Dag 6: Søndag 31.03.2013: Fotballfri i Birmingham
Da jeg våknet i Londons East End hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg skulle gjøre denne søndagen. Dagen startet selvsagt med å snappe opp det nye nummeret av Non League Paper i en lokal sjappe, før jeg inntok en full english breakfast på puben The Hudson Bay. Jeg ble sittende en stund å bla i den interessante avisen mens jeg funderte på hva jeg skulle ta meg til. Den eneste kampen jeg hadde funnet frem denne dagen var Aston Villa – Liverpool, med tidlig avspark. Jeg hadde delvis vurdert den en liten stund, men til tross for at jeg til og med sjekket billettinfo visste vel innerst inne at det neppe var særlig sannsynlig at jeg ville innfinne meg der. Villa Park har riktignok tatt seg fint ut fra utsiden når jeg tidligere har vært forbi der med tog, men jeg vet bare så altfor vel at jeg ville blitt langt mer skuffet over innsiden og lagene ute på gressmatta. Jeg vurderte stoppe i Reading, men grunnet den voldsomme ombyggingen av Reading stasjon i påsken ville det bli en marerittaktig reise til Worcester dagen etter; med bl.a busserstatning til Didcot og langt lengre reisetid enn vanlig. Jeg måtte tydeligvis ha base på «andre siden» av Reading. Derfor endte jeg likevel med å sette kursen mot Birmingham, som ville by på en kjapp og grei reisevei dagen etter. Før jeg satt meg på toget fra London Euston, booket jeg et dobbeltrom for £29 på Britannia Hotel rett ved Birmingham New Street. Etter innsjekking ble ettermiddagen i Englands nest største by brukt til å treffe en kompis fra Lye før han måtte dra på jobb som nattevakt. En stille og rolig dag ble avsluttet med en pubmiddag før jeg trakk meg tilbake og skrudde på TV’en akkurat i tide til å se Liam Neeson hamle opp med suspekte typer i «Unknown». Turens virkelige høydepunkt sto for tur dagen etter, og jeg var så oppspilt at jeg lå lenge før jeg fikk sove.

 

 

 

Mandag 01.04.2013: Worcester City – Oxford City

Som et lite barn på julaften våknet jeg entusiastisk og med store forventninger for dagen. Jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg til Worcester. Etter en dusj og litt morgenstell hastet jeg den korte veien fra Britannia-hotellet og ned til Birmingham New Street stasjon. Rundt 40 minutter senere ankom jeg Worcester Foregate Street, der jeg svippet innom puben The Postal Order rett ved siden av for å få i meg litt skikkelig frokost.

Like før klokka 12 gikk jeg omsider ned til Severn View Hotel, hvor jeg hadde gitt beskjed om tidlig ankomst. Jeg ville vært fornøyd med å kunne slenge fra meg bagen der og sjekke inn etter kamp, men da rommet allerede var klart var jo ingenting bedre enn det.

Jeg kontaktet igjen min eldste Reading-kompis Rob, som nå bor i Worcester (og som i fjor sommer var med meg på Evesham Uniteds nye stadion). Han hadde sagt seg interessert i å være med på kamp denne dagen, og vi avtalte nå å møtes på St. George’s Lane. Han hadde tidligere vært der ved to anledninger, men da på private tilstelninger holdt i klubbhuset, og aldri på fotballkamp.

Jeg valgte å gå til fots fra hotellet og opp til sagnomsuste St. George’s Lane, som hadde vært øverst på min liste en stund. Etter å ha hørt anlegget gang på gang bli trukket frem som britiske groundhopperes favorittstadion, var det nå på høy tid å få med seg denne juvelen.

Da det ble klart at dette ville bli siste sesong før St. George’s Lane dessverre blir revet for å gjøre plass til boliger, begynte det å haste med besøket. Og da jeg ved mitt besøk 29. desember opplevde at kampen mot Gainsborough Trinity ble avlyst, var jeg virkelig i tvil om jeg skulle få oppleve herligheten. Alle gode ting er tre heter det, og jeg håpet at det denne gang ville bli kamp da jeg prøvde meg for tredje gang.

Jeg kunne se flomlysmastene nærme seg, og snart svingte jeg opp en gate som deler navn med anlegget, og se stadionets front med inngangsparti. En gruppe stewards sto utenfor i passiar innimellom regelmessige blikk på en liste for å identifisere en og annen ankommet spiller som var på vei inn portene. Med nesten to timer til avspark hadde de ikke åpnet for publikum ennå, men etter 10 minutters venting kunne jeg betale mine £12 for inngang.

Rett på innsiden fikk jeg også rasket med meg et program til den nette sum av £2,50, før jeg måtte stikke snuta innom klubbsjappa. Og der ser man at klubben vet å utnytte økonomisk det faktum at det er klubbens siste sesong her. De var utsolgt for skjerf, men vedkommende i sjappa tilbød seg sendte meg pr. post. For de skulle de ha det jeg mener var £12,95…om ikke det var enda et pund dyrere. Da jeg bemerket at det var et dyrt skjerf, kontret han med at det var spesielle skjerf i anledning den siste sesongen på St. George’s Lane. Fair enough, men de er da uansett ikke dyrere å produsere av den grunn vil jeg tro. 

Utenfor klubbsjappa sto en kar og solgte pins, med et stort utvalgt over to bord i tillegg til flere fulle kofferter. Worcester City har jo produsert egne pins for hver eneste kamp denne siste sesongen, og jeg betalte £3 for et eksemplar fra dagens Conference South kamp mot Oxford City – den tredje siste kamp Worcester City noen gang spiller her. Deres siste kamp her er forresten mot sesongens mestre Chester FC, og er for lengst gjort til all ticket.

Inngangen til baren ligger på baksiden av hovedtribunen, som også er der jeg kom inn på anlegget. Men før jeg oppsøkte baren klarte jeg ikke dy meg. Jeg måtte bare snike meg rundt siden av hovedtribunen for å ta en liten smugkikk på anlegget. Og herregud for et anlegg!

Det første jeg så var en ganske standard men virkelig klassisk ståtribune bak det ene målet, på andre siden av en inngjerdet spillertunnel fra der jeg sto. Da øynene panorerte over til den andre langsiden så de en virkelig karakterfull ståtribune som delvis er under åpen himmel og delvis er under en tak – det såkalte Cowshed, som nå står alene i det ene enden. Ved siden av sto tidligere den vakre Brookside Stand, men den ble dessverre revet i 1998. Her var det nok liv i morsommere tider da fotball fortsatt var fotball (og ikke business), som da over 17.000 så klubben spille 4.runde kamp mot Sheffield United her i FA cupen 1958/59 etter å ha slått ut selveste Liverpool i runden før.

Bak det bortre målet var det en mindre åpen ståtribune som jeg senere så er hevet opp fra banenivå. Der jeg sto ved siden av hovedtribunen med det noe misvisende navnet New Stand, kunne jeg bare stå me og kikke opp på den i dyp beundring. Dette er anleggets virkelige perle; et anlegg som i det hele tatt ga meg en “wow-faktor” jeg sjelden har følt. Jeg snek meg til en tur opp på selve hovedtribunen, der jeg fortsatte fotograferingen flittig mens jeg beundret de fantastiske tresetene og trebenkene med sirlig påmalte nummer.

Jeg måtte dessverre komme meg ned igjen, og gikk omsider inn i Legends Bar for å kikke litt i programmet over en pint Strongbow mens jeg ventet på Rob. Han kom med rundt tre kvarter til avspark, og hadde med seg sin sønn Robert som han oppfinnsomt nok har oppkalt etter seg selv…akkurat som han igjen er oppkalt etter sin nå avdøde far. Dette var den første fotballkampen til Robert jr (eller skal vi si jr jr), og så lenge vi ikke hadde noen tidsmaskin for å ta ham med tilbake til Elm Park så var vel St. George’s Lane en passende arena.

Da vi omsider entret tribunen ved å gå rundt den separate bygningen med bl.a garderober, var det nettopp hans oppvekst som Reading-supporter på flotte Elm Park det tydeligvis minnet Rob om. Og den kan virkelig måle seg! Mens vi gikk over den nærmeste kortsiden, la jeg merke til hvor vanvittig flott hovedtribunen var også på avstand. Sannsynligvis den mest karismatiske hovedtribunen jeg har sett med egne øyne, og anlegget som helhet er det for min del hittil kun Stonebridge Road og tidligere Elm Park som i det hele tatt kommer i nærheten av. Vi valgte å plassere oss stående på den bortre langsiden, omtrent på linje med en tenkt 20-meters linje fra det nærmeste målet

Worcester City hadde den siste tiden hatt en grusom formutvikling, og kom fra 0-0-9 på de ni siste. Altså ni strake tap, og det uten å score i de sju siste!! Klubben hadde en stund vært med i kampen om en playoff-plass, men med en slik tapsrekke hadde naturlig nok den drømmen forsvunnet som dugg for solen der de nå hadde sklidd ned på nedre halvdel av tabellen.

På plassen bak lå dagens motstander Oxford City (dog med fem kamper tilgode) som hadde hatt en noe lignende utvikling etter å ha begynt sesongen overraskende sterkt og imponert ved å legge seg til i playoff-sonen som nyopprykket lag. Imidlertid hadde det også blitt tyngre for de etterhvert, der de i tillegg kun fikk spilt to kamper i hele mars måned. Dermed kom deres foregående seier mot Bletchingdon i kvartfinalen av Oxfordshire Senior Cup 19. februar, mens man måtte enda ti dager tilbake for å finne ligatriumfen borte mot Workington.

Kampen ble sparket igang, og allerede i det fjerde minutt var 639 minutters måltørke over for hjemmelaget. Etter en duell falt ballen ned hos Mike Symons som dundret inn 1-0 bak bortekeeper Nick Townsend. Manager Carl Heeley var i ekstase og tok salto på sidelinjen.

Worcester  City spilte nå med en fornyet selvtillit de ifølge supportere ved siden av oss ikke hadde vist på en stund. Men gamle ringrever som Steve Basham og Chris Willmott lar seg ikke vippe av pinnen så lett, og Oxford-laget hang godt med. Etter snaue kvarteret oppsto det knuffing og tilløp til håndgemeng på sidelinjen, med også manager Heeley involvert. Hjemmelagets Matt Breeze ble kveldens første av etterhvert mange i dommerens bok; en dommer som skulle viste seg svært pirkete og som delte ut bortimot en halv kortstokk mens han tidvis truet med å blåse i stykker kampen totalt.

Kampen fortsatte uansett med halvsjanser begge veier, før vertene etter 29 minutter hadde problemer med å få klarert i eget felt. Ballen havnet hos Darren Pond, hvis skudd forandret retning før ballen fant veien bak hjemmekeeper Matt Sargeant til 1-1. Kun minuttet etter måtte Sargeant varte opp med en kanonredning da Adam Learoyd stusset en corner på mål.

Med ni minutter til pause var imidlertid vertene igjen i front da et frispark landet hos Keiron Morris inne i feltet. Han gjorde ingen feil med sitt venstrebein, og 2-1. Resten av omgangen var av de periodene der dommeren tydeligvis følte for å være midtpunkt, og da han blåste for pause var vi så vant til å høre fløyta hans de siste minuttene at vi knapt registrerte det.

Pints til meg og Robert (og brus til Robert jr) tilbake i Legends Bar, der vi i pausen reflekterte over en omgang som ifølge er par veteraner på nabobordet var den beste Worcester-omgangen på lange tider. På oppfordring fortalte de litt om den heftige rivaliseringen med Hereford United fra tiden før disse ble en Football League klubb, og også om FA-cupbravadene i 1958/59 sesongen der to av de hadde vært tilstede da Liverpool ble slått. Trekningen av the 50/50 draw ble foretatt, og jeg var selvsagt ett nummer unna å vinne. Deretter ble det opplyst at dagens tilskuertall var 597 idet vi igjen trakk ut på tribunen.

Worcester City hadde en fortjent ledelse, men Oxford City hadde vært skumle når de kom fremover. Og slikt fortsatte også andre omgang, men nå med ørlite mer hjemmedominans. Matt Breeze og en frisk Tom Thorley hadde halvsjanser for vertene, og sistnevnte var igjen frempå og tvang keeper Townsend til å gjøre en akrobatisk redning. Thornley var også mannen som la corneren som Shabir Khan headet inn etter 65 minutter. 3-1!

Gjestene byttet umiddelbart inn Ashan Holgate for Steve Basham, og det tok meg et minutt eller to å komme på at stedet jeg tidligere hadde sett Holgate var som Maidenhead-spiller på York Road. Oxford mistet også Adam Learoyd, som måtte byttes ut etter at de tydeligvis ikke fikk stoppet blødningen etter at han fikk et kutt over øyet.

Med drøye kvarteret igjen trodde nok hjemmelaget de hadde sikret alle poengene da Lee Ayres headet Thorleys corner i mål, men offside-flagget var oppe. I stedet begynte Oxford å ta over noe, og Liam Malone sendte i vei en suser som strøk over tverrliggeren. Og med 78 minutter på klokken havnet en mislykket klarering hos innbytter Nick Stanley, som løsnet skudd. Keeper Sargeant fikk kun styrt ballen inn i mål med sin fot, og dermed 3-2.

Nå ble det virkelig nervøst, og mens Thorley igjen var frempå ved et par anledninger virket Oxford nå noe skarpere, og de siste minuttene minnet om noe bortimot power play. Men da keeper Sargeant på overtid vartet opp med en praktredning på en avslutning fra Jamie Cook, var alle poengene sikret. Full jubel i Worcester-leiren, og ni strake tap og grusom måltørke virket med ett glemt.

Etter at laget hadde gått en liten æresrunde trakk vi oss tilbake til Legends Bar, der det var min runde. De samme gamle traverne vi pratet med i pausen kom og slo seg ned ved bordet, og en mente jeg måtte komme og se klubben igjen på deres nye stadion (etter de har flyttet hjem igjen fra den planlagte banedelingen med Kidderminster Harriers på deres Aggborough). Kanskje vil det en gang skje, men det vil i hvert fall ikke være øverst på en prioriteringsliste.

De trakk seg snart tilbake etter å ha fullført sin pint, mens vi ble sittende for ytterligere en runde eller to. Jeg spurte om Rob ville være med ut på livet, men han hadde ikke mulighet og måtte snart komme seg hjem. Jeg ble igjen for ytterligere en pint mens lokalet tømtes.

Jeg var til slutt sistemann i Legends Bar, og tenkte jeg fikk gå før jeg enten ble jaget eller ble en del av inventaret. Men før jeg forlot anlegget helt, gikk jeg nok en gang rundt og opp på hovedtribunen for å knipse noen siste bilder og suge inn inntrykket av denne fantastiske arenaen.

Jeg spaserte tilbake til The Postal Order der jeg inntok en burgermiddag før jeg fant ut at det var like greit å returnere til hotellet. Klokka var rundt 21 da jeg var tilbake på rommet, der jeg ble liggende å lese litt før Football League Show omsider kom på TV-skjermen. Jeg lå i sengen og tenkte på St. George’s Lane og hvordan det faktisk burde vært straffbart å rive et slikt stadion! Det er jo ren vandalisme! Men samtidig var jeg sjeleglad over å ha fått besøkt det før det var for sent. Og etterhvert sovnet jeg med et smil om munnen.

 

Ground # 109:
Worcester City – Oxford City 3-2 (2-1)
Conference North
St. George’s Lane, 1 April 2013
1-0 Mike Symons (3)
1-1 Darren Pond (31)
2-1 Keiron Morris (37)
3-1 Shabir Khan (65)
3-2 Nick Stanley (79)
Att: 597
Admission: £12
Programme: £2,50

 



 

 

 

Dag 3: Fredag 29.03.2013: Brentford – Notts County og Henley Town – Bracknell Town

Heseblesende ankom Brentford stasjon etter å ha lagt Griffin Park bak meg. Klokka var 16.53, og toget ankom i henhold til ruteplanen. I Feltham byttet jeg til somletoget fra London Waterloo mot Reading, og jeg fikk bekreftet at Marc og de andre skulle være klare ved ankomst Wokingham stasjon klokka 17.55. Da jeg gikk av i Wokingham så jeg fra gangbroen at Marc hadde holdt ord, der han ventet i bilen sammen med Paul og Sam. Vi satt umiddelbart kursen nordover mot Henley-on-Thames og Mill Lane. Langt over fartsgrensen suste vi langs berkshireske landeveier gjennom vanvittig fasjonable steder som Sonning, der bl.a Readings tidlige eier John Madejski bor idyllisk langs Themsen. Vi krysset grensen til Oxfordshire og entret snart Henley, der vi tok til høyre ned mot deres hjemmebane, som hadde overraskende mange biler parkert utenfor. Men så hadde også de fleste spillerne kjørt selv, skulle det vise seg.

 

Vi betalte hver vår £5-seddel, og jeg gikk i tillegg til innkjøp av et program pålydende £1; et relativt tynt hefte som faktisk ikke engang inneholdt tabellen for divisjonen. Men jeg har sett verre…og de hadde da hvertfall program! Spillerne var for lengst i gang med oppvarmingen, og Paul foreslo at vi fant frem til baren for å gå til innkjøp av noen forfriskninger. Strongbow på boks ble innkjøpt og inntatt mens vi kikket oss rundt i et klubbhus med minst like mange Reading- som Henley-artikler på veggene. Dette gikk ikke upåaktet hen hos fire Reading-supportere. Meget iøyenfallende hang en innrammet Reading-trøye signert av en rekke gamle Reading-spillere. Flere tilstedeværende var også ikledd diverse Reading-plagg. Til tross for at Henley-on-Thames er i Oxfordshire, er jo Reading ganske nærme, så det er kanskje ikke så unaturlig. Jeg spurte en av mennene bak baren hvem som var Jack, og han nikket over på sidemannen som smilende ønsket meg hjertelig velkommen og fisket ut en ny Strongbow av kjøleskapet. Han kunne bekrefte det vi hadde registrert, at kampen hadde blitt fremskutt fra lørdagen for ikke å kollidere med et rostevne som skulle holdes dagen etter. Roing er jo en langt større idrett i disse fasjonable traktene, og denne regattaen skulle visstnok gå helt fra Themsens start helt inn til Westminster i sentrale London – sannsynligvis som en del av oppkjøringen til The Boat Race, der Oxford og Cambridge skulle kjempe om heder og ære på søndagen. En kikk i Non League Paper tidligere på dagen hadde røpet at Henley sto med 0-3-18 i Hellenic League Division One East, og altså fortsatt hadde tilgode å vinne. Jack innrømmet at sesongen hadde vært temmelig vanskelig, men mente å ha sett tegn på bedring spillemessig i det siste.

 

Jeg fikk tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder av Mill Lane, som stort sett består av en inngjerdet bane med klubbhuset og en liten tribune på den ene langsiden som de eneste konstruksjonene. På den andre langsiden og bortre kortside var det skog. Dagens tilskuertall på 65 var i følge Jack sesongbeste, og langt over forventet. Flere av disse kom fra Bracknell, og de fikk raskt skikkelig bakoversveis.

 

Etter kun et minutt ble Liam Ratcliffe glimrende spilt gjennom av kaptein Graham Sims, og alene med keeper Chris Adams satt han inn 1-0. Og da Omari Edwards Holmes satt inn 2-0 kun tre minutter senere, var det nesten uvirkelig. Bracknell kom seg noe etter sjokket, men Henley så ikke ut til å ha noen problemer med å holde de fra livet. Så etter 17 minutter gikk kapteinen Sims til i en takling så gresst sprutet, og begeistringen steg til nye høyder hos undertegnede. Men typisk for disse fotballtider mente dommeren at slikt spill ikke har noen plass i fotballen, og viste midtbanespilleren det røde kortet for det han mente var en tofotstakling…selv om jeg var usikker på om det ene benet forlot bakken. En rasende Sims hevdet det samme mens han rev av seg trøya, og ble stående på sidelinja og banne og sverte. Jeg uttrykte misnøye med måten Bracknell-keeperen løp 30 meter for å fortelle dommeren at han skulle gi rødt kort. Sims hadde tydeligvis også lagt merke til keeper Adams, og hevdet: «He called me a fucking dickhead! He’d better not show himself here again, that cunt!» Deretter forsvant Sims inn i garderoben mens han sparket i døra så den truet med å komme av hengslene.

 

Umiddelbart klarte Henley seg bra med 10 mann, men sakte men sikkert begynte Bracknell å kontrollere mer og mer. De skapte etter hvert en rekke sjanser, men var håpløst inneffektive foran mål. Vi sto med en følelse av at Henley var avhengige av å holde nullen frem til pause om de skulle ha mulighet til å ro dette i havn. Og mens vi sto og diskuterte dette, kombinerte Josh Smith og Sam Barratt fint før sistnevnte satt inn reduseringen omtrent idet vi gikk over på tillagt tid.

 

Nye Strongbow ble hentet i baren, og vi slo av en prat med noen av de tilreisende som forståelig nok ikke var altfor imponert. Noen vil huske at Bracknell Town for få år siden befant seg i Southern League, og jeg var litt interessert i hvordan de har klart å til de grader forfalle sportslig de siste årene. En ting er nedrykk til Hellenic League, men når de fulgte opp dette med nytt nedrykk også herfra… Jeg tolket vedkommendes lange svar dithet at det rett og slett skal ha vært den samme gamle visa med dårlig økonomi som ledet til spiller-exit og dårlige sportslige prestasjoner som igjen førte til nedrykk, lavere publikumsoppslutning og enda dårligere økonomi, og altså en ond sirkel. For de som ikke er klar over det, deler forøvrig laget nå sitt Larges Lane med leietakerne Wokingham & Emmbrook. Hva gjelder den klubben og deres forhåpninger om retur til Wokingham var ikke Marc (som også er Wokingham-supporter) spesielt optimistisk, da naboprotester sålangt har ført til avslag fra lokale myndigheter samtlige steder man har vurdert nytt stadion. Trist!

 

Spillerne gjorde seg igjen klare til avspark, og da vi kom ut av klubbhuset ble vi oppmerksomme på et par gniene jævler som hadde installert seg på en «gratishaug» på siden bak den lille tribunen. På dette nivået! Hvor kjip går det an å bli?? Med scoring på et psykisk viktig tidspunkt rett før pause var bortelaget med igjen, og sannelig gikk ikke Bracknell Town rett i angrep og utlignet til 2-2 før et minutt var spilt av andre omgang! Nok et godt tidspunkt å score på for Bracknell, denne gang ved Josh Delander. Nå var det gjestene som styrte totalt, og det virket kun som et tidsspørsmål før de ville fullføre snuoperasjonen. Gang på gang spilte de seg frem til store sjanser, men fortsatte med et vanvittig sjansesløseri. Forsvarsspiller Lee Riddell kunne hatt et hattrick om han hadde vært mer klinisk i avlsutningene. De aller fleste trodde gjestene hadde tatt ledelsen da et langskudd smalt i tverrliggeren og ned, men hverken dommer eller linjemann mente ballen hadde vært inne, og spillet ble vinket videre. Marc mente han hadde sett krittstøv, og at avgjørelsen var riktig, uten at jeg så noe til akkurat det. Henleys ti mann kjempet for harde livet for å holde unna for gjestenes press. Men med kun 3-4 minutter igjen kombinerte innbytter Shane Cooper-Clark og Josh Delander fint, før innbytter Jake White satt ballen i mål bak Henley-keeper Perry Howard. De hvite og sorte hjemmespillerne lå rett ut på gressmatta i resignasjon og fortvilelse, men fikk karret seg opp til et siste forsøk, og satset friskt ved å sende opp keeperen på en corner i tilleggstiden. Men dommeren blåste av, og Henleys formann hevdet fortvilet at han var i ferd med å gi opp håpet om en trepoenger denne sesongen.

 

Vi hadde tømt klubbhuset for Strongbow, så etter et kvarters tid og en liten prat med noen av de tilstedeværende (hvorav en tidligere Reading sesongkortholder som i likhet med meg hadde sett seg lei på den moderne toppfotballen, og nå heller så Henley Town) takket jeg for meg og ble ønsket lykke til videre på turen av Jack og de andre idet vi returnerte til bilen.

Turen gikk tilbake til Wokingham og puben Molly Millar, der vi ble værende til jeg etter en drøy time gikk for å ta toget. Denne gang byttet jeg i Richmond, og tok den såkalte Overground derfra til Acton Central hvor jeg fikk i meg litt junk food før jeg spaserte tilbake til hotellet og krøp under dyna.

Ground # 107:
Henley Town – Bracknell Town 2-3 (2-1)
Hellenic League Division One East
Mill Lane, 29 March 2013
1-0 Liam Ratcliffe (1)
2-0 Omari Edward Holmes (4)
2-1 Sam Barratt (45)
2-2 Josh Delander (46)
2-3 Jake White (86)
Att: 65
Admission: £5
Programme: £1





Dag 5: Lørdag 30. 03.2013: Clapton – Sawbridgeworth Town

Jeg våknet i Acton i det vestre London, og skulle krysse over til metropolens East End. Men først skulle jeg møte min far som også befant seg i London, og som hadde invitert meg på en tidlig lunsj. Med det unnagjort gikk turen til mitt guest house i Forest Gate-området, før jeg var på vei tilbake mot Green Street, som ble krysset på vei mot Upton Lane, Clapton FC og The Old Spotted Dog.

Fotballklubben Clapton og deres historiske hjemmebane hadde en god stund stått på listen over ønskede destinasjoner, og jeg hadde gledet meg lenge til et besøk her. Jeg hadde vært i kontakt med lederen av supporterklubben, Andrew Barr, som hadde vært meget hjelpsom i forbindelse med planlegging av turen. På et tidspunkt vurderte jeg både 26/3 og 30/4 som dato for mitt besøk der, og hellet mot førstnevnte. Men Barr anbefalte det andre oppgjøret, da man på denne kampen ville få besøk av sønnen til en av den første supporterklubbens stiftere, som selv hadde vært Clapton-supporter hele livet. Nå skulle han komme på besøk fra East Anglia, og ville ha med seg en rekke gamle dokumenter, bilder og effekter fra klubbens historie som ville være av interesse. På supporterklubbens sider hadde jeg selv på en eller annen måte fått rollen som «trekkplaster»! Ikke at jeg kan se at dette skulle kunne måle seg med det skattkammeret jeg så for meg den gamle traveren kom med, men men..

Jeg rundet hjørnet der Upton Lane gjør en sving, og så det som vel er det gamle klubbhuset ligge forfallent ved veien. Jeg kunne forestille meg hvordan det gamle hvite trehuset en gang så storslagent ut der det beliggende helt ut mot Upton Lane ønsket velkommen til det som i dag er Londons eldste fotballstadion. I dag fremstår det som en forfallen rønne med flassende maling og gjenspikrede vinduer, som en trist påminnelse om svunne storhetstider. Inne i «bakgården» bærer nå inngangen til anlegget preg av at det her holder til et firma som tydeligvis driver i dekk-bransjen, med bildekk og skrot liggende overalt. Likevel hadde inngangen en sjarm som gjorde at jeg gledet meg til å tre innenfor. I bua rett på innsiden betalte jeg min skjerv i form av £6 for inngang, pluss £1,50 for dagens kampprogram. Som jeg lovet Andrew Barr, introduserte jeg meg for Paul Maybin som satt i bua. Han kunne fortelle litt om den uheldige situasjonen med problemene rundt leiekontrakten for The Old Spotted Dog, som kom for en dag tidligere i år. Han mente det nå så meget lyst ut og at de sannsynligvis ville få reddet sin hjemmebane. Videre ble jeg for første gang oppmerksom på at det ulmet i Clapton-leiren, der Maybin kunne fortelle at han og de andre i ledelsen ikke var videre populære hos supporterne for tiden.

Jeg skuet utover den historiske banen, og for å være helt ærlig ble jeg noe skuffet over selve anlegget, etter å ha hatt store forventninger. De eneste tribunene er en liten sittetribune på nærmeste langside, og en vaklevoren konstruksjon på bortre langside. Sistnevnte så ut som om den var slengt sammen med deler av et gammelt stillas, og gikk nokså passende under navnet «The Scaffold». Om ikke stadionet på egen hånd begeistrer overvettes i sin nåværende form, har det historisk sus over seg. Anleggets nan har bakgrunn i at Henry VIII i sin tid hadde en kennel her, og allerede i 1888 spilte Clapton sin første kamp her da over 4.000 tilskuere så klubben slå Old Carthusians 1-0. Jeg hadde problemer med å forestille meg hvordan de presset inn over 12.000 tilskuere her i en FA cupkamp mot Tottenham før over 100 år siden…og ifølge kampprogrammet over 14.000 mot QPR i en for meg ukjent FA-cupkamp jeg heller ikke har sett referanser til på nettet. Clapton var på første halvdel av forrige århundre en storhet innen amatørfotballen, og med fem seire i FA Amateur Cup er det kun Bishop Auckland som har vunnet denne flere ganger. I tillegg de også vant Isthmian League ved et par anledninger i amatørfotballens storhetstid.

«Nå er det faen meg tolv negre på banen», sa en gang Rolv Hovden under en tippekamp. Det var kun to bak baren i klubbhusets bar, som befinner seg bak nærmeste mål, men en av de viste seg å være formann Vince McBean. Han virket i tillegg rett og slett være meget uinteressert og lite vennlig innstilt, og jeg fikk inntrykk av at han snarere så på kundene som et ork. En negativ overraskelse kom dessuten i form av mangel på cider til salgs. Skandale!! Strupen ble lesket med j2o mens jeg tok en kikk på bilder etc. som hang i klubbhuset. Den gamle supporteren som var varslet som æresgjest, var på plass ved baren. Og jeg fikk kikket på et par gamle bilder og effekter mens han pekte og fortalte…før formann McBean rett og slett tok hele bunken og la de bak bardisken!

Det var fortsatt 45 minutter til avspark, og jeg tok en tur ut for å ta noen bilder av anlegget før jeg unnet meg nok en j2o. Ved baren kom jeg i snakk med en fyr som viste seg å være Wingate & Finchley-supporter. Han hadde kommet hit fordi hans lag spilte mot Wealdstone, og han hadde så lite til overs for deres supportere at han ikke engang orket dra på kampen – noe som på meg virket som en snodig begrunnelse. Samtidig kom en «super-supporter» som skulle vise seg å hete Gav inn og meldte seg på i samtalen. Han bekreftet det Maybin hadde sagt, men hevdet at majoriteten av klubbledelsen ikke har det minste peiling i det hele tatt. Jeg sitter også selv igjen med et inntrykk av at supporterne er langt mer driftige enn klubbledelsen. Bare en sak som nettside…mens klubben nå ser ut til å ha stengt sin meget sjeldent oppdaterte offisielle hjemmesiden etter min hjemkomst, er suporterklubbens hjemmeside bedre der den for de uoppmerksomme faktisk nesten fremstår som klubbens egen hjemmeside.

Med tanke på klubbens plassering på tabellen spurte jeg om hvordan det ved sesongslutt vil bli med tanke på nedrykk all den tid samarbeidet mellom Essex Senior League og Essex Olympian League ikke er på plass ennå. Jeg fikk bekreftet at det denne sesongen ikke ville bli noe nedrykk, men at det neste sesong vil bli opp- og nedrykk mellom de to ligaene. Clapton hadde jo hatt en meget skuffende sesong i Essex Senior League, og etter to avlyste kamper på rad var Gav nervøse for at de var kamprustne. Han gjorde et poeng av at klubbledelsen ikke var sikre på om dommeren hadde vært der engang da den siste kampen ble avlyst!

På motsatt banehalvdel i dag sto Sawbridgeworth Town, og om Clapton var i fare for å være kamprustne så må det samme kunne sies om gjestene, som ikke hadde spilt kamp på 28 dager! Med en Heiniken i hånden tok jeg oppstilling sammen med Wingate & Finchley-supporteren bak nærmeste mål, ved siden av klubbhuset. På langsiden til høyre lagde de såkalte Clapton Ultras litt steming med sang og flagg i «The Scaffold», mens de drakk medbragt boksøl. Ifølge Maybin besto denne grupperingen hovedsakelig av unge studenter, og han delte ut noen klistremerker han nettopp hadde fått av de. Det var en tett og jevn kamp som utspilte seg på the Spotted Dog, der begge lag tidvis spilte god fotball, mens det var de to lags midtstoppere som imponerte mest. Gjestens spiller ved navn Bell fikk av Gav og andre høre at han lignet på Robbie Savage, sannsynligvis grunnet frisyren, men han var blant banens beste der han imponerte som ballvinner. Den første store sjansen var det gjestene som fikk, men skuddet fra Tommy Butchard ble flott reddet av Tons’ senegalesiske målvakt Pepe Diagne. For vertene var det unggutten George Whitelock som fikk omgangens største sjanse, men hans heading ble såvidt slått over av Sawbo-keeper Selkirk, og 0-0 sto seg til pause.

I pausen ble Heiniken igjen byttet ut med j2o, og Gav kunne fortelle at han opprinnelig var West Ham-supporter, men nå var frustrert over den moderne fotballen og følte seg priset ut av Boleyn Ground. Han hadde som forventet intet godt å si om Hammers’ flytting til OL-anlegget i Stratford, og hans utsagn rundt dette egner seg neppe på trykk. Han hevdet de fleste av hans Hammers-kompiser har gitt uttrykk for at de ikke vil følge med klubben til sin nye friidrettsarena, men dessverre er det nok slik at det for hver supporter som føler det slik finnes flere fotballnolduser som strømmer til. Noe overraskende overhørte jeg i pausen Maybin kommentere at han i forbindelse med Leyton Orients tidligere interesse i OL-stadionet hadde kontaktet Orient-eier Barry Hearn for å tilby seg å eventuelt banedele der med Orient!! Jeg håper virkelig dette var en spøk, for det ville vært kriminelt å forlate the Old Spotted Dog for å spille for en håndfull mennesker på et så enormt (og uinteressant) stadion.

En nærmere samtale med Wingate & Finchley-supporteren ved navn Spencer røpte at han var Finchley supporter før sammenslåingen (i tillegg til å være Fulham-supporter), og med Gav diskuterte vi Claptons uheldige utvikling. Min teori om at dette i stor grad skyldes en forandring i demografien i området, ble umiddelbart bekreftet av de andre. Det som var et hvitt arbeiderklasserstrøk er i dag blant Storbritannias mest fremmedkulturelle, med en vanvittig andel asiater som ikke er spesielt opptatt av fotball. På vei til kampen hadde jeg jo selv sett at bare køen utenfor en av de lokale moskeene talte mange ganger flere enn de 78 tilskuerne som hadde oppsøkt the Old Spotted Dog denne lørdagen. Spencer hevdet at det samme i noe mindre grad var tilfelle i London-området generelt, og viste til sin klubb som eksempel. Der sliter Wingate & Finchley med å lokke til seg nye unge supportere fordi en stor andel av den unge befolkningen er muslimsk, mens Wingate var en jødisk klubb (derav davidstjernen i logoen til Wingate & Finchley). Han hevdet at selv mange ikke-muslimske ungdommer (slik som sønnen hans) heller ikke vil gå fordi de da blir rakket ned på av muslimske venner, skolekamerater og kollegaer.

Andre omgang var i ferd med å starte, og jeg stemte for Spencers forslag om å stille oss i «The Scaffold». Derfra så vi andre omgang starte som den første; med to lag som kjempet som løver uten å komme til de aller største sjansene. Sawbridgeworth Town satt innpå en innbytter ved navn Jelliman, som med sin hurtighet skapte litt liv ute på kanten. Men Clapton-forsvaret med glimrende Hassan Jaffa og Sonny Lindsay hadde fortsatt god kontroll. Det var en ganske underholdende kamp, og jeg lot meg underholde av ikke minst gode taklinger. Clapton-forsvarer Lindsay kom frem på en dødball, og hans heading barberte tverrliggeren. En god Brandon Marton var et uromoment på Clapton-vingen, men brant et par ganske gode sjanser. På tampen måtte keeper Diagne i aksjon da gjestene kun var en god redning fra å stjele med seg alle poengene. Clapton var kanskje noe uheldige som ikke sikret seg alle tre poengene, men vil kunne ta med seg mye positivt fra 0-0 kampen. Et av kampreferatene vitner forresten om at Gav har smurt på vel tjukt og fått meg til å bli en Clapton Ultra…all den tid jeg må gå ut fra at det er jeg som er denne Andreas..

Jeg så aldri noe til denne Andrew Barr, som kanskje ikke var på kampen. Men jeg og Spencer gikk en halvtime etter kampslutt opp på puben The Hudson Bay for litt forfriskninger. Med en etterlengtet Strongbow satt vi og diskuterte løst og fast mens jeg ventet på melding fra Reading-gutta. Da andre runde var bestilt fikk jeg beskjed om at de befant seg på The Flying Scotsman, en Kings Cross-bar med strippere. Da jeg omsider hadde drukket opp og vi beveget oss mot stasjonen, fikk jeg kontrabeskjed om at de hadde fått onkel politi som haleheng og ville dra ned til Oxford Circus. Jeg tok farvel med Spencer som gikk videre til Wanstead Park overground-stasjon, mens jeg selv hoppet på toget inn til sentrum. Ved ankomst Oxford Circus vitnet en telefonrunde om at gutta var spredt for alle vinder med mange tilbake i Reading. Og de rundt 25 som var igjen i London, hadde av alle ting nå blitt eskortert til Waterloo av snuten med beskjed om å dra tilbake til Reading! Derfor returnerte jeg til Forest Gate og startet en krangel med TV’en på rommet. I tillegg til to oppringninger fra en asiatisk suppegjøk som ringte og lurte på når jeg skulle sjekke inn, og var langt fra stødig i engelsk. Da jeg sa jeg var på rommet, ba han meg gå ned og vente utenfor, tydeligvis i den tro at jeg ennå ikke hadde sjekket inn og var rett rundt hjørnet. Full kontroll der altså! Jeg fikk til slutt fjernsynet til å fungere såpass at jeg hvertfall fikk sett Match of the Day mens jeg ventet på Football League Show. Men midt under sistnevnte program sovnet jeg.

Ground #108:
Clapton – Sawbridgeworth Town 0-0 (0-0)
Essex Senior League
The Old Spotted Dog, 30 March 2013
Att: 78
Admission: £6
Programme: £1,50

 

 



 

Dag 3: Torsdag 28.03.2013: AFC Blackpool – Maine Road
Etter frokost lånte jeg igjen en av datamaskinene på Merchants Hotel for å orientere meg litt vedrørende status for dagens kamper. På planleggingsstadiet av turen, hadde den opprinnelige planen vært å se AFC Emley – Bottesford Town i Northern Counties East Division One (som en del av NCEL easter groundhop) denne dagen. Grunnet alle avlysningene dukket det imidlertid opp ytterligere et par alternativ en ukes tid før avreise. AFC Blackpool skulle ta imot Maine Road, mens Northern League fristet med Consett – West Auckland Town. Spesielt siden Consett spiller sin siste sesong på flotte Belle Vue Park, var dette et høytinteressant alternativ. Hotellbookingen i Wakefield ble annulert før fristen, og jeg bestemte meg for å satse på en av de to. Imidlertid bød ikke bare Consett på en noe kronglete reisevei, som jeg nok skulle klart å takle…men desto verre var det at klubben på dette tidspunkt hadde avlyst sine fire eller fem siste hjemmekamper grunnet snø. Og da værmeldingen meldte om mer snø, formelig oste det av ny avlysning. Istedet for å risikere å bli strandet uten kampalternativer, valgte jeg derfor å booke hotell i Blackpool. Og selv med bindende bestilling, var ikke prisen på £18 verre enn at jeg fortsatt holdt et øye med utviklingen i Consett. Fra basen i Manchester kunne jeg nå registrere at kampene i både Emley og Consett uansett hadde blitt avlyst. Dermed tok jeg meg ned til Piccadilly stasjon og satt meg på toget til Blackpool.

Etter omtrent en time og et kvarter steg jeg ut på perrongen på stasjonen Blackpool North, der politiet av en eller annen grunn hadde møtt mannssterke opp med narkohunder som snuste på alle de ankomne mens de ble silet gjennom billett-barrierene. Jeg gikk den korte turen ned til sjøen og sjekket inn på Aloha B&B, der jeg også bodde da jeg i fjor sommer besøkte Fleetwood Town. En prat med innehaveren ble fulgt opp av pubmiddag på The Litten Tree, før jeg forsøkte ringe AFC Blackpool for å forhøre meg om status. Mitt eneste relle alternativ var nå Bootle – Glossop North End, og det begynte nærme seg tidpunktet da jeg måtte begynne å bevege meg om jeg skulle dit. Mens jeg begynte tenke på veien ut mot Jepson Way og The Mechanic Ground gjorde jeg et siste forsøk, og fikk endelig tak i en person som lovet kamp i Blackpool. Buss nummer 17 som min travel planner anbefalte var imidlertid ikke lett å finne, der den åpenbart ikke gikk fra den angitte holdeplass. Muligens hadde den blitt flyttet midlertidig grunnet anleggsarbeid, men selv de lokale lokale syntes å være i villrede. Jeg ga omsider opp og praiet en taxi, og ajårøren forsto etter hvert at destinasjonen befant seg rett bak Blackpool Airport.

Med snaue halvannen time til kampstart svingte vi inn Jepson Way, og jeg kunne entre anlegget som også bærer navnet The Mechanics til minne om klubbens fortid som Blackpool Metal Mechanics og Blackpool Mechanics. Jeg avleverte mine £6, men fikk beskjed om at kveldens kampprogram ikke hadde kommet ennå. Han lovet imidlertid å si fra, og jeg steg inn for å bli møtt av et stadion som viste seg å være en positiv overraskelse. Det var faktisk en ørliten overraskelse for meg at anlegget på alle fire sider hadde tribunekonstruksjoner under tak. Ganske fjonge og lett rustne ståtribuner bak begge mål, mens den bortre langside har sitteplasser under tak. Det har man også på den nærmeste langsiden, med noen seterader opp mot utsiden av klubbhuset. Her gikk jeg nå inn for å finne baren, og i gangen ble jeg møtt av klubbens logo, «the angry seagull», malt på veggen i den lille gangen.

En pint Thatcher’s Gold ble bestilt og intatt mens jeg slo av en prat med to representanter for hjemmelaget. Jeg hadde vært litt nysgjerrig på forholdet mellom AFC Blackpool og Squires Gate, som virkelig kan kalles lokale rivaler der de ligger rett over veien for hverandre. Jeg hadde vurdert dette derbyet senere på turen, før denne kampen ble flytet. Da AFC Blackpool i 2008 byttet navn fra Blackpool Mechanics var dette etter en sammenslåing med en klubb som omtales som Squires Gate Junior FC. Det hørtes da vitterlig ut som om sistnevnte hadde noe med naboen over veien å gjøre. Og slik jeg fortsto det viser det seg at Squires Gate den gang avsluttet sin juniorsatsing, og at disse juniorene rett og slett forsvant over veien til The Mechanics. Snodige greier. Under en røykepause ble jeg tilropt at nå hadde programmene kommet, og jeg sikret meg et eksemplar til den nette sum av £1, før jeg fant tilbake til baren for å studere det nærmere.

Kveldens kamp var kvartfinale i North West Counties Leagues ligacup, og hadde en noe spesiell foranledning. Padiham slo nemlig ut AFC Blackpool med 1-0 i februar, men Padiham ble senere kastet kastet ut for å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i dette oppgjøret, slik at AFC Blackpool fikk deres plass i kvartfinalen mot Maine Road. Denne kampen skulle vært spilt lørdag 23. mars, men ble offer for værgudene. Det var imidlertid det originale kampprogrammet fra denne datoen jeg nå satt og bladde i. Det som var klart var at vinneren ville spille semifinale mot Formby, som ser ut til å rase mot en overlegen tittel i ligaens Division One.

North West Counties League er den ligaen med flest søkerklubber til step 4 denne sesongen, men AFC Blackpool er ikke blant søkerne. Ikke at de ville hatt noen forhåpninger om noe slikt denne sesongen uansett, men jeg var likevel litt interessert i å høre hvordan klubben så på dette i kommende sesonger. Og de ville slett ikke utelukke noe slikt, dersom det i fremtiden skulle føles riktig. Hva gjelder toppkampen i årets sesong, mente de to AFC Blackpool representantene at det var vanskelig å spå. Selv om de selvsagt så fornuften i mitt tips om Bootle, ville de heller ikke utelukke Padiham, Runcorn Town eller dagens motstander Maine Road. De var heller ikke de første som pekte ut Runcorn Town som det beste laget de har møtt i ligaen denne sesongen. Videre mente de det er laget med det kanskje høyeste toppnivået, og mente seg regelrett spilt av banen ved sitt besøk i Runcorn.

Det nærmet seg avspark, og jeg svelget unna pinten mens jeg samtalte litt med en representant fra Manchester-gjestene. Det er jo ikke til å undres over at man får assosiasjoner til Manchester City når man legger til grunn Maine Roads navn, farger, opphavssted og ikke minst logo – for de som måtte huske storklubbens gamle logo fra en tid før man hadde solgt sin sjel for arabiske oljemilliarder. Karen innrømmet at klubben slik det sto i kampprogrammet ble stiftet som City Supporters Rusholme, men hevdet hardnakket at det ikke lenger var noen forbindelse, bortsett fra at City forrige sesong hadde gitt klubben et sett med drakter.

Det var svinekaldt i Blackpool nå som sola var borte, med en iskald vind som blåste inn fra Irskesjøen idet kampen ble sparket igang. Allerede etter tre minutter sendte Matt Warburton bortelaget i ledelse etter at Tom Baileys skudd hadde blitt blokkert. Hjemmelaget hadde deretter ganske mye ballinnehav, men klarte ikke komme til de helt store sjansene. Ikke minst takket være gjestenes Andy Kilheeny som jobbet utrettelig, vant et utrolig antall baller, og gang på gang brøt AFC Blackpools angrep. Maine Road på sin side virket farligere de gangene de kom fremover, og spesielt på høyresiden der Martin Hill sørget for at en av backene hadde en frustrerende aften. Det lå i lufta at gjestene ville score flere, og etter 26 minutter gjorde de nettopp det. Hill tok seg til dødlinja og la tilbake til Warburton, som igjen sendte ballen videre til Bailey. Han gjorde ingen feil, og 0-2! Nå var det mye Maine Road, og både Hill, Warburton og Bailey hadde sjanser til å øke ytterligere. Den største sjansen fikk imidlertid Neill Chappell, men fra 5-6 meter traff han bakken istedet for ballen, og landet på trynet så lang han var. Vertene fikk en siste sjanse, men toppscorer Marc Beattie skjøt like utenfor.

Det blåste for pause, og det var godt for en stivfrossen kropp å komme inn i varmen. Kanskje burde jeg heller bestilt en Bovril, men Maine Road-karen fra tidligere spanderte en Thatcher’s Gold. Han ville samtidig overrekke meg et par tidligere kampprogrammer fra Maine Roads kamper mot Silsden og Bootle, og ville vise meg en annonse fra klubbens norske supporterklubb! Nå viste denne supporterklubben seg å være finsk, men det er likevel temmelig spesielt.

Det var som å høre et ekko av de tidligere kommentarer da han svarte på hvem han så for seg kjempe om tittelen. Han var heller ikke i tvil at Runcorn Town har det beste toppnivået, selv om han påpekte at de også har skikkelig off-days. Også han hevdet de hadde blitt spilt av banen i Runcorn, mens de ikke hadde vært til å kjenne igjen da Maine Road hadde vært overlegne under returoppgjøret i Manchester. Han var dog ikke like skråsikker på mitt Bootle-tips, selv om han innrømmet at de hadde vært mer stabilt gode, og fort kunne komme til å vinne tittelen. Han advarte imidlertid også for et sterkt Padiham, før hans sidemann minnet om at Padiham de siste sesongene flere ganger har sprukket etter å ha sett sterke ut. Han ville ikke utelukke at de selv ville kunne kjempe om tittelen, men la så stille til at en liten del av ham håpet de ikke rykket opp da de ikke har råd til det. Men som han sa, de tar det som det kommer.

Det var nå så kaldt ute at jeg falt for fristelsen å se kampen fra inne i klubbhuset. Med orkesterplass ved vinduene hadde jeg selskap av Maine Road-karen, som jeg ble sittende å konversere med. AFC Blackpool gikk ut i hundre og hadde flere sjanser. Den største av endte i tverrliggeren fra en uidentifisert spiller. Men fem minutter ut i omgangen kontret Maine Road, og Warburton ble tomålsscorer ved å sette inn 0-3. Det var spikeren i kista, og man fikk følelsen av at lufta gikk ut av kampen etter dette. Men etter en times spill fikk de oransje straffespark etter en felling, og Ben Singleton satt inn redusering til 1-3. Den ventede vitamininnsprøtning og stormløp mot bortelagets mål uteble imidlertid, og gjestenes forsvar så ut til å ha full kontroll med hjelp av en strålende Andy Kilheeny. Og det virket som om vertene hadde gitt opp lenge før fløyta gikk for full tid foran 31 betalende tilskuere. Maine Road skal altså møte Formby i semifinalen 16. april.

En av de ansvarlige hade klart å rote frem et AFC Blackpool-skjerf til meg, og snart kom også spillerne inn for å få seg litt mat. Jeg slo av en prat med noen av disse, og gjestene ga uttrykk for å ha stor respekt for Formby. Videre hadde de hver sin mening om hvem som blir årets vinner av ligaen, og igjen var det Bootle, Maine Road, Padiham og Runcorn Town som var tipsene. Det virker være en tøff og jevn liga. Men jeg hevdet fortsatt min tro på Bootle, som skal ha en ganske flott bane rett ved den kjente veddeløpsbanen Aintree.

Omsider var det på tide å returnere til sentrale Blackpool, og en drosjebil ble tilkalt. Den tok meg tilbake til puben Litten Tree, der jeg valgte å ta en lakmustest av kveldens uteliv. Jeg skulle imidlertid tidlig opp dagen etter for å vende snute sørover, og kunne ikke la meg friste til for mye av Blackpools vanvittige uteliv. Rundt klokka ett var jeg tilbake på hotellet, der jeg klønet såpass med kodelåsen på døra at innehaveren etter å ha observert meg på overvåkningskameraet i 5 minutter kom ned i slåbrok for å låse meg inn, slik at jeg jeg kunne finne senga.

 

 

Ground # 105:
AFC Blackpool – Maine Road 1-3 (0-2)
North West Counties League Challenge Cup, Quarter Final
Jepson Way (The Mechanics Ground), 28 March 2013
0-1 Matthew Warburton (3)
0-2 Tom Bailey (26)
0-3 Matthew Warburton (50)
1-3 Ben Singleton (pen, 61)
Att: 31
Admission: £6
Programme: £1

 

 

 

Dag 3: Fredag 29.03.2013: Brentford – Notts County og Henley Town – Bracknell Town

Jeg våknet litt over klokka 7, glad for at jeg hadde klart motstå de verste fristelsene Blackpool har å by på. En drøy times tid senere kunne jeg ta en røyk utenfor Blackpool North før jeg gikk inn på stasjonen og satt meg på 08.20 toget. Etter bytte i Preston, var jeg snart på vei sørover mot London Kings Cross. Derfra gikk turen med tube til Paddington, hvor jeg akkurat mistet toget til Acton Main Line. Jeg forbannet meg over franskmenn og alle andre som merkelig vis ikke skjønner skiltene som overalt i undergrunnen tydelig beordrer «KEEP LEFT!», og heller skaper køer og kaos på enhver stasjon. Jeg hadde ikke flust med tid, men heldigvis var ikke ventetiden altfor lang før jeg tok neste tog den korte turen til Acton Main Line. Derfra gikk den enda kortere spaserturen til A to Z Hotel, der jeg hadde betalt £30 for et rom for natten.

Jeg skulle besøke Brentfords Griffin Park, og fikk sjekket opp mine alternativer til reiserute. Planen hadde vært å kombinere denne med en rask exit og tur opp til Northampton for å se Northampton Town – Torquay United på Sixfields. Men dagen i forveien hadde jeg fått nyss i et noe mer interessant alternativ i Henley-on-Thames, der Henley Town klokka 18.30 skulle ta imot Bracknell Town i Hellenic League Division One East. Grunnet total ombygging av Reading stasjon var det imidlertid ingen tog mellom Paddington og Reading, og med et av Englands største jernbaneknutepunkt ute av drift ble alle reiser vestover plutselig langt mer komplisert. Jeg ville måtte hoppe på somletoget fra London Waterloo til Reading og være avhengig av taxi derfra for å rekke kampen. Imidlertid var et par Reading-kompiser i Wokingham lystne på å være med, og tilbød seg å kjøre fra Wokingham. Dette kunne la seg gjøre med en rask exit fra Griffin Park. Planen var lagt!

Jeg fikk ringt Henley Town og snakket med en Jack, som bekreftet det noe uvanlige kamptidspunktet, og lovet å eventuelt spandere en pint på meg. Toget tok meg en stasjon vestover fra Acton Main Line til Ealing Broadway, der jeg fant frem til korrekt bussholdeplass på utsiden. Sjåføren bekreftet at han kjørte forbi min destinasjon, og lovet si fra når vi nærmet oss riktige holdeplass. Han holdt ord, og etter en snau halvtime gjennom travle gater i vestre London steg jeg mens han pekte meg i riktig retning. Jeg orienterte meg frem de få minuttene til Griffin Park og la meg på minnet hvor Brentford togstasjon var, og hva som ville være den raskeste veien dit senere.

Griffin Park er kjent for å puber ved alle fire hjørner av anlegget, og snart hadde jeg The Griffin foran meg. Dette er nok den mest kjente av de fire – ikke minst etter at den grunnet sitt East End-utseende ble brukt som kulisser for den fiktive puben «The Abbey» i hooligan-filmen Green Street. Jeg kunne ikke annet enn å stikke snuta innom for å leske strupen med en forfriskende Strongbow. Etter å ha køet i bortimot et kvarter, tok jeg pinten på utsiden i sola. Der prøvde jeg orientere meg frem til hvilken tribune som var hvor; ikke alltid en lett oppgave i dagens iver etter sponsing og sponsor-utskiftninger. Jeg fikk bekreftet av en Brentford-supporter at stemningen er best på Ealing Road Terrace, som nå har fått sponsornavnet BIAS Terrace. Han var forøvrig optimistisk med tanke på opprykk, og hadde bare godt å si om Uwe Rösler. Mitt poeng om at et etterlengtet opprykk dessverre også vil kunne bety slutt på ståtribunene om noen sesonger virket ikke å plage ham. Men nå blir det om få år uansett flytting til nytt stadion, som jeg dessverre ikke har altfor høye forventninger til.

Jeg gikk opp opp forbi inngangene til langsiden som nå heter Bees United Stand, og stakk snuta kjapt innom klubbsjappa. Jeg vurderte returnere til The Griffin for en half pint først, men bestemte meg i stedet for å betale med inn med £21. På innsiden ble ytterligere £3 byttet mot dagens kampprogram, før jeg gikk opp på Ealing Road Terrace og gikk til innkjøp av chicken balti pie og bovril. Sistnevnte fikk stå mens jeg spiste paien, men var fortsatt skoldende het da denne var fortært. Jeg kom inn helt øverst på den ståtribunen og tok plass temmelig høyt oppe. Da spillerne begynte gjøre seg klar for avspark, hadde selv bovrilen nogenlunde drikkbar temperatur.

De 7.412 tilskuerne så Notts County starte bra de første fem minuttene, og en volley fra den ensomme spissen Yohann Arquinn suste over målet til Bees-keeper Simon Moore. Brentford svarte umiddelbart, og lånespilleren Bradley Wright-Phillips kunne gitt vertene ledelsen etter 5 minutter. Hans avslutning kunne keeper Bartosz Bialkowski intet gjøre med, men stolpen sto i veien. Etter dette tok Brentford over, og gjestene fra Nottingham slet med å henge med der vertene bølget tallrike frem i angrep etter angrep. De rød- og hvitstripete bragte hyppig frem backene Logan og Bidwell, samtidig som midtbanespillerne var flinke til å fylle på inne i Countys 16-meter. Godt over halvparten av Bees-spillerne hadde sjanser for hjemmelaget, og det var etter hvert overraskende at det tok så lang tid som 21 minutter før de tok ledelsen. Og måten det skjedde på var ikke mindre overraskende. En corner ble klarert ut til Diogouraga, som sendte i vei et sleivspark mot mål. Keeper Bialkowski skulle bare plukke opp ballen, men han fikk ikke kroppen bak ballen, som på en måte rullet gjennom hendene hans og inn i mål. En kjempetabbe som ga meg assosiasjoner Erik Thorstvedts debut for Tottenham.

Målet forandret ikke kampbildet, der Brentford fortsette å presse. Tabben så imidlertid ut til å ha påvirket Bialkowski, som nå virket meget usikker. Han hadde flere dårlige klareringer på tilbakespill, hvorav ett som ble sleivet rett i beina på Donaldson, som imidlertid misbrukte sjansen. Gjestenes største sjanse i første omgang var det Alan Judge som fikk, men «den irske Messi» skjøt utenfor etter å ha skåret inn fra vingen. Både Wright-Phillips og Donaldson kunne doblet ledelsen rett før pause, men dommeren blåste for hvile med 1-0 på resultattavla.

Pausen ble brukt til en røykepause rett bak Ealing Road Terrace, før jeg flyttet meg utover mot siden hjørnet mellom denne og Bill Axbey Stand. Defra kunne jeg slå fast at Brentford i Ealing Road Terrace har en ganske flott ståtribune. Jeg tok plass igjen lenger inn på denne, nokså langt bak for å kunne gjøre en rask exit.

Exit fra banen hadde også bortekeeper Bialkowski gjort etter å ha blitt byttet ut i pausen. Etter 15 sekunder av andre omgang måtte hjemmekeeper Moore i aksjon for å redde skudd fra Arquin, men ellers fortsatte omgangen slik den forrige hadde sluttet. Clayton Donaldson hadde en kjempesjanse til å doble ledelsen, men keepererstatter Kevin Pilkington fikk slått ballen unna. Og County fikk med nød og neppe blokkert et skudd fra Tom Adeyemi, som førte til en serie med cornere og halvsjanser. Med 20 minutter igjen fikk endelig Brentford sitt andre mål da Wright-Phillips styrte ballen forbi Pilkington og inn via stolpen.

Jeg tenkte fornøyd at det nå hvertfall ikke ville være ett mål om å gjøre når jeg måtte løpe. Men idet jeg tenkte tanken, stormet Notts Count rett i angrep. Enoch Showunmis akrobatiske avslutning ble klarert ut til Alan Judge, som satt fart inn i feltet og ble revet ned. Straffespark! Jamal Campbell-Rice mot Simon Moore. Straffen ble satt nede i høyre hjørne, men ble reddet. Alan Judge var imidlertid raskest fremme på returen, og satt inn 2-1 etter 74 minutter. Notts County fikk blod på tann, og for første gang virket Brentford noe shaky. Showunmi hadde en heading som forandret retning og gikk like over, mens Moore reddet et skudd fra Judge. Det siste jeg så før jeg dessverre mått smyge meg ut og stresse mot togstasjonen med 8-10 minutter igjen, var at Clayton Donaldson skjøt i nettveggen. County hadde etter min exit hatt et par halvsjanser, men Brentford hadde tatt seg sammen og kontrollert inn de tre poengene.

Ground # 106:
Brentford – Notts County 2-1 (1-0)
League One
Griffin Park, 29 March 2013
1-0 Toumani Diagouraga (21)
2-0 Bradley Wright-Phillips (70)
2-1 Alan Judge (74)
Att: 7,412
Admission: £21
Programme: £3

 

 

 




 

 

 Dag 1: Tirsdag 26.03.2013: Rugby Town – Beaconsfield SYCOB

Igjen var det på tide å vende snuta mot det forjettede land for en påsketur jeg hadde sett frem til og krysset fingrene for i lang tid. Jeg hadde etter mye planlegging klart å presse inn en rekke godbiter, selv om været skulle vise seg å skape vanskeligheter i startfasen av turen.

 

Flyturen gikk denne gang fra Rygge, og min mor hadde stått opp i otta for å hente meg klokka 05.00 for å kjøre meg over Østfold-grensa. Jeg sovnet allerede før takeoff, og våknet idet flyet gikk inn for landing på Stansted. Der føltes det kaldere enn det hadde vært på Rygge et par timer tidligere. Turens første togreise gikk ned til London Liverpool Street, hvor jeg inntok en stor full english breakfast mens jeg studerte eksemplaret av Non League Paper jeg hadde sikret meg på en av flyplassens filialer av WHSmith.

 

Min plan for dagen var å besøke Matlock Town, som skulle ta imot AFC Fylde på sin tilsynelatende meget idylliske Causeway Lane. En sjekk på internett allerede nå røpe at kampen allerede var avlyst grunnet snø, og jeg måtte frem med arket over backup-kamper for en rask kikk. Etter en kort tur med tuben kunne jeg etterhvert sette meg på toget fra St. Pancras, og tok sjansen på litt mer søvn. Som bestilt våknet jeg få minutter før ankomst Derby, og kunne spasere ut på baksiden av stasjonen og de få hundre metrene til Ramada-hotellet, som er tilknyttet en ikke altfor sjarmerende næringspark som deler navn med Derby Countys Pride Park. Der ventet imidlertid en negativ overraskelse: Jeg hadde nemlig prestert det kunststykke å booke hotellreservasjonen her til 26.april istedet for 26.mars! Resepsjonisten fikk ordnet opp, men informerte om at regningen ville øke fra £36 til £79. Ingen god start på turen, men det skulle bli langt verre!

 

Vel innlosjert på hotellrommet var det tid for en nærmere kikk på de alternative kampene. Jeg var glad for valg av Derby som base heller enn Matlock, da det ville redusert alternativene betraktelig. Med en kombinasjon av internett og telefonisk kontakt med klubbene ble det snart klart at utvalget likevel raskt ble alvorlig begrenset. Både Gresley – Lincoln United, Loughborough Dynamo – Market Drayton, Mickleover Sports – Chasetown, Hinckley United – Droylsden og Shepshed Dynamo – Yaxley ble avlyst en etter en, og jeg begynte vurdere Halesowen Town – Stamford, til tross for en lang reisevei og ikke minst hektisk returreise. Omsider sto jeg imidlertid igjen med alternativene Mansfield Town – Nuneaton Town og Rugby Town – Beaconsfield SYCOB. Etter hektisk tankevirksomhet falt jeg ned på sistnevnte oppgjør i Southern League Division One Central, som var den eneste divisjon i de åtte øverste nivåene av engelsk fotball jeg hadde tilgode å se kamp i.

 

Turen gikk med tog til Rugby, via togbytte på Birmingham New Street. Da jeg ikke hadde satt meg spesielt nøye inn i hvor stadionet Butlin Road befant seg, valgte jeg den enkle løsningen og hoppet i en taxi. Drosjekusken ante tydeligvis lite om at det befant seg et fotballstadion i byen, men ved hjelp av adressen klarte han i samarbeid med sentralen å finne raskt frem. Det var over en time til avspark, og ikke mange tilstede ennå. Men jeg fikk betalt meg inn med £8, og sikret meg et program for ytterligere £2 før jeg kunne ta en nærmere kikk på Butlin Road. 

 

Det foreløpig mørklagte anlegget var det lite negativt å si om, selv om det muligens ikke er det helt store for en bortskjemt fotballreisende. En slags sjarm ligger i at anlegget åpenbart er bygget ut i flere etapper og i forskjellig stil. I seteformasjonen på hovedtribunen kan man fortsatt lese ‘VS’, en påminnelse om klubbens tidligere navn Valley Sports. Bortenfor denne fant jeg inngangen til klubbens flotte VS Bar, der jeg gikk til innkjøp av turens første pint med Strongbow.

 

Hjemmelaget hadde for alvor meldt seg på i tittelkampen etter sju strake seire, hvorav de fem siste uten baklengsmål! Supporterne kunne også fortelle meg at de etter alle solemerker også vil få tre poeng plusset på sin poengfangst etter at Southern League har tildelt de seieren over Royston i februar. Rugby ledet der 1-0 da deres kaptein Robbie Banks pådro seg et stygt beinbrudd som førte til at kampen ble stoppet i en halvtime mens man ventet på at en ambulanse skulle komme. På dette tidspunkt gjensto det 24 minutter av kampen og Royston hadde fått en mann utvist. Men mens Rugby ville sikre de tre poengene for sin kaptein, nektet Royston å fullføre kampen da de mente deres spillere hadde blitt alvorlig traumatisert. Men ligaen har altså nå truffet det som høres ut som en fornuftig beslutning, og Rugby vil få sine tre poeng.

Gjestende Beaconsfield SYCOB hadde imidlertid selv tatt seg opp i playoff-kampen med 7-2-0 på de ni siste i ligaen. De fleste vet vel nå at SYCOB står for Slough Youth Centre Old Boys, og for mange her hjemme er de kanskje mest kjent for at Slough Town nå for tiden spiller sine kamper på deres Holloways Park.

 

En pint senere dro det seg mot avspark, på en bane som tidligere på dagen var gjort spilleklar ved hjelp av frivillige supportere som hadde hjulpet med å fjerne snø. Bak det bortre målet tok jeg oppstilling sammen med deler av hjemmefansen, i delvis ly for den iskalde vinden. Og de trengte ikke vente altfor lenge før deres helter i lyseblått tok ledelsen. 8 minutter var spilt da Lewis McBride fikk gjennombruddspasningen der han ville, skar inn i feltet og sendte ballen i nettet bak SYCOB keeper Rhys Marshall (som av hjemmefansen stadig ble minnet på at han spilte i fargene til Daventry Town). Men SYCOB hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og hjemmekeeper Dave Bevan måtte snart i aksjon på avslutninger fra Anthony Page og Yashna Romeo. Rugby doblet nesten ledelsen med et skudd fra Ellis Myles som skiftet retning, og en heading fra Mason Rowley ble reddet på streken. Det sto dermed 1-0 da pause-pinten ble inntatt.

 

Jeg brukte pausen til å forhøre meg litt om divisjonen generelt, og ikke overraskende hadde Rugby-folket nå tro på divisjonstittel og direkte opprykk. De hadde kampen i forveien slått håpløse Woodford United 7-0 på bortebane, og jeg funderte på om de virkelig var så til de grader elendige som tabellen vitner om. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at Woodford United denne sesongen tydeligvis er noe bortimot et juniorlag. De står jo fortsatt med 0 poeng i serien, og riktig hva som har skjedd før denne sesongen kunne Rugby-folket imidlertid ikke svare på. Ellers var det også tilstede flere som også hadde Coventry City-sympatier, uten at de kunne kaste noe særlig nytt lys over problemene den klubben nå har. De visste på dette tidspunktet ikke engang hvor de skulle spille sin neste hjemmekamp.

 

Rugby Town hadde fremstått med en defensiv trygghet i første omgang. Og da forsvaret først slo sprekker tidlig i andre omgang, presterte keeper Bevan en flott redning på Ryan Blakes avslutning. I stedet ble ledelsen doblet ti minutter ut i omgangen. Som ved det første målet var Seb Lake-Gaskin nest sist på ballen, og Fazel Koriya tråklet seg fri før han dundret ballen i nettaket fra rett innenfor 16-meteren. Storscorer Dave Kolodynski hadde før denne kampen scoret 26 mål på 28 kamper (hvorav en som innbytter) for Rugby Town denne sesongen, og han holdt på å øke til 3-0 med en volley som subbet stolpen. Keeper Marshall måtte også i aksjon på et skudd fra Sam Youngs, før sistnevnte med åtte minutter igjen sendte i vei et skudd fra 20 meter som snek seg forbi Marshall. Muligens gikk ballen via Lewis McBride, men Youngs ble kreditert målet. Rugby hadde full kontroll, og det var i andre omgang aldri tvil om utfallet. Dommeren blåste av med 3-0 som sluttresultat, og hjemmefolket kunne feire en overbevisende seier med velfortjente pints i baren.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Taxi ble bestilt til 22.30, slik at jeg skulle være sikker på å rekke siste tog tilbake til Derby. Kanskje var det samtalen med de pene jentene som skulle til Birmingham som gjorde det, men i et øyeblikks vanvidd fikk jeg det for meg at også jeg skulle dit for å bytte der også på returen. Allerede idet toget begynte røre på seg kom jeg på at det var i Tamworth jeg skulle ha byttet! Panisk sjekket jeg i håp om at toget også skulle stoppe der, men den gang ei. Dermed sto valget mellom å bli med til Birmingham eller å hoppe av i Coventry. Jeg kom til at sistnevnte tross alt nok var nærmere Derby, og hoppet av der for å forhøre meg om prisen for en taxi tilbake til mitt Derby-hotell. Et opprinnelig anslag på 150 pund fikk jeg prutet ned til £100, men ikke uten bitterhet. At det går an å gjøre slike nybegynnerfeil! Det irriterte meg lenge etter at jeg hadde betalt sjåføren for turen opp M1, og helt til jeg sovnet i hotellsenga.

 



 

Ground #103:
Rugby Town – Beaconsfield SYCOB 3-0 (1-0)
Southern League Division One Central
Butlin Road , 26 March 2013
1-0 Lewis McBride (8)
2-0 Fazel Kariya (55)
3-0 Sam Youngs (82)
Att: 134
Admission: £8
Programme: £2

 

 

 

 

 

 

 

 

Dag 2: Onsdag 27.03.2013: Ashton United – Blyth Spartans

Frokost besto av sandwiches på toget fra Derby til Sheffield, der jeg foretok et togbytte. Da jeg hoppet av på Manchester Piccadilly holdt reisen på å fortsette i samme stil som kvelden før. Det var kun i siste liten at jeg rakk å hoppe tilbake på toget for å hente bagen innen det kjørte videre mot Manchester Airport. Det skulle tatt seg ut!

Planen denne dagen var å besøke Englands høyestliggende bane, Silverlands, der hjemmelaget Buxton skulle ta imot Ilkeston. Men med snø-trøbbel i Matlock dagen før hadde jeg ikke regnet med at forholdene skulle være noe bedre oppe i Buxton. Og allerede ved togbyttet i Sheffield fant jeg ut at kampen ganske riktig var avlyst, slik de hadde hintet om allerede kvelden i forveien.

Med base i Manchester var det et par alternativer, som Bacup Borough – Silsden og Mossley – Salford City. Førstnevnte ble også den avlyst mens sistnevnte var finalen i Mancester Cup som skulle spilles på Edgeley Park i Stockport. Den kampen jeg først blinket meg ut som reserveløsning var imidlertid Ashton United – Blyth Spartans, men jeg hadde foreløpig ikke fått bekreftet noen ting vedrørende denne.

Etter en kort spasertur fra Piccadilly fikk jeg sjekket inn på Merchants Hotel, som langt fra kan kalles noe Ritz. Men for £23 pund natta skal man ikke klage, og jeg skulle jo som vanlig kun sove der. De driver i tillegg en internetcafé som resepsjonisten denne dagen ga meg fri adgang til. Den benyttet jeg meg av til å sjekke opp dagens kamper. Ashton Uniteds hjemmeside kunne nå fortelle at de hadde hatt en baneinspeksjon, men ville ha ytterligere en til før Blyth Spartans fikk klarsignal om å legge ut på den lange reisen fra Northumberland.

Mens jeg gikk de få metrene til lojalist-puben Mother Macs, fikk jeg telefonisk kontakt med Ashton United som fortalte at de nettopp hadde besluttet at kampen skulle spilles. Etter en forfriskende pint lusket jeg videre til puben The Piccadilly, hvor en noe tidlig middag ble bestilt. Jeg hadde ikke før fått min Tennessee burger-middag før min Oldham-kompis Jason ringte. Han hadde fått med seg at jeg var i området og tilbød seg å hente meg i Manchester og kjøre meg til kampen.

En snau time senere ble jeg plukket opp av Jason, og ferden gikk til hans stampub Daisyfield Inn i Oldham-utkanten Bardsley, mellom Oldham og Ashton-under-Lyne. Der fikk vi også selskap av Darren, som hadde vært min ledsager på Oldham – MK Dons i oktober 2011. Vi fikk halvannen times tid på puben, før Jason litt over klokka 18 kjørte meg den korte turen til Ashton-under-Lyne og Hurst Cross. Ingen av de to var interessert i å være med, og Jason fikk rett før avreise fra puben også beskjed om at han dagen etter måtte opp tidlig for å dra på jobb helt nede i Ipswich. Så jeg takket for skyssen og ønsket god tur til Suffolk, før jeg gikk for å betale meg inn på et anlegg som tok seg flott ut fra utsiden.

Klubbhusets flotte bar ble entret fra utsiden, før jeg etter en kjapp pint Strongbow valgte gå til telleapparatene for å betale mine £9 for inngang. Ytterliger £2 ble byttet mot et kampprogram som viste seg å være i A4-format. Jeg tok deretter Hurst Cross nærmere i øyesyn, og ble umiddelbart imponert. En virkelig positiv overraskelse at Ashton United har en slikt «skjult» perle! De har spilt fotball på Hurst Cross siden 1880, og anlegget er faktisk et av verdens eldste der fotball har blitt spilt kontinuerlig. Jeg fikk knipset noen bilder av dette fantastisk flotte stadionet, og konstaterte at det slett ikke var noen dårlig erstatning for Buxton og Silverlands!

Etter en svipptur innom klubbsjappa (som for øvrig bød på en solid samling kampprogrammer fra non-league) entret jeg igjen klubbhusets bar, denne gang fra innsiden av anlegget. Der unnet jeg meg nok en pint mens jeg kikket litt i programmet og samtalte med noen av de fremmøtte. De innså at håpet om playoff hadde forsvunnet med en del skuffende resultater den siste tiden. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Ashton United og Curzon Ashton, men hjemmefolket hadde faktisk ikke stort å si om dette, annet enn at de i årevis nå har spilt høyere i pyramiden enn sin betraktelige yngre nabo (stiftet i 1963 i motsetning til Ashton Uniteds 1878), og at de dermed ikke har møtt hverandre særlig ofte de senere årene.

Under en røykepause ble jeg oppsøkt av mannen fra klubbsjappa, og imponert over besøkende langveisfra ville han overrekke meg et par program fra tidligere kamper (mot Witton Albion og Rushall Olympic). Det ble tid til en siste pint før det dro seg mot avspark og jeg beveget meg ut i kulda.

Gjestene fra nordøst startet friskest, og med fem minutter spilt traff Wayne Buchanans heading undersiden av tverrliggeren før spillere i rødt og hvitt panisk fikk klarert på streken. Og kun et par minutter senere var de etter flott angrepsspill frempå igjen ved, men Neil Hooks måtte se sitt skudd gå like utenfor. The Robins kom seg til hektene og hadde selv et par halvsjanser, men Blyth var skumle på sine kontringer. En av disse førte til en corner der det ble klabb og babb på streken før nevnte Hooks skjøt over. I en etterhvert noe tam førsteomgang hadde vertene halvsjanser ved to Aaron Burns og ganger Matty Burke før dommeren blåste for pause, og frosne spillere og fans kunne gå innendørs og få igjen varmen.

Det var noen tilreisende fra Blyth, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med et par av disse. Spartans har for meg vært en liten skuffelse denne sesongen, men de kunne fortelle at de etter forrige sesong ikke uventet mistet en god del spillere. Og i februar forsvant manager Paddy Atkinson etter å ha sagt opp sin stilling. Han hadde nå blitt erstattet av Tom Wade som skulle lede laget ut sesongen (men som kort tid etter mitt besøk på denne kampen signerte fast kontrakt ut neste sesong). Jeg fikk inntrykk av at man så på dette som en mellomsesong for å “regruppere”, noe de tilreisende supporterne virket å samtykke til.

Ute i kulda igjen var det nå hjemmelaget som startet best, og tidlig måtte Blyth-keeper Matt Cook for første gang ut i full strekk for å slå Danny Lamberts skudd til corner. Ved et par anledninger ropte United-folket på straffe. Først vinket dommeren spillet videre da Matty Burke mente seg dratt ned i feltet. Og da Aaron Burns ble meid ned på vei gjennom, mente dommeren at forseelesen hadde skjedd rett utenfor 16-meteren. Thomas Moore skrudde frisparket utenfor, men fikk om ikke annet stilt inn siktet til senere.

Det hadde nå begynt å snø store flak, og hjemmekeeper Paul Phillips ble stående ganske uvirksom i kulda innen han måtte i aksjon for å hanskes med Dan Maguires avslutning. Ellers var det nå Ashton United som stort sett befant seg i angrep og presset på, men Blyth-forsvaret var ganske kompromissløse. Med 20 minutter igjen måtte gjestene imidlertid gi tapt etter flott samspill mellom Burns og Lambert. Innbytter Chris Amadi tok seg litt for enkelt forbi en forsvarer og inn i feltet, der han plasserte ballen nede i hjørnet bak keeper Cook.

Svaret fra Spartans uteble, og det virket mer sannsynlig med en dobling av ledelsen. Amedi kunne scoret sitt og Ashton Uniteds andre, men hans skudd skiftet retning og gikk like utenfor. To minutter på overtid fikk hjemmelaget frispark fra rundt 20 meter, og som nevnt hadde nå Thomas Moore fått stilt inn siktet. Hans skrudde frispark rundt muren snek seg inn nede i hjørnet og sørget for 2-0, før dommeren sekunder senere blåste for full tid.

United-fansen var fornøyd i baren, selv om jeg stusset over alle som dessverre gikk rundt i effekter fra de to store Manchester-klubbene. De blå var ikke overraskende i flertall, men hjemmelagets manager Danny Johnson var en av de som skuffende nok var ikledd ManU-lue mens han dirigerte sine tropper fra sidelinjen. Vel, sånn er det vel med den beliggenheten klubben har. Tilskuertallet ble oppgitt til 79. Overraskende lavt selv for meg som var til stede, og ville anslått det til å være minst 100.

Spillerne kom etterhvert ut for å få i seg litt fast og flytende føde, og et par av Blyth-gutta kunne bekrefte at det ikke var altfor mange igjen fra den troppen jeg nesten nøyaktig et år tidligere hadde sett slå Solihull Moors (og som rykket ned kort etter mitt besøk den gang). Etter hyggelig samtale med et par representanter fra Ashton United-ledelsen satt jeg kursen mot togstasjonen, og ankom etterhvert Manchester Victoria. På spaserturen derfra lot jeg meg, svak som jeg er, friste til å raske med meg noe junkfood før jeg returnerte til hotellet.

 

Ground #104:
Ashton United – Blyth Spartans 2-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Hurst Cross, 27 March 2013
1-0 Chris Amadi (70)
2-0 Thomas Moore (90+2)
Att: 79
Admission: £9
Programme: £2 (A4 format)

 

 

 

 

Dag 3: Søndag 17. februar: Huddersfield Town – Wigan Athletic
Jeg hadde klart å unngå et overdrevent inntak av fludium på konserten kvelden før, og følte meg slett ikke verst da jeg våknet. Derimot unnet jeg meg å droppe hotellfrokosten og heller ta en time ekstra på øyet. Etter en forfriskende dusj og morgenstell gikk jeg innom en Sainsbury’s på Barking Road og sikret meg Non League Paper, Football League Paper og en rimelig frokost på vei til Upton Park stasjon.

Den opprinnelige planen for denne dagen hadde vært å se Kettering Town – Arlesey Town i Southern League Premier Division, men jeg hadde vært noe usikker. Både på min form denne søndags formiddagen, og ikke minst angående entusiasmen over å se Kettering Town spille hjemmekamp i Corby. Og etter at Huddersfield Town tok seg til femte runde i FA cupen med seier over Leicester City, vurderte jeg raskt deres hjemmekamp mot Wigan Athletic som alternativ. Ikke minst etter at The Terriers lovet inngang fra £10. Baksiden av medaljen var en voldsom togreise på bortimot 6 ½ time tur/retur, og noen vil si at det grenser til galskap…men jeg hadde vel nå egentlig bestemt meg for det der jeg igjen satt meg på tuben med nesa i Non League Paper.

Etter bytter på Mile End og Bank ankom jeg London Euston med Northern Line, og hadde til og med tid til en røyk og en siste vurdering før jeg satt meg på 11.20 toget. En meget hyggelig kar på Huddersfield billettkontor kunne fortelle at det ikke var noen fare, og at det bare var å komme nordover. Han la for egen regning til at klubben var svært spent da de ikke hadde anelse om hvor mange som ville komme til å møte opp. Og med det gikk jeg for å ta plass på toget og fordypet meg igjen i Non League Paper. Innimellom gransking av kampomtaler, nyheter, resultater, tabeller og kampproggram enset jeg knapt at vi stoppet i Milton Keynes, Stockport og muligens både ett og to steder til, og før jeg visste ord av det var vi faktisk på vei inn på Manchester Piccadilly. Toget derfra ble en ukomfortabel affære, der både Wigan-fans, generelt mange passasjerer og altfor få vogner førte til at folk sto som sild i tønne hele veien fra Manchester via Stalybridge til Huddersfield.

Jeg orienterte meg raskt i riktig retning og spaserte mot stadion. Da jeg kom ned på Leeds Road var det blitt en strøm av blå-hvite jeg kunne følge, om det hadde vært tvil om veien til anlegget med navn Alfred McAlpine Stadium, Galpharm Stadium, John Smith’s Stadium, eller hva som måtte være ukens sponsornavn. Det som faktisk er langt mer forvirrende er klubbens tilsynelatende iver etter å bytte ut sponsornavn i vanvittig tempo. Knapt noen tribuner hadde vel nå samme navn som da internet ground guides ble oppdatert før sesongstart, men det er dessverre et tegn i tiden. Jeg fant etterhvert ut at Kilner Bank for øyeblikket lød det temmelig usjarmerende navnet Britannia Rescue Stand, og fikk betalt mine £10 for inngang. Ytterligere £2 ble avlevert en programselger, før jeg kunne konstatere at utsalgsbodene med over en halv time til avspark var utsolgt for 90% av vareutvalget. Ikke engang en cola var tydeligvis å oppdrive. Dette «imponerende» vareutvalget ble forøvrig langt fra bedre i løpet av kampen, og jeg valgte å slukke tørsten med en flaske Bulmers før avspark. Jeg gikk deretter for å finne meg en plass på tribunen, og kunne kikke utover et moderne stadion som til tross for å tilhøre den nye generasjonen anlegg hvertfall representerer litt originalitet hva designet angår. Jeg tok meg imidlertid i å tenke at jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Leeds Road, men fant meg et sete ganske høyt oppe på tribunen på høyde med 16-meteren.
Det skulle vise seg at jeg burde tatt plass enda ti meter nærmere bortefansen, da man der tydeligvis fikk lov til å stå uten å bli plaget av vakter og/eller masete nolduser bak seg.

Jeg hadde håp om Huddersfield Town-avansement i det som vel var første kamp under ledelsen av den nye manageren Mark Robins. Et spenningsmoment (i det grad man kan kalle det det) var hvorvidt Wigan-manager Roberto Martinez fortsatt ville satse på unggutter og et delvis reservepreget lag, slik han hadde gjort hittil i turneringen. En kjapp ordveksling med noen Wigan-supportere på perrongen i Manchester bar bud om at det meget vel kunne være tilfelle, samtidig som de også fikk flere tilbake fra skade som muligens ville få spille for å få litt kamptrening. Det var uansett dessverre (men langt fra overraskende) veldig lite engelsk over Wigan-laget som kom utpå, noe som forsterket mitt håp om Terriers-avansement.
Men jeg fikk tidlig inntrykk av at hjemmelaget manglet det lille ektra fremover på banen. Alan Lee headet hjemmelagets til da beste sjanse utenfor etter drøye kvarteret. På det tidspunktet kunne både James McArthur og Callum McManaman allerede ha gikk gjestene ledelsen. Wigan viste ved et par anledninger frem flott og hurtig angrepsspill der vertene hadde store problemer med å henge med i svingene, men så lenge det var målløst var sjansen der. Etter drøye halvtimen var imidlertid Huddersfield igjen på hæla, og McArthur fant McManaman som løftet over Alex Smithies i målet. 0-1! Etter 40 minutter ble denne ledelsen doblet da Roger Espinoza fyrte løs. Keeper Smithies reddet glimrende, men returen havnet rett i beina på Arouna Kone som enkelt kunne pirke inn 0-2. Huddersfield kunne redusert rett før pause, men innlegget fra Calum Woods var ørlite for høyt for Neil Danns på bakre stolpe. Dermed kunne de 12 117 tilskuerne konstatere at PL-klubben gikk til pause med tomålsledelse. Selv konstaterte jeg at man fortsatt var utsolgt for både paier, pølser, brus og det meste annet, før jeg fornøyd registrerte at man i motsetning til i bl.a Exeter kan få tatt seg en røyk i pausen.

Vertene startet andre omgang friskt , og man anet kanskje et lite håp da innbytter James Vaughan etter flott spill av Sean Scannell kunne avslutte upresset, men Wigans keeper Joel Robles sto i veien. I stedet var det et flott Wigan-angrep som sørget for ytterligere et bortemål, og samspillet mellom Jordi Gomez og McArthur sto ikke tilbake for sistnevntes avslutning til 0-3 drøye ti minutter ut i omgangen. Wigan-fansen feiret ved å kaste et bluss som så ut til å treffe utstyret til en fotograf på indre bane. Både han og hans kollega ble meget opptatt av å ta nærbilder av blusset, mens politi og vakter forsøkte ordne opp på tribunen. Huddersfield skal ha ros for at de ikke ga opp, og med snaue halvtimen igjen headet innbytter Lee Novak på bakerste stolpe inn resusering til 1-3, etter et glimrende innlegg fra Calum Woods. Hjemmelaget fortsatte å presse, men som sagt følte jeg at det manglet noe fremover, samtidig som man bakover virket noe shaky de gangene Wigan virkelig bestemte seg for å spille fotball. Dessverre var den gjestende horde av utlendinger langt mer opptatt av å bedrive filming, tjuvtriks, juks og ikke minst uthaling av tid. Gang på gang falt de overende i dødskramper, og ble liggende i tilsynelatende voldsomme smerter i evigheter – helt til dommeren beordret de av banen. Da ble de mystisk nok plutselig 100% fit igjen øyeblikkelig. Hver gang Wigan fikk innkast gikk det både ett og to minutter før man fikk igang spillet igjen. Ved en anledning gikk det over et minutt før noen i det hele tatt gikk for å ta innkastet. Så etter å ha stått klar til å kaste i 10 sekunder bestemte man seg plutselig for at kastet skulle overlates til mannen som selvsagt var lengst unna, og som brukte ytterligere et minutt på å lunte over fra andre siden av banen. Det resulterte heldigvis i gult kort, men dette burde dommeren slått ned på både hardere og mye mye tidligere. Det er synd å se et lag som tydeligvis er kapable til å spille flott fotball synke til et slikt nivå. Nå har jeg aldri hatt særlig sans for Wigan, men denne kampen er ene og alene grunnen til at jeg mener de eventuelt vil være en svært lite verdig vinner av årets cup. Men slikt har vel dessverre blitt normen.. Drevet fremover av hjemmefansen holdt Terriers på å redusere ytteligere da Vaughan headet like utenfor med 20 minutter igjen. Det var i det hele tatt Town som presset på nå, men Wigan virket farlige på kontringer da hjemmelaget i stadig større grad blottla seg bakover. Og da en forsvarstabbe av Anthony Gerrard førte til at Kone kunne score sitt andre og sette inn 1-4 i det 89. minutt, var det flere enn undertegnede som reiste seg og satt kursen mot Huddersfield stasjon.

Heseblesende kom jeg inn på perrongen idet dørene på 18.01-toget til Manchester lukket seg. Men heldigvis fikk jeg åpnet de igjen og smatt inn for å igjen ta plass stående i midtgangen. Jeg hadde et langt raskere tog fra Manchester til London enn hva tilfelle hadde vært motsatt vei tidligere på dagen, og jeg befant meg på London Euston da klokken såvidt hadde passert 21. Som avtalt ringte jeg min kompis Mikael for å høre om de var hypp på å møtes for en pint eller to før de fløy hjem dagen etter, men han hadde tydeligvis gått tom for batteri. Derfor la jeg etter litt betenkningstid ut på veien tilbake til hotellet i East End. Der ble jeg sittende og ta to pints mens jeg slo av en prat med en nederlansk gjest som også hadde vært på konserten kvelden før. Det hadde vært en lang dag på reisefot, og snart trakk jeg meg tilbake til mine gemakker.

Ground 101:
Huddersfield Town – Wigan Athletic 1-4 (0-2)
FA Cup 5^th Round
Alfred McAlpine Stadium, 17 February 2013
0-1 Callum McManaman (31)
0-2 Arouna Kone (40)
0-3 James McArthur (56)
1-3 Lee Novak (62)
1-4 Arouna Kone (89)
Att: 12,117
Admission: £10
Programme: £2

 

Dag 4: Mandag 18. februar 2013: Melksham Town – Bradford Town
Etter en full english breakfast forlot jeg omsider Central Hotel og East End, og satt kursen for London Paddington med bytte på Mile End og Oxford Circus. Den oprinnelige planen denne dagen var å dra til Wiltshire for å se Melksham Town ta imot lokalrival Bradford Town til lokalopppgjør i grevskapscupen. Jeg hadde jo en stund vært klar over at Melksham Town sannsynligvis spilte sin siste sesong på The Conigre, som jeg flere ganger har hørt omtalt som «kanskje det siste gjenværende interessante stadion i Western League», så det var en fin anledning til å få unnagjort et besøk der. Imidlertid var jeg litt usikker på om jeg ville rekke tilbake til London etter kamp. Derfor hadde jeg i bakhånd alternativer som først og fremst Wealdstone – Lewes. Etter å ha sendt en email til Melksham Town fikk jeg uken før bekreftet at kampen i Wiltshire Senior Cup ikke var i fare for å bli flyttet, samtidig som club secretary Mark Jeffery i sin hyggelige email ønsket meg hjertelig velkommen, selv om han kunne fortelle at klubben med all sannsynlighet nå blir værende ytterligere en siste sesong på The Conigre.

Jeg fikk også sjekket opp at jeg ville kunne ta buss tilbake fra Melksham til Chippenham kl 21.52, og dermed rekke siste London-toget fra Chippenham klokka 23.00. Jeg hadde nå imidlertid meget god tid, og satt meg til på en internettcafe ved Paddington for å sjekke opp dette en siste gang. Jeg tenkte kanskje hoppe av på Reading stasjon for å ta en pint med Reading-gutta som sikkert skulle reise opp til Manchester for å se ManU – Reading i FA cupen, men det ble raskt klart at ingen av gutta hadde tenkt seg opp dit. Etterhvert satt jeg meg på toget til Chippenham, og stakk igjen snuta i Non League Paper. Vi passerte både Reading, Didcot og Swindon før jeg omsider kunne gå av i Chippenham, der jeg øyeblikkelig fikk et overraskende landlig inntrykk. Kanskje ikke altfor overraskende i Wiltshire, men likevel. Med nok av tid vurderte jeg et øyeblikk å spasere ut for å ta en kikk på Chippenham Towns Hardenhuish Park, men endte istedet opp med et besøk på puben Old Road Tavern rett ved stasjonen. Etter et par pints og litt samtale med de lokale, var det omsider tid for å returnere til bussholdeplassen utenfor stasjonen, der jeg kl. 17.37 hoppet på buss 234 mot Frome. Bussjåføren forsto etter litt forklaring hvor jeg skulle, og lovet si fra når det var tid for å gå av. En snau halvtime senere kjørte vi tydeligvis på vei inn i det som utfra tidsskjemaet måtte være Melksham. Det var bare det at der jeg forventet en liten landsby virket det faktisk som et langt større sted enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk snart signal fra bussjåføren, og hoppet av ved Market Place i Melksham, få meter fra der bussjåføren pekte ut inngangen til The Conigre. Imidlertid hadde cideren på Old Road Tavern sørget for at blæra var bortimot sprekkeferdig, og jeg måtte først vralte inn på puben The Tavern for et toalettbesøk. For høflighets skyld måtte jeg deretter ta en kjapp pint også der, før jeg gikk over veien og opp innkjørselen til The Conigre. Etter en «portal» i form av to pillarer dukket etterhvert fotballstadionets inngang opp på venstre hånd omtrent der veien dreide videre til høyre, mot det jeg mener var lokaler for henholdsvis stedets tennis- og rugbyklubb.

I skumringen tok jeg en siste kikk på inngangspartiet før jeg gikk for å betale meg inn på The Conigre. Mannen i bua krevde £3 i inngangspenger, og ytterligere £1 for dagens kampprogram. Selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt til det, hadde jeg lovet Mark Jeffery å introdusere meg selv til Derek i bua slik at de fikk hilst på. Mannen i bua viste seg ganske riktig å være Derek, og da jeg måtte svare bekreftende på at jeg var den langveisfarende, fikk jeg min £5 seddel i retur sammen med kampprogrammet, samt beskjed om at Mark Jeffery hadde gitt beskjed om at jeg skulle få gratis inngang og program. Det føltes ikke helt riktig, men mannen nektet ta tilbake seddelen. Jeg tenkte jeg heller fikk legge igjen litt penger i klubbhusets bar, der Derek fortalte at noen visstnok ventet på meg. Det var fristende å ta en rundtur rundt anlegget først, men da jeg først passerte inngangen til baren valgte jeg stikke hodet innom og bestille en pint av Black Rat cider fra det lokale Moles bryggeriet. Ved spørsmål om hvem som var Mark Jeffery, gikk bartenderen ut døra og kom få sekunder senere tilbake med Jeffery, som ønsket meg hjertelig velkommen. Han kunne fortelle at dagens kvartfinale i Wiltshire Senior Cup var et virkelig lokaloppgjør, med motstander Bradford Town hjemmehørende i nærliggende Bradford on Avon få kilometer unna. De to spiller begge i Western League, men mens Melksham Town i fjor rykket opp fra Division One til Premier Division, er det denne sesongen Bradford Towns tur til å kjempe om opprykk fra samme divisjon. Jeffery kunne ellers igjen gjenta at Melksham slik det ser ut blir å finne på The Conigre også ut 2013/14-sesongen, og at de med nytt stadion på sikt håper å kunne avansere oppover i pyramiden ved i første omgang å søke om opprykk til step 4. Jeffery ble tilkalt og forsvant ut døra, mens jeg returnerte til min pint og samtale med en sidemann som fortalte at kveldens vinner ville spille semifinale mot Westbury eller Bemerton Heath Harlequins.

Jeg tømte glasset, og la med en snau time til kampstart ut på en liten runde rundt banen. Jeg gikk ut av baren og tok til venstre mot kortsiden, der det ikke er stort av fasiliteter bak målet, på vei bort til det som vel var en tea bar i det bortre hjørnet. De som velger å stå på bortre langside har derimot tak over hodet i bortimot hele banens lengde. På vei inn under denne fant jeg igjen Mark Jeffery opptatt med en noe original arbeidsoppgave. Han slet med å binde opp noen grener av en stor tornebusk som hang ned fra taket, og konstaterte at livet på dette nivået er langt fra Football League. Smilende fortsatte jeg langs langsiden som hadde et underlag av jord, bortsett fra visse steder der jeg merkelig nok tydeligvis gikk på noe som minnet om en slags presenning som var halvveis gravd ned. I tillegg var denne langsiden to eller tre steder «sperret av» med gul-svarte bånd av typen f.eks politiet bruker til å sperre av med, slik at jeg måtte skride over eller dukke under. Bak det andre målet er det en nokså lik tribune, dvs ståplasser med tak i hele banens bredde. På denne kortsiden er klubbnavnet malt på veggen i «tribunens» bredde, noe som gjør denne ganske karakteristisk. Tilbake på nærmeste langside er det flere seksjoner, inkludert blant annet tribunen med anleggets eneste sitteplasser. Klubbhusets bar ligger som nevnt videre nedover denne langsiden, sammen med andre fasiliteter som toaletter og garderober.

Jeg innså snart at kveldens fremmøte ville bli for meg noe overraskende høyt, da tilskuere sakte men sikkert strømmet på. Og jeg ble sammen med en gjeng fra Bradford on Avon stående på nærmeste langside og se kampen sparkes igang. Allerede fra start var det åpenbart at det ikke var noen spesiell nivåforskjell å spore, der gjestene virket å ha lagt igjen all respekt for sine verter fra divisjonen over.

Det var i det hele tatt en åpen og underholdende batalje som utspilte seg på gresset i Melksham, med tøffe dueller og spill som bølget frem og tilbake. De blåkledde gjestene tok første stikk da Tom Pawley scoret alene med keeper. Men hjemmelaget utlignet drøye ti minutter senere da Matthew Sharp lobbet over keeper. Pause-pinten kunne dermed inntas på stillingen 1-1. Bartenderen hadde gått midlertidig tom for vanlig cider, men jeg fulgte hans anbefaling om å prøve Black Rats noe sterkere pærevariant. Mens den ble inntatt kunne jeg på TV-skjermen konstatere at Readings FA cupkamp i Manchester hadde startet, samtidig som en bortesupporter ikledd Swindon Town-shorts(!) kunne informere om at Di Canio nettopp hadde fått sparken. Da vedkommende i forbifarten nevnte muligheten for ekstraomganger, slo det meg for første gang at jeg kanskje ville bli nødt til å forlate The Conigre før avgjørelsen falt. Jeg hadde av en eller annen grunn vært av den oppfatning at det ved uavgjort ville bli spilt omkamp, men fikk bekreftet at det skulle avgjøres i kveld – om nødvendig med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse.

Kampen var snart i gang igjen utenfor baren, og jeg gikk ut med håp om en avgjørelse innen 90 minutter. Andre omgang fortsatte i det hele tatt som den første hadde gjort, med mange dueller og spill som bølget frem og tilbake. Og det gikk ikke mange minuttene før gjestene var tilbake i føringen, etter at et Tom Pawleys skudd fra rundt 16 meter snek seg gjennom hele feltet og inn i bortre hjørne. Men Melksham ga ikke opp, og etter 73 minutter sørget Tom Robinson for ny utligning med sitt langskudd via stolpen og inn. Med 2-2 og klokka tikkende mot fullt tid, begynte det å se skummelt ut for min del. Begge lag satset imidlertid friskt for å få vinnermålet, og i motsetning til den skammelige forestillingen Wigan bød på dagen før, var det heldigvis denne kvelden intet å se til hverken filming eller drøying av tid. Men da dommeren omsider blåste av for ordinær tid, var det bare å belage seg på ekstraomganger. Med en ny pint i hånden kunne jeg på tv-skjermen konstatere at Reading tilsynelatende gjorde en god kamp der de holdt ManU fra livet. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken, scoret dessverre Manchester-laget. Og skuffende nok utløste det bortimot like mye jubel i klubbhuset som målene på The Conigre hadde gjort.

Gjennom vinduet kunne jeg se ekstraomgangene bli sparket igang, og gikk heller ut og se på de. Det var tydelig at begge lagene gjerne ville avansere i grevskapscupen, for de 258 tilskuerne kunne se to lag som begge fortsatt satset for å få vinnermålet. Etter en heftig duell på midtbanen holdt det på å koke over og utarte til håndgemeng, men dommeren håndterte det greit og gjenvant raskt. Første ekstraomgang ebbet ut uten mål, og jeg gikk til baren for å raske med meg tingene mine. Idet andre ekstraomgang ble sparket igang kom jeg ut igjen, men måtte dessverre noen minutter senere ile de få hundre meterne opp til bussholdeplassen. Etter jeg forlot The Conigre hadde Shaun Percival med 118 minutter på kampuret sikret avansement for Bradford Town.

Buss 234 kom ankom holdeplassen to minutters tid etter undertegnede, og det viste seg å være samme sjåfør som tidligere. Da denne bussen ikke gikk helt tilbake til Chippenham togstasjon, ba jeg ham igjen si fra så jeg kom meg av nærmest mulig denne. Han holdt ord og pekte meg i riktig retning, og jeg tilbakela distansen til fots på drøye 10 minutter. Snart satt jeg på 23.00-toget til London, og da jeg skulle ta en nærmere kikke på programmet for kveldens kamp fant jeg ut at jeg etter alle solemerker hadde glemt det igjen i klubbhuset. Irriterende, men Mark Jeffery lovet å se hva han kunne gjøre med saken. Rundt halv ett kunne jeg stige av på London Paddington, og siden tuben ikke lenger gikk, oppsøkte jeg bussholdeplassen utenfor i Praed Street, der nattbussene til Liverpool Street skulle gå fra. Ved ankomst Liverpool Street fant jeg ikke overraskende ut at stasjonen er stengt på natten, og en McDonalds eller Burger King som skulle vært åpen var også stengt for oppussing. Vis-à-vis endte jeg i stedet opp på en døgnåpen cafe på Bishopgate, der jeg i 2-tiden på natten satt og spiste en burgermiddag! Klokka 03.00 kom Terravision sin buss til Stansted Airport og jeg betalte mine £8…og sovnet før før vi ankom holdeplassen ved Finsbury Park. Jeg våknet brått av at den utenlandske sjåføren sto ved siden av meg og ropte: «Stansted! Stansted!». Så gjensto det kun drøyt fire timer å slå ihjel på Stansted før jeg kunne få to timers søvn på flyet hjem.

Forhåpentligvis har ikke denne lille turen begrenset mulighetene for en ny tur over i påsken, så det er vel bare å krysse fingrene og spare det man kan…

Ground 102:
Melksham Town – Bradford Town 2-3 aet (1-1, 2-2)
Wiltshire Senior Cup, Quarter Final
The Conigre, 18 January 2013
0-1 Tom Pawley (6)
1-1 Matthew Sharp (17)
1-2 Shaun Percival (48)
2-2 Tom Robinson (73)
2-3 Shaun Percival (118)
Att: 258
Admission: £3
Program: £1
(Let in for free, with free program)

 

 





Dag 1: Fredag 15. februar 2013: Exeter City – Accrington Stanley
Jeg hadde telt på knappene noen uker, i forbindelse med en konsert i London denne februar-helgen. Og selv om det nok ikke økte sjansene for en påsketur jeg higer voldsomt etter, bestemte jeg meg omsider for å bestille. Fire dager med fotball ble lagt inn i tillegg til konserten, og både fly, hotell og togpass ble bestilt selv om to av dagene ikke var planlagt 100%.
Min kompis Mikael hadde tenkt seg på samme konsert, og det viste seg at han vurderte samme flyavgang fra Rygge som jeg hadde bestilt. Da han ringte meg to dager etter jeg hadde bestilt fly, viste det seg at det ikke bare var ham, men 3-4 andre i tillegg. Han hadde dessuten ordnet skyss med en av gutta som skulle kjøre dit, og tilbød seg å plukke meg opp.

Kl. 05.20 tidlig fredag morgen låste jeg meg ut og rakk en kjapp røyk før de to gutta kom og vi kunne sette kursen mot Rygge. Jeg valgte å avstå fra pilsen før avgang, og takket også nei til Mikaels tilbud om Underberg på flyet. Etter å ha ha tatt en matbit på Stansted etter landing hoppet vi på toget til London. Flere av gutta hadde booket hotell rett i nærheten av Liverpool Street, og vi tok dermed en rast på puben Hamilton Hall. Etter to pints tok jeg farvel med de andre og tok turen til Paddington, hvor jeg satt meg på toget til Exeter. I mangel på søvn i løpet av natta, tok jeg sjansen på en høneblund på toget. Heldigvis våknet jeg som planlagt et lite kvarter før ankomst Exeter, og slapp å bli med helt ned til endestasjonen Penzance.

Vel ute av stasjonen Exeter St. Davids kunne jeg se Great Western Hotel på andre siden av parkeringsplassen, og gikk for å sjekke inn. Etter å ha slappet av litt på hotellrommet, var jeg klar for å ta Exeter nærmere i øyesyn, og startet med å gå den korte turen opp til puben The Imperial for å få litt mat i skrotten. Det viste seg å være en enorm Wetherspoons-pub, med en voldsom hage og flott utsikt ned mot togstasjonen. Etter inntatt måltid tok jeg igjen apostlenes hester fatt og spaserte forbi Exeter Central og inn i sentrum, der jeg fikk tatt i øyesyn den flotte Exeter Cathedral hvis fasade imidlertid var i ferd med å gjennomgå vedlikehold. Jeg hadde god tid, og slentret langs High Street og Sidwell Street. Og snart var jeg ved St. James Park, der jeg ved den lille bortetribunen St. James Road Terrace bak det ene målet kunne kikke inn gjennom en vidåpen port inn på anlegget der banemannskaper tydeligvis var i ferd med å forberede seg på kamp.

Jeg gikk videre ned St. James Road bak bortetribunen og rundet hjørnet inn på Wells Street, der jeg umiddelbart kunne slå fast at Grandstand tok seg meget godt ut fra utsiden. Der ligger den ut mot jernbanelinja og Wells Street som der snor seg over en bru over ved jernbanestasjonen som deler navn med klubbens stadion. Jeg ble faktisk noe overrasket over hvor nærme den lå – kun noen få titalls meter.

Etter å ha knipset noen bilder av Grandstand herfra vurderte jeg å stikke hodet innom puben Wells Tavern et steinkast unna, men gikk istedet opp igjen der jeg kom fra og entret stadionområdet for å snoke litt i klubbsjappa som ligger tilknyttet den nye Flybe Stand på den andre langsiden. Jeg fikk rasket med meg et skjerf før blikket falt på en DVD jeg tok en nærmere kikk på. Det viste seg å være en sesong-DVD for 2007/08 sesongen, inkludert playoff-finalen og høydepunkter fra semifinalene. For £10 valgte jeg også ta med meg denne, og sikret meg samtidig dagens program for £3.

Billettlukene var ennå ikke åpne, men jeg fant ut at det uansett ikke ville bli billettsalg, men snarere kontant betaling ved telleapparatene. Jeg forsvant deretter inn i klubbens Social Club og satt meg ned og gransket programmet nærmere over en pint Thatcher’s Gold.

Lokalet fyltes sakte men sikkert opp, og jeg var snart i samtale med et par hjemmesupportere som slo seg ned ved mitt bord. De mente optimistisk nok at det ikke lenger var grunn til å nøye seg med en playoff-plass, men hadde tro på direkte opprykk for The Grecians. Dessuten fikk jeg høre noen anekdoter fra deres heftige rivalisering med Plymouth Argyle, som en av de forsøkte overbevise meg om at hører hjemme i Cornwall. Jeg måtte også benytte anledningen til å høre om de var fornøyd med vår gamle Reading-helt Jamie Cureton, som ser ut til å ha en ny vår i Exeter. Det var de selvsagt, all den tid den etterhvert tilårskomne spissen fortsetter å bøtte inn mål.

Det nærmet seg omsider avspark, og jeg betalte mine £17 for inngang og tok plass på Big Bank bak det ene målet. Dette er vel nå (dessverre) den største gjenværende ståtribune i Football League. Hjemmelaget startet absolutt best, og både Guillem Bauza og debutant Jake Gosling hadde ok sjanser. Men nærmest å ta en tidlig ledelse var de da Accrington Stanley forsvarer Mark Hughes under press headet litt for løst tilbake til sin keeper, og Tommy Doherty lobbet over keeper Paul Rachubka…men også like utenfor mål. Det som var av sjanser var det Exeter som produserte, og gjestene fra nord hadde lite å by på bortsett fra noen lange håpefulle baller som ikke bød vertene på altfor store problemer. Både Mark Molesley og Jamie Cureton var nær ved bli spilt alene gjennom, men lange tær fra gjestende forsvarere fikk klarert.

Etter en total Exeter dominans de første 15-20 minuttene dabbet kampen voldsomt av hva sjanser gjalt. Gjestene gjorde det ikke lett for Exeter, men selv om de nå hang langt bedre med var det ikke stort de selv skapte heller. Exeter så ut til å begynne å prøve med lange baller opp til target man Bouza og Cureton som gikk på løp på ballen han vant. Dette bragte ikke all verden av muligheter, da Stanley forsvaret virket å ha full kontroll i lufta der bak. Omgangens beste sjanse til bortelaget kom i form av et frispark som ble skutt i muren, og lagene gikk til pause med 0-0.

Frustrert måtte jeg konstatere at St. James Park er en av Football League arenaene der de ikke slipper folk ut for å røyke i pausen, og istedet fikk jeg iakatta spreke Devon-jenter utføre cheerleading foran Big Bank mens jeg burderte gå til innkjøp av pause-forfriskninger. Et blikk på den lange køen gjorde at jeg droppet denne ideen.

Snart var lagene igjen ute på banen, og noe merkelig hadde Exeter byttet keeper i pausen. Den nokså arbeidsledige (i første omgang altså) polske Artur Krysiak hadde angivelig skadet seg i pausen, og inn kom reserven Rhys Davis. Og hjemmelaget fortsatte å føre, men som i første omgang ble deres fremspill stoppet av Stanley forsvarere, eller det var ingen i røde og hvite striper der innleggene kom. Cureton kom seg to ganger gjennom i farlig posisjon, men først ble han meid ned av Dean Winnard som fikk gult kort, og deretter ventet han for lenge med å skyte slik at avslutningen ble blokkert.

Hjemmelaget hadde en frustrerende aften og virket i likhet med publikum å bli stadig mer utålmodige. Og gjestenes James Gray holdt på å gjøre kvelden enda mer frustrerende for The Grecians da han mot spillets gang holdt på å score, men skuddet hans gikk like over tverrliggeren. Med 11 minutter igjen av ordinær tid fikk Exeter belønning for strevet etter flott spill ute på kanten mellom Tommy Doherty og innbytter Aaron Davies. Sistnevntes innlegg fant en annen innbytter, Jimmy Keohane, helt umarkert. Keohane hadde tidligere kommet inn for Bauza, og gjorde nå ingen feil da han bredsidet inn 1-0.

Umiddelbart etter kunne det stått 1-1 da innlegget fra Stanleys kant ble møtt av Exeter forsvarer Danny Coles. Han styrte ballen hardt forbi egen keeper som ikke rakk reagere, men ballen dundret i tverrliggeren og tilbake i feltet der forsvarerne panisk fikk klarert. Og istedet var det hjemmelaget som doblet ledelsen da Cureton etter 82 minutter jaget en ball nede ved dødlinja i duell med keeper Rachubka som faktisk skle, og Cureton kunne snappe ballen og meget uselvisk servere til innbytter Keohane som enkelt kunne sitt inn sitt og Exeters andre. 2-0 etter 82 minutter.

Stanley virket nå resignert, og det var fortsatt Exeter som hadde initiativet slik at de hadde få problemer med å holde ut til dommeren blåste av. Exeter hadde sikret seg tre poeng foran 2,924 tilskuere – inkludert 60 bortefans – og tatt plass på direkte opprykksplass før de resterende kampene i runden dagen etter.

Jeg valgte å ta lokaltoget tilbake til Exeter St. Davids, så mens jeg ventet på dette ble det tid til ytterligere en pint eller to med Thatcher’s Gold i klubbens bar før jeg gikk igjen gikk ned forbi Granstand og ned på stasjonen. Ved ankomst Exeter St. Davids vurderte jeg et øyeblikk å gå til innkjøp av litt junk food fra en sjappe rett ved siden av hotellet, men det ble droppet da jeg regnet med å uansett sovne raskt – noe som viste seg å stemme.

Ground 99:
Exeter City – Accrington Stanley 2-0 (0-0)
League Two
St James Park, 15 February 2013
1-0 Jimmy Keohane (79)
2-0 Jimmy Keohane (82)
Att: 3,924
Admission: £17
Program: £3

 

Dag 2: Lørdag 16. februar: Ebbsfleet United – Stockport County
Jeg våknet av alarmen på mobilen i 6.45-tiden, og kunne drøye tre kvarter senere forlate Great Western Hotel nokså uthvilt, nydusjet og fjong. Det ble ikke tid til noen frokost på hotellet, men jeg fikk da rasket med meg noe på stasjonen før jeg satt meg på 07.54 toget til London Paddington. Selv om jeg ville være noe tidlig ute, valgte jeg dette toget da det brukte bortimot halvannen time kortere enn de neste avgangene. Og drøye to timer senere satt jeg allerede foten på perrongen i London med klokka passert 10 med få minutter. Etter en røykepause var det bare å dukke ned i undergrunnen og hoppe på Bakerloo Line til Oxford Circus, hvor jeg byttet til Central Line østover til Mile End. Der ble det et siste bytte for å ta seg de fem stasjonene videre østover til Upton Park.

Ute av stasjonen lignet Green Street som vanlig langt mer på Bangladesh, Pakistan e.l. enn på London, spesielt på en dag hvor det ikke var kampdag for West Ham. Men snart passerte jeg Boleyn Ground på min venstre hånd og svingte rett etter til venstre inn på Barking Road ved Boleyn Tavern der kveldens konsert skulle være – og med den flotte statuen av West Ham Uniteds VM-vinnere fra 1966 (pluss Evertons Ray Wilson) rett på andre siden av veien. Jeg følte jeg hadde gjort en smart booking ved å velge et overnattingssted et steinkast unna konserten, og etter kun et par hundre meter dukket Central Hotel opp på min høyre hånd.

Puben var imidlertid stengt og dørene låst – kanskje ikke altfor overraskende da klokka akkurat hadde passert 11. Det var fortsatt nesten to timer til innsjekking, men jeg hadde skrevet at jeg sannsynligvis ville dukke opp rundt kl 12 – om ikke annet for a slenge fra meg bagasjen. Denne gang var den imidlertid ikke større enn en liten ryggsekk jeg i verste fall kunne ta med meg på kamp, men jeg hadde god tid fortsatt. Mens jeg sto der og tok meg en røyk og humret for meg selv over den rumenske «Hora Restaurant» vis a vis puben, fikk jeg imidlertid beskjed om at kveldens konsert nå var avlyst. Dette utløste hektiske ringerunder til kompiser som lovet gi beskjed om eventuell utvikling i saken. Samtidig hørte jeg låsen gå opp i inngangsdøra bak meg, slik at jeg snart kunne sjekke inn.

Kort etter gikk turen til fots tilbake til Upton Park stasjon, derfra to holdeplasser vestover til stasjonen West Ham, og videre derfra med DLR (Dockland Light Railway) nordover til endestasjonen Stratford International. Herfra går togene til sørøstre deler som Kent, i tillegg til Eurostar-togene til kontinentet. Og jeg rakk akkurat kaste meg på et tog som hadde Ebbsfleet International som neste stopp.

På toget var det flere Stockport County supportere, og jeg ble gående og prate med noen av disse den korte veien fra togstasjonen til Stonebridge Road – Ebbsfleet Uniteds hjemmebane. Mens de gjestende supportere gikk inn, tok jeg en kikk fra utsiden. Men jeg fant snart ut at bortsett fra inngangspartiet ut mot rundkjøringa vi krysset er det ikke stort å se fra utsiden.

Dermed betalte jeg heller mine £15 for entre og ytterligere £2,50 for et program, før jeg valgte gå en runde rundt anlegget for å ta en nærmere kikk og knipse noen blinkskudd. Og for et stadion!!

Det var nesten så jeg kom i det erotiske hjørnet da jeg rundet hjørnet og kunne speide utover det fantastisk flotte Stonebridge Road. På den nærmeste langsiden står Stonebridge Road Stand, som i fjor ble omdøpt til Liam Daish Stand; en herlig ståtribune der et rustent tak dekker midtpartiet av denne.

Jeg gikk langs denne og over til Swanscombe End, der bortesupporterne ofte har tilhold. Denne ståtribunen bortre mål er også anleggets eneste uten tak. Runden gikk videre over på bortre langside, der Main Stand hovedsakelig har sitteplasser. Unntaket er noen ståplasser foran tribunen, som er hevet noe opp fra bakkenivå.

Jeg skulle til å svinge bak denne for å ta meg rundt til den siste tribunen da en person spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte at jeg kun beundret det flotte anlegget og sikret meg noen bilder av det, og dette ble starten på en hyggelig samtale med den eldre herren som kunne legge ut om både stadionets og klubbens historie.

Han satt tydeligvis pris på at jeg likte anlegget, og kunne fortelle at det går med ekstremt mye jobb på å vedlikeholde det – ikke minst gjelder det Main Stand rett ved siden av der vi sto, som er av tre.

Omsider takket jeg veteranen med over 60 års fartstid som supporter for praten, og jeg fikk kikket på Plough End (aka Northfleet End) bak nærmeste mål før jeg dukket inn på klubbhusets bar med inngang på baksiden av sistnevnte tribune.

Der fikk jeg kjøpt meg en pint cider før jeg tok plass ved bordet til Stockport supporterne fra tidligere – far og sønn skulle det vise seg. Disse viste segå være interessante samtalepartnere som kunne fortelle mangt om klubben, og ikke minst deres nedtur de siste årene. De var tilbøyelig til å være enig med min oppgitthet over strømmen av utlendinger som nå også har ført til bosnisk manager for deres klubb, men ikke overraskende var det viktigere for dem at klubben hadde vunnet tre av de fire siste i serien. Med seier over Ebbsfleet ville de for alvor ta et langt skritt bort fra nedrykksstriden, som vertene så absolutt var en del av. En representant for deres supportere mente at hjemmelaget helst burde følge opp seieren over Gateshead med tre nye poeng mot Stockport om de skulle ha håp om å klare seg.

Før jeg fikk spurt mer om rivaliseringen med andre Kent-klubber og hvordan ståa nå var med MyFootballClub, forsvant Ebbsfleet-supporteren og det gikk for min del i glemmeboka mens jeg ble sittende å lytte til Stockport-folkets beretninger om rivalisering med Macclesfield, Rochdale, Oldham…og bakgrunnen for det dårlige forholdet til Burnley. Ellers var de meget opptatt av å rose ‘vår’ spiss Adam Le Fondre som de ikke kunne presisere nok ganger var fra Stockport.

Tilskuerne vil som man skjønner ikke segregert, og jeg ble overtalt til å la bortefolket spandere en pint til før jeg sammen med de gikk for å ta plass under åpen himmel på Swanscombe End i det ganske fine været.

Hjemmelaget skred til verket og skapte de første sjansene, men Paul Lorraine headet like utenfor og Josh Scott sin volley suste over. Liam Enver-Marum skapte problemer for gjestene med sin fysikk, og County keeper Richard O’Donnell måtte fiste hans heading over. Stockport kom seg raskt til hektene og skapte to store sjanser- Sean Newton sendte i vei et frispark som sneiet krysset, mens Fleet keeper Preston Edwards var raskt nede for å gjøre en imponerende redning på et skummelt skudd fra Jon Nolan.

Det utviklet seg raskt til å bli en kamp med midtbanekrig og få åpenbare sjanser. Etter en snau halvtime så Stockports midtbanespiller Alex Kenyon ut til å albue Neil Barrett i ansiktet under en duell, og ble vist det røde kortet direkte. Det kunne virke som om det nok var mer snakk om en gal timing i opphoppet enn noen bevisst handling, men flere av bortefansen mente selv de at det nok var fair.

Ebbsfleet tok et lite grep om kampen, men skapte ikke stort…og et ballsikkert County var flinke til å holde i ballen når de måtte. Det utviklet seg i det hele tatt til å bli en meget sjansefattig affære. Og da skuddet fra hjemmelagets Tom Phipp gikk like utenfor, gikk lagene til pause med 0-0, og turen gikk tilbake til baren der det var min runde.

I andre omgang skulle hjemmelaget utnytte det tallmessige overtallet, og gikk friskt ut. Men tilsynelatende ble pågangsmot sakte forvandlet til frustrasjon etterhvert som tiden gikk. Ebbsfleet hadde absolutt initativet, men det virket å stoppe helt opp da de nærmet seg gjestenes 16-meter. Stockport kunne faktisk fort tatt ledelsen da Fleet-kaptein Paul Lorraines tilbakespill utmanøvrerte keeper og trillet like på utsiden av stolpen. Mine to Stockport-ledsagere mente det eneste de hadde sett av dårligere kvalitet denne sesongen var den første omgangen mot Lincoln City, og jeg måtte si meg enig i at det var langt fra noen festforestilling vi var vitne til.

Innbytter Nathan Elder kunne sikret tre poeng til vertene på overtid da han upresset fikk heade innlegget fra Joe Howe på mål, men han headet også rett på keeper. County fansen sa seg godt fornøyd med ett poeng, men resten av de 912 fremmøtte neppe var like tilfreds med nok en poengdeling. Jeg sa farvel og satt raskt kursen tilbake til stasjonen – over den enorme parkeringsplassen. Snart var i samtale med nok en Stockport supporter mens toget rullet i retning London.

Det viste seg nå at man hadde funnet et nytt lokale til kveldens konsert, helt oppe i Epping-området. Det viste seg å skulle bli en kronglete tur, med vedlikeholdsarbeid og bus replacement på flere strekninger på Central Line. Men det ble omsider en trivelig kveld som også bød på gjensyn med gamle venner jeg ikke hadde sett på lenge. Retur fra Eppings utkant bød riktignok på en utfordring, men min Bristol City-kompis Steve hadde booket hotell ikke langt fra mitt. Og med £20 på hver delte vi taxi tilbake til Barking Road i Londons East End, der Dominos Pizza ved siden av plutselig minnet meg på at jeg ikke hadde spist siden frokost. Klokka var vel mellom to og halv tre da jeg med en takeaway pizza låste meg inn og tok kvelden etter en lang dag.



Ground 100:
Ebbsfleet United – Stockport County 0-0 (0-0)
Conference National
Stonebridge Road, 16 February 2013
Att: 912
Admission: £15
Program: £2,50

 

 

 

Dag 9: Fredag 04.01.2013 Walsall – Portsmouth

Etter å ha blitt servert frokost kunne jeg takke for meg og hoppe i drosjebilen som var bestilt. På perrongen på Cambridge stasjon kom et kvinnemenneske bort og spurte om jeg skulle med toget til Birmingham og hvor langt jeg eventuelt  skulle. Jeg svarte bekreftende at jeg skulle med toget hele den lange veien til Birmingham, og sa meg deretter villig til å passe på at hennes gutt i 11-12 års alderen kom seg av i Stamford. Jeg spurte om han hadde vært på Stamfords Wothorpe Road, som snart kan bli en prioritert destinasjon da de skal flytte. Men han virket ikke særlig interessert i fotball, og satt seg etterhvert med snuta i en bok. Jeg fulgte hans eksempel og satt meg selv til rette med min bok fra serien som har blitt til TV-serien Game of Thrones, og i Stamford kom pjokken seg av uten problemer. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg frem til Ibis hotellet, men jeg hadde noen timer å slå ihjel. Som den fantasy- og Tolkien-fan jeg er, bestemte jeg meg for å ta en tur i Tolkiens fotspor. Jeg spaserte den korte turen til Birmingham Moor Street og tok toget til utkanten av Islamabad…eller var det Birmingham?? Ved Hall Green hoppet jeg av og tok fatt på en rundt 15 minutters spasertur ned til Sarehole Mill, som inspirerte Tolkien i hans barndom. Den er i dag gjort om til et museum med en tilhørende «Tolkien Trek» i området rundt, men dessverre er det kun åpent i tiden mars-oktober. Jeg var klar over dette, men ville likevel ta en kikk. Mens jeg snuste litt rundt inne på tomta der, så jeg til og med de første etniske britene jeg hadde sett siden jeg gikk av toget en halvtime før! Ikke verst…Mon tro hva Tolkien hadde ment om han hadde sett sin gamle tumleplass i dag. På veien tilbake til stasjonen vurderte jeg å stikke innom St. Andrews for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Birmingham City, men jeg slo det fra meg. Dette anlegget kunne jeg få minutter senere se gjennom vinduet da toget kjørte forbi på vei inn til Birmingham Moor Street.

Halvannen å ha sått ihjel litt tid på en internettcafe, gikk jeg ned igjen til Birmingham New Street for å hoppe på toget til Bescot Stadium. Snaue 25 minutter senere gikk jeg over gangbrua fra togstasjonen over til fotballstadionet med samme navn. Jeg gikk en runde rundt anlegget før jeg avleverte £23 for en billett til borteseksjonen, og betalte ytterligere £3 for et program. Det var fortsatt rundt to timer til kampstart, men flere Portsmouth -fans hadde allerede ankommet. Det så imidlertid temmelig dødt ut, og ingen av skjenkestedene ved anlegget hadde åpnet ennå. Jeg gikk dermed de rundt 10 minuttene opp til puben The Fulbrook, som man gjerne råder bortefans å svinge utenom. Her var det imidlertid kun godt voksne stamkunder da jeg ankom, men jeg satt meg ned med en pint Strongbow og bladde litt i det flotte men ikke altfor interessante programmet. Jeg hadde for øvrig vurdert å heller dra til Plymouth denne dagen for å se Elburton Villa – Ivybridge Town, men bl.a. været i sørvest gjorde at jeg fikk betenkeligheter. Spesielt ettersom jeg ved en avlysning ikke ville ha andre alternativer i regionen. Mer fristende hadde også Newport County – Wrexham vært, men da jeg uansett skulle til Stourbridge dagen etter valgte jeg å stoppe i Birmingham denne dagen og ha base der begge dager. Nok en Strongbow ble inntatt før jeg spaserte tilbake til Bescot Stadium. Men den nye baren som averterte med at også bortefans var velkommen, ønsket nå velkommen i form av et skilt som fortalte at kun sesongkortholdere slapp inn i dag. Og hos Saddlers Club som så helt folketomt ut rett ved siden av stadionet, fikk jeg beskjed om at det kun var for medlemmer. Dermed entret jeg anlegget og fant frem til baren som nå har begynt å servere alkohol også til bortefans. Der var det stor stemning blant Pompey-fansen som tydeligvis hadde drukket tett på turen oppover. Og et av midtpunktene var selvsagt John Portsmouth Football Club Westwood – kjent som Pompey John. Han virket allerede temmelig påseilet der han sjanglet rundt og snøvlet om hvor mye han hatet Sky.

Av det magre utvalget i kjøleskapet bak disken valgte jeg meg en hittil for meg ukjent cider på plastflaske. Pompey fansen hadde allerede belaget seg på en tilværelse i League Two neste sesong, og ti poeng skal jo fortsatt trekkes fra deres nåværende poengsum. Man kan jo spørre seg hvor mange ganger man skal trekke poeng om og om igjen, men nå går det jo mot rettssak. Der skal det avgjøres hvor mye Fratton Park er verdt, i og med at Pompeys forrige eier krever et vanvittig beløp som Portsmouth’s Supporter Trust mener er totalt hinsides. Enda et argument for hvorfor klubbene ideellt sett ikke burdes eies av enkeltpersoner og private firmaer, men av klubbens supportere og lokalsamfunnet! En supporter hevdet uansett at denne rettssaken nå var utsatt, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte det. Jeg hadde en lengre samtale med et par andre supportere som faktisk virket like oppgitt som meg over den moderne fotballen.

Etterhvert var det tid for å ta plass på bortetribunen som nå går under navnet Sign Specialists Stand (tidligere William Sharp Stand), og vi fikk beskjed om at det var bare å ta plass der man ville. Portsmouth-fansen holdt allerede et skikkelig leven, og da spillerne rett etter kom utpå banen skrudde de opp volumet enda et hakk. Sky-kameraene var tilstede og kunne se Portsmouth starte friskt, med Paul Benson som headet like over. Men Walsall tok mer og mer over. En god Craig Westcarr fant etter en halvtime Febian Brandy med sitt innlegg, og han satt ballen i nettet bak Simon Eastwood i Pompey-målet. Pompey-fansen sang og ropte fortsatt av full hals. Og Pompey John vekslet mellom å brøle ut halvtydelige oppmuntringer til eget lag, og å komme med sjikanøse og obskøne tilrop om Sky mens han gestikulerte og veivet og banket på vinduene deler av Sky-folket tydeligvis befant seg bak. Målscorer Brandy skapte forøvrig masse trøbbel for Pompey-forsvaret med sin fart, og rett før pause doblet The Saddlers ledelsen da Eastwood måtte gi retur på en avslutning fra Brandy. Will Grigg var raskt frempå og sørget for 2-0 til pause.

Med en skuffende oppslutning på 4.038 tilskuere hadde det vært som et bibliotek på Bescot Stadium om det ikke hadde vært for Pompey-fansen, som aldri sluttet å lage en heftig atmosfære på bortetribunen. Kan hende det var derfor jeg aldri hørte mye lyd fra hjemmefolket. Pausen ble tilbragt ved baren under tribunen, med en ny flaske cider. Deler av Pompey-fansen satt tilsynelatende pris på å få pause-besøk der av Paul Hall, som tidligere har spilt for begge klubber. Det samme har Fitzroy Simpson, og sammen var de gjester ved Bescot Stadium i anledning denne kampen.

På et par TV-skjermer på veggen kunne jeg observere at andre omgang var i ferd med å bli sparket igang, men kjøpte en ny flaske cider og ble stående der sammen med en god del Pompey-fans. Med kvarteret spilt av andre omgang hadde de aller fleste imidlertid returnert til tribunen, og det samme gjorde jeg. Det første jeg så var et skudd fra Pompeys David Connolly (som jeg hørte flere rakke ned på i pausen grunnet hans fortid i Southampton), som Walsall-keeper Karl Darlow ikke gadd å slenge seg på. Men han fikk seg nok en støkk da det gikk noe nærmere mål enn forventet og faktisk sneiet stolpen. Kampen bølget nå egentlig frem og tilbake uten at jeg helt klarte engasjere meg dessverre. Det mest underholdende og imponerende var Pompey-fansen og deres innsats i form av stadig mer selvironiske sanger og rop. Westcarr var på vei gjennom for vertene, men ble stoppet av keeper Eastwood. Og på motsatt side var rollene snudd da David Connolly led samme skjebne mot keeper Darlow. Det var egentlig greit da sluttsignalet gikk, og de fleste Walsall-fans strømmet ut mens Pompey-fansen sto igjen for å applaudere Guy Whittinghams utvalgte. Pompeys manager har virkelig ikke den letteste jobben, og man kan heller ikke annet å føle med supporterne der.

Heller enn å løpe over for å rekke 21.44 toget tilbake til Birmingham, tok jeg det helt med ro og ble stående i passiar med en bortesupporter utenfor. Da ble det plutselig voldsom aktivitet og ståhei blant politiet ute på parkeringsplassen. Det viste seg at en gruppe unge Walsall-hooligans gikk til angrep på noen av de tilreisende, og politiet fikk gått imellom og ledet de i retning togstasjonen. Da jeg selv gikk over til togstasjonen kunne jeg til min irritasjon konstatere at 22.10-toget jeg hadde sjekket opp var fra Walsall; ikke fra Bescot Stadium. Og neste tog som stoppet her var 22.44. Så da ble det over 50 minutters venting på dette langt fra spennende stedet. Og selvsagt hadde jeg lagt igjen boka mi på hotellet, slik at jeg istedet tvang meg gjennom en rekke temmelig uinteressante artikler i kampprogrammet. Men det var da noe interessant der også

På toget tilbake til Birmingham New Street kunne jeg for fjerde gang på turen (også på turen til og fra Sutton Coldsfield 29/12, da det også var kamp der og det var langt travlere) igjen beskue Villa Park, som tar seg ganske godt ut når man kommer forbi med toget. Jeg hadde ikke spist stort siden frokost, så et par sandwiches ble rasket med fra en Tesco som kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

 

Ground 97:
Walsall – Portsmouth 2-0
League One
Bescot Stadium, 4 January
1-0 Febian Brandy (29)
2-0 Will Grigg (40)
Att: 4,038
Admission: £23
Programme: £3

 

 

 

 

Dag 10: Lørdag 05.01.2013 Stourbridge – Leamington

Ved min retur til Birmingham kvelden før, møtte jeg på en rekke feststemte grupper på vei ut på nattelivet.  Men da jeg ganske tidlig våknet frisk og uthvilt dagen etter, var jeg glad jeg hadde motstått fristelsen. Jeg hadde avtalt å kjapt møte en bekjent fra Wolverhampton som jeg ble kjent med for noen sesonger siden da Wolves spilte bortekamp mot Blackpool romjula 2009, og Phil var del av en større gruppe Wolves-fans jeg endte opp sammen med ute på Blackpools fantasiske natteliv. Sammen med mange andre ulver skulle han ta turen til Luton, der Wolves hadde bortekamp i FA cupen. Han tok et tog tidligere enn planlagt inn til Birmingham New Street, hvor jeg traff ham utenfor puben The Shakespeare, som ligger inne på selve stasjonen ved nedgangen til togplattformene.

Noe tidlig for en Strongbow kanskje, men det ville være uhøflig å takke nei. Så med en pint gyllen nektar hver oss hadde vi en hyggelig samtale. Han fikk tatt en kikk på boka mi, der han uttrykte begeistring over at jeg hadde nevnt ham som en av bidragsyterne, før han kastet seg over Wolves-kapittelet uten å forstå stort annet enn navn på gater, puber, spillere etc. Etterhvert kom flere av hans reisefølge, som hadde planer om å ta tog til den grusomme byen Milton Keyns og reise derfra til Luton med en minibuss de hadde bestilt. Da det dro seg mot avgang for toget deres ble det ikke tid til en ny runde, så jeg tok istedet farvel med Phil og hans reisefølge, som lurte på om jeg ikke kunne ta med meg Ståle Solbakken tilbake til Norge. Lite ante de om hva som var i vente den dagen.

Mens ulveflokken satt seg på toget, gikk undertegnede opp på internetcafeen hvor jeg slo ihjel halvannen time. Jeg sendte Phil en tanke da jeg satt en liten innsats på bl.a. Luton Town-seier over Wolves til god odds, før jeg omsider valgte å sette kursen mot Stourbridge. Jeg gikk de få metrene ned til Birmingham Moor Street og satt meg på toget til Kidderminster. Etter rundt en halv time hoppet jeg av på Stourbridge Junction, der det akkurat ble tid til en røyk før den merkelige skytteltransporten inn til stasjonen Stourbridge Town ankom. Dette skal visst være den korteste såkalte branch line i hele Europa, og doningen som transporterer passasjerene de 1,3 kilometrene og tre minuttene inn til Stourbridge Town ser mest ut som en liten minibuss på skinner. Jeg gikk gjennom undergangen og inn i High Street, der jeg entret puben The Edward Rutland. Med kun en sandwich til frokost tidligere unnet jeg meg en burgermiddag med tilhørende j2o mens jeg så FA cup oppgjøret Brighton – Newcastle sparkes igang på TV med et friskt hjemmelag. Etter inntatt måltid ble j2o byttet ut med en pint Strongbow, før jeg satt kursen mot Amblecote-området og Stourbridge FCs War Memorial Athletic Ground idet man passerte 60 minutter spilt i TV-kampen.

Den flotte portalen til anlegget dukket snaue 10 minutter senere opp på min venstre hånd, og jeg betalte mine £10 for å slippe inn på det allerede temmelig travle anlegget. Program ble også handlet inn for £2, før jeg svingte innom klubbsjappa. Der kastet jeg raskt øynene på en DVD fra forrige sesongs FA cup-omkamp mot Plymouth Argyle, som sammen med et program fra samme kamp signert av manager Gary Hackett var til salgs for den nette sum av £3. Det var et kupp jeg ikke kunne motstå, og det havnet i posen sammen med et skjerf som dessverre var i bortefargene gult og grønt. Hjemmelaget skulle møte ligafavorittene Leamington, som imidlertid hadde vaklet litt den siste tiden. Men jeg forventet en tett og jevn kamp. Det var allerede mange til stede, og inne i klubbhuset førte trengselen til en temperatur som gjorde at jeg valgte først ta en runde rundt det flotte anlegget.

Klubbhuset ligger noe merkelig plassert på siden av banens kortside, mer ut mot cricketbanen som deler den nærmeste langsiden og dessverre gjør at det ikke er noen tribune på denne siden. Dette har jeg sett før, bl.a på Lye Town’s Stourbridge Road. Men i motsetning til Lye Town som kun hadde et tau mellom fotballbanen og cricketbanen, brukte man her nå «barrikader» av typen man ser ved konserter, demonstrasjoner etc. Lokale myndigheter har bestemt at her skal det være flerbruksanlegg, så dette er dessverre ikke noe å gjøre med. Men til tross for at man ser over på den fantastisk flotte cricket pavillion trekker dette ned inntrykket noe. Her var det i perioden rundt FA cup-suksessen forrige sesong satt opp en midlertidig tribune. Det samme var tilfelle bak det nærmeste målet, der det nå heller ikke er stort annet enn mulighet for å stå flatt på bakken. Her kunne en lokal helt fortelle at det tidligere sto en tribune som imidlertid ble revet etter Bradford-brannen på 80-tallet. Til tross for dette er de resterende deler av anlegget til de grader flott og sjarmerende at jeg umiddelbart ble meget begeistret. Over på den andre langsiden står hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og et spesielt og sjarmerende trekk ved denne er at man går langs en liten gangvei/sti bak den første delen for så å komme inn på det nevnte midtpartiet. Bak det bortre målet står den flotte, klassiske Shed End, hvor min tur stoppet før jeg snudde og gikk tilbake til klubbhusets bar.

En pint Strongbow ble kjøpt inn og tatt med på utsiden, der jeg kom i snakk med en meget trivelig sesongkortinnehaver. Han kom både på oppfordring og uoppfordret mer enn gjerne fortalte om klubben og fotballen i området, og kom med forskjellige spennende anekdoter og betraktninger. Jeg lyttet intenst til hans beretning fra FA cup-suksessen og ikke minst Plymouth-kampene forrige sesong.

Angående ambisjonene denne sesongen har jo Stourbridge de siste sesongene vært en gjenganger i playoff-bildet, og han mente det ikke var noen grunn til ikke å satse på opprykk. Og da gjerne gjennom playoff, siden han var enig med meg i at Leamington må være favoritt til tittelen og direkte opprykk. Med tanke på situasjonen rundt klubbens stadion og hvorvidt Conference vil godta et anlegg som deler den ene sidelinjen med en cricketklubb, mente han dette ville kunne løses ved å sette opp midlertidige tribuner slik man gjøre under forrige sesongs stor FA cupkamper, og spille de 6-7 første kampene på bortebane slik at man lot cricketsesongen avslutte før man spilte hjemmekamper.

Han  bød meg på en ny pint Strongbow før jeg ble med over på Shed End der vi ventet på at kampen skulle starte. Han ventet som meg en tett kamp, og spådde 1-1. Det hadde vært mye snakk om Stefan Moore før kampen, etter at han scoret hattrick i sin debut for Leamington. Men det var hjemmelaget som tok kontroll fra start, med en glimrende Sean Evans som tidlig skapte hodebry for gjestene. Og det var det tidligere Manchester United talentet som hadde den første store sjansen, da kun en flott redning fra Brakes-keeper Niall Cooper (ifølge min kompanjong på tribunen den fjerde keeperen Leamington benyttet i dette som var sesongens fjerde kamp mot Stourbridge!) hindret tidlig hjemmeledelse. Og etter en volley fra Leamingtons Matt Dodd som hjemme-keeper Lewis Solly måtte slenge seg så lang han var for å redde, var det det duket for Stourbridge-show. Evans trakk seg fri på venstre kant, og hans innlegg ble ekspedert i mål på volley av Jordan Fitzpatrick. 1-0 etter 12 minutter. Åtte minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da Leamington-kaptein Jamie Hoods forsøk på heading tilbake til egen keeper ble snappet opp av en glimrende Ben Billingham, som rundet keeper og satt inn 2-0. Ti minutter før pause måtte gjestenes keeper gi retur på et skudd fra Drew Canavan, og Sean Evans kunne pirke inn 3-0 etter litt mølje i fem-meteren.

Det var nærmest surrealistisk å se Stourbridge rundspille ligafavoritten til de grader, og Ben Billingham kunne scoret sitt andre og lagets fjerde da han headet i tverrliggeren. Et par minutter på overtid i første omgang kom hjemmekeeper Solly på halvdistanse, og nykommer Stefan Moore kunne lobbe over ham til 1-3 etter å ha blitt spilt frem av navnebror Lee Moore. Altså 3-1 til pause, men det kunne faktisk like gjerne stått 6-0, og hjemmelaget skulle muligens også hatt et straffespark.

Etter å ha spandert en pint på min lokale venn stilte vi oss på den mer nøkterne «ståplassen» bak den nærmeste målet. Leamington-folket hadde håp om at det sene målet rett før pause ville gi The Brakes en vitamininnsprøytning før andre omgang. Men det var igjen Stourbridge som fortsatte som de hadde gjort i første omgang. Et susende skudd fra Canavan ble reddet flott av Cooper, mens Billingham brant en kjempesjanse ved å skyte utenfor alene med keeper. Hjemmelaget ble nesten straffet for missene, men en heading fra gjestenes kaptein Hood ble på vanvittig vis reddet av Solly. Og da Billingham omsider satt inn 4-1 etter å ha blitt spilt gjennom, var det nok spikeren i kista med kvarteret igjen. Frustrerte Leamington-spillere protesterte vilt og mente det var en soleklar offside, men uansett offside eller ikke er det ikke til å komme utenom at Leamingtons forsvarsspill store deler av kampen var direkte sjokkerende. Men Stourbridge var da også meget gode, og leverte en fantastisk forestilling de færreste hadde drømt om.

Gjestene virket nå fullstendig resignert, og Luke Benbow satt etter 80 minutter kronen på verket med 5-1 etter mer håpløst forsvarsspill og en flott avslutning. Helt på tampen kunne det til og med stått 6-1 etter at Leon Broadhurst traff aluminiumen med en heading. Men da dommeren blåste av med 5-1 som sluttresultat, var det til stående applaus fra hjemmefans og nøytrale blant de 667 fremmøtte betalende. Både jeg og min kompanjong hadde tippet enda høyere tall og sesongbeste (som hittil er 743 mot St. Neots), men uansett slett ikke ille.

Tilbake på plass utenfor klubbhuset ble det med en pint før min lokale venn måtte trekke seg tilbake, mens jeg trakk inn i klubbhuset for å ta en kikk på interessante bilder og memorabilia på veggene. Og etterhvert kom jeg i prat med en person fra klubbledelsen som insisterte på å introdusere meg for formann Andy Pountney, som tilsynelatende nektet å tro at jeg kom fra Norge og igjen ville introdusere meg for manager Gary Hackett og en rekke andre. Det var en meget trivelig gjeng, og Pountney virket ikke av typen som spyttet i glasset.

Jeg ble værende der mye lengre enn planlagt, og ble invitert med da denne gjengen hadde tenkt seg videre ut på byen. Jeg ante ikke hvor vi kjørte, men fant ut at bestemmelsesstedet var puben The Mitre, som jeg hadde passert på vei til kampen. Der ble jeg overrakt en Ulster-pin av mannen som tidligere hadde betjent meg i klubbsjappa; Jim McComish. Mannen som ble kalt Ulster Jim viste seg å være en staut lojalist, og vi kom godt overens slik jeg også gjorde meg Pountney, Hackett og de andre.

Minnene fra kvelden der i Stourbridge blir mer og mer tåkete jo lenger ut på kvelden vi kom, men jeg husker at formann Pountney på spørsmål om stadion-situasjonen hevde at det om det blir behov for det ikke er helt uaktuelt å bygge nytt stadion. Men på dette tidspunkt var både jeg og Pountney temmelig påseilet, så jeg ville ikke legge stort i det utsagnet.

Jeg måtte etterhvert begynne å kikke på når siste tog tilbake fra Stourbridge Town hadde avgang, da jeg jo dessverre måtte forlate det lystige laget og komme meg inn til Birmingham. Jeg fikk ikke lov til å dra før Pountney hadde kjøpt en siste pint til meg, samt fått meg til å love å komme tilbake . Og han beordret Ulster Jim til å følge meg ned til togstasjonen for å sørge for at jeg fant frem.

Like etter 22.30 tok jeg den lille turen ut til Stourbridge Junction og byttet til tog inn til Birmingham Moor Street, og falt for fristelsen til å legge fra meg posen på hotellet og besøke nattklubben Reflex et steinkast unna. Der ble en time eller to tilbragt, før jeg fikk kjøpt meg noe nattmat i en burgersjappe og trakk meg tilbake mens festen fortsatt var i full sving på Reflex.

 

Ground 98:
Stourbridge – Leamington 5-1 (3-1)
Southern League Premier Division
War Memorial Athletic Ground, 5 January
1-0 Jordan Fitzpatrick (12)
2-0 Ben Billingham (20)
3-0 Sean Evans (35)
3-1 Stefan Moore (45)
4-1 Ben Billingham (75)
5-1 Luke Benbow (80)
Att: 667
Admission: £10
Programme: £2

 

Dag 11: Søndag 06.01.2013 Hjemreise
Det var tid for hjemreise, selv om jeg aldri så gjerne skulle blitt lenger. Så etter å ha gått til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper, satt jeg meg på toget ned til London Euston. Fordypet i Non League Papers kampreferater og tabeller gikk turen raskt, og selv tube-reisen fra Euston Square til Paddington var overraskende behagelig. Etter at Heathrow Express-toget hadde droppet meg på Heathrow fikk jeg sjekket inn og inntatt en bedre middag på flyplasspuben The Bridge, der British beef and Suffolk ale pie ble skylt ned med et par flasker j2o. Denne gangen var flyet hjem i hvert fall i rute, til tross for forsinkelser inn til Heathrow. Og vel hjemme i Norge rakk jeg 22.10 bussen fra Gardermoen med god margin, slik at min mor kunne plukke meg opp på Korsegården. Og sannelig hadde hun ikke med seg noe mat til meg, siden hun visste jeg kom hjem til tomt kjøleskap. Mødre er sannelig omtenksomme!
Alt i alt en flott tur, der besøket i Stourbridge uten tvil blir stående som høydepunktet. Den største nedturen var de avlyste kampene, og da spesielt kampen på Worcester Citys fantastiske St. George’s Lane. Jeg hadde allerede før jeg var hjemme i Norge begynt å vurdere mulighetene for en retur for å få med denne før den forsvinner for godt etter sesongen, og har nå begynt å se på konkrete planer ved to forskjellige anledninger: En langhelg i februar kombinert med en mulig konsert i London. Og en påsketur der jeg ser muligheter for å få med både Worcester City, Clapton, og en arrangert groundhop i NCEL. Fingers crossed!

 

 



 

Dag 6: Tirsdag 01.01.2013 Clevedon Town – Bridgwater Town og Keynsham Town – Calne Town

Det første som slo meg da jeg våknet var å sjekke internett for å finne ut hva status var for dagens kamper. Planen var å se Clevedon Town – Bridgwater Town klokka 13.00, for deretter å haste rundt en mil for å se Weston-Super-Mare – Bath City klokka 15.00. Dagen skulle avsluttes med en av to kamper i Western League: enten Hallen – Bishop Sutton (kl 19.30) eller Winterbourne United – Radstock Town (kl 19.45). På internett kunne jeg se at Clevedon Town og Weston-Super-Mare kunne rapportere om at baneinspeksjonene endte med tommelen opp for kamp begge steder. Winterbourne United hadde imidlertid allerede avlyst sin kamp, og dermed ville det eventuelt tur til Hallen. Sistnevnte hadde midlertid ingen info på sin hjemmeside, og ingen tok telefonen. Så litt før klokka 12 ble jeg kjørt ned til Clevedon av min venninne som hadde tilbudt seg å være min sjåfør for dagen.

Da vi svingte inn på Davis Lane var det tydelig at Hand Stadium ikke akkurat ligger sentralt plassert i Clevedon, og på den gjørmete og hullete veien havnet vi bak en hestetransport som skulle til hestesenteret ved siden av anlegget. Vel fremme tok jeg foreløpig farvel med min venninne som heller ville benytte anledningen til å shoppe i Clevedon, og betalte jeg meg inn med £10 som inkluderte program. Deretter fant jeg veien til klubbsjappa for å sikre meg turens første skjerf til samlingen, før jeg tok en runde rundt det ganske moderne anlegget for å ta noen bilder.

Jeg endte opp på ståtribunen bak det bortre målet, men lukta av gjødsel fra jordene bak gjorde at jeg raskt flyttet meg til ståtribunen på bortre langside. Her kunne jeg attpåtil nyte en sjelden stund i solveggen, men da kampen startet ble det fort slitsomt å stå der å myse mot sola, og jeg endte dermed opp bak målet nærmest inngangen. Det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt meg videre til Weston-Super-Mare, og jeg kom i snakk med en eldre lokal groundhopper som fant det ustyrtelig festlig at hans etternavn var Hopper. Han og hans ledsagere hadde som meg tenkt seg til Weston etter kamp, med en Western League kamp senere på kvelden. Han kunne fortelle at han aldri hadde sett banen på Hand Stadium i så dårlig forfatning, men det var ingen tvil at banemannskapet hadde gjort en kjempejobb for å i det hele tatt få den spilleklar.

Clevedon Town og Bridgwater Town var før denne kampen tabellnaboer i Southern League Division One South & West, med ett poengs forsprang til hjemmelaget (selv om Bridgwater imidertid hadde hele fem kamper tilgode på sitt vertskap for dagen). Begge lag forsøkte spille fin fotball fra start på det vanskelige underlaget, men det var åpenbart ikke enkelt. Clevedon Town var det beste laget i en første omgang som var langt fra det beste jeg har beskuet. Rundt 20 minutter var spilt da Dave Stone kunne gitt Seasiders ledelsen. Gjestenes keeper Luke Purnell kunne ikke gjøre noe, men skuddet suste også like over tverrliggeren. De fem siste minuttene før pause ble det endelig litt liv i kampen, og Bridgwater Town hadde faktisk sin første sjanse et par minutter senere da Joe McLaughlin sendte i vei et skudd som så ut til å ha retning mot nettmaskene bak keeper Lee Matthews. Men forsvarer Jordan Walker fikk kastet seg frem og blokkert til corner. Istedet var det hjemmelaget som fullt fortjent tok ledelsen i neste angrep. Aron Robbins hadde et flott raid på den ene kanten, driblet av en forsvarer, skar inn i feltet, fintet bort ytterligere en forsvarer og styrte ballen i bortre hjørnet til 1-0 ledelse! Kort etter blåste dommeren av for pause, og jeg gikk for å innta dagens første pint.

Det måtte gjøres ved å gå ut porten og ut på parkeringsplassen og inn i klubbhusets bar derfra. Der fikk jeg høre hvordan rivaliseringen mellom Clevedon Town og Weston-Super-Mare tidligere var meget heftig, og at man de siste årene også har sett en rivalisering med nettopp Bridgwater Town, som heller ikke de hører hjemme spesielt langt unna. En supporter var overrasket over at det ikke var delt ut et eneste kort i et oppgjør der han påsto at det de seneste sesongene hadde haglet med gule og røde kort, knallharde dueller og taklinger, og til og med beinbrudd!

Da jeg kom ut igjen kunne Mr. Hopper fortelle at de nettopp hadde annonsert over høyttaleranlegget at Weston-Super-Mare – Bath City hadde blitt avlyst etter at dommeren hadde kommet og forlangt en ny baneinspeksjon. Dette var nyheter jeg absolutt ikke hadde ønsket meg! Nå spøkte det for en kamp kl 15.00. En kikk på internett kunne heller ikke kaste lys over situasjonen i Hallen, og selv om den ikke var markert som avlyst på mitoo eller Western Leagues hjemmeside, var det ingen som tok telefonen for å bekrefte dette. Jeg vurderte raskt Taunton, der jeg nok kunne få med meg 2/3 av kampen – og de garvede traverne mente dette slett ikke var noe dårlig valg. Mr. Hopper foreslo dessuten Keynsham Town i Western League Division One – i Bristols utkant mot Bath, og dermed på vei tilbake til min venninne. Da jeg ble fortalt at de i tillegg hadde 3G dekke, valgte jeg å sette kursen dit ved kampslutt. da dette minsket sjansen for avlysning. Samtidig fant jeg ut at Hallen-Bishop Sutton nå sto som postponed på mitoo, og dermed var jeg også uten kveldskamp. Jeg forbannet været de siste dagene idet spillerne igjen sparket i gang kampen.

I motsetning til i første omgang var det et bestemt Bridgwater Town som tok kontroll fra start, og etter 51 minutter fikk de uttelling. Ross Macnab crosset inn i feltet, og ballen landet i føttene på Tim Legg som kun hadde å sette frem foten og styre inn utligning 1-1. Etter dette fikk de 154 betalende tilskuerne se mest midtbanekrig, med spillere som så mer og mer slitne ut på en svært tung bane. Vertene hadde sjanser ved Clayton Fortune og Aron Robbins, mens gjestene hadde muligheter ved Jon Vance og Joe McLaughlin. Helt på tampen holdt «Man of the Match» Aron Robbins på å sikre hjemmeseier med en deilig stupheading, men en glimrende redning sørget for poengdeling da dommeren kort etter blåste av.

 

Ground 94:
Clevedon Town – Bridgwater Town 1-1 (1-0)
Southern League Division One South & West
Hand Stadium, 1 January 2013
1-0 Aron Robins (43)
1-1 Tim Legg (55)
Att: 154
Admission: £10
Program: Included

******

 

Jeg hastet ut porten og fant frem til min venninnes bil. Hun sa seg straks villig til å kjøre til Keynsham i stedet for Weston, der min opprinnelige planlagte kamp Weston-Super-Mare – Bath City var blant de mange som hadde blitt avlyst grunnet den vanvittige mengden regn. Jeg visste at vi ikke hadde den minste mulighet til å rekke avspark i Keynsham, men ble likevel sittende å kikke på klokka som gikk så altfor fort. Omsider dukket anlegget Crown Field opp på venstre hånd, og vi svingte inn på parkeringsplassen slik at jeg kunne hoppe ut før hun satt kursen mot en teppeforhandler i nærheten. I bua ved telleapparatet fikk jeg knakket på ruta og vekket vedkommende som satt der inne, slik at jeg kunne avlevere mine £5 for inngang samt £1 for et program. Det var nettopp passert 20 minutter spilt av oppgjøret Keynsham Town – Calne Town, og jeg ble fortalt at jeg ikke hadde gått glipp av noen verdens ting. Og den havle første omgangen jeg så vitnet virkelig om en tam forestilling. Ved pause fant jeg ut at ingen av keeperne hadde så mye som vært borti ballen med hanskene, annet enn ved et par anledninger å plassere den på femmeteren for utspill!! Det ble spekulert i om spillerne rett og slett hadde festet for hardt kvelden før (nyttårsaften) da begge lag virket trøtte, slappe og trege. Dette kunne da kun bli bedre i andre omgang!

Anlegget består hovedsakelig av en hovedtribune med delvis ståplasser og delvis sittetribune. Det er i denne hovedtribunen at garderober og andre fasiliteter befinner seg. Inkludert klubbhusets bar, som hadde inngang direkte fra tribunen og som viste oppdateringer fra den engelske fotballrunden på TV-skjermen. Med dagens andre pint i hånden (denne gang Thatcher’s Gold) konstaterte jeg at Reading tok ledelsen mot Spurs, men at det dessverre ikke varte. De lokale skrøt av 3G-dekket som for andre eller tredje gang i løpet av kort tid sørget for at deres hjemmekamp var den eneste i deres liga som «overlevde» værgudenes herjinger. Jeg må også innrømme at den så flott ut alt regnet til tross, og dette var andre gang på få dager jeg med selvsyn kunne konstatere fordelene ved dette. Men så var det denne konservative tradisjonalisten i meg da..
En kikk i programmet avslørte at gjestende Calne Town befant seg på 5. plass på tabellen, men hele 11 poeng bak ledende Hengrove Athletic. Keynsham Town på sin side lå nede på 12. plass ytterligere 7 poeng bak, og med to kamper mer spilt. Vertene hadde også fått en poengstraff på 3 poeng etter å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i hjemmeseieren over Shrewton United i september.

Jeg ville høre litt mer om Keynsham Town, men ble plutselig oppmerksom på en person i Reading-lue og matchende skjerf. Han ble som meg noe overrasket over å støte på en Reading-supporter her, men han kunne fortelle at han bodde der og ofte var på Keynsham Towns kamper. Vel og merke når han ikke var i Reading-området for å spille bordtennis for en av bordtennisklubbene der, noe han fortsatt la ut om da spillerne kom tilbake på banen. En ny cider ble kjøpt og bragt med ut på tribunen der jeg satt meg med den lokale Reading-supporter og hans ledsagere (en av de en Larkhall Athletic supporter), som kunne fortelle litt mer om non-league fotballen i området. Eventuelt opprykk til Western Leagues Premier Division var med tabellsituasjonen ikke noe tema, men de kunne fortelle at Keynsham tidligere har vært der oppe og rykket ned derfra så sent som for noen år siden. Samtidig mente de at konkurransen i Western League har tilspisset seg de siste sesongene, og det var ganske interessant å høre. Et lag som Cadbury Heath har jo for eksempel tatt ligaens øverste nivå med storm som nyopprykket lag.

Spesielt gjestene fra Wiltshire hadde tydeligvis våknet litt i pausen, for det var langt friskere takter fra start av. Keeperne fikk om ikke annet litt mer trim, men de avslutningene som virket farlige gikk fortsatt like utenfor. Men omsider fikk bortelaget uttelling etter et frispark fra rundt 25 meter. Kyle Rigley sendte ballen over på bakre stolpe, der Greg Tindle halvveis bommet på ballen. Det var likevel nok til at hjemme-keeper Lionel Fear fomlet ballen såpass at Tindle kunne dytte inn ledermålet. 0-1 etter 73 minutter. Nå våknet Keynsham Town noe, og presset mer fremover på banen. Men Calne-forsvaret virket å ha kontroll på det som kom, og keeperen Steve Allison ryddet også opp i et par sjanser. Dermed kunne de 50 tilskuerne konstatere at det endte med 0-1 bortesiger, og undertegnede tok en siste pint i baren mens jeg avtalte henting et kvarters tid senere.

Jeg tok farvel med Crown Field og foreslo å spandere en pubmiddag på min venninne. Dermed ble det en fortreffelig Aberdeen Angus Steak på en pub i nærheten, og cider ble byttet ut med j2o. Etter en lang dag var vi begge slitne da vi omsider kom hjem til henne igjen, og mens hun tok kvelden idet Match of the Day kom på skjermen, bestemte jeg meg selv for hvertfall å se til bildene fra Readings tap på White Hart Lane ble vist…selvsagt nest sist av alle kampene. Og jeg hadde en tidlig start dagen etter.

 

Ground 95:
Keynsham Town – Calne Town 0-1 (0-0)
Western League Division One
Crown Field, 1 January 2013
0-1 Greg Tindle (73)
Att: 50
Admission: £5
Programme: £1

 

 

Dag 7: Onsdag 02.01.2013 Radford – Holbrook Sports

Jeg var tidlig oppe og ble etter en dusj servert deilig engelsk frokost, før vi omsider satt kursen mot Bristol Parkway. Min venninne slapp meg av der på vei til jobb med £30 i bensinpenger som takk for sjåførgjerningen under min visitt. Jeg hadde tid til å raske med meg en avis før jeg satt meg på 08.39 toget og studerte fotballresultatene fra dagen før. Etter igjen å ha byttet på Birmingham New Street var jeg på vei mot Nottingham, der jeg ankom i 11.30-tiden. Da jeg uansett skulle benytte meg av Nottingham-trikken i forbindelse med min planlagte kamp senere på dagen, hoppet jeg på trikken og betalte £3,50 for en dagsbillett. Allerede på første stopp, Lace Market, hoppet jeg av og befant meg omtrent rett utenfor Ibis-hotellet jeg hadde booket for natten.
Etter å ha sjekket inn forsøkte jeg uten hell å finne informasjon vedrørende kveldens kamper, og hvorvidt de var i fare for avlysninger eller ikke. Planen var å se Radford – Holbrook Sports i East Midlands Counties League, men jeg hadde også et par backup-kamper i tilfelle. En av disse var det meget interessante toppoppgjøret i samme liga mellom Barrow Town og Borrowash Victoria, som på en måte var mer fristende. Men jeg var meget usikker på følgende av regnværet der nede i Barrow-upon-Soar, hvor Barrow Town spiller rett ved elven Soars bredder. I verste fall hadde jeg også et alternativ i Conference-kampen Tamworth – Nuneaton.

Jeg forlot hotellet for å ta en kikk rundt i Nottingham, der jeg ikke hadde vært på en stund. Jeg gikk til fots inn i sentrum og fikk tatt en kikk på statuen av manager-legenden Brian Clough, før jeg vendte snuta mot Englands eldste pub. Puben ved navn Ye Olde Trip To Jerusalem, med deler som rett og slett er delvis hugget ut av fjellet under Nottingham Castle, skal ha vært skjenkested så tidlig som i 1189. Og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg måtte smake på varene. Men etter et kjapt glass var jeg igjen på farten, spaserende ned forbi togstasjonen og ned mot Trent Bridge. Like før denne gikk tok jeg en avstikker for å ta en nærmere kikk på Meadow Lane, hjemmebanen til verdens eldste ligaklubb, Notts County. Derfra gikk turen videre over Lady Bay Bridge, over til den andre siden av elven Trent, og forbi Nottingham Forests hjemmebane City Ground.

På vei tilbake valgte jeg å stoppe innom Hooters for å unne meg et eminent burgermåltid servert av lettkledde skjønnheter, men som også kostet flesk. Etter en lang spasertur rundt i Nottingham bar det tilbake til hotellet for å ta en dusj og skifte før jeg måtte ta en beslutning på hva jeg skulle gjøre. Forsatt ingen informasjon på nettet og ingen som svarte på telefonen hos Radford. Jeg ble liggende på sengen og kikke litt på det underholdende spørreprogrammet Pointless mens jeg avventet.

Det nærmet seg tidspunktet hvor jeg måtte hoppe på toget om jeg skulle se Barrow Town eller Tamworth. Og da jeg for femte gang prøvde å oppnå telefonisk kontakt med Radford, bestemte jeg meg for at om de nå ikke svarte, ville jeg satse alt på ett kort og gå ut fra at Radford-kampen ble spilt. Men denne gangen svarte en mannsperson i andre enden, og han kunne bekrefte at det etter nøye vurdering tidligere på dagen hadde blitt bestemt at kampen ville bli spilt. Dermed satt jeg meg ikke lenge etter på trikken mot Hucknall, og ble med denne til holdeplassen Beaconsfield Street. Der hoppet jeg av og orienterte meg ved hjelp av mitt utprintede kart gjennom det beryktede Hyson Green-området av Nottingham. Etter snaue fem minutter svingte jeg inn Selhurst Street og fant inngangen til Radfords hjemmebane med samme navn.

En person i porten bekreftet at de hadde åpnet, og jeg betalte £5 for inngang pluss £1 for et program. Selv med en snau time til kampstart var det allerede rundt 10 personer i den lille baren, og den eldre karen bak baren solgte meg en kald Strongbow på boks. Jeg tok raskt en tur rundt det lille anlegget, hvis fasiliteter først og fremt var å finne bak det nærmeste målet. Der finner man klubbhuset og stå- og sittetribuner (med søyler malt i lagets lilla og lyseblå farger annenhver gang) bortover mot den bortre langsiden, som ikke huser stort annet enn laglederbenkene. Den nærmeste langsiden derimot kunne hvertfall by på tak over hodet for noen av de stående tilskuerne som måtte befinne seg her. Bak det bortre målet var det absolutt ingenting, annet enn en liten gressvoll, et nett, og boligbebyggelse lenger bak. Tilbake i baren fikk jeg overtalt bartenderen til å selge meg Radford-skjerfet som hang over baren, samtidig som han fisket nok en kald Strongbow ut av kjøleskapet.

Det ble stor oppstandelse og undring da de fant ut at jeg hadde tatt turen fra Norge for å se dagens kamp, og formann Bob Thomas ble tilkalt for å hilse på. Han hadde selv spilt for klubben, sammen med en av de andre i ledelsen. De ga nå en inngående og velkommen innføring i temaer som Radford FC, East Midlands Counties League, og den lokale fotballen generelt. Han kunne fortelle at de hadde en haug av lokale lag å velge mellom når rivaler skulle utpekes. Men gang på gang trakk han frem Basford United som er et topplag i denne ligaen, og som visstnok har en god del penger. En annen klubb som ble nevnt var NCEL-klubben Arnold Town, og formann Thomas skjøt da inn at de visstnok skal være i store økonomiske problemer, og at man frykter for klubbens fremtid. Dette penset samtalen over på temaet kriserammede klubber, og jeg lurte på om det hadde vært en trykkfeil da jeg leste i avisen at Hucknall Town hadde tapt hele 0-13 mot Loughborough Dynamo. Det kunne de fortelle at det ikke var, men at klubben ved trikkelinjens nordlige endepunkt var i full oppløsning og kun hadde stilt med 8 spillere! De mente at det er såpass alvorlig at de i første rekke nå visstnok kun konsentrerer seg om å klare å fullføre sesongen, som fort kan vise seg å bli klubbens siste.

Om Radford er det for øvrig det å fortelle at klubben i engelsk fotballsammenheng er ganske ung; stiftet i 1964 som Manlove & Alliots. Etter at firmaet som ga de navnet flyttet til Skottland noen år senere, byttet de navn til Radford Olympic og ble den første engelske amatørklubb som fikk tillatelse til å bære reklame på draktene. Klubben byttet til såkalt Saturday football og tok plass i East Midlands Regional League og senere Central Midlands League, der Olympic-delen av navnet ble droppet i 1987. Og de var altså en av klubbene som tok et steg opp og tok plass i den nye step 6-ligaen East Midlands Counties League da denne ble stiftet i 2008.

Det nærmet seg avspark, og det var en nokså tung matte også her. Det var kanskje medvirkende til at spillet var alt annet enn imponerende i starten av kampen. Men det var ikke gått altfor mange minuttene før en av bortespiller dro fordel av passivt forsvarsspill ved å fra sin kant storme inn i feltet og avlsutte i bortre hjørnet til 0-1. Radford virket totalt tafatte, og mesteparten av spillet foregikk på deres halvdel av banen. Gjestene presset på, mens Radford klarerte ved å forsøke å mæle ballen så langt de kunne oppover banen, der Holbrook Sports’ forsvar fanget opp ballen og kunne starte et nytt angrep. Jeg reflekterte over at det nok er en god grunn til at Radford ligger der de ligger på tabellen (tredje sist), selv om gjestene også befant seg på nedre halvdel (dog med en del kamper tilgode), og snart lå ballen i nettet bak hjemmelagets keeper for andre gang. Holbrook Sports puttet på et tredje mål før dommeren blåste for pause på stillingen 0-3, og det var på tide med en ny boks Strongbow i baren.

Hjemmefolket var alt annet enn imponert, men jeg ble fortalt at laget denne sesongen hadde hatt store utfordringer. Så sent som i sommer sto de uten en eneste spiller etter at hele trenerteamet forlot klubben etterfulgt av samtlige spillere!! I så måte var de forberedt på at dette ville bli en tung sesong. På spørsmål om klubben ved en senere anledning ville være interessert i et opprykk til eksempelvis Northern Counties East League eller om de var fornøyd med en tilværelse på step 6, svarte ledelsen at de ikke var fremmed for et eventuelt opprykk om klubben var klar for det. Men de var slett ikke sikre på at det ville bli NCEL, da det ville være i det sydlige geografiske grenseland for den step 5-ligaen. Nottingham ligger i et slags grenseland mellom Midland Football Alliance, NCEL og United Counties League. Man jo har jo Arnold Town og enda sydligere Long Eaton i NCEL, men dette er en liga dominert av bortekamper i Yorkshire. Den kabalen vil de imidlertid ikke måtte finne ut av riktig ennå.

Men det Radford-laget som inntok banen for andre omgang fikk meg til å undres hvor det var blitt av hjemmelaget fra de første 45 minuttene. De gikk nemlig rett i strupen på Holbrook Sports, og var totalt ugjenkjennelige der de presset på og rullet opp sjanse etter sjanse. Før minuttet var spilt smalt ballen i tverrliggeren, og i det påfølgende angrepet var det kun en flott parade av keeperen som hindret scoring for Radford. Etter corneren som fulgte satt hjemmelagets Jahrad Russell inn reduseringen til 1-3, og den utrolige forvandlingen hadde bragt nytt liv i kampen. Radford burde redusert ytterligere noen minutter senere, men igjen var tverrliggeren i veien. Fra min posisjon på langsiden ute på 20 meter, så det også ut som om Radford ble snytt for et straffespark da en av deres spillere ble hindret og dratt i trøya så han mistet balansen i avslutningsøyeblikket. Borte-keeperen var nå en travel mann, og måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere redusering. Men plutselig fikk gjestene fra Derbyshire muligheten de ventet på, og deres kontring førte til klabb og babb foran målet. Noe uheldig klarerte en Radford-spiller ballen i en lagkamerat, og gjestenes spiss kastet seg frem og pirket inn 1-4. Nå gikk noe av lufta ut av Radford, og selv om de fortsatt dominerte var gjestene mer med på notene. Men etter at et par gode Radford-angrep endte resultatløst, begynte man tilsynelatende å vente på sluttsignalet. Og da Holbrook Sports fikk et heldig femte mål, var det den siste spikeren i kista. Linjemannen som opererte på denne siden var forøvrig stadig i passiar med oss som befant oss ved sidelinjen mens ballen var ute av spill. Etter at de 55 tilskuerne hadde sett dommeren blåse for full tid med 1-5 som sluttresultat, kunne da også noen av de lokale fortelle at han hadde for vane å nettopp gjøre det – mens den andre linjemannen hadde for vane å kalle til seg dommeren ved hver minste ting. Det var tydelig at de var vant med å se den samme dommertrioen igjen og igjen.

Inne i baren forhørte jeg meg litt om hvordan man så på toppstriden i ECML denne sesongen. De fleste mente at Barrow Town var den store favoritten til tittelen og eventuelt opprykk, med hardest konkurranse fra Basford og Borrowash Victoria. Barrow Town sto med imponerende 16-2-0 før denne kveldens kamper, og tok imot nettopp Borrowash Victoria til dyst mens jeg beskuet kampen på Selhurst Street. Der gikk Barrow Town på sesongens første tap med 0-1, og det tetter seg til i toppen. Etter en forfriskning i baren ønsket jeg Radford folket lykke til, takket for meg, og gikk for å oppsøke trikkeholdeplassen Hyson Green Market rett nede i veien. Jeg kunne se det kom en trikk bak med og satt opp farten slik at jeg rakk frem til holdeplassen akkurat idet den stoppet der. Jeg hoppet av på Lace Market og gikk til innkjøp av noe munngodt før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet.

 

Ground 96:
Radford – Holbrook Sports 1-5 (0-3)
East Midlands Counties League Premier Division
Selhurst Street, 2 January 2013
0-1
0-2
0-3
1-3 Jahrad Russell
1-4
1-5
Att: 55
Admission: £5
Programme: £1

 

Dag 8: Torsdag 03.01.2013: Fotballfri i Cambridge

Jeg kunne unne meg litt ekstra søvn igjen, og sjekket ikke ut før klokka 12. Jeg fikk sette igjen bagen for litt vandring og handling rundt i det fortsatt meget travle Nottingham sentrum. Etter å ha hentet bagen igjen, satt jeg kursen mot Nottingham stasjon og hoppet etterhvert på 15.34 toget mot Norwich. Like før jeg hoppet av for å bytte tog i Ely, kunne jeg se ut av vinduet hvordan regnet hadde ført til voldsom flom. Høyspentmaster sto ute i en innsjø, mens trærne rundt kun hadde toppen av trekronene over vannet. Etter togbytte i Ely tok jeg fatt på siste etappe til Cambridge, der jeg tok en taxi til en venninne jeg hadde lovet å besøke.
Vi hadde en trivelig kveld med en deilig middag på den lokale puben Carlton Arms før vi trakk oss tilbake.

 

 

 



 

Dag 1: Torsdag 27.12.2012 Cleethorpes Town – Grimsby Borough

I lengre tid hadde jeg planlagt den etterhvert årlige turen over til England i romjuls/nyttårs-perioden, og etter møysommelig gjennomgang av terminlister og uttallige vurderinger (og ikke minst etter å ha avventet omberammet kamptidspunkt for flere kamper) falt omsider brikkene på plass i et puslespill jeg måtte si meg nokså tilfreds med. Min store bekymring var nå det våte været i England, som hadde ført til avlysninger av bortimot alt som var av kamper i hele landet over de siste par rundene før min avreise.
Min mor tilbød seg å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på Korsgården på E6, og hentet meg klokka 04.15 tidlig på morgenen. Snaue to timers søvn ble det på flyet til Manchester, før jeg etterhvert unnet meg litt mer søvn på toget derfra mot Cleethorpes. En gammel kjenning fra den gamle engelske Oslo-puben Belfry skulle tilbringe jula med famile hjemme i Grimsby, og hadde tatt kontakt da han så min reiseplan. Nå hadde han imidlertid måttet melde pass grunnet familiære forpliktelser. Jeg ba ham ta kontakt dersom det skulle bli forandring i planene eller han bare følte for en pint eller to. Og idet jeg var i ferd med å hoppe av toget på stasjonen Grimsby Town, fikk jeg tekstmelding om at han var på vei til The County Hotel der jeg hadde booket rom for natten. Det er en pub med hotellvirksomhet i andre etasje, beliggende rett ved stasjonen. Og jeg hadde ikke før tatt min første slurk av pinten med Strongbow før Mark kom inn døra. En pint senere fikk jeg omsider surret meg til å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen på mitt rom for natten.
Dette ble fulgt opp med pints i en eller to andre sentrums-puber, før turen gikk til stasjonens nærmeste nabo – Wetherspoons-puben Yarborough Hotel, for å få litt vomfyll før kamp. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons og jeg benyttet anledningen til å prøve deres nye rett; “The Flaming Dragon Curry”. Mark hadde nå bestemt seg for å bli med på kamp, og hadde likevel fått klarsignal til dette av kona. Dermed hoppet vi inn i en taxi og beordret drosjekusken i retning av «The Bradley pitches», som det heter på folkemunne.

The Bradley Football Development Centre, Bradley Community Stadium, Grimsby Community Stadium…kjært barn har mange navn. Det er uansett den tredje sesongen Grimsby Borough spiller på sitt nye stadion (etter å ha spilt sine hjemmekamper hos Brigg Town de tre sesongene før det), men ved mitt besøk var de offisielt bortelag på eget stadion! Det var nemlig duket for lokalderby mot Cleethorpes Town, som før denne sesongen flyttet inn som likestilt leietaker på Bradley Community Stadium. Etter at denne banedelingen var et faktum har den angivelig blitt en quiz-favoritt, da man nå har Grimsby Town som spiller i Cleethorpes mens Cleethorpes Town spiller i Grimsby.

Vi betalte £3 hver for inngang og ytterligere £1 for et program. Det var dessverre såpass mørkt at det var vanskelig å få tatt noen tilfredsstillende bilder av anlegget med min mobiltelefon, og vi fant i stedet raskt frem til klubbhusets bar. Jeg kan dog fortelle at jeg umiddelbart fikk assosiasjoner til Runcorn Linnets hva anlegget gjelder, selv om fasilitene for publikum var langt bedre her i Grimsby. De benyttet vi oss av ved å ta den siste oppladningen i baren.

Begge klubbene er unge klubber. Cleethorpes Town ble under navnet Lincolnshire Soccer School (hvorfor skal også briter på død og liv begynne bruke den grusomme betegnelsen soccer??) stiftet i 1998 av den gamle spilleren Tommy Watson, med fortid i bådd Grimsby Town og Hull City. Forrige sesong vant de Lincolnshire League, som ikke er offiselt «medlem» av den engelske fotballpyramiden og dermed ikke noen feeder-liga i den forstand. Likevel har lag derfra i de seneste år tatt turen opp i ligaer som United Counties League og Central Midlands League. Og etter ligatittelen forrige sesong, fikk de innvilget sin søknad om opptak til Northern Counties East League, der de tok plass i Division One.
Enda yngre er faktisk Grimsby Borough, som så sent sm i 2003 ble stiftet av 7 karer som møttes på en pub i Louth. Til tross for en middelmådig sesong i Central Midlands League ble de i 2008 invitert til å ta plass i Northern Counties East League, og de har således lenger fartstid i denne ligaen enn Cleethorpes Town. Men det er likevel sistnevnte som ligger klart best an, ved å ha blandet seg inn i den absolutte tetstriden i sin debutsesong i NCEL. På spørsmål om klubbens ambisjoner kunne en person som viste seg å være Cleethorpes Towns formann (og en overraskende ung sådan) fortelle at de eventuelt vil ta seg oppover i systemet så høyt de kan. Ellers håpet man at det ville kunne utvikle seg til å bli en skikkelig rivalisering melllom Cleethorpes Town og Grimsby Borough. Det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen ble vunnet 2-0 av Cleethorpes Town foran 463 tilskuere, mens 320 tilskuere så det samme laget vinne 3-2 i Lincolnshire Senior Trophy i oktober.

Det nærmet seg avspark, og vi tok plass på langsiden, på høyde med den ene 16-meteren. 373 betalende tilskuere så en frisk start, der ingen av lagene la noe imellom i taklingene. Men da Borough-keeper Liam Higton felte en Town-spiller på vei gjennom resulterte det i straffespark til dagens hjemmelag. Tim Lowe sendte keeperen motsatt vei, og Cleethorpes-laget ledet 1-0 etter 24 minutter. Fem minutter senere var det klabb og babb foran Borough-målet, og ballen havnet hos Marc Cooper som doblet ledelsen. Rett før pause fikk imidlertid «The Wilderness Boys» sin redusering. En kort corner ga for en gangs skyld uttelling da ex-Grimsby Town spiller Andy Taylor kombinerte med Josh Fuller, og sistnevnte skjøt i mål nede i nærmeste hjørne.

Pausen ble brukt til å foreta en ny prøvesmaking av Strongbows pærevariant, og dette førte til at vi ikke fikk det med oss da Steve Davis headet inn et frispark og sørget for 2-2 med kun et par minutter spilt av andre omgang. Men vi fikk da hvertfall delvis med oss jubelscenene idet vi kom ut igjen. Men var det ikke Cleethorpes Town som jublet?? Joda, de hadde gjenintatt ledelsen med 3-2 direkte fra avspark, med Jack Debnam målscorer mot gamle lagkamerater. Sånn kan det gå når man henger igjen i baren.. Det begynte nå å bli temmelig ampert, og etter en episode med knuffing ble Town redusert til 10 menn da Tim Lowe fikk to gule i løpet av få sekunder. Det første for å ha dyttet motspilleren (som også så gult), og det andre for deretter å skjelle ut dommeren etter noter. Det varte imidlertid ikke lenge før dette ble jevnet ut da også Borough-kaptein Shaun Baker fikk sitt andre gule. Med kun et par minutter igjen ble Borough igjen straffet av en tidligere lagkamerat da Jack Richardson satt inn 4-2. Og da Borough satset hodeløst fremover var det utrolig nok den tredje eks-Borough spilleren for dagen som scoret da Clee kontret, og Lee McFarland scoret alene med keeper. 5-2 og game over.

Kort etter gikk sluttsignalet, og Mark stakk umiddelbart avgårde til et fruentimmer som tydeligvis hadde begynt etterlyse ham via sms. Jeg valgte heller å ta plass ved baren, der spillere og lagledere etterhvert gjorde oss selskap. Det var tydelig at dette var et lokalderby utenom det vanlige, der selv spillerne fra de to lagene mikset som om de skulle være en stor kompisgjeng. Noen av de kunne fortelle om nivåforskjellen på Lincolnshire League og NCEL Division One, og om steget opp mente de forskjellen først og fremst er et større tempo.
Lokalet begynte omsider å tømmes, og jeg bestilte en taxi tilbake til hotellet hvor jeg tok en siste pint før jeg tok kvelden.

 

Ground 92:
Cleethorpes Town – Grimsby Borough 5-2 (2-1)
Northern Counties East League Division One
Bradley Community Stadium, 27 December 2012
1-0 Tim Lowe (pen, 24)
2-0 Marc Cooper (29)
2-1 Josh Fuller (44)
2-2 Steve Davies (48)
3-2 Jack Debnam (50)
4-2 Jack Richardson (87)
5-2 Lee McFarland (90)
Att: 373
Admission: £3
Programme: £1

 

 

Dag 2: Fredag 28.12.2012 Fotballfri i Portishead
Jeg våknet noe uggen, men etter en dusj var jeg raskt frisk og rask. Innkjøpt frokost ble inntatt på toget, og etter togbytte i Doncaster og Birmingham New Street, ankom jeg omsider Bristol Temple Meads etter snaue fire og en halv times togreise. Ved et par tidligere anledninger har jeg planlagt besøk i Bristol for å se Bristol City med min kompis Steve, men avlysninger etc har sørget for at dette har utgått. Derfor tenkte jeg benytte denne dagen med fotballfri til å besøke Steve i Portishead, der han bor. Han hadde fått sin far til å kjøre inn til Bristol for å plukke meg opp på stasjonen. Og Steve sto allerede der og ventet ved billettbarrierene da jeg kom av toget.

Turen gikk til Portishead, der vi snart la ut på en pub-til-pub-runde. Og da vi fant ut at puben The Plough hadde Skrewdriver på jukeboxen var det jo bare nødt til å bli en bra kveld. Det ble noe senere enn planlagt, og da jeg tok kvelden på Steve’s sofa i 03.30 tiden var jeg noe bekymret for min relativt tidlige avreise dagen etter.

 

 

Dag 3: Lørdag 29.12.2012 Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic

Til tross for en heftig kveld på byen i Portishead kvelden før, var formen overraskende bra da jeg våknet. Steve’s far tilbød seg å kjøre meg inn til Bristol Temple Meads slik at jeg kunne rekke 11.00 toget. Han kom for å plukke oss opp allerede før klokka 10, og kjørte en liten omvei for å vise frem Bristol-attraksjonene Clifton Suspension Bridge og skuta SS Great Britain. Etter å ha gitt Steve’s far £10 og tatt avskjed med de to, satt jeg meg på toget til Worcester med frokost fra WHSmith. På dagens meny sto oppgjøret Worcester City – Gainsborough Trinity i Conference North. Stadion-messig var besøket på fantastiske St. George’s Lane ment å bli turens høydepunkt, da dette er Worcester Citys siste sesong der før bulldozerne kommer. Rob er min eldste kompis fra Reading, men bor nå i Worcester, og han hadde vist interesse for å bli med på dagens kamp. Men jeg hadde ikke før satt meg ned på toget før jeg fikk melding fra Rob, som kunne fortelle at han hadde våknet opp til stiv kuling og øsende regn, og at kampen var avlyst. Det var meldingen jeg fryktet mest av alt denne dagen, og en telefon til Worcester City bekreftet dette. Heldigvis hadde jeg forberedt meg godt ved å lage en liste over alternative kamper med hjemmelagenes telefonnumre, men den ene etter den andre kunne opplyse om det samme: «Sorry, game is OFF. Waterlogged pitch!». Blant de som ble kontaktet var Redditch United, Alvechurch, Solihull Moors, Stourbridge og Stourport Swifts. I verste fall kunne jeg alltids tatt turen for å se Aston Villa eller Wolverhampton Wanderers, men først hadde jeg et siste ess i ermet. Noen vil kanskje vite at Sutton Coldfield Town spiller på et såkalt 3G-underlag – et tredjegenerasjons kunstgress. Dette blir faktisk mer og mer vanlig blant klubber lenger ned i non league systemet, og underlaget tåler regn langt bedre enn naturgress. Jeg hadde også lagt merke til at mens alle divisjonens øvrige kamper måtte avlyses uka før, hadde kampen på Coles Lane blitt spilt. Så jeg hadde forhåpninger om at også kampen i dag skulle kunne spilles. Og ganske riktig, på telefon til klubben ble jeg opplyst om at joda, her vil det bli spilt kamp. Jeg hadde imidlertid reservert hotell i Worcester uten avbestillingsmuligheter, og måtte innom der med bagasjen. Etter togbytte i Cheltenham Spa ankom jeg Worcester Foregate Street og kunne spasere den ikke altfor lange veien ned til Severn View Hotel, som også virket å ha pubdrift i førsteetasje som hovedgesjeft. En surrete utlending med snodig aksent fikk omsider innlosjert meg og vist meg bakdøra til bruk ved sen hjemkomst. Der de hadde lagt ut barrikade av sandsekker med tanke på den faretruende høye vannstanden i elven Severn rett på andre siden av veien.

Snart var jeg i rask gange tilbake mot Worcester Foregate Street, der jeg satt meg på toget til Birmingham. På stasjonen University skiftet jeg til toget mot Foar Oaks, og steg av på nest siste stopp; nemlig Sutton Coldfield. Med tre kvarter til kampstart og regn i lufta valgte jeg etter en kjapp røykepause å benytte meg av den eneste taxien som sto der. Taxisjåføren kunne fortelle at eieren av taxiselskapet og broren hans begge spilte fotball. De pleide begge å spille for Aston Villa, hevdet han. Jeg fikk bekreftet min mistanke da han på spørsmål fortalte at det var snakk om Stefan Moore. Han virket noe overrasket da jeg fortalte at han for tiden var storscorer på non-leagues step 3. Tilfeldigvis leste jeg dagen etter i Non League Paper at Stefan Moore hadde forlatt St. Neots Town.

Vel fremme kjørte vi rett inn på anlegget, forbi vaktene som slapp oss forbi, og inn på parkeringsplassen foran klubbhuset bak det ene målet. Der hoppet jeg ut og inntok klubbhusets bar, og en representant for klubben kunne fortelle at de riktignok hadde noen skjerf på lager et eller annet sted på anlegget. Men de hadde blitt forlagt under en opprydding/flytting for ikke lenge siden og ikke kommet til rette igjen foreløpig. Jeg gjorde kål på min cider og gikk for å slå kloa i et program. Ærlig som jeg er gjorde jeg samtidig den kombinerte vakta/programselgeren oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt mine inngangspenger. Han fikk £7 for entre samt £1.50 for et program.

Hjemmelaget med det flotte kallenavnet The Royals hadde 4 strake seire i Northern Premier League Division One South, og med 6-1-1 på de 8 siste kampene var de favoritter mot et Kidsgrove Athletic som hadde slitt i ligaen så langt.
En runde rundt anlegget ble foretatt, og det ble til og med tid til enda en kjapp Strongbow før avspark. Jeg tok plass på ståtribunen bak det bortre målet, og prøvde å unngå lekkasjene der det dryppet vann. Her hadde jeg selskap av en gruppe som åpenbart var den harde kjernen av hjemmesupporterne, og som benyttet den åpenbart avslappede holdningen på Coles Lane til å nyte en pose medbragt polsk boksøl. Coles Lane domineres noe av den litt snodige hovedtribunen på den ene langsiden. Den er opphøyd fra bakken og entres originalt nok via en trapp ved å gå inn en dør på den ene siden! Og den ser ganske høy ut i forhold til resten av proporsjonene.

Sutton gikk ut på en måte som tydet på at de hadde til hensikt å opprettholde sin gode resultatrekke, og tidlig hadde de to muligheter. Grove-keeper David Dyson reddet flott Luke Chapmans skudd, før sistnevnte skjøt like utenfor på volley etter at ballen hadde blitt headet ned til ham. Det var ingen overraskelse da Mark Danks skar inn i feltet, plasserte ballen i det bortre hjørnet og ga hjemmelaget ledelsen 1-0 etter 17 minutter. Men gjestene fra Staffordshire har også målfarlige folk, og to av disse var involvert da de utlignet etter 34 minutter. Målsniken Liam Shotton avanserte til dødlinja og fant makker Andrew Kinsey som kunne bredside inn 1-1. Kun fire minutter senere hadde Kidsgrove snudd kampen, og igjen var det Kinsey. Han fikk avansere med ballen uten inngripen fra de ryggende Sutton-forsvarerne, og takket ved å sende i vei et skudd som snek seg forbi Lee Evans i Royals-målet.Vertene var nå på gyngende grunn, og var kanskje fornøyd med at det «kun» sto 1-2 til pause..?

Pause-pinten ble inntatt i samtale med en av de lokale, som kunne fortelle at divisjonskollega Romulus (som er leietakere på Coles Lane) hører også de hjemme i Sutton Coldfield. De startet opprinnelig som et Sunday league lag, men hadde raskt slik fremgang etter bytte til dn «vanlige» pyramiden at de trengte et nytt sted, mer passende sted å spille sine kamper. Plakater på Coles Lane kunne for øvrig fortelle at neste kamp der var nettopp Romulus – Sutton Coldfield Town. Jeg var interessert i å høre mer om deres «3G pitch», som vedkommende ytret tilfredshet med. Dette begrunnet han ikke bare med at den takler det bedre når værgudene slår seg vrange, men også med at det visstnok skal være gunstig økonomisk for klubben (noe som for øvrig ble understreket av Stuart Hammond’s spalte i Non League Paper dagen etter denne kampen). Baksiden av medaljen er selvsagt at man slik ståa er i nåværende stund ikke ikke vil kunne nå høyere opp enn non-leagues step 3 med et slikt banedekke. Og når du befinner seg i playoff-sjiktet kan de jo som de sa ikke gjøre annet enn å satse på opprykk til nettop step 3. Som et apropos kan det nevnes at Sutton United har tatt kontakt med Maidstone United for å høre deres erfaringer, for så å skrive til de andre Conference-klubbene for å søke støtte til å få klarsignal for 3G og 4G-dekke også på step 2. Som den konservative personen jeg er, er jeg i utgangspunktet noe tvilende til dette. Men samtidig må det innrømmes at det er tydelig at de nye kunstgress-dekkene blir bedre og bedre, og jeg har nå sett med egne øyne sett hvordan de takler været bedre. Nettopp dette har selvsagt vært tema i fotballkretser i England de siste par ukene etter alle avlysningene som tross alt også koster klubbene penger (Stuart Hammond anslår at Sutton United tapte £5.000 på å få sine to hjemmekamper avlyst i juleperioden).

Jeg tok plass på ståtribunen på den ene langsiden, på høyde med 16-meteren. Et voldsomt skybrudd og heftige tordenskrall møtte spillerne da de kom ut, og det var Kidsgrove som fortsatte der de slapp. Det var kun spilt 6 minutter av omgangen da en defensiv feil ga Daniel Skelton muligheten til å skyte upresset fra 16 meter, og keeper Evans måtte igjen kapitulere. Med 1-3 begynte nok den harde kjerne å ane det første hjemmetapet siden midten av Oktober, der de nå sto under sine paraplyer bak det ene målet. Men manager Neil Tooth la om til tre bak og satt inn Jamie Sheldon, og kun fem minutter etter Kidsgrove-målet scoret Sheldon med sitt første spark på ballen, da hans skudd skrudde forbi en gruppe spillere inn i bortre hjørne. Game on! Og nå hadde det også sluttet å regne igjen. Hjemmelaget virket nå mer inspirerte og kom mer med igjen, og med 20 minutter igjen landet et langt innkast hos Mark Danks som satt inn sitt andre for dagen og utlignet til 3-3. En skikkelig snuoperasjon var et faktum da Luke Chapman satt inn vinnermålet med en kjempescoring etter 81 minutter. Et langskudd fra bortimot 30 meter som keeper Dyson såvidt fikk fingertuppene på før det snek seg inn helt oppe i krysset, og som fikk majoriteten av de 170 betalende tilskuerne til å juble av begeistring. Og noen av de som av en eller annen grunn valgte å se fra sine biler bak målet la seg på hornet og tutet vilt!

Bittert for gjestene, men hjemmelaget viste fighting spirit. Og manager Neil Tooths og hans assistent Ross Thorpe gjorde nok et sjakktrekk da de la om taktikken på stillingen 1-3. Sluttsignalet gikk, og med 4-3 beholdt Sutton Coldfield sin fine form. Det ble med en eller to post-match pints for min del før jeg ringte og bestilte taxi tilbake til stasjonen. Nytt togbytte på University bragte meg tilbake til Worcester, der jeg på veien hadde avtalt å møte Rob på puben The Postal Order. Jeg skulle akkurat til å bestille meg en middag da han kom inn, og vi ble værende der noen timer. Omsider valgte jeg å sette kursen tilbake til hotellet, mens han forsvant ut på byen i Worcester sentrum. Jeg rakk til og med å få med meg Readings seier mot West Ham på Match Of The Day før jeg så Football League Show og tok kvelden.

 

 

Ground 93:
Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic 4-3 (1-2)
Northern Premier League Division One South
Coles Lane, 29 December 2012
1-0 Mark Danks (17)
1-1 Andrew Kinsey (34)
1-2 Andrew Kinsey (38)
1-3 Daniel Skelton (51)
2-3 Jamie Sheldon (56)
3-3 Mark Danks (70)
4-3 Luke Chapman (81)
Att: 170
Admission: £7
Program: £1,50

 

Dag 4: Søndag 30.12.2012 Fotballfri i Reading

Jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg for planene denne dagen. I utgangspunktet hadde jeg faktisk grunnet et meget begrenset kamputvalg faktisk vurdert å dra opp til Liverpool for å se Everton – Chelsea. Men den ble uansett utsolgt mens jeg ventet i håp om langt mer interessante kamper. Det var en dum dag i den forstand at den var inneklemt mellom en lørdag (med full fotballrunde) og nyttårsaften, og dermed var det få som var villige til å ta en tur ut på byen. Mens jeg spiste frokost på Postal Order, bestemte jeg meg uansett for å dra til Reading, hvor jeg booket rom på Great Expectations. Men for første gang på flere år skulle jeg ikke feire nyttårsaften der…

 

 

Dag 5: Mandag 31.12.2012 Fotballfri og nyttårsaften i Bristol

…det skulle jeg nemlig gjøre i Bristol, hos et kvinnelig bekjentskap jeg ble kjent med noen måneder i forveien. Ikke minst var dette hensiktsmessig med tanke på at jeg dagen etter hadde planlagt a se hele tre kamper ikke langt fra Bristol. Hun hentet meg på Bristol Temple Meads og kjørte meg hjem til hennes leilighet i Kingswood-området av Bristol. Etter en relativt lang og bakkete spasertur til en lokal pub (og ditto tilbake etter pubmåltid og forfriskninger), fikk jeg sjekket internett etter nytt om morgendagens kamper. Jeg var ganske pessimistisk da det igjen visstnok hadde regnet hele dagen i Bristol frem til det sluttet ved min ankomst ved 15-tiden. En telefon til Weston-Super-Mare kunne røpe at de skulle ha inspeksjon av banen tidlig dagen etter, men at dagens regn hadde ødelagt alt det gode arbeidet de hadde gjort, og at de nå var veldig usikre. Hos de andre var det ingen info på nett og ingen som tok telefonen. Derfor lot jeg fotball være fotball og ble med min venninne til en fest hun var blitt invitert til på kort varsel tidligere på dagen. Og verten som jobbet med å organisere profesjonelle fyrverkerioppskytninger leverte et skikkelig show i sin bakhage før vi gikk den meget lange veien tilbake, og det var med håp om sol og tørt vær jeg la meg i 3-tiden.



 

 

 

Dag 10: Mandag 01.10.2012: Boreham Wood – Billericay Town

Etter en god og lang natts søvn ble en frokost inntatt på Monk’s Retreat, før jeg satt meg på toget fra Reading inn til London. Ved ankomst Paddington sjekket jeg med en tube-ansatt, og fikk bekreftet min mistanke om den raskeste veien til mitt hotell i Forest Gate-området. Etter å ha tatt meg til Kings Cross, byttet jeg derfor til nordgående Victoria Line. Jeg hoppet av på den nest siste stasjonen, Blackhorse Road, hvor jeg igjen byttet til Overground-tog mot Barking som jeg ble med fire stopp sørøstover. Fra Wanstead Park stasjon fulgte jeg mitt medbragte kart og fant etter rundt ti minutters gange frem til Forest Gate Hotel – en pub hvor jeg hadde betalt £30 for et rom for natten. Etter å sjekket inn ble det tid til en pint Strongbow og en prat med de lokale, innimellom ytterligere saumfaring av Non League Paper. Jeg vendte snart snuta mot London sentrum igjen,  tilbake den samme lange veien. Da jeg booket, hadde jeg rett og slett ikke tenkt på at det tok over tre kvarter å ta meg fra Kings Cross/St Pancras til hotellet, men jeg hadde uansett ikke dårlig tid. Etter en middag i London fant jeg etterhvert toget som tok meg de rundt 20 minuttene til stasjonen Elstree & Borehamwood. Herfra gikk jeg til fots de 15-20 minuttene til Meadow Park – hjemmebanen til Boreham Wood.

Der var jeg tydeligvis av de først ankomne, med godt over en time til avspark. Det var stort sett spillere og ledere som ankom og fartet ut og inn, mens jeg på min side oppsøkte baren som er på utsiden av anlegget. I mangel på Strongbow og annet godkjent cider bestilte jeg en flaske Magners, selv om jeg egentlig burde husket fra gjentatte erfaringer at den ikke faller i smak. Blikket falt imidlertid også på dagens program som ble solgt fra baren. Til ågerprisen £3 skulle man nesten tro det var Football League, men jeg hostet opp pengene og studerte snart programmet mens jeg forsøkte få ned flasken med Magners. Boreham Wood hadde hatt en for meg overraskende sterk start på sesongen, og var å finne helt oppe i tetstriden i Conference South. Klubben var så sent som for seks sesonger siden å finne nede på step 4, men befant seg nå i playoff-sjiktet noen få poeng bak ledende Salisbury City. På spørsmål om man hadde tro på om dette kunne holde hele veien inn, svarte en Wood supporter at han fortsatt var litt avventende. Deretter la han til at han var meget fornøyd med sesongstarten og så ingen grunn til at de ikke skulle kunne kjempe om en playoff-plass. De tøffeste konkurrentene mente han ikke overraskende var lag som Salisbury City og Welling United, mens han i likhet med undertegnede stilte seg uforstående til hva som har gått galt nede i Sutton, der en av forhåndsfavorittene hadde hatt en marerittaktig start på sesongen. Jeg måtte innrømme å ikke helt klare å se for meg Boreham Wood i Conference National, og lurte litt på om de faktisk ville ha noe der å gjøre. Dette hadde han forståelse for, samtidig som han mente at klubben ble drevet godt og at de ikke burde ha noen mindre forutsetninger for noe slikt enn klubber som Hyde og Ebbsfleet United. Videre kunne han fortelle at den bitreste rivalen er St. Albans City.

Baren hadde etterhvert en overvekt av tilreisende fra Essex, og en tilsvarende prat med et par av deres repsentanter avslørte at de etter forrige sesongs tittel og opprykk fra Isthmian Premier var ute etter å i første omgang overleve og etablere seg i Conference South denne sesongen. Samtidig var de positivt overrasket over sesongstarten med 4-2-2 på de 8 første i ligaen, og kunne dessuten fortelle at deres heftigste rivaler nå er Chelmsford City. De to spiller jo igjen i samme divisjon denne sesongen, så det kan bli noen heftige lokaloppgjør.

Jeg betalte mine £12 for å få slippe inn, og tok en runde for å knipse noen blinkskudd – med en innlagt svipptur innom klubbsjappa i det ene hjørnet av anlegget. For en Reading-supporter var det noe merkelig å se Readings logo en rekke steder på anlegget, i tillegg til flere steder i programmet. Dette har bakgrunn i en såkalt «Academy Partnership» mellom de to klubben – slik har dessverre den moderne fotballen blitt. Det er for øvrig ikke noe galt i seg selv med anlegget, som består av en hovedtribune med sitteplasser, mens resten er ståplasser. Bak det ene målet satt en vakt to små hjelpere til å hente baller som i voldsom hyppighet ble skutt over gjerdet av Billericay-spillere som varmet opp. Jeg kommenterte at om de hadde skuddfoten like dårlig innstilt under kamp ville de to små måtte jobbe hardt for ukelønna si, noe han fant hysterisk festlig. Han viste seg å være en trivelig kar som jeg slo av en liten prat med før det nærmet seg avspark og det så smått begynte å dryppe fra oven. Jeg stilte meg under tak på bortre langside, på høyde med den ene 16-meteren, og kampen kunne starte.

Det var hjemmelaget som tok kommandoen fra start, men den første reelle sjansen kom da en crosser fant Omer Riza. Hans avslutning gikk imidlertid like utenfor. I tillegg hadde han pådratt seg seg en lyskeskade da han strakk seg etter ballen, og måtte nå med ni minutter på kampuret allerede byttes ut og vike plassen for Inih Effiong. Det virket som om de brukte litt tid på å omstille seg, men Graeme Montgomery var glimrende der han sto bak det som var av sjanser og halvsjanser for vertene. Likeledes var Chris O’Louhlin en bauta i forsvaret, og renset unna det gjestene måtte komme med – ikke minst i lufta. Hjemmekeeper James Russell hadde stort sett rett og slett rollen som passiv tilskuer. Cliff Akurang kunne gitt Wood ledelsen, men etter å ha dratt seg fri på glimrende vis satt han avslutningen like utenfor stolpen. Etter snaue 35 minutter serverte imidlertid Ben Nunn et innlegg som innbytter Iffiong satt pannebrasken til og plasserte i mål bak gjestenes keeper Dale Brightly. En veldig fortjent 1-0 ledelse, men like etter ble Wood-forsvaret nesten tatt på senga av et enormt innkast fra Junior Luke. Men da dommeren blåste for halv tid hadde hjemmekeeper Russell knapt vært borti ballen, og ledelsen var det ingenting å si på.

I mangel på kvalitets-cider besto pauseforfriskningen i baren av en flaske j2o mens jeg bladde ytterligere i programmet. Snart var det igjen tid for å finne sin plass på tribunen. Ikke mange minuttene var gått da en glimrende langpasning fra Montgomery ble tatt imot av David Hutton. Han serverte på sølvfat til målscorer Effiong, men spissen kom ut av balanse og misbrukte den store sjansen med et sleivspark. Etter 54 minutter fikk han og Boreham Wood imidlertid sitt andre for dagen da Billericay-forsvarer Chris Wild feilbedømte et langt utspark. Dette tillot å Effiong komme alene med keeper og sette inn 2-0. Kampen åpnet seg opp med gjester som måtte fremover, og med et hardtjobbende forsvar fikk vertene flere kontringssjanser. Nok et oppsill fra Montgomery førte etter 67 minutter til at Ben Nunn for andre gang for kvelden fikk assist da han fant Effiong i feltet. Han vendte opp og skjøt utagbart for keeper Brighly. 3-0, og hattrick for innbytter Effiong altså.

Etter dette ebbet egentlig det hele ut, der vertene så ut til å si seg fornøyd mens gjestene nok innså at slaget var tapt, til tross for at de forsøkte presse fremover til en blanding av støttende og oppgitte tilrop fra bortefansen. Helt på tampen kunne dirigent Montgomery satt kronen på verket, men hans lobb fra langt hold gikk like over. Hjemmelaget hadde levert en maktdemonstrasjon foran 242 betalende tilskuere. Da vi gikk over på tilleggstid besluttet jeg å førsøke rekke tilbake til stasjonen på 7-8 minutter for å slippe en halvtimes venting på neste tog. Mens jeg passerte stadionets kortende ute på veien kunne jeg høre dommeren blåse av, og stresset av gårde mot stasjonen med en blanding av rask gange og lett jogging. Etter kun et par minutter skjønte jeg at jeg neppe hadde store muligheter for å rekke frem, og da jeg ankom stasjonen anpusten tre minutter for sent hadde ganske riktig toget gått.

Mens jeg sto der og ventet på neste tog, kom en gruppe på fire-fem eldre karer på rundt de 60, som hadde vært på samme kamp. De viste seg å være en kompisgjeng som hørte hjemme i Hertfordshire og Nord-London, og som ofte så lokale lag i aksjon. Jeg fikk høre om erfaringer fra klubber som Northwood, Wealdstone, Wingate & Finchley, Hemel Hempstead Town, Ware, Potters Bar Town, og ikke minst den nå nedlagte klubben Edgware Town. De diskuterte allerede rundt helgens utvalgte kamp der Northwood var hjemmelag. En av de måtte melde pass da han hadde fått Watford-billetter av sin nevø som visstnok spilte der, og han ble utsatt for godlynt mobbing fra de andre. Jeg benyttet sjansen til å høre deres mening om det som nå skjer i og rundt Watford, og de var umiddelbart og unisont enige i sin fordømmelse av og avsky mot det som nå utspiller seg med et tosifret antall innlånte Udinese-spillere og halvparten så mange fra spanske Granada. En etter en hoppet de av toget, mens sistemann ble med helt tilbake til St. Pancras der jeg takket for hyggelig samtale, før jeg gikk for å ta tubens Victoria Line. Mens jeg igjen byttet på Blackhorse Road irriterte jeg meg nok en gang noe over den lange reiseveien fra London sentrum, men det ble tilbake på Forest Gate Hotel tid til en pint med Strongbow for høflighets skyld. Deretter fant jeg veien til rommet mitt og forberedet meg på nok en lang reise tidlig dagen etter. Men en ting var sikkert: Boreham Wood som klubb har nok de siste årene tatt noen kraftige sjumilssteg. Ifølge representanter fra Readings ungdomsakademi er de også blant landets dyktigste på akkurat det området. Men kan de virkelig ta steget helt opp i Conference National?? Vel, de har imponert så langt, og ingenting er umulig.

Ground #90:
Boreham Wood – Billericay Town 3-0 (1-0)
Conference South
Meadow Park, 1 October 2012
1-0 Inih Effiong (35)
2-0 Inih Effiong (54)
3-0 Inih Effiong (67)
Att: 242
Admission: £12
Programme: £3



 

Dag 11: Tirsdag 02.10.2012: Scarborough Athletic – Parkgate

Jeg våknet av vekkerklokken, og rakk en kjapp dusj før jeg forlot Forest Gate Hotel i det nordøstlige London. Jeg hadde blinket meg ut 09.30 toget nordover fra Kings Cross, noe som betød at jeg ifølge London Journey Planner appen burde ha Overground toget fra Wanstead Park klokka 08.23. Da jeg igjen byttet til Victoria Line på Blackhourse Road ble det raskt klart at ikke alt var som det skulle. Det ble over høyttalerne opplyst om store forsinkelser og informasjonstavlene forandret endelig destinasjon på togene fra Brixton til Victoria. Så ble vi fortalt at dette skyldtes en person som hadde havnet under et av togene helt nede i det ikke så trivelige Brixton. Dette førte til en marerittaktig tur som sild i tønne på en bane som til slutt – etter mange og lange pauser både på og mellom hver stasjon – brukte rundt 50 minutter på å frakte meg de 5 stasjonene til Kings Cross/St. Pancras. Toget var for lengst gått uten at det var noen krise for min del, og etter å ha kjøpt inn en frokost bestående av smørbrød og juice satt jeg meg omsider på 10.30 toget. Etter rett i overkant av to timer var jeg tilbake i York, der jeg akkurat rakk å ta en kjapp røykepause før jeg fikk kastet meg på toget til Scarborough. Klokka 13.30 steg jeg av toget i Scarborough, og kunne spasere ned til mitt hotell for natten.

Golden Last Scarborough påberoper seg å være Englands første lojalistiske pub, og etter korrespondanse på Facebook der jeg har de på min venneliste, fikk jeg reservert et rom til £25. Innehaveren er en utflyttet skotte fra Glasgow som tydeligvis er primus motor i den lokale Oransjeordenen, som skal være Englands største. Han er av alle ting gift med en kvinne fra Bergen, som på norsk ga tilbakemelding om at et rom ble holdt av til meg. Etter en kort tur gjennom den koselige gågata så jeg snart puben foran meg, med både nord-irske, engelske og norske flagg utenfor. Et par lokale var allerede på plass, og jeg fikk sjekket inn og ble vist opp til rommet. Etter å ha satt fra meg bagasjen og innlosjert meg, tok jeg turen ned igjen i puben og fikk bestilt meg en Strongbow.

Etter to slike begynte sulten igjen å gnage, og en stor porsjon fish n chips ble kjøpt rett ved siden av og inntatt i pubens lokaler. «Well dressed, young man!» sa plutselig en stemme på erke-skotsk dialekt. Da jeg kikket opp, viste det seg å være innehaveren Ian som tydeligvis likte min Rangers vindjakke og ikke minst trøye med et anti-Celtic motiv. Jeg spiste opp og slo av en lengre prat med Ian, og da han etterhvert forsto at jeg var identisk med nordmannen som hadde booket rom, ringte han opp sin hustru Liv med beskjed om at hun måtte komme ned og hilse på en viking fra hjemlige trakter. Liv viste seg i likhet med både Ian og flere av stamkundene å være et trivelig bekjentskap, og hun insisterte på at min neste pint var på huset. I hyggelig selskap ble det nok litt for mange pints i forhold til at jeg skulle på kamp senere, men stemningen var god. Og jukeboksen var proppet med lojalistisk musikk – av alle ting i tillegg til norsk musikk av typen Jahn Teigen, Knutsen & Ludvigsen, Åge Aleksandersen etc!!

Det var nesten synd at jeg etterhvert måtte bryte opp for å sette kursen mot kamp. Scarborough Athletic spiller jo som de fleste kanskje vet sine kamper i Bridlington, og under forberedelser til turen hadde jeg registrert at siste toget tilbake fra Bridlington gikk så tidlig som 20.11. Alstå ikke veldig passende for en kveldskamp med avspark 19.45. Jeg hadde derfor tatt kontakt med formann Dave Holland, som jeg møtte under Scarborough-lagets besøk hos Eastwood Town i pre-season. Han og andre i styret kunne fortelle at en supporterbuss plukket opp klokka halv sju utenfor Scarborough stasjon og kjørte tilbake etter kamp, og i tillegg hadde jeg blitt tilbudt skyss av flere personer i klubbledelsen. Jeg bestemte meg imidlertid for å satse på denne bussen, og gikk tilbake til stasjonen i god tid. Etter ti minutters venting kom omsider dobbeldekker-bussen rundt hjørnet, og jeg betalte mine £2 for transport tur/retur. Turen viste seg å ta lengre tid en ventet – drøye tre kvarter – der den kjørte en melkerute rundt i området for å plukke opp folk. Tidlig på turen passerte vi imidlertid Scarboroughs gamle stadion McCain Stadium (eller Seamer Road, om man som undertegnede foretrekker dette navnet), der det i mørket så ut som om porten var det eneste synlige bevis på dette. Jeg snakket etterhvert litt med personen ved siden av meg, og som ventet mente han at det denne sesongen dreier seg nesten utelukkende om opprykk for klubben. Han forventet tøffest kamp av Bridlington Town, som de deler bane med. I tillegg var han var litt usikker på tabelledende Worksop Parramore, som riktignok hadde spilt en kamp mer.

Motstander motstander i øverste divisjon av Northern Counties East League var Parkgate, og ventelig mente min sidemann at de heller ikke var å kimse av. Vel fremme fikk jeg betalt meg inn og fant frem til baren. Der fant jeg ut at Strongbow nå også har kommet med en pærevariant! Den måtte selvsagt smakes på mens jeg saumfarte det store bordet som midt i lokalet gjorde nytte som klubbsjappe. Et og et halvt pund ble byttet mot et program for dagen, før jeg gikk ut for å ta Queensgate nærmere i øyesyn. Den ene langsiden har en tribune hvor den ene siden er sittetribune mens den andre er en klassisk tråtribune, og det var på vei langs denne at jeg plutselig støtte på en stresset formann David Holland. Han hadde ikke tid til lange praten, men ville gjerne introdusere meg for en nordmann som var over fra supporterklubben. Jeg kan nå ikke erindre hvor vedkommende var fra, men han viste seg å være en vel bereist mann i lavere divisjoner og non-league, samtidig som han var på hyppige besøk over for å se Scarborough Athletic.

Jeg ble stående å se første omgang sammen med denne karen, og fikk se at Scarborough åpnet best, mens gjestende Parkgate tok over etter rundt kvarteret og dominerte resten av omgangen. Boro-manager Rudy Funk var rasende på sidelinja, og det hjalp heller ikke at flere tvilsomme dommeravgjørelser gikk mot vertene. Parkgate – i drakter som minnet altfor mye om Celtic – kunne tatt ledelsen midtveis ut i omgangen, men skuddet fra Nathan Forbes-Swindells ble glimrende slått utenfor av hjemmekeeper Steve Wilson. Rett før pause var det imidlertid vertene som vasket frem (for å låne et uttrykk fra Bengt Eriksen) en kjempesjanse. James Bennett fyrte av det som ville vært en perle av en scoring, men skuddet traff dessverre tverrliggeren mens Parkgate-keeper Jamie Bailey bare kunne se på. 0-0 til pause, og pause-pinten ble intatt blant noe skeptiske Boro fans.

Jeg ble mot slutten av pausen stående å prate med en gammel vakt som var Bridlington Town-fan og viste seg å ha spilt i Football League. Nok en gang er jeg ikke kar om å huske hvilket lag han representerte, men det var uansett meget interessant å høre ham fortelle om sin Football League debut mot Wolverhamptons stjernegalleri under ledelse av Stan Cullis på midten 50-tallet.

Mens jeg lot meg underholde av hans beretninger, ble andre omgang sparket igang, og Parkgate burde gått i ledelsen omtrent rett fra avspark. Forbes-Swindells og spissmakker Brian Cusworth kom nemlig alene mot keeper Wilson, men førstnevnte valgte å gå for kraft og sendte på utrolig vis ballen over mål. Etter en jevn periode viste gjestenes Forbes-Swindells hvorfor han allerede hadde scoret 17 mål denne sesongen. Men etter at han driblet seg gjennom og rundt alt som var av forsvarere, rakk Cameron Fearon akkurat tilbake tidsnok til å hindre hans avslutning i å trille i mål. Samme mann hadde like etter en avslutning som sneiet stolpen.

Etter 63 minutter kunne imidlertid Boro-fansen juble. Spissen Ryan Blott ble meid ned i feltet, og dommeren hadde intet annet valg enn å peke på straffemerket. Blott tok selv straffen, og til tross for at keeper gikk til riktig side, sto det 1-0 til Boro! Og bare et minutt senere var det kun en flott redning fra keeper Bailey som hindret Blott i å doble ledelsen med et skummelt skudd. Matt Plummer headet deretter like over Parkgate-målet fra 5 meter. Det dro seg mot full tid og Parkgate pøste på – ikke minst på dødballer – for å sikre ett poeng, men Scarborough Athletic klarte ro det i land uten de helt store skremmeskuddene. Flesteparten av de 354 betalende kunne dermed juble over tre poeng og foreløpig tabelltopp, mens gjestene kanskje hadde fortjent å ta med noe mer hjem til utkanten av Rotherham.

Det viste seg at bussen tilbake gikk ganske raskt etter kamp, så jeg fikk tømt blæra før jeg tok plass. Etter en lang tur tilbake til Scarborough fikk jeg fikset noe nattmat i et supermarked som fortsatt var åpent, før jeg returnerte til Golden Last – som jeg på kampen hadde blitt fortalt at gikk under navnet «Stabbers Arms» på folkemunne. Her var stemningen ikke mindre enn da jeg hadde dratt, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg hev meg med i festlighetene denne siste kvelden i England. Kort fortalt var det trivelig lag, og stengetid kom litt for fort. En snau halvtime etter stengetid forlot de siste gjestene puben, mens jeg slukte restene av min Strongbow og returnerte til rommet mitt.

Ground #91:
Scarborough Athletic – Parkgate 1-0 (0-0)
Northern Counties East League Premier Division
Queensgate, 2 October 2012
1-0 Ryan Blott (pen, 63)
Att: 354
Admission: £7
Programme: £1,50

 

Dag 12: Onsdag 03.10.2012: Hjemreise

Noe slapp våknet jeg til liv, og kom meg omsider ned der et par av stamkundene allerede var på plass. Et par av de hjalp også til der med forefallende arbeid, og en av de hadde vært og fikset en dør da jeg traff på ham på vei ned. Der ble jeg utsatt for godlynt mobbing da jeg forsøkte komme litt til hektene med en j2o. Denne ble imidlertid byttet ut med kraftigere kost i form av Strongbow idet jeg begynte å vurdere 11.48 toget heller enn 10.48 toget. Jeg var når sant skal sies ikke spesielt lysten på hverken den lange turen ned til og gjennom London, eller hjemreise til Norge. Jeg angret litt på å ikke ha bestilt hjemreise dagen etter for å få med en siste kamp denne onsdagen (som kunne by på kamper i både FA Trophy, Conference North, Ishtmian Division One North, og en rekke kamper i diverse step 5 ligaer). Men etter en andre Strongbow måtte jeg sette kursen mot stasjonen for å nå toget – og flyet! Inkjøpt frokost ble inntatt på toget, og jeg kom meg greit gjennom London og ut til Heathrow. På forrige tur hadde min 19.30 avgang hjem blitt heftig forsinket, og min mor måtte til slutt komme og hente meg på Gardermoen like før midnatt. Dette håpet jeg unngå denne gang, og jeg hadde derfor bestilt på 17.30 avgangen. Ved innsjekking ble jeg dog opplyst om at ny avgangstid var 18.15. En halvtime senere ble dette 19.10, og deretter 19.40, 19.50 og til slutt 20.00. Og Heathrow er et mareritt i den forstand at det ikke engang er et sted å ta seg en røyk etter å ha gått gjennom sikkerhetskontrollen, slik tilfelle ehar vært på f.eks Gatwick. Like før klokka åtte kunne vi stige ombord, og vi lettet omsider rundt tre timer forsinket – takket være noen lurifakser som hadde forsinket flyet til London som vi skulle ha hjem igjen. Og dermed endte jeg opp med å likevel lette etter 19.30 avgangen som faktisk var i hvert fall nesten i rute.

Med flytoget til Oslo rakk jeg siste bussen tilbake til Drøbak med 20 minutters margin. Og etter en strabasiøs reise kunne jeg rett fær halv to låse meg inn hjemme for å legge meg og reflektere over nok en innholdsrik og interessant tur.