Dag 3: Fredag 29.03.2013: Brentford – Notts County og Henley Town – Bracknell Town
Heseblesende ankom Brentford stasjon etter å ha lagt Griffin Park bak meg. Klokka var 16.53, og toget ankom i henhold til ruteplanen. I Feltham byttet jeg til somletoget fra London Waterloo mot Reading, og jeg fikk bekreftet at Marc og de andre skulle være klare ved ankomst Wokingham stasjon klokka 17.55. Da jeg gikk av i Wokingham så jeg fra gangbroen at Marc hadde holdt ord, der han ventet i bilen sammen med Paul og Sam. Vi satt umiddelbart kursen nordover mot Henley-on-Thames og Mill Lane. Langt over fartsgrensen suste vi langs berkshireske landeveier gjennom vanvittig fasjonable steder som Sonning, der bl.a Readings tidlige eier John Madejski bor idyllisk langs Themsen. Vi krysset grensen til Oxfordshire og entret snart Henley, der vi tok til høyre ned mot deres hjemmebane, som hadde overraskende mange biler parkert utenfor. Men så hadde også de fleste spillerne kjørt selv, skulle det vise seg.
Vi betalte hver vår £5-seddel, og jeg gikk i tillegg til innkjøp av et program pålydende £1; et relativt tynt hefte som faktisk ikke engang inneholdt tabellen for divisjonen. Men jeg har sett verre…og de hadde da hvertfall program! Spillerne var for lengst i gang med oppvarmingen, og Paul foreslo at vi fant frem til baren for å gå til innkjøp av noen forfriskninger. Strongbow på boks ble innkjøpt og inntatt mens vi kikket oss rundt i et klubbhus med minst like mange Reading- som Henley-artikler på veggene. Dette gikk ikke upåaktet hen hos fire Reading-supportere. Meget iøyenfallende hang en innrammet Reading-trøye signert av en rekke gamle Reading-spillere. Flere tilstedeværende var også ikledd diverse Reading-plagg. Til tross for at Henley-on-Thames er i Oxfordshire, er jo Reading ganske nærme, så det er kanskje ikke så unaturlig. Jeg spurte en av mennene bak baren hvem som var Jack, og han nikket over på sidemannen som smilende ønsket meg hjertelig velkommen og fisket ut en ny Strongbow av kjøleskapet. Han kunne bekrefte det vi hadde registrert, at kampen hadde blitt fremskutt fra lørdagen for ikke å kollidere med et rostevne som skulle holdes dagen etter. Roing er jo en langt større idrett i disse fasjonable traktene, og denne regattaen skulle visstnok gå helt fra Themsens start helt inn til Westminster i sentrale London – sannsynligvis som en del av oppkjøringen til The Boat Race, der Oxford og Cambridge skulle kjempe om heder og ære på søndagen. En kikk i Non League Paper tidligere på dagen hadde røpet at Henley sto med 0-3-18 i Hellenic League Division One East, og altså fortsatt hadde tilgode å vinne. Jack innrømmet at sesongen hadde vært temmelig vanskelig, men mente å ha sett tegn på bedring spillemessig i det siste.
Jeg fikk tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder av Mill Lane, som stort sett består av en inngjerdet bane med klubbhuset og en liten tribune på den ene langsiden som de eneste konstruksjonene. På den andre langsiden og bortre kortside var det skog. Dagens tilskuertall på 65 var i følge Jack sesongbeste, og langt over forventet. Flere av disse kom fra Bracknell, og de fikk raskt skikkelig bakoversveis.
Etter kun et minutt ble Liam Ratcliffe glimrende spilt gjennom av kaptein Graham Sims, og alene med keeper Chris Adams satt han inn 1-0. Og da Omari Edwards Holmes satt inn 2-0 kun tre minutter senere, var det nesten uvirkelig. Bracknell kom seg noe etter sjokket, men Henley så ikke ut til å ha noen problemer med å holde de fra livet. Så etter 17 minutter gikk kapteinen Sims til i en takling så gresst sprutet, og begeistringen steg til nye høyder hos undertegnede. Men typisk for disse fotballtider mente dommeren at slikt spill ikke har noen plass i fotballen, og viste midtbanespilleren det røde kortet for det han mente var en tofotstakling…selv om jeg var usikker på om det ene benet forlot bakken. En rasende Sims hevdet det samme mens han rev av seg trøya, og ble stående på sidelinja og banne og sverte. Jeg uttrykte misnøye med måten Bracknell-keeperen løp 30 meter for å fortelle dommeren at han skulle gi rødt kort. Sims hadde tydeligvis også lagt merke til keeper Adams, og hevdet: «He called me a fucking dickhead! He’d better not show himself here again, that cunt!» Deretter forsvant Sims inn i garderoben mens han sparket i døra så den truet med å komme av hengslene.
Umiddelbart klarte Henley seg bra med 10 mann, men sakte men sikkert begynte Bracknell å kontrollere mer og mer. De skapte etter hvert en rekke sjanser, men var håpløst inneffektive foran mål. Vi sto med en følelse av at Henley var avhengige av å holde nullen frem til pause om de skulle ha mulighet til å ro dette i havn. Og mens vi sto og diskuterte dette, kombinerte Josh Smith og Sam Barratt fint før sistnevnte satt inn reduseringen omtrent idet vi gikk over på tillagt tid.
Nye Strongbow ble hentet i baren, og vi slo av en prat med noen av de tilreisende som forståelig nok ikke var altfor imponert. Noen vil huske at Bracknell Town for få år siden befant seg i Southern League, og jeg var litt interessert i hvordan de har klart å til de grader forfalle sportslig de siste årene. En ting er nedrykk til Hellenic League, men når de fulgte opp dette med nytt nedrykk også herfra… Jeg tolket vedkommendes lange svar dithet at det rett og slett skal ha vært den samme gamle visa med dårlig økonomi som ledet til spiller-exit og dårlige sportslige prestasjoner som igjen førte til nedrykk, lavere publikumsoppslutning og enda dårligere økonomi, og altså en ond sirkel. For de som ikke er klar over det, deler forøvrig laget nå sitt Larges Lane med leietakerne Wokingham & Emmbrook. Hva gjelder den klubben og deres forhåpninger om retur til Wokingham var ikke Marc (som også er Wokingham-supporter) spesielt optimistisk, da naboprotester sålangt har ført til avslag fra lokale myndigheter samtlige steder man har vurdert nytt stadion. Trist!
Spillerne gjorde seg igjen klare til avspark, og da vi kom ut av klubbhuset ble vi oppmerksomme på et par gniene jævler som hadde installert seg på en «gratishaug» på siden bak den lille tribunen. På dette nivået! Hvor kjip går det an å bli?? Med scoring på et psykisk viktig tidspunkt rett før pause var bortelaget med igjen, og sannelig gikk ikke Bracknell Town rett i angrep og utlignet til 2-2 før et minutt var spilt av andre omgang! Nok et godt tidspunkt å score på for Bracknell, denne gang ved Josh Delander. Nå var det gjestene som styrte totalt, og det virket kun som et tidsspørsmål før de ville fullføre snuoperasjonen. Gang på gang spilte de seg frem til store sjanser, men fortsatte med et vanvittig sjansesløseri. Forsvarsspiller Lee Riddell kunne hatt et hattrick om han hadde vært mer klinisk i avlsutningene. De aller fleste trodde gjestene hadde tatt ledelsen da et langskudd smalt i tverrliggeren og ned, men hverken dommer eller linjemann mente ballen hadde vært inne, og spillet ble vinket videre. Marc mente han hadde sett krittstøv, og at avgjørelsen var riktig, uten at jeg så noe til akkurat det. Henleys ti mann kjempet for harde livet for å holde unna for gjestenes press. Men med kun 3-4 minutter igjen kombinerte innbytter Shane Cooper-Clark og Josh Delander fint, før innbytter Jake White satt ballen i mål bak Henley-keeper Perry Howard. De hvite og sorte hjemmespillerne lå rett ut på gressmatta i resignasjon og fortvilelse, men fikk karret seg opp til et siste forsøk, og satset friskt ved å sende opp keeperen på en corner i tilleggstiden. Men dommeren blåste av, og Henleys formann hevdet fortvilet at han var i ferd med å gi opp håpet om en trepoenger denne sesongen.
Vi hadde tømt klubbhuset for Strongbow, så etter et kvarters tid og en liten prat med noen av de tilstedeværende (hvorav en tidligere Reading sesongkortholder som i likhet med meg hadde sett seg lei på den moderne toppfotballen, og nå heller så Henley Town) takket jeg for meg og ble ønsket lykke til videre på turen av Jack og de andre idet vi returnerte til bilen.
Turen gikk tilbake til Wokingham og puben Molly Millar, der vi ble værende til jeg etter en drøy time gikk for å ta toget. Denne gang byttet jeg i Richmond, og tok den såkalte Overground derfra til Acton Central hvor jeg fikk i meg litt junk food før jeg spaserte tilbake til hotellet og krøp under dyna.
Ground # 107:
Henley Town – Bracknell Town 2-3 (2-1)
Hellenic League Division One East
Mill Lane, 29 March 2013
1-0 Liam Ratcliffe (1)
2-0 Omari Edward Holmes (4)
2-1 Sam Barratt (45)
2-2 Josh Delander (46)
2-3 Jake White (86)
Att: 65
Admission: £5
Programme: £1
Dag 5: Lørdag 30. 03.2013: Clapton – Sawbridgeworth Town
Jeg våknet i Acton i det vestre London, og skulle krysse over til metropolens East End. Men først skulle jeg møte min far som også befant seg i London, og som hadde invitert meg på en tidlig lunsj. Med det unnagjort gikk turen til mitt guest house i Forest Gate-området, før jeg var på vei tilbake mot Green Street, som ble krysset på vei mot Upton Lane, Clapton FC og The Old Spotted Dog.
Fotballklubben Clapton og deres historiske hjemmebane hadde en god stund stått på listen over ønskede destinasjoner, og jeg hadde gledet meg lenge til et besøk her. Jeg hadde vært i kontakt med lederen av supporterklubben, Andrew Barr, som hadde vært meget hjelpsom i forbindelse med planlegging av turen. På et tidspunkt vurderte jeg både 26/3 og 30/4 som dato for mitt besøk der, og hellet mot førstnevnte. Men Barr anbefalte det andre oppgjøret, da man på denne kampen ville få besøk av sønnen til en av den første supporterklubbens stiftere, som selv hadde vært Clapton-supporter hele livet. Nå skulle han komme på besøk fra East Anglia, og ville ha med seg en rekke gamle dokumenter, bilder og effekter fra klubbens historie som ville være av interesse. På supporterklubbens sider hadde jeg selv på en eller annen måte fått rollen som «trekkplaster»! Ikke at jeg kan se at dette skulle kunne måle seg med det skattkammeret jeg så for meg den gamle traveren kom med, men men..
Jeg rundet hjørnet der Upton Lane gjør en sving, og så det som vel er det gamle klubbhuset ligge forfallent ved veien. Jeg kunne forestille meg hvordan det gamle hvite trehuset en gang så storslagent ut der det beliggende helt ut mot Upton Lane ønsket velkommen til det som i dag er Londons eldste fotballstadion. I dag fremstår det som en forfallen rønne med flassende maling og gjenspikrede vinduer, som en trist påminnelse om svunne storhetstider. Inne i «bakgården» bærer nå inngangen til anlegget preg av at det her holder til et firma som tydeligvis driver i dekk-bransjen, med bildekk og skrot liggende overalt. Likevel hadde inngangen en sjarm som gjorde at jeg gledet meg til å tre innenfor. I bua rett på innsiden betalte jeg min skjerv i form av £6 for inngang, pluss £1,50 for dagens kampprogram. Som jeg lovet Andrew Barr, introduserte jeg meg for Paul Maybin som satt i bua. Han kunne fortelle litt om den uheldige situasjonen med problemene rundt leiekontrakten for The Old Spotted Dog, som kom for en dag tidligere i år. Han mente det nå så meget lyst ut og at de sannsynligvis ville få reddet sin hjemmebane. Videre ble jeg for første gang oppmerksom på at det ulmet i Clapton-leiren, der Maybin kunne fortelle at han og de andre i ledelsen ikke var videre populære hos supporterne for tiden.
Jeg skuet utover den historiske banen, og for å være helt ærlig ble jeg noe skuffet over selve anlegget, etter å ha hatt store forventninger. De eneste tribunene er en liten sittetribune på nærmeste langside, og en vaklevoren konstruksjon på bortre langside. Sistnevnte så ut som om den var slengt sammen med deler av et gammelt stillas, og gikk nokså passende under navnet «The Scaffold». Om ikke stadionet på egen hånd begeistrer overvettes i sin nåværende form, har det historisk sus over seg. Anleggets nan har bakgrunn i at Henry VIII i sin tid hadde en kennel her, og allerede i 1888 spilte Clapton sin første kamp her da over 4.000 tilskuere så klubben slå Old Carthusians 1-0. Jeg hadde problemer med å forestille meg hvordan de presset inn over 12.000 tilskuere her i en FA cupkamp mot Tottenham før over 100 år siden…og ifølge kampprogrammet over 14.000 mot QPR i en for meg ukjent FA-cupkamp jeg heller ikke har sett referanser til på nettet. Clapton var på første halvdel av forrige århundre en storhet innen amatørfotballen, og med fem seire i FA Amateur Cup er det kun Bishop Auckland som har vunnet denne flere ganger. I tillegg de også vant Isthmian League ved et par anledninger i amatørfotballens storhetstid.
«Nå er det faen meg tolv negre på banen», sa en gang Rolv Hovden under en tippekamp. Det var kun to bak baren i klubbhusets bar, som befinner seg bak nærmeste mål, men en av de viste seg å være formann Vince McBean. Han virket i tillegg rett og slett være meget uinteressert og lite vennlig innstilt, og jeg fikk inntrykk av at han snarere så på kundene som et ork. En negativ overraskelse kom dessuten i form av mangel på cider til salgs. Skandale!! Strupen ble lesket med j2o mens jeg tok en kikk på bilder etc. som hang i klubbhuset. Den gamle supporteren som var varslet som æresgjest, var på plass ved baren. Og jeg fikk kikket på et par gamle bilder og effekter mens han pekte og fortalte…før formann McBean rett og slett tok hele bunken og la de bak bardisken!
Det var fortsatt 45 minutter til avspark, og jeg tok en tur ut for å ta noen bilder av anlegget før jeg unnet meg nok en j2o. Ved baren kom jeg i snakk med en fyr som viste seg å være Wingate & Finchley-supporter. Han hadde kommet hit fordi hans lag spilte mot Wealdstone, og han hadde så lite til overs for deres supportere at han ikke engang orket dra på kampen – noe som på meg virket som en snodig begrunnelse. Samtidig kom en «super-supporter» som skulle vise seg å hete Gav inn og meldte seg på i samtalen. Han bekreftet det Maybin hadde sagt, men hevdet at majoriteten av klubbledelsen ikke har det minste peiling i det hele tatt. Jeg sitter også selv igjen med et inntrykk av at supporterne er langt mer driftige enn klubbledelsen. Bare en sak som nettside…mens klubben nå ser ut til å ha stengt sin meget sjeldent oppdaterte offisielle hjemmesiden etter min hjemkomst, er suporterklubbens hjemmeside bedre der den for de uoppmerksomme faktisk nesten fremstår som klubbens egen hjemmeside.
Med tanke på klubbens plassering på tabellen spurte jeg om hvordan det ved sesongslutt vil bli med tanke på nedrykk all den tid samarbeidet mellom Essex Senior League og Essex Olympian League ikke er på plass ennå. Jeg fikk bekreftet at det denne sesongen ikke ville bli noe nedrykk, men at det neste sesong vil bli opp- og nedrykk mellom de to ligaene. Clapton hadde jo hatt en meget skuffende sesong i Essex Senior League, og etter to avlyste kamper på rad var Gav nervøse for at de var kamprustne. Han gjorde et poeng av at klubbledelsen ikke var sikre på om dommeren hadde vært der engang da den siste kampen ble avlyst!
På motsatt banehalvdel i dag sto Sawbridgeworth Town, og om Clapton var i fare for å være kamprustne så må det samme kunne sies om gjestene, som ikke hadde spilt kamp på 28 dager! Med en Heiniken i hånden tok jeg oppstilling sammen med Wingate & Finchley-supporteren bak nærmeste mål, ved siden av klubbhuset. På langsiden til høyre lagde de såkalte Clapton Ultras litt steming med sang og flagg i «The Scaffold», mens de drakk medbragt boksøl. Ifølge Maybin besto denne grupperingen hovedsakelig av unge studenter, og han delte ut noen klistremerker han nettopp hadde fått av de. Det var en tett og jevn kamp som utspilte seg på the Spotted Dog, der begge lag tidvis spilte god fotball, mens det var de to lags midtstoppere som imponerte mest. Gjestens spiller ved navn Bell fikk av Gav og andre høre at han lignet på Robbie Savage, sannsynligvis grunnet frisyren, men han var blant banens beste der han imponerte som ballvinner. Den første store sjansen var det gjestene som fikk, men skuddet fra Tommy Butchard ble flott reddet av Tons’ senegalesiske målvakt Pepe Diagne. For vertene var det unggutten George Whitelock som fikk omgangens største sjanse, men hans heading ble såvidt slått over av Sawbo-keeper Selkirk, og 0-0 sto seg til pause.
I pausen ble Heiniken igjen byttet ut med j2o, og Gav kunne fortelle at han opprinnelig var West Ham-supporter, men nå var frustrert over den moderne fotballen og følte seg priset ut av Boleyn Ground. Han hadde som forventet intet godt å si om Hammers’ flytting til OL-anlegget i Stratford, og hans utsagn rundt dette egner seg neppe på trykk. Han hevdet de fleste av hans Hammers-kompiser har gitt uttrykk for at de ikke vil følge med klubben til sin nye friidrettsarena, men dessverre er det nok slik at det for hver supporter som føler det slik finnes flere fotballnolduser som strømmer til. Noe overraskende overhørte jeg i pausen Maybin kommentere at han i forbindelse med Leyton Orients tidligere interesse i OL-stadionet hadde kontaktet Orient-eier Barry Hearn for å tilby seg å eventuelt banedele der med Orient!! Jeg håper virkelig dette var en spøk, for det ville vært kriminelt å forlate the Old Spotted Dog for å spille for en håndfull mennesker på et så enormt (og uinteressant) stadion.
En nærmere samtale med Wingate & Finchley-supporteren ved navn Spencer røpte at han var Finchley supporter før sammenslåingen (i tillegg til å være Fulham-supporter), og med Gav diskuterte vi Claptons uheldige utvikling. Min teori om at dette i stor grad skyldes en forandring i demografien i området, ble umiddelbart bekreftet av de andre. Det som var et hvitt arbeiderklasserstrøk er i dag blant Storbritannias mest fremmedkulturelle, med en vanvittig andel asiater som ikke er spesielt opptatt av fotball. På vei til kampen hadde jeg jo selv sett at bare køen utenfor en av de lokale moskeene talte mange ganger flere enn de 78 tilskuerne som hadde oppsøkt the Old Spotted Dog denne lørdagen. Spencer hevdet at det samme i noe mindre grad var tilfelle i London-området generelt, og viste til sin klubb som eksempel. Der sliter Wingate & Finchley med å lokke til seg nye unge supportere fordi en stor andel av den unge befolkningen er muslimsk, mens Wingate var en jødisk klubb (derav davidstjernen i logoen til Wingate & Finchley). Han hevdet at selv mange ikke-muslimske ungdommer (slik som sønnen hans) heller ikke vil gå fordi de da blir rakket ned på av muslimske venner, skolekamerater og kollegaer.
Andre omgang var i ferd med å starte, og jeg stemte for Spencers forslag om å stille oss i «The Scaffold». Derfra så vi andre omgang starte som den første; med to lag som kjempet som løver uten å komme til de aller største sjansene. Sawbridgeworth Town satt innpå en innbytter ved navn Jelliman, som med sin hurtighet skapte litt liv ute på kanten. Men Clapton-forsvaret med glimrende Hassan Jaffa og Sonny Lindsay hadde fortsatt god kontroll. Det var en ganske underholdende kamp, og jeg lot meg underholde av ikke minst gode taklinger. Clapton-forsvarer Lindsay kom frem på en dødball, og hans heading barberte tverrliggeren. En god Brandon Marton var et uromoment på Clapton-vingen, men brant et par ganske gode sjanser. På tampen måtte keeper Diagne i aksjon da gjestene kun var en god redning fra å stjele med seg alle poengene. Clapton var kanskje noe uheldige som ikke sikret seg alle tre poengene, men vil kunne ta med seg mye positivt fra 0-0 kampen. Et av kampreferatene vitner forresten om at Gav har smurt på vel tjukt og fått meg til å bli en Clapton Ultra…all den tid jeg må gå ut fra at det er jeg som er denne Andreas..
Jeg så aldri noe til denne Andrew Barr, som kanskje ikke var på kampen. Men jeg og Spencer gikk en halvtime etter kampslutt opp på puben The Hudson Bay for litt forfriskninger. Med en etterlengtet Strongbow satt vi og diskuterte løst og fast mens jeg ventet på melding fra Reading-gutta. Da andre runde var bestilt fikk jeg beskjed om at de befant seg på The Flying Scotsman, en Kings Cross-bar med strippere. Da jeg omsider hadde drukket opp og vi beveget oss mot stasjonen, fikk jeg kontrabeskjed om at de hadde fått onkel politi som haleheng og ville dra ned til Oxford Circus. Jeg tok farvel med Spencer som gikk videre til Wanstead Park overground-stasjon, mens jeg selv hoppet på toget inn til sentrum. Ved ankomst Oxford Circus vitnet en telefonrunde om at gutta var spredt for alle vinder med mange tilbake i Reading. Og de rundt 25 som var igjen i London, hadde av alle ting nå blitt eskortert til Waterloo av snuten med beskjed om å dra tilbake til Reading! Derfor returnerte jeg til Forest Gate og startet en krangel med TV’en på rommet. I tillegg til to oppringninger fra en asiatisk suppegjøk som ringte og lurte på når jeg skulle sjekke inn, og var langt fra stødig i engelsk. Da jeg sa jeg var på rommet, ba han meg gå ned og vente utenfor, tydeligvis i den tro at jeg ennå ikke hadde sjekket inn og var rett rundt hjørnet. Full kontroll der altså! Jeg fikk til slutt fjernsynet til å fungere såpass at jeg hvertfall fikk sett Match of the Day mens jeg ventet på Football League Show. Men midt under sistnevnte program sovnet jeg.
Ground #108:
Clapton – Sawbridgeworth Town 0-0 (0-0)
Essex Senior League
The Old Spotted Dog, 30 March 2013
Att: 78
Admission: £6
Programme: £1,50
