbytter Ishmail Kamara fikk to store sjanser på kort tid. Men landslagsspilleren fra Sierra Leone surret det til noe helt vanvittig, og den ene avslutningen kunne til og med plukkes rolig opp av Citys venstreback Aiden Palmer nede ved hjørneflagget. Et frispark til The Magpies med under 20 minutter igjen endte med at Ashan Holgate headet i tverrliggeren og ned før bortekeeper Carl Pentney (i sin siste kamp på utlån fra Colchester) fikk avklart. Og det så ut til at Chelmsford skulle ri det i land, spesielt da Aiden Tann plukket opp en corner og meide ballen inn i feltet igjen til Anthony Cook i god posisjon. Hans avslutning ble imidlertid blokkert i siste liten.

Maidenhead kastet alt fremover og Kamara var på vei gjennom da han ble stoppet av en glimrende takling av Adam Tann, som var siste forsvarer. Med tre minutter tillagt tid og klokka tikkende faretruende mot 93 minutter fikk Maidenhead frispark ute på kanten, og selv unge Sam Beasant ble sendt opp. Anthony Thomas slo inn, og Holgate headet forbi Pentney og i mål til vanvittig jubel blant hjemmefolket – og ditto frustrasjon blant de tilreisende bortesupporterne. Det var bare såvidt man rakk å ta avsparket før dommeren blåste for full tid og 1-1.

Plymouth hadde også surret bort en seier med en sen utligning imot, og Argyle-supporteren sto og fikk sympati fra Brentford-supporterne da jeg kom inn i klubbhusets bar. De på sin side hadde også spilt 2-2 oppe i Cumbria. Det ble tid til et par ord også med Beasant senior som tydeligvis var der med noen kompiser. På spørsmål om han var fornøyd med juniors innsats svarte han bekreftende at joda, han hadde ikke stort å utsette. Jeg spurte om han selv trente sønnen, og han svarte bekreftende før junior selv kom og satt en stopper for ytterligere oppfølgingsspørsmål.
Det var uansett på tide å komme seg tilbake til Reading, så jeg sendte en melding til Marc om at jeg var på vei tilbake til Reading med toget. Etter en kjapp tur oppom hotellrommet valgte jeg å oppsøke The Monk’s Retreat, der jeg akkurat hadde rukket å hive i meg et måltid da Marc og en kompis kom inn. Det ble starten på en helaften på byen som via Reflex endte up på nattklubben Deja Vu, hvor jeg mener å huske vi ankom i 03.30 tiden. Det meste før og alt etter dette er dessverre noe tåkete.

Ground #56:
Maidenhead United – Chelmsford City 1-1 (0-1)
Conference South
York Road, 8 October 2011
0-1 Kezie Ibe (5)
1-1 Ashan Holgate (90+3)
Att: 355
Admission: £10
Programme: £2

Dag 5: Søndag 09.10.2011 Hayes & Yeading United – Wrexham

Jeg våknet på søndag med pizza over både meg selv og senga. Tunga var teppelagt, og det var en slags ragnarokk inne i skallen min. Men det meste var fort glemt da jeg så hvor mye klokka var. Jeg vurderte et ørlite sekund å trekke dyna over hodet og droppe dagens Conference National kamp, men et minutts tid senere sto jeg derimot i dusjen og bet tennene sammen. Den iskalde dusjen hadde en viss virkning, og ellerede drøye kvarteret etter jeg våknet sto jeg igjen på Reading stasjon. Jeg hadde til og med hatt tid til å gå til innkjøp av Non League Paper, Football League Paper, frokost i form av sandwiches fra WHSmith og 2-3 flasker j2o apple/mango «til invortes bruk mot ubehag dagen derpå». Etter å ha byttet tog i Basingstoke kom jeg meg til slutt til Woking, der jeg allerede hadde bestemt meg for at det var uaktuelt å gå fra stasjonen til Kingfield Stadium. Taxi ble praiet, og jeg ble avlevert med over 45 minutter igjen til avspark.

Hayes & Yeading spiller som kjent sine hjemmekamper på Wokings Kingfield Stadium mens de foretar en drastisk ombygning av gamle Yeading FCs stadion The Warren. Hayes FCs klassiske Church Road skal dessverre bli leiligheter, men heldigvis fikk jeg den med meg før den ble historie. Etter først å ha innsett at klubbsjappa selvsagt var klubbsjappa til Woking, så jeg raskt bua der Hayes & Yeading hadde sin sjappe. Med skjerf og program i boks fant jeg veien inn i klubbhusets bar, hvor jeg raskt kom i prat med en hjemmesupporter som var noe tvilende til om The Warren vil være 100% ferdigstilt ved sesongstart til sommeren. Jeg spurte om hva supporterne syntes om å spille hjemmekampene i Woking, og han svarte umiddelbart: «It’s an absolute nightmare!». Deretter fulgte han opp med å forklare at Kingfield Stadium er fin nok, men det var dette med reiseveien som gjorde det til et mareritt for ham og andre – selv om jeg så i programmet at det settes opp busser fra Hayes til Woking på kampdagene. Til tross for dette har Hayes & Yeading langt fra imponert noen som publikumsmagnet denne sesongen. Av hjemmekampene kunne jeg se at det kun var møtet med Luton som hadde trukket over 1000 tilskuere, mens nest høyeste tilskuertall var 349 mot Tamworth. Og med 172 mot Bath City som absolutt lavmål så langt.

Muligens noe hjulpet av søndagskamp og fotballfri for de øverste divisjoner var det 625 tilskuere som etterhvert fant sine plasser. Selv valgte jeg å ta plass på ståtribunen Kingfield Road End bak det ene målet. En kikk i programmet før avspark avslørte et overraskende høyt antall navn med fortid i Reading. Jack Saville, Louis Soares, Curtis Ujah, Harrison Bayley, Ryan Crockford, Luke Williams og Pierre Joseph-Dubois har alle vært innom Reading, og for flesteparten av de var det også der de startet. Men med Hayes & Yeadings manager Nas Bashir og hans fortid i Reading-systemet var det kanskje ikke så overraskende likevel. Han var jo delansvarlig for akademiet der, men jeg var bare ikke klar over at han hadde samlet sammen så mange av sine gamle elever.

Kampen startet friskt fra begge lag før det roet seg raskt ned, og de fleste tidlige forsøk fra hjemmelaget kom tilfeldigvis fra noen av de gamle Reading bekjentskapene; Joseph-Dubois, Williams og Soares. På motsatt sideWrexham på testet både Curtis Obeng og Danny Wright hjemmelagets keeper Steve Arnold. Wright burde vel muligens headet gjestene i føringen. I en første omgang som tidvis var ganske uinteressant, virket Hayes & Yeading som det førende laget uten at de kom til de helt store sjansene. Men helt på tampen av omgangen ble det liv i de walisiske dragene med spillende manager Andy Morrell i spissen. Lagene gikk imidlertid til pause på stillingen 0-0.
I pausen fant jeg ut hvorfor jeg hadde følt at jeg var gjenstand for merkelige blikk: Med åpen buksesmekk og pizzasaus på både sko og diverse steder på jakka var jeg nok litt av et skue. Men etter dagens tredje Strongbow begynte hvertfall formen å returnere til normalen.

Andre omgang startet rolig, men etterhvert begynte hjemmelaget å se slitne ut. Wrexham på sin side begynte å få til spillet sitt, og tok mer over. Mathias Pogba hadde akkurat kommet på da gjestene fikk en corner etter 59 minutter. James Tolley slo ballen lavt inn, og Pogba skapte såpass mye furore i feltet at Nathaniel Knight-Percival uhindret kunne styre den i mål på første stolpe.
Hayes & Yeading hadde ikke rukket å summe seg før gjestene umiddelbart slo til igjen, og Pogba satt inn 0-2 etter å ha snappet opp et svakt tilbakespill fra Tom Cadmore. Tolley kunne punktert kampen kort etter, men hans volley gikk ned i bakken og i hendene på keeper Arnold.
Hjemmelaget ristet av seg sjokket, og kun en flott redning av Wrexhams keeper Joslain Mayebi hindret debutant Jules Marsaud i å score. Men da hjemmekeeper Arnold reddet innbytter Jake Speights forsøk på blank goal på overtid, endte det 0-2. Dermed fortsatt (en for meg noe overraskende) tabelledelse for waliserne.

Jeg bestemte meg for å ta en pint til i baren før jeg forlot Kingfield Stadium. En Chelsea-supporter som la ut om hvor mye bedre alt var i Premier League var ikke den mest interessante samtalepartneren, så jeg trakk utenfor for å ta en røyk og kom i snakk med en eldre Woking-supporter. Han var ikke umiddelbart villig til å godta min påstand om Woking som denne sesongs favoritter i Conference South, og advarte mot flere andre lag. Men han måtte til slutt innrømme at de hvertfall nok ville være med å kjempe helt der oppe.

Da glasset ble tømt hadde det roet seg såpass der at jeg ringte etter en taxi med nummeret jeg fikk av en steward. Etter et togbytte i Guildford var jeg tilbake i Reading. Der var det ikke mye som skjedde, hverken på The Bugle eller på Monk’s Retreat. Jeg valgte derfor etterhvert å oppsøke pizzasjappa fra kvelden før da jeg mente å erindre at pizzaen hadde vært meget god. Det viste seg å stemme, og jeg tok kvelden tidlig med pizza på senga og film på TV.

Ground #57:
Hayes & Yeading United – Wrexham 0-2 (0-0)
Conference National
Kingfield Stadium (at Woking), 9 October 2011
0-1 Nathaniel Knight-Percival (59)
0-2 Mathias Pogba (61)
Att: 625
Admission: £12
Programme: £2,50



 

 

Dag 1: Onsdag 05.10.2011 Grays Athletic – Tilbury

Da jeg hadde muligheten til å dra såpass raskt tilbake til England nok en gang, var det selvsagt ikke noe å lure på. Tidlig begynte det som en tanke om å få med seg det heftige lokaloppgjøret mellom Grays Athletic og Tilbury der det gikk vilt for seg ved begge møter forrige sesong, men utviklet seg raskt til noe mer håndfast. Min godhjertede mor hadde sagt seg villig til å kjøre meg opp til bussholdeplassen på E6 grytidlig på morgenen, og jeg hadde som vanlig ikke sovet noe den natten. Noe særlig søvn ble det heller ikke på flybussen opp til Gardermoen, men jeg fikk da litt søvn på flyturen over Nordsjøen. Etter å ha passert Gatwicks passkontroll og avhentet bagasjen, satt jeg meg på toget til London. Og siden jeg hadde meget god tid frem til innsjekkingstidspunkt valgte jeg å ta en tidlig lunsj på en Wetherspoons-pub ved London Bridge, før jeg omsider byttet til tubens Jubilee Line.

Grays hadde før denne sesongen startet en «ground sharing» med East Thurrock United i Corringham, og jeg hadde derfor valgt Purfleet i Essex som base for dagen. Etter nok et bytte til tog ved stasjonen West Ham, ankom jeg etterhvert Purfleet og gikk de 5 minuttene til Royal Hotel ved Themsens bredd. Vel innlosjert på hotelrommet valgte jeg etterhvert å ta meg en time på øyet før jeg skulle ta kontakt med mine Southend-venner Scott og Gareth for å høre om de ville være med.
Jeg bråvåknet flere timer senere, et par minutter på sju! Krisen var et faktum! Hadde jeg gått glipp av kampen? Eller kunne jeg fortsatt rekke det? Tankene raste gjennom hodet mitt mens jeg fikk på meg klær og hastet mot stasjonen. Jeg hadde sjekket opp togtider, men ikke så sent som dette, og nå ville jeg ikke kaste bort potensielt dyrebar tid på slikt. Da jeg kom stressende inn på Purfleet stasjon så jeg til min store glede at et tog var ventet om drøye 5 minutter. Stående på perrongen slo det meg plutselig at togpasset lå igjen på hotellrommet! Dermed måtte jeg oppsøke billettluka for å bytte snaue £5 mot en returbillett til Stanford-le-Hope.

Jeg hadde da jeg planla turen vurdert å gå fra Stanford-le-Hope stasjon til East Thurrock Uniteds stadion Rookery Hill, men dette var nå overhodet ikke noe alternativ. Jeg rakk nesten å røyke en kjapp røyk før det kom en taxi, og jeg så snart at apostlenes hester uansett ville vært et mindre godt valg. Da jeg endelig steg ut på utsiden av Rookery Hill, fikk jeg bekreftet av en vakt at kampen hadde blitt blåst i gang for under et minutt siden. Jeg betalte meg inn og avleverte ytterligere £2 for et program før jeg fikk tatt stadionet i nærmere øyesyn.

Grays hadde gått ut i hundre og tatt kontroll på kampen, men mot spillets gang var de bitre rivalene fra Tilbury som tok ledelsen etter 9 minutter da Jack West skjøt i mål fra 25-30 meter. Etter dette begynte Grays åpenbart å stresse. Tilbury på sine side virket å spille på seg selvtillit, og Jack West holdt på å doble ledelsen. Det som etterhvert var av Grays-sjanser ble sløst bort, og dermed fikk de betale prisen. Rett før pause doblet Tilbury ledelsen da ex-Grays spiller Emil Aiken scoret fra kort hold etter mølje og klabb og babb i Grays-feltet.

Etter en forfriskende pint i pausen fant jeg etterhvert frem til vedkommende med ansvar for klubbsjappa, men han hadde ikke hatt med seg noen skjerf til dagens kamp. Derimot sa han seg mer enn villig til å sende et til Norge, og til tross for mine protester om at £5 neppe ville dekke mer enn portoen, nektet han å ta imot mer penger for skjerfet jeg forøvrig fortsatt venter på. (Anm: …og som jeg fikk få dager etter dette ble skrevet).

Det var også et bemerkelsesverdig antall vakter og politi til stede. Kanskje ikke for en vanlig Football League kamp, men absolutt for en kamp i Isthmian League Division One North. Uvanlig for dette nivået var også å operere med segregering av supporterne. Dette hadde selvsagt sammenheng med masseslagsmål ved begge møter forrige sesong, og en av vaktene forklarte at de håpet å holde de to supportergruppene atskilt.

314 tilskuere så hvordan andre omgang startet med en situasjon der Tilbury mente å ha headet ballen i nettet uten at dommeren sa seg enig. I stedet gikk Grays i angrep og fikk tildelt et straffespark etter at Louis Dennis ble felt. Danny Bunce satt straffen iskaldt i mål og det sto 1-2 etter 49 minutter. Hjemmelaget tok igjen over uten å skape all verden, og Tilbury forsvarte seg imponerende og solid. Grays’ største sjanse falt til Jean-Michel Sigere, men hans «lure» avslutning lurte mest av alt ham selv. I stedet ble Jack West spilt gjennom på overtid, rundet keeper og satt inn sitt andre. Dermed 3-1 til gjestende «The Dockers». Ikke lenge etter gikk sluttsignalet med 1-3 som et muligens noe overraskende sluttresultat utfra tabellsituasjonen før kampen. Og ikke minst sett i lys av Grays’ meget flotte sesonginnledning, men lokalderbies lever alltid sine egne liv. Og denne gang ble det heller ikke noe bråk. Hvertfall ikke som jeg fikk med meg før jeg forsvant inn i klubbhuset, mens Tilbury-fansen ble gjetet ut.
Etter en pint eller to etter kampen, fikk jeg tilkalt en drosjebil som tok meg tilbake til Stanford-le-Hope stasjon for retur til Purfleet og en god natts søvn.

Ground #53:
Grays Athletic – Tilbury 1-3 (0-2)
Isthmian League Division One North
Rookery Hill (at East Thurrock United), 5 October 2011
0-1 Jack West (9)
0-2 Emiel Aiken (45)
1-2 Danny Bunce (pen, 49)
1-3 Jack West (90)
Att: 314
Admission: £8
program: £2

 

Dag 2: 06.10.2011 Cambridge United – Stockport County

Jeg hadde ingen hastverk med å nå Cambridge, så jeg stresset ikke med hverken toget fra Basildon til London Fenchurch Street, eller tubens Circle Line videre til Kings Cross. Hyppige røykepauser er en fin måte å slå ihjel litt tid, og det ble tid til mer av det før jeg hoppet på et passende tog fra Kings Cross også. Og ved ankomst Cambridge viste det seg at City Roomz rett utenfor togstasjonen ennå ikke var klare til å la meg sjekke inn. Det fikk jeg først gjøre etter ytterligere to røyk og en telefonsamtale til mannen bak nicket Modano på VGD-forumet (der jeg de siste par år har utfoldet min interesse i Øvrig Britisk-forumet), som skulle komme for å kaste glans over kveldens kamp.

Etter endelig å ha fått sjekket inn og fikset meg litt, gikk jeg bort for å ta en taxi til den koselige puben The Anchor. Men før jeg fikk røyket ferdig og kastet meg i drosjebilen, kom selveste Modano ut av stasjonen…med trøndersk selskap. Da den glade duo gikk for å sjekke inn og fjonge seg på sitt etablissement for natten, satt jeg meg i en taxi for å få tatt et bedre måltid i idylliske omgivelser på The Anchor. Men da jeg ankom måtte jeg skuffet innse at denne puben akkurat denne dagen var stengt for oppussing. Heldigvis husket jeg fra mitt tidligere besøk i sommer at den gamle puben The Eagle ikke lå langt unna. Dette var stampub for mange RAF-gutter under andre verdenskrig, noe man kan se spor av. Et måltid og noen forfriskende pints med cider senere ringte omsider Modano og spurte om veien, slik at jeg kunne gå ut og møte «the gruesome twosome» og ta de med tilbake til puben. Der koste vi oss med godt drikke frem til vi bestemte oss for å dra til Abbey Stadium i taxi.

Der ble det gjort innkjøp av mer drikke før vi etterhvert slo oss ned med noen eldre Cambridge United supportere, som til Modanos store lettelse slett ikke var ute etter å lynsje en norsk Cambridge City supporter på fiendtlig territorium.
Med nyinnkjøpt skjerf og program pålydende £3 i hånden entret jeg North Terrace med Modano og og trønderen, og selv under tak ble vi til tider mål for regnet som kom blåsende sidelengs inn på tribunen.

2047 tilskuere så gjestene fra Stockport ta ledelsen allerede i den TV-sendte kampens tredje minutt, da Nick Chadwick headet et frispark i mål. Under 10 minutter senere var det dog balanse i regnskapet. Adam Marriott og Michael Gash kombinerte fint, før Luke Berry dro av en forsvarer og skrudde inn 1-1 fra rett innenfor 16-meteren. Hjemmelaget tok etter dette over, og spesielt Berry var frisk. Marriott misbrukte to sjanser, og Stockports keeper Matt Glennon vartet opp med en dobbeltredning på avslutninger fra Berry og Ashley Carew. Dermed kunne vi på nytt innta baren og nye pints med stillingen 1-1 til pause. Vi var vel ikke overvettes imponert over det vi hadde sett, men våre eldre United-kompanjonger så ut til å mene det var spillemessig bortimot sesongbeste.

Hjemmelaget klarte ikke å opprettholde overtaket fra førsteomgang, da de etter pause også spilte mot en stadig økende vind. Og etter 63 minutter gikk gjestene igjen opp i ledelsen da Danny Whitehead stusset en corner i mål bak Cambridge keeper Danny Naisbitt. Kort etter ble imidlertid Stockport redusert til 10 mann da Carl Piergianni fikk sitt andre gule kort, og etter 74 minutter sørget innbytter Jordan Patrick for ny utligning. Han fulgte opp et lite dribleraid i feltet med å avslutte fra spiss vinkel, via den bortre stolpen og inn. Nærmest seieren kom hjemmelaget rett før slutt. Glennon måtte gi retur på Rossi Jarvis’ skudd, men Ryan Charles fulgte opp med å skyte høyt over fra 5 meter…og sto muligens uansett i offside-posisjon. Dermed endte det ikke overraskende uavgjort 2-2, og dermed Stockports sjuende poengdeling på bortebane av sju mulige så langt i Conference National!

Etter ytterligere forfriskninger fikk Modano og reisefølge gleden av å bli fotografert med Stockport manager Dietmar Hamann før vi trakk oss tilbake for kvelden. Jeg på min side hadde uansett en lang reise foran meg dagen etter.

 

Ground #54:
Cambridge United – Stockport County 2-2 (1-1)
Conference National
Abbey Stadium, 6 October 2011
0-1 Nick Chadwick (3)
1-1 Luke Berry (12)
1-2 Danny Whitehead (63)
2-2 Jordan Patrick (74)
Att: 2,047
Admission: £14
Programme: £3

 

Dag 3: Fredag 07.10.2011 Cammell Laird – Bamber Bridge

Etter togbytter i Nuneaton og Stafford ankom jeg omsider Liverpool Lime Street etter over 4 timer på reisefot. Der fant jeg snart frem til Adelphi Hotel, som har vært et slags landemerke i Liverpool, Det var langt bedre enn det ikke veldig imponerende hotellet i Cambridge dagen før, og i tillegg langt billigere. Et pubmåltid ble inntatt i Liverpool før jeg returnerte til Lime Street stasjon for å ta toget ut på The Wirral, på andre siden av elven Mersey. Etter en 14 minutters togtur steg jeg av på Rock Ferry og orienterte meg frem i i retning Kirklands. Da det var litt over en time til avspark hadde de ikke åpnet ennå, men en person fortalte meg at jeg kunne få slippe inn på klubbens klubbhus/bar på andre siden av veien klokka sju. Før jeg hadde rukket å røyke noe særlig mer enn en halv røyk, kom imidlertid en hyggelig dame ut og proklamerte at det var bare å komme inn. Barneselskapet som ble avholdt der skulle nemlig flyttes opp i andre etasje.
.

Vel inne i publokalet kunne jeg konstatere at det var et meget trivelig sådan, og oppkjøringen til Englands landskamp mot Montenegro var i full gang på TV. Etterhvert som folk «strømmet» til, kom jeg i snakk med noen lokale supportere som var svært pessimistiske på sin klubbs vegne. De konstaterte allerede at Cammell Laird neste sesong vil bli å finne tilbake i North West Counties League dersom det ikke skjer et under. Og det var ikke vanskelig å forstå deres negativitet. En kikk på terminlisten viste nemlig triste 1-0-9 på Cammell Lairds 10 første ligakamper, der de eneste poengene var kommet mot bunnkollega Ossett Albion. Dagens motstander Bamber Bridge vant 3-1 her i Northern Premier League Division One North på sesongens første dag, og det var noen fremmøtte også fra Lancashire som var relativt optimistiske når det nå skulle spilles om avansement i FA Trophy.

Det nærmet seg etterhvert avspark, og jeg tok turen over veien for å betale mine £6 i inngangspenger. £2 ble også byttet mot et kampprogram, før jeg i en liten bu også fant klubbens klubbsjappe som til og med hadde to forskjellige skjerf å velge mellom. Jeg ble tidlig i første omgang stående sammen med noen bortesupportere, og det var Bamber Bridge som tok kontroll fra start av,  der de gang på gang bølget fremover. Etter drøye 10 minutters spill burde kaptein Michael White gitt Brig ledelsen, men å heade utenfor var faktisk et større kunststykke. Kort tid etter var det enda mer utrolig at ikke gjestene tok ledelsen. Alistair Waddecarrs cross ble tatt på halv volley av Ryan Salmon, men Laird-forsvarer Kyle Jones reddet på streken. Alex Porter fulgte opp, men hans avslutning skiftet retning i Jones og smalt i undersiden i tverrliggeren og ut.

Cammell Laird måtte nøye seg med en og annen kontring. Det var bortimot enveiskjøring fra gjestene, som burde ledet med flere mål etter halvtimen. Hjemmelaget kunne takke keeper Phil Palethorpe for at de fortsatt var inne i kampen, der han på kort tid gjorde tre spektakulære redninger fra Darren Green, Matt Mahoney og Waddecarr – tre av en rekke strålende redninger fra Palethorpe denne kvelden. Og det eneste som var overaskende med Bamber Bridges ledermål etter 39 minutter, var at det ikke kom tidligere. Salmon flikket et oppspill gjennom til Waddecarr, og alene med Palethorpe ga han gjestene en av de mest fortjente ledelser undertegnede kan huske å ha sett. Laird-folket blant de ikke veldig imponerende 45 fremmøtte ante nok allerede at det var kjørt, og rett før dommeren blåste for pause skjøt Alax Porter et hardt lavt innlegg inn foran mål. Salmon var først frempå og satt inn 0-2. Faktisk et meget flatterende 0-2 resultat for hjemmelaget ved pause.

Og da dommeren blåste gikk en god del av de 45 betalende over veien for å få litt forfriskninger. Da Montenegro – England hadde startet et kvarter senere enn kampen på Kirklands, rakk vi å få med oss det siste snaue kvarteret av hver omgang. Dermed fikk vi med oss Montenegros redusering til 1-2 rett før pause, men England var på vei mot EM. Hva Cammell Laird angår var hjemmefolket selvsagt meget skuffet over det de hadde sett, men jeg måtte gi de rett i at det kun understreket det de hadde sagt før kampstart.
Tilbake på andre siden av veien startet hjemmelaget andreomgangen ved å gå rett i angrep med et flott raid ned høyrekanten og et skudd fra Andre Helio som seilte gjennom målgården og utenfor målet til keeper Dave Stevenson. Så tok Bamber Bridge-dominansen over igjen, og Palethorpe måtte igjen i aksjon for å stoppe forsøk fra kort hold fra Salmon og Porter. Salmon ble deretter spilt gjennom alene med keeper, men Palethorpe kom flott ut og avverget.Og da Darren Green like etter headet en corner ned i hjørnet, trodde de fleste at det sto 0-3, men Palethorpe hadde på utrolig vis klart å kaste seg bakover og hente ut ballen fra nesten inni mål. Da Salmon litt senere ble spilt gjennom igjen, gjorde han opp for sin tidligere miss ved å runde både en forsvarer og Palethorpe før han satt ballen i det tomme målet. Men linjedommeren hadde til manges forundring allerede vinket for offside

Både Danny Mahoney og Simon Lakeland måtte se sine skudd gå like utenfor målet til Palethorpe, men Bamber Bridge skulle få sitt fortjente tredje mål til slutt. Mahoney crosset inn i feltet, og Waddecarr dukket opp på bakerste stolpe og styrte inn 0-3 etter 76 minutter. Ingen i verden kunne hevdet at Cammell Laird tapte pga uheldige marginer…vel, kanskje med unntak av Tom Freddy Aune. Slik ebbet det hvertfall ut med 0-3 i en kamp som Bamber Bridge strengt tatt burde vunnet med minst det dobbelte. Men avansement er avansement, og Bamber Bridge hadde vunnet retten til å møte vinneren av Sheffield FC – Warrington Town i neste runde.
Turen gikk tilbake over veien til klubbens pub, der jeg var akkurat tidsnok til å få Wayne Rooneys idiotiske opptreden i Podgorica – og de lokales unisone fordømmelse av en spiller de mente var «en komplett idiot som aldri mer bør få gjøre skam på England drakta»! Deretter fulgte Montenegros sene utligning, men England var uansett klare for EM.

Det ble satt frem mat som jeg smakte ivrig på ved siden av min Strongbow. Og det var tydelig at ryktene hadde gått, og at mitt besøk ikke hadde gått upåaktet hen. Snart sto nemlig en herre ved bordet mitt og spurte om jeg var nordmannen. Etter at jeg hadde svart bekreftende, introduserte vedkommende seg som klubbens formann. Han holdt nesten en liten tale før han meddelte at han gjerne ville overrekke meg et hefte utgitt i anledning Cammell Lairds 100-års jubileum i 2007, samt en Cammell Laird musematte! Han kunne også fortelle at det hadde vært to nederlendere der også i kveld, og at jeg sikkert kunne få sitte på med de inn til Liverpool igjen. Imidlertid viste det seg at de nettopp hadde dratt, men jeg hadde uansett ikke hastverk.

Etter en trivelig kveld på Wirral-halvøya var etterhvert tiden inne for å komme seg tilbake til Liverpool. Etter en spasertur og ny togtur var jeg igjen tilbake på Liverpool Lime Street, og det slo meg plutselig at det var fredag kveld da jeg la merke til mengden av feststemte (og noen langt mer overstadige) personer i sentrum. De var også representert ved Adelphi Hotel, der det var et utested i byggets 1. etasje. Og da en overstadig liten sprett med tydelig mangel på selvinnsikt presterte å by opp en meget kraftig dørvakt på juling, måtte jeg nesten få med meg showet mens jeg røyket ferdig. Etter x antall advarsler endte stuten opp med å få en leksjon i bryting av dørvakta mens han ropte og skrek obskøniteter og trusler. Med dette komiske innslaget på netthinnen tok jeg med meg min takeaway pizza og trakk meg tilbake til hotelrommet.



Ground #55:
Cammell Laird – Bamber Bridge 0-3 (0-2)
FA Trophy Preliminary Round
Kirklands, 7 October 2011
0-1 Alistair Waddecar (39)
0-2 Ryan Salmon (45)
0-3 Alistair Waddecar (79)
Att: 45
Admission: £6
Programme: £2

 





Dag 8: Mandag 22.08.2011 Gosport Borough – Didcot Town

Jeg var hvertfall uthvilt da jeg tok avskjed med Reading for denne gang og satt meg på toget sørover. Etter en ny svipptur innom Basingstoke for å bytte tog, var jeg snart i Portsmouth. Fra stasjonen Portsmouth & Southsea tok jeg taxi til hotellet. Market House Tavern hadde også vært min base ved mitt tidligere besøk i byen, da jeg en kveld sent i desember så to fremmedlegioner gjøre opp om avansement i FA cupen. Det er slett ikke noe Hilton, men £30 er da heller ingen formue. En merkelig skrue med skotsk aksent driver stedet som også er en pub, og Jim er hyggelig nok han. Vel innlosjert gikk jeg ned i baren og ble sittende og slå av en prat med Jim over en pint cider. Puben virker noe luguber og har nok først og fremst lokale sulliker som sine stamgjester. Jim selv sto både og røyket og nippet til en øl bak baren mens han liret av seg forbannelser mot snuten som uken før hadde kommet etter tips om røyking i puben. For ikke å snakke om historien om en eldre gjest han pekte ut, som et utall ganger hadde falt om i fylla på utsiden og måtte hentes i ambulanse og gjenopplives etter å ha slått hodet i bakken.

Vel, jeg ble sittende lenger enn planlagt i samtale med Jim og andre gjester, men fikk omsider bestilt meg en taxi som tok meg til Portsmouth Harbour. Herfra går det ferge over til Gosport, som visstnok nå er det største sted i England uten jernbanestasjon. Det var også noe av grunnen til at jeg valgte Portsmouh som base denne dagen, for fergen over sundet tar kun 3-4 minutter. Vel over på andre siden av sundet, praiet jeg sporenstreks en taxi som etter litt nøling og krongling klarte å finne frem til Privett Park. Der skulle Gosport Borough ta imot Didcot Town til dyst i Southern League Division One South & West.

Jeg betalte mine £8 for entre og sikret meg kampprogram til £1,50, som jeg tok en nærmere kikk i over en cider i klubbhusets bar. Flere bortesupportere hadde tatt turen ned fra Didcot, og det var vel egentlig ikke all verdens overraskende at jeg faktisk ikke var den eneste i Reading drakt tilstede. “Jernbanebyen» Didcot er jo rett i nærheten av Reading. Jeg hadde håpet å få tatt en prat med Didcot-manager og Reading-legende Adrian Williams, men måtte skuffet konstatere at det ikke ville skje. Uten at jeg hadde fått det med meg, hadde Williams i sommer bestemt seg for å forlate klubben for å forfølge en karriere innen media – visstnok et tilbud fra BBC han følte han ikke kunne si nei til – og overlot managerjobben til Francis Vines. Didcot-folket var ikke uventet meget positive i sin omtale av Williams, som flere omtalte som en av de mest profesjonelle personer innen fotballen. På spørsmål om de satset på å rykke rett opp igjen, ble de noe mer usikre. De har visst mistet endel spillere, og noen mente det kanskje ikke bør forventes opprykk allerede denne sesongen, til tross for at de håpet å kanskje kunne være med i playoff-kampen.

Jeg fikk etterhvert fatt i vedkommende som var ansvarlig for klubbsjappa, og han kunne fortelle meg at de i sommer hadde en brann som ødela klubbsjappa og mesteparten av beholdningen. Men han lovet etterhvert å prøve å lete frem et skjerf «hvis han husket hvor han hadde lagt de». Imens gikk jeg rundt og tok noen bilder av Privett Park, der de på den ene langsiden var i ferd med å bygge ny tribune. På motsatt side står Main Stand, som jeg umiddelbart hadde sansen for – en klassisk, gammeldags fotballtribune.

De 215 betalende tilskuerne hadde knapt rukket å installere seg før gjestene gikk opp i ledelsen etter et drøyt minutts spill. Phil John crosset inn i feltet, og Ross Millar bokstavelig talt stupte frem og headet ballen i mål. Boro-spiss Justin Bennett hadde to sjanser til å utligne, men ved begge anledninger gikk avslutningen rett på Didcot-keeper David Lyons fra kort hold. Bennett spilte senere gjennom Nathan Kirby, men igjen sto Lyons i veien for avslutningen fra bakre stolpe. Så hadde hjemmelaget plutselig nok med å forsvare seg, og både Phil John og Danny Seaward hadde mulighet til å doble ledelsen rett før pause. Og etter at dommeren hadde blåst av for halv tid, fikk faktisk en Gosport-spiller gult kort på vei av banen og inn i garderoben – etter å tydelig ha klaget på dommeren.

Det begynte faktisk å bli noe kjølig, og etter en pause-cider i baren, gikk jeg til innkjøp av en kopp med Bovril som det for øvrig tok minst et kvarter å få avkjølt til nogenlunde drikkbar temperatur.

Andre omgang startet som den første, med Didcot rett i angrep. Men denne gang var hjemmekeeper Ryan Pryce parat og reddet skuddet i korthjørnet fra Simon Howell. Etter 55 minutter så det enda mørkere ut for Boro, da deres klart beste spiller Brett Poate måtte gi seg med skade. Men til tross for dette ga de seg ikke, men flyttet flere folk opp og tok snart over spillet. Nå hadde plutselig Didcot problemer med løpene til Gosport, men de helt store sjansene lot vente på seg. Og da Didcot de siste 10 minuttene så ut til å gjenvinne kontrollen, så det ut til å gå mot sesongens første tap for hjemmelaget. Men nesten fire minutter på overtid dukket Justin Bennet opp og utlignet til 1-1! Ikke mange sekundene etter blåste dommeren av, og poengdelingen var et faktum.

Jeg tok meg tid til et par forfriskende pints i baren, før en av damene i baren var elskverdig nok å ringe en taxi for meg tilbake til fergekaia. Overfarten føltes noe lengre denne gang, grunnet en ungdomsgjeng som ga meg flashback til fjortisfylla på sitt verste, men såpass får man vel tåle.

Ground #50:
Gosport Borough – Didcot Town 1-1 (0-1)
Southern League Division One South & West
Privett Park, 22 August 2011
0-1 Ross Millar (2)
1-1 Justin Bennett (90+4)
Att: 215
Admission: £8
Programme: £1,50

Dag 9: Tirsdag 23.08.2011 AFC Hornchurch – Canvey Island

Etter å ha kastet i meg Jims frokost, forlot jeg Market House Tavern med taxi til togstasjonen. Derfra forlot jeg Portsmouth med toget til London Waterloo. Der hoppet jeg på tubens Jubilee Line som jeg tok til West Ham før den siste etappen gikk med tog videre til Basildon i Essex, som jeg hadde valgt meg ut som base for dagen. Jeg hadde vaklet litt mellom denne destinasjonen og Kings Lynn Towns kamp mot Boston Town i United Counties League, og bestilte først hotell i Kings Lynn. Men etter ankomst England ombestemte jeg meg, og valgte til slutt å avbestille hotellet og heller overvære AFC Hornchurch – Canvey Island i Isthmian League Premier Division. Det skal ha utviklet seg en heftig rivalisering mellom disse lagene de siste årene, så det var en kamp jeg så frem til. Og mine venner Scott og Gareth i Southend ville være med. Spesielt Gareth var ivrig på dette da han ikke hadde vært der før og Canvey Island er hans lokale klubb. Men etter å ha sjekket inn på Campanile Hotel i Basildon, fikk jeg beskjed om at Gareths bestefar var alvorlig syk på sykehus og at han dermed ikke kunne komme. Og da Scott ikke virket videre entusiastisk, valgte jeg å dra alene etter å ha slappet av litt med Sky Sports og Non League Paper på hotellrommet.

Etter å ha tatt toget tilbake til Upminster, orienterte jeg meg raskt frem til Bridge Avenue og Hornchurch Stadium – eller bare «The Stadium» – ved hjelp av mitt utprintede Google kart. Jeg betalte meg inn med £9 og byttet ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg satt kursen mot klubbhuset som lå rett foran meg. Her inne ble jeg meget positivt overrasket over klubbhusets bar, som var opphøyet fra selve banen og hadde store vinduer med panoramautsikt slik at man herfra kunne se kampen like bra som fra tribunen om man ville. Det var også område for uteservering på en stor terasse på baksiden, hvorfra man hadde samme fine utsikt til banen. Hornchurch Stadium er tross alt et flerbruksanlegg, og bærer dessverre noe preg av dette med sine løpebaner. Likevel var det langt bedre enn jeg hadde fryktet. Klubbhuset og tilhørende terasse befinner seg bak det ene målet nærmest inngangen, mens det er tribuner på begge langsider. Så man fikk likevel litt fotballfølelse, langt mer enn tilfelle var f.eks hos Guildford City, der jeg var besøkende i påsken. Etter en svipptur innom klubbsjappa på den nærmeste langsiden, installerte jeg meg igjen på klubbhusets terasse med en Strongbow. Hornchurch hadde unnagjort en tilsynelatende imponerende pre-season, og etter 5-2 seier borte mot Cray Wanderers i første serierunde var jeg tydeligvis ikke den eneste som hadde store forhåpninger på vegne av The Urchins. De lokale supporterne virket sikre på at de blir å finne i toppen, og uttrykte forhåpninger om opprykk. Samtidig fikk jeg en innføring i historien om Hornchurch FCs «rise and fall» som endte med konkurs og stiftelse av AFC Hornchurch i 2005.

De lokale fortalte at tilskuertallet vanligvis lå på 150-300, og da dagens kamphaner hadde utviklet en rivalisering de seneste årene, anslo de et forventet tilskuertall på minst 3-400. Derfor var det nok kanskje noe skuffende da kun 270 tok seg bryet med å møte opp, men blant de fremmøtte var en høylytt delegasjon fra Canvey Island. Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og skapte gang på gang probelemer for gjestene ved å bryte gjennom på kantene. Men da Hornchurch fikk en corner etter 18 minutter, ventet man fortsatt på de største sjansene. Corneren fant imidlertid kaptein Elliot Styles på bakerste stolpe, og han headet kontant inn 1-0 ledelse for Urchins. The Gills virket ikke å ha noe å svare med, og deres forsøk på pasningsspill ble ofte brutt på midtbanen med Hornchurch fossende i angrep. Men Urchins spiss Martin Tuohy, som normalt er en meget god spiss på dette nivået, må ha hatt en dårlig dag på jobben. Han brant på kort tid to sjanser han nok normalt ville scoret på i 9 av 10 tilfeller. Og totalt mot spillets gang smalt det etter 32 minutter. Et omdiskutert frispark til gjestene ute på kanten førte til at Hornchurch keeper Darren Behcet bommet totalt på innlegget, og Andrew West på bakre stolpe kunne heade mot mål. Ballen traff innsiden av stolpen, og så ut til å trille bortover målstreken. Ex-Urchin Danny Heale var først frempå, og hans utligning mot gamleklubben er nok garantert av hans enkleste scoringer. Hjemmelaget virket helt sjokkert, og slapp nå gjestene inn i kampen. Men det nærmeste man kom nettkjenning før pause, var da keeper Behcet igjen fomlet et Gulls-innlegg til corner.

Jeg hadde installert meg på terassen ved klubbhuset, der jeg kunne bivåne kampen fra orkesterplass mens jeg inntok gyllen nektar fra Hereford. Det var nå gjestene som startet andre omgang best, men keeper Behcet gjorde delvis opp for sin tidligere miss ved å slå Leon Gordons heading til corner. Kampen ble etterhvert preget av stadige stopp og pauser i spillet. Og en dommer som overhodet ikke virket moden for oppgaven hjalp ikke på flyten i spillet, der han til stadighet holdt vanvittig lange leksjoner for spillerne samtidig som hans dømming til tider virket helt vilkårlig. Han delte ut gule kort for småting og bagateller ingen andre enn han selv så ut til å henge seg opp i, mens en hårreisende og meget stygg takling som burde kvalifisert til rødt kort til en av gjestenes spillere ikke engang ble belønnet med gult. Men Canvey Islands scoring etter 63 minutter var det ingenting i veien med. Rob King fikk avansere upresset fra 30 meter, og sendte deretter i vei et skudd som keeper Behcet bare fikk nok av hånda på til å styre den inn i hjørnet – uten at han skal måtte ta den på sin kappe. Målscoreren bestemte seg forøvrig for å ta turen opp på tribunen for å feire med de tilreisende supporterne, og linjedommeren markerte heftig for dette – uten at dommeren så ut til å få det med seg.

Dette så ut til å vekke hjemmelaget igjen, og nå ble gjestene presset bakover de siste 25 minuttene uten at hjemmelaget skapte all verden. Urchins kaptein Styles trodde han hadde utlignet med sitt andre mål for dagen da han headet inn etter 82 minutter, men dommeren blåste for en forseelse begått inne i feltet. Canvey Island brukte så mye tid de kunne ved enhver anledning i håp om å hale ut tiden, og hjemmefolket var temmelig frustrerte da det kun ble lagt til 4 minutter – noe de selvsagt mente burde vært det dobbelte. Og i løpet av denne tilleggstiden, fikk innbytter Jo Flack siste sjanse til å utligne da han fikk ballen alene på bakre stolpe. Men på merkelig vis presterte han å skyte ned i bakken og over mål, og dermed måtte Hornchurch se seg slått 1-2 i en kamp de alt i alt burde vunnet. Jeg ble igjen for ytterligere en pint før jeg gikk de 10 minuttene tilbake til Upminster stasjon for å ta toget til Basildon. Med pizza fra en takeaway sjappe i Basildon befant jeg meg snart tilbake på Campanile Hotel med Sky Sports på TV.

Ground #51:
AFC Hornchurch – Canvey Island 1-2 (1-1)
Isthmian League Premier Division
Hornchurch Stadium, 23 August 2011
1-0 Elliot Styles (18)
1-1 Danny Heale (32)
1-2 Rob King (63)
Att: 270
Admission: £9
Programme: £2

 

 Dag 10: Onsdag 24.08.2011 Chester FC – FC United of Manchester

Jeg hadde en lang togreise foran meg, og satt nokså tidlig avgårde fra Basildon. Taxi til Basildon stasjon ble fulgt opp med tog til London Fenchurch Street. Derfra spaserte jeg de få metrene til Tower Hill, med utsikt mot Tower of London der jeg hadde vært tidligere på sommeren. Tubens Circle Line bragte meg til Euston Square, og nok en kort spasertur til London Euston. Direktetoget til Chester sto snart klar på perrongen, og ikke lenge etter var jeg på vei nordvestover. Jeg sovnet allerede før første stopp i Milton Keynes, og våknet da toget kom inn på stasjonen i Crewe med ca 20 minutter igjen til Chester. Ved ankomst ser man raskt at Chester har mye historie å by på, ikke minst fra romertiden. Men jeg gikk for å finne hotellet Chester Backpackers. Jeg var noe skeptisk grunnet navnet, og fikk assosiasjoner til sovesaler. Men etter å ha dobbeltsjekket at det faktisk var et enkeltrom til £25 så det greit ut til dagens formål. Apostlenes hester førte meg en tur innover mot sentrum, og etter et måltid på en Wetherspoons-pub fant jeg meg til rette på den sjarmerende puben The Chester Hangman. Ikke minst takket være en enda mer sjarmerende ung frøken bak bardisken.

Omsider var det tid for å ta veien ut mot Deva Stadium ved den walisiske grense, og taxi ble løsningen. Chester FC er selvsagt ikke noe ordinært lag på dette nivået, og ved ankomst Deva Stadium ser man jo følgelig også raskt at det holder mer Football League standard enn det man er vant til på dette nivået. Det var allerede gankse folksomt i baren på stadion, selv om det hadde gått rykter om at store deler av FC Uniteds supportere ville boikotte kampen. I følge en snut som var innom The Chester Hangman tidligere, var det snakk om en boikott mot billettpriser. Likevel dukket det etterhvert opp flere bortesupportere, og personlig ble jeg negativt overrasket over hvor mange av dem som så ut som de hadde passet bedre inn på Blitz. Blant dem en hel gjeng med autonome utskudd ikledd St. Pauli effekter, kommunist-flagg, Che Guevara merker og -trøyer og det som verre var. Etter en svipptur innom klubbsjappa satt jeg meg ned i baren for å studere et flott program jeg hadde betalt £2,50 for. Det var nå lang kø i baren, og det var tydelig at det likevel ville bli et absolutt godkjent fremmøte.

Jeg valgte å stå på Harry McNally Terrace (tidligere North Terrace) bak det ene målet. Der tok jeg plass med den mest høylytte hjemmefansen, etter å ha betalt £11 for entré her.
Deva Stadium har kun lisens for å operere med 75% kapasitet for tiden, noe som begrenser kapasiteten til 4.168 – uten at det har vært noe problem hittil. Uansett regner de snart med å kunne operere med full kapasitet på 6.012. Som et apropos kan det nevnes at tilskuerrekorden på Deva Stadium er på 5.987, og stammer fra et oppgjør mot Scarborogh i april 2004. Til venstre for meg hadde jeg Main Stand, og på høyre side West Stand. På sistnevnte hadde de anslagsvis 5-600 tilreisende hadde fått halve tribunen.

Etter en tidlig halvsjanse til hjemmelagets Chris Simm, var det gjestene som holdt på å ta ledelsen da Matthew Wolfendens skudd fra rundt 20 meter traff utsiden av stolperota. For Chester debuterte forsvarer Matty McGinn på lån fra Southport, og han var ikke engang oppført i programmet. Til tross for dette satt han stadig sitt preg på kampen ved dødballer og lange innkast, som skapte flere farlige situasjoner. Etter kvarteret ble Simm felt innenfor 16-meteren av United forsvarer Lee Neville, og debutant McGinn satt iskaldt inn hjemmeledelse 1-0 fra straffemerket. Snaue ti minutter senere holdt Chester på å doble ledelsen, men Matty McNeils heading dalte over United (og tidligere Chester City) keeper James Spencer og traff toppen av tverrliggeren. Spencer måtte også i aksjon for å hindre både ex-FC United spiller Jerome Wright og George Horan. Med bortimot 10 minutter til pause hadde United-manager Karl Marginson sett nok, og valgte faktisk å foreta et dobbeltbytte. Men det hindret ikke Chester i å doble ledelsen i tilleggstiden av første omgang. Blues-keeper John Danbys lange utspill ble stusset videre av Horan, og McNeil styrte ballen forbi gjestenes keeper til 2-0-ledelse. Og det kunne sågar stått 3-0 til pause da et svakt tilbakespill fra United-forsvarer Dean Stott ble snappet av Simm. Han rundet keeper, men så ut til å miste fotfestet og falt inn i Stott som kom løpende tilbake.

Andre omgang var mindre hendelsesrik, men Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill. Gjestene fikk så en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet. Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens Horans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemmekeeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3.219 betalende tilskuere.

Jeg omgang var mindre hendelsesrik, men Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill. Gjestene fikk så en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet. Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens Horans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemmekeeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3.219 betalende tilskuere.

Ground #52:
Chester FC – FC United of Manchester 2-1 (2-0)
Northern Premier League Premier Division
Deva Stadium, 24 August 2011
1-0 Matthew McGinn (pen, 16)
2-0 Matthew McNeil (45)
2-1 Michael Norton (78)
Att: 3,219
Admission: £11
Programme: £2,50

 

Dag 11: Torsdag 25.09.2011 Hjem

En lang dag på reisefot startet med tog fra Chester ned til London Euston, og tube derfra til Paddington. Etter å ha slått ihjel en times tid på en internettcafe der, satt jeg meg på Heathrow Express toget – med forhåpninger, men ikke spesielt tro på snarlig retur. Men det skulle ikke gå lang tid før jeg kunne planlegge neste tur.

 

 



Dag 5: Fredag 19.08.2011 Lye Town – Coventry Sphinx

Taxi ble bestilt og kom forholdsvis raskt, og etter å ha tatt farvel med Emma var jeg på vei til Cambridge stasjon. Neste destinasjon var Birmingham, og selv om det går direktetog mellom Cambridge og Birmingham, kjører de en skikkelig omvei via blant annet Leicester og Nuneaton, og bruker utrolig nok over to og en halv time. Det er faktisk ikke veldig mye raskere enn å ta toget fra Cambridge til London Kings Cross, tuben til Euston Square, ta den korte spaserturen til London Euston og der hoppe på toget til Birmingham New Street. Det var likevel et direktetog fra Birmingham jeg hadde pekt meg ut denne morgenen. Men da jeg kom til stasjonen viste det seg at dette toget var innstilt, slik at jeg likevel tok varianten via London. Og snart satt jeg på toget til Birmingham med medkjøpte sandwiches og aviser og med musikk i ørene.
Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg ut at kartet jeg hadde printet ut skulle vært noe mer zoomet inn og fikk hjelp av en taxisjåfør til å peke meg i riktig retning av hotellet. Britannia Hotel viste seg å være et flott hotell beliggende særdeles sentralt plassert rett ved Birmingham New Street (og også stasjonen Birmingham Moor Street), med inngang i passasjen Union Passage og fasade ut mot New Street, så £29 må kunne sies å være et kupp. Etter en dusj og litt avslapping på hotellet, tok jeg turen ut i Englands nest største by og fant en internettcafe hvor jeg kunne få sjekket mailen samtidig som jeg satt helgens spill hos min bookmaker. En middag ble deretter inntatt på en pub i nærheten før jeg trasket ned til Birmingham Moor Street for å ta toget til Lye, rett ved Stourbridge i West Midlands – eller mellom Stourbridge og Halesowen om du vil.

Det var opprinnelig ikke mange kamper å velge i denne dagen, selv om Conference-oppgjøret mellom Lincoln City og Stockport County etterhvert ble flyttet frem til denne fredagen. Lincoln er en flott by, men siden jeg allerede har besøkt Sincil Bank bestemte jeg meg for å se etter andre muligheter. Da FA cupens innledende runder ble satt til denne helgen, ble derimot en håndfull kamper flyttet til denne fredagen mens de fleste andre skulle gå påfølgende dag. Og da jeg har en god kompis som faktisk bor i Lye, vurderte jeg raskt oppgjøret mellom lille Lye Town og Coventry Sphinx. Min kompis Andy som er West Bromwich supporter (som så mange andre i dette området) var mildt sagt forundret og kunne ikke skjønne at dette kunne være noe å se på. Hans reaksjon kan vel oppsummeres med følgende sitat (selvsagt i tidenes bredeste Black Country dialekt): «It’s one step up from pub football, mate! You might as well bring a ball and play yourself. Why you wanna watch that shit?». Han hadde gitt beskjed om at han sannsynligvis uansett måtte jobbe, så vi avtalte bare at vi skulle snakkes den dagen og se om vi hvertfall kunne treffes for en pint. Men dessverre viste hans profeti seg å holde stikk, slik at det ikke ble noe gjensyn denne gang. Men etter 28 minutter på toget hoppet jeg av i Lye, og med Andys veibeskrivelse kombinert med det jeg husket fra kartet jeg hadde glemt igjen på hotellet, gikk jeg den korte veien til Stourbridge Road og stadionet med samme navn. Andy hadde tydelig gitt uttrykk for sin positive oppfatning av lokalbefolkningen: «Be careful down there, there’s lots of dodgy bastards around there». De hadde fortsatt ikke åpnet da jeg ankom, men det som derimot møtte meg var et noe snodig syn. Lye Town deler nemlig anlegget med den lokale cricketklubben, som visstnok er eier. Og nå var det cricketkamp i gang, samtidig som det ifølge skilt jeg passerte på veien var ølfestival i cricketklubbens lokaler. Det virket som om det var stor stemning der folk sto tettpakket oppe på området for uteservering, med utsikt ned mot cricketkampen. Når man kommer ned den lille stikkveien som fører til anlegget, ligger cricketklubben til venstre og Lye Town på høyre side, der de også har eget klubbhus. Men cricketbanen og fotballbanen går faktisk over i hverandre, slik at de når fotballkamper spilles må man rett og slett sperre av og markere «sidelinjene» med tau. Det som viste seg å være kveldens dommertrio sto utenfor Lye Towns klubbhus og snakket med nylig ankomne representanter fra Coventry Sphinx, før de noe bekymret var borte for å høre med cricketfolket hvor lenge de hadde igjen.

Billettluka/inngangspartiet hadde ikke åpnet ennå, så man ble anmodet om å vente i klubbhuset. Og med en Strongbow i hånda, dommertrioen på nabobordet og en Lye Town formann som svinset rundt, kunne jeg registrere at de fleste tidlige fremmøtte så ut til å gå under betegnelsen den eldre garde – og de resterende under betegnelsen «tørst». Under en røykepause fikk jeg et par ord med formannen som kunne opplyse om at publikumsantallet stort sett lå mellom 50 og 100+, ikke så galt måtte jeg innrømme. Lye Town er tross alt en liten klubb som for tiden hører hjemme i West Midlands (Regional) League Premier Division, som altså er Step 6 (eller nivå 10 totalt sett om man vil) og feeder til Step 5 ligaen Midland Alliance. Og det er nettopp i Midland Alliance at motstanderen Coventry Sphinx befinner seg.
På spørsmål om de hadde noen skjerf, fikk jeg det forventede negative svaret. Og en noe drikkfeldig utseende fyr som sto ved siden av føyde til at «I don’t think anyone wanna be seen wearing a Lye Town scarf anyway to be honest – not even in Lye!», før han med en manglende tanngard gliste rått av sin egen morsomhet.

Det dro seg etterhvert mot avspark, og etter å ha sikret meg et av de siste programmene for den nette sum av £1, betalte jeg meg inn. Og det første jeg så var en person i Swindon Town drakt, som viste seg å være en groundhopper. Man kommer inn bak det ene målet, og «tribunen» der er en noe merkelig konstruksjon med et buet tak som så noget rustent og tilfeldig – men dog morsomt ut. Bak det andre målet er det kun en gressvoll, mens man på venstre side sett fra inngangen har cricketbanen. Jeg tok plass på hovedtribunen på motsatt side, hvorfra jeg prøvde å danne meg et nogenlunde bilde av hvor mange tilskuere det var.
Det viste seg etterhvert å være 134 fremmøtte, og de fikk se en første omgang som ikke imponerte noen som helst. Tempoet virket innledningsvis å være høyere enn ferdighetsnivået, og det var en og annen komisk situasjon. Men innsatsen var det ikke noe i veien med. Coventry Sphinx var av de jeg hadde snakket med tippet som klare favoritter, da de mente nivåforskjellen skulle være betydelig.

Det var da også gjestene fra Coventry som hadde det meste av spillet, men det endte stort sett med halvsjanser og skudd utenfor. Lye Town hadde muligheten til å ta ledelsen da Scott Gennard kom seg inn i feltet og burde skutt, men istedet sendte han ballen ut til Tim Nicholls som skjøt over fra rundt 20 meter. Og ikke minst burde de tatt ledelsen etter rundt en halvtime, da Ash Greenaway lurte offside-fellen, men presterte å skyte høyt over. Gjestene virket å ha kontroll uten å skape det helt store, før Liam Kay fikk en kjempesjanse. Men for åpent mål presterte han å bomme på ballen fra 3 meters hold! Sphinx skulle muligens hatt en straffe rett før pause, da Luke Williams tydelig ble hindret i skuddøyeblikket av David Andrewartha. Dommeren vinket imidlertid spillet videre, og man tok pause på stillingen 0-0. I pausen snakket folk allerede om muligheten for avansement til neste runde og møte med vinneren av Nuneaton Griff – Stafford Town.

Andre omgang startet med et par halvsjanser til hjemmelaget, og Lye-folket må ha begynt å håpe på avansement. Men etter 61 minutter var det begynnelsen på slutten for de lokale heltene, da Ashley Jackson styrte inn fra kort hold til ledelse for gjestene. Og kun tre minutter senere smalt det igjen da Jack Edwards driblet seg fri i feltet, før han plasserte ballen i keepers høyre hjørne. Lye virket tomme for krefter, og nå herjet gjestene. Etter 72 minutter fikk Pavel Tomczak vende opp og skyte, og keeper Tom Harper kunne intet gjøre. Og nesten direkte fra avspark måtte Harper plukke ballen ut av nettet for fjerde gang, denne gang fra Luke Williams. 82 minutter var spilt da Jamie McAteer ble kreditert det femte. Skuddet fra Liam Kay gikk via kneet til McAteer og endte opp nede i hjørnet bak keeper Harper som var satt ut av spill.

Det var kanskje en befrielse for Lye Town da dommeren blåste av for full tid. De skal ha for innsatsen så lenge det varte, men det ble full sprekk den siste halvtimen og altså 0-5. Det skal forøvrig nevnes at det var langt flere som så kampen enn de 134 som blir nevnt som det offisielle tilskuerantall. Som nevnt var det nemlig Black Coutry Beer Festival i cricketklubbens lokaler og der var det langt flere enn 134 som sto og speidet utover mot fotballbanen mens musikken dundret ut fra lokalene og overdøvet totalt mangelen på steming på tribunene. Etter en pint i klubbhuset satt jeg kursen mot togstasjonen, men fant ut at jeg også hadde tid til et glass på puben Windsor Castle før jeg returnerte med tog til Birmingham Moor Street. På plattformen i Lye kom jeg i snakk med en annen person som hadde vært på kampen, som også viste seg å være en groundhopper. Jeg er ikke mann om å huske hvor vedkommende var fra, men muligens var han Leamington supporter. Vi hadde hvertfall en interessant samtale på toget til Birmingham Moor Street, før jeg måtte vise ham veien til Birmingham New Street hvorfra han skulle ha tog videre. Selv motsto jeg fristelsen til å gå ut på fredagslivet i Birmingham. Ikke noen liten bragd i seg selv, all den tid jeg ble fristet av et antall godt påseilede mennesker og lettkledde damer ute på byen mens jeg returnerte til hotellet.

Ground #47:
Lye Town – Coventry Sphinx 0-5 (0-0)
FA Cup Preliminary Round
Stourbridge Road, 19 August 2011
0-1 Ashley Jackson (61)
0-2 Jack Edwards (64)
0-3 Pavel Tomczek (72)
0-4 Luke Williams (74)
0-5 Jamie McAteer (82)
Att: 134
Admission: £3,50
Programme: £1

Dag 6: Lørdag 20.08.2011 Basingstoke Town – Sutton United

Når jeg kommer tilbake til Reading har jeg som tidligere nevnt nesten en følelse av å komme hjem, og etter halvannen times togtur fra Birmingham New Street kunne jeg gå den meget korte veien fra Reading stasjon for å sjekke inn på Ibis Hotel Reading. Kort tid etter gikk jeg inn på puben Monk’s Retreat, hvor jeg som ventet fant noen av Readings «fineste gutter». Reading skulle ta imot Barnsley, og alle var enige i at dette burde bli tre poeng. Selv skulle jeg bivåne en annen kamp, men det ble tid til snaue to timer i selskap med et par av Reading-gutta før jeg nok en gang satt meg på toget – denne gang med kurs for Hampshire og Basingstoke.

Etter et kvarters tid ankom jeg Basingstoke, hvor jeg valgte å ta taxi fra stasjonen ut til Basingstoke Towns hjemmebane. The Camrose må kunne sies å være ganske sjarmerende; dominert av den etter forholdene store Main Stand langs den ene langsiden, opphøyet og med to trapper som fører opp til sitteområdet. Jeg entret The Camrose med Main Stand til høyre for meg, og satt kursen mot klubbens bar bak det ene målet, via klubbsjappa hvor jeg sikret meg et skjerf. Det var allerede relativt mange der inne, og dagens gjester fra Sutton United var godt representert. Jeg kom i snakk med noen av de, og de uttrykte ikke overraskende stor lettelse over å være tilbake i Conference South – et nivå de mente var klubbens naturlige nivå. På spørsmål om ambisjoner for sesongen, virket det dog som de fleste ville være fornøyd med å konsolidere og havne midt på tabellen, for muligens å kunne nærme seg playoff senere.

Noen av de fremmøtte hadde også vært tilstede da jeg bivånet Cray Wanderers – Bromley i april, der hjemmeseier hadde sørget for at Sutton United rykket opp uten å spille selv. Gjestene hadde fått bakoversveis i sitt gjensyn med Conference South, da de hjemme på Gander Green Lane tapte hele 0-5 for Woking. De slo tilbake med 4-1 seier borte mot Tonbridge Angels i neste kamp, men jeg var noe usikker på hvor jeg hadde Sutton United. For vertene sin del hadde de en pre-season med tilsynelatende sterke resultater bak seg, og de to første ligakampene var også vunnet; 2-0 borte mot Eastleigh på åpningsdagen og 4-1 hjemme mot Weston-super-Mare. Og Basingstoke-folket mente å ha grunn til å håpe på nye tre poeng mot Sutton United.

Det var da også hjemmelaget som fra start hadde brorparten av spillet, i en kamp som ganske raskt viste seg å bli en fysisk batalje der det ved flere anledninger var ved å koke over for flere spillere. Etter voldsom brudulje med nærmere 20 spillere involvert, ble fire spillere belønnet med gult kort. Og mens Basingstoke hadde ballen mest, var det gjestene som etterhvert virket mest farlige foran mål på sine kontringer. Suttons Tony Taggart og Basingstokes Delano Sam-Yorke hadde muligheter til å gi sine respektive lag ledelsen, men istedet holdt det på å koke over igjen da Us keeper Kevin Scriven så ut til å bli skutt av en snikskytter på tribunen etter minimal kontakt med hjemmelagets Sam-Yorke, som fikk gult kort.

De siste minuttene før pause skulle vise seg å bli avgjørende for kampen. Hjemmelaget ble først tildelt straffespark, men Us-keeper Scriven hadde ingen problemer med å redde Tim Sills’ svake straffe. To minutter på overtid fikk gjestene et frispark som ble slått på lengste stolpe, hvor Sam Page hoppet høyest og headet inn 0-1 bak keeper Ashley Bayes. Grunnet de mange stopp i spillet var det likevel tid for Dragons til å utligne, og avslutningen fra David Pratt (!) var det ikke noe i veien med…men Kevin Scriven leverte en imponerende redning på hans volley, og gjestene fra Sørvest-London kunne gå til pause med ledelse.

Etter forfriskninger i pausen kunne de 424 tilskuerne se andre omgang begynne på samme måte, med mye kjemping og tøffe dueller. Shaun McAuley var muligens vertenes friskeste fremover, men etter å gått på et flott løp måtte han se avslutningen slått til corner av keeper Scriven, som gjorde en overbevisende kamp i Sutton-målet. Og gjestene var nære på å øke ledelsen, men Anthony Riviere sleivet avslutningen i stolpen etter flott forarbeid av Taggart.

Sutton United ble nå presset mer og mer tilbake, men det var en imponerende sterk defensiv opptreden av gjestene, og Basingstoke hadde tross sitt press store problemer med å komme til farligheter. Og med rundt kvarteret igjen så de ut til at gjestene satt spikeren i kista da Chris Piper ble spilt gjennom. Han kunne skutt selv, men passet til Craig Dundass som styrte ballen i hjørnet bål keeper Bayes, og 0-2!

Basingstoke skal ha kreditt for å ikke gi opp, og de malte på videre. Men det meste av tiden gikk nå med til at Sutton-keeper Scriven plasserte og re-plasserte sine utspill, noe som tok både ett og to minutter hver gang – selvsagt til stor frustrasjon for hjemmelagets spillere og fans. Etter n’te gang med uthaling av tid, fikk han da også til slutt se det gule kortet. Og kort etter holdt Jide Ogunbote på å redusere, men headingen ble reddet på streken av Riviere. Tre minutter på overtid var det igjen mølje i Suttons målområde, og Sam-Yorke kastet seg frem og satt inn redusering for The Dragons. De styrtet i angrep igjen og så ut til å ha en fin overgangsmulighet da dommeren blåste for full tid, og Sutton-folket kunne feire tre poeng og en flott arbeidsseier.

Jeg skulle tilbake til Reading, så jeg gikk for å finne bussholdeplassen mens jeg sjekket resultatene på mobilen og konstaterte at Reading hadde prestert å tape hjemmekampen 1-2 for Barnsley. Vel fremme ved Basingstoke stasjon, presterte jeg å glemme igjen kampprogrammet på bussen. Litt irritert over det satt jeg meg på toget tilbake til Reading og ringte min Reading-kompis «Banbury Chris» for å høre hvor de befant seg. Noe overraskende var de å finne på The Bugle, den mest rølpete puben i hele Reading. Med Basingstoke skjerf i gult og blått i hånda, ble jeg selvsagt fort offer for morsomheter om å være Oxford United supporter og lignende. Etterhvert fant vi ut at vi heller skulle bevege oss over til puben The Hope Tap, og forlot de lokale sullikene på The Bugle. Chris måtte senere gå for å rekke toget tilbake til Banbury, og et par av hans bekjente Millwall-fans bosatt i Reading ble etterhvert så slitsomme og skrytete at jeg valgte å heller oppsøke Reflex (80’s nattklubb som nå tydeligvis hadde byttet navn til noe annet siden sist jeg var der. Var det muligens Revival?).

Ground #48:
Basingstoke Town -Sutton United 1-2 (0-1)
Conference South
The Camrose, 20 August 2011
0-1 Sam Page (45)
0-2 Craig Dundas (78)
1-2 Delano Sam-Yorke (90)
Att: 424
Admission: £12
Programme: –

 

 

Dag 7: Søndag 21.08.2011 Swindon Town – Oxford United

Etter å ha fått dusjet av meg en mild hangover og sagt farvel til kvinnemennesket jeg våknet opp sammen med, gikk jeg den korte veien fra Ibis hotellet bort Friar Street og til Monk’s Retreat. Full english breakfast og to flasker j2o apple&mango ble inntatt, og dermed var jeg klar for en ny dag med nye sprell.
Jeg hadde i lengre tid pekt meg ut League Two oppgjøret Swindon Town – Oxford United denne dagen. Både på bakgrunn av at det ikke var mange andre kamper å velge i denne dagen, men også fordi det er et svært spesielt og heftig lokalderby.

Min Oxford-kompis Matt hadde vært på besøk i Norge et par uker før, og hadde lovet å sjekke opp billett for meg. Men da Oxford hadde solgt ut sin kvote på rekordfart, skulle det fort vise seg å bli vanskelig. De to erkerivalene hadde ikke møtt hverandre i serien på 10-15 år, og ingen var villig til å gi avkall på noen billett nå. Jeg bestemte meg derfor for å ringe Swindon for å bestille hjemme-billett, da det allerede var bestemt at kampen ville være «all ticket» – dvs ingen billettsalg på kampdagen. Jeg fikk da beskjed om at politiet nå hadde beordret stopp av billettsalg til personer som ikke hadde booket med Swindon Town tidligere eller hadde en Swindon-postadresse. Jeg forsøkte å forhøre meg med det jeg hadde av bekjente i bl.a Reading, som jo også er en av Swindons lokalrivaler. Ikke veldig overraskende var svarene negative: «Why would I ever book something with the scum?» var det typiske svaret fra Reading-folket. Noen dager før kampen, da jeg var på vei fra Sheffield til Boston, prøvde jeg igjen å ringe Swindon Town. Men svaret var like negativt nå, og det vanlige trumfkortet at man er fra Norge hjalp heller ikke. Tre dager før kamp våknet jeg imidlertid av en sms fra en bekjent av «Oxford Matt», som hadde en kompis som bodde i Devizes rett utenfor Swindon. Jeg fikk vedkommendes nummer, og han lovet å stikke innom og ordne en billett til meg.

Fra toget kunne jeg se en stor flokk Oxford-fans drikke på en pub ved Didcot Parkway. Og da jeg hoppet av toget i Swindon, ble jeg møtt av et imponerende antall snut på perrongen. Utenfor sto ytterligere eksemplarer av arten – både til fots, med hunder, og til hest. Det hadde gått rykter om at 3-400 casuals fra Oxford ville ta turen, og at Swindon ville stille med minst samme antall. I tillegg hadde det ikke akkurat lagt noen demper på rivaliseringen at Swindon-fans uken før hadde tatt seg inn på Oxfords Kassam Stadium og brent inn STFC i gresset! Puben tvers ovenfor stasjonen, som jeg var innom ved siste besøk hos Swindon Supermarine, var stengt. Og det skulle vise seg at det samme var tilfellet også med andre puber i nærheten. Jeg satt derfor kursen mot stadion med et årvåkent blikk søkende etter åpne puber på veien. En irsk pub var tydeligvis i ferd med å åpne, men min Oxford-kontakt kunne nå opplyse om at de drakk i utkanten av Swindon og etterhvert ville bli å finne på puben The Merlin. Jeg passerte derfor County Ground og fant frem dit. The Merlin var stappfull av Oxford-fans, og med et voldsomt antall snut utenfor. Dørvaktene informerte om at puben var full og at de ikke slapp inn flere, så jeg satt meg på muren utenfor og ventet…og ventet…og ventet.

Jeg fikk stadig meldinger om at de snart var på vei…bare gutta hadde drukket opp. Og til slutt ble The Merlin tømt og bortefansen ble med politieskorte masjert mot County Ground. Vi avtalte derfor å møtes utenfor stadion, og jeg benyttet tiden til å gå innom klubbsjappa for å sikre meg et Swindon-skjerf til samlingen, før jeg tok oppstilling utenfor for å vente på gutta som nå satt fast i trafikkkork. Plutselig eksploderte det i veien utenfor stadion da en gruppe Swindon-casuals hadde funnet en gruppe med likesinnede fra Oxford, og politiet hadde sitt fulle hyre med å spurte, gallopere og kjøre dit for å få sperret av veien og roe gemyttene. Det hele var over på et par minutter, men trafikken utgjorde et totalt kaos. Min Oxford-kontakt ringte og fortalte at han ble sluppet av oppe i veien grunnet korken, og omsider kom han gående et snaut kvarter før kampstart. Flere av Oxford-gutta hadde ikke hatt billett, men hadde satset på å bli sluset inn på borteseksjonen av politieskorten. Den planen hadde imidlertid slått feil da de kom for sent etter å ha blitt stående fast i trafikken.

Men å ha mottatt den kampbilletten jeg nok har slitt mest for å få tak i noen gang, entret jeg fiendens territorium i form av County Ground. Skjønt for en Reading-supporter var begge dagens motstandere for fiender å regne. 12.113 supportere hadde møtt frem for å bivåne lokaloppgjøret, og jeg fant min plass på Town End tidsnok til å se kampen bli sparket i gang.
Oxford-spiss James Constable var den mest omtalte spilleren i uken før kampen, der Swindon-folket tydeligvis forsøkte seg på litt psykologisk krigføring ved å hevde at Constable egentlig var Swindon-supporter! Og det var nettopp Constable som sørget for at gjestene tok ledelsen etter 12 minutter da han raget høyest og headet en cross fra Peter Leven i mål bak Swindons keeper Phil Smith. Hjemmelaget hadde frem til da sett noe shaky ut, og det var fullt fortjent at de gule tok ledelsen. Men scoringen førte til at Swindon reiste seg, og etter at både Matt Ritchie og Leon Clark hadde hatt halvsjanser, var de ajour etter 20 minutter, da Ritchie headet inn en hard cross fra Callum Kennedy. Noen minutter senere kunne Aden Flint gitt The Robins ledelsen, men hans heading ble blokkert av Oxford-forsvarer Michael Duberry som så ut til å dukke opp som troll i eske for å hindre scoring. Swindon hadde nå tatt over, og presset på uten å skape det helt store. Og etter 43 minutter dukket Constable opp igjen. Denne gang var det Leven som slo et frispark fra hjørnet av 16-meteren. Phil Smith kunne kun parere skuddet, som rikosjerte i brystet på Constable og inn i mål. Gjestene kunne dermed ta pause med ledelse. Skjønt før dommeren blåste for pause, var det tid til en dose håndgemeng med 20 spillere involvert. Det var ellers ikke bare på banen det gikk hardt for seg. Ved en anledning ble det tydeligvis foretatt arrestasjoner i borteseksjonen på motsatt side. Og på Arkells Stand til venstre for meg brøt det ut full slåsskamp tidlig i første omgang, i forbindelse med kampens første mål, og med anslagsvis 10-15 personer involvert. For øvrig kan jeg opplyse om at jeg senere har lest at det alt i alt «kun» var 12 arrestasjoner denne dagen, så det kan ikke ha vært altfor galt tross alt.

Andre omgang startet i et høyt tempo, slik som den første. Og det ble drama relativt tidlig i omgangen, da en Oxford-spiller så ut til å bli felt på vei inn i 16-meteren. Dommeren vinket spillet videre til store protester fra bortelaget, og Swindon benyttet anledningen til å gå rett i angrep…for så å bli nektet scoring av en offside-avgjørelse der flagget kom opp meget sent. Swindon-manager Paolo Di Canio lot sin vrede gå utover dommeren, og ble sendt på tribunen. Personlig må jeg si jeg har meget blandede følelser med å se Di Canio som manager for Swindon Town. På en side har jeg alltid hatt meget stor sans for Di Canio som spiller, som en av få utlendinger. Dette til tross for at han gjorde kardinalfeilen å spille for et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt jeg ikke engang vil omtale ved navn – noe han visstnok senere faktisk har angret på! Men å se ham som manager for en av Readings argeste rivaler jeg har lite til overs for, det er noe snodig. På en måte ønske jeg Di Canio lykke til, men helst ikke Swindon Town.

 

Kampen fortsatte uten den gamle Lazio-helten på sidelinjen, og Swindon hadde en gedigen sjanse til å utligne. Men Leon Clarke presterte å skyte over da han kom alene med keeper Ryan Clarke. Gjestene ble nå liggende stadig dypere, og Swindon fikk trille ball uten at de skapte det helt store i sin jakt på utligning. Istedet holdt Constable på å sikre seg matchballen, men Swindons keeper Smith fikk slengt seg så lang han var og hindret hat-trick og mulig punktering av kampen. På motsatt side fikk Ritchie sjansen på overtid, men et hardt skudd ble holdt på glimrende vis av Oxfords keeper. Lander Gabilondo fikk vertenes siste mulighet da han over 5 minutter på overtid fikk ballen på hjørnet av 5-meteren. Hans skudd gikk imidlertid høyt over, og dommeren blåste for full tid og sluttresultat 1-2. Borte hos de 2.707 gule på motsatt side fra der jeg sto, var det ville gledesscener der de feiret Oxford Uniteds første seier i Swindon siden 1973!

Jeg hadde ingen grunn til å henge rundt i Swindon, så jeg la snart ut på gåturen tilbake til Swindon stasjon. Men ikke før jeg hadde tatt en kikk på den merkelige flomlysmasten som på motsatt ende av Town End  fra der jeg sto faktisk stikker gjennom tribunetaket. En herlig detalj!  Toget tok meg tilbake til Reading, hvor jeg plukket opp Non League Paper og Football League Paper.

Ground #49:
Swindon Town – Oxford United 1-2 (1-2)
League Two
County Ground, 21 August 2011
0-1 James Constable (12)
1-1 Matt Ritchie (20)
1-2 James Constable (43)
Att: 12,113
Admission: £19
Programme: £3

 



Dag 1: Mandag 15.08.2011 New Mills AFC – Newcastle Town

Endelig var tiden kommet for å bruke skattepengene på nok en etterlengtet tur til balløya, og da flyet mitt landet på Heathrow mandag morgen, signaliserte det starten på en ambisiøs rundreise.
Heathrow var ingen geografisk ideell flyplass for hverken ankomst eller avreise. Men summen av pris, tilgjengelighet og ikke minst avganger gjorde valget enkelt, og etter en tur med Heathrow Express toget til Paddington og påfølgende tur med tuben, satt jeg snart på toget fra London St.Pancras til Sheffield.
Ved ankom stålbyen gikk jeg for å sjekke inn på Ibis hotellet jeg hadde booket for natten, og ettersom jeg bodde der ved forrige Sheffield-besøk husket jeg nå veien forholdsvis godt. Siden jeg hadde booket og forhåndsbetalt uten avbestillingsmuligheter, betalte jeg kun meget rimelige £24,50 pr natt. Etter en visitt fra en venninne, tok vi turen innom puben The Bankers Draft for en matbit og forfriskninger. Etter en lengre prat tok vi omsider avskjed da det var på tide for undertegnede å sette kursen mot reisens første kamp.

Toget sneglet seg stadig høyere opp i høylandet, og omgivelsene minnet mer og mer om den britiske TV-serien “Emmerdale”. Da jeg omsider steg av på New Mills Central i Derbyshires Peak District, var det i meget idylliske omgivelser jeg bega meg utpå den rundt 15 minutters gåturen opp til Church Lane. Der skulle de to siste sesongers mestre i North West Counties League gjøre opp om poeng i Northern Premier League Division One South. Newcastle Town hadde jo hatt en meget imponerende debutsesong på dette nivået forrige sesong, men etter en soleklar andreplass bak Barwell måtte de se seg slått i playoff. Jeg var derfor spent på om de kunne se like gode ut denne sesongen, samt om New Mills kunne være i stand til å kopiere gjestenes prestasjon fra forrige sesong.

Etter å ha slitt meg opp den siste bakken og svingt inn Church Lane, så det ganske forlatt ut. Et lite sekund lurte jeg bekymret på om kampen var utsatt uten min viten, men jeg så raskt et hode som stakk ut en åpning i gjerdet. Jeg betalte £6,50 for inngang og £1,50 for et program som viste seg å være overraskende velfylt og interessant. Deretter ble jeg stående og slå av en kort prat med vedkommende som betjente inngangen, og han lovet å prøve å lete frem et skjerf til meg hvis han husket hvor de hadde blitt lagt.

Jeg forsvant dermed inn i baren, hvor jeg satt meg ned med programmet og en pint cider. Der kom jeg raskt i snakk med noen lokale, og forhørte meg om deres forhåpninger for sesongen. Det syntes som om de ville være fornøyd med i første omgang å havne på midten av tabellen og godt unna nedrykk, samtidig som de kanskje håpet å kunne kikke oppver mot playoff-sonen. Jeg ble for øvrig fortalt at den tradisjonelle lokalrivalen er Glossop North End, «rett på andre siden av den åsen der». Det var da også noen tilreisende fra Newcastle Town blant de 164 fremmøtte, men jeg fikk egentlig aldri surret meg til en lengre samtale med noen av de. Men jeg fikk med meg at de siden i fjor har mistet både manager og en haug med spillere til Stafford Rangers, og at de ikke var spesielt optimistiske med tanke på noen reprise av fjorårssesongen. De hadde dog vunnet sin første kamp 2-0 hjemme mot Belper Town. Hjemmelaget på sin side hadde kastet bort en tomålsledelse borte mot Quorn i første kamp, etter at Leicestershire-laget hadde sikret uavgjort og 2-2 med to sene scoringer – og med kun 10 mann på banen.

Dagens kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton (etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant), og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringles raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket i pausen allerede om et mulig “årets mål”! Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers-keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon. Han scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av hjemmesupporterne tilbød seg å gi meg sitt skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys. Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lanes eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget var nære på å utligne ved målscorer Anthony Field umiddelbart etter oppstart, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Etter 58 minutter kunne han imidlertid ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks.

New Mills kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton (etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant), og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringles raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket i pausen allerede om et mulig “årets mål”! Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers-keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon. Han scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av hjemmesupporterne tilbød seg å gi meg sitt skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys. Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lanes eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget var nære på å utligne ved målscorer Anthony Field umiddelbart etter oppstart, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Etter 58 minutter kunne han imidlertid ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks.

 

Ground #44;
New Mills AFC – Newcastle Town 4-2 (1-2)
Northern Premier League Division One South
Church Lane, 15 August 2011
0-1 Anthony Malbon (pen, 6)
1-1 Antony Field (32)
1-2 Anthony Malbon (40)
2-2 Dean Crowe (58)
3-2 Daniel Douglas-Pringle (67)
4-2 Dean Crowe (91)
Att: 164
Admission: £6,50
Programme: £1,50



Dag 2: Tirsdag 16.08.2011 Boston United – Histon

Tidlig på formiddagen satt jeg meg på toget fra Sheffield, og etter et togbytte i Nottingham befant jeg meg rundt to og en halv time senere i Boston, sør i Lincolnshire. Ved hjelp av mitt medbragte kart printet ut fra Google Maps fant jeg snart frem til White Hart Hotel. Det ciste seg å være en meget flott bygning idyllisk beliggende ved bredden av elva Witham som renner gjennom byen.

Da rommet mitt ennå ikke var klart, satt jeg fra meg bagen og gikk over veien til Wetherspoons-puben Moon Under Water for å få i meg litt føde mens jeg ventet. Deretter tok jeg en spasertur rundt i sentrum, som før øyeblikket dessverre var preget av omfattende veiarbeid. Tilbake på hotellet fikk jeg endelig sjekket inn og tatt meg en dusj, før jeg gikk ut for å finne meg en internettcafe. Der ble dagens spill satt, blant annet med hjemmeseier i kveldens utvalgte kamp – noe som senere skulle vise seg å koste meg en heftig gevinst.

Jeg  satt ganske tidlig kursen mot Boston Uniteds stadion, som jeg til tross for det nye sponsornavnet Jakemans Stadium velger å fortsatt kalle York Street. Billett til £12 ble kjøpt fra billettluka, før jeg byttet ytterligere £3 mot et program av fullgod Football League standard. Baren Pilgrims Lounge på utsiden av stadion hadde nettopp åpnet, og som vanlig ble programmet studert nærmere over en pint med cider mens et og annet blikk ble kastet mot skjermene med Sky Sports.

Boston United var bookmakernes favoritt til tittelen før sesongstart i Conference North, og det var tydelig at også supporterne har høye forventninger til den gamle liga-klubben. De jeg snakket med ga hvertfall uttrykk for at de forventer minst playoff – og helst direkte opprykk. Etter påfyll av gyllen nektar stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, før jeg fant min plass på Town End Terrace (nå om dagen kalt Jakemans Stand). Dette var en ståtribune etter min smak, og jeg fikk i det hele tatt raskt et positivt inntrykk av York Street. Det er et herlig, klassisk fotballstadion med beliggenhet i sentrum., og vi har de siste årene (ikke minst i Football League) dessverre sett altfor mange slike anlegg forsvinne til fordel for sjelløse og anonyme “plast-anlegg” med alt annet enn sentrumsnær beliggenhet. I så måte var York Street et virkelig forfriskende bekjentskap som kan anbefales på det varmeste.

Dagens motstander var Histon, fra den nordlige utkanten av Cambridge. The Stutes hadde den siste tiden vært gjenstand for en del usikkerhet, og de fleste regnet med at det ville bli tre poeng for hjemmelaget.
Men hovmod står for fall, og av de 1222 fremmøtte var det de 31 fra Cambridgeshire som etter 4 minutter kunne juble. Dan Holman sørget for 0-1 da han fra kort hold styrte inn et innlegg bak Pilgrims-keeper Paul Bastock. Hjemmelaget produserte en rekke cornere, men det ble med halvsjanser inntil 26 minutter var spilt. Laurie Dudfield headet ned til Marc Newsham som utlignet med et hardt skudd Stutes-keeper Jorg Stadelmann ikke hadde særlig mulighet til å gjøre noe med. Stadelmann sørget for at 1-1 sto seg til pause, med flotte redninger på skudd fra både Kevin Holsgrove og målscorer Newsham.

Pausen ble brukt til å nyte nikotin, da vaktene rett og slett sto ved utgangen og delte ut «røyke-pass» til de som ville ut i gatene for å røyke. Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med hjemmelaget som styrte kampen. Og det virket som det kun var et tidsspørsmål før 2-1 målet ville komme. Men så var det denne Stadelmann da… Han hindret scoring tidlig i omgangen da Dudfield forsøkte seg, og litt senere var han igjen i veien da Ben Milnes’ skudd forandret retning og så ut til å gå inn. Hjemmelaget ropte på straffe da et skudd fra Holsgrove tilsynelatende ble blokkert av en Histon-arm, men dommeren var ikke enig, og Pilgrims måtte ta til takke med 1-1 og poengdeling.

Ett poeng mer enn mitt Reading fikk på besøk i Portsmouth, kunne jeg konstatere – og til alt overmål var det vår gamle spiss Dave Kitson som var eneste målscorer. Vel, etter en post-match pint i Pilgrims Lounge satt jeg kursen mot White Hart Hotel via et fortsatt åpent supermarked. Og elva Witham som ved min ankomst ikke hadde vært mye å skryte av, hadde nå en langt mer imponerende vannstand.

Ground #45:
Boston United – Histon 1-1 (1-1)
Conference North
York Street, 16 August 2011
0-1 Dan Holman (4)
1-1 Marc Newsham (26)
Att: 1,222
Admission: £12
Programme: £3



 Dag 3: Onsdag 17.08.2011 Worksop Town – Stafford Rangers

Etter en frokost på puben Moon Under Water, fortsatte dagen med en omvendt reise fra dagen i forveien. Med togbytte i Nottingham kom jeg tilbake igjen til Sheffield, hvor jeg nok en gang sjekket inn på Ibis Sheffield City Centre. Etter å ha surret rundt noen timer i Sheffield, satt jeg meg igjen på toget for å ta den snaue halvtimes turen over grensen til Nottinghamshire og ned til Worksop. Det var ikke helt enkelt å se ut fra kartet hvilken side av stasjonen jeg befant meg på, så jeg stakk innom puben The Mallard i stasjonsbygget. Der ble jeg pekt ut riktig retning, men ikke før jeg hadde lesket strupen med en pint Strongbow.

Jeg har en stund hatt lyst til å besøke Worksop Town, med de har siden 2008 spilt sine hjemmekamper utenfor Worksop. Først hos Hucknall Town, deretter hos Ilkeston Town, og sist hos nabo Retford United der de hadde avtale om å spille ut inneværende sesong. Men da det før sesongstart ble klart at de nå ville returnere til Worksop og Sandy Lane, blinket jeg meg fort ut denne kampen. Og etter en kort spasertur fra The Mallard og togstasjonen, ankom jeg Sandy Lane – eller Babbage Way for de som måtte foretrekke det. Etter å ha betalt meg inn og gått til anskaffelse av et program til £2, oppsøkte jeg klubbsjappa hvor jeg valgte meg ut et av de to skjerf-typene de hadde til salgs. Deretter satt jeg kursen mot baren, men ble i tvil og måtte spørre en vakt da inngangsdøren var merket «players and officials only». Inne i klubbhuset hadde var det en flott bar som møtte meg, og Sky Sports Soccer Special ble vist på storskjermer.
Ytterligere forfriskninger ble bestilt, før jeg kom i prat med et par av hjemmelagets supportere. De kunne by på en historie mer oppsiktsvekkende og frustrerende enn jeg hadde innbilt meg. Jeg har nemlig vært av den oppfatning at Sandy Lane har vært under oppussing. Men såvidt jeg forsto de riktig, er nemlig situasjonen denne:

Worksop Towns gamle eier og styreformann Howard Raymond kastet ut Worksop Town fra Sandy Lane så godt som uten noen forklaring, etter å ha solgt klubben men holdt på eierskapet i banen. Videre solgte han stadion til Peter Whitehead, eier (og manager!!) i klubben Sheffield Parramore (tidligere Parramore Sports FC). Whitehead flyttet så Parramore til Worksop under nytt navn – Worksop Parramore! Denne klubben befinner seg nå i Northern Counties East Division One, etter å ha vunnet Central Midlands League Supreme Division i fjorårssesongen. Uansett var det tydelig av interiør etc i klubbhuset at det nå tilhører Worksop Parramore, med bl.a inngravert klubbnavn og -logo på et kjempespeil bak bardisken. Og Worksop Town betaler visst nå en meget stiv pris for å få lov til å spille på Sandy Lane. Anlegget omtales forøvrig ikke offisielt omtales som Sandy Lane, men snarere som Windsor Food Service Stadium. Et hårreisende navn som ga meg vond smak i munnen, og navngitt etter firmaet Windsor Food Service, som eies av ingen ringere enn…Worksop Parramores eier og manager, Peter Whitehead. Tragisk! Dette er hvertfall slik jeg forsto situasjonen, og dersom jeg har oppfattet det riktig, er det jo egentlig bare enda et argument for min påstand om at klubber bør «eies» av lokalsamfunnet rundt klubben, og at personlig eierskap burde forbys. Imidlertid skal det nevnes at noen supportere jeg snakket med var takknemmelige ovenfor Whitehead for at klubben i det hele tatt kunne flytte tilbake til hjembyen.

Det ble også litt snakk om supporternes forhåpninger for sesongen. Og da jeg ymtet frempå at klubbens kanskje naturlige nivå kunne vært Conference North var de fleste enige om at de hadde forhåpninger om å hvertfall nå playoff, og kanskje kjempe om opprykk. «Why not?» som de sa. Det ble også tid til en prat med et par av de fremmøtte fra Staffordshire, som virket noe mer nøkterne. De påpekte at de hadde et totalt nytt lag sammenlignet med i fjor, og kanskje kunne trengte denne sesongen på å stabilisere seg først. Og ganske riktig kunne jeg i dagens program se at ikke mindre enn 13 (!!) av Stafford Rangers’ spillere hadde fulgt manager Greg Clowes fra Newcastle Town før sesongen.

Begge lagene hadde gått på tap i serieåpningen. Hjemmelaget tapte 0-3 borte for Kendal Town, mens gjestene tapte 0-2 hjemme for FC United of Manchester. Det tok ikke mer enn 6 minutter før tigrene sørget for hjemmejubel etter flott forarbeid av Jamie Jackson. Han kom seg fri på kanten, og slo inn fra dødlinja til Mark Hudson som bredsidet ballen i mål bak gjestenes keeper Danny Read. Stafford Rangers fikk sin første ordentlige sjanse etter drøye kvarteret, da en cross fra Luke George ble headet mot mål av Chris Budrys. Men Worksops keeper Jon Worsnop (ja, faktisk!) så ut til å gjøre en imponerende «flyvende» enhåndsredning. På motsatt side var hjemmelaget noe uheldige som ikke økte ledelsen da både Luke Shields og Jamie Jackson fikk sine forsøk blokkert på eller like utenfor streken. Og da Worsnop igjen hindret utligning fra Luke Chapman, gikk lagene til pause med nokså fortjent hjemmeledelse 1-0.

Etter forfriskninger og en kikk på Sky Sport, var det klart for andre omgang. Selv om hjemmelagets Luke Shields hadde den første skikkelige sjansen, som ble reddet mesterlig av Danny Read, var det nå gjestene som tok kontrollen. Og etter 58 minutter kom utligningen da Chris Budrys vendte og fintet vekk tigrenes unge forsvarer Marc Roberts før han plasserte ballen til side for keeper og i mål. Like etter rev gjestenes Liam Shotton seg fint fri, men skuddet gikk utenfor. Som i første omgang skapte Worksop noen farligheter på lange innkast fra Marc Roberts. Begge lagene kunne sikret tre poeng på slutten. Først hadde gjestene muligheten, men Neville Thompson valgte å skyte med innbytter Sean Kinsella langt bedre plassert – og skuddet ble reddet til en resultatløs corner. Og med kun et par minutter igjen av ordinær tid, fikk vertene en stor mulighet til å sørge for Tigers-jubel. Etter flott forarbeid igjen av Jamie Jackson, havnet ballen hos Mark Hudson som kunne avslutte fra 10 meter. Men Rangers-debutant Lee McAnulty forstyrret Hudson nok til at skuddet gikk over mål, og de 456 fremmøtte kunne konstatere at kampet ebbet ut med 1-1 og poengdeling.

Jeg hadde ikke noe bråhast med å komme meg avsted, så jeg tok både en og to pints i klubbhusets bar. Der slo jeg av en prat med noen supportere, ansatte og spillere før jeg gikk tilbake til jernbanestasjonen for å ta toget tilbake til Sheffield. På veien tilbake kunne jeg reflektere over en absolutt hyggelig opplevelse, men mest av alt følte jeg en voldsom frustrasjon over den situasjon en av verdens eldste klubber (Worksop Town er stiftet i 1861) har havnet i med tanke på eierskap og baneforhold.



Ground #46:
Worksop Town – Stafford Rangers 1-1 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
Sandy Lane, 17 August 2011
1-0 Mark Hudson (6)
1-1 Chris Budrys (58)
Att: 456
Admission: £10
Programme: £2



Dag 4: Torsdag 18.08.2011 Fotballfri i Cambridge
Torsdag er ingen stor fotballdag på balløya, og uten noen kamper på programmet tillot jeg meg en formiddag i søvnens tegn før jeg etterhvert satt meg på toget sydover. Etter togbytter i Doncaster og Stevenage ankom jeg Cambridge, hvor jeg hadde avtalt å treffe en venninne. Etter en pitstop på The Anchor pub for å få litt føde, praiet jeg en taxi og satt kursen utover Newmarket Road. En hyggelig kveld ble tilbragt med min venninne Emma, før det til slutt ble litt søvn. Dagen etter sto en ny dag med tog og fotball på programmet.

 

 



Dag 7: 23.04.2011 FC Halifax Town – Mickleover Sports

Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford City-supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at vi ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men jeg ble snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11. mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har sett bilder og lest en del om det tidligere, men det er noe ganske annet å høre det fra en som var der og opplevde det

Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax, der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen, ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax-supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om mulighetene for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun låste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt. Det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league på denne turen virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax-flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så på sin side utrolig flott ut. Jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den, og forsøkte forestille meg hvordan det stemningen var der da det fortsatt var en ståtribune. Dessverre har sjelden vært i bruk de siste par sesongene med spill på såpass lave nivåer, og dessverre var den ikke overraskende ubenyttet også i forbindelse med denne kampen.

Halifax var jo allerede mestre og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget opplyst om at overrekkelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt. Hjemmelaget hadde som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen, og var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de – det er David og Goliat og vel så det.

Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy som utmerket seg mest tidlig i kampen. Scott Hogan på den andre kanten stjal derimot mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang godt med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover-backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom, og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner. Han burde kanskje kanskje avsluttet selv, men passet i stedet til Danny Holland som sendte ballen over mål.

I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. “7…3…8…”. Dette hørtes da kjent ut tenkte jeg, og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det en ansatt som igjen kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst! Og ikke minst dekket det inn en del av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene.

Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Ikke at han hadde vært usynlig i første omgang – tvert imot. Men jeg skulle i andre omgang bli vitne til et imponerende show. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselrasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer… Gjestene på et sjeldent angrep, og Keiran O’Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en hands fra Halifax-forsvarer Mark Bower, men Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover-forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, og der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etterhvert havnet litt i skyggen av Vardy, men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter, var de samme involvert igjen da Hogans pasning fant Holland som skrudde ballen glimrende i mål fra utenfor 16-meteren. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyde med ett poeng, og brukte enhver anledning til å drøye tiden. De siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax-spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri helt fornøyd med plasseringen av ballen og måtte så klart frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen – nok til å få slått den til corner.

 

Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2.404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige advarsler. 5-10 minutter etter at spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir der dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.

Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der tok jeg taxi til Barton Villa, som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min – noe jeg ikke hadde noe imot. “Mr. Johansen” sto det på konvolutten som var dyttet inn i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George’s Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i startfasen av sine karrierer. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham-kompiser i Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.

 

Ground #40:
F.C. Halifax Town – Mickleover Sports 1-1 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
The Shay, 23 April 2011
0-1 Colin Hoyle (pen, 57)
1-1 Danny Holland (74)
Att: 2,404
Admission: £11
Programme: £3,50



Dag 8: 24.04.2011 Fotballfri i Manchester (m/ Old Firm på TV)

Det var tid for en hviledag, og jeg tok taxi til stasjonen hvor jeg tok tog den korte veien inn til Manchester. En meget kort togtur senere sjekket jeg inn på Copperhead’s Hotel, strategisk plassert rett ved siden av Salford Central jernbanestasjon. Jeg vurderte å reise opp til Bolton for å se Bolton – Arsenal, men det fristet overhodet ikke i det hele tatt. Derfor tok jeg heller en spasertur inn til Deansgate hvor jeg satt meg ned på en Wetherspoons for litt flytende og fast føde. Jeg hadde håpet at de også skulle vise dagens Old Firm kamp, men jeg ble i stedet henvist til et sted vegg i vegg, som så ut til kun å bestå av en døråpning og en trapp. Trappen ledet imidlertid til en biljardsalong og bar i andre etasje, og her viste de ganske riktig kampen som straks skulle starte. Jeg slo meg ned med en pint for å kose meg med Rangers-seier over de ekle grønn-hvite. I stedet skal Rangers takke keeper Allan McGregor for at det i det hele tatt ble ett poeng. Noen av de biljardspillende gjestende sendte undrende blikk i min retning der jeg var temmelig engasjert.. Jeg var ikke på det tidspunkt veldig optimistisk med tanke på Rangers’ vegne hva serien angikk, men heldigvis skulle det få en lykkelig slutt med Ce*tic-tap i Inverness.

Jeg forlot åstedet og vandret nedover Deansgate igjen, mens jeg etter en siste vurdering en gang for alle slo fra meg muligheten for Bolton-tur. Jeg valgte i stedet å gå til innkjøp av solide doser j2o apple/mango og McCoys «flame grilled steak» crisps, og en like solid bunke aviser. Dermed ble det en ettermiddag i hotellsenga med Football League Show i reprise på TV, og senere Match Of The Day. Kvelden ble avsluttet med en tur ut for å hente litt takeaway, og TV-film i hotellsenga. Lazy days..

 

Dag 9: 25.04.2011 Macclesfield Town – Southend United

Jeg våknet uthvilt og klar for turens siste hele dag, og etter en frokost på Manchester Piccadilly satt jeg meg på toget til Macclesfield. Ved ankomst valgte jeg å ta en taxi til Golden Lion pub, hvor jeg satt meg ned med mine medkjøpte eksemplarer av Non League Paper og Football League Paper – og selvsagt en pint med Strongbow mens jeg ventet på at kompiser fra Southend skulle ankomme.

Jeg hadde avtalt med Gareth å overraske Scott, skjønt jeg vet ikke hvor overrasket han var da han kom inn og fikk se meg. Oppdateringer på Facebook har nemlig en tendens til å avsløre din tilstedeværelse. Men etter et hyggelig gjensyn og halvannen times tid med hygge i pubens hage, gikk vi ned mot Moss Rose

De aller fleste delte min skuffelse over at de valgte å ikke åpne ståtribunen Silkman End som vanligvis huser bortefolket, men i stedet plasserte alle på Alfred McAlpine Stand. Det skuffende fremmøte på kun 1.427 tilskuere fikk skylden, og de som holdt seg hjemme gikk vel heller ikke glipp av noe særlig.

Et  Southend uten noe å spille for og et Macclesfield som fortsatt kjempet for tilværelsen i League Two leverte en slett forestilling. Gjennomgangsmelodien var balltap i midtbaneleddet fra begge lag, og det var stort sett en dørgende kjedelig forestilling.

Vi moret oss en periode mer med å le av denne lokale figuren (bildet over) som foretrakk en alternativ måte å se kampen på – selv da vaktene ved pause spurte om han ville komme inn gratis. Men ved nærmere ettertanke var kanskje han den smarte? Han fikk hvertfall lov til å både røyke og drikke sin Stella fra sin utkikkspost. Balltap i midtbaneleddet ble fulgt opp av håpløst forsvarsspill og gratissjanser som igjen ble misbrukt. Toppscorer Barry Corr hadde muligheter for Southend, mens publikumsfavoritten Bilel Moshni stoppet hjemmelagets Tyron Barnett i siste liten.

Jeg tror jeg nøyer meg med å si at Southend kanskje kanskje var best og hadde de fleste «farlighetene», mens Macclesfield kom absolutt nærmest da de traff toppen av tverrliggeren rett før slutt. En kjedelig kamp sluttet 0-0, og Macclesfield var fortsatt ikke helt sikre selv om det skulle mye til for at de skulle rykke ned nå…noe de for øvrig ikke gjorde.

Southend-folket hadde lang vei hjem, og vi tok farvel da jeg gikk innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf før jeg gikk tilbake til Macclesfield stasjon. Tilbake ved Salford Central ble det takeaway, snop fra Waitrose, fotballaviser og ny episode av Football League Show på TV før jeg la meg for å få litt søvn før en tidlig retur til Norge dagen etter.

Ground #41:
Macclesfield Town – Southend United 0-0 (0-0)
League Two
Moss Rose, 25 April 2011
Att: 1,427
Admission: £18
Programme: £2,50