Dag 10: Mandag 01.10.2012: Boreham Wood – Billericay Town
Etter en god og lang natts søvn ble en frokost inntatt på Monk’s Retreat, før jeg satt meg på toget fra Reading inn til London. Ved ankomst Paddington sjekket jeg med en tube-ansatt, og fikk bekreftet min mistanke om den raskeste veien til mitt hotell i Forest Gate-området. Etter å ha tatt meg til Kings Cross, byttet jeg derfor til nordgående Victoria Line. Jeg hoppet av på den nest siste stasjonen, Blackhorse Road, hvor jeg igjen byttet til Overground-tog mot Barking som jeg ble med fire stopp sørøstover. Fra Wanstead Park stasjon fulgte jeg mitt medbragte kart og fant etter rundt ti minutters gange frem til Forest Gate Hotel – en pub hvor jeg hadde betalt £30 for et rom for natten. Etter å sjekket inn ble det tid til en pint Strongbow og en prat med de lokale, innimellom ytterligere saumfaring av Non League Paper. Jeg vendte snart snuta mot London sentrum igjen, tilbake den samme lange veien. Da jeg booket, hadde jeg rett og slett ikke tenkt på at det tok over tre kvarter å ta meg fra Kings Cross/St Pancras til hotellet, men jeg hadde uansett ikke dårlig tid. Etter en middag i London fant jeg etterhvert toget som tok meg de rundt 20 minuttene til stasjonen Elstree & Borehamwood. Herfra gikk jeg til fots de 15-20 minuttene til Meadow Park – hjemmebanen til Boreham Wood.
Der var jeg tydeligvis av de først ankomne, med godt over en time til avspark. Det var stort sett spillere og ledere som ankom og fartet ut og inn, mens jeg på min side oppsøkte baren som er på utsiden av anlegget. I mangel på Strongbow og annet godkjent cider bestilte jeg en flaske Magners, selv om jeg egentlig burde husket fra gjentatte erfaringer at den ikke faller i smak. Blikket falt imidlertid også på dagens program som ble solgt fra baren. Til ågerprisen £3 skulle man nesten tro det var Football League, men jeg hostet opp pengene og studerte snart programmet mens jeg forsøkte få ned flasken med Magners. Boreham Wood hadde hatt en for meg overraskende sterk start på sesongen, og var å finne helt oppe i tetstriden i Conference South. Klubben var så sent som for seks sesonger siden å finne nede på step 4, men befant seg nå i playoff-sjiktet noen få poeng bak ledende Salisbury City. På spørsmål om man hadde tro på om dette kunne holde hele veien inn, svarte en Wood supporter at han fortsatt var litt avventende. Deretter la han til at han var meget fornøyd med sesongstarten og så ingen grunn til at de ikke skulle kunne kjempe om en playoff-plass. De tøffeste konkurrentene mente han ikke overraskende var lag som Salisbury City og Welling United, mens han i likhet med undertegnede stilte seg uforstående til hva som har gått galt nede i Sutton, der en av forhåndsfavorittene hadde hatt en marerittaktig start på sesongen. Jeg måtte innrømme å ikke helt klare å se for meg Boreham Wood i Conference National, og lurte litt på om de faktisk ville ha noe der å gjøre. Dette hadde han forståelse for, samtidig som han mente at klubben ble drevet godt og at de ikke burde ha noen mindre forutsetninger for noe slikt enn klubber som Hyde og Ebbsfleet United. Videre kunne han fortelle at den bitreste rivalen er St. Albans City.
Baren hadde etterhvert en overvekt av tilreisende fra Essex, og en tilsvarende prat med et par av deres repsentanter avslørte at de etter forrige sesongs tittel og opprykk fra Isthmian Premier var ute etter å i første omgang overleve og etablere seg i Conference South denne sesongen. Samtidig var de positivt overrasket over sesongstarten med 4-2-2 på de 8 første i ligaen, og kunne dessuten fortelle at deres heftigste rivaler nå er Chelmsford City. De to spiller jo igjen i samme divisjon denne sesongen, så det kan bli noen heftige lokaloppgjør.
Jeg betalte mine £12 for å få slippe inn, og tok en runde for å knipse noen blinkskudd – med en innlagt svipptur innom klubbsjappa i det ene hjørnet av anlegget. For en Reading-supporter var det noe merkelig å se Readings logo en rekke steder på anlegget, i tillegg til flere steder i programmet. Dette har bakgrunn i en såkalt «Academy Partnership» mellom de to klubben – slik har dessverre den moderne fotballen blitt. Det er for øvrig ikke noe galt i seg selv med anlegget, som består av en hovedtribune med sitteplasser, mens resten er ståplasser. Bak det ene målet satt en vakt to små hjelpere til å hente baller som i voldsom hyppighet ble skutt over gjerdet av Billericay-spillere som varmet opp. Jeg kommenterte at om de hadde skuddfoten like dårlig innstilt under kamp ville de to små måtte jobbe hardt for ukelønna si, noe han fant hysterisk festlig. Han viste seg å være en trivelig kar som jeg slo av en liten prat med før det nærmet seg avspark og det så smått begynte å dryppe fra oven. Jeg stilte meg under tak på bortre langside, på høyde med den ene 16-meteren, og kampen kunne starte.
Det var hjemmelaget som tok kommandoen fra start, men den første reelle sjansen kom da en crosser fant Omer Riza. Hans avslutning gikk imidlertid like utenfor. I tillegg hadde han pådratt seg seg en lyskeskade da han strakk seg etter ballen, og måtte nå med ni minutter på kampuret allerede byttes ut og vike plassen for Inih Effiong. Det virket som om de brukte litt tid på å omstille seg, men Graeme Montgomery var glimrende der han sto bak det som var av sjanser og halvsjanser for vertene. Likeledes var Chris O’Louhlin en bauta i forsvaret, og renset unna det gjestene måtte komme med – ikke minst i lufta. Hjemmekeeper James Russell hadde stort sett rett og slett rollen som passiv tilskuer. Cliff Akurang kunne gitt Wood ledelsen, men etter å ha dratt seg fri på glimrende vis satt han avslutningen like utenfor stolpen. Etter snaue 35 minutter serverte imidlertid Ben Nunn et innlegg som innbytter Iffiong satt pannebrasken til og plasserte i mål bak gjestenes keeper Dale Brightly. En veldig fortjent 1-0 ledelse, men like etter ble Wood-forsvaret nesten tatt på senga av et enormt innkast fra Junior Luke. Men da dommeren blåste for halv tid hadde hjemmekeeper Russell knapt vært borti ballen, og ledelsen var det ingenting å si på.
I mangel på kvalitets-cider besto pauseforfriskningen i baren av en flaske j2o mens jeg bladde ytterligere i programmet. Snart var det igjen tid for å finne sin plass på tribunen. Ikke mange minuttene var gått da en glimrende langpasning fra Montgomery ble tatt imot av David Hutton. Han serverte på sølvfat til målscorer Effiong, men spissen kom ut av balanse og misbrukte den store sjansen med et sleivspark. Etter 54 minutter fikk han og Boreham Wood imidlertid sitt andre for dagen da Billericay-forsvarer Chris Wild feilbedømte et langt utspark. Dette tillot å Effiong komme alene med keeper og sette inn 2-0. Kampen åpnet seg opp med gjester som måtte fremover, og med et hardtjobbende forsvar fikk vertene flere kontringssjanser. Nok et oppsill fra Montgomery førte etter 67 minutter til at Ben Nunn for andre gang for kvelden fikk assist da han fant Effiong i feltet. Han vendte opp og skjøt utagbart for keeper Brighly. 3-0, og hattrick for innbytter Effiong altså.
Etter dette ebbet egentlig det hele ut, der vertene så ut til å si seg fornøyd mens gjestene nok innså at slaget var tapt, til tross for at de forsøkte presse fremover til en blanding av støttende og oppgitte tilrop fra bortefansen. Helt på tampen kunne dirigent Montgomery satt kronen på verket, men hans lobb fra langt hold gikk like over. Hjemmelaget hadde levert en maktdemonstrasjon foran 242 betalende tilskuere. Da vi gikk over på tilleggstid besluttet jeg å førsøke rekke tilbake til stasjonen på 7-8 minutter for å slippe en halvtimes venting på neste tog. Mens jeg passerte stadionets kortende ute på veien kunne jeg høre dommeren blåse av, og stresset av gårde mot stasjonen med en blanding av rask gange og lett jogging. Etter kun et par minutter skjønte jeg at jeg neppe hadde store muligheter for å rekke frem, og da jeg ankom stasjonen anpusten tre minutter for sent hadde ganske riktig toget gått.
Mens jeg sto der og ventet på neste tog, kom en gruppe på fire-fem eldre karer på rundt de 60, som hadde vært på samme kamp. De viste seg å være en kompisgjeng som hørte hjemme i Hertfordshire og Nord-London, og som ofte så lokale lag i aksjon. Jeg fikk høre om erfaringer fra klubber som Northwood, Wealdstone, Wingate & Finchley, Hemel Hempstead Town, Ware, Potters Bar Town, og ikke minst den nå nedlagte klubben Edgware Town. De diskuterte allerede rundt helgens utvalgte kamp der Northwood var hjemmelag. En av de måtte melde pass da han hadde fått Watford-billetter av sin nevø som visstnok spilte der, og han ble utsatt for godlynt mobbing fra de andre. Jeg benyttet sjansen til å høre deres mening om det som nå skjer i og rundt Watford, og de var umiddelbart og unisont enige i sin fordømmelse av og avsky mot det som nå utspiller seg med et tosifret antall innlånte Udinese-spillere og halvparten så mange fra spanske Granada. En etter en hoppet de av toget, mens sistemann ble med helt tilbake til St. Pancras der jeg takket for hyggelig samtale, før jeg gikk for å ta tubens Victoria Line. Mens jeg igjen byttet på Blackhorse Road irriterte jeg meg nok en gang noe over den lange reiseveien fra London sentrum, men det ble tilbake på Forest Gate Hotel tid til en pint med Strongbow for høflighets skyld. Deretter fant jeg veien til rommet mitt og forberedet meg på nok en lang reise tidlig dagen etter. Men en ting var sikkert: Boreham Wood som klubb har nok de siste årene tatt noen kraftige sjumilssteg. Ifølge representanter fra Readings ungdomsakademi er de også blant landets dyktigste på akkurat det området. Men kan de virkelig ta steget helt opp i Conference National?? Vel, de har imponert så langt, og ingenting er umulig.
Ground #90:
Boreham Wood – Billericay Town 3-0 (1-0)
Conference South
Meadow Park, 1 October 2012
1-0 Inih Effiong (35)
2-0 Inih Effiong (54)
3-0 Inih Effiong (67)
Att: 242
Admission: £12
Programme: £3
Dag 11: Tirsdag 02.10.2012: Scarborough Athletic – Parkgate
Jeg våknet av vekkerklokken, og rakk en kjapp dusj før jeg forlot Forest Gate Hotel i det nordøstlige London. Jeg hadde blinket meg ut 09.30 toget nordover fra Kings Cross, noe som betød at jeg ifølge London Journey Planner appen burde ha Overground toget fra Wanstead Park klokka 08.23. Da jeg igjen byttet til Victoria Line på Blackhourse Road ble det raskt klart at ikke alt var som det skulle. Det ble over høyttalerne opplyst om store forsinkelser og informasjonstavlene forandret endelig destinasjon på togene fra Brixton til Victoria. Så ble vi fortalt at dette skyldtes en person som hadde havnet under et av togene helt nede i det ikke så trivelige Brixton. Dette førte til en marerittaktig tur som sild i tønne på en bane som til slutt – etter mange og lange pauser både på og mellom hver stasjon – brukte rundt 50 minutter på å frakte meg de 5 stasjonene til Kings Cross/St. Pancras. Toget var for lengst gått uten at det var noen krise for min del, og etter å ha kjøpt inn en frokost bestående av smørbrød og juice satt jeg meg omsider på 10.30 toget. Etter rett i overkant av to timer var jeg tilbake i York, der jeg akkurat rakk å ta en kjapp røykepause før jeg fikk kastet meg på toget til Scarborough. Klokka 13.30 steg jeg av toget i Scarborough, og kunne spasere ned til mitt hotell for natten.
Golden Last Scarborough påberoper seg å være Englands første lojalistiske pub, og etter korrespondanse på Facebook der jeg har de på min venneliste, fikk jeg reservert et rom til £25. Innehaveren er en utflyttet skotte fra Glasgow som tydeligvis er primus motor i den lokale Oransjeordenen, som skal være Englands største. Han er av alle ting gift med en kvinne fra Bergen, som på norsk ga tilbakemelding om at et rom ble holdt av til meg. Etter en kort tur gjennom den koselige gågata så jeg snart puben foran meg, med både nord-irske, engelske og norske flagg utenfor. Et par lokale var allerede på plass, og jeg fikk sjekket inn og ble vist opp til rommet. Etter å ha satt fra meg bagasjen og innlosjert meg, tok jeg turen ned igjen i puben og fikk bestilt meg en Strongbow.
Etter to slike begynte sulten igjen å gnage, og en stor porsjon fish n chips ble kjøpt rett ved siden av og inntatt i pubens lokaler. «Well dressed, young man!» sa plutselig en stemme på erke-skotsk dialekt. Da jeg kikket opp, viste det seg å være innehaveren Ian som tydeligvis likte min Rangers vindjakke og ikke minst trøye med et anti-Celtic motiv. Jeg spiste opp og slo av en lengre prat med Ian, og da han etterhvert forsto at jeg var identisk med nordmannen som hadde booket rom, ringte han opp sin hustru Liv med beskjed om at hun måtte komme ned og hilse på en viking fra hjemlige trakter. Liv viste seg i likhet med både Ian og flere av stamkundene å være et trivelig bekjentskap, og hun insisterte på at min neste pint var på huset. I hyggelig selskap ble det nok litt for mange pints i forhold til at jeg skulle på kamp senere, men stemningen var god. Og jukeboksen var proppet med lojalistisk musikk – av alle ting i tillegg til norsk musikk av typen Jahn Teigen, Knutsen & Ludvigsen, Åge Aleksandersen etc!!
Det var nesten synd at jeg etterhvert måtte bryte opp for å sette kursen mot kamp. Scarborough Athletic spiller jo som de fleste kanskje vet sine kamper i Bridlington, og under forberedelser til turen hadde jeg registrert at siste toget tilbake fra Bridlington gikk så tidlig som 20.11. Alstå ikke veldig passende for en kveldskamp med avspark 19.45. Jeg hadde derfor tatt kontakt med formann Dave Holland, som jeg møtte under Scarborough-lagets besøk hos Eastwood Town i pre-season. Han og andre i styret kunne fortelle at en supporterbuss plukket opp klokka halv sju utenfor Scarborough stasjon og kjørte tilbake etter kamp, og i tillegg hadde jeg blitt tilbudt skyss av flere personer i klubbledelsen. Jeg bestemte meg imidlertid for å satse på denne bussen, og gikk tilbake til stasjonen i god tid. Etter ti minutters venting kom omsider dobbeldekker-bussen rundt hjørnet, og jeg betalte mine £2 for transport tur/retur. Turen viste seg å ta lengre tid en ventet – drøye tre kvarter – der den kjørte en melkerute rundt i området for å plukke opp folk. Tidlig på turen passerte vi imidlertid Scarboroughs gamle stadion McCain Stadium (eller Seamer Road, om man som undertegnede foretrekker dette navnet), der det i mørket så ut som om porten var det eneste synlige bevis på dette. Jeg snakket etterhvert litt med personen ved siden av meg, og som ventet mente han at det denne sesongen dreier seg nesten utelukkende om opprykk for klubben. Han forventet tøffest kamp av Bridlington Town, som de deler bane med. I tillegg var han var litt usikker på tabelledende Worksop Parramore, som riktignok hadde spilt en kamp mer.
Motstander motstander i øverste divisjon av Northern Counties East League var Parkgate, og ventelig mente min sidemann at de heller ikke var å kimse av. Vel fremme fikk jeg betalt meg inn og fant frem til baren. Der fant jeg ut at Strongbow nå også har kommet med en pærevariant! Den måtte selvsagt smakes på mens jeg saumfarte det store bordet som midt i lokalet gjorde nytte som klubbsjappe. Et og et halvt pund ble byttet mot et program for dagen, før jeg gikk ut for å ta Queensgate nærmere i øyesyn. Den ene langsiden har en tribune hvor den ene siden er sittetribune mens den andre er en klassisk tråtribune, og det var på vei langs denne at jeg plutselig støtte på en stresset formann David Holland. Han hadde ikke tid til lange praten, men ville gjerne introdusere meg for en nordmann som var over fra supporterklubben. Jeg kan nå ikke erindre hvor vedkommende var fra, men han viste seg å være en vel bereist mann i lavere divisjoner og non-league, samtidig som han var på hyppige besøk over for å se Scarborough Athletic.
Jeg ble stående å se første omgang sammen med denne karen, og fikk se at Scarborough åpnet best, mens gjestende Parkgate tok over etter rundt kvarteret og dominerte resten av omgangen. Boro-manager Rudy Funk var rasende på sidelinja, og det hjalp heller ikke at flere tvilsomme dommeravgjørelser gikk mot vertene. Parkgate – i drakter som minnet altfor mye om Celtic – kunne tatt ledelsen midtveis ut i omgangen, men skuddet fra Nathan Forbes-Swindells ble glimrende slått utenfor av hjemmekeeper Steve Wilson. Rett før pause var det imidlertid vertene som vasket frem (for å låne et uttrykk fra Bengt Eriksen) en kjempesjanse. James Bennett fyrte av det som ville vært en perle av en scoring, men skuddet traff dessverre tverrliggeren mens Parkgate-keeper Jamie Bailey bare kunne se på. 0-0 til pause, og pause-pinten ble intatt blant noe skeptiske Boro fans.
Jeg ble mot slutten av pausen stående å prate med en gammel vakt som var Bridlington Town-fan og viste seg å ha spilt i Football League. Nok en gang er jeg ikke kar om å huske hvilket lag han representerte, men det var uansett meget interessant å høre ham fortelle om sin Football League debut mot Wolverhamptons stjernegalleri under ledelse av Stan Cullis på midten 50-tallet.
Mens jeg lot meg underholde av hans beretninger, ble andre omgang sparket igang, og Parkgate burde gått i ledelsen omtrent rett fra avspark. Forbes-Swindells og spissmakker Brian Cusworth kom nemlig alene mot keeper Wilson, men førstnevnte valgte å gå for kraft og sendte på utrolig vis ballen over mål. Etter en jevn periode viste gjestenes Forbes-Swindells hvorfor han allerede hadde scoret 17 mål denne sesongen. Men etter at han driblet seg gjennom og rundt alt som var av forsvarere, rakk Cameron Fearon akkurat tilbake tidsnok til å hindre hans avslutning i å trille i mål. Samme mann hadde like etter en avslutning som sneiet stolpen.
Etter 63 minutter kunne imidlertid Boro-fansen juble. Spissen Ryan Blott ble meid ned i feltet, og dommeren hadde intet annet valg enn å peke på straffemerket. Blott tok selv straffen, og til tross for at keeper gikk til riktig side, sto det 1-0 til Boro! Og bare et minutt senere var det kun en flott redning fra keeper Bailey som hindret Blott i å doble ledelsen med et skummelt skudd. Matt Plummer headet deretter like over Parkgate-målet fra 5 meter. Det dro seg mot full tid og Parkgate pøste på – ikke minst på dødballer – for å sikre ett poeng, men Scarborough Athletic klarte ro det i land uten de helt store skremmeskuddene. Flesteparten av de 354 betalende kunne dermed juble over tre poeng og foreløpig tabelltopp, mens gjestene kanskje hadde fortjent å ta med noe mer hjem til utkanten av Rotherham.
Det viste seg at bussen tilbake gikk ganske raskt etter kamp, så jeg fikk tømt blæra før jeg tok plass. Etter en lang tur tilbake til Scarborough fikk jeg fikset noe nattmat i et supermarked som fortsatt var åpent, før jeg returnerte til Golden Last – som jeg på kampen hadde blitt fortalt at gikk under navnet «Stabbers Arms» på folkemunne. Her var stemningen ikke mindre enn da jeg hadde dratt, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg hev meg med i festlighetene denne siste kvelden i England. Kort fortalt var det trivelig lag, og stengetid kom litt for fort. En snau halvtime etter stengetid forlot de siste gjestene puben, mens jeg slukte restene av min Strongbow og returnerte til rommet mitt.
Ground #91:
Scarborough Athletic – Parkgate 1-0 (0-0)
Northern Counties East League Premier Division
Queensgate, 2 October 2012
1-0 Ryan Blott (pen, 63)
Att: 354
Admission: £7
Programme: £1,50
Dag 12: Onsdag 03.10.2012: Hjemreise
Noe slapp våknet jeg til liv, og kom meg omsider ned der et par av stamkundene allerede var på plass. Et par av de hjalp også til der med forefallende arbeid, og en av de hadde vært og fikset en dør da jeg traff på ham på vei ned. Der ble jeg utsatt for godlynt mobbing da jeg forsøkte komme litt til hektene med en j2o. Denne ble imidlertid byttet ut med kraftigere kost i form av Strongbow idet jeg begynte å vurdere 11.48 toget heller enn 10.48 toget. Jeg var når sant skal sies ikke spesielt lysten på hverken den lange turen ned til og gjennom London, eller hjemreise til Norge. Jeg angret litt på å ikke ha bestilt hjemreise dagen etter for å få med en siste kamp denne onsdagen (som kunne by på kamper i både FA Trophy, Conference North, Ishtmian Division One North, og en rekke kamper i diverse step 5 ligaer). Men etter en andre Strongbow måtte jeg sette kursen mot stasjonen for å nå toget – og flyet! Inkjøpt frokost ble inntatt på toget, og jeg kom meg greit gjennom London og ut til Heathrow. På forrige tur hadde min 19.30 avgang hjem blitt heftig forsinket, og min mor måtte til slutt komme og hente meg på Gardermoen like før midnatt. Dette håpet jeg unngå denne gang, og jeg hadde derfor bestilt på 17.30 avgangen. Ved innsjekking ble jeg dog opplyst om at ny avgangstid var 18.15. En halvtime senere ble dette 19.10, og deretter 19.40, 19.50 og til slutt 20.00. Og Heathrow er et mareritt i den forstand at det ikke engang er et sted å ta seg en røyk etter å ha gått gjennom sikkerhetskontrollen, slik tilfelle ehar vært på f.eks Gatwick. Like før klokka åtte kunne vi stige ombord, og vi lettet omsider rundt tre timer forsinket – takket være noen lurifakser som hadde forsinket flyet til London som vi skulle ha hjem igjen. Og dermed endte jeg opp med å likevel lette etter 19.30 avgangen som faktisk var i hvert fall nesten i rute.
Med flytoget til Oslo rakk jeg siste bussen tilbake til Drøbak med 20 minutters margin. Og etter en strabasiøs reise kunne jeg rett fær halv to låse meg inn hjemme for å legge meg og reflektere over nok en innholdsrik og interessant tur.
