Dag 8: Lørdag 29.09.2012: Marlow – Slimbridge

 

Jeg skulle gjerne dratt meg litt lenger, men jeg hadde et tog å rekke. Og etter en dusj var jeg våken og klar for frokost. Jeg hadde avtalt å møte den norske Ipswich-supporteren til frokost klokka 8, og vi ble enige om å bestille taxi til halv ni. Jeg skulle nemlig med 09.00 toget til Reading, mens han skulle ha toget til Sheffield 12 minutter senere for å bytte mot Barnsley. Det var tydelig at fredagens kamp hadde tiltrukket seg flere fotball-reisende fra Norge, for i tillegg til en gruppe nordmenn observert bak oss på tribunen kvelden før, ble det nå snakket norsk også på nabobordet mens frokosten ble intatt. Det ble akkurat tid til en røyk før taxikusken svingte rundt hjørnet, og etter en kort prat på stasjonen skilte vi lag og gikk til hver vår perrong.

Litt over halv elleve hoppet jeg igjen av toget i Reading, og gikk den korte veien for å sjekke inn på Ibis hotellet på Friar Street. Etter litt telefonisk kontakt med noen av Reading-gutta, møtte jeg en kompis utenfor Coral’s betting-sjappe et steinkast unna, før vi gikk de fem minuttene til puben Queens Arms. Der hadde en god gjeng allerede begynt å samle seg, mens mange flere var på vei. Det var mange gamle venner og kjente å hilse på og snakke med, og praten gikk om løst og fast med godt drikke og i godt selskap. De fleste skulle på Readings hjemmekamp mot Newcastle United, bortsett fra noen få utestengte og et par som hadde andre planer. For min egen del sto det intet Premier League oppgjør på menyen, men snarere en utflukt til Marlow. Ved planlegging viste det seg at det innebar togbytte i Maidenhead, men jeg ble meget overrasket over at toget derfra den korte veien til Marlow tok bortimot halvtimen! Min Reading-kompis Nick, som bor i Marlow og jobber i Maidenhead, mente en taxi ikke ville koste noe mer enn £10, så jeg vurderte derfor et litt senere tog fra Reading til Maidenhead for å få litt ekstra tid på puben med gutta i Reading. Men tiden flyr i godt selskap, og plutselig fant jeg ut at jeg begynte å få dårlig tid. Etter noen få minutters rask gange til Reading stasjon fikk jeg hoppet på et perfekt timet tog med Maidenhead som neste stopp. Den asiatiske drosjekusken som skulle kjøre meg til Marlow forsto tydeligvis knapt engelsk, men snart var vi på vei til Marlow. Det er uvisst om han tok en omvei for å lure meg, men etter en lengre tur enn forventet kjørte vi etter et kvarters tid inn i Marlow. Der presterte han å stoppe ved en offentlig fotballbane uten noe som helst annet som kunne minne om tribuner, garderober eller andre bygg. Jeg måtte ut med mitt utprintede kart og peke ut hvor vi skulle, og han kaklet snart uforståelig i vei over radioen før han omsider fikk et tilsynelatende eureka-øyeblikk og fikk satt kursen mot Oak Tree Road. Herfra svingte vi inn oppkjørselen til Alfred Davis Memorial Ground, og jeg gjorde opp regningen som kom på £15.

Det var fortsatt drøye tre kvarter til avspark da jeg betalte meg inn med £6. Ytterligere ett pund ble byttet bort mot et program for dagen, før jeg vendte nesa mot klubbhusets bar mens jeg sendte beundrende blikk opp på den flotte perlen av en hovedtribune – bygget i 1931. Med en pint Thatcher’s Gold i hånden kunne jeg ta en nærmere kikk på programmet og studere tabellen før dagens toppoppgjør i Hellenic Leagues øverste divisjon. Tittelfavoritt og serieleder Marlow var vertskap for de ubeseirede tabelltoerne Slimbridge, og en gruppe eldre entusiaster erkjente at umiddelbart opprykk tilbake til step 4 er alfa og omega for hjemmelaget denne sesongen. På spørsmål om eventuelle konkurrenter til tittelen ble Witney Town klart hyppigst nevnt; langt hyppigere enn dagens gjester som mer ble nevnt som en outsider. Kanskje ikke så overraskende etter en kikk på terminlisten, som viste at Marlow på septembers første dag besøkte Witney og fikk 1-5 i sekken i Oxfordshire.

To gamle travere i gruppen viste seg å ha rik kunnskap om fotballen i området. De to var begge Wycombe Wanderers-supportere som hadde flyttet til Marlow, og som nå fulgte sistnevnte tettest. En av de hadde til og med fortid som Wycombe-manager fra non-league tiden. De virket sjokkerte over at en nordmann kom hit med en slik reiserute som jeg denne gang hadde, og hev seg begeistret over Wycombe-kapittelet i boken min uten å skjønne stort mye annet enn navn etc. Det nærmet seg avspark, og jeg fulgte de to ut da de ville introdusere meg for klubbens formann Terry Staines, som viste seg å være en meget trivelig fyr. Etter å ha tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder, stilte jeg meg sammen med de tre for å bivåne kampen som var ved å starte.

Marlow hadde etter forrige sesong sikret seg Reading Towns manager Mark Bartley, som igjen har tatt med seg bortimot rubb og rake av spillerne derfra. Dette kan vel også være litt av forklaringen på Reading Towns dårlige sesongstart. Uansett var vel de gamle Town-spillerne i overtall i Marlows startellever. Min kompis Nick hadde nevnt at en av hans beste venner spilte på Marlow, og formannen kunne informere meg at James Knight spilte med nummer 4 på ryggen. Jeg tenkte holde et øye med hans prestasjon, men det skulle bli en annen spiller som tiltrakk seg min oppmerksomhet i større grad.

Det var helt klart Marlow som hadde overtaket fra start, men halvgode sjanser for både Marcus Mealing, Chris Hatton og Gary Smith ble misbrukt. Mealing var nære på etter et glimrende raid og innlegg fra gode Ben Gladwin, men med et tigersprang var bortekeeper Dave Evans nede ved stolpen og fikk slått unna. Gjestene fra Gloucestershire måtte vente til rundt halvtimen før de fikk sin første ordentlige sjanse, men Liam Hardings skudd ble slått over av Jorden Eggleton – Marlows stand-in i målet for dagen. Etter 40 minutter eksploderte det etter en knallhard takling av gjestenes Harding, og i knuffingen som fulgte gikk plutselig vertenes Richard Witt helt fra konseptene. Han dyttet til en Slimbridge spiller i ansiktet før tilrop fra et par tilskuere fikk ham til å løpe ut av banen, før han tilsynelatende forsøkte klatre over gjerdet for å gå løs på en tilskuer. Ikke overraskende fant dommeren frem det røde kortet, og Marlow måtte dermed spille over en omgang med ti mann. Og like lite overraskende – i kjølevannet av FAs vanvittige dom av en mann frikjent i engelsk rett – var hylekoret igang med umiddelbare spekulasjoner om at det var rasistiske bemerkninger som hadde fått den fargede Witt til å miste besinnelsen. Uansett forandret kampen umiddelbar karakter, og gjestene ble mer dristige fremover. De tok noe over uten å komme frem til annet enn et par halvsjanser før dommeren blåste av for pause.

Mens formann Terry Staines strenet hurtig avgårde med notisblokka si full av notater, satt vi andre kursen mot baren for forfriskninger og en kikk på resultatene på Sky Sports Soccer Saturday som ble vist på skjermen. Jeg fikk også tatt en runde rundt i lokalet og kikket på diverse bilder og utmerkelser. Ikke minst fra Marlows stolte FA cup historie, der de faktisk kan skryte av å være eneste lag som har deltatt i samtlige utgaver av verdens eldste cupturnering!

Andre omgang startet med Slimbridge som det førende laget, tydelig innstilt på å gå for alle poengene mot et hjemmelag med ti mann. Av et par sjanser de hadde tidlig i omgangen var det Saul Williams som fikk den største, men hjemmekeeper Eggleton reddet greit. Og etter en frisk start var Slimbridge plutselig tilbake til å forsvare seg da vertenes glimrende Ben Gladwin tok kontroll over midtbanen. Den tidligere Hayes & Yeading United-spilleren ble mer og mer dominerende, og i tillegg til å selv komme seg til sjanser, var det gang på gang han som spilte andre frem i gode posisjoner. To ganger på et drøyt minutt førte dette til store sjanser for Ian Davies, som først headet over og deretter sleivsparket ballen nesten til innkast! Og det rett etter at gjestenes keeper Evans sved fingertuppene på en kanon fra Gladwin selv. Samme keeper serverte med et dårlig utspill ballen på sølvfat for Marcus Mealing, men keeper rakk akkurat tilbake tidsnok til å vippe ballen over. Mealing var for øvrig stadig gjenstand for oppgitte tilrop fra formann Staines. I tillegg til å sirlig notere seg flittig viktige hendelser med minutter på kampuret som referanser, fungerte han i tillegg som speaker. Likevel hadde han også tid til sine tilrop, og spesielt Mealing fikk unngjelde i så måte. «Move, Marcus!», « Will you please make an effort, Marcus!», og «Bloody hell Marcus, don’t just stand there!» syntes å være gjengangere i så måte.

Så, etter 64 minutter, kunne han endelig slippe jubelen løs da Marlow tok ledelsen 1-0 med et kanonskudd fra rundt 25 meter. Og hvem andre enn Ben Gladwin var det som viste at han også har en betydelig dose krutt i støvlene. Han var rett og slett «for god» på dette nivået, noe både formannen og de to andre sporenstreks sa seg enig i. Sist gang jeg så noen dominere i slik grad må ha vært daværende FC Halifax Town-spiller Jamie Vardy, som en påskedag i 2011 til stadighet etterlot seg svimle Mickleover Sports forsvarere i sitt kjølevann. Det virket nå som om mye av luften gikk ut av gjestene, og Marlows ti mann presset fremover. Gary Smith kunne doblet ledelsen, men hans heading gikk like over. Med snaue fem minutter igjen på klokka var innbytter Seve Mayberry på vei gjennom da han ble revet ned, og forsvarer Tom Speers fikk sitt andre gule kort. Som om ikke det var nok nektet rett og slett gjestenes Fred Ward å flytte seg bakover i muren. Og da dommeren endelig fikk flyttet muren bakover, kom tydeligvis Ward med en slengbemerkning som resulterte i dagens andre gule kort også for ham – tre minutter etter han fikk det første. De siste minuttene skulle dermed spilles ti mot ni. Frisparket kunne omsider tas, og dagens mann Ben Gladwin satt inn et frispark Christiano Ronaldo ville vært stolt av. En blanding av knallhardt skudd og en skrudd ball rundt muren som keeper Evans ikke hadde mulighet på. Dermed 2-0 og tre poeng sikret. Men et par skremmeskudd ble det tid til. Chris Fower traff toppen av tverrliggeren, og ytterligere to sjanser ble misbrukt på overtid før dommeren blåste av til 2-0 seier til Marlow foran 108 betalende tilskuere.

Jeg hadde bestemt meg for å dra raskt tilbake til Reading for å møte opp med kompiser der. Men det var hyggelig selskap i Marlow, og en rask sjekk av togtidene fortalte meg at jeg uansett kunne vente litt. Dermed ble en ny pint bestilt i baren, mens jeg kunne konstatere at Reading ble snytt for tre poeng da Newcastles sene utligning skulle vært avblåst for soleklar hands. Snart kom Marlows formann og overrakte meg et hefte utgitt i forbindelse med klubbens 125 års jubileum i 1995, samtidig som han lurte på om jeg ville se styrerommet med pokaler etc. Et slikt tilbud kunne jeg selvsagt ikke si nei til, og han tok meg egenhendig med på en omvisning der han fortalte om de forskjellige bilder og trofeer og viktige begivenheter i klubbens historie. I tillegg fikk jeg forsyne meg av buffeen som var gjort klar for spillerne. Ingenting å utsette på gjestfriheten i Oak Tree Road! Med en siste pint i hånden fikk jeg også slått av en prat med Nicks kompis James Knight og hans far som også var der. Et par ord med Marlow-manager Bartley og dagens mann Gladwin ble det også, før jeg takket for meg og tok fatt på spaserturen ned til Marlow stasjon.
Med den omveien toget tok til Maidenhead, skjønte jeg plutselig hvorfor det tok så lang tid. Men etter å ha fått byttet i Maidenhead og kommet meg til Reading, kunne jeg i halv sju tiden møte de andre på baren The Cape. Der var vi et par titalls personer samlet, men folk falt stadig fra utover kvelden mens edle dråper ble svelget med stadig større hyppighet. Noen gikk til Bed Bar rett ved siden av, mens noen av oss gikk til puben Horse & Jockey. Der ble de imidlertid så utilfredse over å se en i vårt følge at politiet ble ringt idet jeg bestilte. Med en pint Strongbow i hånden ble jeg dratt med ut, og vi satt kursen tilbake til Friar Street. Der møtte vi et par av de andre på Readings bruneste pub, The Bugle, som for øvrig har tapt seg voldsomt etter eierskiftet i fjor. Det nærmet seg stengetid, og jeg var uansett så sigen at jeg sa takk for meg og stakk tilbake til hotellet.

Ground #89:
Marlow – Slimbridge 2-0 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Alfred Davis Ground, 29 September 2012
1-0 Ben Gladwin (64)
2-0 Ben Gladwin (86)
Att: 108
Admission: £6
Programme: £1

 

 

Dag 9: Søndag 30.09.2012: Kingstonian – Eastbourne Town

Jeg hadde fryktet en under pari søndagsmorgen, spesielt siden jeg hadde satt på alarmen til 9:30. Jeg hadde nemlig lagt merke til at det var kamper i første kvalifiseringsrunde av FA Trophy denne søndagen. Den eneste alternativet denne søndagen som jeg tidligere ikke hadde besøkt var på Lewes’ hjemmebane The Dripping Pan i Brightons utkant. Der skulle hjemmelaget ta imot Lowestoft Town, og jeg hadde derfor stått opp tidlig for å vurdere den vanvittige turen ned til sørkysten. Men med minst 3 timer og 15 minutter på toget, med 2 eller 3 bytter, og ikke minst buss som erstatning for tog på den lengste etappen – og tilsvarende tilbake til Reading igjen – fant jeg etter bortimot en times vurdering ut at det ble for vilt selv for meg. Siden en venninne måtte kansellere en avtale denne dagen hadde jeg uansett ingen planer, men et sted går grensen.

Mens jeg inntok en frokost på Monk’s Retreat med nyinnkjøpt Non League Paper, begynte jeg i stedet å vurdere Kingstonian – Eastbourne Town i samme turnering. Jeg hadde tidligere besøkt Kingsmeadow da Kingstonian i oktober 2010 til tider ble rundspilt av Sutton United, men scoret kampens eneste mål rett før slutt. Siden den gang hadde imidlertid AFC Wimbledon tatt over anlegget, og jeg tenkte det kunne være en grei mulighet til å se hva de har gjort av «utbedringer» (jeg personlig vil kalle det noe helt annet) der. Derfor satt jeg meg omsider på somletoget til London Waterloo, som jeg ble med helt til Kingston. Derfra tok et annet tog meg den korte veien til Norbiton, og etter ti minutters gange dukket Kingsmeadow opp på høyre hånd.

Jeg gikk inn i baren på hovedtribunen Paul Strank Stand og bestilte omsider en pint med Gaymers cider, før jeg tok en tur innom klubbsjappa i naborommet for å få kloa i dagens program til £2. Tilbake ved baren ble det studert inngående, før jeg slo av en prat med en Kingstonian-supporter ved siden av meg. Han mente det ikke var noen grunn til at ikke klubben kunne kjempe om opprykk eller i hvert fall playoff denne sesongen, men at de da må spille bedre enn de hadde gjort i det siste. Helgen før hadde de røket på hodet ut av FA cupen foran egne fans, da de måtte gi tapt for East Thurrock United. Og siste ligakamp i Isthmian Leagues øverste divisjon hadde ikke like overraskende endt med 0-1 tap borte mot Bury Town. Sistnevnte var en av lagene han trakk frem som utfordrere i toppen, sammen med deres naboer i Lowestoft. I tillegg han advarte om et par andre lag som fort kan være å finne der oppe, som eksempelvis Wealdstone og Hampton & Richmond Borough.

Jeg  hadde via Non League Paper fått med meg at Kingstonians gamle spisskjempe Bobby Traynor visstnok skal kunne være klar for comeback snart, etter å ha måttet proritere jobb en periode. Dette ville imidlertid ikke min samtalepartner ta for god fisk før det var et faktum, men hvis Traynor er i godt gammelt slag vil jeg tro han kan bli en svært viktig brikke for K’s.

Det heftige East Midlands derbyet Nottingham Forest – Derby County ble vist på storskjerm, og et halvt øye ble viet utviklingen der. Etterhvert nærmet det seg avspark på Kingsmeadow, og jeg betalte meg inn for raskt å registrere at Kingston Road End (bak venstre mål sett fra hovedtribunen) siden mitt siste besøk dessverre har gått fra å være ståtribune til å bli en sittetribune med blå seter. Dette medførte at laget som spilte mot denne ikke hadde sine supportere bak målet som normalt, men ut mot siden av langsiden East Stand.

Et hjemmelag som visstnok slet med skader og fravær gikk rett i angrep, og før minuttet var spilt burde de tatt ledelsen. Andre McCollin ble spilt gjennom og rundet gjestenes keeper Sam Reed. Han serverte Goma Lambu som på bakerste stolpe hadde helt åpent mål, men som på utrolig vis klarte å bomme på ballen. Det var McCollin som sto bak det meste vertene hadde å by på. Og etter å ha testet Reed fra rundt 20 meter, ble han spilt gjennom og plasserte ballen til side for Reed…men også like til side for stolpen.

Det virket etterhvert som gjestenes respekt for et hjemmelag fra ett nivå over forsvant noe, og East Sussex-klubben spilte seg frem til sjanser for både Danny Curd og Sonny Cobbs. På motsatt banehalvdel hadde hjemmelaget på sin side et par store sjanser som de presterte å misbruke. Craig Mullen hadde på seg ryggsekken, mens Simon Huckle headet et innlegg utenfor med målet vidåpent. 0-0 sto seg til pause, og jeg gikk mot baren for en pause-pint som ble konsumert mens jeg konstaterte at Derby hadde vunnet hatoppgjøret i Nottingham.

Jeg fikk omsider tømt pinten og beveget meg ut på tribunen igjen, idet gjestene fra Isthmians Division One South gikk rett i angrep fra avspark og scoret. Jeg så bare halvveis Richard Greenfields flotte dribleraid inn i feltet, og skuddet gikk i stolpen og ut. Der traff den K’s forsvarer Kieran Murphy og gikk i mål uten at keeper Rob Tolfrey kunne gjøre stort. Greenfield og John Lansdale kombinerte fint like etter, men Tolfrey hindret gjestene i å doble ledelsen.

Istedet stedet tråkket K’s på gasspedalen, og McCollin hadde igjen en suser som gikk like utenfor. Eastbourne-kaptein Nick Fogden var heldig som ungikk å lage straffe da han stoppet en raskere Dean Lodge på voldsomt vis med sistnevnte på vei mot mål. Vertene presset på, men en helhjertet blokkering fra Steve May hindret sannsynlig utligning. Og Sonny Cobbs ryddet unna det meste i lufta foran Eastbournes mål.

Med kvarteret igjen kom gjestene på en etterhvert sjelden kontring, men Danny Curds heading gikk like over. Og under et minutt senere ble de straffet da vertene fikk sin ikke ufortjente utligning i form av et innkast som falt fint for innbytter Wade Small. Han holdt hodet kaldt og skjøt ballen i mål til 1-1. Eastbourne Town resignerte imidlertid ikke, men holdt i stedet på å igjen ta ledelsen. Det måtte en akrobatisk kjemperedning til fra Rob Tolfrey for å få vippet Nick Fogdens skudd over. Men igjen gikk K’s rett i angrep, og da keeper Reed ikke kunne holde skuddet fra Dean Lodge var Wade Small igjen frempå og satt inn sitt og Kingstonians andre etter 82 minutter.

Hjemmelaget hadde snudd kampen, og da dommeren blåste for full tid var det nok en noe lettet gjeng som ble applaudert av banen. Det ble også tapre Town-spillere som hadde kjempet hardt, og jeg må innrømme jeg følte litt med de. Ikke overraskende var det visst langt fra Kingstonians beste kamp for sesongen, men det holdt til å snike seg med til neste runde av non-leagues gjeveste cupturnering.

Selv nøyde jeg meg med en pint før jeg spaserte til Norbiton stasjon. Tugturen tilbake til Reading med togbytte i Kingston virket ikke like lang som den hadde gjort på turen ned. Oppslukt av Non League Paper var jeg plutselig tilbake i Reading hvor det ble et måltid på Burger King av alle steder. Kvelden ble deretter tilbragt i hotellsenga med Non League Paper og TV som havnet i skyggen av interessant lesestoff.

Re-visit:
Kingstonian – Eastbourne Town 2-1 (0-0)
FA Trophy 1^st Qualifying Round
Kingsmeadow, 30 September 2012
0-1 Richard Greenfield (46)
1-1 Wade Small (76)
2-1 Wade Small (82)
Att: 279
Admission: £10
Programme: £2

 

 

 



 

Dag 5: Onsdag 26.09.2012: Spennymoor Town – Billingham Town

Som forespeilet på værmeldingen regnet det fortsatt da jeg våknet i Manchester denne onsdagen. De hadde riktignok lovet at det skulle avta utover onsdagen, men det var sjokkerende bilder som rullet over TV-skjermen fra flomrammede steder rundt om i nord-England. Og etter at en sjekk på mobilen viste en rekke kanselleringer nordøstover, satt jeg like godt kursen for Manchester Piccadilly for å finne ut hvordan jeg kunne ta meg til Durham. En jernbaneansatt kunne fortelle at slett ikke alt var kansellert, men at problemene var forårsaket av oversvømmelser. Flere steder lå rett og slett linjene under vann, mens Darlington jernbanestasjon visstnok skulle være noe bortimot en innsjø. Jeg gikk opp på puben inne på Piccadilly, hvor jeg bestilte meg en frokost (jeg burde ha lært sist gang, da jeg ikke ble begeistret for burgeren der) før jeg fulgte hans råd om å hoppe på toget til Middlesbrough og bytte i York. Det tok uansett mye lengre tid enn med direktetoget, og jeg fikk da også mulighet til en røykepause i den gamle vikingbyen Jorvik. Før vi kom dit hadde det tydeligvis sluttet å regnet et eller annet sted på turen gjennom West Yorkshire. Men da toget nærmet seg York kunne man beskue åpenbare resultater av syndefloden i form av totalt oversvømte jorder og veier, store trær som kun hadde trekronen over vann, og høyspentmaster som sto ute i innsjøer med vann. Ifølge avisene hadde det vært den verste stormen siden 1981! Dette ble enda tydeligere på turen fra York opp mot Durham, selv om jeg fra toget aldri så noe til innsjøen som var Darlington stasjon – skjønt en hinne av vann så ut til å dekke hele perrongen. Jeg hoppet av toget i Durham, og gikk for første gang på tre dager utendørs uten å bli klissvåt.

Etter en liten røykepause ved et utkikkspunkt for å beundre utsikten over flotte Durham med sin dominerende katedral, bestemte jeg meg for å tilbakelegge strekningen til Durham Castle til fots. Med nedoverbakke først gikk det greit, men da veien på andre siden av elven Wear begynte å stige oppover var det etterhvert en anpusten nordmann som sjekket inn på selveste Durham Castle, der jeg hadde sikret meg rom til £35. Durham er bakkete, og der og da bestemte jeg meg for å ta taxi tilbake neste morgen. Mangel på TV på rommet gjorde ingenting da jeg uansett snart gikk ut for å ta en kikk på idylliske gamle Durham med sine trange brolagte gater. Utenlandske turister var i klart overtall, og mer enn en gang hørte jeg norske stemmer. Uheldigvis var det franske stemmer jeg fikk ved siden av meg på puben Market Tavern, men etter å ha byttet bord fikk jeg fortært den beste burgermiddagen på så lenge jeg kan huske! Etter en liten rundtur oppsøkte jeg Durham Bus Station. Og for å være på den sikre siden ringte jeg Spennymoor Town, som kunne bekrefte at det ville bli kamp. Dermed hoppet jeg omsider på bussen mot Bishop Auckland og kjøpte en returbillett til Spennymoor. Ved å følge nøye med på veien og skilting, så jeg at vi etter rundt et kvarter kjørte inn i Spennymoor. En person som skulle av bekreftet at dette var holdeplassen jeg ønsket, og kun et par minutter unna fant jeg raskt klubbens hjemmebane Brewery Field.

Jeg betalte de 6 pundene for inngang, og tok en runde rundt anlegget for å ta noen bilder mens jeg forsøkte finne baren. Den fikk jeg vite befant seg øverst på hovedtribunen, men den var ikke åpen ennå. Brewery Field som arena kan måle seg med med mye jeg har sett både ett, to og tre nivåer høyere. Hovedtribunen og tribunen bak det ene målet fremstår som moderne og bygget i samme stil, mens resten består av ståplasser under åpen himmel. Litt etter kvart på sju åpnet baren, og i mangel på Strongbow fikk jeg bestilt en pint med Woodpecker som god erstatning.

En prat med noen av de lokale bragte på det rene at de regnet med at denne sesongen ville dreie seg om to lag. Nemlig deres Spennymoor Town som har vunnet ligaen tre år på rad, og Darlington 1883 som de nå heter. Sistnevnte hadde hatt en god start på sesongen med 8 seire og ett tap – forøvrig mot Guisborough Town – og har visst solgt 8-900 sesongbilletter denne sesongen. Bortekampen mot Bishop Auckland som de deler bane med hadde over 2000 fremmøtte, noe som må sies å være imponerende på step 5. Likevel var det ikke mange lovord å høste fra Spennymoor-fansen, som følte at Darlington-folket så det som deres rett å rykke opp ved slutten av denne sesongen. Det opprykket kan imidlertid Spennymoor ville ha! Mer om det snart.. Spennymoor Town på sin side hadde startet sesongen med 6 strake ligaseire, og hadde med 17-0 i målforskjell fortsatt tilgode å slippe inn mål i ligaen.

Jeg hadde også en lengre samtale med noen som viste seg å være representanter fra klubbledelsen til gjestende Billingham Town. Gary Pallisters gamle klubb hadde tapt 6 av sine 7 første ligakamper, og ventet seg en ny tøff kamp. De mente dog at de burde ha et godt nok lag til etterhvert å kunne holde betryggende avstand til nedrykkssonen. De var meget interessert i mine turer rundt om i England, og spurte og gravde og ønsket meg hjertelig velkommen som gjest til The Ron Greig Stadium når det måtte passe. Og da bartenderen fikk fisket frem et skjerf til min samling, ba en av dem skrive ned adressen min så de kunne sende meg et gratis fra deres klubb også.

Kampen ble klokka 19.30 sparket igang, og min første kamp i Northern League viste seg å være positiv overraskelse. Ikke minst ettersom 21 av 22 startende (samt alle de 6 senere innbytterne) viste seg å være anglosaksiske briter. En forfriskende erfaring jeg gjerne skulle sett mer av også andre steder og også på høyere nivåer. På en overraskende fin bane – været de siste dagene tatt i betraktning – var det ikke overraskende hjemmelaget som tok kommandoen fra start, tydelig interessert i å reise seg etter 3-5 tapet for Trafford i FA cupen noen dager i forveien. Gavin Cogden var nære på å gi de en drømmeåpning, mens hans avslutning etter 2-3 minutter gikk såvidt på utsiden av stolpen. Noe komisk ble det tidlig en pause i kampen da linjemannen av alle ting klarte å ødelegge flagget sitt og måtte få et nytt flagg hentet. Spennymoor dominerte totalt, og spilte seg frem til flere muligheter. Blant annet skapte Wayne Phillips og Kallum Griffiths masse trøbbel for gjestene med flotte raid og skumle innlegg fra hver sin kant, og Billingham hadde virkelig nok å henge fingrene i. Det virket bare som et tidsspørsmål før målet skulle komme. I stedet ga hjemme-keeper Rob Dean gjestene ballen på sølvfat med en dårlig klarering, men mens Dean rygget panisk bakover kunne Craig Norman konstatere at hans lobb var litt for høy.

Men det var kun en pustepause i kanonaden mot Billingham-målet. Lewis Dodds forsøkte seg med en akrobatisk volley som snek seg utenfor. Samme mann hadde en kjempemulighet som ble blokkert av en forsvarer, og da Cogden headet returen på mål fikk Billingham-keeper Dan Molyneux slått over. Leon Ryan headet to ganger over fra god posisjon. Og da Craig Ruddy skar inn og sendte i vei et skudd med retning nærmeste kryss, leverte Molyneux en flott redning. Det måtte et selvmål til, og forsvarer Richard Gaston var den uheldige som etter 36 minutter satt ballen i eget nett i et forsøk på å klarere et skummelt innlegg fra Wayen Phillips. Noe heldig, men ikke desto mindre en meget fortjent ledelse til hjemmelaget. Før det ble blåst for pause rakk imidlertid Jamie Owens å sende i vei et skremmeskudd som gikk like utenfor keeper Deans mål.

Oppe i baren kunne TV-sendingen fortelle at Reading lå under i sitt ligacupoppgjør på Loftus Road idet jeg gikk for å bestille en pint Woodpecker. Noen av de 174 tilskuerne kunne fortelle at den antatte tittelrival Darlington 1883 var i ferd med å beseire Durham City.
Andre omgang startet som den første, men denne gang tok det hjemmelaget kun fire minutter å finne nettmaskene. Gavin Cogden driblet seg fri inne i feltet og serverte Steven Richardson som enkelt kunne styre ballen inn i tomt mål. 2-0! Og minutter senere kunne Cogden selv økt, men keeper Molyneux fikk slått unna. Et Billingham Town som nå spilte i nedoverbakke hadde dog ikke gitt helt opp, og Craig Norman holdt på å redusere da han han vendte og avsluttet, men skuddet strøk stolpen. I stedet satt Spennymoor spikeren i kista fra straffemerket etter at Stephen Gamble måtte ty til ulovligheter for å stoppe innbytter Andy Stephenson. Gavin Cogden gikk frem og satt sikkert inn 3-0 etter 66 minutter. Jobben var gjort og Spennymoor virket å ta foten av gasspedalen. De siste 20 minuttene virket mer som en transportetappe, og de to siste sjansene sto gjestene for. Den første var meget stor, og hadde det ikke vært for at Kallum Griffiths klarte å blokkere Stephen Flocketts skudd på streken, ville nullen omsider sprukket for Spennymoor. Og da Jamie Owens’ skudd ble parert av keeper Dean endte det med 3-0 til hjemmelaget, som altså etter sju kamper fortsatt hadde tilgode å slippe inn mål i ligaen.

Tilbake i baren hadde nå Reading utlignet til 2-2, og jeg fulgte det siste kvarteret og ligacupkampene mens praten gikk om løst og fast. Etter at Reading hadde sikret seg avansement med 3-2 seier borte mot QPR, gikk jeg utenfor for å ta en røyk. Der ble jeg stående og snakke litt med det ene kvinnemennesket som jobbet i baren. Jeg hadde tidligere på kvelden hørt det bli snakket kryptisk om at klubben denne sesongen muligens vil søke om opprykk til step 4, og hun bekreftet at dette vil bli diskutert på et møte mellom supporterne og klubben om ikke altfor lenge. Hun hevdet det er delte meninger, der mange supportere har klaget over at man ikke vil rykke opp, mens andre er fornøyd med tingenes tilstand slik de er. Selv tilhørte hun sistnevnte gruppe, og begrunnet det først og fremst med at de ved opprykk muligens måtte begynne å stenge baren i pausen.

Et slikt regelverk var for meg ukjent, men Spennymoors bar ligger altså som jeg vel nevnte øverst på hovedtrunen med store vinduer ut mot banen. Og slik jeg forsto henne er det derfor FA ved spill på step 4 vil kreve at man stenger kranene. Altså at man ikke ønsker en situasjon der folk kan stå og drikke pint etter pint mens de ser kampen ut av vinduet. FA hadde ifølge henne vært der på inspeksjon, og hun hevdet at hun da hadde måttet dra ned blendingsgardiner foran vinduene! For meg høres dette helt vilt ut, som om det skulle være et norsk reglement. Eller forresten – da ville det jo ikke vært servering i første omgang..
Uansett tenkte jeg tilbake til dagen før, der Farsleys bar var full av Leeds-supportere som drakk og så Leeds-kamp mens Farsley-kampen pågikk, men her var det ingen utsikt til banen. Derimot benyttet jeg meg selv av muligheten for å få med pinten ut på tribunen i plastglass. Hva er så forskjellen på dette og å drikke i baren bak et vindu?? Og enda merkeligere; mens jeg skriver dette, tenker jeg tilbake på mitt besøk hos Dover Athletic i påsken. Der kunne man rett og slett sitte inn i klubbhusets bar og drikke hele kampen mens man så den på storskjerm!! Hva er så regelverket her?? Det virker for meg som et meget firkantet og byråkratisk opplegg av typen vi er så altfor vant med her til lands.

Trekningen av neste runde i ligacupen ble foretatt på TV, men mitt ønske om møte med vår rival Swindon Town ble ikke hørt. Det hadde vært langt mer interessant enn Arsenal. Det nærmet seg uansett etterhvert avgang for det som vel var siste buss tilbake til Durham, så jeg forlot Brewery Field og fant frem til bussholdeplassen rett borti veien. Drøye fem over elleve var jeg tilbake i Durham og uten 12 dagers bagasje var spaserturen opp til Durham Castle en fryd i forhold til tidligere. De mange trappene syntes også færre og kortere enn tidligere på dagen, og etter å ha lest et kapittel i min medbragte bok slukket jeg lyset og tenkte på hvor jeg skulle sette kursen i morgen…og sovnet med det raskt.

Ground #87:
Spennymoor Town – Billingham Town 3-0 (1-0)
Northern League Division One
Brewery Field, 26 September 2012
1-0 Richard Gaston (og, 36)
2-0 Steven Richardson (49)
3-0 Gavin Cogden (pen, 66)
Att: 174
Admission: £6
Programme: £1

 

 

Dag 6: Torsdag 27.09.2012: Fotballfri i Reading

Jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg 100% for hvor jeg skulle dra da jeg våknet på torsdag morgen. Jeg hadde i det lengste håpet å finne en kamp denne dagen – kanskje en omberammet omkamp i FA cupen eller en kamp i en eller annen grevskaps cup? Hva som helst! Da det viste seg umulig å oppdrive, hadde en rekke reisemål blitt vurdert. Blant annet London, Reading og Southend. Et tidligere booket hotell i London hadde allerede blitt avbestilt før avreise, og valget falt til slutt ned på Reading da en kompis fra Drøbak faktisk var der i forbindelse med jobb.
Etter at resepsjonisten dagen før hadde fortalt meg at bussen plukket opp rett utenfor Durham Castle og kjørte til stasjonen for 50 pence, valgte jeg benytte meg av dette tilbudet. Og i stedet for frokost på Durham Castle ble sandwiches kjøpt inn til den lange togreisen ned til Reading via London.

Mitt Oyster Card ble fylt på og etter den evinnelige turen fra Kings Cross til Paddington satt jeg snart på toget til Reading, der Ibis hotellet hadde krevd hele £89 for denne ene natten. Jeg valgte derfor ty til mitt gamle stamhotell Crescent Hotel, hvor de indiske tvillingene som driver hotellet var helt i hundre. «Mr. Johnson, where have you been? I saw your booking this morning and though ‘oh my god, he’s back!’. It’s been such a long time!». Etter omsider å ha kommet meg opp på rommet og slappet av litt, spaserte jeg ned til sentrum hvor jeg surret litt rundt før jeg inntok en middag på Monks Retreat. Min norske kompis hadde fortsatt ikke gitt lyd fra seg, så jeg bestemte meg for å dra den korte turen til Wokingham. Der fristet min kompis Marc med en tur på byen, og kvelden på puben Molly Millar endte i omtåket tilstand, siste tog bak til Reading, og takeaway-pizza i senga…

 

Dag 7: Fredag 28.09.2012: Cheltenham Town – Morecambe

…og ikke minst en temmelig dårlig form dagen etter! Etter å ha våknet rundt halv ni og sjekket at utsjekking var senest klokka 11, droppet jeg frokost til fordel for mer søvn. Imidlertid ble det en time senere banket på døra med beskjed om at de skulle bytte ut madrassene. Jeg forbannet Marc og hans runder med Jägerbombs kvelden i forveien, og fikk hvertfall en halv time til på øyet før jeg surret meg i dusjen og nesten ble menneske igjen. Frokost ble inntatt på Monks’ Retreat før jeg gikk ned til stasjonen. Det var fortsatt en liten stund til toget gikk, så to flasker forfriskende j2o ble inntatt på stasjonspuben The Three Guineas i håp om å kurere ytterligere den dårlige formen. Det fungerte nogenlunde, og formen var stadig stigende da jeg hopet på toget til Cheltenham Spa.
Mens toget rullet fra Swindon oppover mot Cotswolds-området spurte plutselig en person ovenfor meg om jeg var norsk. Han hadde sett min egenforfattede bok som jeg hadde sittet og bladd i for å lese meg opp litt på Cheltenham, og det viste seg at han skulle på samme kamp. Han var Ipswich Town supporter som kom på hyppige snarvisitter over, og som hadde valgt ut kveldens kamp i Cheltenham som en bonus-kamp. Med en interessant samtale gikk togturen fort, og vi var snart fremme i Cheltenham. Der fant vi til alt overmål ut at vi hadde samme hotell for natten, og med Cheltenham Spa stasjon et godt stykke fra smørøyet, delte vi en taxi til hotellet Big Sleep der vi hadde betalt £35 for kost og losji.

Vi  sjekket inn og avtalte å møtes utenfor et kvarter senere. Deretter ble det en pitstop innom puben Tailors for å få litt fast føde før vi ruslet en tur i sentrum. Og omsider satt vi kursen mot Whaddon Road ved hjelp av apostlenes hester. Vi kunne se stadionet på høyre hånd idet vi passerte på vei opp mot puben Fox & Hounds, hvor det skal være bra stemning før kamp. Men der var det mørkt og veldig stengt! En lokal forbipasserende kunne fortelle at puben gjennomgikk et eierskifte akkurat denne helgen, og sannsynligvis ville åpne igjen om et par dager.

Vi bestemte oss derfor for å oppsøke Whaddon Road og klubbens bar ved navn Robin’s Nest. Men ikke før vi hadde tatt en tur innom klubbsjappa. De eneste skjerfene de hadde var fra playoff-finalen i fjor, men de fikk duge. Og jeg skjønte jeg var tilbake i Football League når jeg ble avkrevd £3 for et riktignok tykt og flott utseende program. Med tanke på billetter fikk vi beskjed om at vi bare skulle betale oss inn via telleapparatene, og dermed satt vi oss ned på Robin’s Nest og tok knekken på noen pints. Samtalen gikk løst og fast om forskjellige fotball-temaer, og sannelig ble det til og med litt ishockeyprat. Ved en ny bestilling fikk jeg også høre hvordan noen representanter fra Cheltenham-fansen syntes å være optimistiske både med tanke på kveldens kamp og med tanke på å kunne gjenta (og kanskje overgå) fjorårssesongen, der de tok seg til playoff-finalen hvor det ble tap for Crewe Alexandra.

Tiden flyr i godt selskap, og det begynte å nærme seg avspark. Vi bestemte oss for å entre hjemmetribunen bak det ene målet da dette er den eneste ståtribunen, og også den billigste. Etter å ha avlevert våre £15, fikk jeg tatt noen etterhvert obligatoriske bilder av anlegget før vi tok plass på ståtribunen. I dette ene hjørnet la jeg merke til en artig detalj da vi plutselig passerte en falsk ugle montert ved inngangspartiet, sannsynligvis for å skremme bort duer. Min kompanjong mente han hadde følelsen av en morsom og målrik kamp, og tippet optimistisk 3-3. Personlig var jeg temmelig usikker på dette, men da kampen startet tok det ikke mer enn halvannet minutt var ballen lå i nettet bak gjestenes keeper Barry Roche. Darren Carters avslutning på halv volley fra rundt 20 meter var det ingenting å utsette på, og Roche kunne overhodet ikke lastes. En drømmestart for The Robins!

Det første kvarteret var det nesten bare Cheltenham, og både Chris Zebroski og Shaun Harrad kunne doblet ledelsen. I stedet var det gjestenes innlånte Richard Brodie som holdt på utligne, men hans avslutning ble klarert på streken av Steve Elliott. Og like etter var det Sido Jombati i rollen som reddende engel da vertene igjen fikk reddet på streken – denne gang fra Lewis Alessandras heading på bakerste stolpe. For selv om Cheltenham dominerte, var Morecambe skumle på kontringer med en Kevin Ellison som var god som ballfordeler. Sistnevnte hadde også selv en stor sjanse til å utligne, men hans heading traff oversiden av tverrliggeren. Og da hverken Zebroski eller Harrad klarte å overliste Shrimps-keeper Roche sto 1-0 seg til pause.

Vi fant raskt frem til området der røyking var tillatt i pausen, noe som fikk meg til å savne non-league, der man slipper slikt. Deretter gikk turen til matkøen bak tribunen, men etter flere minutters køing fikk vi vite at all mat var utsolgt! Det var uansett klart for avspark, og andre omgang som startet noe tammere enn den første. Jombati hadde den første sjansen, men hans heading etter drøye fem minutter ut i omgangen gikk like utenfor. Så, etter 57 minutter, ble det interessant. Dommeren stoppet spillet, og etter en lengre pause der han løp over for å diskutere med linjemannen, ble omsider Morecambes gode Kevin Ellison gitt direkte rødt kort for det som tydeligvis hadde vært en såkalt off-the-ball incident.

Dette var et hardt slag for Morecambe, og det virket som et tidsspørsmål før det andre målet kom. Den nevnte Zebroski hadde et par store sjanser. Først presterte keeper Roche en glimrende refleksredning. Deretter ble Zebroski løpt opp og surret bort ballen i en tre-mot-en-situasjon, hvor han burde vært langt mindre egoistisk og spilt den bedre plasserte Kaid Mohamed, som ville hatt fri vei til mål. Målscorer Carter og innbytter Darryl Duffy hadde også gode forsøk, men jeg begynte å få en følelse av at om man ikke snart satt inn det andre målet, ville Cheltenham fort kunne komme til å betale dyrt. Og da gjestenes Nick Fenton fyrte løs fra rundt 25 meter måtte det en flott redning til fra hjemmekeeper Scott Brown. En kanon fra Kaid Mohamed kunne avgjort, men nok en god redning fra Roche holdt fortsatt liv i kampen med kun et par minutter igjen. Morecambe fikk en offensiv dødball og sendte opp omtrent alt som var. Ballen falt ned i feltet, og spratt frem og tilbake, men ble omsider klarert. Flere Cheltenham spillere tok kontringen helhjertet, og da Kaid Mohamed spilte gjennom Darren Carter lot han seg ikke be to ganger. Et drøyt halvminutt på overtid scoret han sitt og Cheltenhams Towns andre for kvelden, og fastsatte sluttresultatet til 2-0. Morecambe-spillerne lå strødd på banen, resignerte. Og den lille tiden som var igjen besto av rulling av ball fra Cheltenham, inntil dommerens fløyte lød på Whaddon Road.

Turen gikk inn i Robin’s Nest for en pint til eller to, før vi tok fatt på spaserturen tilbake til hotellet. Med alle Sky Sports kanaler på TV’en på hotellrommet, ble det litt TV-titting før jeg slukket lyset for en tidlig start dagen etter. Da var det igjen tid for en dose non-league, samt en retur til Reading.

Ground #88:
Cheltenham Town – Morecambe 2-0 (1-0)
League Two
Whaddon Road, 28 September 2012
1-0 Darren Carter (2)
2-0 Darren Carter (90+1)
Att: 2,563
Admission: £15
Programme: £3


 

 

 



 

Dag 1: Lørdag 22. 09.2012: Ossett Town – Burscough

 

Natt til lørdag hadde min snille mor hadde kjørt meg opp på E6, slik at jeg kunne hoppe på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fire. Flere reiseruter hadde blitt vurdert for å rekke turens første kamp. Et alternativ var blant annet å reise over dagen i forveien, med kamp i Championship fredag kveld. Men til slutt endte jeg av forskjellige grunner opp med en original løsning, nemlig å fly til Manchester via Brüssel. Med 55 minutter fra landing til ny avgang i Brüssel var det bare å krysse fingrene for at de var i rute. Det gikk veldig fint, men ved ny avgang Brüssel ble jeg derimot vitne til noe jeg aldri har opplevd tidligere: Lasterommet ble tydeligvis så fullt at de måtte stue resten av bagsasjen inne i kabinen. Dermed ble det forsinkelser, og ved ankomst Manchester nye forsinkelser da de holdt tilbake passasjerene til de hadde fått ut all bagasjen igjen. Dermed mistet jeg toget jeg hadde blinket ut – og toget etter – og måtte derfor vente omlag 40 minutter på toget som tok meg til Sheffield. På toget slo jeg av en prat med en gruppe Bolton-supportere på vei til bortekamp mot Sheffield Wednesday. Jeg fant raskt ut at dersom jeg ville ha 13.21 toget videre fra Sheffield til Wakefield Westgate, måtte jeg sløyfe innsjekking på hotellet og heller ta med bagasjen på kamp. Jeg fikk i hvert fall pekt Bolton-folket i riktig retning for trikkeholdeplassen før jeg igjen hoppet på toget.

Ved ankomst Wakefield fant jeg raskt frem til riktig bussholdeplass, og fikk betalt meg på bussen mot Dewsbury. Etter et kvarters tid svingte vi inn på Ossett bussterminal, som ligger rett over veien for Ossett Towns hjemmebane Ingfield. Jeg krysset veien og betalte meg inn på anlegget som nå bærer det fryktelige sponsornavnet Stade France. Jeg fryktet umiddelbart en involvering fra det vemmelige landet med samme navn, men det dreier seg om en sponsoravtale med den lokale metall-kremmeren Eric France. Men man kunne vel ha valgt et mindre franskklingende navn. Et beløp av størrelse £1,50 ble byttet mot et overraskende flott utseende program før jeg entret klubbhuset, hvor jeg fikk satt fra meg bagen og bestilt en pint med Strongbow. Det var tre kvarters tid til avspark mot Burscough, og baren var langt fra travel. Et par lokale helter ga som ventet uttrykk for å være fornøyd med sesongstarten frem til da, og mente at det slett ikke var utenkelig at de ville kunne slåss om en plass i playoff. En figur som virket som en slags altmuligmann tok meg med for å finne frem et skjerf til min samling. Sammen med mannen som gjorde klar til åpning av den lille klubbsjappa, kunne han fortelle litt om forholdet mellom Ossett Town og Ossett Albion, som jeg var meget interessert i å vite litt mer om. De kunne fortelle at det kan være en relativt heftig affære når de to møtes, til tross for at det i en liten plass som Ossett ikke blir de helt store tilskuermasser. Opp mot 4-500 fremmøtte anslo de som normalen for møter mellom de to. Begge de to klubbene er jo relativt unge – stiftet i henholdsvis 1936 og 1944 – med Town som eldst og historisk størst. De to mente dessuten at Albion hadde et større horn i siden til Town enn omvendt. At en liten plass som Ossett har to lag på dette nivået bragte frem nyfikenheten i meg angående hvorvidt temaet sammenslåing hadde blitt foreslått. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at det var Albion-folket som stort sett hadde protestert mot dette.



Med ny pint i hånden fikk jeg deretter høre hvordan det er snakk om mulige planer om flytting i løpet av et par år. På grunn av den sentrale beliggenheten vis-à-vis bussterminalen, har både Tesco og andre også tidligere vært interessert i å kjøpe tomten, men det har hittil blitt nedstemt. Denne gang skal det visstnok være noe på gang, da man ser på muligheten for å selge tomten og med fortjeneste bygge nytt stadion et annet sted i den lille byen.

Ut fra tabellen å dømme skulle Ossett Town absolutt være i stand til å dra i land tre poeng, men da dommeren blåste i gang kampen var det Burscough som tok ledelsen etter kun fire minutters spill. Merkelig passivt forsvar ga David Lynch muligheten til på glimrende vis å drible seg forbi tre mann, før han satt ballen i mål bak hjemmekeeper Ben Saynor. Hjemmelaget virket noe sjokkskadet, og kom liksom ikke helt i gang etter dette. Gjestene på sin side tok ikke de helt store sjanser.

Det stoppet liksom opp for vertene når man nærmet seg 16-meteren, mens Burscough også surret bort et par gode kontringssjanser. Ikke minst da en av deres spisser regelrett snublet i ballen og gikk på trynet da han kom alene med keeper. Hjemmelaget burde ha utlignet før pause, men Carl Fothergills avslutning ble reddet av Burscough-keeper Tim Horn. Dermed ble pause-pinten inntatt på den noe overraskende stillingen 0-1.

Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at mitt Reading fortsatt holdt West Bromwich til 0-0 på Hawthorns, mens jeg slo av en prat med noen av de 74 betalende tilskuerne. Hjemmefolket var ikke overraskende noe skuffet over forestillingen så langt.

Andre omgang startet med spillet bølgende frem og tilbake, og med halvsjanser begge veier. Men det virket som om det ikke helt ville seg for Ossett Town. I perioder presset de på ganske heftig, men uten å skape de helt store sjansene, og supporterne begynte å bli merkbart frustrerte. Så, med 6-7 minutter igjen så det ut som om Burscough hadde avgjort kampen. Et merkelig forsøk på klarering fra Anthony Lloyd endte i et komisk selvmål da hans sleiv også fintet ut keeper Saynor.

De fleste antok at det betød tre poeng til The Linnets, men kun et minutts tid senere lå ballen i bortelagets mål. Nok en gang var det et selvmål – denne gang i regi av Birscough-forsvarer Liam Duff. Hans heading tilbake til keeper ble altfor kraftig, og han kunne fortvilet se at ballen seilet over hodet på keeper Horn og spratt inn i mål.

Dette ble en vitamininsprøytning for Ossett Town, som nå for alvor våknet. De presset voldsomt på, samtidig som bortelaget nå brukte så lang tid de kunne ved hvert eneste stopp i spillet.

Klokka passerte 90 minutter og vel så det, og hjemmelaget fikk frispark på offensiv banehalvdel. Dette måtte da være kampens siste sjanse. Flere minutter på overtid ble ballen slått inn i feltet, og Wes Milne kunne styre inn utligningen. 2-2! Idet spillet ble satt igang igjen blåste dommeren for full tid, og Ossett hadde våknet sent men godt. Hvertfall godt nok til å sikre seg ett poeng.

Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at West Brom hadde slått Reading 1-0, og altmuligmannen fra tidligere kom over for å gi meg Ossett Town magasinet ‘The Town Crier’ før jeg ble spandert både en og two pints med Strongbow på.

Etter å ha kjøpt en runde tilbake, ble jeg av noen lokale lokket med på en annen pub noen minutter unna. Der ble det ytterligere to pints før jeg tok til fornuften og oppsøkte bussterminalen. Derfra satt jeg kursen tilbake til Sheffield via Wakefield Westgate.

Fra togstasjonen i Sheffield gikk turen denne gang til Best Western Cutler hotellet i sentrum. Deretter tok jeg igjen en tur ut for å få i meg et etterlengtet måltid på Wetherspoons-puben Bankers Draft før jeg tok en tidlig lørdagskveld i hotellsenga. Jeg la meg til og ventet på Match Of The Day, og ikke minst det påfølgende Football League Show. Men det hadde vært en lang dag, og jeg hadde ikke sovet siden fredag formiddag. Så idet Football League Show endelig skulle til å begynne…ja, da sovnet undertegnede.

 

Ground # 85:
Ossett Town – Burscough 2-2 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Ingfield, 22 September 2012
0-1 David Lynch (4)
0-2 Anthony Lloyd (og, 83)
1-2 Liam Duff (og, 85)
2-2 Wes Milne (90+)
Att: 74
Admission: £7
Program: £1,50



 

 

Dag 2: Søndag 23. 09.2012: Fotballfri i Sheffield:

Jeg våknet noe omtåket i 8-tiden med både lys og TV på. På TV var det Match Of The Day, og jeg lurte noen sekunder på om jeg bare hadde duppet av…før jeg raskt innså at det var søndag morgen og at det var en reprise. Jeg snudde meg og unnet meg en time eller to til på øyet før jeg fikk surret meg i dusjen. Omsider fikk jeg sjekket ut og snappet opp den obligatoriske søndagslektyre – nemlig Non League Paper (og Football League Paper). Etter å ha møtt min venninne Kimberley til frokost på Bankers Draft, gikk vi ned og fikk sjekket meg inn på Ibis hotellet som normalt er meget rimelig, men som hadde vært fullbooket dagen før.

Denne dagen er også en av de dagene jeg tar selvkritikk da jeg kunne ha planlagt den bedre. Jeg booket rett og slett før jeg fant ut at Slough Town fikk hjemmekamp i FA cupen mot Eastbourne Town denne dagen. Men jeg glemte det fort og hadde en koselig dag med Kimberley, før vi skilte lag og jeg belaget meg på avreise til Manchester neste dag.



 

Dag 3: Mandag 24.09.2012: Curzon Ashton – Prescot Cables (AVLYST)

Tidlig søndag kveld hadde det begynt å regne i Sheffield. Det hadde fortsatt ikke stoppet da jeg rett etter 12.30 ankom Sheffield stasjon etter en frokost på Bankers Draft. Med togbytte på Manchester Piccadilly kom jeg meg til Deansgate hvor jeg hoppet av. Jeg måtte rett og slett manne meg opp med en røyk under taket, før den 5 minutters spaserturen til Commercial Hotel, hvor jeg hadde betalt £50 for to netter. Dyvåt fikk jeg sjekket inn på etablissementet som viste seg også være en pub. Jakke ble hengt til tørk, og Strongbow bestilt nede i puben. ‘Stuepiken’ jeg slo av en prat med ute i røykeområdet kunne fortelle at hun bodde rett ved Curzon Ashtons bane. Hun var overbevist om at deres bane burde være mer enn godt nok rustet til å takle alt regnet, og at de også hadde en bra banemann. Imidlertid var det vel neppe ventet at de skulle få en hel vanlig september-kvote med regn på en dag. Og drøye 2 timer før avspark kunne en sjekk på nettet fortelle at kampen mot Prescot Cables i Northern Premier Division One North var utsatt.

Jeg ergret meg noe over ikke å ha sjekket opp litt tidligere, da jeg kanskje kunne fått med en annen kamp. Det ville imidlertid vært en lang vei ned til Sutton Coldfield, der Romulus spilte hjemmekamp – og ikke minst en sen retur til Manchester…men jeg ville vurdert det. Istedet vurderte jeg å kaste meg på toget til Blackpool, der byens helter skulle ta imot Huddersfield Town. Men dette ble forkastet raskt. Det begynte uansett å bli for sent, og i frustrasjon gikk jeg ut i styrtregnet og vandret opp til puben The Lost Dene. Der ble jeg sittende å se den nevnte Championship-kampen mens ergrelsen boblet inni meg. Jeg begynte å frykte også for morgendagens kamper. Etter kampslutt gikk jeg tilbake til Commercial Hotel og tok en siste pint, før jeg fant senga og håpet på bedre lykke i morgen. Utvalget er tross alt langt bedre på tirsdager enn mandager.





Dag 4: Tirsdag 25.09.2012: Farsley AFC – Ossett Town

 

Planen denne dagen hadde opprinnelig vært å dra opp til Lancaster og se Lancaster City ta imot Burscough. Men med sistnevntes avansement i FA Trophy, hadde jeg allerede visst et par dager at denne kampen hadde blitt utsatt. Dagen før ble min kamp offer for mer enn en hel normal september-kvote med regn kom på en dag, og engelske aviser kalte det “The worst storm for 30 years“. Jeg var derfor spent på om jeg denne dagen ville ha mer flaks i jakten på alternativer, med tanke på regnet som fortsatt høljet ned i vanvittige mengder. Etter en frokost på en pub i nærheten fant jeg derfor frem til en internettcafe i Manchesters Chinatown og begynte å sjekke hjemmesider.

Mange av klubbene i området opplyste om at de skulle ha pitch inspection tidlig på ettermiddagen. En av disse var Trafford FC, mens en annen var Salford City. I verste fall planla jeg å ha Bradford Citys ligacupkamp mot Burton Albion som en siste reserveplan i tilefelle alt gikk galt. Jeg noterte noen telefonnummer, memorerte og skriblet ned noen reiseruter, og gikk deretter for å slå ihjel litt tid på National Football Museum. Dette har jo blitt flyttet fra Preston ned til Manchester, der det ligger i den fancy Urbis building vis-à-vis Manchester Victoria stasjon. Absolutt greit tidsfordriv.

Etter en rundtur på museet, var klokka såpass at baneinspeksjoner hadde blitt foretatt. Og så begynte ringerunden. Hos Trafford kunne de fortelle at kampen var avlyst. Salford City det samme. Og da også Kidsgrove Athletic lenger sør viste seg å måtte avlyse, begynte det å se stygt ut. ‘Waterlogged pitch’ var gjennomgangsmelodien overalt.

Men jeg hadde tidligere lagt merke til at Farsley AFC allerede kvelden før hadde lagt ut melding på sin side om at deres kamp ville bli spilt uten så mye som en pitch inspection på kampdagen – så sikre var de. Jeg syntes det hørtes noe merkelig ut, men ringte for å høre. Og joda, beskjeden var ikke til å misforstå. «Yes mate, game is definately on. 100%».

Dermed var beslutningen grei, med en relativt lang tur til Leeds-traktene og tilbake. Og tilfeldighetene ville det altså slik at jeg for andre kamp på rad fikk se Ossett Town. Etter togbytte i Leeds ankom jeg stasjonen New Pudsey, og i det ufyselige været begynte ut fra hukommelsen å manøvrere meg mot deres Throstle Nest. Dog måtte jeg ha litt hjelp av en kvinnelig jogger(!!) som i utrolig nok var ute og mosjonerte i voldsomt skybrudd, 10-11 grader og stiv kuling! Da er man ivrig!

Jeg vil anta at det tok meg et kvarters tid å gå til banen, og da var det herlig å kunne søke tilflukt i klubbens klubbhus som entres fra utsiden av anlegget. Klissvåt fikk jeg igjen hengt opp jakke og bestilt Strongbow som jeg nøt mens jeg tørket noe. Fra baren fikk jeg også kjøpt et program til prisen av £2.

Det var allerede flere der som spilte biljard og tydeligvis ventet på å se Leeds Uniteds ligacupkamp mot Everton på TV. Et par jeg snakket med mente Farsley bør være gode nok til å kunne nå playoff, slik de gjorde i fjor. Ellers mente de at de gjerne vil opp så høyt som mulig, og gjerne kopiere den orginale klubben Farsley Celtic, som tok seg til non-leagues øverste nivå før de senere gikk konkurs i 2010. De hevdet også at laget hittil ikke hadde spilt opp mot sitt beste denne sesongen, og det er selvsagt et godt poeng at det fortsatt er tidlig i sesongen.



En litt festlig detalj jeg la merke til i programmet var at Farlsey tidligere i september hadde spilt tre kamper på rad mot Ossett Albion – en i ligaen og to i FA cupen. Nå var det altså det andre Ossett-laget som sto på motsatt banehalvdel i kamp om ligapoeng i Northern Premier League Division One North. Og det var usikkerhet å spore i Farsley-supporterne som hadde sett laget spille sju strake kamper uten seier.

Etter å ha betalt meg inn var det da også Ossett Town som tok kommandoen fra start på det våte underlaget. Hjemmelaget hadde knapt en sjanse den første drøye halvtimen, og det var et helt annet Ossett-lag enn jeg så store deler av kampen mot Burscough tre dager tidligere. Imidlertid ville det seg ikke helt foran mål, samtidig som Farsley-keeper Tom Morgan vartet opp med et par gode inngripener. Og da et fremspill over et avventende Ossett-forsvar nådde Adam Muller som satt ballen i mål til 1-0, var det totalt mot spillets gang. Etter dette hevet hjemmelaget seg noe, selv om Ossett Town fortsatt virket å være det førende laget inn mot pausen.

I det fryktelige været var det kun 65 betalende tilskuere – under halvparten av sesongens svakeste opptil da, og langt under det som sies å være «normalen» på rundt 200. Og inne i klubbhuset var det nok ikke mange færre som hadde møtt opp, ikke for å se Farsley, men for å se Leeds United på TV. Farsley er jo et område med mange Leeds-supportere, og klubbhuset fungerer visstnok også ofte som vanlig bar til hverdags.

Farsley-supporterne var selvsagt fornøyd med å lede, men var langt fra fornøyd med spillet. Idet jeg fikk restene av min pint helt over i et plastglass for å ta med inn på tribunen igjen, økte hjemmelaget til 2-0 nesten direkte fra avspark. En klarering fra en Ossett-forsvarer hadde havnet hos Ryan Watson som fyrte løs fra utenfor 16-meteren. Og ti minutter ut i omgangen var det nok avgjort. Gareth Grant ble spilt gjennom, og Ossett-kaptein James Cotterill måtte ty til ulovligheter for å stoppe ham idet han skulle avslutte. Straffe, og rødt kort til kaptein Cotterill. Den nye signeringen Matt Dempsey gikk frem, sendte keeper til feil side, og scoret i sin debut.

Herfra og inn virket det innimellom som om begge lagene bare var interessert i å bli ferdig og komme seg inn i ly for det vanvittige regnet. Men før det skjedde scoret Ryan Watson med 6 minutter igjen av ordinær tid sitt andre for kvelden med et knallhardt skudd fra skrått hold. Sluttsignalet gikk, og det som lovet så godt for bortelaget den første drøye halvtimen endte opp med å bli en svart dag på jobben.

For egen del søkte jeg tilflukt i klubbhuset med en ny Strongbow mens jeg fikk med meg slutten av kveldens ligacuprunde. Lite lysten på spaserturen tilbake i syndefloden, ble det nok en pint før jeg bestilte en taxi tilbake til stasjonen. De rundt ti minuttene ned til Leeds gikk greit nok, men derfra til Manchester føltes det veldig langt akkurat da. Ved ankomst hotellet/puben tok jeg for høflighets skyld en siste pint med innehaveren før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.

 

Ground #86:
Farsley AFC – Ossett Town 4-0 (1-0)
Northern Premier League Division One North
Throstle Nest, 25 September 2012
1-0 Adam Muller (36)
2-0 Ryan Watson (46)
3-0 Matthew Dempsey (54)
4-0 Ryan Watson (84)
Att: 65
Admission: £7
Programme: £2

 

 



Dag 10: Fredag 27.07.2012 Fleetwood Town – Oldham Athletic

 

Jeg våknet med mageknip og vurderte å innrømme ovenfor meg selv at selv om jeg elsker sterk mat, hadde det kanskje ikke vært noen spesielt god ide å bestille en pizza kalt Spicy Hot (og i tillegg be om å få den ekstra sterk) på et sted drevet av indere. Heldigvis kom jeg meg raskt, og snart hadde jeg sjekket ut og valgte å droppe det planlagte toget til fordel for frokost på Bankers Draft og tog en time senere.

Det skulle imidlertid vise seg å ikke være en avgjørelse helt uten konsekvenser. Ved ankomst Sheffield stasjon viste det seg at toget til Manchester var 35 minutter forsinket. Og etter en røyk på utsiden, viste informasjonstavla plutselig en forsinkelse på 55 minutter! Det var snart store forsinkelser på brorparten av togene, angivelig grunnet elektrisk feil på et tog som nå sperret en av hovedlinjene, og «mitt» dog ble rett og slett kansellert. Jeg måtte dermed stake ut en ny rute til Blackpool, med bytte i Preston i tillegg til Manchester. Men idet mitt «nye» tog omsider var i ferd med å rulle inn på perrongen, ble det annonsert at det opprinnelig kansellerte toget nå var gjeninsatt og var klart for ombordstigning på en annen plattform – noe jeg nå valgte å ignorere. Toget ankom Manchester rundt kvarteret forsinket, slik at jeg mistet toget videre til Preston. Men med litt mer venting, kunne jeg heller ta et tog direkte til Blackpool. Ved ankomst Blackpool North stasjon, konstaterte jeg at turen fra Sheffield hadde tatt over tre og en halv time, men jeg hadde hvertfall omsider kommet frem, og kunne gå den korte turen ned til Aloha B&B. Etter en hyggelig prat med hotellverten tok jeg meg en tur langs promenaden ned til North Pier, hvor jeg unnet meg en porsjon fish&chips før jeg etterhvert satt meg på trikken som går opp til Fleetwood.

Fleetwood ligger som mange sikkert vet på tuppen av Fylde-halvøya, og var før torskekrigen i 70-årene en travel havn for havfiskerne. I dag ligger den som et stille og rolig seaside resort alternativ til den støyete Blackpool i sør. De to har nesten vokst sammen, og er altså forbundet med en trikkelinje hvor landets eneste førstegenerasjons trikker fortsatt er i bruk. Disse er dog fredet og holdt av til turer med betalende turister etc. De nye trikkene selskapet nå har investert i til den vanlige trafikken går noe fortere og brukte rundt halvtimen fra North Pier til holdeplassen Stanley Road, der en av de hyggelige billettselgerne trykket for meg og anbefalte at jeg gikk av. Noen få minutters gange senere ankom jeg Fleetwood Towns Highbury Stadium, hvor jeg tok en kjapp tur innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, samt en billett pålydende £10 til den nye hovedtribunen Parkside Stand. Deretter fant jeg veien til baren Highbury Club, som jeg med en Strongbow i hånden kunne konstatere var et imponerende skue. Det er ganske surrealistisk at denne klubben for få år siden spilte i North West Counties League. Her var det flotte salonger med tilhørende flatskjerm TV’er i veggen – i tillegg til lokalets to storskjermer.

Etter imponerende fem opprykk på sju sesonger spiller altså Fleetwood Town sin første sesong i Football League, og at supporterne var optimistiske er ikke å ta for hardt i. Noen jeg snakket med hevdet at League Two er en enklere divisjon å vinne enn Conference National som de vant sist sesong, og at de regner med å kjempe om divisjonstittelen igjen allerede denne sesongen. Personlig vil jeg ikke umiddelbart si meg enig i den første påstanden, for selv om Conference National er en vrien divisjon med en rekke relativt store lag, er nok likevel League Two jevnt over tøffere. Og det er vel en grunn til at de gamle liga-lagene i Conference rykket ned fra League Two? Men likevel vil også jeg regne med å se Fleetwood Town kjempe i toppen i sin debutsesong i ligaen.

Riktignok måtte de lokale innrømme at de nok vil merke savnet av Jamie Vardy, som har gjort kometkarriere siden jeg først så ham dominere totalt for Halifax Town mot Mickleover Sports for et par sesonger siden. Nå hadde han gått til Leicester City. Imidlertid var jeg litt spent på ryktene om at selveste Joey Barton trente med Fleetwood, men jeg fant ut at han ikke skulle spille dagens kamp mot Oldham. Jeg satt meg etterhvert ned og kikket litt i kampprogrammet, en 16-siders farge-variant til £1,50, mens det dro seg mot avspark. Jeg gikk for å finne meg en plass på Parkside Stand, og kunne se at Joey Barton hvertfall var med på oppvarmingen.

Hjemmelagets spiss David Ball ble tidlig spilt gjennom to ganger på kort tid, men begge ganger hevet linjemannen flagget. Det gjorde han imidlertid ikke da et sovende Fleetwood-forsvar tillot Robbie Simpson å spille gjennom kaptein Dean Furman, som rolig og behersket kunne sette ballen til side for keeper Scott Davies. 16 minutter var spilt og det sto 0-1. Speaker ga først målet til «an unnamed trialist» – altså en ikke navngitt prøvespiller, men det ble raskt korrigert til Furman. Like etter ble det liv i leiren da gjestenes «gorilla» Jean Yves M’Voto serverte en vanvittig grisetakling på Jamie McGuire. Sistnevnte skal nok prise seg lykkelig for at han ikke ble skadet, mens førstnevnte utrolig nok ikke fikk direkte rødt kort. Ikke minst ettersom han havnet i klammeri med flere Fleetwood spillere, og dyttet en av dem i ansiktet. Og ikke mange minutter etter var han igjen i begivenhetenes sentrum da han spyttet på en Fleetwood-spiller, tydeligvis uten at noen av kamplederne la merke til det.

Rent bortsett fra dette, begynte Oldham etterhvert å spille god pasningsfotball som Fleetwood så ut til å ha problemer med å demme opp for. Og etter 26 minutter var kaptein Furman på plass igjen, og doblet ledelsen. Fleetwood hang ikke med, og Robbie Simpson hadde en enkel jobb med å øke til 0-3 etter halvtimen spilt. Kun to minutter senere kunne Furman fullbyrdet sitt hattrick, men en glimrende takling fra Shaun Beeley hindret fullstendig ydmykelse. Fleetwoods Dean Howell hadde omgangens siste sjanse da han skjøt like over fra rundt 25 meter, og dermed tok lagene pause på stillingen 0-3.

Vertene gjorde tre bytter ved pause, og mens jeg fortsatt ventet på at min Bovril skulle kjøle seg ned til drikkbar temperatur, observerte jeg at de nå hang langt bedre med. Uten å være noen fan av franskmannen, må jeg innrømme at den gamle Preston-kjenningen Youl Mawéné så ut til å få skikk på forsvaret. Belønningen kom etter drøye timen spilt, da Ball og Howell kombinerte fint på venstrekanten, og sistnevnte fikk lagt inn. Inne i feltet ventet Andy Mangan, som fikk kastet seg frem og headet inn redusering bak gjestenes keeper Alex Cisak. Kampen hadde totalt forandret karakter etter pause, og det var nå Cod Army som styrte kampen og presset på for ytterligere redusering. Den nevnte høyrebacken Beeley var ved flere anledninger på offensive raid oppover høyrekanten, mens McGuire og Barry Nicholson syntes å ha full kontroll på midtbanen. Men det manglet en ekstra brodd foran mål. Oldhams første skudd på mål i andre omgang kom med ti minutter igjen, da den mystiske prøvespilleren var frempå. Han virket å være et uromoment der fremme, men det manglet noe på avslutningene i denne kampen. Hjemmelaget fikk aldri den andre reduseringen, og dommeren blåste av til 1-3 foran 1.231 tilskuere. Likevel hadde de i andre omgang reist seg imponerende etter en håpløs første omgang, men det virket på meg som om det var noe som manglet helt der fremme. Kanskje får de orden på det til sesongstart?

Jeg valgte å gå rett tilbake til trikkeholdeplassen ved Stanley Road, der jeg ble stående å snakke med en Oldham-supporter som bodde i området. Oldham er vel såvidt jeg husker i farten nå det laget som har oppholdt seg lengst på nivå tre, og han forventet ingen endring der ved sesongslutt. Men han håpet selvsagt at de kanskje kunne overraske ham og muligens kjempe om en plass i playoff, til tross for de evige bekymringer rundt dårlig økonomi. Jeg fikk ellers bekreftet et par usikkerhetsmomenter jeg hadde hatt med Oldham-kapittelet i mitt bokprosjekt, i forbindelse med utbyggelse av metro-systemet ut til Oldham som erstatning for de nedlagte jernbanestasjonene i byen. Vi ble sittende å prate om Oldham og fotball ellers, til vi ankom hans holdeplass. Jeg ble med videre og hoppet av på North Pier, og tok en liten svipptur innom hotellet for å gjøre meg klar for en tur ut på Blackpools sagnomsuste uteliv

Første stoppested var puben The Litten Tree, der det allerede var høy partyfaktor. Jeg ble rett og slett værende der, og fikk med meg at OL-innmasjen foregikk på TV’en mens en Strongbow ble til enda en…og enda en…og enda en… Ved stengetid endte jeg opp med å gå over veien til en nattklubb sammen med noen jenter fra Burnley. Blackpools uteliv skuffer aldri, og det var fortsatt liv da jeg i fire-tiden fikk et anfall av fornuftig tankegang og bestemte meg for å ta kvelden, til tross for fristende tilbud om nachspiel på Burnley-jentenes hotell.

Ground #83:
Fleetwood Town – Oldham Athletic 1-3 (0-3)
Pre-season friendly
Highbury Stadium, 27 July 2012
0-1 Dean Furman (16)
0-2 Dean Furman (26)
0-3 Robbie Simpson (30)
1-3 Andy Mangan (62)
Att: 1,231
Admission: £10
Programme: £1,50

 

Dag 11: Lørdag 28.07.2012 Southport – Wigan Athletic XI

Etter en heftig kveld på byen, betalte jeg nok en gang prisen morgenen etter. Men det var ikke så altfor ille, og sandwich og juice på toget hjalp litt. Med togbytte i Bolton kom jeg meg omsider til Southport og fant frem til The Allanby, hvor jeg hadde betalt smått utrolige £18 for overnatting på enerom. Etter en samtale med den hyggelige vertinnen, bestemte jeg meg for å tilbakelegge veien ut til Haig Avenue til fots.

Det var riktignok en drøy spasertur, men omsider dukker stadionet Haig Avenue opp på høyre side av veien med samme navn, med hovedtribunen Grandstand liggende ut mot veien. Det var fortsatt halvannen times tid til avspark, så jeg entret Grandstand Bar og bestilte en pint med Thatcher’s Gold. Det var allerede en del fremmøtte, og jeg gikk en runde og kikket på interessante klenodier, bilder og oppslag på veggene.

Jeg var interessert i å høre om de lokale hadde forhåpninger om en reprise av forrige sesong, da manager Liam Watsons lag imponerte voldsomt og lenge kjempet om playoff. Personlig skulle jeg gjerne likt å se klubben kjempe der oppe, men supporterne var ikke uten videre villige til å uttrykke forventninger om en gjentakelse av bedriften. Det ville bli vanskeligere denne sesongen mente noen, før de la til at selvsagt ville ingenting være mer gledelig enn om den gamle Football League-klubben kunne kjempe om playoff igjen.

Inne i Grandstand Bar var det også en svært livlig gjeng som tydeligvis var Wigan-supportere, men jeg fikk aldri surret meg til å slå av en prat med noen av dem. Jeg betalte meg etterhvert inn, og fikk sikret meg et meget tynt «program» til prisen av 20 pence. Det besto av et A4 ark, brettet i to for å få et fire-siders A5 program i svart-hvitt. Inni var det i tillegg et brettet A4 ark med lagoppstillinger, uten at jeg dro kjensel på særlig mange av navnene det unge reservelaget til Wigan stilte med.

Jeg  tok plass på Grandstand-tribunen og så Wigan ta initiativet fra start. De hadde ballen mye, mens Southport måtte jage. Gjestenes Adam Dawson var to ganger frempå. Først skjøt han like over, før keeper Tony McMillan deretter fikk parert hans skudd fra rundt 25 meter. Etter drøye halvtimen var det imidlertid Southport som på sin første store sjanse tok ledelsen. Debutant Michael Bakare sendte i vei et skudd fra rett utenfor 16-meteren, som snek seg inn nede i høyre hjørne for Wigan-keeper Calvin Hare.

Gleden var imidlertid kortvarig, og omtrent direkte fra avspark fant Josh Sumners pasning Adam Dawson. Han fikk vendt opp inne i feltet og skutt i mål til 1-1. Tony Gray hadde mulighet til å gi Southport ledelsen igjen, men hans heading fra Andy Parrys cross skapte ikke altfor mye hodebry for keeper Hare. Shaun Whalleys skudd på sin side duppet i tide, men gikk til gjengjeld på siden av Hares stolpe rett før dommeren blåste for pause.

Etter en røykepause tok jeg igjen plass på tribunen, og gjorde meg klar for andre omgang med en kopp hot chocolate som smakte så lite sjokolade at det ble med to-tre slurker. Spillet ute på banen var heller ikke særlig mye bedre nå. Gjestene hadde ikke ballen like mye som i kampens første halvtime, og Southport hadde nok nå et lite initiativ i det som ble en temmelig tam forestilling. Bak det ene målet sto Wigans supporterne og sang og ropte hele kampen, og det var tydelig at en av gutta der hadde bursdag da de dro i gang bursdagssang. Høydepunktet i andre omgang var det faktisk de som sto for, da en av de unge gutta plutselig hoppet naken ut på banen og løp en runde rundt i 16-meteren før han hoppet over gjerdet igjen og forsvant inn blant sine kompiser med vaktene hakk i hæl.

Fotballmessig tok det seg noe opp mot slutten av kampen, og etter at Bakare hadde fått sitt skudd blokkert, var det gjestenes innbytter Jesjua Angoy som fikk den største sjansen til å score. Frispilt og totalt alene med keeper presterte han imidlertid å snuble i ballen da han skulle finte ut keeper McMillan. Hjemmelagets Tony Gray og Wigans Steve Boothman hadde begge gode skudd reddet, før Gray kunne avgjort for The Sandgrounders med et par minutter igjen. Han driblet av flere forsvarere på glimrende vis før han sendte i vei en avslutning som snek seg forbi keeperens utstrakte arm…før den sneiet utsiden av stolpen.

612 betalende tilskuere så dommeren blåse av med 1-1 som sluttresultat, og undertegnede fant veien tilbake til Grandstand Bar. Der ble jeg værende i hyggelig selskap halvannen times tid, før jeg fikk bestilt en taxi inn til sentrum. På Wetherspoons-puben The Sir Henry Seagrave fikk jeg inntatt et godt måltid og ytterligere en pint før jeg gikk til innkjøp av litt snacks og installerte meg i hotellsengen for litt OL-kikking på TV.

Ground #84:
Southport – Wigan Athletic XI 1-1 (1-1)
Pre-season friendly
Haig Avenue, 28 July 2012
1-0 Michael Bakare (33)
1-1 Adam Dawson (34)
Att: 612
Admission: £8
Programme: 20p

 

 

Dag 12:Søndag 29.07.2012 “Return to sender”

11 kamper på 11 dager var unnagjort, og det var på tide å vende snuta hjemover. Frokost ble inntatt på The Sir Henry Seagrave før jeg brukte et minutt på å orientere meg i retning stasjonen. Området rundt monumentet med det enkle navnet The Monument kan rett og slett være litt forvirrende sånn sett, men jeg var raskt på vei i riktig retning, og passerte et utsalgssted hvor jeg klarte å finne dagens utgave av Non League Paper. I tillegg til de siste par kapitlene med korrektur ble den selvsagt studert inngående både på toget til Wigan – der jeg måtte bytte fra Wigan Wallgate til Wigan North Western – og på toget derfra ned til London. Rushet jeg hadde fryktet på den vanligvis travle Circle Line var ikke-eksisterende, faktisk helt motsatt. Det ble tid til å utføre litt arbeidsrelatert (og ikke fullt så arbeidsrelatert) korrespondanse på en internettcafe ved Paddington før jeg omsider tok Heathrow Express toget til flyplassen. Der fant jeg ut at flyet som ikke skulle gå før om over to timer, allerede var forsinket med 40 minutter. Snart ble dette forandret til en time og ti minutter! SAS skyldte på været, men det var noe påfallende at av alle flyene som gikk fra terminalen det nærmeste halve døgnet, var det kun 5-6 avganger til Skandinavia som var forsinket…og alle var SAS-avganger. Andre flyselskaps ruter til samme destinasjoner var imidlertid ikke berørt, så det var noe mystisk.. Forklaringen vi fikk da vi etter langt om lenge og lengre enn langt kunne boarde, var at avgangene deres fra Skandinavia hadde blitt holdt igjen grunnet været (turbulens) over London, og således ført til forsinkelser da disse flyene selvsagt også skulle brukes i avgangene tilbake. Min mor tilbød seg å hente meg på Gardermoen, og litt etter klokka 23 søndag kveld kunne jeg sette meg inn i bilen og bli kjørt hjem etter en lang, spennende, og begivenhetsrik tur.

 

 

 



Dag 7: Tirsdag 24.07.2012 Runcorn Linnets – Colwyn Bay

Jeremy Kyle var i full gang med å avsløre utro løgnere med løgndetektorer og DNA-tester på ITV da jeg våknet og skjønte jeg hadde sovnet fra TV-en. Da jeg hadde våknet før alarmen ringte hadde jeg til og med god tid til tross for en lang reise foran meg, og tillot meg en ekstra lang dusj. Litt før klokka 09.00 forlot jeg allerede Lancaster Court Hotel med nesa mot Paddington, hvorfra tuben tok meg de få stasjonene til Euston Square. Derfra gikk jeg de få hundre metrene til togstasjonen London Euston, tok en røykepause, hamstret frokost i form av sandwiches og juice, unnet meg en ny røykepause, og tok deretter omsider plass på toget til Manchester. Der inntok jeg min frokost og gjorde klar til ny økt med korrekturlesning på mitt bokprosjekt mens toget forlot perrongen. 2 timer og 8 minutter etter avgang rullet toget inn på Manchester Piccadilly stasjon, og jeg kunne ta meg frem til Ibis hotellet i Princess Street ved hjelp av mitt utprintede kart.

Med nok av tid valgte jeg å få gjort unna ytterligere noen arbeidsrelaterte problemer som hadde dukket opp i form av email fra forlaget. Derfor fant jeg frem til en internett café rett i nærheten, i et område hvor jeg tok meg i å lure på om det i det hele tatt er kinesere igjen i Kina. De syntes alle sammen å være i Manchester, men det slo meg at Manchester jo har en Chinatown, og at jeg befant meg midt i denne. Med mitt ærend omsider tilfredsstillende unnagjort gikk jeg gjennom sentrum til Piccadilly, og fant ut at jeg hadde sett en time feil på klokka. Eller rettere sagt, klokka på dataskjermen til kineseren hadde vist en time feil, og dermed hadde jeg fortsatt veldig god tid. Derfor ble en ikke altfor imponerende burgermiddag inntatt på en pub inne på stasjonen, mens jeg ventet på toget mot walisiske Llandudno som omsider ankom perrongen. 

Drøye 40 minutter brukte somletoget til Runcorn East, der jeg hoppet av. Umiddelbart skjønte jeg at jeg ikke hadde ankommet verdens navle. Utenfor den lille stasjonen var det kun en parkeringsplass der noen andre passasjerer ble plukket opp av bekjente. Ellers var det stort sett trær på alle kanter, og noe som kunne minne om en taxi var ikke å se. En telefon til Runcorn Linnets Football Club hadde mens jeg satt på toget bekreftet at kampen skulle spilles, mens det noe overraskende ble opplyst om at klubben ikke hadde noe bar. Derfor sto jeg nå på Runcorn East stasjon og telte litt på knappene. En kikk på kartet viste at det var en tilsynelatende meget lang spasertur ned til Linnets Stadium, og jeg hadde funnet ut at det også var et godt stukke til nærmeste pub – i motsatt retning. Ved å spørre en person om nummeret til taxi, fikk jeg en drosjebil til stedet. Etter litt rådslagning med drosjekusken fant jeg ut at puben Halton Arms, som er fotballklubbens nærmeste nabo, hadde blitt lagt ned for kun et par måneder siden. Men hans forslag om puben The Windmill i motsatt retning ble av undertegnede støttet og fastsatt som destinasjon. Der ble 2-3 pints Strongbow inntatt mens jeg var dum nok til å innlede en samtale med en lokal sullik i 50-årene ikledd en retro Liverpool drakt, som var mest opptatt av å snakke om Liverpool FC. Jeg slapp omsider unna da min bestilte taxi kom tutende opp oppkjørselen, og turen gikk til Runcorn Linnets Football Club – et besøk jeg hadde vært ganske spent på.

Jeg betalte med glede mine £3 for inngang, og såvidt jeg husker var det ytterligere £1 for et program som var av samme type som hos St. Albans dagen før. Om muligens ørlite tynnere, men et fellesprogram i farger for alle treningskampene. Noe overraskende fant jeg ut at om de ikke lenger hadde en bar, hadde man hvertfall her et rom der man kunne sitte ned, og en kiosk hvor man kunne kjøpe både brus, is, og sjokolade. Men ikke noe alkohol var å se, bortsett fra en gruppe som satt og nøt medbragt vare. For undertegnede ble det ingen av delene, men mens jeg gikk for å ta en gikk rundt på anlegget, overhørte jeg noen Colwyn Bay-fans ved utgangen diskutere kampens starttidspunkt med en person som med sin dress og gulgrønne slips nok var en del av Linnets-ledelsen. Det viste seg at det hadde vært en ulykke på motorveien fra Wales, der en tankbil hadde veltet og sperret veibanen. Både flere spillere og fans, samt dommer, minst en linjemann og Colwyn Bays drakter var nå forsinket grunnet denne hendelsen et eller annet sted på M56. Dermed ble avspark utsatt fra 19.30 til 20.00. Det var dårlig nytt for meg, som måtte ha siste toget tilbake fra Runcorn East klokka 22.11. Men det problemet fikk jeg ta når den tid kom. Jeg fulgte gangveien inn på selve stadion og kunne ta i øyesyn et temmelig anonymt anlegg, inngjerdet av et grått blikk-lignende gjerde på alle fire kanter. Og med en liten tribune som strekker seg rundt kvarte banens lengde på den ene langsiden, samt en enda mindre tribune på kortsiden bak det nærmeste målet. På denne kortsiden ble jeg stående å slå av en prat med en Colwyn Bay-fan som hadde sin sønn på laget. Han uttrykte at de fleste supporterne vil være fornøyd dersom de nok en gang skulle unngå nedrykk fra den meget tøffe Northern Premier League Premier Division.

Jeg fikk også snakket litt med både fans og ledere fra hjemmelaget, som ga uttrykk for at deres mål i første omgang er opprykk fra North West Counties League opp til step 4. Samtidig fikk jeg høre fra supporterne selv historien om den opprinnelige Runcorn-klubbens historie og undergang. Mange er kanskje ikke klar over det, men faktum er at Runcorn i begynnelsen av 1980-årene var et topplag i det som i dag er Conference National. Denne divisjonen ble til og med vunnet i 1982, men et opprykk til Football League ble det ikke grunnet den tids system med avstemninger istedet for automatisk opp- og nedrykk. Da dette kom fem års tid senere var det for sent for Runcorn, som ikke lenger var noe topplag. Og i 2000 var de så økonomisk skakkjørte at de måtte selge sin hjemmebane Canal Street, der det i dag står leiligheter. Laget hadde spilt sine hjemmekamper både i Widnes og i Southport før det i 2006 var kroken på døra for seniorfotball. Planer om å starte opp igjen drøyde, og misfornøyde supportere hadde i mellomtiden startet dagens klubb Runcorn Linnets. De har nå vært tilbake i Runcorn siden 2010, og neste mål etter hjemkomsten synes som sagt å være opprykk til step 4.

Majoriteten av de forsinkede hadde omsider kommet seg til Linnets Stadium, og man bekreftet at kampen ville starte senest klokka 20.00. Problemet for Colwyn Bay var at deres keeper fortsatt ikke var ankommet. Da kampen omsider ble blåst i gang var det derfor med Runcorns reservekeeper i mål for waliserne! Og før han omtrent hadde vært borte i ballen, lå den i nettet bak ham. Matty Jones stupte frem og headet inn et innlegg fra venstre kant, og hjemmelaget var i ledelsen 1-0 allerede i kampens tredje minutt. Det utdelte team sheet viste seg svært ufullstendig og også ukorrekt, og dessuten med ingen spillere oppført for bortelaget. Det var derfor en håpløs oppgave for de fleste av de 155 fremmøtte å finne ut hvem som var hvem. Men kampen bar preg av å være en treningskamp, og det var mest stillingskrig på midtbanen – med et og annet tilløp til en halvsjanse. Gjestenes Rob Hopley traff etterhvert tverrliggeren, mens hans lagkamerat Matty Berkeley skjøt like utenfor. 1-0 sto seg imidlertid til pause.

Uten noen bar å gå i var det bare å benytte anledningen til en pissepause og til å slå av en prat med Colwyn Bay-supporteren fra tidligere, som jeg ble stående sammen med hele andre omgang. Samtidig fikk jeg også ringt og bestilt en taxi til 21.50, men skjønte raskt at jeg ville måtte stikke litt før slutt da andre omgang ikke kom i gang før 4-5 minutter over ni. Det skulle vise seg å bli en tam affære, hvertfall inntil gjestenes Lee Davey ble utvist for en heftig takling. Jeg tok meg selv i å stadig kikke på klokka, og begynte etterhvert å bevege meg mot utgangen. Idet jeg gjorde det, ble hjemmelaget tildelt straffespark. Jeg måtte selvsagt få med meg det, og ble stående å speide mot andre siden av banen, der et tilsynelatende svakt straffespark ble reddet av Colwyn Bays lånte «hjemmekeeper».

På utsiden kom det ingen taxi, og jeg hadde røyket nesten en hel røyk uten at den kom. En tilskuer som kom ut kunne bekrefte at det fortsatt sto 1-0 og at de nå var på overtid, og spurte deretter om jeg skulle til Runcorn East og ville ha skyss. Etter noen sekunders vurdering, hoppet jeg inn og lot taxi være taxi – de var uansett fem minutter for sent allerede. Jeg takket for skyssen og hoppet av på den avsidesliggende stasjonen idet taxisjåføren ringte for å fortelle at han ventet utenfor stadion. Når han kom 10 minutter for sent, kunne han ha det så godt!. Snart kom toget fra Wales og brakte meg tilbake til Manchester, der jeg tilbake på hotellet fant ut at filmen Green Street akkurat hadde begynt på TV. Fin timing!

Ground #80:
Runcorn Linnets – Colwyn Bay 1-0 (1-0)
Pre-season friendly
Millbank Linnets Stadium, 24 July 2012
1-0 Matty Jones (3)
Att: 155
Admission: £3
Programme£1

Dag 8: Onsdag 25.07.2012 Alfreton Town – Notts County

11.20 toget fra Manchester Piccadilly rullet i underkant av 50 minutter senere inn på stasjonen i Sheffield, og etter en kort spasertur kunne jeg sjekke inn på Ibis hotellet i sentrum. Etter å ha utført et ærend i byen, traff jeg min venninne Kimberley som jeg tok med for en matbit på Wetherspoons-puben Bankers Draft. Etter en tur tilbake på hotellet, tok jeg etterhvert farvel med henne og gkk tilbake til togstasjonen.

Etter en snau halvtime på toget hoppet jeg av i Alfreton og gikk opp på Mansfield Road. Snart tok jeg til venstre ned Prospect Avenue og kom ned på Nottingham Road like ved puben Victoria Inn, som ligger et steinkast fra Alfreton Towns North Street. Her fikk jeg helt nedpå et forfriskende glass før jeg gikk den korte veien ned North Street til anlegget med samme navn.

Jeg betalte meg inn og ble møtt av et veldig rødt anlegg som jeg helt klart vil gi tommelen opp. Spesielt den klassiske ståtribunen på bortre kortside falt virkelig i smak, og jeg tok en runde for å ta noen bilder før jeg stakk innom klubbsjappa. Der sikret jeg meg et skjerf til samlingen, samt et flott 32-siders program til £2. Turen gikk videre inn i klubbhusets bar, hvis både vegger og tak var dekorert av drakter fra Alfreton Town og andre lag de muligens har hatt på besøk.

Med en Strongbow for hånden kunne jeg sette meg ned og ta en kikk i programmet, og fikk snart selskap av et par tilreisende Notts County-supportere. En av de var en dame på minst 75-80 år som til stadighet gjentok seg selv, og som fortalte meg minst tre ganger at Notts County-skjerfet hun hadde på seg hadde hun hatt i over 25 år. Det jeg antar var hennes sønn kunne fortelle at de kommende sesong ville kikke oppover på tabellen og forhåpentligvis kjempe om en plass i playoff. Ikke overraskende ble Sheffield United pekt ut som den store favoritten.

Hjemmefansen på sin side ga inntrykk av å ville være fornøyd med å etablere seg i divisjonen, og om de skulle havne rundt midten av tabellen i Conference National ville de anse det som fantastisk. Men de er tross alt en liten klubb sammenlignet med en stadig større andel av klubbene på nivået, og de var samtidig klar over at de skulle gjøre en god sesong for å oppnå noe slikt.

Gjestene fra Nottingham stilte med et blandet lag, men første omgang dreide seg mye om en mann – den gamle kjenningen Lee Hughes. Allerede med 5-6 minutter spilt hadde Hughes hatt to relativt store muligheter med avslutninger like utenfor og over. Det som skjedde syntes å skje rundt Hughes, og etter snaue 20 minutter skulle han muligens hatt straffe. Det virket hvertfall som om han ble dratt ned i feltet av Alfreton-forsvarer Darran Kempson etter å ha blitt spilt gjennom av Jeff Hughes, men dommeren var imidlertid ikke enig.

Bortelaget fortsatte å presse på, og i løpet av et par minutter måtte Alfreton-keeper Phil Barnes varte opp med to flotte redninger. Først da Yoann Arquin fikk heade upresset fra kort hold, og deretter da en tilsynelatende offside-plassert Lee Hughes fikk avslutte. Hjemmelaget kom seg også til et par sjanser, og den beste av disse var nok da Nathan Arnold skjøt like over. Etter drøye halvtimen ble Lee Hughes taklet knallhardt og måtte forlate banen. Både jeg og flere rundt meg gikk ut fra at han ble byttet ut, og ble dermed litt forvirret da han noe senere kom innpå igjen etter å ha lusket rundt med innbytterne på sidelinjen i minst fem minutter. Men han hadde uansett gjort sitt for dagen da dommeren ikke mange minuttene etter blåste av for pause.

Ikke minst hos Magpies ble det gjort endel bytter i pausen, de byttet rett og slett alle ti utespillerne sine. En av disse innbytterne – den gamle kjenning Enoch Showunmi – kom til andre omgangs første store sjanse da han headet over fra kort hold rundt fem minutter ut i omgangen. Gjestene virket nå å ha et bedre pasningsspill enn i første omgang, samtidig som de virket mindre giftige. Muligens savnet de en rødhåret veteran som hadde imponert i første – Lee Hughes sin fremtid i klubben hadde jo i følge rykter den siste tiden vært noe usikker.

Skjærene fra Nottingham hadde også et par spillere på prøvespill utpå. En av de var en franskmann som ikke imponerte undertegnede noe særlig, der han gang på gang brukte altfor lang tid og forårsaket balltap. Det var slik Alfreton fikk sin beste sjanse da Paul Claytons avslutning strøk tverrliggeren. Neil Bishop og Julian Kelly hadde skudd like utenfor for gjestene, og en temmelig uengasjerende kamp ble omsider blåst av til 0-0. Og kampens beholdning var for meg Lee Hughes.

Det ble tid til to pints i baren, hvor jeg fikk høre et par County-supporteres syn på at nabo Forest muligens har solgt sin sjel for kuwaitiske oljepenger. Etter ytterligere hyggelige samtaler med hjemmefolket, måtte jeg omsider helle i meg resten av min pint og stresse mot Alfreton stasjon. Jeg hadde fått noe dårlig tid, men svett og anpusten ankom jeg likevel stasjonen noen minutter før toget som brakte meg tilbake til Sheffield, hvor jeg valgte å motstå fristelsen av en pint og istedet returnere til hotellet.

Ground #81:
Alfreton Town – Notts County 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
North Street, 25 July 2012
Att: 618
Admission: ???
Programme£2

Dag 9: Torsdag 26.07.2012 Eastwood Town – Scarborough Athletic

Jeg sov helt til jeg våknet av meg selv, og uthvilt og nydusjet forlot jeg hotellet for å innta en stor engelsk frokost og en flaske j2o apple&mango på Bankers Draft. Først da jeg hadde spist opp og drukket enda en j2o, kom Kimberley mens jeg sto utenfor og tok meg en røyk. Dermed ble det enda mer j2o før vi surret rundt en stund rundt i Sheffield sentrum og deretter tok turen tilbake til hotellet. Tiden flyr i godt selskap, og litt før klokka 17 tok jeg farvel med Kimberley for denne gang og satt meg på samme tog som dagen før. Forskjellen var at jeg denne gang skulle la toget mellom Leeds og Nottingham ta meg en stasjon nærmere sistnevnte enn dagen i forveien. Etter at toget hadde stoppet i Dronfield, Chesterfield og Alfreton, kunne jeg etter 35 minutter hoppe av på Langley Mill stasjon. Jeg visste det var en meget lang gåtur til Eastwood Towns hjemmebane Coronation Park, noe mitt kart kunne bekrefte. Og det var som ved Runcorn East hverken taxier eller antydning til noen taxiholdeplass. Men i motsetning til ved Runcorn East ligger Langley Mill stasjon ved en trafikkert vei og med bebyggelse, butikker og flere puber i nærområdet. Jeg krysset over til Railway Tavern og tok en pint Strongbow der mens jeg forhørte meg om veien videre og nummeret til taxi. Jeg fikk opplyst at det var et par kilometer og delvis oppoverbakke, men vertinnen ga meg nummeret til taxi som kom etter ytterligere en halv pint Strongbow. Drosjekusken kunne fortelle at vi tross den relativt korte taxituren krysset grevskapsgrensen mellom Derbyshire og Nottinghamshire. Og ikke altfor lenge etter svingte han inn og slapp meg av foran inngangen til Coronation Park. Kun to middelaldrende karer satt på en benk på utsiden av klubbhuset, og en kikk inn på banen avslørte at det var heller ikke noe aktivitet. Jeg gikk inn hoveddøren på klubbhuset, og med flere dører å velge mellom spurte jeg to herrer på vei ut om hvor baren var. En av disse svarte at han var fra bortelaget Scarborough Athletic og akkurat hadde ankommet, så han visste ikke.

Dette  var innledningen på en svært interessant samtale med det som viste seg å være Scarborough-klubbens formann. Vi ble stående på utsiden å snakke i rundt halvtimen, og han viste stor interesse for både min rundreise og mitt bokprosjekt. Og han må ha stoppet over halvparten av hele Scarborough-apparatet for å introdusere meg. Jeg dreide samtalen litt inn på den nye klubben og situasjonen i Scarborough, og han var usedvanlig åpen om forskjellige temaer rundt dette. Blant annet fikk jeg forklart situasjonen med de to nye Scarborough-klubbene: Scarborough Athletic og Scarborough Town. Han påpekte at han selv ved et par anledninger har kommet med en utstrakt hånd til Town med forespørsel om sammenslåing, men at dette har blitt avvist. Om situasjonen med hjemmekamper i Bridlington mente han ikke overraskende at de skulle likt å spille hjemme i Scarborough og at dette er et mål på noe lengre sikt, men at det akkurat i øyeblikket virker noe vanskelig. Hva klubbens sportslige ambisjoner gjelder, var det soleklart at målet for sesongen er opprykk til step 4. På lengre sikt kikket han seg stjålent rundt før han fortalte at mens mange supportere snakker om når de er tilbake i Football League, mener han selv at klubben og stedet Scarborough neppe kan regne med noe mer enn å være et Conference-lag. Han kikket på klokka og lurte på hvor det ble av Scarborough-folket. Avslutningsvis fortalte han om den norske supporterklubben som kommer over til Scarborough noen ganger i løpet av sesongen, og med det gikk jeg inn for å hente meg en pint Strongbow.

Den ble tatt med ut i sola der jeg satt meg ned på benkene og slo av en prat med et par hjemmesupportere. Det var en overraskelse da de på spørsmål om forhåpninger for sesongen svarte at de ville være fornøyde med å overleve lenge nok til i det hele tatt å starte sesongen, og at hver kamp etter det var som en bonus. Disse sjokkerende uttalelsene fikk jeg litt senere avkreftet fra en av Eastwood-lederne, som innrømmet at det slett ikke sto bra til økonomisk…men SÅ ille var det ikke, mente han. Så får tiden vise hva som skjer der, men om det er så skrint med ressurser der kan vel Eastwood Town ende opp med å slite meget tungt i den tøffe Northern Premier League Premier Division. Noen av supporterne snakket pessimistisk om at det kunne bli en kamp for å unngå et andre strake nedrykk, mens andre snakket om en plass midt på tabellen.

Scarborough-formann Danny Holland kom plutselig ilende bort sammen med manager Rudy Funk som han ville introdusere meg for. Da jeg hadde sett Notts County i Alfreton dagen før, lurte han på om jeg kunne fortelle manageren litt om Nottingham-laget da Scarborough Athletic snart skulle møte de. Deretter overrasket han meg med å spøre om jeg kunne tenke meg å skrive kamprapporten for deres nettside, da personen som vanligvis gjorde de ikke var med. Men da jeg ikke ville være hjemme ved dataen på flere dager måtte det utgå. Imidlertid ga han seg ikke før jeg lovet å ta kontakt med klubben hvis jeg skulle se en av deres hjemmekamper, slik at jeg kunne inviteres som klubbens gjest. Hva kan jeg si, annet enn at formann Holland på meg virket som en utrolig hyggelig fyr.

En ny pint ble hentet i klubbens store og fine bar, og det slo meg plutselig at det var meget tynt med folk selv om det begynte å nærme seg avspark. Torsdag kveld og lang vei fra Scarborough må nok ta sin del av skylden for at det til slutt var kun 79 tilskuere som så kampen blåses igang. Noe program hadde ikke blitt trykket for denne kampen, så jeg hadde i og for seg ingen anelse hvem som spilte. Riktignok hadde Holland fortalt at de stilte uten 4-5 av sine av diverse årsaker, men det var aldri noen åpenlys nivåforskjell slik to divisjoners forskjell skulle antyde. Spillet bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og hverken Badgers- eller Seadogs-spillerne kan beskyldes for å være redde for å skyte. Men de skuddene som de to keeperne ikke hamlet opp med, suste over eller utenfor.

Til tross for 0-0 ved pause var det en relativt underholdende kamp. Tilbake i baren under pausen ble jeg stående ved siden av en person med Rangers-drakt og en rekke lojalist-tatoveringer. Han hadde lagt merke til min Rangers-jakke og vi ble stående å slå av en prat. Han viste seg å være Scarborough-kar nå bosatt i Leeds, og mente han kun gjenkjente 10-15 Scarborough-fans på Coronation Park. Jeg lyttet ellers interessert mens hans fortalte om de faste bussturene de satt opp fra Leeds til Rangers-kamper i Skottland, samt hans beskrivelser av lojalist-puben Golden Last i Scarborough der jeg i lengre tid har vært invitert til en visitt. Kanskje blir det endelig en realitet under neste års faste oransjemarsj siste helg i mars?

Vi ble stående å prate mens vi så andre omgang, som fortsatte som den første – en helt åpen kamp som svingte frem og tilbake. Jeg sto med en følelse av at første målet kunne bli avgjørende, men fortsatt klarte ingen å overliste keeperne, til tross for nok av forsøk. Det var til tider virkelig Hawaii-fotball, men utrolig nok blåste dommeren av til 0-0 som sluttresultat. Men en absolutt ganske underholdende 0-0 kamp.

Jeg fikk bestilt en taxi til 21.45, og rakk en forfriskning i baren etter kampslutt før jeg gikk ut for å møte drosjebilen som tok meg tilbake til Langley Mill. Jeg kom meg på 22.09 toget tilbake til Sheffield og satt meg igjen for å lese litt korrektur. Ved ankomst Sheffield klarte jeg i motsetning til dagen før ikke å motstå en pint før jeg tok kvelden. Jeg stakk derfor innom puben Norfolk Arms, vegg i vegg med hotellet, og bestilte meg en Strongbow. Jeg tror bakken utenfor hadde vært mindre møkkete som sitteunderlag enn sofaen med inngrodd møkk som jeg tok tilhold i. Og gulvet var flere steder så seigt at jeg nesten satt fast da jeg likevel gikk for å bestille nok en runde. Kvelden ble avsluttet med takeaway fra en sjappe ved siden av, og den ble fortært i sengen på hotellrommet.

 

Ground #82:
Eastwood Town – Scarborough Athletic 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Coronation Park, 26 July 2012
Att: 79
Admission: £5
Programme: None

 

 



Dag 4: Lørdag 21.07.2012 Banbury United – Oxford City

Som sagt så gjort. Jeg hadde bestilt wake up call som back up i tilfelle, men da telefonen ringte som avtalt klokka 06.50, hadde jeg allerede vært oppe 20 minutters tid og var allerede ferdig dusjet. Jeg var snart tilbake på Grimsby Town stasjon og fikk hoppet på 07.34 toget som planlagt. Litt over en time senere hoppet jeg av i Doncaster, hvor jeg hadde to valgmuligheter videre. Jeg kunne ta et tog via London, eller et direkte til Reading men som ville ankomme ti minutter senere. Jeg valgte sistnevnte alternativ, og tok sjansen på å duppe av litt innmellom korrekturlesingen. Litt over klokka 12 kunne jeg spasere den korte turen fra Reading stasjon til Ibis Hotel, midt i smørøyet på Friar Street. Etter å ha sjekket inn, returnerte jeg til stasjonen hvor jeg satt meg på toget til Banbury. Litt tungvint å dra helt ned til Reading og opp igjen til Banbury når jeg uansett passerte Banbury på vei ned, men slik ble det denne gangen.

Med drøye halvannen time til avspark fant jeg veien gjennom industriområdet langs jernbanen, selv om jeg ved en eller to anledninger lurte på om jeg til tross for kartet gikk feil. Men ikke langt fra Banbury stasjon – etter at det så ut som om veien skulle ende hos en bedrift av typen skraphandler – endte veien i stedet inne på parkeringsplassen foran Banbury Uniteds Spencer Stadium. Jeg fikk avlevert mine slanter og kommet meg innenfor, og fant dessverre ut at de ikke hadde trykket opp noe program i anledning dagens kamp. Ved bordene inne i klubbhusets bar satt en broket forsamling av stort sett den eldre garde. Det ble tydeligvis for mye for en mannsperson rundt 60, som flere ganger så ut til å sovne med hodet stadig nærmere bordplata. Men det var åpenbart ikke første gang, om skal man dømme utfra reaksjonene fra personene ved bordene rundt og bak baren. Med en pint Thatcher’s Gold i hånden satt jeg meg ned ved et bord ved vinduet med utsikt over banen. Der kom jeg etterhvert i snakk med et par hjemmesupportere som uttrykte det jeg oppfattet som en viss pessimisme foran sesongstart. Som så mange andre klubber har The Puritans mangel på ressurser, og slik jeg tolket disse supporterne ville de si seg fornøyd med å styre klar av nedrykksstriden i Southern League Premier, der det nok er helt andre lag som vil kjempe om opprykk og playoff.

Det begynte å «strømme på» med bortesupportere ikledd Oxford Citys på avstand ganske fine drakter, og disse virket på sin side å være noe usikre på hva som ventet i Conference North, og hva deres gutter kunne prestere på det nivået. Men ikke overraskende mente de at det viktigste i første omgang var å overleve første sesong og etablere seg. Enda mindre overraskende uttrykte de misnøye med å ha blitt plassert i den nordlige avdeling, noe som betyr lange borteturer til steder som Workington, Harrogate, og en rekke andre klubber i nordvest. Jeg hintet frempå at de hvertfall kunne si seg fornøyd med at de slapp turen til Blyth etter Spartans’ nedrykk i våres, noe de smilende måtte gi meg rett i.

Under en røykepause tok jeg turen rundt anlegget og knipset noen bilder, før jeg entret den lille klubbsjappa. Imidlertid kunne de der meddele at de ikke hadde flere skjerf igjen, men at en bestilling var lagt inn før sesongstart. Da slo det meg at jeg kunne kjøpe det skjerfet som var stiftet fast til utstilling på veggen. Jeg fikk til svar at det sikkert ville være noe skittent, men at jeg kunne få det for £5. Med handelen i boks ble tid til en pint til med cider før de to lag gjorde klare for avspark.

Kampen startet ganske jevnt uten at noen av lagene klarte skape det helt store. Den beste måten å oppsummere første omgang på er nok slik: en jevnspilt omgang der det meste av spillet foregikk på midten, og ingen av lagene klarte å skape en eneste skikkelig målsjanse. For ordens skyld; en søvndyssende kjedelig omgang da det også var så som så med duellspillet. Antagelig ville ingen bli skadet før sesongstart. Omgangens høydepunkt var da dommeren blåste for pause slik at undertegnede kunne fylle på med en ny pint Thatcher’s Gold. Begge lags supportere virket alt annet enn tilfreds med omgangen, skjønt en Banbury-fan uttrykte hvertfall tilfredshet over at de defensivt hadde hatt få problemer med å holde gjestene fra livet.

Oxford City byttet like godt ut alle 11 spillerne i pausen, slik en City representant hadde antydet. Begge omganger var en miks av førstelagsspillere og unggutter, i tillegg til et par prøvespillere. Banbury United på sin side nøyde seg med å bytte ut fem spillere, og andre omgang startet slik den første hadde gjort – men nå med et visst overtak for Oxford City. Og det var gjestene som tok ledelsen fem minutter ut i omgangen, da Michael Alexis løsnet skudd fra rundt 20 meter, og Matt Finley i Puritans-målet måtte konstatere at det sto 0-1. Oxford-laget virket nå å være i full kontroll, og presset Banbury bakover uten å skape noen særlige farligheter. Men drøyt halvveis inn i omgangen var det de røde og gule som tok over, og de hadde flere gode angrep. Imidlertid var det dette siste trekket som ved flere anldedninger manglet da.. Oxford City hadde nok med å forsvare seg de siste 20 minuttene, uten at deres keeper ble satt på noen større prøver. Et uvvist antall tilskuere jeg utfra hukommelsen vil anslå til litt over 100 så dermed at dommeren blåste av med knapp borteseier som resultat.

For min egen del vendte jeg etter en siste pint nesa mot Banbury stasjon og toget tilbake til Reading. Jeg klarte å sovne på toget som hadde Bournemouth eller Southampton Central som siste destinasjon, og våknet litt forskrekket opp med bange anelser. Jeg skulle akkurat til å spørre en medpassasjer hvor vi var, da jeg fikk øye på et av de ikke fullt så kjære landemerkene i området – nemlig pipene (dvs kjøletårnene) på kraftverket ved Didcot. Med et lettelsens sukk kunne jeg slappe av den siste strekningen inn til Reading, og etter en svipptur innom hotellet gikk den korte turen bort gata til The Monk’s Retreat hvor jeg fikk i meg litt fast føde. Av flytende føde ble j2o snart byttet ut med Strongbow mens jeg fikk melding om at min kompis Marc likevel ikke hadde mulighet for å bli med en tur på byen. Så godt som alt som kunne krype og gå av mine kompiser i Reading var i Portugal i forbindelse med førstelagets treningsleir der, men en gammel venninne ville mer enn gjerne være med ut på livet. Etter en svipptur innom The Bugle for å konstatere at puben har tapt seg voldsomt siden sist, var jeg tilbake på Monk’s Retreat der jeg traff min venninne Bernie. Senere gikk turen til klubben Revival, før retur til hotellet en gang uti de små timer.

Ground #77:
Banbury United – Oxford City 0-1 (0-0)
Pre-season friendly
Spencer Stadium, 21 July 2012
0-1 Michael Alexis (51)
Att: ???
Admission: £5
Programme: None

 

 

Dag 5: Søndag 22.07.2012 Cheshunt – Enfield Town

Med en dundrende hodepine og tilsynelatende teppe på tunga, var det en zombie som våknet til liv søndag morgen. Heldigvis hadde jeg satt på flere alarmer, og klokka viste litt over 10. Sjelden har en dusj føltes bedre, men jeg måtte svinge meg for å rekke 11.02 toget jeg hadde sett meg ut. Det klarte jeg uten problemer, og 27 minutter senere var jeg på Paddington stasjon i London. En kort spasertur ned mot Hyde Park fulgte, og på Lancaster Court Hotel hadde jeg planer om å kun slenge fra meg bagen. Det var nemlig noen timer til innsjekking, og jeg forventet ikke at rommet var klart. Det var det imidlertid, og etter å ha sjekket inn gikk jeg den korte veien ned til Lancaster Gate undergrunnsstasjon, hvorfra tubens Central Line fraktet meg til Liverpool Street.

Somletoget til Cheshunt tok meg videre gjennom Londons nordlige bydeler, til jeg omsider kunne stige av på stasjonen Theobalds Grove. Etter en ørliten vanningspause på puben The Wheatsheaf rett ved stasjonen, la jeg på vei langs Theobalds Lane. Kort tid etter dukket innkjørselen til Cheshunt Stadium opp på høyre hånd. Jeg betalte meg inn, men fant ut at de allerede var utsolgt for dagens program. Riktignok var det allerede en del som hadde tatt den korte turen fra Enfield, i tillegg til hjemmesupporterne. Men med det som visstnok var 208 tilskuere tilstede var dette for meg temmelig overraskende. Det gikk nokså samtidig opp for meg at jeg i ørska må ha fått det for meg at avspark var klokka 15.00, og ikke det korrekte 14.00. Men heldigvis var jeg tidlig ute, og det var fortsatt drøye 20 minutter til avspark da jeg ankom.

Jeg rakk hvertfall å raske med meg et skjerf fra klubbsjappa, samt å knipse noen bilder. Den nærmeste langsiden med klubbhuset er ganske fjong med sine to separate tribuner, mens tribunen som dekker en liten del av motsatt langside virket noe trist der den sto isolert uten noenting på til siden for seg. Heller ikke bak noen av målene er det noen noen ting – dvs bortsett fra et lavt gjerde.

Mange kvinner vil hevde at menn ikke er spesielt gode på multitasking. Men jeg klarte da å både drikke Strongbow, røyke og slå av en prat med et par Enfield-supportere, samtidig som jeg fulgte med på kampens første minutter. Det var jo i og for seg et skikkelig lokaloppgjør, men mens Enfield Town forrige sesong vant Isthmian League Divison One North, slet Cheshunt tyngre på nedre halvdel av samme divisjon. Enfield-supporterne var fullstendig klar over at det er en tøff divisjon de skal spille i denne sesongen. Det skal litt til for å hevde seg i toppen av Isthmian Premier, som de siste sesongene har bydd på knallhard kamp i toppen. Men de er i første rekke ute etter å etablere seg på dette nivået, noe jeg personlig tror de skal klare greit. Det ville være temmelig overraskende for meg om Enfield Town skulle rykke rett ned igjen.

Uansett; Cheshunts keeper Glenn Williamson måtte i ilden allerede i kampens første minutt. Han måtte slenge seg så lang han var, og fikk nok av fingrene på ballen til at skuddet fra Mitch Hahn ble styrt utenfor. Gjestene dominerte i det hele tatt fra start, og Cheshunt-forsvaret hadde nok å henge fingrene i. Heldigvis for vertene fikk stopperne Tom Fletcher og Darren Williams ryddet opp i det meste som kom. Det de ikke fikk feid unna, ble stoppet av keeper Williamson. Men etter 27 minutter kunne ingen av disse hindre scoring, da gjestenes Bryan Hammatt fikk vendt opp inne i feltet og satt inn 0-1. Endield Town fortsatte å presse, mens hjemmelagets sjanser besto av dødballer. Den beste av disse var et frispark som førte til at Ryan Wade skjøt over på volley, og lagene gikk til pause med ettmålsledelse til gjestene. Men ikke før Mitch Hahn igjen hadde fyrt løs og truffet tverrliggeren.

I pausen fikk jeg slått av en prat med noen Cheshunt-supportere som håpet å kunne forbedre forrige sesongs 18. plass, og kanskje kunne kjempe om en playoff-plass. Samtidig fikk jeg høre den gamle leksa om manglende ressurser – sistnevnte problemstilling fra begge sett supportere. Det var også tid til å få en innføring i situasjonen rundt de forskjellige Enfield-klubbene fra et par bortesupportere. Min oppfatning om en rivalisering mellom Enfield Town og Enfield 1893 var forsåvt riktig, men Town supporterne ga uttrykk for at de fortsatt velger å se på den opprinnelige klubbens tradisjonelle rival Barnet som sin største rival, og at Enfield 1893 for dem ikke eksisterer. Så er det nok likevel noen bitre følelser der.

Begge lag gjorde flere bytter i pausen, og det var en av innbytterne som var sterkt medvirkende til at kampen skiftet karakter i andre omgang. Lee Brennan skapte umiddelbart problemer for Enfield Town ute på sin venstre kant, og allerede etter to minutter av andre omgang hadde Cheshunt sin hittil største sjanse i kampen da Ryan Mattos skjøt like over. Mens gjestene hadde hatt initiativet i første omgang, var det nå Cheshunt som dominerte og presset tilbake rivalene fra divisjonen over.

Flere ganger kom Brennan seg fri på kanten, men avslutningene sto enten ikke i stil eller det var ikke nok initiativ i boksen. Og etter rundt timen spilt holdt det på å straffe seg da forsvaret glapp. Men Enfield-spissen snublet rett og slett i ballen alene med keeper, og da han endelig fikk kontroll, fikk keeperen en fot på ballen. The Ambers fortsatte ufortrødent å presse Towners bakover, men utligningen lot vente på seg. Etter 85 minutter fikk de omsider uttelling, nær sagt selvsagt etter flott forarbeid av Lee Brennan. Han snurret rundt med gjestene på kanten og la ballen til rette for nykommeren Jose Espinosa som skjøt i mål fra drøye 20 meter.

A game of two halfs sier engelskmennene, og sjeldent har det passet bedre enn på det som utspilte seg på Cheshunt Stadium denne søndagen. Slik sett var 1-1 et rettferdig sluttresultat, og jeg unnet meg en pint i baren før jeg stabbet meg mot Theobalds Grove stasjon.

På toget ned til Liverpool Street avtalte jeg å møte min kompis Matt som bor i London, og Paddington ble avtalt møteplass. Etter retur med Central Line tilbake til Lancaster Gate møtte jeg Matt, og vi slo oss ned på puben Pride of Paddington. Der ble vi sittende og forlyste oss til nesten stengetid, da vi tok farvel og jeg returnerte til hotellet. Da ble tid omsider tid til å lese litt nøyere i ny utgave av Non League Paper som jeg tidligere på dagen hadde gått til innkjøp av hos WHSmith på Reading stasjon.

 

Ground #78:
Cheshunt – Enfield Town 1-1 (0-1)
Pre-season friendly
Cheshunt Stadium, 22 July 2012
0-1 Bryan Hammatt (27)
1-1 Jose Espinosa (85)
Att: 208
Admission: £5
Programme: Sold out

 

Dag 6: Mandag 23.07.2012 St Albans City – Luton Town

Langt friskere enn morgenen før våknet jeg mandag morgen. Formiddag er vel kanskje rettere sagt, da jeg hadde unnet meg den luksus å dra meg til bortimot halv tolv. Jeg kom meg omsider ut og klarte raskt å finne et etablissement i Paddington området som serverte engelsk frokost lenger enn til klokka 12. Med en sen frokost i magen hadde jeg tid til å kunne konsentrere meg litt om jobbrelaterte ting, og på en internettcafe rett ved fikk jeg sjekket mail og korrespondanse med forlaget. Dette førte til at jeg ble sittende travelt opptatt med den slags i godt over to timer. Omsider gikk turen til London St.Pancras stasjon, hvor jeg – ikke for første gang – surret litt for å finne riktig avgangssted for toget mitt. Men etter en liten stund kom den logiske tanken at togene til St. Albans selvsagt ville gå fra samme sted som togene til Luton, som jeg har tatt ved flere anledninger. Dette viste seg å stemme, og etter litt over en halvtime på toget sto jeg utenfor St. Albans stasjon med blikket vendt mot puben The Horn.

Jeg hadde ikke rukket mange slurkene av min Strongbow før jeg fant ut at flere hadde samme idé. En gruppe Luton supportere kom og slo seg ned på uteserveringen, og tippet optimistisk at det i dag ville komme hvertfall 1000 – kanskje til og med 1500 – tilreisende fra Luton. Med tanke på klubbens skjebne de siste tre sesonger var de forståelig nok noe forsiktige med å antyde opprykk kommende sesong, men måtte innrømme at de nok var blant de heteste favorittene. Og omsider kom det frem at det kun er opprykk som gjelder denne sesongen, noe som overhodet ikke er overraskende. Helt siden sesongen med 30 minuspoeng og nedrykk fra Football League har vel dette vært alfa og omega i Luton, og alt annet har nok med de skyhøye forventningene vært å betegne som fiasko.

Jeg drakk opp og forlot gruppen med Hatters fans, og en lokal helts krongelete beskrivelse av noe som skulle være en ørliten snarvei ble forkastet til fordel for veibeskrivelse fra klubbens hjemmeside og utprintet kart. Veien gikk langs parken Clarence Park, før en avstikker etterhvert ledet meg til St. Albans Citys hjemmebane med samme navn.

Porten der sto på gløtt, og var ifølge en kar rett på innsiden ikke åpen ennå. Han tok imidlertid imot mine inngangspenger og lovet å komme opp i klubhusets bar med min billett. Baren lå i andre etasje av bygget tilknyttet hovedtribunen. Det var kun et par fremmøtte foreløpig, og med en pint cider i hånden gikk jeg runden rundt i baren for å kikke på bilder og utmerkelser på veggene. Hjemmesupporterne jeg etterhvert snakket med uttrykte slik jeg tolket det en viss usikkerhet før sesongstart, men etter 8. plass i fjor håpet noen å kanskje kunne kjempe om en plass i playoff. Southern League Premier Division er imidlertid en tøff divisjon. Og den ble ikke mindre tøff da Kettering Town ble flyttet ned hit etter sesongslutt, og Kettering ble av St. Albans folket utpekt som den store favoritten mens lag som AFC Totton, Leamington og Cambridge City også ble nevnt. Barwell skal visst også satse hardt, og hjemmesterke lag som Stourbridge og Chesham kan igjen bli å regne med.

I mellomtiden hadde det strømmet på med folk i baren, og det nærmet seg avspark. St. Albans City hadde to dager tidligere gått på en stjernesmell da de på hjemmebane tapte en treningskamp mot Barnet med hele 2-10. Luton Town på sin side hadde samme dag knust AFC Dunstable med overbevisende 7-1, så alt skulle ligge til rette for en underholdende kamp. Men jeg tenkte samtid at det ikke skulle forundre meg om det med slike forventninger ble en kjedelig 0-0 kamp. Jeg kom plutselig på at personen som hadde tatt imot mine inngangspenger ikke hadde innfunnet seg i baren, men regnet med at han kanskje ville stå ved inngangen. Det gjorde han ikke, og den eldre vakten som sto der syntes ikke helt overbevist av min forklaring. Bak meg sto en dresskledd herre og fulgte med, og jeg unnskyldte meg og sa han bare fikk gå forbi. Det ville han ikke, og han viste seg å være hjemmelagets formann Ian Ridley. Han spurte mistenksomt etter en beskrivelse av denne personen, og det var en svært tynn sådan jeg kunne gi. Han forsvant inn og kom tilbake etter to minutters tid for å spørre om vedkommende hadde på seg en hvit polo, noe jeg kunne bekrefte før han igjen forsvant inn porten

Der ble jeg stående å prate med den eldre vakten som viste å være en Rangers-supporter født og oppvokst i Glasgow, til formann Ridley etter 5 minutters tid returnerte unnskyldende med en billett til meg. Med utsolgte programmer dagen før friskt i minne, ante jeg det verste da jeg fikk beskjed om at de ikke hadde flere programmer. Men programselgeren fulgte opp med å si at flere var på vei, og Ridley selv kom kort etter bærende på en ny eske programmer hvorfra han ga meg det øverste. Et ganske fint glossy farge-program var det; et felles-program for alle oppkjøringskampene.

Jeg fikk endelig tatt Clarence Park ordentlig i skue, og forelsket meg umiddelbart i anlegget. Ikke minst den assymetriske og veldig blå hovedtribunen er jo intet mindre enn en perle! Til tross for at det er en sittetribune – forøvrig anleggets eneste sådan. Clarence Park oser i det hele tatt karakter, til tross for at det gamle treet som tidligere sto inne på tribunen bak det ene målet nå dessverre er borte. Et par supportere kunne fortelle om dette treet, der de mimret om sine yngre dager på fotballkamper her – da treet både ga delvis ly for regnet, og delvis sikret ammunisjon til å pepre bortelagets keeper med eikenøtter. Denne fredede eika var ved flere anledninger grunnen til at klubben ble nektet videre avansement i pyramiden, helt til den plutselig og på mystisk vis døde.

Det hadde riktignok møtt frem en del folk denne mandagen, men Luton-supporternes anslag fra tidligere viste seg å være vel optimistisk. 582 betalende kunne se dommeren blåse i gang kampen, og det var en gammel kjenning som straks skapte kampens første sjanse. Ex-City spiller JJ O’Donnell vant ballen og stormet inn i feltet. Pasningen fant Stuart Fleetwood på bakerste stolpe, men hans heading traff ikke mål. O’Donnell var kort etter igjen tilrettelegger da Ronnie Henry headet hans corner like utenfor. Luton var det klart dominerende laget, men hjemmelaget kjempet hardt og gjorde en relativt god jobb med å holde gjestene fra livet uten å skape altfor mye selv.

Keeper Nick Jupp måtte dog i sving ved flere anledninger. Ikke minst etter rundt 20 minutter, da Luton-nykommer Scott Rendell ble glimrende spilt gjennom av Greg Taylor. Men en avslutning både Rendell og de fleste andre så i mål ble stoppet av en imponerende refleksredning fra Jupp. Luton og Rendell skulle imidlertid få målet sitt, og det kom etter 34 minutter spilt. Jake Howell spilte fri Stuart Fleetwood som kikket opp og passet til Rendell, som hadde en enkel jobb med å bredside ballen i tomt mål. Kun tre minutter senere slo gjestene til igjen, og med rollene byttet om da Rendells ball i bakrommet fant Fleetwood. Forrige sesongs Hatters-toppscorer dro en skuddfinte, og med keeper Jupp sprellende på bakken lobbet han fikst over ham og i mål til 0-2. Det nærmeste hjemmelaget kom var et langskudd like utenfor fra Lewis Toomey, som manager David Howell er overbevist om at kan bli en storscorer på dette nivået med den rette partneren. Rendell var også frempå igjen og kunne økt ledelsen like før pause, men en flott redning fra Jupp gjorde at det sto 0-2 halvveis.

Etter en tur innom klubbsjappa ble det tid til en tur tilbake i baren for en pint med gyllen forfriskning.

Tilbake inne på stadion hadde dommeren akkurat blåst igang andre omgang, med 7 bytter fra hjemmelagets side mens Luton byttet 5 spillere. Og St. Albans startet andre omgang friskt, men angrepene deres syntes å stoppe opp hver gang de nærmet seg Lutons 16-meter. Knallharde skudd fra Solomon Shields ble to ganger blokkert mer eller mindre ufrivillig av Hatters-forsvaret. Luton på sin side så også tammere ut enn i første omgang, og avlsutninger fra Taylor og Fleetwood ble greit håndtert av City-keeper Jupp.

Idet kampen virket i ferd med å avta i underholdning og intensitet blåste O’Donnell litt liv i kampen igjen med noen flotte raid på Lutons venstre kant. Ved en av disse skar han inn og fyrte av en suser som smalt på utsiden av St. Albans-målets stolpe. Men snart var det noe overraskende hjemmelaget som mot slutten overtok initiativet. Og for å låne et utrykk fra Bengt Eriksen fikk de vasket frem tre gode sjanser i kampens siste minutter. Alle falt til Chris Henry, som burde tegnet seg på scoringslista. To skudd og spesielt en heading burde sørget for redusering, men dommeren blåste av til 0-2. Jeg mistenker Luton for å ha gjort det de måtte med foten ikke spesielt hardt på gasspedalen. Men de virket til tider svært solide, og muligens ikke spesielt klok av skade tror jeg nok en gang at Luton blir å finne helt der oppe som laget å slå denne sesongen.

Etter en kjapp pint eller to i klubbens bar begynte det å tynnes ut, og jeg satt etterhvert kursen tilbake mot St. Albans stasjon. Denne gangen tenkte jeg gå gjennom den offentlige parken, selv om jeg halvveis gjennom denne erindret å ha bli fortalt at parken stenges ved mørkets frembrudd. Alle portene var stengt, men jeg fortsette så i lende og kom meg heldigvis ut parkens hovedinngang som tydeligvis var i ferd med å stenges. Så gjensto kun togturen ned til St. Pancras og tuben derfra til Paddington, før jeg som den sunnhetens apostel jeg er forspiste meg på en grådig porsjon takeaway mens jeg så film på hotellrommet.

Ground #79:
St. Albans City – Luton Town 0-2 (0-2)
Pre-season friendly
Clarence Park, 23 July 2012
0-1 Scott Rendell (34)
0-2 Stuart Fleetwood (37)
Att: 582
Admission: £4,50
Programme: £2

 



Dag 1: Onsdag 18.07.2012 Sutton United – Leyton Orient

Det  begynte å krible litt, og reisefeberen økte da jeg en kveld tidligere i sommer ble sittende og studere planlagte treningskamper på et non league forum. Jeg gledet meg til sesongstart, men tålmodigheten var tynnslitt – som et barn på lille julaften. Jeg begynte derfor å falle for fristelsen til å ta en tur over før sesongstart. Jeg hadde en stund vært opptatt med et bokprosjekt som var i avslutningsfasen, og ville derfor forhøre meg med forlaget før jeg bestilte tur. Min kontakt der mente at det ikke ville være noe problem, og dermed var grønt lys. Etter en natt uten søvn, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen etter å ha blitt kjørt opp på E6 av min snille mor. Mens jeg hvilte øynene litt, var vi raskt fremme og jeg fikk sjekket inn og tatt en siste røyk. Jeg sovnet før flyet tok av og våknet idet vi landet på Heathrow, og fikk dermed litt sårt tiltrengt søvn på turen over. Etter å ha aktivert mitt togpass gikk turen inn til Paddington med Heathrow Express, og med nyinnkjøpt Oyster Card tråklet jeg meg gjennom London ved hjelp av tubens Jubilee Line og DLR. Jeg hoppet omsider av på stasjonen East India i østre Londons docklands, i den beryktede bydelen Tower Hamlets. Mitt krypinn for natten lå 100 meter fra stasjonen, og var langt fra noe Ritz.

The Steamship var en pub med rom i overetasjen, og en rimelig pris gjorde for meg utslaget da jeg uansett kun skulle sove der. Rommet ble entret via et trappesystem i bakgården, og idet jeg satt fra meg bagen inntil en kommode, datt fronten på den ene kommodeskuffen av! En dusj ble deretter vanskeliggjort da det ikke befant seg håndklær på rommet, og jeg hadde glemt å pakke det. En kjapp vask klarte jeg imidlertid å få til før jeg gikk ned og bestilte en Strongbow for høflighets skyld før jeg igjen tok DLR og Jubilee Line til London Bridge. Derfra gikk turen videre med lokaltog til West Sutton, hvor jeg gikk den korte veien til puben The Plough. Der inntok jeg et par Strongbow før jeg krysset veien og betalte meg inn på Borough Sports Ground – eller Gander Green som jeg velger kalle Sutton Uniteds stadion. £1 ble deretter byttet mot et 8 siders svart/hvitt program i anledningen dagens kamp mot Leyton Orient. Golden Goal lodd ble også kjøpt, men jeg hadde vel ingen tro på gevinst da loddet viste 2 minutter som tid for første mål.

Det var allerede en del fremmøtte med i underkant av en time til avspark, og undertegnede tok en ørliten runde for å ta noen bilder av anlegget. Det bærer fortsatt preg av å ha hatt løpebaner, men er til tross for dette slett ikke verst. Muligens det beste jeg har sett med løpebaner, om man fortsatt kan kalle det som er igjen der løpebaner. Jeg entret klubbens bar og bestilte forfriskninger i form av Strongbow, før jeg slo av en prat med noen av de fremmøtte.

Hjemmesupporterne virket å være forsiktige optimister før kommende sesong, i en Conference South der jeg personlig mistenker at konkurransen var tøffere forrige sesong. Ikke minst er sterke Woking borte, og det samme er Dartford. Jeg mistenker at disse – ikke minst Woking – er sterkere enn de som kom ned, nemlig Bath City og Hayes & Yeading United. Welling United og flere andre utfordrere er riktignok der fortsatt, men jeg har en følelse av at Sutton United kan være the team to watch denne sesongen. Imidlertid var det mange som advarte sterkt mot hardt satsende Eastleigh, som skal strø om seg med penger. Samtidig tvilte mange på om Sutton United var rustet for å kunne takle et opprykk denne sesongen, da de mangler ressurser.

En liten tur innom klubbsjappa gjorde meg noen pund fattigere, men et skjerf og en DVD rikere siden jeg ble fristet til å gå til innkjøp av sesong DVD’en fra opprykkssesongen 2010/11.

Som nevnt var det Leyton Orient som sto på motsatt banehalvdel med en blandet lag, der flere førstelagsspillere visstnok var ute med skade. Jeg tok plass bak det ene målet sammen med en samtalepartner fra baren. Og omtrent før vi i det hele tatt hadde fått installert oss, landet et langt innkast inne blant et tafatt Sutton-forsvar, og Kevin Lisbie kunne sette ballen i nettet bak hjemmekeeper Kevin Scriven. Klokken viste ifølge speaker to minutter, og jeg hadde altså vunnet på loddet mitt likevel. Vi hadde knapt rukket å summe oss da hjemmelagets Stefan Payne ble felt av Matheiu Baudry, og Payne satt selv inn straffen og utlignet til 1-1 med 5 minutter på klokken. Payne måtte imidlertid halte av banen et minutts tid senere, for å bli erstattet av den gamle kjenningen Kezie Ibe.

Det .var etter dette ganske jevspilt, med et lite overtak til Orient i ballinnehav. Men etter 22 minutter klønet hjemmelaget det til for seg igjen. Et håpløst tilbakespill ble snappet opp av Ryan Brunt, som valgte å skyte fra drøye 20 meter. 2-1 til gjestene! Men nok en gang slo Sutton umiddelbart tilbake, da Kyle Vassell stjal ballen og forserte gjennom et passivt Orient-forsvar før han plasserte ballen i mål nede i borterste hjørne. Etter en halvsjanse rett i forkant, tok gjestene igjen ledelsen etter 44 minutter. Vertenes Osa Obamwonyi sovnet og ble fratatt ballen av Dean Cox. Han hadde fri bane mot mål, og kunne dermed sørge for at lagene gikk til pause på stillingen 2-3.

Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å hente min gevinst på £20, ble det tid til en liten prat med noen Orient-supportere. De var ikke videre optimistiske med tanke på den kommende sesongen, og mente spesielt forsvaret måtte bedres betraktelig om de skulle ha mulighet for å unngå nedrykk. Og forsvarsspillet på begge sider hadde når sant skal sies vært meget svak i første omgang av dagens kamp.

Orient byttet like godt alle 11 spillerne i pausen, mens vertene nøyde seg med 4 bytter. Etter rundt 10 minutter av andre omgang trodde flere med meg at Gareth Gwillim hadde utlignet nok en gang, men hans frispark forandret noe retning i en forsvarer og havnet i nettveggen. Fra Suttons corner kontret Orient, og vertenes innbytter-keeper Tom Lovelock måtte slå et farlig skudd over. Corneren ble headet like over, og det var morsomt å se på nå. Kyle Vassell skapte litt hodebry for Orient-forsvaret. Først fintet han seg fri og avsluttet like utenfor. I neste angrep måtte forsvaret ty til ulovligheter for å stanse ham, og Gareth Gwillim kunne resolutt sette inn straffesparket og utligne til 3-3 etter 64 minutter.

Men umiddelbart ødela hjemmelaget igjen for seg selv, da en misforståelse mellom keeper Lovelock at debutant Michael Abnett medførte at Afolabi Obafemi (tunga rett i munnen nå) hadde en enkel oppgave med å gjenopprette ledelsen kun minuttet etter. Denne gangen kom det intet svar fra vertene, som etter 69 minutter i stedet måtte se Orient øke ledelsen. Jamie Stuart taklet Obafemi bakfra i feltet, og sistnevnte tok selv straffesparket. 599 tilskuere kunne se at kampens siste mulighet tilfalt Kezie Ibe, som imidlertid skjøt langt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det 3-5 og undertegnede valgte å innta ytterligere to pints i godt selskap i baren, heller enn å stresse til togstasjonen og siste forbindelse utelukkende med tog.

Da jeg etterhvert satt kursen mot hotellet, måtte jeg derfor hoppe på bussen rett utenfor. Den tok meg til Morden, som er sydlig endeholdeplass for tubens Northern Line. Med bytte til DLR på stasjonen Bank kom jeg meg omsider tilbake til East India og The Steamship. Den første kampen hadde vært underholdende, og en fin start på min tur. Det var jo selvsagt lov å håpe på at de 10 andre skulle bli like målrike, men slik skulle det ikke bli.

Ground #74:
Sutton United – Leyton Orient 3-5 (2-3)
Pre-season friendly
Gander Green Lane, 18 July 2012
0-1 Kevin Lisbie (2)
1-1 Stefan Payne (pen, 5)
1-2 Ryan Brunt (22)
2-2 Kyle Vassell (23)
2-3 Dean Cox (44)
3-3 Gareth Gwillim (pen, 64)
3-4 Afolabi Obafemi (65)
3-5 Afolabi Obafemi (pen, 69)
Att: 599
Admission: £10
Programme: £1

 

Dag 2: Torsdag 19.07.2012 Evesham United – Shrewsbury Town

Turen gikk med tube tilbake til Paddington, og frokost i form av sandwiches ble inntatt på toget derfra til Worcester Foregate Street samtidig som jeg fikk lest litt korrektur på mitt bokprosjekt. Jeg hadde i forkant avtalt å møte min eldste engelske kompis fra Reading, som nå har bodd noen år i Worcester. Han ville til og med være med på kveldens kamp, men var nå ikke 100% sikker på om han kunne dra fra jobb i tide. Ved ankomst Worcester gikk jeg de 10 minuttene gjennom den sjarmerende byen. Og etter innsjekking på Fownes Hotel fikk jeg tatt en etterlengtet dusj, før jeg spaserte en runde og kikket i Worcester sentrum.

Etterhvert endte jeg opp med å innta et pubmåltid på Wetherspoons puben-The Postal Order, samtidig som min kompis Robert kunne meddele at han hadde dratt fra jobb og kun skulle hjemom en tur før han satt seg på bussen. j2o ble byttet ut med Strongbow, og jeg var i ferd med å gjøre kål på den andre pinten da Robert ankom med drøye kun kvarteret igjen til 17.28-toget jeg hadde sett meg ut. Imidlertid rakk vi en kjapp pint til før vi satt oss på toget for å reise de to stasjonene til Evesham.

 

Ved ankomst den lille Worcestershire-byen, stakk vi innom puben The Railway Hotel mens jeg ved hjelp av mitt utprintede kart forsøkte overbevise Robert om at det var altfor langt å gå ut til Evesham Uniteds nye stadion. Da også pubverten samtykket i min observasjon, ble vi enige om å drikke opp og få tax i en taxi. Den kjørte oss langs hovedveien sørover ut av Evesham. Ved et veikryss i utkanten har de bygget sitt nye stadion som har fått det offisielle navnet The Spiers & Hartwell Jubilee Stadium, sannsynligvis omtalt som Jubilee Stadium heretter av undertegnede. Den italienske drosjekusken Gianni tok først feil avkjørsel og måtte snu, men etter en ekstra runde i rundkjøringen kunne vi hoppe ut og betale oss inn på det nye anlegget. Jeg hadde trodd at kveldens kamp skulle være den offisielle åpningen, men den viste seg å ha funnet sted noen dager tidligere mot et lag bestående av gamle Manchester United-profiler. Mitt første inntrykk av stadionet var at det var noe anonymt og kjedelig, men vertskapet er nok sjeleglad for å i det hele tatt være tilbake i hjembyen etter 6 sesonger med banedeling hos Worcester City.

 

Jubilee Stadium har tribuner på kun to sider, på kort- og langsiden nærmest hovedinngangen. De to andre er kun gjerdet inn, med et relativt lavt tregjerde med flatt åkerlandskap på utsiden. Ingenting galt med de to tribunene, men de ser liksom litt ferdig fabrikert ut – som om de er satt sammen på produksjonsstedet og deretter kjørt på plass der de nå står. Men også i non-league ser man jo at de nye mindre tribunene stort sett er relativt like og anonyme.
Det var ikke trykket opp noe program i den forstand, men man delte hvertfall ut gratis spillerlister med liste over vennskapskampene  på et A4 ark trykket på begge sider og brettet sammen til A5. Klubbsjappe hadde de fortsatt ikke fått installert, men en person fra klubbledelsen tok min adresse og lovet å sende meg et skjerf til min samling. Han ville også legge med noen programmer fra tidligere kamper til meg sa han. Klubbhuset og baren var det ingen verdens ting å utsette på. Robert kommenterte at den var langt større enn lokalet på Readings gamle Elm Park, og det var riktignok stort nok til at Evesham med sitt vanlige tilskuersnitt ikke vil ha problemer med dårlig plass for ofte.

Riktignok får vi håpe tilskuertallet vil øke noe nå som klubben er tilbake i Evesham, og det var dette Evesham-folket håpet på også. Sportslig sett uttalte noen at de håper returen kan bidra til at de kan hevde seg på øvre halvdel og kanskje kapre en playoff-plass. Av andre favoritter i toppen av Southern League Division One South & West var det ikke overraskende flere som nevnte Merthyr Town, som de mente kunne hevde seg umiddelbart etter sitt opprykk fra Western League.

Motstander for kvelden var Shrewsbury Town, som tidligere i år endelig rykket opp til nivå tre etter å ha (etter min mening) underprestert de siste årene. Nå når de først har kommet seg opp i League One, har jeg en følelse av at de kan være en dark horse denne sesongen og muligens hevde seg på øvre halvdel(?) samtidig som det kan bli en «enten eller» sesong. Supporterne virket også å være av noe bortimot samme oppfatningen, selv om de kviet seg for å tippe noe resultat. De var derimot enige om at Sheffield United blir sesongens store favoritt.

Etter et par pints i klubbhusets bar gjorde vi oss klare for avspark, og Robert uttrykte begeistring for å kunne være på en fotballkamp der han kunne røyke mens han så på kampen. Evesham-manager Matt Clarkes manglet flere av sine nye signeringer, mens Shrewsbury-fansen på sin side var mest spent på å se et par nykommere. Ifølge en senere kommentar fra Shrews-manager Graham Turner var gjestene fra Shropshire også først og fremst interrest i å fa en trening på ballbesittelse. Og det fikk de raskt på Jubilee Stadium, der gjestene dominerte uten at nivåforskjellen tilsa så mye som fem nivåer. Gjestenes Marvin Morgan fikk hele tre sjanser i løpet av en fem-minutters periode i første omgang. Den største av disse kom i form av et innlegg han upresset headet over fra god posisjon. På andre siden av banen gjorde Henry Eze det samme med et innlegg til bakre stolpe, og dermed ble pause-pinten inntatt på stillingen 0-0.

 

Shrewsbury gjorde fem bytter før andre omgang, som fortsatte som den første – med Shrews i førersetet. Eveshams keeper Nick Thomas leverte en flott parade på Jon Taylors dobbeltsjanse, men kunne intet gjøre da den gode Joe Jacobson fyrte løs fra rundt 25 meter. Dessverre for gjestene traff han tverrliggeren. Vertens beste sjanse falt til Simeon Tulloch, som snappet opp et mislykket tilbakespill. Men hans lobb over keeperen gikk også utenfor stolpen. Helt på slutten hadde Tom Bradshaw mulighet til å sikre seier for gjestene, men keeper Thomas fikk kastet seg i beina på Bradshaw og snappet ballen. Dermed endte det 0-0 foran 265 fremmøtte.

For vår del gikk snart turen tilbake med forhåndsbestilt taxi for å rekke 22.16 toget fra Evesham stasjon. Vi kunne spart oss å stresse, for ved ankomst viste det seg at toget var 10-15 minutter forsinket. Og mens vi satt der og ventet, hvem andre stakk hodet inn på perrongen enn vår italienske venn Gianni, som skulle plukke opp en passasjer som tydeligvis var på det forsinkede toget. Snart var vi imidlertid tilbake i Worcester etter en 20 minutters togtur tilbake til Worcester Shrub Hill. Herfra gikk vi til The Postal Order hvor vi tok en siste pint før Robert satt kursen hjemover. Jeg som ikke skulle på jobb dagen etter unnet meg derimot enda en siste Strongbow før jeg returnerte til hotellet.

Ground #75:
Evesham United – Shrewsbury Town 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Spiers and Hartwell Jubilee Stadium, 19 July 2012
Att: 265
Admission: £9
Programme: None

 

 

Dag 3: Fredag 20.07.2012: Grimsby Town – Hull City

Etter en dusj og tilhørerende morgenstell satt jeg sporenstreks av gårde mot Worcester Foregate Street, hvor jeg hadde sett meg ut 10.24 toget. Snaue 50 minutter senere kunne jeg røyke og bytte tog på Birmingham New Street og på alvor rette snuta nordover. En liten stund etter halv ett kunne jeg ta en ny lengre røykepause i Sheffield før jeg dro østover med Cleethorpes-toget. Og litt etter halv tre kunne jeg omsider hoppe av på Grimsby Town stasjon og spasere de par hundre meterne for å sjekke inn på St James Hotel. Det ville nesten være uhøflig å ikke smake på stedets fish n chips når man er i en by som Grimsby, og jeg oppsøkte derfor et anbefalt sted som serverte en stor og utsøkt posjon av retten i takeaway-variant. Denne ble fortært ved vannet omringet av en flokk glupske måker som sendte lange blikk mot fisken min. Jeg lot de irriterende skapningene slåss om den siste biten av den enorme porsjonen, og la på vei mot Cleethorpes og Blundell Park ved hjelp av apostlenes hester og utprintet kart. Veien gikk gjennom et boligområde som neppe er øyas mest fasjonable strøk, der det i visse gater virket som om hvert tredje eller fjerde av de typisk engelske rekkehusene var kondemnert, hadde knust vinduene og/eller spikret igjen dører og vinduer. Omsider kunne jeg entre The Imperial Hotel, som er puben til Grimsby Towns harde kjerne av supportere.

Det er alltid litt spesielt å entre en pub der de lokale plutselig blir helt stille og vurderer ens person når man kommer inn, men jeg fikk hvertfall byttet bort rimelige £2.10 mot en pint Strongbow og slått meg ned ved et bord. Og med nesten tre timer til avspark fikk jeg gjort unna ytterligere en liten halvtime med korrekturlesning før puben begynte å fylles opp. Under en av mange røykepauser etter x antall pints med Strongbow fikk jeg slått av en liten prat med en av Grimsbys eldre casuals, som i likhet med de fleste andre rundt oss var overbevist om at Grimsby denne sesongen vil kjempe i toppen. Alt annet enn minst en playoff-plass vil være en skuffelse mente han, og det kan jeg for så vidt skjønne. Det er nok opprykk som gjelder der oppe i nordre Lincolnshire.

Kveldens treningskamp var mot Hull City, erkerivalen fra andre siden av elven Humbers brede munning. De to har vel nå ikke møtt hverandre i ligasammenheng siden 80-tallet hvis jeg ikke husker helt feil, men det er sterke følelser i sving fortsatt. En buss med Hull supportere kjørte forbi til kraftige gestikulasjoner og ukvemsord begge veier.

En halvtimes tid før avspark gikk jeg den korte veien ned til klubbsjappa og deretter billettkontoret ved siden av. £12 fattigere entret jeg inngangen til Pontoon Stand bak det ene målet, mens jeg på veien skilte lag med nok ett pund for et felles-program i farger for både Hull-kampen og Doncaster-kampen tre dager tidligere. Etter å ha tatt noen bilder av anlegget tok jeg plass på tribunen idet spillerne gjorde seg klare for avspark.

Et relativt sterkt Hull-lag med noen skadefravær hadde fra starten et spillemessig overtak, med Norges-kjenningen Robert Koren i en dyp midtbanerolle. Det var dog vertenes nykommer Andy Cook som fikk den første sjansen, men hans volley gikk rett på keeper Eldin Jakupovic. Koren var sentral i gjestenes lag der han som ballfordeler viste frem en fin pasningsfot. Han holdt selv på å gi tigrene ledelsen allerede etter tre minutter, men hans langskudd strøk like utenfor. Tilbake i hovmesterrollen serverte han noe senere en glimrende pasning til spissen Jay Simpson, som imidlertid kun traff nettveggen med sin avslutning. Utover i omgangen virket det som om kampen var i ferd med å snu, og det var Grimsby som tok over. Cook var igjen frempå da han raget høyest og tvang frem en god redning fra Jakupovic med en hard heading ned i bakken. Og Hull hadde i denne perioden nok å henge fingrene i, men det virket som om det var den siste avgjørende pasningen som manglet. Istedet jevnet det seg igjen ut mens det nærmet seg pause. Og rett før hvilen var det gjestene som hadde omgangens beste sjanse da Koren igjen fyrte løs fra drøye 20 meter. Town-keeper Greg Fleming hadde ingen mulighet, men tverrliggeren sto i veien, og dermed gikk lagene til hvilen med 0-0 foran 2.280 tilskuere.

Heldigvis fant jeg selv på et stadion som Blundell Park et område det var lov å røyke – bak kiosken i hjørnet mellom Pontoon Stand og Findus Stand. Deretter ble innkjøpt pai og Bovril. Skjønt da sistnevnte hadde kjølnet såpass at den kunne drikkes uten skoldingsfare, var man allerede godt uti andre omgang.

Da hadde allerede Joe Colbeck brent en stor sjanse for hjemmelaget. Den gamle Reading-kjenningen Louie Soares – som hadde kommet inn i pausen – kom seg fri på kanten, gikk innover og la tilbake til Colbeck som sleivsparket over via en forsvarer. På den på følgende corneren var The Mariners enda nærmere, mens Ian Millers heading ble stoppet på streken av Tom Cairney. Så, etter rundt ti minutter spilt av omgangen, fulgte en god Hull periode. Først fikk ikke Grimsby klarert en corner skikkelig, og Aaron McLeans skudd ble såvidt blokkert av Shaun Pearson. McLean spilte deretter fri sin partner Jay Simpson, mens hans lobb over keeper Fleming var ikke hardere enn at Ian Miller rakk tilbake for å klarere. Etter drøye timen klarte Koren å vende opp inne i boksen, men skuddet hans gikk over. Et nytt bekjentskap var spissen Nick Proschwitz, som fikk sine første minutter som innbytter for Hull etter sin £2,6 millioners overgang, uten å markere seg spesielt. Like før slutt ble gjestenes Mark Cullen spilt fri alene med keeper, og plasserte ballen i mål. Men linjemannen hevet flagget for offside, og på overtid kunne Grimsby avgjort da det var full klynge og flipperspill inne i Hull-feltet. Men også her endte det altså 0-0 mellom de to erkerivalene. Kampen ble hovedsakelig preget av solid defensivt spill, og dette tror jeg vil kunne bli Grimsbys styrke denne sesongen. Om de i tillegg kan få litt fart på spillet fremover, kan det bli riktig så bra.

Jeg befant meg snart tilbake på Imperial Hotel med Strongbow i hånden. Det var der aktivitet blant hjemmelagets casuals, ikke minst da deres motparter fra Hull kom til syne på andre siden av et gjerde ute på parkeringsplassen utenfor. Politiet hadde sitt fulle hyre med å holde Grimsby-folket inne på pubens område, mens flere klarte komme seg ut og forbi. Hull-supporterne ble marsjert bort, samtidig som flere av Grimsbys gutter var aktive på telefonen og snart tydeligvis var på mot mot et annet sted. For min egen del drakk jeg opp min Strongbow før jeg spaserte mot hotellet. Jeg skulle tross alt opp veldig tidlig dagen etter.

Ground #76:
Grimsby Town – Hull City 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Blundell Park, 20 July 2012
Att: 2,280
Admission: £12
Program: £1

 

 



Dag 9: Tirsdag 03.04.2012 Blyth Spartans – Solihull Moors

En  frokost ble inntatt på puben The White Rose på Leeds stasjon, før jeg etterhvert hoppet på toget til Newcastle. Etter stort sett fint vær på hele min rundtur, møtte jeg for første gang regnet da toget stoppet i York. Men da jeg kom ut av togstasjonen i Newcastle, var det som en forsinket aprilsnarr fra værgudene der sluddet kom feiende sidelengs i den sure vinden. Derfor tok jeg taxi til Waterside Hotel som egentlig lå i gangavstand fra stasjonen – rett ved den kjente Tyne Bridge. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, tok jeg turen ut da nedbøren hadde gitt seg. Men da det snart begynte å regne heftig søkte jeg tilflukt på puben The Union Rooms der jeg like godt fikk i meg en tidlig middag. Etter et par pints jogget jeg over veien til metro-stasjonen og kjøpte billett til Haymarket stasjon. Fra bussterminalen der skulle det gå busser til dagens destinasjon, nemlig Blyth. Ifølge den innfødte drosjekusken fra tidligere var det egentlig under en halvtimes kjøring opp dit, men bussens melkerute gjør at reisetiden er rundt timen. Et søk på nettet hadde vist at det var en rekke ruter som gikk til Blyth. Men jeg hoppet på den første jeg så, og fikk bekreftet av sjåføren at jeg ville komme meg tilbake igjen også etter klokka 22. Jeg syntes allerede jeg hadde sittet en god stund på bussen, og undret på om det var Blyth vi kjørte inn i etter en strekning hvor man virkelig fikk inntrykk av den viltre Nordsjøen rett ved siden av. Men da vi kun minutter etterpå passerte rett forbi Whitley Bays hjemmebane, forsto jeg at slik var det ikke. Men omsider passerte vi det jeg skjønte måtte være Croft Park på høyre hånd, og like etter hoppet jeg av bussen og ut i det ufyselige været.

I virvaret av gater som så temmelig like ut, fant jeg raskt veien gjennom boligområdet og frem til Croft Park ved hjelp av mitt utprintede kart. Klubbhuset lå utenfor stadionportene, så jeg dukket inn der for å unne meg en Strongbow. Dessverre måtte jeg nøye meg med Magners på flaske, der jeg fikk hengt jakke og genser til tørk over et par stoler. Etter å ha byttet ut Magners med mineralvann, kom jeg i prat med noen nyankomne personer fra ledelsen i Solihull Moors som satt ved nabobordet. De var meget forundret over å treffe på en norsk groundhopper oppe i Northumberland, og viste stor interesse for min rundtur. Jeg måtte svare benektende på om jeg hadde vært på deres Damson Park, men de spurte og gravde. Ikke minst rundt mitt besøk hos Lye Town og min mislykkede visitt i Alvechurch på forrige tur.

Hjemmelaget var i praksis klare for nedrykk fra Conference North etter tap i den viktige kampen mot nedrykksrival Vauxhall Motors i forrige kamp, og supporterne virket allerede å ha innfunnet seg med en tilværelse i Northern Premier League neste sesong. De ble vel heller ikke særlig beroliget da jeg kunne fortelle om et imponerende nivå på kampen jeg hadde bivånet dagen før. Blyth hadde for så vidt fortsatt en syltynn teoretisk mulighet, men i så fall måtte de først og fremst vinne alle sine gjenstående kamper. Solihull Moors på sin side virket ved første øyekast på tabellen nokså sikre, men ville med tap nærme seg en nedrykkskamp som senere skulle vise seg å bli en vanvittig tett kamp om å unngå den siste nedrykksplassen – og med et enormt antall lag involvert.

Jeg ville ta Croft Park i øyesyn før det ble for mørkt, og betalte derfor mine £10 for entre. Så fulgte en runde rundt et flott anlegg som absolutt falt i smak hos undertegnede. En tur innom klubbsjappa ble det også, og derfra kom jeg ut med Blyth Spartans-skjerf til samlingen og et godt kampprogram til £2. Ved utgangen fikk man utdelt «billetter» slik at man kunne gå ut og inn mellom stadion og baren, og jeg satt meg ned med en brus mens jeg studerte programmet innimellom praten med diverse fremmøtte. I det dårlige været ventet jeg til 5 minutter før avspark før jeg gikk tilbake, og jeg valgte i regnet å sette meg oppe under tak på hovedtribunen. Dermed måtte jeg ut med ytterligere £1 til vakten som sto ved inngangen til denne.

238 tilskuere hadde trosset værgudene, og fikk se Blyths Wayne Phillips skyte i stolpen før 5 minutter var spilt. Men i en ikke spesielt imponerende første omgang var det det nærmeste vertene kom, der deres mest lovende angrep ble ødelagt av offside-avvinkninger eller feilpasninger. Gjestene virket rett og slett litt farligere, og det var ikke ufortjent da Lee Morris sendte laget fra Birmingham-traktene i føringen etter en drøy halvtime. Ti minutters tid senere kunne det fort stått 0-2, men Ryan Beswick klarte på merkelig vis å skyte utenfor fra kort hold. En noe skuffende første omgang ebbet dermed ut med ledelse til bortelaget, og da dommeren blåste for pause var undertegnede allerede langsomt på vei mot baren der jeg prøvde en ny Magners.

Gudene vet hva som skjedde i garderoben, men det var et helt annet Blyth-lag som kom ut i andre omgang. Gjestene ble umiddelbart satt under press, dog uten at man kom frem til spesielt med farligheter. Gang på gang var det den avgjørende ballen som ikke var god nok. Både Glen Taylor og innbytter Neal Hooks misbrukte dessuten gode muligheter til å utligne. Men med drøye kvarteret igjen løsnet det omsider, og playmaker Robert Dale pirket inn 1-1 etter forarbeid av vingen Phillips. Nå utviklet det seg til å bli en eneste kanonade mot gjestenes keeper Jasbir Singh. Joe Kendrick hadde alene 3-4 sjanser, hvorav en ble reddet på streken av en forsvarer mens en annen tvang frem en glimrende redning av Singh. Sistnevnte måtte også i aksjon for å hindre både Sam Hodgson og Sam Groves, der Blyth fosset frem gang på gang. Men med en rekke kjempesjanser misbrukt begynte man å ane en viss frustrasjon på tribunen, som om det var helt utgjort. Da, med 86 minutter spilt vant innbytter Lee Mason en hodeduell med keeper Singh og sendte Spartans i føringen til enorm jubel blant de grønnhvite. Basert på andreomgangen satt jeg med inntrykket at Spartans kanskje ikke burde befunnet seg der de gjør, men sett over en hel sesong er det selvsagt en grunn til at de ligger der de ligger. Oa da dommeren blåste av til 2-1 seier, betydde det nok kun en utsettelse av det uunngåelige – noe som forøvrig skjedde få dager senere.

Jeg vurderte en cider til, men da Magners ikke fristet valgte jeg å sette kursen strake veien mot Blyth busstasjon. Jeg klarte dog å surre meg noe bort, men har heldigvis såpass stedsans at jeg i hvert fall aldri var i tvil om retningen. Og da jeg kom opp på Waterloo Road, så jeg tilfeldigvis en buss med «Newcastle» i panna i ferd med å stoppe på en holdeplass på andre siden av veien. Etter en langdryg busstur tilbake til Geordie-byen var det dermed bare å ta metroen tilbake og spasere til hotellet, med en stopp for å plukke opp litt takeaway.

Ground #73:
Blyth Spartans – Solihull Moors 2-1 (0-1)
Conference North
Croft Park, 3 April 2012
0-1 Lee Morris (33)
1-1 Robert Dale (74)
2-1 Lee Mason (86)
Att: 238
Admission: £10
Programme: £2

Dag 10: Onsdag 04.04.2012 Besøk på St. James’ Park

Jeg skulle etter den opprinnelige planen hjem denne dagen, med fly hjem fra Manchester. Men etter å ha booket mye av reisen, inviterte min mor meg med på 4 dagers ferie i Edinburgh med henne og min nevø. Jeg valgte å takke ja til dette, og det var grunnen til at jeg valgte å rett og slett droppe flyet mitt hjem. I tillegg var det grunnen til at jeg valgte å legge om reiseruta litt, slik at besøk i Newcastle og kamp i Blyth ble tirsdagens agenda istedet for hjemmekamp for Guiseley.

Deres fly fra Oslo ville ikke lande i Edinburgh før i 20-tiden, så med såpass god tid bestemte jeg meg for å ringe Newcastle United og forhøre meg om mulighetene for en omvisning på deres St. James’ Park.

Det viste seg å gå i orden, og jeg fikk sette fra meg bagen på hotellet mens jeg tok en tur rundt i Newcastle. Heldigvis var været bedre enn dagen før! Etterhvert satt jeg meg på puben The Strawberry rett ovenfor St. James’ Park. Det viste seg å være en flott pub, og en Strongbow ble fort til tre før jeg tok en siste pint på Shearer’s.

Deretter gikk jeg opp til resepsjonen på St. James Park, hvor jeg fikk beskjed om å ta turen opp i andre etasje. Der fikk jeg registrert meg som deltager på omvisningen, før jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på den interessante utstillingen som befant seg rundt i rommet. Omsider begynte omvisningen med en jovial vert, og med deltagere fra forskjellige deler av England samt bl.a Nederland, Irland, Mexico og et ungt par fra Norge.

Selve omvisningen var vel grei nok, og det var i hvert fall ingenting å utsette på verten. Derimot synes jeg personlig det ble altfor mye fokus på det kommersielle, penge- og VIP-delen. Langt, langt over halvparten av tiden gikk med på å kikke på forskjellige VIP-bokser, snakke om deres eiere, hva de spiste og drakk og hvor mye det kostet, og Newcastle Uniteds avhengighet av disse personenes bidrag etc etc etc. Newcastle Uniteds stolte historie som fotballklubb ble knapt nevnt med et ord.

Og høydepunktet må nok sies å ha vært en kikk i garderobene samt en tur opp på stadions høyeste punkt, i tillegg til turen ut spillertunnelen til laglederbenkene. Alt i alt en fin, men samtidig noe skuffende omvisning.

Jeg valgte å ta en pint til på The Strawberry før jeg ruslet tilbake til hotellet og plukket opp bagen. Deretter gikk veien til Newcastle stasjon og tog til Edinburgh, med nye flotte inntrykk av kysten mot Nordsjøen…innimellom et etterhvert vanvittig antall sauer.

 

Dag 13: Lørdag 07.04.2012 Rangers – St. Mirren

Etter et par fine dager i utrolig flotte Edinburgh, satt jeg meg denne lørdagen på toget til Glasgow. Med meg var faktisk med min mor og min nevø, som jeg hadde overtalt til å bli med på Rangers kamp. Etter en times tid ankom vi Glasgow og tok metroen videre til Ibrox, hvor vi først av alt gikk for å hente billettene.

Deretter måtte jeg selvsagt ta en kikk innom Rangers-sjappa, der jeg sikret meg både skjerf og ny jakke. I tillegg fikk vi kledd opp nevøen min i både Rangers-drakt, -shorts, og -sko, samt Rangers-fotballen han også fikk med seg

Deretter ble det en runde rundt anlegget for å ta noen bilder, før vi gikk mot det kjente Rangers-vannhullet Louden Tavern. Der tillot de imidlertid ikke barn, så det ble dessverre med kun en pint i fint selskap og med herlig lojalistisk musikk før vi gikk videre.

Ifølge følge en av de lokale har politiet de siste par årene blitt meget strenge på dette punktet, der det tidligere var mye friere tøyler. Det viste seg å være gjennomgangsmelodien over alt i området, og vi gikk i stedet tilbake til Ibrox der vi tok en matbit og fant plassene våre høyt oppe på Club Deck.

Rangers gikk ut i hundre, og Lee McCulloch headet inn 1-0 fra Steven Davis’ innlegg etter allerede 45 sekunder! Etter drøye 5 minutter måtte imidlertid Davis forlate banen med en skade, men under ti minutter senere ble Rangers tildelt straffespark da Edu ble felt. Men det første av hele fire straffespark tildelt under kampen ble brent da Sone Aluko traff utsiden av stolpen. Andy Little økte imidlertid til 2-0 etter rundt 40 minutter, etter en retur fra Saints keeper Craig Samson.

Den stillingen sto seg til pause, selv om ledelsen absolutt kunne vært større. Samtidig gjorde også Rangers’ keeper et par glimrende redninger da gjestene var farlig frempå ved Dougie Imrie og Nigel Hasselbaink. Det var for øvrig stadige markeringer og protester mot klubbens situasjon, der flesteparten av de 46.998 tilskuerne på Ibrox Stadium viste frem de røde papirplatene som var blitt festet til setene.

Andre omgang var kun tre minutter gammel da det var St. Mirrens tur til å få straffe. Paul McGowan sendte McGregor feil vei, og reduserte til 2-1. Men ikke før hadde de redusert, fikk de nok en straffe imot. Jeroen Tesselaar fikk i tillegg direkte rødt kort for å ha revet ned Aluko i scoringsposisjon, men McCullochs straffe ble glimrende reddet av St. Mirren-keeper Samson.

Hjemmelaget  skulle imidlertid til slutt score fra straffemerket, etter timen spilt. På lagets tredje forsøk var det innbytter Kyle Lafferty – som nettopp hadde kommet inn – som tok ansvar og økte til 3-1. McCulloch var sent i kampen meget nær ved å score sitt andre for dagen, men dommeren blåste av til flott 3-1 seier.

Den eneste malurten i begeret denne dagen var at de motbydelige grønne og hvite fra andre kant av byen hadde sikret seg ligatittelen, uten at det var i det hele tatt var noe tema da det jo også var forventet.

Scottish ground #1:
Rangers – St. Mirren 3-1 (2-0)
Scottish Premier League
Ibrox Stadium, 7 April 2012
1-0 Lee McCulloch (1)
2-0 Andy Little (40)
2-1 Paul McGowan (pen, 49)
3-1 Kyle Lafferty (pen, 60)
Att: 46,998
Admission: £22
Programme: £3

 

 

 

Dag 5: Fredag 30.03.2012 Southend United – Cheltenham Town

En frokost på Monk’s Retreat og et par flasker j2o gjorde susen, og rundt klokka 12 hoppet jeg på toget inn til London. En tube-tur senere gikk jeg de par hundre meterne fra Tower Hill til Fenchurch Street stasjon, der jeg satt meg på toget til Southend. Atlantis Guest House hadde vært min base også ved forrige besøk i byen, og jeg husket fortsatt veien de 2-3 kvartalene fra stasjonen Southend Central. Muligens var det ettervirkninger av torsdagens eskapader på utelivet i Reading som gjorde at jeg likevel presterte å ringe på vegg i vegg – en privat bolig! Lettere flau måtte jeg pent beklage før jeg omsider fikk sjekket inn på rett sted.

Allerede rundt klokka 15 spaserte jeg opp mot puben The Spread Eagle, der Southend-fansen møtes før kamp. Foreløpig var det ikke altfor mange fremmøtte, men flere venner og bekjente var tidlig på plass. Både Gareth, Olli og den vakre April var der, mens bl.a Scott, Jack og en rekke andre snart også infant seg. Da hadde Olli allerede blitt med den korte veien ned til Roots Hall for å fikse en billett til North Bank for undertegnede. Stemningen var lystig på The Spread Eagle, og med stigende inntak av flytende væske ble den ikke mindre lystig. Det var mange gamle bekjentskaper å snakke med, og tiden gikk fort.

Litt før klokka 19.30 var det etterhvert på tide å komme seg ned til Roots Hall, der vi altså tok plass på North Bank – eller North Stand om du vil. Ved mine tidligere besøk på Roots Hall har de mest høylytte supporterne hatt tilhold rundt West Stands W-seksjon, men tidligere i år ble det bestemt at de ut sesongen skal få lov til å dele North Bank med bortefansen. Så spørs det om dette vil være en løsning man viderefører neste sesong.

Southend Uniteds motstandere for dagen var Cheltenham Town, i det som var en viktig kamp for begge i kamp om opprykk og playoff i League Two. Begge hadde fortsatt håp om automatisk opprykk, selv om playoff nok virket som en noe mer realistisk målsetning. Men det var hvertfall ingenting å utsette på atmosfæren på North Bank, der Scott tok kontroll over tromma, og med kort vei over til de reisende fra Gloucestershire. Hjemmefolket på sin side var i hundre over «hjemkomsten» til deres store helt Freddy Eastwood, og det var Southend som skapte de første sjansene ved Bilel Mohsni etter rundt fem minutter, og nevnte Eastwood like etter. Southend tok i det hele tatt et godt grep om kampen, og etter å ha blitt presset bakover en stund ble Cheltenhams kveld enda vanskeligere da deres Sido Jombati etter 19 minutter fikk direkte rødt kort for en vanvittig takling på Michael Timlin. Mens undertegnede grunnet væskeinntaket måtte løpe et nødvendig ærend på toalettet…ja, da ble det selvsagt action. Jeg hørte fra toalettet en voldsom jubel som tydet på at hjemmelaget hadde tatt ledelsen. Kane Ferdinand ble kreditert scoringen etter 28 minutter, mens Freddy Eastwood fikk ros for sitt forarbeid. Gjestene hadde ikke all verden å by på, og et og annet langskudd gikk enten over mål eller ble greit håndtert av Southends keeper Cameron Belford. Derimot var det et langskudd som på motsatt side doblet Southends ledelse drøye fem minutter før pause. Keeper Jack Butland så ut til å bli tatt på senga, og feilberegnet kanskje ballens bane da Ryan Hall fyrte løs. Og rett før pause var Freddy Eastwood kun centimetre fra å øke ytterligere da hans heading barberte stolpen. Dermed 2-0 til pause foran 6.525 tilskuere, etter det som til tider var en maktdemonstrasjon fra de blå. Vi vurderte å gå opp på på The Spread Eagle for en kjapp pint i pausen, men kom aldri så langt. Noe som nok var like greit.

Andre omgang begynte som den første hadde sluttet, med Eastwood som skjøt en hårsbredd over tverrliggeren. Og 5 minutter ut i omgangen var det nettopp «den hjemvendte sønn» som ga Southend 3-0 da hans skudd forandret retning i en forsvarer og sendte keeper Butland feil vei. Dermed eksploderte Root Hall totalt, bortsett fra hos Cheltenham-fansen som faktisk allerede var bortimot halvert i antall. Deres innlånte keeper fra Birmingham City leverte deretter to glimrende redninger på skudd fra Eastwood og Mohsni. Det nærmeste The Robins kom et skremmeskudd var Josh Laws skumle cross som imidlertid gikk gjennom hele feltet og ut til innkast. Og da Moshni skjøt i mål fra rundt 25 meter etter halvspilt omgang, førte det til ytterligere bortefans i kø mot utgangen. Keeper Butland var nok ikke helt patent på 4-0 målet, men gjorde noe opp for seg gjennom en fin redning på Timlins forsøk like etter. Da Marlon Packs heading ble slått over av Southends keeper rett før slutt, endte det med «clean sheet» og 4-0 seier. Dermed var det fortsatt liv i håpet om direkte opprykk for Southend United.

Turen gikk tilbake til The Spread Eagle, der fredagskvelden endte i en heftig fest. Ved stengetid klokka 23 ble rundt 30 personer igjen da vi ble låst inne i puben for fortsatt servering. Og det var først ved 02.30 tiden at undertegnede omsider fikk bestilt taxi og kommet seg i seng. Med planer om avreise med tog klokka 07.00 dagen etter, begynte jeg også å få bange anelser. I min alkoholpåvirkede tilstand kom jeg opp med den glimrende idé at det nok var større sjanse for å våkne av alarmen om jeg sov sittende – og satt meg derfor på gulvet, lent inntil senga.

Re-visit:
Southend United – Cheltenham Town 4-0 (2-0)
League Two
Roots Hall, 30 March 2012
1-0 Kane Ferdinand (29)
2-0 Ryan Hall (39)
3-0 Freddy Eastwood (51
4-0 Bilel Mohsni (67)
Att: 6,525
Admission: £21
Programme: –

Dag 6: Lørdag 31.03.2012 Rotherham United – Hereford United

Man kan jo lettere hoderystende og lakonisk påstå at man finner på mye rart i beruset tilstand, men faktum var at jeg våknet allerede ved 05.15 tiden – sittende på gulvet lent opp mot senga. Derfor valgte jeg etter en kjapp dusj å gå opp til Southend Central og ta toget inn til London allerede klokka 06.00. Faktisk fikk jeg samtidig melding fra Olli som akkurat hadde kommet hjem fra The Spread Eagle der de siste Southend-gutta hadde blitt sittende til 05.30 tiden! Ombord på toget fikk fikk jeg bekfreftende svar på at mannen tvers ovenfor meg skulle helt til London og Fenchurch Street, og da han sa seg villig til å vekke meg tok jeg meg like godt en snau time på øyet. Vedkommende holdt ord og vekket meg på Fenchurch Street, og ferden gikk videre med tubens Circle Line, før jeg på St. Pancras stasjon kunne hoppe på toget til Sheffield. Heldigvis var Sheffield endestasjon, for igjen sovnet jeg..og våknet under stopp i Leicester, og igjen i Derby…før jeg ble ristet liv i av en medpassasjer ved ankomst Sheffield. Planen hadde opprinnelig vært å slenge fra seg bagen på byens Ibis hotell for deretter å sette kursen mot Hillsborough og kampen mellom Sheffield Wednesday og Preston North End. Den hadde tidlig avspark klokka 12.45, og planen var deretter å møte en venninne i Sheffield. Som en reserveplan som først og fremst var tiltenkt som backup dersom jeg eksempelvis hadde forsovet meg eller ikke rukket toget fra Southend, hadde jeg Rotherham United – Hereford United i bakhånd.

Nå var jeg derimot i Sheffield allerede ved 10-tiden, og det viste seg at jeg allerede kunne sjekke inn på hotellet. Jeg vurderte derfor sette kursen mot Hillsborough. Imidlertid ville min venninne gjerne møtes allerede, og etter litt diskusjon rundt dette endte det med at hun kom ned på hotellet. Etter en stund gikk vi for å ta en matbit, og satt oss deretter på trikken mot Don Valley Stadium. Altså endte det likevel med League Two oppgjør mellom Rotherham og Hereford. Vi hoppet av trikken ved stadionets egen holdeplass, og fulgte den ikke altfor imponerende skiltingen på gangstiene ned mot anlegget. 

Det ble tid til en pint med Strongbow på puben The Cocked Hat rett nedenfor, og på veien ned dit gikk jeg til innkjøp av program til £2.50. En pint ble til en til før vi betalte oss inn. £18 kostet en voksen billett på anlegget som må være det minst sjarmerende fotballstadion jeg har besøkt siden min visitt hos Guildford City. Det er da også hovedsakelig et friidrettsanlegg mer velegnet for tikamp enn fotball, og for alle med en viss kjennskap til lavere divisjoner er vel bakgrunnen for Rotherhams eksiltilværelse på Don Valley nokså kjent. Og neste sesong er de jo tilbake i hjembyen på nybygde New York Stadium. Vi tok etter en svipptur innom klubbsjappa plass på hovedtribunen på den ene langsiden, som faktisk var den eneste tribunen som var åpen, bortsett fra hjørnet der noen hundre Hereford supportere befant seg.

Rotherham startet best foran 3.237 tilskuere, og både Ryan Cresswell og Ben Pringle kunne gitt hjemmelaget ledelsen. Bulls-keeper David Cornell måtte i aksjon da Pringle igjen var frempå. Hereford skapte i det hele tatt svært lite, og basert på det jeg så på Don Valley var det nok ikke tilfeldig at de hadde havnet i nedrykksgjørma. Deres første antydning til trussel foran Millers-målet var et farlig innlegg som Cresswell fikk stupt frem og klarert i siste liten. Hjemmelaget burde tatt ledelsen etter rundt halvtimen, men Alex Revells heading gikk imidlertid rett utenfor. Samme skjebne led Johnny Mullins’ forsøk kort etter, og tilsvarende med bortelagets Kenny Lunt og hans heading som gikk like over. Kun et par minutter før pause tok hjemmelaget ledelsen da toppscorer Lewis Grabban headet inn 1-0 fra kort hold. Det var meget kaldt på Don Vallet, og jeg angret nok en gang på ikke å ha kledd meg bedre der vi ble sittende å varme hverandre. Derfor gjorde det godt med chicken balti pie og Bovril innkjøpt før andre omgang.

Den startet søvndyssende kjedelig, med en tidlig dobbeltsjanse til gjestenes Tom Barkhuizen som det eneste nogenlunde spennende det første kvarteret. Etter et par halvsjanser for gjestene holdt Rotherham på å øke, men Alex Revell skjøt like over etter halvspilt omgang. Det var nå to lag på banen som hadde problemer med å slå tre vellykkede pasninger etter hverandre. Og da Barkhuizen brant siste sjanse til å straffe vertene, var det faktisk en befrielse da dommeren blåste av.

Vi forlot raskt Don Valley og satt kursen mot trikkeholdeplassen og trikk tilbake til sentrum. Etter et måltid på puben Bankers Draft koste vi oss i Sheffield et par timer før vi tok farvel. Jeg fant senga, fortsatt noe trøtt, og la meg til å vente på Football League Show på BBC for å se bl.a. Readings imponerende 4-2 seier over West Ham på Boleyn Ground.. Men dessverre sovnet jeg et kvarters tid før det begynte.

Ground #71:
Rotherham United – Hereford United 1-0 (1-0)
League Two
Don Valley Stadium, 31 March 2012
1-0 Lewis Grabban (43)
Att: 3,237
Admission: £18
Peogramme: £2,50

 

 

Dag 8: Mandag 02.04.2012 Bradford Park Avenue – Chorley

Etter  å ha tilbragt søndagen (og mandag formiddag) med min venninne og en av hennes venninner i Sheffield, satt jeg på mandagen kurs for Leeds. Jeg fikk raskt sjekket inn på hotellet jeg også bodde på påsken 2011, Discovery Inn – sentralt beliggende rett ovenfor jernbanestasjonen. Leeds var imidlertid ikke mitt hovedmål for dagen, og snart tok jeg toget den relativt korte turen til Bradford Interchange. Derfra tok jeg en taxi til Horsfall Stadium, hjemmebanen til det gamle Football League laget Bradford Park Avenue. Taxisjåføren som knapt klarte å gjøre seg forstått på engelsk virket ikke å vite hvor det var, men etter en for undertegnede labbelensk samtale med det jeg antar var sentralen, ankom jeg Horsfall Stadium. Der skulle hjemmelaget ta imot Chorley til viktig kamp i toppen av Northern Premier League Premier Division.

£9 fattigere gikk jeg inn på anlegget, hvor jeg betalte ytterligere £2 for et absolutt godt program. Etter en tur innom en klubbsjappe med et godt utvalg av programmer etc, entret jeg klubbhuset og kjøpte meg en pint med Strongbow. De hadde der en slags utstilling til ære for klubbens store sønn, nemlig Len Shackleton – «the Clown Prince of Football». Den ble selvsagt tatt nærmere i øyesyn mens både Chorley-fansen og hjemmesupportere begynte å strømme på. Ingen av de to lags supportere hadde håp om å kunne innhente ledende Chester – som spesielt Chorley-fansen ikke overraskende hadde lite positivt å si om – men begge leire var optimistiske med tanke på playoff. Begge lag hadde da også vist fin form i det siste. Chorley hadde fire strake seire i ligaen, mens hjemmelaget hadde tre strake seire med 11-2 i målforskjell. På spørsmål om forholdet mellom Bradford Park Avenue og Bradford City, forklarte en Avenue-supporter at det ikke var noen form for rivalisering. Han fortalte videre at han hadde sesongkort hos alle de tre Bradford-lagene som han uttrykte det (den kriserammede rugby league-klubben Bradford Bulls var det tredje). Han trakk faktisk heller frem andre lag som Guiseley hva rivaler angår.

Jeg valgte kort tid for avspark å ta plass på hovedtribunen som en av 502 fremmøtte. Derfra kunne vi se gjestene skape den første sjansen ved vingen Chris Denham, men uten å sette hjemmekeeper John Lamb på altfor stor prøve. Avenue så ut til ville spille seg gjennom Chorleys forsvar, og var nære på å ta ledelsen etter fem minutter. Imidlertid fikk forsvarer Andy Russell kastet seg frem med et bein og foretatt en viktig klarering. Begge lag gikk offensivt til verks og det var en underholdende og tett kamp som sto i sterk kontrast til andreomgangen på Don Valley to dager tidligere. Jeg fikk oppleve flott pasningsspill, fiffige detaljer og to gode lag i en spennende kamp som bølget frem og tilbake. Ciaran Kilheeney skjøt like over for gjestene, før hjemmelagets venstreback Nicky Boshells skudd sneiet stolpen. Avenue hadde et ørlite grep om tingene, og rett før pause holdt de på å ta ledelsen, men Tom Greaves’ volley fra 5-6 meter gikk like over. Dermed kunne forfriskninger inntas på stillingen 0-0, mens jeg av alle ting kom i snakk med en groundhopper i full Leicester City mundur. Han besøkte denne kvelden sin bane nummer 300, og talte varmt om mitt mål for neste dag (Blyth Spartans).

Andre omgang startet som den første, med stor underholdning og to angrepsvillige lag. Dog var det hjemmelaget som skapte de største sjansene, og fem minutter ut i omgangen var de grønnhvite supporterne nær ved å kunne juble. Skuddet fra Tom Greaves endte imidlertid opp med å barbere stolpen. Samme skjebne led Nicky Boshells skudd etter rundt timen, men etter 65 minutter ble hjemmelaget tildelt straffespark etter at Chorley forsvarer handset inne i feltet. Chorley-keeper Saunders slang seg riktig vei, men klarte ikke redde Richard Marshalls harde skudd fra 11-meteren. Fem minutter senere holdt de på å doble ledelsen, men Ross Dalys skudd gikk nok engang like utenfor. Chorleys beste sjanse sålangt i omgangen kom da Avenue-keeper Lamb måtte slenge seg for å redde innbytter Matt Walwyns skudd fra rundt 20 meter. Og på overtid måtte han igjen i aksjon da Tom Ince skrudde et frispark rundt muren. Men omsider blåste dommeren for full tid, og tre viktige hjemmepoeng i kampen om playoff.

Etter kampen tok etterhvert Bradford Park Avenue-formannen mikrofonen og presenterte høytidelig «man of the match» som ble belønnet med champagne. Dessuten takket han begge lag for det han karakteriserte som «the best game we’ve seen here this season». Det spesielle er jo at dette var det første møte mellom de to denne sesongen, og at de igjen møtes i Chorley i siste runde. Og møtes disse i playoff…ja, da blir det nok fort igjen en heftig batalje. Det virker i det hele tatt som om lagene i toppen av Northen Premier Leagues toppdivisjon holder høy standard ut fra det jeg så på Horsfall Stadium. Etter en kort prat med Chorley-manager Gary Flitcroft og hans assistent Matt Jansen ble etterhvert taxi bestilt, og den bragte meg tilbake til Bradford Interchange hvor jeg tok toget tilbake til Leeds. Dagen etter skulle turen fortsette videre nordover – lenger nord enn jeg tidligere hadde vært på balløya

Ground #72:
Bradford Park Avenue – Chorley 1-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Horsfall Stadium, 2 April 2012
1-0 Richard Marshall (pen, 65)
Att: 502
Admission: £9
Programme: £2

 

 

Dag 1: Mandag 26.03.2012 Hitchin Town – AFC Totton

Det var tidlig en mandag morgen, og takket være en snill mor som kjørte meg opp på E6, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fem. Planen hadde vært å møte en venninne i Redhill før jeg fortsatte videre til Stevenage, men hun hadde måttet avlyse plutselig, og nå ville jeg ha usedvanlig mye tid å slå ihjel etter landing på Gatwick. Men grunnet heftig vind hadde det visst hopet seg opp med kø i flytrafikken rundt Gatwick, og vi fikk foreløpig ikke lov å ta av fra Norge. En time forsinket lettet vi omsider, og etter landing og bytting av norsk og engelsk SIM-kort fikk jeg slått ihjel litt mer tid med et mobiltelefonproblem som forøvrig løste seg av seg selv etter 3-4 dager…etter at jeg hadde vært innom 5 forskjellige butikker!

Etter å ha toget opp til Stevenage, sjekket jeg inn på hotellet og bladde litt i innkjøpte Non League Paper og Football League Paper før jeg unnet meg et pubmåltid og et par pints med Strongbow. Deretter tok jeg den korte 5 minutters togturen til Hitchin, hvor jeg la ut på spaserturen langs Nightingale Road og Fishponds Road ut mot Hitchin Towns Top Field. 

Hjemmelaget skulle ta imot opprykksjagende AFC Totton til seriekamp i Southern League Premier Division, og i klubbens bar var det gjestenes supportere som foreløpig var i flertall blant de fremmøtte. De fleste hadde sittet på med spillerbussen opp fra Southamptons utkant, slik en supporter fortalte meg de ofte gjorde – med supporterne foran i bussen og spillerne bak.

De tilreisende virket å variere i optimisme med tanke på å innhente tabelledende Brackley Town. Noen minnet også om at Hitchin vant på besøk på sydkysten tidligere i sesongen, og påførte Totton kun sjuende hjemmetap siden 2008/09-sesongen. Hjemmefolket på sin side virket å være mer opptatt av å kikke seg over skulderen og hanke inn nok poeng til å sikre spill i denne divisjonen neste sesong.

Etter  en tids sosialisering var det tide å betale seg inn og ta en kikk på Top Field. Etter at flere garvede groundhoppere uavhengig av hverandre hadde kommet med varme anbefalinger, var det et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å beskue. Jeg betalte £9 for entre og ytterligere £1,50 for kampprogram, før jeg tok en runde rundt anlegget. Og jeg må si det virkelig var en perle av et anlegg som møtte meg, og som virkelig svarte til de høye forventningene. Ikke minst likte jeg ståtribunene i tre bak mål. Det er ikke hverdagskost å se i England lenger – heller ikke på dette nivået!

Etter  en tur innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, var jeg klar for det som skulle vise seg å bli en meget underholdende kamp.
Hitchin gikk ut i hundre, og de sist ankomne av de 333 tilskuerne fikk det nok ikke med seg da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Det skjedde ved at Zac Burke skar inn og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskende nede i hjørnet bak Tottons keeper James Bittner. Og kun et minutt eller to senere var det hjemmelagets storscorer John Frendo som holdt på å øke ledelsen med en flott lobb som på hengende håret ble slått over av en panisk ryggende Bittner.

Etter et drøyt kvarter kom dog 2-0 scoringen da Ieuan Lewis kastet seg frem og headet inn et innlegg. AFC Totton var skikkelig på hæla, og det kunne fort stått 4-0 før halvtimen var spilt. Men de begynte sakte men sikkert å spille seg inn i kampen, og da Mark Osman satt inn reduseringen fra kort hold 10 minutter før pause fikk de vind i seilene. Kort før dommeren blåste for pause måtte imidlertid Tottons keeper ta frem en feberredning for å hindre Frendo i å gjenopprette ny tomålsledelsen.
Mens jeg inntok ytterligere forfriskninger i pausen fikk jeg bekreftet bortefolkets skuffelse over eget lag de første 25-30 minuttene. Noen påsto at det var sesongverste mens andre skylte på at de hadde store skadeproblemer.

Åkkesom var det et helt annet Totton-lag som kom på banen i andre omgang. De tok kontroll fra start, og presset Hitchin bakover. Kun en klarering på streken hindret scoring i ett av Tottons farlige angrep. De måtte imidlertid vente til 70 minutter spilt før de kunne juble over utligning, da Jamie Whisken headet i mål etter et langt innkast.

Kun minutter senere ble imidlertid Tottons Nathan Campbell utvist etter en episode undertegnede ikke fikk med seg da ballen befant seg et annet sted – men han skal ha sparket etter en Hitchin-spiller. Etter dette ble det noe ampert, og i tillegg til tidvis Hawaii-fotball med sjanser begge veier, ble det også utdelt en rekke gule kort.

Dommeren blåste omsider av med 2-2 som sluttresultat, og nye forfriskninger ventet i baren. Der innrømmet nå Totton-folket at det nok var det direkte opprykkstoget som hadde gått. Undertegnede tok etterhvert fatt på den forholdsvis friske turen tilbake til Hitchin stasjon, og retur derfra til Stevenage og hotellsenga med pitstop på en døgnåpen Tesco for innkjøp av litt munngodt.

Ground #68:
Hitchin Town – AFC Totton 2-2 (2-1)
Southern League Premier Division
Top Field, 26 March 2012
1-0 Zak Burke (2)
2-0 Ieuan Lewis (17)
2-1 Mark Osman (35)
2-2 Jamie Whisken (71)
Att: 333
Admission: £9
Programme: £1,50

Dag 2: Tirsdag 27.03.2012 Dover Athletic – Hampton & Richmond Borough

Etter en god og lang natts søvn valgte jeg å innta frokost på en Wetherspoons pub før jeg satt meg på toget ned til Kings Cross. Snart krysset jeg over veien til St. Pancras stasjon og satt meg på toget sørover til Dover. Etter å ha slept med meg en tung bag ned til sjøpromenaden fant jeg hotellet, som imidlertid var stengt. Etter nok en røykepause gikk jeg for å ringe på igjen, og det var da jeg sa lappen om at hotellet var stengt grunnet det plutselig behov for vedlikehold. Det ble videre opplyst om at min booking var flyttet til søsterhotellet 300 meter lenger ned på promenaden. Etter omsider å ha fått sjekket inn, ble jeg imidlertid møtt av en uredd seng, brukte håndklær på gulvet, og et rom som tydelig ikke hadde blitt rengjort siden dagen før. Etter mye om og men ble jeg omsider tildelt et nytt rom, og etter litt lesing i Non League Paper satt jeg kursen for en pub i sentrum. Der kom jeg i snakk med noen Dover-supportere som kunne opplyse om at det overhodet ikke var gangavstand ut til Dovers stadion, Crabble Athletic Ground – eller The Crabble. De tipset om en buss som kjørte rett forbi, samt en pub ved navn The Cricketers. Jeg valgte dog å ta en taxi til puben The Cricketers, et lite steinkast unna The Crabble.

Etter et par pints med Strongbow fulgte jeg den lille strømmen av supportere opp den bratte bakken til stadion, og betalte meg inn med £12. Med ny pint i hånden satt jeg meg ned ved et bort og bladde i et absolutt godkjent program til £2. Der måtte jeg overraskende konstatere at jeg ikke hadde fått med meg at Readings gamle stjernespiss Nicky Forster var blitt manager i Dover Athletic.

I dag skulle hjemmelaget ta imot Hampton & Richmond Borough til viktig kamp i både topp og bunn av Conference South. Hjemmelaget befant seg før kampen tre poeng bak Chelmsford City på siste playoff-plass, og med dagens kamp tilgode på lagene foran. Men etter sjokktapet 0-4 for Staines Town hjemme i siste kamp, var hjemmesupporterne langt fra optimistiske på sitt lags vegne. Noen mente det var typisk Dover å drite seg ut mot de dårligere lagene, og både spillere og manager hadde i det siste vært gjenstand for heftige mishagsytringer fra egen supportere. Spesielt under kampen mot Staines, der det i tillegg var heftige pipekonserter og sarkastisk jubel og applaus ved spillerbytter. Hampton & Richmond på sin side befant seg nest sist på tabellen – dog med kamper til gode på lagene foran – og trengte poeng i sin kamp mot nedrykk.

Ved bordet mitt satt det seg en eldre kar jeg hadde sett på puben tidligere. Men til tross for å være Dover-supporter og sesongkortholder var han dessverre tydeligvis mer interessert i å snakke om Manchester United og sine turer til Old Trafford, der han i følge seg selv virket å være på fornavn med de fleste. Jeg unnskyldte meg derfor raskt og fant meg et annet bord etter en røykepause. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Dover og Folkestone Invicta som jeg skulle se dagen etter. Deler av hjemmesupporterne mente imidlertid at Folkestone-folket stort sett liker Dover, og at det er en rekke personer som ser begge lag. Da fikk jeg inntrykk at det fra Dovers side for tiden var en heftigere rivalisering med andre Kent-lag som eksempelvis Tonbridge Angels.

Kampen ble snart sparket i gang, og jeg angret fort på at jeg ikke hadde tatt på meg genser under jakka. Det som hadde vært som en varm fin dag var nå en kjølig kveld med en sur, kald vind inn fra sjøen. Dover skapte den første sjansen, men James Walkers skudd ble blokkert av Billy Jeffreys. Deretter var Hamptons storscorer Dave Tarpey frempå, men en utrusende Dover-keeper Mikhael Jaimez-Ruiz fikk blokkert. I det hele tatt virket begge lag temmelig tannløse, men idet jeg sto og undret hvor målene skulle komme fra, rykket bortelagets Charlie Moone seg fri ned mot dødlinja. Hans innlegg gikk gjennom beina på en forsvarer og Dave Tarpey – hvem andre? – ga Beevers ledelsen. Etter dette foregikk mye av spiller på midtbanen, der Dover uten å lykkes forsøkte å skape et press. Det var faktisk en befrielse da dommeren blåste for pause, slik at undertegnede kunne varme seg i baren.

Hjemmesupporterne virket frustrete og oppgitte, og hadde lite pent å si om eget lag. Og da andre omgang startet ble noen av de igjen inne i baren, der de faktisk hadde det tilbudet at de viste kampen direkte på storskjerm. Etter en andre omgang som startet like kjedelig som den første hadde sluttet, valgte også en frossen nordmann å delvis benytte seg av dette tilbudet. Og med ny Strongbow i hånden kunne jeg konstatere at det var spilt 60 minutter da neste sjanse dukket opp. Dovers Billy Bricknell forsøkte lobbe ballen over keeper, men lobben gikk også over mål. Og det var først med 20 minutter igjen at Dover virket å våkne noe, men hverken Cogan, Donovan Simmonds, Billy Bricknell eller innlånte Rob Edmans klarte å omsette sjanser i scoring. På overtid hadde bortelaget muligheter til å øke ved både Dave Tarpey og Charlie Moone, før dommeren blåste av en ganske kjedelig kamp. Mens hjemmelaget gikk av banen til heftig pipekonsert, kunne imidlertid The Beavers juble over tre meget viktige poeng.

Sulliken fra tidligere var en av de som hadde sett andre omgang fra baren, og han annonserte nå at manager Forster skulle få høre noen pauli ord. Andre Dover-fans var heller ikke særlig tilfreds, og de fleste forlot The Crabble temmelig fort. En jeg ble stående å snakke med noen minutter mente, da samtalen penset inn på Adam Birchall, at de med ham på laget i gammel form ville vært helt i toppen i kamp om direkte opprykk. Det kan man mene hva man vil om, men svaret får vi aldri. Etterhvert kom også gjestenes spillere inn, mens hjemmelaget kom en god stund senere – langt mer slukøret. Jeg fikk tatt en lengre prat med Nicky Forster, som selvsagt var skuffet over lagets prestasjon. Men han påpekte det jeg også hadde tenkt, nemlig at han har tatt over en annen managers lag uten å ha hatt mulighet til å kunne hente inn egne spillere. Han har nok en fet liste over interessante spillere hvis han blir sittende så lenge som til sommeren. Han bekreftet også at han fortsatt følger Readings resultater, og ønsket oss lykke til i den viktige sekspoengs-kampen borte mot West Ham (som vi vant 4-2), før han signerte kampprogrammet mitt. Etterhvert tok jeg turen ned på The Cricketers, og da de stoppet serveringen delte jeg en taxi med en annen gjest som skulle inn mot sentrum. Jeg valgte å hoppe av samme sted som ham, kun et par minutters gange fra hotellet.

Ground #69:
Dover Athletic – Hampton & Richmond Borough 0-1 (0-1)
Conference South
Crabble Athletic Ground, 27 March 2012
0-1 Dave Tarpey (32)
Att: 525
Admission: £12
Program: £2

Dag 3: Onsdag 28.03.2012: Folkestone Invicta – Walton Casuals

Med utsjekking i Dover kl 10.30 og innsjekking i Folkestone kl 15.00, hadde jeg en del tid å slå ihjel når togturen mellom de to tar «hele» 11 minutter. Etter en pubfrokost ble derfor litt tid tilbragt i herlig vær på en benk nede ved sjøen, med flott utsikt til både de hvite klippene og Dover Castle som ruver over byen. Men også noe nærmere Frankrike enn undertegnede var komfortabel med, der jeg prøvde mitt beste å ikke tenke på at det var det jeg kunne se på den andre siden av kanalen. Etterhvert satt jeg kursen mot Folkestone, der jeg gikk gjennom sentrum ned til sjøen. Der fant jeg raskt Salisbury Hotel, og selv om det var halvannen time til opplyst innsjekking, fikk jeg lov til å sjekke inn.

Ikke altfor lenge etter tok jeg en spasertur gjennom sentrum, og slo meg der ned i den flotte Wetherspoons-puben The Samuel Peto. Det viste seg faktisk å være en gammel baptstkirke som er bygget om til pub – men fortsatt i en slags kirkestil, og med kirkeorgelet fortsatt på plass i andre etasje. Selv skeptikere til Wetherspoons og lignende kjedepuber, ville nok måttet gi litt ros her. Jeg vurderte opprinnelig å spasere ut Cheriton Road til Folkestone Invictas hjemmebane, men noen av de lokale påsto at det var en voldsom spasertur. Derimot fikk jeg opplyst at klubbens bar med navnet Stripes Bar nok allerede var åpen, da den i tillegg fungerer som vanlig bar og også huser en rekke andre aktiviteter. Derfor tok jeg en taxi ut til Buzzlines Stadium, som jeg dog fortsatt velger å kalle Cheriton Road.

Advarslene om den voldsomme spaserturen virket nok en smule overdrevne, men spådommene om åpen bar viste seg å holde stikk selv om bartenderen satt utenfor og røyket da jeg ankom som eneste kunde hittil. Jeg ble sittende og snakke med bartenderen, som viste seg å være en ihuga Invicta fan som jobbet i baren på de fleste hjemmekamper, og dro som vanlig supporter på bortekamper. I tillegg avkreftet han hvertfall inntrykket fra dagen før ved å si at selv om det nok var noen som også hadde sympati for Dover, var han en av mange som ikke kunne fordra de. Andre rivaler hevdet han ikke overraskende varierte ettersom hvem man var i divisjon med, men at det for øyeblikket nok var Hythe Town som var gjenstand for størst oppmerksomhet fra Folkestone-leiren.

I kveld skulle Folkestone Invicta ta imot Walton Casuals til kamp i Isthmian League Division One South, der hjemmelaget kjempet om plass i playoff. Men etter fire strake hjemmetap – og ikke minst hjemmetap for tabelljumbo Whyteleafe i sist kamp – virket hjemmefolket noe skeptiske og avventende i så måte. Gjestene på sin side spilte om poeng i bunnen, selv om de i og for seg burde være trygge med tre lag bak seg og hele 13 poeng ned til Whyteleafe, som grunnet Croydon Athletics exit fra ligaen blir eneste nedrykker denne våren.

Jeg fikk hvertfall bevis på at baren hadde flere funksjoner, da det kort tid før avspark kom personer som skulle ha salsakurs i barens innerste avdeling. Undertegnede betalte seg heller inn med £8 samt £1,50 for et program som hadde den dristigste reklamen jeg har sett i et kampprogram. En reklame for sexy undertøy, med en skikkelig lekker modell. Bartenderen kunne senere fortelle at denne modellen pleier å jobbe bak baren i nettopp Stripes Bar. Kanskje grunn nok til en fremtidig retur?

186 betalende tilskuere fikk se kampen starte med mer duellspill og stillingskrig enn sjanser. Men klubbene hadde hatt hver sin sjanse da gjestenes Sean Bradley headet ballen i nettet etter halvspilt første omgang. Dessverre for Walton Casuals hadde imidlertid linjemannen vinket for offside. Hjemmelaget virket nå å ha et ørlite overtak, og etter sjanser til både Stuart King, Liam Dickson og Darren Marsden tok de ledelsen etter drøye halvtimen spilt da Frankie Chappell headet i mål. Bradley var igjen mannen som to ganger rett før pause hadde mulighet til å utligne, men uten å oveliste Invictas keeper Jack Delo. Dermed ble pause-forfriskninger inntatt med stillingen på 1-0, og hjemmesupporterne langt mer optimistiske enn før kampen.

Andre omgang viste seg å bli en spennende affære, og spillet bølgende frem og tilbake og med hyppige sjanser begge veier. Både Glen Stanley og Kwabena Agyei kunne utlignet, mens hjemmelaget hadde flere sjanser til å doble ledelsen ved Chappell, King og Josh Burchell. Og storscorer King skjøt igjen like over etter halvspilt andre omgang, i sin siste kamp før han skulle starte en tre kampers suspensjon. Det var en meget underholdende andre omgang, og kampen hadde virkelig nerve. Spesielt mot slutten, da gjestene igjen skapte et par skumle sjanser. Og på overtid ble Josh Gallagher spilt gjennom alene med keeper Delo, som kom ut for å møte ham. Og da ballen ble spilt opp i hånda hans utenfor 16-meteren måtte han forlate banen med rødt kort. Imidlertid klarte hjemmelaget å ri stormen av, og tre viktige poeng var sikret.

Stripes Bar ble tømt overraskende fort, og allerede tre kvarters tid etter kamp var jeg igjen alene med bartenderen. Noe overrasket spurte jeg om det var vanlig at ikke spillerne og lederne kom innom etter kampen. Svaret jeg fikk var at de hadde et eget lokale på den andre siden av anlegget. Noe merkelig på dette nivået må jeg si, men men. Rett før den lille viseren sto på 11 (eller 23) tenkte jeg gå ut og ta en røyk for så å komme inn og rekke en siste Strongbow. Men bartenderen stoppet meg raskt, satt frem askebeger, og sa at det bare var å røyke ved baren – hvorpå han låste døren og serverte meg ny Strongbow mens han selv drakk flittig av whiskyen. Slik ble vi sittende langt senere enn undertegnede hadde planlagt, og diskusjonen gikk ivrig rundt diverse non-league temaer, problemer med den moderne fotballen etc etc. Mest interessant med tanke på kveldens forestilling var nok hans syn på innspurten i Isthmian League Division One South, der han for alt i verden ville unngå Dulwich Hamlet i et eventuelt playoff. Slik jeg forsto ham spilte de en type fotball som Folkestone overhodet ikke hang med på. Skulle Bognor Regis imidlertid ryke på målstreken igjen, kan man vel ikke annet enn å føle med de etter det som skjedde i fjorårssesongen? Men at det blir en spennende avslutning på sesongen i denne divisjonen er det uansett ingen tvil om. Da klokken passerte 02.30 følte jeg at jeg måtte avslå bartenderens tilbud om ny Strongbow, og heller spørre om han kunne ringe en taxi. Og således fant jeg omsider senga også i Folkestone, dog noe senere enn forventet.

 

Ground #70:
Folkestone Invicta – Walton Casuals 1-0 (1-0)
Isthmian League Division One South
Cheriton Road, 28 March 2012
1-0 Frankie Chappell (32)
Att: 186
Admission: £8
Programme: £1,50

Dag 4: Torsdag 29.03.2012 Fotballfri i Reading/Wokingham

Noe omtåket våknet jeg forholdsvis tidlig, og bestemte meg for å sette kursen mot Reading etter en rask dusj. Planen for dagen var å se oppgjøret mellom Binfield og Slimbridge i Hellenic League Premier Division, og min venn Marc hadde sagt seg villig til å være med. Binfield er et lite sted ikke altfor langt fra Reading – like nord for Wokingham, der Marc bor. Derfor planla vi å møtes på Marcs stampub rett ved Wokingham stasjon for å ta taxi derfra, da Binfields bane i følge Marc visstnok lå temmelig håpløst til. Etter innsjekking på hotellet Great Expectations, som jeg prøvde for første gang (selv om jeg tidligere har testet puben i underetasjen) surret jeg litt rundt i Reading før jeg tok den korte togturen til Wokingham. Tvers overfor stasjonen ligger puben The Molly Millar, og jeg satt meg der ned med en Strongbow og ventet på Marc. En ble til to, og så til tre, før Marc omsider dukket opp. Han var nå ikke særlig lysten på kamp i Binfield etter en lang dag på jobb, og generelt liten interesse for kampen. Men etter å ha sjekket opp med et lokalt taxikontor kunne han fortelle at en taxitur tur/retur ble anslått til å komme på rundt £35-40. Med over en time til jeg eventuelt måtte dra satt jeg og vurderte det da stadig flere bekjente av Marc ankom. En viste seg å være en tidligere Reading Academy-spiller som nå spiller for Wokingham & Emmbrook, som nå hører hjemme i nettopp Hellenic League Premier Division. Foruten å fortelle om sitt norgesopphold som spiller i Åsane(!!), kunne han på mitt spørsmål fortelle at etter hans syn var det liten tvil om at det klart beste laget i divisjonen var Oxford City Nomads. I tillegg snakket vi litt om situasjonen med bandeling med Bracknell Town, samt sistnevntes forfall. Etterhvert fant jeg faktisk ut at det var såpas trivelig på puben, og at taxituren ble såpass dyr, at jeg valgte å bli på The Molly Millar i stedet. Der var det lystig lag til stengetid da jeg tok farvel med Marc og hoppet på toget tilbake til Reading – og et par timer med ytterligere festing på The Purple Turtle.