Dag 6: Tirsdag 01.01.2013 Clevedon Town – Bridgwater Town og Keynsham Town – Calne Town
Det første som slo meg da jeg våknet var å sjekke internett for å finne ut hva status var for dagens kamper. Planen var å se Clevedon Town – Bridgwater Town klokka 13.00, for deretter å haste rundt en mil for å se Weston-Super-Mare – Bath City klokka 15.00. Dagen skulle avsluttes med en av to kamper i Western League: enten Hallen – Bishop Sutton (kl 19.30) eller Winterbourne United – Radstock Town (kl 19.45). På internett kunne jeg se at Clevedon Town og Weston-Super-Mare kunne rapportere om at baneinspeksjonene endte med tommelen opp for kamp begge steder. Winterbourne United hadde imidlertid allerede avlyst sin kamp, og dermed ville det eventuelt tur til Hallen. Sistnevnte hadde midlertid ingen info på sin hjemmeside, og ingen tok telefonen. Så litt før klokka 12 ble jeg kjørt ned til Clevedon av min venninne som hadde tilbudt seg å være min sjåfør for dagen.
Da vi svingte inn på Davis Lane var det tydelig at Hand Stadium ikke akkurat ligger sentralt plassert i Clevedon, og på den gjørmete og hullete veien havnet vi bak en hestetransport som skulle til hestesenteret ved siden av anlegget. Vel fremme tok jeg foreløpig farvel med min venninne som heller ville benytte anledningen til å shoppe i Clevedon, og betalte jeg meg inn med £10 som inkluderte program. Deretter fant jeg veien til klubbsjappa for å sikre meg turens første skjerf til samlingen, før jeg tok en runde rundt det ganske moderne anlegget for å ta noen bilder.
Jeg endte opp på ståtribunen bak det bortre målet, men lukta av gjødsel fra jordene bak gjorde at jeg raskt flyttet meg til ståtribunen på bortre langside. Her kunne jeg attpåtil nyte en sjelden stund i solveggen, men da kampen startet ble det fort slitsomt å stå der å myse mot sola, og jeg endte dermed opp bak målet nærmest inngangen. Det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt meg videre til Weston-Super-Mare, og jeg kom i snakk med en eldre lokal groundhopper som fant det ustyrtelig festlig at hans etternavn var Hopper. Han og hans ledsagere hadde som meg tenkt seg til Weston etter kamp, med en Western League kamp senere på kvelden. Han kunne fortelle at han aldri hadde sett banen på Hand Stadium i så dårlig forfatning, men det var ingen tvil at banemannskapet hadde gjort en kjempejobb for å i det hele tatt få den spilleklar.
Clevedon Town og Bridgwater Town var før denne kampen tabellnaboer i Southern League Division One South & West, med ett poengs forsprang til hjemmelaget (selv om Bridgwater imidertid hadde hele fem kamper tilgode på sitt vertskap for dagen). Begge lag forsøkte spille fin fotball fra start på det vanskelige underlaget, men det var åpenbart ikke enkelt. Clevedon Town var det beste laget i en første omgang som var langt fra det beste jeg har beskuet. Rundt 20 minutter var spilt da Dave Stone kunne gitt Seasiders ledelsen. Gjestenes keeper Luke Purnell kunne ikke gjøre noe, men skuddet suste også like over tverrliggeren. De fem siste minuttene før pause ble det endelig litt liv i kampen, og Bridgwater Town hadde faktisk sin første sjanse et par minutter senere da Joe McLaughlin sendte i vei et skudd som så ut til å ha retning mot nettmaskene bak keeper Lee Matthews. Men forsvarer Jordan Walker fikk kastet seg frem og blokkert til corner. Istedet var det hjemmelaget som fullt fortjent tok ledelsen i neste angrep. Aron Robbins hadde et flott raid på den ene kanten, driblet av en forsvarer, skar inn i feltet, fintet bort ytterligere en forsvarer og styrte ballen i bortre hjørnet til 1-0 ledelse! Kort etter blåste dommeren av for pause, og jeg gikk for å innta dagens første pint.
Det måtte gjøres ved å gå ut porten og ut på parkeringsplassen og inn i klubbhusets bar derfra. Der fikk jeg høre hvordan rivaliseringen mellom Clevedon Town og Weston-Super-Mare tidligere var meget heftig, og at man de siste årene også har sett en rivalisering med nettopp Bridgwater Town, som heller ikke de hører hjemme spesielt langt unna. En supporter var overrasket over at det ikke var delt ut et eneste kort i et oppgjør der han påsto at det de seneste sesongene hadde haglet med gule og røde kort, knallharde dueller og taklinger, og til og med beinbrudd!
Da jeg kom ut igjen kunne Mr. Hopper fortelle at de nettopp hadde annonsert over høyttaleranlegget at Weston-Super-Mare – Bath City hadde blitt avlyst etter at dommeren hadde kommet og forlangt en ny baneinspeksjon. Dette var nyheter jeg absolutt ikke hadde ønsket meg! Nå spøkte det for en kamp kl 15.00. En kikk på internett kunne heller ikke kaste lys over situasjonen i Hallen, og selv om den ikke var markert som avlyst på mitoo eller Western Leagues hjemmeside, var det ingen som tok telefonen for å bekrefte dette. Jeg vurderte raskt Taunton, der jeg nok kunne få med meg 2/3 av kampen – og de garvede traverne mente dette slett ikke var noe dårlig valg. Mr. Hopper foreslo dessuten Keynsham Town i Western League Division One – i Bristols utkant mot Bath, og dermed på vei tilbake til min venninne. Da jeg ble fortalt at de i tillegg hadde 3G dekke, valgte jeg å sette kursen dit ved kampslutt. da dette minsket sjansen for avlysning. Samtidig fant jeg ut at Hallen-Bishop Sutton nå sto som postponed på mitoo, og dermed var jeg også uten kveldskamp. Jeg forbannet været de siste dagene idet spillerne igjen sparket i gang kampen.
I motsetning til i første omgang var det et bestemt Bridgwater Town som tok kontroll fra start, og etter 51 minutter fikk de uttelling. Ross Macnab crosset inn i feltet, og ballen landet i føttene på Tim Legg som kun hadde å sette frem foten og styre inn utligning 1-1. Etter dette fikk de 154 betalende tilskuerne se mest midtbanekrig, med spillere som så mer og mer slitne ut på en svært tung bane. Vertene hadde sjanser ved Clayton Fortune og Aron Robbins, mens gjestene hadde muligheter ved Jon Vance og Joe McLaughlin. Helt på tampen holdt «Man of the Match» Aron Robbins på å sikre hjemmeseier med en deilig stupheading, men en glimrende redning sørget for poengdeling da dommeren kort etter blåste av.
Ground 94:
Clevedon Town – Bridgwater Town 1-1 (1-0)
Southern League Division One South & West
Hand Stadium, 1 January 2013
1-0 Aron Robins (43)
1-1 Tim Legg (55)
Att: 154
Admission: £10
Program: Included
******
Jeg hastet ut porten og fant frem til min venninnes bil. Hun sa seg straks villig til å kjøre til Keynsham i stedet for Weston, der min opprinnelige planlagte kamp Weston-Super-Mare – Bath City var blant de mange som hadde blitt avlyst grunnet den vanvittige mengden regn. Jeg visste at vi ikke hadde den minste mulighet til å rekke avspark i Keynsham, men ble likevel sittende å kikke på klokka som gikk så altfor fort. Omsider dukket anlegget Crown Field opp på venstre hånd, og vi svingte inn på parkeringsplassen slik at jeg kunne hoppe ut før hun satt kursen mot en teppeforhandler i nærheten. I bua ved telleapparatet fikk jeg knakket på ruta og vekket vedkommende som satt der inne, slik at jeg kunne avlevere mine £5 for inngang samt £1 for et program. Det var nettopp passert 20 minutter spilt av oppgjøret Keynsham Town – Calne Town, og jeg ble fortalt at jeg ikke hadde gått glipp av noen verdens ting. Og den havle første omgangen jeg så vitnet virkelig om en tam forestilling. Ved pause fant jeg ut at ingen av keeperne hadde så mye som vært borti ballen med hanskene, annet enn ved et par anledninger å plassere den på femmeteren for utspill!! Det ble spekulert i om spillerne rett og slett hadde festet for hardt kvelden før (nyttårsaften) da begge lag virket trøtte, slappe og trege. Dette kunne da kun bli bedre i andre omgang!
Anlegget består hovedsakelig av en hovedtribune med delvis ståplasser og delvis sittetribune. Det er i denne hovedtribunen at garderober og andre fasiliteter befinner seg. Inkludert klubbhusets bar, som hadde inngang direkte fra tribunen og som viste oppdateringer fra den engelske fotballrunden på TV-skjermen. Med dagens andre pint i hånden (denne gang Thatcher’s Gold) konstaterte jeg at Reading tok ledelsen mot Spurs, men at det dessverre ikke varte. De lokale skrøt av 3G-dekket som for andre eller tredje gang i løpet av kort tid sørget for at deres hjemmekamp var den eneste i deres liga som «overlevde» værgudenes herjinger. Jeg må også innrømme at den så flott ut alt regnet til tross, og dette var andre gang på få dager jeg med selvsyn kunne konstatere fordelene ved dette. Men så var det denne konservative tradisjonalisten i meg da..
En kikk i programmet avslørte at gjestende Calne Town befant seg på 5. plass på tabellen, men hele 11 poeng bak ledende Hengrove Athletic. Keynsham Town på sin side lå nede på 12. plass ytterligere 7 poeng bak, og med to kamper mer spilt. Vertene hadde også fått en poengstraff på 3 poeng etter å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i hjemmeseieren over Shrewton United i september.
Jeg ville høre litt mer om Keynsham Town, men ble plutselig oppmerksom på en person i Reading-lue og matchende skjerf. Han ble som meg noe overrasket over å støte på en Reading-supporter her, men han kunne fortelle at han bodde der og ofte var på Keynsham Towns kamper. Vel og merke når han ikke var i Reading-området for å spille bordtennis for en av bordtennisklubbene der, noe han fortsatt la ut om da spillerne kom tilbake på banen. En ny cider ble kjøpt og bragt med ut på tribunen der jeg satt meg med den lokale Reading-supporter og hans ledsagere (en av de en Larkhall Athletic supporter), som kunne fortelle litt mer om non-league fotballen i området. Eventuelt opprykk til Western Leagues Premier Division var med tabellsituasjonen ikke noe tema, men de kunne fortelle at Keynsham tidligere har vært der oppe og rykket ned derfra så sent som for noen år siden. Samtidig mente de at konkurransen i Western League har tilspisset seg de siste sesongene, og det var ganske interessant å høre. Et lag som Cadbury Heath har jo for eksempel tatt ligaens øverste nivå med storm som nyopprykket lag.
Spesielt gjestene fra Wiltshire hadde tydeligvis våknet litt i pausen, for det var langt friskere takter fra start av. Keeperne fikk om ikke annet litt mer trim, men de avslutningene som virket farlige gikk fortsatt like utenfor. Men omsider fikk bortelaget uttelling etter et frispark fra rundt 25 meter. Kyle Rigley sendte ballen over på bakre stolpe, der Greg Tindle halvveis bommet på ballen. Det var likevel nok til at hjemme-keeper Lionel Fear fomlet ballen såpass at Tindle kunne dytte inn ledermålet. 0-1 etter 73 minutter. Nå våknet Keynsham Town noe, og presset mer fremover på banen. Men Calne-forsvaret virket å ha kontroll på det som kom, og keeperen Steve Allison ryddet også opp i et par sjanser. Dermed kunne de 50 tilskuerne konstatere at det endte med 0-1 bortesiger, og undertegnede tok en siste pint i baren mens jeg avtalte henting et kvarters tid senere.
Jeg tok farvel med Crown Field og foreslo å spandere en pubmiddag på min venninne. Dermed ble det en fortreffelig Aberdeen Angus Steak på en pub i nærheten, og cider ble byttet ut med j2o. Etter en lang dag var vi begge slitne da vi omsider kom hjem til henne igjen, og mens hun tok kvelden idet Match of the Day kom på skjermen, bestemte jeg meg selv for hvertfall å se til bildene fra Readings tap på White Hart Lane ble vist…selvsagt nest sist av alle kampene. Og jeg hadde en tidlig start dagen etter.
Ground 95:
Keynsham Town – Calne Town 0-1 (0-0)
Western League Division One
Crown Field, 1 January 2013
0-1 Greg Tindle (73)
Att: 50
Admission: £5
Programme: £1
Dag 7: Onsdag 02.01.2013 Radford – Holbrook Sports
Jeg var tidlig oppe og ble etter en dusj servert deilig engelsk frokost, før vi omsider satt kursen mot Bristol Parkway. Min venninne slapp meg av der på vei til jobb med £30 i bensinpenger som takk for sjåførgjerningen under min visitt. Jeg hadde tid til å raske med meg en avis før jeg satt meg på 08.39 toget og studerte fotballresultatene fra dagen før. Etter igjen å ha byttet på Birmingham New Street var jeg på vei mot Nottingham, der jeg ankom i 11.30-tiden. Da jeg uansett skulle benytte meg av Nottingham-trikken i forbindelse med min planlagte kamp senere på dagen, hoppet jeg på trikken og betalte £3,50 for en dagsbillett. Allerede på første stopp, Lace Market, hoppet jeg av og befant meg omtrent rett utenfor Ibis-hotellet jeg hadde booket for natten.
Etter å ha sjekket inn forsøkte jeg uten hell å finne informasjon vedrørende kveldens kamper, og hvorvidt de var i fare for avlysninger eller ikke. Planen var å se Radford – Holbrook Sports i East Midlands Counties League, men jeg hadde også et par backup-kamper i tilfelle. En av disse var det meget interessante toppoppgjøret i samme liga mellom Barrow Town og Borrowash Victoria, som på en måte var mer fristende. Men jeg var meget usikker på følgende av regnværet der nede i Barrow-upon-Soar, hvor Barrow Town spiller rett ved elven Soars bredder. I verste fall hadde jeg også et alternativ i Conference-kampen Tamworth – Nuneaton.
Jeg forlot hotellet for å ta en kikk rundt i Nottingham, der jeg ikke hadde vært på en stund. Jeg gikk til fots inn i sentrum og fikk tatt en kikk på statuen av manager-legenden Brian Clough, før jeg vendte snuta mot Englands eldste pub. Puben ved navn Ye Olde Trip To Jerusalem, med deler som rett og slett er delvis hugget ut av fjellet under Nottingham Castle, skal ha vært skjenkested så tidlig som i 1189. Og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg måtte smake på varene. Men etter et kjapt glass var jeg igjen på farten, spaserende ned forbi togstasjonen og ned mot Trent Bridge. Like før denne gikk tok jeg en avstikker for å ta en nærmere kikk på Meadow Lane, hjemmebanen til verdens eldste ligaklubb, Notts County. Derfra gikk turen videre over Lady Bay Bridge, over til den andre siden av elven Trent, og forbi Nottingham Forests hjemmebane City Ground.
På vei tilbake valgte jeg å stoppe innom Hooters for å unne meg et eminent burgermåltid servert av lettkledde skjønnheter, men som også kostet flesk. Etter en lang spasertur rundt i Nottingham bar det tilbake til hotellet for å ta en dusj og skifte før jeg måtte ta en beslutning på hva jeg skulle gjøre. Forsatt ingen informasjon på nettet og ingen som svarte på telefonen hos Radford. Jeg ble liggende på sengen og kikke litt på det underholdende spørreprogrammet Pointless mens jeg avventet.
Det nærmet seg tidspunktet hvor jeg måtte hoppe på toget om jeg skulle se Barrow Town eller Tamworth. Og da jeg for femte gang prøvde å oppnå telefonisk kontakt med Radford, bestemte jeg meg for at om de nå ikke svarte, ville jeg satse alt på ett kort og gå ut fra at Radford-kampen ble spilt. Men denne gangen svarte en mannsperson i andre enden, og han kunne bekrefte at det etter nøye vurdering tidligere på dagen hadde blitt bestemt at kampen ville bli spilt. Dermed satt jeg meg ikke lenge etter på trikken mot Hucknall, og ble med denne til holdeplassen Beaconsfield Street. Der hoppet jeg av og orienterte meg ved hjelp av mitt utprintede kart gjennom det beryktede Hyson Green-området av Nottingham. Etter snaue fem minutter svingte jeg inn Selhurst Street og fant inngangen til Radfords hjemmebane med samme navn.
En person i porten bekreftet at de hadde åpnet, og jeg betalte £5 for inngang pluss £1 for et program. Selv med en snau time til kampstart var det allerede rundt 10 personer i den lille baren, og den eldre karen bak baren solgte meg en kald Strongbow på boks. Jeg tok raskt en tur rundt det lille anlegget, hvis fasiliteter først og fremt var å finne bak det nærmeste målet. Der finner man klubbhuset og stå- og sittetribuner (med søyler malt i lagets lilla og lyseblå farger annenhver gang) bortover mot den bortre langsiden, som ikke huser stort annet enn laglederbenkene. Den nærmeste langsiden derimot kunne hvertfall by på tak over hodet for noen av de stående tilskuerne som måtte befinne seg her. Bak det bortre målet var det absolutt ingenting, annet enn en liten gressvoll, et nett, og boligbebyggelse lenger bak. Tilbake i baren fikk jeg overtalt bartenderen til å selge meg Radford-skjerfet som hang over baren, samtidig som han fisket nok en kald Strongbow ut av kjøleskapet.
Det ble stor oppstandelse og undring da de fant ut at jeg hadde tatt turen fra Norge for å se dagens kamp, og formann Bob Thomas ble tilkalt for å hilse på. Han hadde selv spilt for klubben, sammen med en av de andre i ledelsen. De ga nå en inngående og velkommen innføring i temaer som Radford FC, East Midlands Counties League, og den lokale fotballen generelt. Han kunne fortelle at de hadde en haug av lokale lag å velge mellom når rivaler skulle utpekes. Men gang på gang trakk han frem Basford United som er et topplag i denne ligaen, og som visstnok har en god del penger. En annen klubb som ble nevnt var NCEL-klubben Arnold Town, og formann Thomas skjøt da inn at de visstnok skal være i store økonomiske problemer, og at man frykter for klubbens fremtid. Dette penset samtalen over på temaet kriserammede klubber, og jeg lurte på om det hadde vært en trykkfeil da jeg leste i avisen at Hucknall Town hadde tapt hele 0-13 mot Loughborough Dynamo. Det kunne de fortelle at det ikke var, men at klubben ved trikkelinjens nordlige endepunkt var i full oppløsning og kun hadde stilt med 8 spillere! De mente at det er såpass alvorlig at de i første rekke nå visstnok kun konsentrerer seg om å klare å fullføre sesongen, som fort kan vise seg å bli klubbens siste.
Om Radford er det for øvrig det å fortelle at klubben i engelsk fotballsammenheng er ganske ung; stiftet i 1964 som Manlove & Alliots. Etter at firmaet som ga de navnet flyttet til Skottland noen år senere, byttet de navn til Radford Olympic og ble den første engelske amatørklubb som fikk tillatelse til å bære reklame på draktene. Klubben byttet til såkalt Saturday football og tok plass i East Midlands Regional League og senere Central Midlands League, der Olympic-delen av navnet ble droppet i 1987. Og de var altså en av klubbene som tok et steg opp og tok plass i den nye step 6-ligaen East Midlands Counties League da denne ble stiftet i 2008.
Det nærmet seg avspark, og det var en nokså tung matte også her. Det var kanskje medvirkende til at spillet var alt annet enn imponerende i starten av kampen. Men det var ikke gått altfor mange minuttene før en av bortespiller dro fordel av passivt forsvarsspill ved å fra sin kant storme inn i feltet og avlsutte i bortre hjørnet til 0-1. Radford virket totalt tafatte, og mesteparten av spillet foregikk på deres halvdel av banen. Gjestene presset på, mens Radford klarerte ved å forsøke å mæle ballen så langt de kunne oppover banen, der Holbrook Sports’ forsvar fanget opp ballen og kunne starte et nytt angrep. Jeg reflekterte over at det nok er en god grunn til at Radford ligger der de ligger på tabellen (tredje sist), selv om gjestene også befant seg på nedre halvdel (dog med en del kamper tilgode), og snart lå ballen i nettet bak hjemmelagets keeper for andre gang. Holbrook Sports puttet på et tredje mål før dommeren blåste for pause på stillingen 0-3, og det var på tide med en ny boks Strongbow i baren.
Hjemmefolket var alt annet enn imponert, men jeg ble fortalt at laget denne sesongen hadde hatt store utfordringer. Så sent som i sommer sto de uten en eneste spiller etter at hele trenerteamet forlot klubben etterfulgt av samtlige spillere!! I så måte var de forberedt på at dette ville bli en tung sesong. På spørsmål om klubben ved en senere anledning ville være interessert i et opprykk til eksempelvis Northern Counties East League eller om de var fornøyd med en tilværelse på step 6, svarte ledelsen at de ikke var fremmed for et eventuelt opprykk om klubben var klar for det. Men de var slett ikke sikre på at det ville bli NCEL, da det ville være i det sydlige geografiske grenseland for den step 5-ligaen. Nottingham ligger i et slags grenseland mellom Midland Football Alliance, NCEL og United Counties League. Man jo har jo Arnold Town og enda sydligere Long Eaton i NCEL, men dette er en liga dominert av bortekamper i Yorkshire. Den kabalen vil de imidlertid ikke måtte finne ut av riktig ennå.
Men det Radford-laget som inntok banen for andre omgang fikk meg til å undres hvor det var blitt av hjemmelaget fra de første 45 minuttene. De gikk nemlig rett i strupen på Holbrook Sports, og var totalt ugjenkjennelige der de presset på og rullet opp sjanse etter sjanse. Før minuttet var spilt smalt ballen i tverrliggeren, og i det påfølgende angrepet var det kun en flott parade av keeperen som hindret scoring for Radford. Etter corneren som fulgte satt hjemmelagets Jahrad Russell inn reduseringen til 1-3, og den utrolige forvandlingen hadde bragt nytt liv i kampen. Radford burde redusert ytterligere noen minutter senere, men igjen var tverrliggeren i veien. Fra min posisjon på langsiden ute på 20 meter, så det også ut som om Radford ble snytt for et straffespark da en av deres spillere ble hindret og dratt i trøya så han mistet balansen i avslutningsøyeblikket. Borte-keeperen var nå en travel mann, og måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere redusering. Men plutselig fikk gjestene fra Derbyshire muligheten de ventet på, og deres kontring førte til klabb og babb foran målet. Noe uheldig klarerte en Radford-spiller ballen i en lagkamerat, og gjestenes spiss kastet seg frem og pirket inn 1-4. Nå gikk noe av lufta ut av Radford, og selv om de fortsatt dominerte var gjestene mer med på notene. Men etter at et par gode Radford-angrep endte resultatløst, begynte man tilsynelatende å vente på sluttsignalet. Og da Holbrook Sports fikk et heldig femte mål, var det den siste spikeren i kista. Linjemannen som opererte på denne siden var forøvrig stadig i passiar med oss som befant oss ved sidelinjen mens ballen var ute av spill. Etter at de 55 tilskuerne hadde sett dommeren blåse for full tid med 1-5 som sluttresultat, kunne da også noen av de lokale fortelle at han hadde for vane å nettopp gjøre det – mens den andre linjemannen hadde for vane å kalle til seg dommeren ved hver minste ting. Det var tydelig at de var vant med å se den samme dommertrioen igjen og igjen.
Inne i baren forhørte jeg meg litt om hvordan man så på toppstriden i ECML denne sesongen. De fleste mente at Barrow Town var den store favoritten til tittelen og eventuelt opprykk, med hardest konkurranse fra Basford og Borrowash Victoria. Barrow Town sto med imponerende 16-2-0 før denne kveldens kamper, og tok imot nettopp Borrowash Victoria til dyst mens jeg beskuet kampen på Selhurst Street. Der gikk Barrow Town på sesongens første tap med 0-1, og det tetter seg til i toppen. Etter en forfriskning i baren ønsket jeg Radford folket lykke til, takket for meg, og gikk for å oppsøke trikkeholdeplassen Hyson Green Market rett nede i veien. Jeg kunne se det kom en trikk bak med og satt opp farten slik at jeg rakk frem til holdeplassen akkurat idet den stoppet der. Jeg hoppet av på Lace Market og gikk til innkjøp av noe munngodt før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet.
Ground 96:
Radford – Holbrook Sports 1-5 (0-3)
East Midlands Counties League Premier Division
Selhurst Street, 2 January 2013
0-1
0-2
0-3
1-3 Jahrad Russell
1-4
1-5
Att: 55
Admission: £5
Programme: £1
Dag 8: Torsdag 03.01.2013: Fotballfri i Cambridge
Jeg kunne unne meg litt ekstra søvn igjen, og sjekket ikke ut før klokka 12. Jeg fikk sette igjen bagen for litt vandring og handling rundt i det fortsatt meget travle Nottingham sentrum. Etter å ha hentet bagen igjen, satt jeg kursen mot Nottingham stasjon og hoppet etterhvert på 15.34 toget mot Norwich. Like før jeg hoppet av for å bytte tog i Ely, kunne jeg se ut av vinduet hvordan regnet hadde ført til voldsom flom. Høyspentmaster sto ute i en innsjø, mens trærne rundt kun hadde toppen av trekronene over vannet. Etter togbytte i Ely tok jeg fatt på siste etappe til Cambridge, der jeg tok en taxi til en venninne jeg hadde lovet å besøke.
Vi hadde en trivelig kveld med en deilig middag på den lokale puben Carlton Arms før vi trakk oss tilbake.
