Dag 9: Søndag 25.08.2013: Fotballfri i Ash
Etter å ha inntatt en engelsk frokost på Lynford Guest House, tenkte jeg følge min venninne Gillian inn i sentrum der hun skulle ha bussen til Truro for å komme seg på jobb. Falmouth er bakkete og temmelig utstrakt, så min plan var å hoppe på skyttel-bussen som kjører rundt i sentrum. Da jeg dagen før hadde sett informasjon om denne tjenesten, hadde jeg imidlertid ikke observert at den ikke var operativ på søndager. Dermed måtte jeg slepe med meg bagen de 20-25 minuttene vi brukte på å spasere til bussholdeplassen inne i sentrum. Rett før kvart på ti takket jeg for hyggelig samvær og tok farvel med Gillian, som forsvant mot Truro. Selv gikk jeg på jakt etter et eksemplar av dagens nye Non League Paper. Omsider, etter rundt 20 minutter og 3-4 sjapper, fant jeg en som både var åpen og som hadde det jeg var ute etter.

 

Med en j2o slo jeg i hjel litt tid med å granske NLP på The Packet Station, men snart var tiden inne for å forlate deilige Falmouth og kaste seg på 11.12-toget til Truro. Der ble det togbytte, og den lange strekningen opp til Reading ble benyttet til vekselvis døsing og lesing i Non League Paper. Klokka viste 15.49 da jeg ankom Reading, med halvannen times venting på toget videre. Dette ble benyttet til å innta et pubmåltid i form av saugeses and mash på The Monk’s Retreat. Både puben og byen bar både på godt og vondt heftig preg av at det denne helgen var Reading Festival, men klokka 17.18 forlot Gatwick-toget omsider perrongen i Reading. 33 minutter senere hoppet jeg av på den lille stasjonen Ash.

 

Med nesa i utprintede kart tråkket jeg snart av gårde i riktig retning, og etter rundt 5 minutter så jeg The Lion Brewery foran meg på høyre hånd. Her hadde jeg betalt £32 for et rom for natten, strategisk valgt gunnet morgendagens kamper. En trivelig kar fikk sjekket meg inn og overrakt nøkkelen, men snart var jeg tilbake for å smake på pubens brygg. Jeg hadde vurdert en tur opp til Reading eller Wokingham for å ta noen glass, men de fleste Reading-gutta skeiet fortsatt ut i Blackpool, og de som var hjemme hadde planer eller var noe lunkne. Jeg gadd ikke dra hele den lange turen opp dit og tilbake bare for en snau times samvær, så jeg valgte bli hvor jeg var. The Lion Brewery viste seg å ha en riktig trivelig gjeng stamkunder, og en yppig og meget sjarmerende jente som snart tok over bak disken. Da jeg i tillegg oppdaget at jukeboksen hadde et utvalg av eldre Skrewdriver-låter var det gjort. Det ble langt mer enn en pint for høflighets skyld, og etter en hyggelig kveld med stedets stamkunder trakk jeg meg noe påseilet tilbake til mine gemakker like før 02.00, med fortsatt lystig lag inne i puben.

 

 

Dag 10: Mandag 26.08.2013: Ash United – Cove
Det var bank holiday monday, og jeg følte meg temmelig groggy der jeg våknet med tilløp til hodepine og teppe på tunga. Det hadde gått litt hardere for seg enn planlagt i Ash kvelden i forveien, og det lystige laget ved The Lion Brewery hadde satt sine spor. Innehaveren Mike hadde dagen før gitt beskjed om at jeg kunne spise frokost når jeg ville, og like etter klokka ni var jeg tilbake på åstedet for gårsdagens slag. En dusj hadde gjort underverker, og engelsk frokost og en ekstra j2o bedret formen ytterligere, slik at jeg var fit for fight da jeg litt før klokka ti takket for meg og forlot The Lion Brewery.

 

Med bagen på slep langet jeg ut forbi stasjonen, gjennom Ash i retning dagens første av to kamper. Jeg hadde blitt tipset om en snarvei via en sti i enden av Longacre, og det viste seg å stemme der jeg snart krysset Shawfield Road og befant meg utenfor Shawfield Stadium. Jeg betalte meg inn med £6, pluss ytterligere £1 for et eksemplar av dagens program. Første bud var å få slengt fra meg bagen, og etter å ha satt den fra meg i et hjørne av klubbhusets bar kunne jeg ta den obligatoriske runden rundt banen.

 

På kortsiden der man kommer inn er det ved siden av klubbhuset en ganske fjong trekonstruksjon som strekker seg over halve banens bredde, og som gir ly til supportere som her står på bar bakke. Sett herfra byr langsiden til høyre på det eneste som er av ytterligere tribunefasiliteter, og stadionets eneste sittetribune er en typisk moderne sak av typen man gjerne ser ved non-leagues nyere anlegg. Likevel så den ikke malplassert ut her på Shawfield Stadium, som var ganske koselig rammet inn av hekker. Bortenfor sittetribunen står to klassiske laglederbenker i mur. På både bortre kortside og motsatt langside er det ingen fasiliteter for de som velger stå her under åpen himmel med hekken som nærmeste nabo.

 

På min runde rundt banen gikk det en kar noen titalls meter foran meg, og jeg mistenkte ham for også å være en groundhopper. På vei tilbake til klubbhuset ble jeg oppmerksom dets fasade, der det i tillegg til klubbens navn var gjort plass til navnet Ash Rangers. En boks cola ble bestilt og jeg satt meg ned med programmet, men snart var jeg i full samtale med denne andre karen som ganske riktig bekreftet min mistanke om at han var en groundhopper. Han viste seg å være en Norwich City-supporter som hadde tatt turen fra Norfolk, og han husket meg snart fra Kempster-forumet.

 

Praten gikk rundt de vante temaer, og han kom med en rekke anbefalinger for destinasjoner i Norfolk samtidig som han tipset meg om den meget fristende ‘Norfolk Hop‘ som vil bli arrangert i Eastern Counties League 15. mars neste år. Det vurderes allerede sterkt! Ellers hadde vi begge valgt Ash som destinasjon for dagens 11.30-kamp, men mens jeg skulle videre til Aldershot var hans andre kamp for dagen Godalming Town – Guildford City.

 

Det var duket for kamp om ligapoeng i Combined Counties League Premier Division, og Cove hadde tatt den korte turen fra Farnboroughs utkant. Forrige sesong endte de på en imponerende 3. plass, men hadde nå startet sesongen med 1-1-2 på de fire første i ligaen. Hjemmelaget på sin side kunne skilte med 2-1-2 på sine fem kamper, i en liga der Windsor muligens virker å være på vei tilbake etter en skuffende fjorårssesong. Foran denne dagens runde ledet de tabellen med 4-1-0. Rett bak lurte imidlertid Epsom & Ewell som har startet fantastisk og står uten poengtap.

 

Ash United inntok banen i sine nesten helgrønne drakter med rød trim, mens gjestende Cove stilte i gule overdeler og strømper og svarte shorts. Etter et minutts stillhet til minne om en gammel traver i Ash-systemet, startet kampen med Cove i førersetet. Jeg ble stående sammen med groundhopperen fra Norwich, og det var ingen stor forestilling som utspilte seg foran oss. Cove virket som nevnt ha styringen, men det var langt mellom sjansene. Etter 32 minutter fikk de imidlertid uttelling da Callum Eagles innlegg ble headet i mål av Daniel Akinwande, og det sto 0-1 i målprotokollen. Det ble nå litt mer fart over sakene, men begge forsvar virket ha kontroll med det som kom.

 

Pausen ble benyttet til mer prat med groundhopperen mens jeg lesket strupen med en cola. Han mente Cove så langt denne sesongen hadde virket noe svekket i forhold til laget som hevdet seg så godt forrige sesong, og en sidemann opplyste om at de visstnok har mistet et par sentrale spillere.

 

Andre omgang startet som den første hadde sluttet, og det var til tider ganske underholdende med spill som bølget frem og tilbake. Begge lag virket dog noe tannløse fremover. Cove hadde hatt initiativet, men etter halvspilt andre omgang ble de plutselig langt sløvere. En rekke feilpasninger og en plutselig nerve i forsvarsspillet slapp vertene til noe mer.

 

Med ti minutter igjen satt Harrison Bauer punktum for en 5 timers lang måltørke for hjemmelaget da han satt inn 1-1 fra rundt 10 meter. Dette ga manager Alan Reeds gutter nye krefter, og få minutter senere ble Jourdain Coleman lagt ned inne i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Ben Boukhobza satt ballen i mål til 2-1. 109 tilskuere hadde sett United fullføre en sen snuoperasjon etter at Cove lenge virket nokså trygge.

 

Dommeren blåste av og Cove-manager Antony Millerick var i harnisk over at hans Wasps hadde kastet bort ledelsen mot slutten. Han kjeftet og smalt og virket fullstendig rasende. Jeg ønsket god tur til Norwich-karen som satt kursen mot Godalming i sin bil. Selv ringte jeg etter taxi som skulle frakte meg til Aldershot. Det er ikke mer enn et par-tre kilometer mellom Ash og Aldershot, men mens Ash ligger i Surrey, tilhører Aldershot grevskapet Hampshire.

 

Mens jeg sto der og ventet på drosjen pratet jeg med en veteran som hadde en røykepause på klubbhusets utside. Han kunne fortelle at denne klubben Ash Rangers som det ble henvist til var en tidligere heftig rival som for noen år siden hadde gått konkurs. Han kunne imidlertid fortelle at de hadde startet opp igjen, men nå spilte i Aldershot & District Sunday League.

 

Da han hørte mine planer for neste kamp røpet han at han også var tilhenger av Aldershot Town. Han var selvsagt lettet over at klubben i sommer ble reddet, men uttrykte samtidig irritasjon over situasjonen i nærliggende Farnborough. Slik han så det hadde Aldershot Town og deres forgjenger aldri fått det minste hjelp eller sympati fra de lokale myndigheter, mens det han beskrev som en klubb som «har blitt drevet av den ene kjeltringen verre enn den andre» har hatt klippekort på hjelp og støtte fra de lokale myndighetene i Farnborough. Og som om jeg skulle sagt det selv hudflettet han det siste stuntet i Farnborough og mente det var en skam for fotballen. Hør hør! Og med forlot jeg Shawfield Stadium og beordret drosjen i retning Aldershot og Recreation Ground.

 

Ground # 127:
Ash United – Cove 2-1 (0-1)
Combined Counties League Premier Division
Shawfield Stadium, 26 August 2013
0-1 Daniel Akinwande (32)
1-1 Harrison Baker (80)
2-1 Ben Boukhobza (pen, 84)
Att: 109
Admission: £6
Programme: £1

 

Mandag 26.08.2013: Aldershot Town – Woking

Med 11.30-kampen i Ash unnagjort, slapp drosjekusken meg av i Aldershot; rett utenfor Recreation Ground. Det var en drøy time til kampstart, og det var allerede en del folk både utenfor og innenfor. Det var klart for kamp i Conference National og Woking var på besøk til det som lovet bli et heftig lokalderby. Drosjekusken fra tidligere mente det var skuffende om det ikke kom over 4 000. Jeg hadde vært noe usikker på om det ville iverksettes billettrestriksjoner ved denne kampen, men en email til klubben før avreise fra Norge avkreftet dette.

 

Der hadde jeg også blitt fortalt at det ikke ville by på noe problem å ha med bagen. Jeg skulle tross alt rett til Gatwick etter kamp, så den måtte nødvendigvis med. I motsetning til hos både Halifax og til og med Doncaster skulle det imidlertid vise seg at det var svært vanskelig å finne et sted å sette den fra seg. En representant på utsiden mente jeg kanskje kunne sette den på billettkontorene på utsiden, men den gang ei.

 

Jeg tok derfor med meg bagen innenfor telleapparatene etter å ha betalt mine £17. På innsiden sto det en rekke program-selgere, og jeg byttet bort stive £3 mot et eksemplar. I tillegg gikk jeg også til innkjøp av lodd for både the 50/50 draw og golden goal. Heller ikke på innsiden var det noen steder muligheter for å sette fra meg bagen, så jeg valgte å innse at jeg fikk ta den med meg. Jeg sa vel mot slutten av forrige sesong noe slikt som at Recreation Ground nok er den klart mest fristende av de Football League-stadioner jeg ikke hadde besøkt. Nå er de ikke lenger i Football League, men etter mitt besøk vil jeg uten å nøle fastslå følgende: uansett tidligere besøk eller ikke finnes det i Football League ikke lenger et herligere og mer klassisk stadion enn Recreation Ground.

 

Jeg var jo her en januar-dag i 2008 for å se hjemmelaget spille mot Notts County, men den gang kom jeg aldri så langt som å bevege meg innenfor portene. Mens jeg satt på puben Crimea Inn tvers over veien, kunne County-supporterne den gang skuffet fortelle at kampen var avlyst under timen før avspark grunnet frossen bane. Siden den gang har den eneste forandringen skjedd på den nærmeste kortsiden; den såkalte High Street End. Her var det tidligere kun en «sti» bak mål, men i år har man her satt opp en liten moderne sittetribuner med plass til 250 personer. Den strekker seg bare rundt halve banens bredde, og den resterende delen blir ikke benyttet av supportere.

 

Da jeg skuet utover resten av anlegget fikk jeg når sant skal sies virkelig godfølelsen. Det er deilig å konstatere at det er som om tiden har stått stille i noen tiår på Aldershot Towns hjemmebane. Bortsett fra den nevnte kortsiden har her nemlig ikke skjedd stort siden forgjengerens konkurs i 1992. Men unntak av noen flere sitteseksjoner er den rett og slett ganske lik det som var tilfelle ved utbruddet av andre verdenskrig, og den ligger da også fint til delvis inne i en offentlig park.

 

Sett fra den nye Community Stand på High Street End skuet jeg over til høyre på South Stand. Til å være bygget i 1929 ser den saktens betraktelig nyere ut, men partiet på midten med sittetribune under tak blir ut mot sidene flankert av små ståtribuner under åpen himmel. Jeg gikk under denne, men måtte omsider snu da stå-seksjonen nærmest East Bank var sperret av og forbeholdt Woking-fansen. På motsatt langside er hovedtribunen North (Main) Stand et flott skue, og også her er det et midtparti med sitteplasser mens det ut mot kantene er klassisk ståtribune. Bak denne står et bygg som huser klubbkontorer etc, mens jeg få meter tidligere hadde passert en klubbsjappe som overraskende nok viste seg å holde stengt.

 

Den virkelige rosinen i pølsa er East Bank, som sammen med hovedtribunen utgjør den flotteste og mest klassiske halvdelen av anlegget. Her bak det bortre målet er East Bank hjemmefolkets bastion, og det har her til rådighet en klassisk ståtribune som kan go en vann i munnen, komplett med bølgebrytere i klubbens røde og blå farger. Det var bakerst på denne tribunen at jeg installerte meg og slang fra meg bagen. På fiendtlig territorium ikledd en Reading-relatert trøye fikk jeg et og annet mistenksomt blikk, men den yngre garde har dessverre nok i langt større grad enn de eldre glemt den heftige rivaliseringen forgjengeren hadde med Reading.

 

Gjennom føniks-klubbens mange år i non-league har nok The Shots vært mer opptatt av lokale rivaler som Farnborough og Woking, og nettopp Woking var altså motstander i dag. Alderhot har jo hatt en traurig sommer etter vårens nedrykk fra Football League, og var i ferd med å nok en gang gå under. Heldigvis ble klubben reddet i tolvte time, men måtte som kjent starte sesongen med 10 minuspoeng etter å ha blitt satt under administrasjon. Det var derfor viktig for klubben å få sanket noen poeng i starten for raskest mulig begrense forspranget til lagene foran.

 

Ingen lett oppgave for en nokså ny tropp, og etter en overraskende positiv start med 4 poeng på de to første kampene (sterkt uavgjort i Grimsby og 3-0 hjemme mot Dartford) kom de nå imidlertid fra to strake tap. Tap for sterke Cambridge United var ingen overraskelse, men mange hadde nok håpet at de skulle gjøre bedre enn å tape 0-1 på besøk hos Salisbury City. To dager var gått siden kampen i Salisbury, og jeg følte vel at klubben burde få noe ut av dagens kamp.

 

Mens jeg sto og beundret anlegget, ble jeg plutselig oppmerksom på en detalj bak motsatt mål. En av reklameplakatene der reklamerte nemlig for en annen fotballklubb. Jeg var klar over at Chelsea i sommer kom med sårt tiltrengte midler da man inngikk en avtale om at 25 av gigantens U19- og U21-kamper skal spilles her de neste to sesongene. Videre forstår jeg godt at Aldershot har behov for pengene. Men å reklamere for en annen klubb på denne måten? Det synes jeg uansett er en uting!

 

Vel, spillerne var nå hvertfall stilt opp klare for avspark, og hjemmelaget fosset rett i angrep. Gjestenes forsvar ble tatt på senga da Southend-kjenningen Matt Paterson slapp alene gjennom og plasserte ballen bak keeper Aaron Howe. Kun 22 sekunder var spilt, og det sto allerede 1-0 på mål-tavla! East Bank eksploderte fullstendig, og holdt for øvrig kampen gjennom et imponerende lydnivå det er svært lenge siden jeg har opplevd. Det kom et par halvsjanser begge veier, men vertene virket klart friskest. Og etter fint spill doblet de ledelsen med 19 minutter på match-uret. Et innlegg hos Brett Williams på bakerste stolpe, og han straffet tidligere lagkamerater (han spilte forrige sesong i Woking på utlån fra Reading) ved å sette inn 2-0. Noen minutter senere kunne Williams blitt tomålsscorer, men etter å ha dratt seg forbi tre forsvarere ble hans avslutning blokkert.

 

Med 26 minutter spilt trodde hjemmesupporterne de hadde gått opp i 2-0 da Jake Goodman tydeligvis fikk pirket ballen inn etter mølje foran Woking-målet. Dommeren godkjente først, men etter en lang diskusjon på over et minutt med linjemannen valgte han annullere for det som angivelig var en offside. Wokings største sjanse kom i form av et skummelt skudd fra Gavin McCallum som keeper Glenn Morris dog hamlet greit opp med. Aldershot var best og Williams hadde både en og to ytterligere sjanser. Nærmest var det imidlertid Craig Stanley som kom med sin frekke lobb fra rundt 35 meter. Han hadde sett keeper Howe langt ute, men Howe rygget tidsnok til å med nød og neppe klare fakke ballen i fast grep på streken. Det var fullt fortjent at hjemmelaget ledet 2-0 til pause.

 

Andre omgang startet med et Woking som hevdet seg bedre og skapte sjanser ved McCallum og Joe McNerney i forbindelse med cornere. Keeper Morris måtte deretter gi retur på et skudd fra McCallum, før hjemmelagets Martin Rowlands sendte i vei et frispark som sneiet stolperota. Aaron Wickham burde nok økt ledelsen, men vinkelen ble litt for spiss. Og med drøye kvarteret igjen fikk gjestene muligheten fra 11-meteren etter at Gavin Williams ble lagt ned idet han var i ferd med å runde keeper Morris. Den tilreisende Cards-fansen var i harnisk, og innimellom en strøm av hets og obskøne gloser lot de dommeren få vite at Morris burde vært utvist. Gavin Williams tok selv straffen, og selv om Morris gikk riktig vei rakk han ikke riktig frem. 2-1, og det var duket for et spennende siste kvarter.

 

Aldershot skal ha kreditt for at de forsøkte gjenopprette tomålsledelsen i stedet for å legge seg bakpå, og Brett Williams var igjen frempå med en akrobatisk avslutning. Sakte men sikkert ble imidlertid The Shots liggende lavere og lavere etter hvert som klokka passerte 80 minutter. Med fem minutter igjen ropte Woking igjen på straffe da Kevin Betsy mente seg felt av en meget god Joe Oastler. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og Woking-fansen var igjen fra seg av raseri. Fire minutter ble lagt til, og Woking presset heftig på den siste minuttene. Men omsider kunne Shots-spillerne og et imponerende East Bank juble over tre nye viktige og alt i alt velfortjente poeng foran 3 138 tilskuere.

 

Jeg gikk snart mot Aldershot stasjon, der det var satt opp busser for tog. En gruppe Woking-tilhengere på bussen mot Guildford mente tydeligvis at de hadde tapt for en elendig dommer. Jeg forlot de og hoppet av på Ash stasjon, der jeg snart kunne stige på toget til Redhill. Etter et nytt raskt togbytte ankom jeg Gatwick Airport, og med en time og et kvarter til avgang kunne jeg sjekke inn på Norwegians avgang til Gardermoen klokka 20.00. En ny flott tur var over, og etter reise med flytoget og 541-bussen fra Oslo (takk til sjåføren som så meg komme løpende idet han var på vei til å kjøre) kunne jeg låse meg inn hjemme like etter klokka ett på natta. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir altfor lenge til neste tur!

 

English ground # 128:
Aldershot Town – Woking 2-1 (2-0)
Conference National
Recreation Ground, 26 August 2013
1-0 Matt Paterson (1 ? or 22 seconds)
2-0 Brett Williams (18)
2-1 Gavin Williams (pen, 74)
Att: 3 138
Admission: £17
Programme: £3



 

 

 

 

 

 

Dag 7: Fredag 23.08.2013: Sholing – Blackfield & Langley
Jeg var fortsatt ikke lei den klassiske engelske frokosten, og hvorfor skulle jeg egentlig være det? Med dagens variant i magen gikk jeg de få meterne fra Lord Nelson hotell til stasjonen Liverpool Lime Street, der jeg startet min lange tilbake til sørkysten. Etter togbytte i Wolverhampton begynte reisens virkelige prøvelse, med et stappfullt Bournemouth-tog, og med halve kupeen full av det som tilsynelatende var svært høylytte og irriterende grupper av jentespeidere på vei til helgeleir eller noe i den duren. Snart var jeg i tillegg omringet av kaklende franskmenn, og speiderne virket ikke lenger så slitsomme, der jeg lovet meg selv å investere i bedre øretelefoner. Men omsider kunne jeg hoppe av toget på Southampton Central, etter over fire og en halv time på reisefot.

 

The Polygon høres vel strengt tatt kanskje mer ut som en kino, men var gateadressen for Mayview Guest House; min base for dagen. Etter å ha satt fra meg bagasjen og frisket meg opp, kunne jeg spasere ned langs den lange Above Bar Street, forbi Bargate (den vernede bygningen som er en del av Southamptons bymurer som ble bygget mens normannerne herjet landet) og videre nedover High Street. Der valgte jeg innta et pubmåltid og slappe av litt på The Standing Order, før jeg gikk videre for å finne den aktuelle bussholdeplassen. Jeg kunne ikke se den på Briton Street, men skimtet den snart rundt hjørnet et lite stykke oppe på Queensway. Buss nummer X4 stoppet på mitt signal, og jeg lot den frakte meg over elva Itchin. Etter et drøyt kvarter kunne jeg hoppe av på korrekt holdeplass, rett utenfor inngangen til VT Sports Ground ? eller Silverlake Arena som nå for tiden er sponsornavnet.

 

Jeg tuslet opp oppkjørselen der flere spillere nå ankom i sine biler. Det var lite som vitnet om at man hadde åpnet for publikum, men i det jeg konstaterte at klokka noen minutter kun nærmet seg ti over seks, dukket det opp en kar som var i ferd med å sette ut et skilt som pekte publikum i retning telleapparatene. Jeg fikk avlevert mine £5 for inngang, og noe av det første som møtte meg innenfor portene var et bygg med logoen til Vosper Thornycroft Pigeon Club. Man driver tydeligvis med mye annet rart enn bare fotball her.

 

De fleste vil kanskje vite at Sholing ble startet opp under navnet Vosper Thornycroft, som et bedriftslag for firmaet med samme navn; en kjent leverandør av tjenester og utstyr til det britiske forsvaret. Dette ble senere forkortet til VT i 2003; året før de klatret opp fra Hampshire League til Wessex League. Etter at moderselskapet ble kjøpt opp i 2010, tok klubben navnet Sholing etter området de har tilhold i. Siden de ankom Southern League i 2009 har de vært fast innslag i toppen av Division One South & West, men valgte frivillig å ta turen tilbake ned i Wessex League før inneværende sesong.

 

På kortsiden der jeg entret fikk jeg klubbhuset til venstre for meg, men her var foreløpig ikke baren åpnet. På min høyre side sto derimot en bu der person i full gang med å henge opp drakter, trøyer, gensere, jakker og skjerf, og på bordet hadde han ytterligere supportereffekter av denne typen, i tillegg til både mansjettknapper, pins, programmer etc. Dagens kampprogram hadde han også, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. En pin gikk jeg også til innkjøp av, før jeg ble stående og slå av en prat. Sholing hadde startet sesongen med tre strake ligaseire og 10-0 i målforskjell, og noe overraskende sa vedkommende at de håpet å kunne kjempe om retur til step 4 etter sesongen.

 

Jeg tenkte som så at det må jo være en grunn til at de selv ba om degradering, og han fortalte at det hele tiden hadde vært tanken å ta en sesong tilbake i Wessex League for å spare litt penger da de er i ferd med å gjennomføre en ombygging av sitt anlegg. Planen er deretter å ta seg opp igjen, men han advarte mot Winchester City, som i våres tok turen ned sammen med Sholing, og som toppet tabellen ett poeng foran Sholing med en kamp mer spilt. Forvirret slo jeg fast at også Winchester City forrige sesong varslet at de ville søke frivillig degradering (nå endte de jo uansett sist), men han påsto at det var nokså sannsynlig at også de ville søke opprykk etter å ha «samlet seg» i Wessex League.

 

Jeg tok en runde rundt anlegget, som når sant skal sies ikke var altfor mye å skryte av. Et typisk på den nyere typen funksjonelle stadioner i non-league, omringet av et gjerde i blikk. På langsiden til høyre for meg sto to tribuner av typen vi kjenner fra disse arenaene; en med seter installert, og en mindre versjon for stående supporterne. Bortsett fra dette er det ingenting bortsett fra ståplasser på flat bakke rundt banen, og dette er tilfelle for hele både bortre kortside og den andre langsiden. Utenfor klubbhuset på nærmeste kortside strekker et stort tak seg godt ut fra bygningen og gir dog ly for de føler for å oppholde seg her. Baren hadde nå åpnet, så jeg entret i håp om en forfriskning.

 

Skuffet hørte jeg mannen bak baren fortelle at de kun hadde flaske-cider i form av Magners. Jeg bestilte heller en brus mens jeg vurderte heller smake på ølet, men da han trakk frem «Magners»-flasken som viste seg være Bulmers cranberry cider tok jeg med også en av disse. Jeg ble sittende og bla litt i programmet inntil blikket plutselig falt på noen innrammede plansjer på veggen. Dette viste seg å være illustrasjoner av hvordan ombyggingen av anlegget skal bli, uten at de enkle arkitekttegningene sa meg altfor mye. På spørsmål om når dette vil skje i praksis, svarte en kar at har begynt på treningsbanen på utsiden og at problemet nå var å få tid under sesongen.

 

Det var ventet at Sholing denne kvelden ville bli stilt på sesongens hittil største test med regjerende mester Blackfield & Langley på besøk. Gjestene gikk respektløst til verks ikledd drakter som ga ekle assosiasjoner til et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt, men jeg beroliget meg med at de tross alt minte mer om Yeovil Town. Uansett virket hjemmeforsvaret tidlig meget solid, og etter et par halvsjanser til gjestene ble Sholing tildelt frispark like utenfor 16-meteren. Frisparkspesialist Kevin Brewsters avslutning ble bare såvidt reddet på streken.

 

Det meste som var av sjanser og halvsjanser kom i det hele tatt som følge av dødballer. Halvtimen var passert med to minutter to gjestene fikk corner, og Sholings første baklengs i ligaen var et faktum da Nathan Lynch Craig Feeney headet inn 0-1. Vertskapet kastet seg fremover for å få en utligning før pause, men idet klokken var i ferd med å tikke over på tilleggstid kontret i stedet Blackfield & Langley. Craig Feeneys skudd fant gjorde ingen feil, plasserte ballen forbi keeper Matt Brown, og doblet ledelsen for The Watersiders.

 

Pausen ble brukt til å bestille en cheeseburger med bacon, men da min bovril var nådd drikkbar temperatur var burgeren allerede for lengst inntatt og lagene var klare for andre omgang. Sholing hadde en jobb å gjøre, men det var ikke spilt mange sekundene da Lee Wort i omgangens første minutt dro seg elegant fri og la inn til Ashley Jarvis som satt inn 1-2 fra kort hold. Hjemmelaget fikk blod på tann, men gjestene virket giftige på kontringer, og hadde en periode der de fikk en rekke cornere etter hverandre. Marvin McLean kom innpå for vertene og skapte umiddelbart hodebry for Blackfield & Langley, og han var mannen bak da en avslutning ble reddet på streken.

 

I det 73. minutt ble Sholing tildelt frispark i god posisjon. «Watch it! A Brewster special» erklærte min sidemann, og som på kommando limte Kevin Brewster ballen oppe i krysset fra rundt 20 meter. 2-2! Med ti minutter igjen av ordinær tid ble gjestene redusert til ti mann, og fire minutter senere ble et frispark slått inn i feltet. Peter Castle satt pannebrasken til og sørget for ellevill jubel blant majoriteten av de 193 tilskuerne, og ikke minst Sholing Ultras (ja, faktisk!) som befant seg på den lille ståtribunen på langsiden. Snuoperasjonen var et faktum, og det var kun i dette øyeblikket jeg skjønte at målscoreren var identisk med den Peter Castle jeg husket fra Readings academy og som i 2003 ble tidenes yngste Reading-spiller i en alder av 16 år og 49 dager.

 

Gjestene virket nå noe resignerte og hadde intet tilsvar. The Boatmen hadde spilt en imponerende andre omgang og sikret seg tre poeng som kan vise seg meget viktige. Manager Dave Diapers evenuelle «hårføner» i pausen må ha hatt den ønskede effekt. Jeg kan for øvrig ikke gjøre rede for om han er i familie med venstrebacken Marc Diaper, men med et såpass spesielt navn ser jeg ikke bort fra at de deler mer enn det jeg vil anta er en fortid med erting i de tidligere skoleår. Tilbake i den overraskende lille baren nøyde jeg meg med en j2o mens jeg forkastet tanken på å spasere de anslagsvis 20-25 minuttene til bussholdeplassen der bussen tilbake til Southampton ville plukke opp fra. Jeg hadde fortsatt såre og ømme føtter, og de lokale anslo at en taxi tilbake til min base ikke ville koste mer enn 10-12 pund. Da spillerne kom for å innta sitt måltid ringte jeg derfor en taxi, og og gikk snart ut for å møte denne etter å ha takket for meg. Tipsene fra de lokale var slett ikke verst, før da turen over Itchen bridge endte utenfor Mayview Guest House viste taksameteret £9,80. Jeg hadde en tidlige start dagen etter, og en meget lang reise, så jeg slukket umiddelbart lyset og krøp under dyna.

 

 

 

Ground # 125:
Sholing – Blackfield & Langley  3-2 (0-2)
Wessex League Premier Division
VT Sports Ground, 23 August 2013
0-1 Nathan Lynch (32)
0-2 Craig Feeney (45)
1-2 Ashley Jarvis (46)
2-2 Kevin Brewster (73)
3-2 Peter Castle (84)
Att: 193
Admission: £5
Programme: £2

 

Dag 8: Lørdag 24.08.2013: Falmouth Town – Saltash United
Jeg hadde en meget lang reise ned til Cornwall foran meg, og etter en dusj forlot jeg i grålysningen mitt krypinn i Southampton. Klokka var rundt halv sju da jeg gikk den korte veien fra Mayview Guest House ned til Southampton Central på veier som bar preg av at det hadde kommet en liten nattlig skur; muligens et forvarsel på de voldsomme mengder regn som var meldt senere på dagen i de østlige områder av sør-England. Denne lørdagsmorgenen var det fortsatt meget stille på stasjonen, og jeg måtte innse at jeg her ikke ville få kjøpt meg noen frokost.

 

Jeg hoppet på 06.53-toget, og etter rundt 50 minutter kunne jeg under et togbytte i Reading konstatere at stasjonen her er totalt bygget om, og heller ikke her fikk jeg tid til å gå til innkjøp av frokost. På den lange etappen herfra ned til Truro var det imidlertid servering, og etter å ha oppsøkt vognen med utsalg fikk jeg omsider inntatt en frokost bestående av varm bacon baguette og juice. Mens toget rullet vestover og etter hvert sørvestover satt jeg og duppet av med jevne mellomrom. Og drøye fire timer etter avgang Reading kunne jeg unne meg en etterlengtet røykepause før jeg hoppet på et nytt tog for dagens siste etappe.

 

20 minutter tok toget fra Truro til stasjonen Falmouth Town, der jeg klokka 13.11 omsider kunne stige av nesten seks og en halv time etter jeg forlot Southampton. Jeg skulle møte en venninne fra Cornwall som skulle tilbringe dagen i Falmouth med meg, og hun hadde sagt seg villig til å være med på kamp. Men først ville jeg slenge fra meg bagasjen på Tudor Court Hotel. Jeg var i kontakt med min venninne som kunne opplyse om at hun var rett rundt hjørnet, og snart kom Gillian gående inn på parkeringsplassen foran stasjonen. Vi gikk snart opp bakken (noe det er MYE av i Falmouth!) de få hundre meterne opp til hotellet, men fikk der en overraskelse.

 

Min booking av et dobbeltrom hadde blitt registrert som et enkelt rom da jeg hadde booket det for en person. Ok, så hadde vi begge gjort en feil. Men ekteparet som drev stedet ordnet opp og fikk fikset oss et dobbeltrom på Lynford Guest House, som vi hadde passert rett etter vi gikk fra togstasjonen. En koselig landlady innlosjerte oss, og da jeg nå hadde kastet bort unødvendig tid fikk jeg henne til å ringe en taxi for å ta oss til Bickland Park. Det var uansett planen å rekvirere en drosjebil dit ut, da det er et meget drøyt stykke å gå.

 

Klokka var ikke langt fra å slå to glass da vi hoppet av utenfor Bickland Park, og vi entret klubbens bar (eller Social Club om man skal være korrekt) på utsiden. Det viste seg å være et meget koselig publignende lokale som helt tydelig også holder åpent utenom fotball og som leies ut til andre formål. Med henholdsvis en pint Strongbow og et glass Bacardi og Cola i hånden kunne vi til slutt sette oss ned og ha en uforstyrret samtale. For første gang på turen dreide pre-match samtalen seg ikke om fotball, men jeg advarte om at mitt fokus de kommende to timene nok ville være fotball, og at jeg ville gjøre det godt igjen etter kampen.

 

Falmouth Town skulle ta imot Saltash United til kamp om poeng i South West Peninsula League Premier Division, og hjemmelaget hadde tapt sine fire første ligakamper. Motstanderne kommer fra Saltash helt øst i Cornwall, der man ser over til Plymouth og Devon over elven Tamar. De sto med en seier og ett tap før dagens kamp. Jeg hadde en stund ønsket å overvære en kamp i Cornwall, og jeg hadde falt litt for bildene jeg tidligere hadde sett fra Bickland Park. Men så går den da også for å være av det ypperste Cornwall har å by på hva gjelder fotballstadioner.

 

Etter påfyll i glassene nærmet det seg avspark og vi betalte oss inn med £5 per snute, samt £1 for et kampprogram. Vel innenfor så jeg umiddelbart hvorfor Bickland Park høster lovord. I tillegg til en betydelig sum tilbød oljegiganten Shell å bygge et nytt stadion for klubben i bytte mot at de fikk overta klubbens gamle hjemmebane Ashfield. Dette nye anlegget er Bickland Park som sto ferdig i 1957, og det er tydelig at man på denne tiden fortsatt kunne det å bygge stadioner med karakter. Inngangspartiet med telleapparatene var for øvrig med på flyttelasset fra Ashfield den gang, og dermed har man også et minne om sitt forrige hjem.

 

Vi kom inn på kortsiden ut mot Bickland Hill, i hjørnet mellom denne og langsiden med hovedtribunen. Vi sto rett og slett høyt over banen og kikket ned på spillerne som varmet opp nede på matta. Langs hele denne langsiden er nemlig en eneste stor gressvoll der hovedtribunen er bygget inn i dennem og denne entres øverst på tribunen. Her finnes på hver side en trapp som tar deg ned til tribunens inngang. Hovedtribunen har sitteplasser i form av benker, og tar seg virkelig flott ut. Tilbake på nærmeste kortside er det ståplasser i så godt som hele banens bredde, delvis under tak og med trinn og avsatser her og der. Denne seksjonen har også flust av karakter og heller heftig nedover fra inngangspartiet til det gradvis flater ut.

 

Min runde rundt banen førte meg over på bortre langside, der to små trinn nesten var begravet i nedtråkket, vissent villniss. Midt på denne siden kan stående supportere kan søke ly under taket på det som best kan beskrives som et muligens noe vaklevorent bølgeblikk-skur. Tilsvarende kan supportere stå bak mål på bortre kortside, der man på det midtre partiet har tak over hodet og bølgeblikk i ryggen.

 

Det hadde ikke vært spilt mange minutter før jeg fikk en dårlig følelse på Falmouths vegne. Forsvarsspillet virket slett, og gjestene slapp flere ganger til altfor lett. Og etter 10 minutter sto det 0-1 etter Jon Hoyles fikk nok rom inne i Falmouth-feltet til å plassere ballen i bortre hjørne utenfor keeper Danny Burrows’ rekkevidde. The Ashes hadde flere muligheter til å doble ledelsen, men Falmouth ble reddet av gjestenes ineffektivitet i avslutningsfasen. Og to minutter før pause ble Saltash straffet da et svakt tilbakespill av Lewis Russell ble snappet opp av Paul Cox. Alene med keeper Tom Blackler gjorde han ingen feil, og noe ufortjent kunne Falmouth ta med seg 1-1 inn i garderoben.

 

Det ble selvsagt gitt tillatelse til å oppsøke baren i pausen, og en kar jeg snakket kort med hevdet at hjemmelaget i sesonginnledningen har slitt med en del fravær. Gillian på sin side hevdet at hun nok hadde lest alle reklameskilt på stadion, men jeg beroliget henne med at det kun var en omgang igjen. Jeg tømte glasset og gjorde klar for å returnere til kampen, men gentleman som jeg er ventet jeg utålmodig på at Gillian skulle gjøre kål på drinken sin.

 

Da vi omsider tok plass på hovedtribunen var det akkurat tidsnok til å se Saltash igjen gå i ledelsen etter 53 minutter. Et innlegg fra kanten ble av Aaron Cusack headet ned til Dimitri Kanaki som med venstrebeinet kontant satt inn 1-2. Saltash fortsatte å presse på, og spesielt Sam Hughes utmerket seg, men så var det dette med effektiviteten da. Etter 63 minutter klarte de imidlertid omsider å sette spikeren i kista. Hughes tok selv affære, spilte vegg med målscorer Hoyles, og fyrte av et flott skudd som suste inn i krysset.

 

Etter dette virket Saltash ta foten noe av gassen uten at det noen gang var noe som tydet på ny spenning. Mot slutten fikk dog Falmouth en stor sjanse til å pynte på resultatet da Paul Cox rundet keeper, men en forsvarer kom seg tilbake akkurat tidsnok til å redde hans avslutning på streken. Dermed endte det 1-3 i en kamp der Saltash strengt tatt burde vunnet klarere.

 

Jeg huket tak i en kar som bekreftet at han hadde tilknytning til hjemmelaget, og han oppga dagens tilskuertall til å være hele 76. Videre bekreftet han at de hittil hadde vært noe svekket med fravær, men at de håpet å snart kunne starte poengfangsten og avansere noe på tabellen. Jeg hadde ellers merket meg en noe rufsete sesonginnledning for Bodmin Town, som de siste sesongene har dominert denne ligaen. Han kunne fortelle at Bodmin i sommer har mistet noen av sine mest sentrale spillere, og spådde at et lag som Plymouth Parkway ville kunne utfordre deres hegemoni denne sesongen. Han advarte også om det nyopprykkede Godolphin Atlantic som i fjor vant ligaens Division One West, og som synes ha tatt nivået med storm. Om han ikke tippet Newquay-laget helt oppe i den ypperste tittelkamp spådde han de hvertfall som en mulig dark horse.

 

Jeg klarte til slutt å rive meg løs og ny runde ble bestilt i den koselige baren. Og mens vi satt her kom jeg plutselig på at jeg hadde lest om et tidligere norsk innslag i Falmouth Town. Da min samtalepartner fra tidligere kom inn bekreftet han dette, og senere research viser at Gunnar Garfors pilte for klubben i perioden 1995-98. Han er vel her hjemme kanskje mest kjent fra karrieren som måljeger i Førde.

 

Jammen klarte ikke Falmouth-karen også trylle frem en pin han kom med idet jeg bestilte det jeg lovet ble skulle bli siste runde. Ikke altfor lenge etter kom vår taxi, og vi forlot Bickland Park. Om det skulle være noen tvil: et deilig og idyllisk stadion i en herlig del av verden!

 

 

 

 

 

 

 

Turen gikk inn i sentrum, der jeg slo på stortromma med middag på The Packet Station. Mette og fornøyde satt vi en stund og snakket inntil vi tok trakk oss tilbake til hotellet. Falmouth – eller Aberfala om vi skal bruke det korniske (ja, det heter tydeligvis det på norsk) språket – og Cornwall (Kernow) er deilig, og den lange turen ned var virkelig verdt det.

Ground # 126:
Falmouth Town – Saltash United  1-3 (1-1)
South West Peninsula League Premier Division
Bickland Park, 24 August 2013
0-1 Jon Hoyles (10)
1-1 Paul Cox (43)
1-2 Dimitri Kanaki (53)
1-3 Sam Hughes (65)
Att: 76
Admission: £5
Programme: £1

 

 

 

Dag 5: 21.08.2013: Crook Town – Dunston UTS
Med innsjekking i Durham fra klokka 14.00 var det ingen grunn til å stresse av gårde, og etter å ha kost meg med Waverley Hotels frokostbuffet (som inkluderte den beste black pudding jeg har smakt på år og dag) bestemte jeg meg for å ta livet med ro og droppe 09.20-toget fra Workington til fordel for neste tog klokka 10.46. Dette innebar 50 minutters venting i Carlisle, men ved ankomst Workington stasjon skjønte jeg raskt at det ikke ville bli så ille. Toget til Carlisle var nemlig over kvarteret forsinket, uten at det var grunn til sure miner.

 

Verre skulle det bli i Carlisle, der jeg etter en røykepause fant ut at toget videre til Newcastle plutselig hadde blitt kansellert. Årsaken var denne gang temmelig original: En stasjonsansatt fortalte at dette toget hadde blitt sent ut for å evakuere passasjerer fra et avsporet tog et sted ute i huttiheita oppe på heiene, noe som betød en times ekstra venting for min del. Etter en ekstra røykepause og litt hektisk tankevirksomhet besluttet jeg å slå i hjel tiden med en pint på puben The Griffin rett utenfor. Jeg hadde ikke før satt meg ned og begynt nippe til min Strongbow før jeg tenkte ta en kikk på National Rail Enquiries’ app for å se hva de der foreslo. Og med rundt ti minutter til avgang virket jammen som om 12.28-toget var tilbake på ruteplanen.

 

Mesteparten av glasset ble fort dømt, og jeg ilte de få meterne for å sjekke opp dette. Og ganske riktig; på skjermen sto det ikke lenger Cancelled, men On time. Karen fra tidligere beklaget og fortalte at han hadde forsøkt spore opp de han hadde snakket med om denne avgangen. Uansett kunne Northern Rail snart frakte meg over til Newcastle, gjennom milevis med heilandskap og et vanvittig antall sauer. Togbyttet i Newcastle gikk smertefritt, og etter en siste 12 minutters etappe ned til Durham kunne jeg vente på den såkalte Cathedral Bus. Denne kjører til og fra Durham Castle og jernbanestasjonen via sentrum og bussterminalen, og for £1 får man en dagsbillett.

 

Akkurat som ved mitt besøk hos Spennymoor Town i fjor høst, hadde jeg Durham som base, og bodde på selveste Durham Castle. Planen var å raskt ta meg til Crook for å møte Joachim (kjent som mikemodano på VGDs ‘Øvrig britisk’ forum), og etter å igjen ha kjempet meg opp de utallige trappene og slengt fra meg bagasjen på Durham Castle kunne jeg spasere ned gjennom gamle Durhams idylliske trange gater, over elven Wear og til bussterminalen. Klokka 16.10 hadde den avgang mot Crook, og en halvtime senere hoppet jeg av på endeholdeplassen på Market Place i Crook.

 

Jeg gikk de få meterne til The Crown, og så at forumets store sønn allerede var til stede og i ivrig passiar med et par gamle travere ved nabobordet. Han bestilte sporenstreks en runde til undertegnede, samtidig som jeg endelig fikk overlevert DVD-en han lenge hadde ønsket seg fra Stourbridge sitt oppgjør mot Plymouth i FA cupen. Han må ha vært snill i år, den godeste Joachim; for allerede i august hadde nissen også med til ham en av flaskene med Stamfords eget øl som jeg mente han hadde gjort seg fortjent til.

 

Samtalen gikk lystig rundt våre turopplevelser så langt, og jeg ble vist flotte bilder fra Tow Law Town. At tiden flyr i godt selskap skulle jeg få merke flere ganger denne dagen, men plutselig var klokka såpass at vi fant ut at det var på høy tid å lange ut den korte veien til (Sir Tom Cowie) Millfield.

 

Jeg hadde jo lest meg opp litt på Crook Town og deres stolte historie, der de blant annet er fem ganger vinner av den gjeve FA Amateur Cup – en forgjenger til FA Vase. Fire av disse triumfene kom i perioden 1954-1964, og klubben har fortsatt til gode å tape på Wembley. Som nevnt andre steder er finalen i 1954 berømt for å ha tiltrukket seg hele 200 000 tilskuere over de tre kampene de tok å kåre en vinner. 100 000 i den opprinnelige finalen på Wembley, 60 000 i den første omkampen på St. James’ Park i Newcastle, og til slutt 40 000 på Middlesbroughs gamle Ayresome Park da Bishop Auckland omsider ble slått. Utenkelige tall i dag, og i løpet av 1940- og 50-årene ble det ikke spilt en eneste kamp på Millfield med under 4 000 tilskuere!

 

Vi betalte våre £6 for inngang og ytterligere £1 for program, og da vi kikket over gressvollen og utover Millfield kunne jeg neste føle den gamle historien og se formelig se for meg de voldsomme tilskuermassene som løftet frem den gamle gruvebyens store helter. På kortsiden der vi kom inn er betongavsatser for ståplasser under åpen himmel, mens langsiden til høyre kun besto av en gressvoll som strakte seg hele banens lengde. Dette var også tilfelle bak motsatt mål, med noe triste rekkehus som nærmeste nabo i bakgrunnen.

 

Det meste av fasiliteter er å finne på den andre langsiden, der to tribuner står side ved side. Lengst vekk fra inngangen en gammel Grandstand som i 1925 erstattet den originale versjonen. Denne har sitteplasser i form av klassiske trebenker. På slutten av 1980-årene var den så forfallen at den ble vurdert revet, men restaureringen i 1989 ga den tilbake sin fordums glans. Senere fikk denne tribunen selskap av den overbygde ståtribunen som ble reist i 1960, og som nå står som nabo nærmest inngangen.

 

Etter en obligatorisk runde rundt anlegget for å ta noen bilder, fant vi frem til klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet. Men ikke før vi hadde fått oss en negativ overraskelse i form av en plansje vi oppdaget hengt opp på ståtribunen. Der ble et eventuelt nytt stadion presentert, og det er den gamle historien om ressurskrevende vedlikehold som gjør at klubben vurderer dette alternativet.

 

Mens jeg nippet til en pint Woodpecker i baren, kunne vi høre artige anekdoter fra fordums tider og den heftige rivaliseringen man hadde med Bishop Auckland. Crook Town var forrige sesongs vinner av Northern League Division Two, og hadde startet sesongen i Division One imponerende. Denne kveldens møte med Dunston UTS – vinneren av FA Vase i 2012 – var imidlertid ventet å kunne bli en virkelig lakmustest.

 

Vi tok plass på den nevnte ståtribune og ble tilskuere til et scenario der gjestene fra Gazzas fødested nok virket noe skarpere. Spesielt bakover virket de solide, uten at noen av forsvarene ble satt på de aller største prøver i innledningen. Det hadde vel likevel ligget litt i lufta da de siste sesongers toppscorer Andy Bulford sendte de tilreisende i føringen etter 22 minutter. Det virket som om det var vekkeren hjemmelaget trengte, for etter dette hevet de seg et hakk og begynte spille fjong fotball.

 

Adam Nicholls var av de jeg merket meg hadde brettet opp armene og ristet av seg respekten. Belønningen kom i form av Robbie Birds volley som sørget for 1-1 etter 37 minutter. Det var tilløp til en og annen sjanse begge veier, men ikke noe som satt keeperne på ytterligere prøve. Og de to nordmennene på tribunen ble en periode mer opptatt av at linjemannen som løp opp og ned på denne siden viste seg være et speilbilde av Harald Rønneberg – spesielt i profil.

 

Vi konstaterte at 1-1 nok var et ganske fair resultat til pause, og var vel enige i at Crook virket ha spilt på seg mer og mer selvtillit mot slutten av omgangen. Etter et glass Woodpecker i baren benyttet jeg sjansen til å innta litt snadderaktig svinekjøtt fra matutsalget mens andre omgang ble sparket i gang. Og Joachim fikk sikret seg et portrett sammen med sin gamle Hartlepool-helt Mark Tinkler.

 

De oransje og svarte hjemmeheltene hadde nå tydeligvis lagt igjen siste rest av eventuell respekt i garderoben, og presset Dunston bakover. Chris Swailes måtte på et tidspunkt trå til med en avgjørende inngripen på streken etter en periode der Crook-spillerne formelig sto i kø for å fyre løs mot Liam Connell i Dunston-målet. Warren Byrne hadde få minutter i forveien misbrukt en nokså stor sjanse da han ble spilt gjennom etter 59 minutter. Han plasserte ballen forbi en utrusende Connell og sendte hjemmelaget i ledelsen. Terrierne på Crooks midtbane skapte problemer for gjestene, men etter 70 minutter sto det 2-2, etter at Bulford fant Michael Dixon på bakerste stolpe.

 

Spillet bølget frem og tilbake i denne perioden, og det var en meget underholdende kamp. Crook ga seg ikke, og hadde umiddelbart gode sjanser ved Richard Hodgson og Bird. Og etter 75 minutter tok den gode Adam Nicholls seg inn i feltet etter flott veggspill, og sendte igjen vertene i føringen 3-2. Denne gangen måtte det da holde? Men neida, Dunston viste seg i andre omgang uhyre effektive, og en skummel cross fra innbytter Lee McAndrew ble styrt (eller var han borti den?) i mål av Lewis Teasdale fire minutter senere. 3-3 etter 79 minutters spill, og vi begynte føle med Crook, som vi kanskje ikke hadde helt tro på skulle kunne slå tilbake igjen.

 

Men med fem minutter igjen brøt jubelen løs da en corner på kontant og herlig vis ble stanget i mål av forsvarer Alex Marshall. Det beste eksemplet jeg har sett på denne typen mål siden Adrian Williams sørget for det som den gang var Readings beste ligaplassering med vinnermålet mot Charlton i sesongens siste kamp våren 1995. Teasdale og to ganger Dixon var farlig frempå i sluttminuttene, men Crook holdt ut og sikret seg tre velfortjente poeng og en gjev skalp.

 

Tilbake i baren rasket jeg med meg både pin, en rikt illustrert bok om klubbens historie, og en DVD – og de to sistnevnte havnet vel også i Joachims veske. Vi havnet i snakk med noen veteraner som hadde spennende historier å fortelle. Blant annet en lokal gammel krok som pekte på et bilde i den nevnte boken og fortalte at han var til stede den dagen julaften (!) 1952 da publikumsrekorden ble satt. Et sted mellom 17 500 og 20 000+ presset seg inn på Millfield for å se oppgjøret mot Walton & Hersham i FA Amateur Cup. Under en røykepause fikk jeg vite at de klubben (som mange andre i Northern League, tydeligvis) ikke opererer med offisielle tilskuertall, men vi anslo tilskuertallet denne kvelden til å være opp mot 200.

 

En gammel Spennymoor-supporter viste seg også være en interessant samtalepartner, og la ut om Spennymoor, Crook og Northern League generelt mens han spanderte et nytt glass Woodpecker på meg. Igjen fikk jeg merke at tiden flyr i lystig lag, og plutselig oppdaget jeg til min store overraskelse (og forskrekkelse) at det var 6 minutter til avgang for siste buss tilbake til Durham. Før jeg fikk vurdert tømme glasset og spole ut døra tilbød Joachim meg skyss i sin leiebil; noe jeg takket aller ærbødigst ja til.

 

En halvtimes tid senere takket vi for oss og ønsket folket lykke til før vi spaserte tilbake til Market Place der han hadde parkert. Turen langs County Durhams småveier gikk raskt, og snart kunne min privatsjåfør slippe meg av utenfor Durham Castle før jeg takket for turen og hyggelig samvær, og dermed forsvant han i retning Stanhope mens jeg selv gikk for å finne senga. Crook Town hadde vært et nytt høydepunkt, og hadde gjort inntrykk på meg i den grad at jeg vil holde et ekstra øye med deres kamper denne sesongen.

 

Ground # 123:
Crook Town – Dunston UTS 4-3 (1-1)
Northern League Division 1
Millfield, 21 August 2013
0-1 Andy Bulford (22)
1-1 Robbie Bird (37)
2-1 Warren Byrne (59)
2-2 Michael Dixon (70)
3-2 Adam Nicholls (75)
3-3 Lewis Teasdale (79)
4-3 Alex Marshall (85)
Att: ??
Admission: £6
Programme: £1

 

 

 

Dag 6: Torsdag 22.08.2013: Bootle – AFC Liverpool
I storslagne omgivelser i Durham Castles ‘Grand Hall’ gikk frokosten ned på høykant. Etter å ha slukt både egg, bacon, pølser, tomatbønner og mer bacon fra buffeten, var jeg snart klar til å la dagens første ‘Cathedral Bus’ klokka 10 frakte meg til byens jernbanestasjon. Snaue ti minutter senere ankom jeg i god tid til å kunne unne meg en siste sigg før 10.31 avgangen mot Manchester Airport. Etter togbytte på Manchester Piccadilly var jeg snart på vei mot Liverpool. Og litt før klokka to kunne jeg spasere ut av stasjonen Liverpool Lime Street for å sjekke inn på Nelson Hotel, rett bak stasjonen. Jeg ante uråd da karen i resepsjonen kommenterte den angivelige flommen av skandinaver som hadde ankommet hans hotell de siste dagene, og da jeg en stund senere tok en tur ut i Beatles-byen for å få meg noe vomfyll, forsto jeg hva han mente.

 

 

 

Jeg passerte flere grupper der norsk og svensk ble snakket, og jeg hadde ikke før bestilt min pubmiddag før en slik gruppe slo seg ned på nabobordet. Dollet opp fra topp til tå i de nyeste produktene fra klubbsjappa til deres foretrukne business-konsern (unnskyld, klubb) gikk diskusjonen høylytt av Luis Suarez’ fremtid i Liverpool og hvilke internasjonale storsigneringer som eventuelt kunne hentes inn. Etter å ha kastet innpå en porsjon checken balti flyktet jeg raskt og søkte tilflukt i en pub nærmest vegg i vegg. Plakater som lokket med happy hour og meget overkommelige priser gjorde at jeg testet stedets cider.

 

 

 

Jeg tenkte slå i hjel litt tid ved å ta en kikk på Goodison Park og Anfield, og lot Merseyrails tog frakte meg fra Liverpool Central til Kirkdale, som uansett var på veien dit jeg skulle. Etter en frisk spasertur ned til Goodison Park tok jeg runden rundt Evertons hjemmebane. Det beste jeg har å se om den fra utsiden er at jeg likte måten de rundt hele anlegget (dvs i hvert fall den delen av anlegget man kan gå rundt og som ikke befinner seg langt innenfor høye låste gjerder med lite innsyn) har dekorert deler av fasaden med bilder og historikk fra klubbens historie. Jeg følte nå ikke veldig for turen gjennom Stanley Park til Anfield, men tenkte jeg fikk fullføre når jeg først hadde startet.

 

 

 

Anfield bød imidlertid ikke på mindre avsperrede område enn Everton, men jeg fikk knipset et bilde av Shankley-statuen og Hillsborough-minnesmerket bak The Kop, uten at det faktisk gjorde det helt store inntrykk. Det hadde det tydeligvis gjort på andre nordmenn, da det blant annet hang et Kristiansund-skjerf der. Jeg registrerte et vanvittig antall fraflyttede og falleferdige boliger, og i et par av gatene var det ikke et eneste hus som ikke hadde fått lemmer spikret opp foran vinduene. Det slo meg plutselig noe senere at dette vel har noe med Liverpools planer for Anfield å gjøre, og jeg mener å ha hørt at de har kjøpt opp disse nærliggende boligene for å gjøre plass til en utvidelse. Besøk her er nok uansett mer spennende på kampdager når større deler av anleggene er tilgjengelige, og jeg følte turen hadde vært nokså bortkastet. Belønningen for min utflukt var først og fremst gnagsår og vannblemmer, men jeg fikk snart vinket over en passerende taxi slik at jeg slapp å gå tilbake til Kirkdale.

 

 

 

Herfra hoppet jeg igjen på Ormskirk-toget som jeg etter noen få stasjoner igjen hoppet av på stasjonen Aintree. Foran meg lå på motsatt side av veien Aintree Racecourse; et av verdens mest kjente sentre for hestesport, og arrangørsted for det gjeve Grand National. Jeg snudde ryggen til veddeløpsbanen og vandret mot kveldens destinasjon. Bootle FC holder til inne på et typisk industriområde, og i luftlinje er det ikke langt fra Aintree stasjon i det hele tatt. Aberet er at man må en omvei rundt hele det usjarmerende industriområdet. Spesielt sjarmerende virket heller ikke anlegget jeg nå nærmet meg på verkende føtter. Utenfor sto programselgere som solgte kveldens program, utgitt av Liverpool County FA. Jeg byttet bort £2 mot et eksemplar og betalte deretter £5 for å slippe gjennom telleapparatene.

 

 

 

Før vi går videre får jeg si litt om Bootle FC. Mange vil vite at dette var navnet på en klubb som har spilt i Football League. Denne klubben ble stiftet i 1880, og var det neste tiåret faktisk Evertons store rival. Da Football Alliance i 1892 ble slått seg sammen med Football League, var Bootle en av klubbene som var med å stifte sistnevntes nye andredivisjon. Der debuterte de med 8.plass, men takket likevel for seg etter kun en sesong. Dermed står de som den første klubben til å trekke seg fra Football League, samtidig som de sammen med Middlesbrough Ironopolis er den eneste med kun en enkelt sesong i verdens eldste liga. Den opprinnelige Bootle gikk snart konkurs, og har ingen ting å gjøre med dagens klubb som ble under navnet Langton FC ble stiftet så sent som i 1953. I 1973 tok de dagens navn, og selv om det ikke er noen forbindelse med deres mer kjente forgjenger er dagens klubb flinke til å nevne koblingen – blant annet i historikken-delen på deres egen hjemmeside.

 

 

 

Dagens Bootle var med å stifte North West Counties League i 1982, der de var medlemmer til de forlot sin gamle Bucks Park og ble degradert på tampen 1990-årene. Eksiltilværelsen var historie da de flyttet inn på New Bucks Park i 2005, og de er nå tilbake i North West Counties League der de de siste par årene har etablert seg i toppen. Anlegget går under det usjarmerende navnet Delta Taxis Stadium, og det som møtte meg på innsiden var vel heller ikke av det yndigste fotball-England har å by på.

 

 

 

Jeg kom inn på den nærmeste langsiden, der klubbhuset med dets fasiliteter er å finne. Lent inntil dette står ikke bare en, men tre små tribuner av typen man finner på moderne non-league anlegg. To av disse hadde seter for å hvile akterspeilet, mens den siste var en knøttliten ståtribune. På kortsiden til høyre var det som tross alt var anleggets mest sympatiske trekk; ståplasser i rundt 2/3 av banens bredde, med 2-3 betongavsatser og tak over hodet i form av et stilas-lignende skur med stolpene målt i klubbens blå og gule farger. På bortre langside finnes ikke stort, bortsett fra noen ballbinger som nærmeste nabo bak laglederbenkene. Tilsvarende finnes det ingenting bak mål på den andre kortsiden.

 

 

 

Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen mens jeg bladde i programmet. Grunnen til at FA sto som utgiver var den simple grunn at dagens kamp var finalen i Liverpool Senior Cup, og Bootles motstander var AFC Liverpool. De to lagene spiller til daglig i samme divisjon – North West Counties League Premier Division, der begge hadde hatt en god start og sto med 3-0-1 på de fire første i ligaen. Dagene i forkant hadde jeg igjen lest på Bootles hjemmeside hvordan de brukte sin forgjengers historie, og de manet publikum til å møte opp og støtte klubben i å Bootle-navnet tilbake på trofeet for første gang siden 1889 (Bootle ble også den første vinner av trofeet da det først ble arrangert i 1883, samt ny suksess i 1888).

 

 

 

De ble raskt klart at dette ikke ville bli den beste av kampene på denne turen. Det var mye kamp på midtbanen, og få sjanser. AFC Liverpool skapte kun en sjanse i første omgang, men det var til gjengjeld alt de trengte på å ta ledelsen. Et høyt innlegg fra Paul Brown falt ned hos Ronnie Morgan på bakerste stolpe, og til tross for at han kun fikk halvveis treff var det nok til at ballen gikk via bakken og spratt over Dean Porter i Bootle-målet. Vertene hadde vært frempå med et par langskudd som ikke trøblet AFC-keeper Stephen Longrigg, og rett etter scoringen fikk de sin hittil største sjanse da Shaun Miller avsluttet i nettveggen.

 

 

 

Pause-pinten ble inntatt på 0-1 og jeg fikk spurt en av de mange representantene fra Liverpool County FA om hvorfor Bootle hadde hjemmekamp i denne finalen. Jeg trodde kanskje årsaken var, slik vi ser i mange andre turneringer, at det hadde blitt bestemt på forhånd. Det som viste seg å være lokalforbundets secretary kunne imidlertid opplyse om at det hadde kommet i stand kort tid i forkant, etter at det opprinnelige kampstedet hadde blitt utilgjengelig.

 

 

 

Andre omgang fortsatte omtrent som den første, det var tett og jevnt. Ti minutter ut i omgangen utlignet hjemmelaget bortimot ut av det blå. En corner ble kun klarert så langt som Shaun Miller som tok seg til dødlinja og slo inn. Hans innlegg ble stusset videre av Sean Coulton, før AFCs forsvarer Jack McDowell satt ballen i eget mål. Det var nå noe nervøst over lagene, og det skjedde ikke stort av betydning. Jeg begynte ane hvor dette bar, og fikk bekreftet av sidemannen at det skulle avgjøres i kveld, eventuelt med ekstraomganger og straffer. En FA-representant brøt inn og opplyste om at de eventuelt ville gå rett til straffesparkkonkurranser uten ekstraomganger. Mens vi diskuterte dette tok kampen seg inn i de siste minuttene, og det begynte faktisk skje noe. Shaun Miller ble spilt gjennom alene med keeper Longrigg, men avsluttet rett på målvakten. AFC Liverpool fosset rett i angrep på motsatt side, og ble muligens snytt for straffe da Ronnie Morgan virket ble klippet ned av en Bootle-forsvarer. Et imponerende antall røde hadde møtt frem, men deres rop på straffe falt for døve ører. Dommeren vinket i stedet spillet videre, og blåste for full tid ikke lenge etter.

 

 

 

Det varte og rakk før duellantene omsider ble klare for straffesparkkonkurransen, og det var hjemmelaget som tok første straffe. Etter fire straffer hver seg sto det 3-3. Tom Peterson, Shaun Miller og Paul Byrne hadde scoret for vertene, mens Mark Kilroy brant den tredje straffen. For AFC Liverpool hadde Darren Torpey, Ronnie Morgan og Steve Jones scoret, mens Paul Brown misset på lagets andre straffe. Nå skulle det avgjøres. Jamie Hay gikk frem og sendte Bootle i føringen. Nå måtte Liam Loughlin score om AFC Liverpool skulle ha noen sjanse. Hans skudd gikk utenfor keepers rekkevidde…men slo i innside av stolpen og ut. Vinneren av Liverpool Senior Cup 2013 het Bootle FC!

 

 

 

Kveldens tilskuertall var imponerende 445, og i motsetning til hva tilfellet ville vært i Football League ble flesteparten av disse igjen for å beskue jubelscenene og overrekkelsen ute på banen foran hovedtribunen. Omsider forsvant spillerne inn i garderoben, og jeg dukket inn i baren for å kjøpe en siste pint. Jammen hadde ikke kvinnemennesket bak baren også klart å finne frem en pin til meg. Mens jeg betalte for denne kom en av hjemmespillerne inn og rekvirerte ut en kasse øl til garderoben.

 

 

 

Det lystige laget flyttet seg snart ut i baren etter som spillerne ankom, men for meg var det snart på tide å returnere til sentrale Liverpool. Og etter et drøyt kvarter på toget kunne jeg litt før klokka 23 låse meg inn på hotellrommet. Jeg stakk hull på en vannblemme og hvilte de stakkars føttene mine mens jeg la meg til å sove.

 

 

 

English ground 124:
Bootle – AFC Liverpool 1-1 (0-1) 4-3 on pens
Liverpool Senior Cup Final
New Bucks Park, 22 August 2013
0-1 Ronnie Morgan (32)
1-1 Jack McDowell (56, og)
Att: 445
Admission: £5
Programme: £2

 

 

 

 

 

Dag 3: Mandag 19.08.2013: Ilkeston – Stamford

Mitt utvalgte tog forlot ikke Bognor Regis før klokka 10.30, så etter å ha inntatt en full english breakfast ble det godt av tid til å fikse seg og slappe av før jeg spaserte rolig mot stasjonen for å legge sørkysten bak meg. Ferden nordover gikk via togbytter ved Three Bridges og London St. Pancras, og noen minutter på halv tre kunne jeg hoppe av i Derby. Jeg vurderte å ta turen til Amber Guest House ved hjelp av apostlenes hester, men utfra mine utprintede kart så det ut til å være en noe kronglete vei og en noe friskere promenade enn det jeg følte for med en stor bag og med sola som varmet. Om ruten drosjekusken kjørte ga en indikasjon var det intet dumt valg, men det var ikke mange minuttene senere at jeg ble ønsket velkommen av en blid og hyggelig frøken. Man har jo etter hvert blitt erfaren med B&Bs og guest houses, og overnatting til £24 med frokost inkludert gjorde at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk avventende til hva som skulle møte meg der i Burton Road. Men det var da riktig så trivelig, og på kommoden på rommet var det til og med satt frem fruktfat med ferske druer.

Etter å ha fjonget meg litt tok jeg beina fatt og langet ut ned Burton Road og inn i Derby sentrum. Jeg hadde godt med tid, og valgte fylle vommen med en stor porsjon gammon and eggs på puben Babington Arms, før jeg fant frem til byens busstasjon. Fortsatt var det bortimot tre kvarter til avgang for bussen jeg hadde sett meg ut, så jeg valgte helle nedpå en pint Strongbow på puben Noah’s Ark. Men snart kunne jeg stige på bussen ved navn Ilkeston Flyer, og betalte £3 for å la den frakte meg til Ilkeston. En snau halvtime senere kunne jeg stige av på Heanor Road i Ilkeston, og bekreftet ovenfor sjåføren at jeg visste hvor jeg skulle. Jeg stabbet oppover Awsworth Road, og da puben The Little Acorn dukket opp på min høyre hånd avslørte en kikk på klokken at den såvidt hadde passert 18.

Dermed innvilget jeg meg selv en vanningspause, og kom i snakk med en gruppe Ilkeston-supportere. De skulle denne kvelden være vertskap for Stamford, og var derfor interessert i høre mine betraktninger rundt målfesten i Stamford to dager tidligere. De hadde tro på seier, og det at jeg skamroste Ryan Robbins og fortalte om Jordan Smiths hurtighet lot ikke til å endre på dette. Nå var vel uansett ikke Smith helt ukjent for dem i og med at han spilte deler av forrige sesong i Ilkeston. Hva gjaldt forventninger for sesongen, var det flere som mente det ville være en naturlig målsetning å havne på øvre halvdel, mens andre mente de i burde kunne kjempe om plass i playoff. Ikke overraskende ble lag som AFC Fylde og FC United trukket frem som favoritter, men noen advarte for eksempelvis Chorley.

Jeg slo følge med en av mine yngre samtalepartnere på turen videre til New Manor Ground, som vi raskt så foran oss nede i veien. Klubbens stadion er jo av de nybygde, og erstattet i 1992 deres gamle Manor Ground. Derfor var jeg noe avventende, samtidig som jeg hadde sett bildebevis som tydet på alt annet enn et typisk moderne anlegg. Etter å ha avlevert £9 for inngang byttet jeg bort ytterligere £2 mot et program i et ikke altfor flatterende format. Deretter kunne jeg ta runden rundt banen (via klubbsjappa) og med selvsyn konstatere at New Manor Ground ganske riktig er et flott eksempel på at nybygde fotballstadioner ikke på død og liv må være kjedelige plastarenaer blottet for karakter.

På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det ståplasser under tak for de som vil stå på asfaltert flatmark. Herfra ser man til høyre over på langsiden der klubbhuset (og en av burger-barene) er det eneste av fasiliteter. Bak bål på bortre side er det en en ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, komplett med avsatser og tre rader bølgebrytere. I hjørnet mellom denne og den andre langsiden er det originalt nok et klokketårn (komplett med værhane) som gir inntrykk av en slags paviljong, og som er med å gi anlegget en god dose egenart. Den nevnte langsiden har i denne enden sitteplasser på The Clocktower Stand i «andre etasje» på bygget jeg mener huser blant annet garderobene. Flere sitteplasser finnes her også i form av en ganske ordinær moderne tribune lenger ned langs denne siden.

I klubbhusets bar ble et glass sakte tømt mens jeg samtalte med min ledsager fra tidligere. Det var også en god del personer fra Stamford som hadde tatt turen, også flere jeg dro kjensel på fra to dager tidligere. De var selvsagt klar over at de nå sannsynligvis sto ovenfor en noe større test.

Det ble også tid til å bla litt i programmet; et program som var merkelig forvirrende all den tid Stamford tropp på baksiden var totalt ukjent. Som speaker etter hvert opplyste om, viste den seg nemlig å ha blitt erstattet med troppen til Marine, som var neste lag til å gjeste New Manor Ground. Darren Caskey har nå rollen som assisterende manager i Ilkeston, og han ledet nå oppvarmingen ute på matta. Da sjansen bød seg fikk jeg ropt ham over, og den gamle Reading-spilleren signerte gladelig mitt program samtidig som han spådde Reading en god sesong.

Selv var jeg slik ting har utviklet seg mer spent på dagens kamp enn på Readings sesong, og snart ble den blåst i gang med et Stamford som tok kontroll fra start. Akkurat som to dager tidligere var Ryan Robbins toneangivende, og jeg tok meg i å fundere over hvor lenge spilleren som i sommer ble hentet fra Coalville Town får bli i Stamford for man får henvendelser fra klubber et nivå eller to høyere opp i systemet. Ilkeston hadde allerede blitt reddet av en desperat takling fra Matt Baker da Robbins var nære på å gi gjestene ledelsen etter ti minutter. Kun en redning på streken av Derby-kjenning Rob Kozluk hindret scoring, og Ilkeston kom seg etter hvert til hektene. Deres rop om straffe ble imidlertid oversett av dommeren da Kane Richards mente seg ulovlig hindret.

At Stamford ikke tok ledelsen etter 21 minutter må kunne karakteriseres som noe bortimot et under. Igjen var det Robbins som var frempå, og keeper Russell Peet kunne intet gjøre. Derimot var det kanskje rutinen som gjorde at en godt plassert Kozluk igjen kunne tre inn i rollen som reddende engel. Ballen gikk på utrolig vis nemlig via hans skulder og i stolpen, videre opp i tverrliggeren før den spratt på bortover målstreken inntil Kozluk fikk beinet den unna. Fem minutter senere var det Jordan Smiths tur til å ha marginene mot seg. Hans skudd smalt i stolpens innside og suste langs mållinjen, der Kozluk igjen(!) var perfekt plassert.

Kun minuttet etter dette ble sannsynligvis Ilkeston snytt for straffe da dommeren valgte ikke blåse på det som så ut som en nokså klar hands fra en Stamford-forsvarer. Ilkeston var ikke ufarlige, men gjestenes forsvar og spesielt Joe Challinor virket ha langt bedre defensiv kontroll enn to dager tidligere. Jeg har sett flere mene det var en etter hvert jevnspilt første omgang, men jeg vil påstå at Ilkeston nok burde prise seg lykkelig over at det sto 0-0 da dommeren blåste for pause.

Inne i baren konstaterte hjemmefansen at de hadde hadd fru fortuna med seg ved et par anledninger, mens i hvert fall deler av Stamford-folket innrømmet at at Ilkeston muligens skulle hatt en straffe. Det ble for så vidt også gjort et poeng av at mens Stamford etter første runde toppet tabellen, ville Ilkeston med seier overta tabelltoppen inntil resten av runden skulle spilles påfølgende dag. Snart så vi at andre omgang hadde startet, og jeg tømte glasset.

Jeg rakk å se Jordan Smith heade like utenfor etter flott forarbeid av Robbins, før jeg tok plass med min kompis fra tidligere på ståtribunen bak det bortre målet. Robbins var selv frempå like etter, men hans skudd gikk over. Så fikk Ilkeston et frispark like utenfor 16-meteren. Chris Palmer snodde ballen rundt muren og inn i mål utenfor rekkevidde for keeper Alex Lynch. Matchuret viste 49 minutter, og på måltavla sto det 1-0. Kun tre minutter senere ble et frispark slått inn i feltet som en blanding av innlegg og skudd, og Stamford-kaptein Richard Jones geleidet ballen inn i eget mål.

Stamfords hittil gode innsats hadde fått et skudd for baugen i form av to frispark, og de fremsto etter dette som en blek og resignert kopi av seg selv. Ilkeston hadde derimot spilt på seg selvtillit og viste nå frem flott pasningsspill med frustrerte Stamford-spillere som ble løpende mellom og pådra seg noen nokså dumme gule kort. Og 537 tilskuere kunne se hjemmekaptein Laurie Wilson sette spikeren i kista etter 69 minutter. Han sendte i vei en kanonkule fra over 30 meter, og selv om keeper Lynch fikk fingrene på ballen, måtte han innse at den fant veien til nettmaskene nede i hjørnet.

Resten av kampen fremsto som en transportetappe, og da dommeren blåste av var det med 3-0 som sluttresultat og med Ilkeston på midlertidig tabelltopp med 4 poeng på to kamper. Selv valgte jeg å sporenstreks sette kursen tilbake mot bussholdeplassen på Heanor Road, da jeg hadde en tidlig start dagen etter, og bussene tilbake til Derby nå kjørte timesruter. Buss nummer 11 kjører noe mer melkerute enn Ilkeston Flyer på sin vei gjennom Derbyshire, men etter tre kvarter var jeg tilbake i Derby, og kunne gå de rundt 15 minuttene tilbake til Amber Guest House. Rett før klokka 23 kunne jeg legge meg i senga, men med The Two Towers på TV gikk det likevel en liten stund før det ble noe søvn.

 

Ground # 121:
Ilkeston – Stamford  3-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
New Manor Ground, 19 August 2013
1-0 Christopher Palmer (49)
2-0 Richard Jones (52, og)
3-0 Laurie Wilson (69)
Att: 537
Admission: £9
Programme: £2

 

Dag 4: Tirsdag 20.08.2013: Workington – Stockport County
Vertinnen ved Amber Guest House disket opp en full english breakfast for meg, og etter at jeg hadde fått dusjet og pakket «snippesken» bestilte hun taxi for meg. Jeg hadde igjen en lang reise foran meg, og klokka 09.28 trillet toget ut fra Derby stasjon. Jeg hadde opprinnelig planlagt å ta toget en time senere, men valgte en tidligere avgang da det ga meg muligheten til et kjapt men koselig møte med en gammel flamme mens jeg byttet tog i Sheffield. Etter en drøy time sammen med Kimberley rullet jeg videre mot nytt togbytte ved Manchester Piccadilly, og den påfølgende etappen derfra opp til Carlisle.

Sistnevnte strekning ble tilbakelagt i samtale med en hyggelig kar (som viste seg være en jernbanearbeider som daglig pendler helt fra Whitehaven til Manchester!) som pekte og fortalte etter hvert som vi forlot Lancashire og tok oss nordover i Cumbria. Det flotte Lake District ble tilbakelagt, og jeg hadde for lengst gitt opp å telle sauer da vi nærmet oss Carlisle, der jeg fulgte i hælene på min sidemann over til plattformen der toget mot Barrow allerede sto klart. Etter en drøyt tre kvarters tur nedover Cumbria-kysten takket jeg for hyggelig reisefølge og kunne ta meg en etterlengtet røykepause utenfor Workington stasjon. Jeg spaserte de drøye fem minuttene til Waverley Hotel, og kunne rett før klokka halv fire sjekke inn.

Snart kikket jeg igjen ut i Cumbria-ettermiddagen og spaserte en tur gjennom et nokså stille sentrum. Ved innfarten til Workington fikk jeg inntrykk av byen virket temmelig grå, og der den ligger forblåst til ble jeg møtt av rekkehus i mur der malingen var i ferd med å flasse av. Det kan nok være ganske værhardt her oppe vil jeg tro. Det var på tide å få litt vomfyll, og jeg oppsøkte Wetherspoons-puben The Henry Bessemer i den hensikt å nyte godt av tirsdagens Steak Club. Som det sunnhetens tempel jeg er falt valget på BBQ ribs servert med både løkringer og pommes frites. Mett og fornøyd satt jeg og bladde litt i Non League Paper mens jeg unnet meg et glass, før jeg til tross for at det var noe tidlig valgte spasere rolig opp mot Borough Park.

Workington har vært et ønsket destinasjon en god stund, og ikke uten grunn. Deres stadion Borough Park høster jo unisont lovord blant kjennere, og trekkes frem som en av de absolutt flotteste gjenværende klassiske anlegg i den engelske pyramiden. Problemet har vært beliggenheten, men nå skulle jeg altså endelig få min fotball-debut i Cumbria. Forventningene var enorme, og jeg merket sommerfuglene i magen da jeg skimtet flomlysene. Snart så jeg Borough Park ligge foran meg i all sin prakt, rett ved en rundkjøring, og jeg gikk forbi og opp på broen over elven Derwent (interessant nok andre dag på rad jeg krysset en engelsk elv ved navn Derwent, da en annen elv ved samme navn ble krysset i Derbyshire dagen før) hvorfra man har flott innsyn til anlegget.

Jeg tok meg ned foran hovedtribunen der en gruppe klubbrepresentanter sto i samtale. Jeg så kanskje noe forvirret ut, for en av disse spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte som sant var at jeg kun tok en kikk på anlegget eksteriør, men til tross for at de ikke hadde åpnet riktig ennå lot ham meg slippe inn spillerinngangen mot et beløp på £12.

Da jeg dukket frem fra under hovedtribunen ble jeg møtt av et syn som ga meg godartede frysninger, og øyeblikkelig ble blikket dratt til høyre mot kortsiden «Town End», som muligens er det ypperste jeg har sett i fotball-England. En fantastisk ståtribune strekker seg hele banens bredde og bøyer i hjørnene rundt for å gå over i langsidene. På mesteparten av Town End står man på de øverste avsatsene i le under en herlig konstruksjon som også følger svingen rundt over til langsiden med hovedtribunen.

I dette hjørnet står restene av en av de gamle flotte flomlysmastene som et rustent minne om en bedre tid, og man kan fortsatt se hvordan denne har strukket seg opp gjennom tribunetaket. Alle de fire gamle mastene ble dessverre tatt ned og fjernet i sommer, men rester av de er å se i alle hjørnene i form av de nedre delene av mastene. I motsatt hjørne av Town End står man under åpen himmel, men også her følger ståtribunen svingen og går over i den andre langsiden. Midt på denne står Popular Stand som nå har fått seter installert.

Jeg ble stående og lytte observant til en gammel klubbveteran som kunne fortelle historier fra klubbens tid i Football League og anleggets glansdager. Han pekte over til motsatt kortside, der man finner en tilsvarende ståtribune. Her er det imidlertid intet overbygg, og det virket dermed litt mer anonymt, men veteranen fortalte at det der tidligere hadde vært et overbygg identisk med det man finner på motsatt side. Fra innsiden drar muligens hovedtribunen ned ørlite, men du verden for et anlegg. Jeg har muligens funnet et nytt favorittstadion, og vi snakker om et stadion som er på høyde med både St. George’s Lane og Stonebridge Road. Videre ble jeg imidlertid fortalt at hovedtribunen i kjølevannet av Bradford-brannen hadde erstattet den gamle Grandstand, som da ikke oppfylte de sikkerhetsmessige krav i kraft å være bygget i tre.

Jeg fikk omsider fullført min runde rundt banen akkurat tidsnok til at baren var i ferd med å åpne. En halvliter Thatcher’s Gold ble nytt mens jeg beskuet de utstilte trofeer og kleniodier. Og jammen hang det ikke her et gammelt maleri av den gamle Grandstand. Der og da tenkte jeg som så at med den og det andre overbygget fortsatt på plass, ville det nok ikke vært et nåværende stadion i England som kunne målt seg med Borough Park! En person var på vei ut med dagens programmer, og jeg fikk byttet til meg et eksemplar mot £2,50.

Snart ble lokalet gradvis fylt opp, og jeg kom i prat med noen hjemmefans som anslo en plass midt på tabellen som realistisk for Workington denne sesongen. Dagens kamp sto om poeng i Conference North, og Stockport County var motstander. De røde så ikke overraskende på gjestene som divisjonens store fisk denne sesongen, og til tross for at County gikk på en stjernesmell med 1-4 hjemme for Boston United i første kamp virket de å være fornøyd om de kunne ta ett poeng.

De tilreisende på sin side var selvsagt langt fra fornøyd med seriepremieren, men håpet de ville slå sterkere tilbake. De var jo jevnt over tippet å kjempe om tittelen sammen med Telford, men supporterne ga også uttrykk for at det tross alt er en ganske ny tropp.
Jeg ble påspandert ytterligere et glass, og samtalen gikk til det var på tide å ta plass på Town End, som jeg valgte meg som utkikkspunkt. Hjemmelaget viste allerede fra start tydelig at de ikke hadde til hensikt å la Stockport trille ball, og satt inn et par susende taklinger. Og det var faktisk hjemmelaget som hadde et lite initiativ da de etter 12 minutter fikk frispark ute på kanten. Ben McKenna servet, og stopperkjempen Kyle May stusset ballen, som seilte i bue over keeper Ian Ormson og i mål til 1-0. En fin måte å markere starten på sin tiende sesong med klubben!

Stockport kunne slått tilbake nesten umiddelbart, men Ian Craneys avslutning bød ikke på de største problemer for hjemmekeeper Jonathan Mitchell. I stedet fortsatte begynte hjemmelaget å dominere, hjulpet av en kraftig medvind. Stephen Hindmarch kunne doblet ledelsen, men hans heading ble reddet på streken. Og samme mann var farlig frempå igjen kort etter, men redning kom i form av Aman Verma og hans desperate blokkering av skuddet fra Hindmarch.

Et nytt frispark fra McKenna ble headet på mål av Dan Wordsworth og hadde skummel retning, men ble klarert via hodet til en forsvarer. Countys beste sjanse i første omgang kom i form av et kjapt skudd fra Kristina Dennis, men keeper Mitchell fikk slått over før han hamlet opp med Jordan Fagbolas heading på den påfølgende corneren.

Pausen benyttet jeg til å ta en kikk i klubbsjappa, som ikke hadde åpnet ved min ankomst. Etter å ha sikret meg en pin ble det likevel tid til et halvt glass i samtale med tilreisende supportere som var i harnisk etter en førsteomgang der hjemmeledelsen kunne vært større enn 1-0.

Stockport tok kommandoen fra start i andre omgang, og allerede to minutter etter oppstart sto det 1-1. Flott forarbeid av talentet Kristian Dennis på venstrekanten, og hans innlegg fant Iain Howard. Hans avslutning virket først å ha blitt blokkert, men han fikk pirket ballen under keeper Mitchell og i mål. Den gamle traveren Phil Jevons kunne gitt gjestene ledelsen, men headet upresset over målet til Mitchell.

Stockport presset på, og det gjorde ikke saken bedre for vertene at høyreback Lee Andrews med timen spilt måtte kaste inn håndkledet med skade. Dette samme hadde venstreback Anthony Wright gjort allerede snaue ti minutter før pause, så det begynte gå hardt utover den nye forsvarsfireren manager Darren Edmondson hadde snekret sammen. Og nye omrokkeringer hjalp vel ikke akkurat på saken, men de klarte seg faktisk godt.

Kyle May og spesielt Dan Wordsworth sto frem som bautaer i midtforsvaret, og ryddet bestemt opp i det som kom deres vei. Det var imidlertid ikke all verden Workington hadde å by på offensivt i andre omgang, og Stockport kunne fort tatt alle poengene mot slutten. Men Mitchell vartet opp med en spektakulær redning på skuddet fra Kieran Charnock, og dermed endte det 1-1 foran 562 skuelystne på Borough Park.

Jeg fant plass i baren der supporterne konstaterte at uavgjort tross alt var et greit resultat i en kamp som trygt kan omtales med det engelske uttrykket a game of two halves. På tekst tv kunne vi se resultatene komme inn fra de andre kampene i Conference North. Det begynte snart å tynnes ut i rekkene, og da jeg tømte mitt andre glass etter kampen var det to-tre gamle travere igjen. Jeg vurderte et siste glass, men merket under en røykepause at det begynte å duskregne, så jeg takket for meg og ønsket Workington-folket lykke til før jeg stabbet i retning Waverley Hotel. Jeg fant en snarvei der en gangvei skar rett under en boligblokk, og var snart ved hotellet. Jeg valgte heller ta det siste glasset her, og var snart i samtale med far og sønn som tydeligvis hadde vært på samme kamp.

 

De viste seg være Stockport-fans, og faren likte å ta med seg sønnen på slike borteturer og gjerne overnatte for å se litt av stedet. Ikke alle som er så heldige å ha en slik far! Jeg takket høflig nei takk til hans tilbud om en ny pint da min Strongbow såvidt var drukket av, men vi hadde en hyggelig samtale frem til det var på tide å tømme glasset og finne frem til hotellrommet. Turens forventede stadionmessige høydepunkt var unnagjort, men jeg hadde et nytt høydepunkt i vente dagen etter.



 

Ground # 122:
Workington – Stockport County  1-1 (1-0)
Conference North
Borough Park, 20 August 2013
1-0 Kyle May (12)
1-1 Iain Howard (47)
Att: 562
Admission: £12
Programme: £2,50

 



 

Dag 1: Lørdag 17.08.2013: Stamford – Frickley Athletic

Endelig hadde 2013/14-sesongen startet, og under tre uker etter jeg kom hjem fra forrige ekskursjon til England, tok jeg allerede turen over igjen. Min snille mor hadde stått opp i otta før å kjøre meg til Rygge, og snart kunne jeg plukke opp bagasjen min på Stansted og gjøre unna den rundt halvtimen lange togturen til Cambridge. Der hadde min venninne Sally tilbudt meg losji for hele turen, men det var kun denne turens første dag det passet med Cambridge som base. Etter litt sosialisering var det på tide å ta turen tilbake til Cambridge stasjon for å sette kursen mot Stamford, der turens første kamp skulle finne sted. Jeg fikk til og med låne Sallys busskort slik at jeg fritt kunne ta meg gratis rundt i Cambridge med buss.

 

Togturen til Stamford tar drøye timen, og man har vel ikke omtrent før krysset grensen til Lincolnshire før man ankommer den idylliske gamle markedsbyen. Stasjonen ligger rett bak klubbens stadion Wothorpe Road. Med rundt to timer til kampstart valgte jeg imidlertid å først ta en spasertur i sentrum, der man kan få inntrykk av at tiden har stått stille en god stund. Ikke vanskelig å forstå at det er en populær destinasjon for turister. Sulten begynte å gnage, og i puben The Golden Fleece inntok jeg en porsjon snadderaktig liver and bacon casserole with mash, før jeg igjen strenet mot Wothorpe Road. Skjønt, da man flyttet inngangspartiet for noen år siden forandret man stadionets navn til Kettering Road, som da ble mer korrekt. Men som den tradisjonalisten jeg er, velger jeg bruke det originale navnet.

 

Det har jo i flere år vært snakk om flytting for Stamford, men denne gang virker det temmelig sikkert at dette blir siste sesong på Wothorpe Road. Derfor var det en prioritert destinasjon for meg, og jeg ville gjøre unna besøket så raskt som mulig for å ikke miste muligheten, slik jeg holdt på å gjøre med Worcester City forrige sesong. Grunnet det dårlige været ble da min kamp der i slutten av desember avlyst, men heldigvis ble en påsketur redningen. Jeg hadde sett flatterende bilder og lest rosende omtale av anlegget, og etter å ha betalt mine £9 kunne jeg med selvsyn konstatere at det er et helt klart flott anlegg.

Langsidene er ganske fjonge, spesielt hovedtribunen ut mot Kettering Road. Her byr tre-tribunen på sitteplasser til rundt 250 personer, mens klubbhuset med dens tilhørende bar befinner seg ved siden av. På motsatt langside er det ståplasser på bar bakke, og i underkant av halve banens lengde strekker seg en konstruksjon gir tak over hodet. For meg var det likevel noe som manglet, og kanskje var det kortsidene som først og fremst var «skyld» i dette..? I banens ene hjørne nedenfor klubbhuset hadde klubbsjappa åpnet, og etter en runde rundt banen kunne jeg stikke inn der for å sikre meg en pin, samtidig som jeg konstaterte et betydelig antall baljer med programmer til salgs.

 

Neste stopp var klubbhusets bar, der jeg nøt en Strongbow mens jeg bladde i et kampprogram pålydende £2. Allerede i sin spalte som ønsket velkommen slo klubbformannen fast at det var siste sesong på Wothorpe Road man nå tok fatt på, så da bør det vel ikke lenger være noen tvil. Spesielt ettersom de i våres fikk byggetillatelse for sitt nye anlegg et annet sted i byen. Klubben har jo for øvrig et noe merkelig kallenavn, The Daniels. Dette spiller rett og slett på navnet til det som den gang var Englands feteste mann, Daniel Lambert, som ved sin død i 1809 veide hele 335 kilo.

 

Motstandere i dagens seriepremiere i NPL Premier Division var Frickley Athletic, som jeg anså som en overkommelig oppgave for de nyopprykkede vertene. Som mange vil huske sikret Stamford seg opprykk som playoff-vinner i NPL Division One South i våres. Den gang slo man formlaget Belper Town etter ekstraomganger i semifinalen, før Chasetown ble finaleslått 2-1. Hjemmefolket var temmelig unisone i å uttrykke tilfredshet med å unngå nedrykk denne sesongen, og det virker være sesongens store mål. Selv hadde jeg på forhånd et inntrykk av at de bør være gode nok til å klare dette, men det vil tiden vise. En representant for klubben informerte imidlertid om at det kun er 3-4 spillere igjen fra fjorårets stall.

 

Det tok snart oppstilling utenfor, og så NPL-sesongen sparkes i gang. Og kun tre minutter var spilt da årets første mål i NPL Premier var et faktum. Jeg fikk et forsmak på kveldens tafatte forsvarsspill da Ryan Robbins passerte tre forsvarere og satt ballen under en utrusende Frickley-keeper Tom Woodhead. Ti minutter var det hjemmekeeper Alex Lynch som ruset ut og måtte gi tapt da Stamford-forsvaret sovnet og slapp Gavin Allott alene gjennom. Lynch hadde få minutter tidligere reddet fra nettopp Allott, men denne gang sendte Allott ballen forbi Lynch til 1-1. Kampen svingte nå frem og tilbake, og muligens virket gjestende Blues noe giftigere, frem til hjemmelaget fikk straffe med etter 28 minutter.

Et langt innkast fra Ash Robinson skapte problemer for gjestene ved det første målet, og igjen var dette tilfellet. Det endte med at målscorer Robbins ble feid i bakken, og spissen Jordan Smith sendte vertene tilbake i føringen fra 11 meter. Ryan Robbins sto i det hele tatt bak mye av det Stamford skapte, og terroriserte tidvis Frickley-forsvaret. Stamfords tredje mål kom ti minutter før pause, da et innkast ble stusset videre av en forsvarer, og Jordan Smith stakk frem foten og scoret sitt andre. Til tross for at Stamford dominerte stort de siste 15-20 minuttene, fikk gjestene en vitamininnsprøytning da de igjen reduserte rett før pause. Målscorer Allott fyrte løs, og returen fra keeper Lynch havnet hos Mark Gray som med 43 minutter på klokken satt inn 3-2.

 

På denne stillingen ble pause-pinten inntatt, og en prat med et par av de tilreisende avslørte at også deres mål for sesongen er overlevelse. Ikke overraskende var det det defensive som bekymret dem mest; en bekymring de hadde hatt forrige sesong, og som ikke hadde minsket etter de første 45 minuttene. Etter et par historier om deres rivalisering med Stocksbridge Park Steels, var det på tide å tømme glasset og gjøre klart for andre omgang.

 

Frickley gikk ut i hundre for å få en utligning, men Grays heading rett på keeper var det nærmeste de kom før hjemmelaget våknet og igjen økte ledelsen på noe heldig vis. Liam Richardsons corner ble sleivsparket lavt på nærmeste stolpe, rett mot keeper. Han var selv i ferd med å snu seg oppgitt bort da keeper Woodhead upresset presterte å fomle ballen inn i eget mål! Men Frickley ga seg ikke, og Stamfords offside-felle feilet igjen da Allott spilte fri Joe Fox, som etter 72 minutter reduserte til 4-3. Frickley presset på, og både Allott, Luke Hinsley og Jake Picton hadde muligheter til å utligne.

Men de fleste trodde vel kampen var avgjort da Stamford gjenopprettet sin tomålsledelse etter 82 minutter. Flott samspill mellom Liam Richardson og Jordan Smith, som la tilbake Richardson. Hans skudd smalt i tverrliggeren, men ballen landet hos Dan Lawlor som dro av en forsvarer og satt inn 5-3. Gjestene nektet imidlertid å gi seg, og kun en flott redning fra Lynch hindret Fox i å redusere.

I siste ordinære spilleminutt kom et utspill fra Lynch raskt i retur, og han nådde ikke ut tidsnok til å hindre Luke Hinsley i å heade ballen, som seilte over ham og inn i mål til 5-4. Frickley satset nå alt fremover for å få en utligning, og på overtid sendte de opp mann og mus på en corner. Imidlertid ble ballen plukket opp av Jordan Smith som stormet i angrep med Ryan Robbins. Alene mot en forsvarer spilte de vegg før Jordan Smith enkelt satt inn 6-4 og fikk sitt hattrick.

 

Kort etter blåste dommeren av dagens mest målrike kamp i engelsk fotballs åtte øverste nivåer, og over en pint i klubbens bar kunne det reflekteres og synses. Forsvarsspillet var langt fra imponerende, men de 227 betalende tilskuerne fikk se en underholdende kamp. Jeg påpekte at Stamford nok ville få en bedre test på hvordan de står seg på dette nivået når de to dager senere skulle gjeste Ilkeston – med undertegnede på plass. Dette fikk jeg straks medhold i fra hjemmefolket, som også nikket til min påstand om at Frickley Athletic fort vil bli å finne i bunnen og er et lag man således burde slå hjemme om man vil klare seg. Jeg hadde observert at klubben solgte sitt eget øl, kalt Hanson’s Field. Før jeg forlot åstedet rasket jeg med meg de tre siste flaskene.

 

Jeg gikk omsider de få minuttene tilbake til stasjonen, og retur til Cambridge med tog. Jeg hadde avtalt å møte min vertinne på puben Carlton Arms, og da jeg hoppet av bussen rett utenfor puben befant hun seg allerede der. Jeg inntok en velsmakende porsjon gammon and eggs, og etter et par glass trakk vi oss tilbake i halv ti-tiden. Etter å ha hatt en våkenatt med søvn kun på flyet, kom snart Jon Blund. Like greit, for jeg hadde dagen etter en lang tur foran meg – skjønt langt fra den lengste på en tur med et meget ambisiøst program.

 

Ground # 119:
Stamford – Frickley Athletic  6-4 (3-2)
Northern Premier League Premier Division
Wothorpe Road, 17 August 2013
1-0 Ryan Robbins (3)
1-1 Gavin Allott (12)
2-1 Jordan Smith (pen, 28)
3-1 Jordan Smith (36)
3-2 Mark Gray (43)
4-2 Thomas Woodhead (63, og)
4-3 Joseph Fox (72)
5-3 Daniel Lawler (82)
5-4 Luke Hinsley (90)
6-4 Jordan Smith (90+1)
Att: 227
Admission: £9
Programme: £2

 

 

Dag 2: Søndag 18.08.2013: Littlehampton Town – St. Francis Rangers

Min Cambridge-vertinne Sally skulle ikke på jobb før klokka 14, men jeg tok takket for gjestfriheten og stresset av sted for å rekke 10.28-toget til London. Etter drøye 50 minutter hoppet jeg av på Finsbury Park, og lot tubens Victoria line frakte meg til Victoria Station. Der var det bare å passe på å plassere seg i riktig vogn, da 12.17-toget skulle dele seg i Worthing. Fire av vognene skulle derfra fortsette mot Portsmouth Harbour, mens de fire andre skulle mot Littlehampton, som var mitt reisemål.

 

Jeg hadde i over halvannen uke forsøkt booke et rom ved Happy Dolphin i Littlehampton, men de virket ikke være særlig interessert i kunder. En forespørsel via email ble ikke besvart, og telefonoppringninger det samme. Da jeg omsider fikk telefonisk kontakt ble jeg lovet at en som hadde med reservasjoner å gjøre skulle ringe meg tilbake. Etter ytterligere to dager uten å høre noe, fikk jeg igjen den samme beskjeden. Jeg bestemte meg for å heller overnatte et annet sted, og med et ikke alt for imponerende utvalg i Littlehampton falt valget på Bognor Regis, et kvarters togtur unna. Planen var opprinnelig å først dra dit for å dumpe bagasjen, men jeg valgte til slutt å heller dra rett på kamp med bagasjen.

 

Etter å ha tøffet gjennom West Sussex en stund, kunne jeg like før klokka to stige av i Littlehampton. Fra stasjonen var det en smal sak å følge veien rett frem gjennom sentrum, og snart dukket The Sportsfield opp på min venstre hånd der St. Flora’s Road møtte Church Street. Ved inngangspartiet var det mulighet for å entre klubbhusets bar via en dør og trapp opp til andre etasje, og jeg undret på om det betød at forfriskninger måtte nytes før man betalte seg inn. En funksjonær kunne imidlertid avkrefte dette, og jeg betalte mine £6 for entre samt £1 for dagens kampprogram. Innenfor så jeg raskt at det gikk en utvendig trapp opp til baren, og siden jeg hadde en stor bag med meg valgte jeg først å opp dit for å sette den fra meg.

Det som møtte meg var en overraskende fjong bar som i realiteten var mer som en koselig pub – og jeg forsto det da også slik at den også fungerer som en vanlig pub som holder åpent til hverdags. Mange klubber langt høyere i pyramiden ville nok vært grønne av misunnelse, og jeg likte meg øyeblikkelig. En Strongbow ble bestilt, og jeg ble pekt i retning av styrerommet hvor jeg fikk sette fra meg bagen. Jeg så en person i Scarborough Athletic drakt, og han bekreftet at han ganske riktig var Scarborough-supporteren fra Non League Matters forumet (også kjent som «Kempster-forumet»), der en rekke av medlemmene hadde varslet sin tilstedeværelse i Littlehampton. Jeg slo meg ned sammen med denne karen, som nå bor i nord-London, og sammen tok vi etter hvert runden rundt anlegget.

 

Klubbhuset med dets fasiliteter befinner seg bak nærmeste kortside, med en flott cricketpaviljong som nærmeste nabo. Langsiden til venstre sett fra denne deles med cricketbanen. Det spilles for øvrig en rekke idretter ved anlegget, og denne delingen med cricketfolket er grunnen til at de i sesongstarten spiller hjemmekamper på søndager. Langs denne langsiden er et gjerde, og noen publikummere sto på gresset her. På bortre kortside var det kun et lite stykke gressplen som skilte banen og nabohusene på andre siden av muren. Alt som er av tribunefasiliteter finnes dermed på den andre langsiden, der hele tre tribuner står på rad og rekke. Personlig likte jeg den midterste av disse, som også er den eldste. Jeg forsto det som om man vurderer å bygge en ny tribune på denne siden, men en person jeg snakket med senere mente det var på siden ut mot cricketbanen dette eventuelt vil skje.

 

Sola skinte i Littlehampton og vi traff på stadig flere fra Kempster-forumet på vår runde rundt banen. På den ene siden av cricketbanen var det noen som spilte krokket (som også er en av idrettene som har en klubb med tilhold her). Men idyllen skulle snart bli brutt. Det var nemlig på tide å sparke i gang FA Cup oppgjøret Littlehampton Town – St. Francis Rangers. Det dreide seg om cupens extra preliminary round, mellom to lag fra Sussex County Leagues Division One (dens øverste nivå). Vertene vant forrige sesong Division Two, og som nyopprykket var det kanskje flere enn undertegnede som var litt spent på hvordan de ville stå seg mot et lag fra Division One.

 

Kampen hadde ikke før blitt sparket i gang før det utviklet seg til å bli en voldsom batalje der stygge taklinger suste inn fra alle kanter. Spesielt brutal var duellen mellom en av hjemmelagets spisser og hans oppasser i gjestenes forsvar, og jeg vil påstå at de i 9 av 10 tilfeller begge ville vært sendt i garderoben før pause. Vertenes spiss lå spesielt tynt an i så måte, men dommeren syntes å la det meste passere uten særlig mer enn litt tilsnakk. Mange tilskuere reagerte også på en språkbruk både på banen og på laglederbenkene som fort ville gitt direkte rødt kort med en annen og strengere dommer (vanligvis er det ikke videre klokt å kalle dommeren en f*cking c*nt).

For min del var det greit nok så lenge det dømmes likt begge veier, men heller ikke jeg satt voldsomt pris på en første omgang som ble meget oppstykket og minnet lite om en fotballkamp. Uansett var det gjestene fra Haywards Heath som tok ledelsen da Jamie Weston var frempå på en retur etter 35 minutter. Kampen fortsatte som før frem til pause, og spesielt vertenes nummer 9 og gjestenes nummer 5 forsøkte stadig å sparke livskiten ut av hverandre. Dommeren trakk omsider frem det gule kortet, men han hadde nok latt det gå for langt til å kunne gjøre seg forhåpninger om å gjenvinne kontrollen nå.

 

Tilbake i baren på The Sportsman Bar kunne jeg over en pint Strongbow konstatere at rekken av groundhoppere fra Kempster-forumet og Shaun Smiths Facebook-gruppe ikke var mindre forundret over at det fortsatt var 22 spillere på banen. Av de nevnte groundhopperne kan nevnes spesielt en Paul White; en Wealdstone-supporter som i programform har utgitt memoarer fra sine 172(!) besøkte kamper forrige sesong. Jeg tenkte dette måtte være bra lektyre for den kommende ukes mange timer på tog, og byttet £2 for et eksemplar.

Jeg ble oppmerksom på en rekke personer i Chelsea-drakter som tydelig ikke hadde til hensikt å se dagens oppgjør i FA cupen. Chelsea – Hull var nemlig i ferd med å starte på TV, og de fleste rundt meg virket noe sjokkerte da jeg fortalte at jeg hadde takket nei til gratis billett til Jose Mourinhos første ligakamp tilbake i Chelsea. Jeg hørte senere at billetter hadde gått for £250, men aldri ville det vært aktuelt for meg å velge bort Littlehampton til fordel for den kampen.

 

Fra balkongen utenfor baren ble jeg stående å se andre omgang sparkes i gang. Muligens var hjemmelaget bekymret for at de raskt kunne bli redusert til 10 mann, for deres nummer 9 hadde blitt erstattet. Hans «motstander» i gjestenes forsvar fortsatte imidlertid med en voldsom oppvisning i konstant sutring og klaging, mens Littlehampton virket ta grep om kampen. Og drøye ti minutter ut i omgangen sørget et dårlig utspill fra gjestenes keeper for at Scott Packer ble spilt gjennom og satt inn utligningen for The Marigolds. Med drøye timen spilt hadde de snudd kampen, da det som tilsynelatende var et innlegg fra David O’Callaghan ble feilberegnet av Rangers’ keeper og gikk inn via stolpen i bortre kryss.

Hjemmelaget hadde både publikum og en ganske frisk vind i ryggen, og Rangers virket oe resignerte. Og da Jason Jarvis lurte offside-fellen og trillet inn 3-1 med 81 minutter på klokka var det avgjort. Littlehampton Town hadde sikret seg avansement til neste runder, der de skulle møte vinneren av oppgjøret mellom Greenwich Borough og Ringmer. Det offisielle tilskuertallet ble oppgitt til 147; noe lavt i forhold til det en samlet felt av garvede groundhoppere hadde anslått til opp mot 200. Som noen påpekte er det imidlertid ingen umulighet at noen har sneket seg inn ved å gå gjennom baren.

 

Tilbake i denne baren ble det tid til en ny pint før jeg sammen med Scraborough-supporteren spaserte inn i sentrum for å ta en pint eller to på en av pubene. Han var svært ivrig etter å høre mer om mine rundreiser og hvordan jeg planlegger dette fra Norge, og samtalen gikk ellers om de samme gamle temaene. Han kunne dessuten fortelle at han håpet noe vil skje i løpet av neste år hva gjelder Scarboroughs stadionsituasjon. Og forsikret meg at formannen, min gamle kjenning David Holland, gjør sitt ytterste for å få klubben hjem. Etter et par pints var det på tide å sette kursen mot hotellet i Bognor Regis, og jeg tok farvel med min ledsager som hoppet av samme toget på Ford stasjon. Ikke lenge etter ankom jeg min destinasjon, og etter en ti minutters spasertur kunne jeg sjekke inn på Royal Hotel helt nede ved vannet. Deretter ble det en svipptur ut for å innta en pubmiddag bestående før jeg returnerte til hotellsenga.

 

Ground # 120:
Littlehampton Town – St. Francis Rangers  3-1 (0-1)
FA Cup Extra Preliminary Round
The Sportsfield, 18 August 2013
0-1 Jamie Weston (35)
1-1 Scott Packer (57)
2-1 David O’Callaghan (62)
3-1 Jason Jarvis (81)
Att: 147
Admission: £6
Programme: £1

 

 

 

 

Dag 5: Fredag 26.07.2013: Margate – Ramsgate

Etter en all english breakfast på The White House satt jeg meg på toget fra Luton til London St. Pancras, der jeg byttet til hurtigtoget nedover til Margate – eller ‘the bullet train‘, som min landlady for dagen kalte det. Etter en reise gjennom Kent-landskapet ned til Thanet-halvøya, kunne jeg stige av i Margate. Da jeg kom ut av stasjonen så jeg den umiddelbart. I den stekende varmen lå den foran meg som en ørkenens oase eller en uimotstålig fristerinne – Margate Beach. Den fristende stranden strakte seg langt bortover, og fikk meg umiddelbart til å forbanne meg selv for ikke å ha pakket badeshorts.

Happy Dolpin Guest House var mitt krypinn for natten, og det lå rett over veien for stasjonen, med stranden som nabo på andre siden. Den nevnte landlady Susan åpnet døren og jeg fikk sjekket inn og frisket meg opp litt. Snart ble det tur til en liten spasertur langs stranden, før jeg slo meg slo meg ned på puben The Mechanical Elephant. En tidlig middag i form av gammon and eggs ble inntatt, og jeg begynte seriøst å vurdere løpe over på en Primark-butikk jeg så like bortenfor for å kjøpe meg shorts slik at jeg kunne ta et bad. Men tidevannet var nå etter hvert på vei ut (i følge de lokale kan man se det på måkenes oppførsel), og det ble med tanken.

I stedet gikk jeg for å hente en ny pakke røyk fra mitt rom, men kom ikke langt før jeg oppdaget at jeg hadde glemt igjen min ene telefon på puben. Jeg ilte tilbake og fant bordet tomt, men idet jeg var i ferd med å få panikktanker fant jeg den liggende under en meny. Jeg kunne puste lettet ut, og var snart på vei til Hartsdown Park etter å ha førhørt meg med Susan om hvilken rute som var raskest. Jeg valgte følge hennes råd heller enn veibeskrivelsene fra Andy of Kents eminente side, og langet ut opp All Saints Avenue. Etter å ha svingt til venstre inn Tivoli Park Avenue fant jeg (som Susan lovet) et stykke ned denne gangveien som på høyre hånd førte gjennom parken over til stadionet Hartsdown Park.

Med nesten halvannen time til avspark trodde jeg kanskje jeg var noe tidlig ute, men en kar som sto ved det ene inngangspartiet som enda ikke hadde åpnet fortalte at, neida baren var åpnet den, og det var bare å gå inn lenger oppe i veien. Jeg betalte mine £7 for inngang og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ennå ikke hadde ankommet. En forfriskende pint Strongbow ble bestilt og nytt mens jeg kikket rundt i lokalene, der mengden av hjemmesupportere økte raskt. Jeg smatt ut inngangen mot banen og benyttet en røykepause til å ta runden rundt anlegget for å ta noen bilder. Den delen av anlegget jeg personlig likte best var den delen jeg kom ut på…rett fra klubbhusets bar og ut på en ståtribune på denne kortsiden.

Bygningen her huser også klubbsjappe, og jeg fikk stukket hodet innom og snappet til meg en pin. Videre fikk jeg på venstre hånd den ene langsiden der jeg passerte burgerbodens liflige dufter og gikk mot anleggets eneste sitteplasser. De befinner seg midt på denne langsiden i form av to ganske typiske eksempler for moderne sittetribuner på dette nivået. På bortre langside var det kun ståplasser på asfaltert flatmark, med parkens trær som nærmeste nabo i bakkant. Den andre langsiden har heller ikke stort av fasiliteter, og jeg beveget meg ikke langs denne, men her står noen brakker som synes gjøre nytte som kontorer.

Jeg slo av en prat med en representant for klubben, som samtykket i at Margate forrige sesong hadde hatt en meget god sesongåpning i Isthmian Premier, mens han var skuffet over at de falt sammen mot slutten av sesongen. Han håpet å kunne kjempe om playoff igjen denne sesongen, men mente ikke overraskende at det er en meget tøff divisjon. Overraskende var det heller ikke at han trakk frem klubber som Lowestoft Town, Billericay Town, AFC Hornchurch og ikke minst Maidstone United, mens han tydeligvis også delte min følelse av at Dulwich Hamlet fort kan overraske. Dette er som han sa en meget tøff liga/divisjon! Samtalen dreide over på dagens motstander og bitre rival Ramsgate litt lenger sør på halvøya.

Det er ikke mange kilometrene som skiller de to, og han kunne fortelle at rivaliseringen til tider kan være ganske heftig, og at det har vært en del episoder. Han regnet imidlertid med at det ville gå rolig for seg denne kvelden, da det «kun» var en treningskamp. Vel, en sannhet med modifikasjoner er det kanskje – for de kjempet også om Thanet Challenge Cup, med returmøte i Ramsgate uken etter. Vedkommende pekte ut secretary Ken Tomlinson for meg, og jeg gikk for å hilse på mannen som via email hadde ønsket meg så hjertelig velkommen til Hartsdown Park.

Han kunne fortelle mer om denne Thanet Challenge Cup, som virket som en fin måte å sette en spiss på oppkjøringskampen(e). Den ble første gang spilt i 1987 (i en periode Margate gikk under navnet Thanet United), etter initiativ fra lokalavisen Thanet Gazette. Den gang ble det spilt til inntekt for et fond etter ferjekatastrofen i Zeebrugge tidligere samme år, men ideen har siden den gang blitt børstet støv av ved (u)jevne mellomrom. Sist gang den ble spilt var sommeren 2010, da Margate etter en amper affære i returoppgjøret vant 2-1 sammenlagt. Det var første gang det ble spilt om trofeet etter årtusenskiftet, men Tomlinson håpet man kanskje nå kunne gjøre det til en litt mer hyppig tilstelning igjen, slik tilfellet var det første tiåret.

Jeg merket meg at Ramsgate-supporterne ankom og gjorde seg bemerket, og da jeg så flere bære på kampprogram oppsøkte jeg inngangspartiet der jeg fikk byttet bort £2 for et eksemplar. Endelig et fullgodt program på denne turen! Jeg hadde håpet å i løpet av kvelden kunne slå av en liten prat med den gamle Reading-spilleren Simon Osborn, som nå har manageransvaret i Margate sammen med Craig Holloway. Noe skuffende kunne Tomlinson kunne fortelle at han imidlertid fortsatt var på ferie i Portugal.

Det så ikke ut til å plage hjemmelaget, som tok kontrollen fra start. De skapte raskt flere sjanser, og kunne allerede vært i ledelsen da en ball ut i returrommet ble løftet inn igjen i feltet av en god Matt Bodkin og tilsynelatende ble stoppet av armen til Rams-forsvarer Dean Hill. Dommeren pekte på straffemerket, og angriper Zac Attwood steg frem. Han sendte ballen rolig i mål nede i venstre hjørnet bak bortekeeper Daren Hawkes. Klokka viste sju minutter og det sto fortjent 1-0. Det virket innledningsvis som om gjestene fra Isthmian South ikke hang helt med, og vertene fra nivået over styrte det aller meste. Ryan Dolby var meget god, og allerede et par minutter etter scoringen var det han som skapte sjansen da Charles Ademenos heading over keeper ble reddet på streken.

Da vi passerte halvspilt omgang begynte imidlertid Ramsgate omsider å våkne, og avsluttet omgangen langt bedre. James Everitt hadde muligheten til å utligne, men han har nok grunn til å være skuffet over sin avlsutning like utenfor. Og rett før pause kunne tidligere Margate-spiss Ian Pulman straffet gamle lagkamerater, men hans avslutning forandret retning og snek seg like utenfor stolpen til hjemmekeeper (og spillende manager) Craig Holloway.

Pause-pinten kunne dermed inntas med hjemmelaget i ledelsen, og inne i baren ble jeg raskt oppsøkt av Mr. Tomlinson som hadde huket tak i klubbens fotgraf. Det var vanskelig å si nei da han overtalte meg til å la meg fotografere i en noe tvilsom positur til bruk på klubbens hjemmesider. Med den noe pinlige seansen unnagjort kunne Tomlinson fortelle at han var fornøyd med det han hadde sett i første omgang. Ramsgate var forrige sesong meget nære ved å ta seg til playoff, og en supporter jeg snakket med mente at dette ville være et mål denne sesongen.

The Gate kunne doblet ledelsen etter kun et par minutter av andre omgang, men Scott Kinch headet skuddet/innlegget fra Elliot Cox like over tverrliggeren. Ti minutter ut i omgangen trodde Ian Pulman han hadde utlignet mot gamle venner da han sendte ballen i nettet, men linjemannen hadde hevet flagget for offside. Sekunder senere ropte Warren Schultz og Ramsgate på straffe, men dommeren vinket spillet videre. Det ble etter hvert noe oppstykket med en rekke bytter, og en av disse så Holloway bytte ut seg til for å gi plass til den unge keeperen Daniel O’Neill. Av innbytterne var det imidlertid Margates kypriotiske prøvespiller Jack Sammoutis som utmerket seg. Med snaue fem minutter igjen fyrte han av et skudd som fant veien til nettmaskene, og 2-0. Kort etter viste han akselrasjon ved å på flott viss rykke fra forsvarerne og storme inn i feltet, men hans avslutning gikk hårfint utenfor stolpen. En situasjon førte til tilløp til håndgemeng og heftige diskusjoner idet kampen gikk over på overtid, men da dommeren blåste av hadde Margate sikret seg et godt utgangspunkt foran returen i Ramsgate.

Alt i alt var 2-0 et greit resultat foran 402 tilskuere, etter at Margate tidlig var overlegne, mens Ramsgate reiste seg etter hvert. Nå lever jo ofte lokaloppgjør sine egne liv, så hjemmefolket ville ikke ta noen ting for gitt før returkampen. En siste pint ble inntatt mens jeg samtalte med forskjellige aktører. Bortefolket satt snart kursen hjemover, og jeg takket etter hvert Mr. Tomlinson og de andre for meg og ønsket lykke til med sesongen, før jeg tok beina fatt på returen til Happy Dolphin for å få noen timer på øyet.

 

PS! Returkampen endte 2-2, og Margate vant dermed Thanet Challenge Cup med 4-2 sammenlagt.

 



 

Ground # 117:
Margate – Ramsgate
Thanet Challenge Cup
Hartsdown Park, 26 July 2013
1-0 Zac Attwood (7)
2-0 Jack Sammoutis (86)
Att: 402
Admission: £7
Programme: £2

 

Dag 6: Lørdag 27.07.2013: Aveley – Dulwich Hamlet



Frokost var ikke inkludert i min booking ved Happy Dolphin Guest House, så jeg gikk de få meterne opp til Margate stasjon. Der var flere etablissementer oppe, blant annet et på selve stasjonen som hadde en imponerende og fristende frokostmeny. Imidlertid var klokka såpass at jeg ikke tok sjansen på å vente på en større frokost for å innta den der. I stedet fikk jeg de til å lage en BLT Torpedo, som jeg tok med på 08.53-toget til London. Planen for dagen var å ta meg til Southend og sjekke inn, for deretter å dra tilbake til Aveley med min kompis Scott.

Like etter vi passerte Ebbsfleet ble vi imidlertid stående såpass lenge å vente grunnet problemer med signalene, og havnet deretter bak et somletog. Dette førte til at jeg hoppet av på Stratford International idet mitt tog skulle gå fra Stratford, men etter ett stopp med DLR kunne jeg hoppe på neste tog mot Southend. Scott hadde siden sist begynt å jobbe som taxisjåfør, og ba meg hoppe av ved Rayleigh, der han nå ville jobbe i området inntil jeg kom. Som sagt så gjort, og snart kunne vi etter et hjertelig gjensyn sette kursen mot Pavilion Hotel i Southend. Men ikke før vi hadde plukket opp en person kalt Tarzan; en kompis av Scott som ville være med på kampen.

Jeg fikk slengt fra meg sakene på Pavilion Hotel, og snart var på på vei i retning Aveley. Da vi ankom Mill Field var det ganske stille og rolig der, bortsett fra det som virket være spillere i aktivitet i og rundt sine bilder på parkeringsplassen. Jeg tok først en tur bak hovedtribunen for å se på den flotte konstruksjonen som er påmalt lagets navn. Telleapparatene var ikke ennå åpne, men vi gikk inn og tok en kikk rundt anlegget.

Hovedtribunen er virkelig flott også fra innsiden, og har sitteplasser med treseter. Foran og på siden av denne er den en slags paddock med betong-trinn for ståplasser. En sjarmerende detalj ved anlegget er at det er noe buet på langsidene, slik at man midt på disse vil være ørlite lenger unna banen enn ute på sidene.

Den andre langsiden har lite fasiliteter, bortsett fra et lite parti midt på der en stilas-lignende konstruksjon delvis dekker en seksjon ståtribune med 3-4 trinn. Mens vi gikk der, kom vi i prat med en av karene som var i aktivitet på banen. Han var kanskje en banemann, det spurte vi ikke om, og hadde vært involvert i Grays Athletic før han nå også hadde involvert seg i Aveley. Grays skal jo nå banedele med Aveley.

Scott undret seg over de buede langsidene, og lurte på om det tidligere hadde vært arrangert hundeveddeløp der, men det kunne han ganske riktig avkrefte. Ellers kunne han fortelle, som jeg på forhånd hadde funnet ut, at anlegget sto ferdig i 1953. Jeg fikk ingen følelse for om han delte min skuffelse eller ikke over at klubben har offentliggjort planer om nytt stadion, men bekreftet ikke overraskende at konkurransen er tøff i et område der klubbene ligger tett som hagl.

På bortre kortside står en relativt ny og moderne liten sittetribune bak det ene målet, mens det bak det nærmeste målet kun er ståplasser på bar bakke. Utenfor gjerdet på sistnevnte kortside ligger klubbhuset, og med snaue halvannen time til kampstart mente den mistenkte banemannen at baren allerede var åpen.

Det viste seg å stemme, og forfriskninger ble kjøpt inn. Jeg hadde litt sympati med sjåfør Scott som måtte nøye seg med shandy, men vi hadde en hyggelig samtale mens klokka tikket mot avspark. Her i klubbhusets bar var også hengt opp illustrasjoner av hvordan man ser for seg klubbens nye anlegg. En representant for hjemmelaget uttrykte håp om at de ville kunne gjenta (og kanskje overgå) playoff-deltakelsen sist sesong, og mente også at Isthmian South er noe mer åpen etter Grays’ opprykk.

Noen klubbsjappe var det ikke på Mill Field, men en person fra ledelsen kunne fortelle at de heller ikke hadde stort å selge for tiden, og at han bl.a har ventet i over to år(!!) på en bestilling med skjerf. Det høres for meg ganske vanvittig (og noe tafatt) ut, men men.. Noe program var heller ikke laget til dagens kamp, men snart var det hvertfall på tide å tømme glasset og ta seg inn på tribunen under en stekende sol.

£6 fattigere kunne vi se det nyopprykkede Dulwich Hamlet fra divisjonen over ta kontrollen fra start. De er kjent for å være et meget spillende lag, og hjemmelaget ble løpende mellom. Men til tross for spillemessig overtak, skapte de ikke all verdens farligheter innledningsvis. Det var Aveley som fikk den første sjansen da Jay Leader headet en corner rett på keeper Paul Idem.

Dette skulle vise seg å bli hjemmelagets første og eneste avslutning på mål! The Hamlet presset på, men hjemmekeeper Jack Giddens hadde små problemer med det som kom. Det virket som om manager Justin Gardners gutter skulle klare å holde 0-0 til pause, men med sekunder igjen av omgangen pekte dommeren på straffemerket etter at Jerome Walker ble lagt ned inne i Aveley-feltet. Tyrkeren Erhan Öztümer sendte Giddens feil vei, og sørget for 0-1 til pause.

I løpet av omgangen hadde mine ledsagere truffet på en Southend-original med kallenavnet Dagenham Kev; en komisk skrue som muligens burde vært hentet tilbake til det lukkede asylet. Han var visst ivrig tilskuer på kamper rundt om i Essex og Greater Londons østligste deler, men virket mer opptatt av å advare om at heftig bruk av mobiltelefon (og annen teknologi) fører til at man transformeres til en robot – slik han også var overbevist om at den nylig fødte britiske tronarvingen var! Han dro opp av sekken både en av to skremmende eksempler på sirlig førte dagbøker med tettskrevne sider, og som fikk meg til å tenke på diverse psykopater man har sett i forskjellige filmer.

Jeg tok i stedet en liten prat med en av de fremmøtte fra sørøst-London, og vedkommende var optimistisk foran sesongstarten. Min påstand om at Dulwich Hamlet også denne sesongen kan bli å regne med helt i toppen og muligens vil kunne kjempe om et andre strake opprykk, ville han ikke umiddelbart ikke si seg enig i. Men omsider innrømmet han at det vil være naturlig å ta sikte på en plass i playoff. Hans kompis ankom og skjøt at at han personlig ville være skuffet om de ikke minst tok seg til playoff, og det er kanskje naturlig da flere har nevnt klubben blant favorittene. Som tidligere nevnt blir imidlertid Isthmian Premier en vanvittig tøff divisjon i 2013/14-sesongen.

Mens jeg spiste en saftig burger ble andre omgang sparket i gang, og kampen fortsatte som i første omgang. Gjestene hadde full kontroll, og imponerte med et pasningsspill som fikk vertene til å løpe mellom uten å få tak i ballen. Det eneste jeg har å utsette på Hamlet var at de til tross for sitt betydelige overtak skapte overraskende lite, og det manglet en brodd der fremme. Eller kanskje kan man velge å se det slik at Aveley-forsvaret gjorde en solid jobb, og det var ganske riktig godt organisert og ryddet unna det meste som kom.

Hverken forsvaret eller Giddens kunne imidlertid hindre gjestenes andre mål med kvarteret igjen å spille, og igjen var det Öztümer som var målscorer. En ball inn i feltet ble dempet før han vendte opp mesterlig og sendte ballen i mål utenfor Giddens’ rekkevidde. Etter dette virket det som om lagene gikk og ventet på sluttsignalet mens gjestende drev pasningstrening.

Öztümer kunne imidlertid fått sitt hat-trick like før slutt. Olu Lapite fyrte av fra over 25 meter, og ballen smalt i stolpen. Öztumer klarte imidlertid ikke styre returen på mål, og dommeren blåste av til 0-2 som sluttresultat foran et ukjent antall tilskuere. Scott hadde slik hastverk med å komme seg til Southend og selv få seg en pint at jeg glemte spørre.

Etter å ha plukket opp Kieran i Wickford, kjørt innom Scott i Hockley, og deretter hentet hans nye frøken på Canvey Island, hadde vi vel kjørt rundt halve søndre Essex. Men omsider parkerte vi i bakgården på Southend-guttas stampub The Spread Eagle, der det etterhvert ankom en rekke gamle kjente. Det ble en meget hyggelig kveld som etter hvert gikk videre via Railway Tavern til nattklubben Chameleon. Vi trakk oss omsider tilbake litt etter klokka 2, og jeg kunne få meg litt søvn før hjemreise til Norge dagen etter.







Ground # 118:
Aveley – Dulwich Hamlet
Pre-season friendly
Mill Field, 27 July 2013
0-1 Erhun Öztümer (pen, 45)
0-2 Erhun Öztümer (75)
Att: ??
Admission: £6
Programme: None



 

Dag 7: 28.07.2013: Hjemreise

Frokost ble inntatt på den enorme puben The Last Post, vis-à-vis stasjonen Southend Central, hvorfra jeg snart startet reisen mot Heathrow via tog, tube, og til slutt Heathrow Express-toget fra Paddington. Etter å ha sjekket inn gikk det ikke lang tid før jeg nok en gang kunne konstatere at min SAS-avgang hjem var forsinket. For fjerde gang på rad førte altså min opplevelse med søndag-retur med SAS på Heathrow nok en gang til venting og stadige meldinger om ytterligere forsinkelser. Over to og en halv time forsinket kunne vi omsider ta plass på flyet, der kapteinen opplyste om at nytt reglement ved Heathrow gjør at de ved mye trafikk eller dårlig vær kan holde igjen innkomne fly. Dette fører da til at flyene fra Gardermoen blir holdt igjen i Norge inntil de får klarsignal, og dermed ankommer sent. Dette kan være verdt å legge seg på minne ved senere anledninger.

Jeg rakk hvertfall flybussen mot Fredrikstad med en nødskrik, og etter at min snille mor hadde plukket meg opp på Korsegården kunne jeg snart låse meg inn etter en lang dag. Planer om en snarlig ny tur surret allerede i hodet, og fingrene er krysset for at dette blir en realitet i andre halvdel av august.

 

 

 

 

 



 

Dag 3: Onsdag 24.07.2013: Bilston Town – Boldmere St Michaels

Min vertinne hadde tatt formiddagen fri, og det planlagte 10.00-toget ble byttet ut med avgangen en time senere. Nok en gang var det bare såvidt jeg rakk toget, og drosjekusken viste meg noe overraskende tillit ved å gi meg hele hans filtpose med penger slik at jeg kunne veksle selv på veien. Cambridge er forresten en av byene som virker ha så godt som utelukkende anglosaksiske taxisjåfører, noe som ikke er hverdagskost rundt om på øya. Vel, snart satt jeg på somletoget til Birmingham New Street. Jeg hadde hvertfall Non League Paper å begrave nesa i, og etter hvert kunne jeg bytte til tog fra Birmingham til Wolverhampton.

Den glødende kula på himmelen gjorde seg igjen gjeldende da jeg hoppet av i Lady Wulfruns hjemby. Britannia Hotel lå ideelt plassert et par minutters gange fra stasjonen, og med sentrum på dørstokken. Da jeg ikke hadde siden kvelden før, valgte jeg ta en liten matbit på puben Moon Under Water tvers overfor hotellet. Deretter tok jeg beina fatt og orienterte meg frem nordover til Molineux Stadium. Jeg beveget meg langsomt rundt det overveldende anlegget mens jeg knipset bilder. Til tross for min aversjon mot moderne anlegg og den moderne toppfotballen, må det sies at jeg synes Molineux delvis tok seg ganske flott ut fra utsiden. Dessverre vet jeg at innsiden ikke ville begeistret. Man får inntrykk av at det er en historisk storklubb som spiller der, og ikke en tredjedivisjonsklubb (for å bruke et gammelt og langt mer logisk begrep) slik Wolves nå er. Jeg tok farvel med statuene av Billy Wright og Stan Cullis og beveget meg igjen tilbake mot sentrum. Etter en rast og dusj på hotellet var jeg igjen på farten, men ikke før jeg hadde inntatt en noe tidlig pubmiddag i form av en mixed grill.

Denne dagen var den som hadde voldt meg mest hodebry under planleggingen. Den opprinnelige planen hadde vært å se Great Yarmouth Town – Wroxham, men få dager etter jeg blinket ut denne, ble den avlyst. Valget falt deretter på Kent-oppgjøret Whitstable Town – Dover Athletic, men snart ble også denne flyttet til dagen før. Jeg ble stående med en bindende hotellreservasjon i Gillingham, mens jeg sonderte alternativer i nærheten. Da jeg kom over kampen Bilston Town – Boldmere St Michaels ble jeg imidlertid raskt fristet til å la hotellbooking være hotellbooking og anse de £32 som tapt for i stedet reise til Wolverhamptons sørøstlige utkant. Jeg hadde nemlig kort tid i forveien lest meg opp litt på Bilston Town og deres spennende historie, og jeg falt omsider ned på dette som valg av destinasjon.

Min Wolves-kompis Phil hadde meldt interesse for å være med, men hadde kun få timer tidligere kommet hjem fra Chesterfield og orket ikke likevel. Han advarte imidlertid om at Bilston er et svært dårlig område der jeg kunne risikere å bli både knivstukket, ranet, øksedrept og det som verre var. Det skal dog mer til for å skremme meg fra å gå på kamp, og derfor gikk jeg rett før klokka 18 den korte veien ned til Metro-holdeplassen Wolverhampton St. George’s, som er det nordvestlige startpunkt for trikkene til Birmingham Snow Hill. Jeg betalte £4,20 for en returbillett, og gikk etter snaue ti minutter av på Bilston Central.

Selv med utprintet kart måtte det et minutts tankevirksomhet til før jeg forstå hvilken vei jeg skulle, og da jeg først langet ut i riktig retning var det en enkel sak å finne frem langs gangstiene som førte inn i Queen Street. Snart så jeg klubbens stadion, som man raskt forstår ikke er noe vanlig step 7-anlegg. Hovedtribunen ut mot veien bar klubbens navn i store bokstaver, og denne tribunen huser nok alene flere tilskuere enn de fleste klubber på step 7 kan drømme om å ha på sine kamper. ‘The Steelman Bar’ var imidlertid stengt, men nederst på denne langsiden var det flere biler som kjørte inn en port. Klokka var nesten halv sju da jeg gikk gjennom denne åpne porten og så at det var spillere som parkerte bak det ene målet.

Klubbens stadion bærer også navnet Queen Street, og er nokså spesielt. Stort sett det som er av fasiliteter er på langsiden med den nevnte hovedtribunen, som også inneholder klubbens bar, kontorer, garderober etc. På den motsatte langsiden ruver en meget original struktur over anleggets murer. Grunnet den meget travle hovedveien Black Country Route som går rett på utsiden, har man satt opp en rekke meget spesielle barrikader/gjerder (i mangel av et bedre ord) i klubbens oransje farge, og disse går i ett og svinger rundt for å dekke også deler av kortsidene.

Etter en runde for å fotografere litt kom jeg i snakk med en kar som var til stede for å se sin sønn spille høyreback for Boldmere St Michaels, som hører hjemme i Sutton Coldfield-området. Han hadde tatt turen fra Tamworth, der han nå bodde, men viste seg være Birmingham City-supporter som delte min frustrasjon over den moderne fotballen, og nå heller fulgte sønnens lag. Ved siden av sto en kar i samme kategori, en lokal Bilston-kar (og Aston Villa-supporter) som nå stort sett nøyde seg med å følge Bilston Town. Han hadde fulgt klubben siden barnsben av, og var en meget interessant samtalepartner denne kvelden, der han gladelig fortalte om klubben og området generelt. Bilston-området har en fortid som viktig senter for stålindustri (derav klubbens kallenavn ‘The Steelmen’), men det var etter denne industriens nedgang at det gikk nedover med lokalområdet. Samtidig gikk det etter hvert nedover også med klubben, som tidligere var en lokal non-league-storhet, og også spilte i Southern League.

Jeg hadde merket meg at klubben endte forrige sesong på 2. plass (etter AFC Smethwick) i West Midlands (Counties) League Division One – som er tilsvarende non-leagues step 7. Imidlertid virket det på nettet være noe uenighet om klubben i 2013/14-sesongen ville spille i ligaens Division One eller Premier Division. Dette hadde i følge min sidemann bakgrunn i at man på en eller annen måte ikke oppfylte ligaens krav. Om dette var stadionmessig er det for meg en gåte, for jeg har selv besøkt anlegg på både step 6, step 5, og step 4 som ikke er bedre enn dette! Den eneste klubben jeg har besøkt i denne aktuelle ligaens Premier Division er Lye Town, og jeg kan på ingen måte se at den skulle være noe bedre rustet, der de i tillegg deler den ene langsiden med cricketbanen ved siden av, og sidelinjen rett og slett markeres med et tau! I tillegg ble det av vedkommende dratt en rekke andre anlegg i divisjonen som han mente var langt verre enn Lye Towns Stourbridge Road. Og når man vet at Guildford City også fikk godkjent sitt forferdelige anlegg for spill på step 4, kan man begynne å lure. Min sidemann mente at personer høyt oppe i West Midlands FA rett og slett har et horn i siden til Bilston Town.

Klokka var passert 19 med nesten ti minutter da baren endelig åpnet, og etter å ha tatt rede på at det heller ikke i kveld ville bli avkrevd inngangspenger, kunne dagens første Strongbow inntas. En representant for klubbledelsen bekreftet det min sidemann hadde fortalt, og fortalte at en anke ville bli behandlet av FA på fredagen (altså to dager etter min visitt). Han sa jeg gjerne måtte ringe formannen på kveldstid etter min hjemkomst for å forhøre meg om utfallet. Jeg fikk tak i en pin til min samling, før min samtalepartner fra tidligere avslørte at hans kone var programansvarlig, og muligens ville gjøre et intervju med meg for neste program (heldigvis ble ikke dette noe av)! Hun beklaget at det ikke var noe program i dag, men låste opp et skap fullt av gamle programmer og sa jeg gjerne måtte ta et par. Ikke før hadde jeg valgt ut et program fra 2003/04-sesongen, før en annen representant fra ledelsen kom ilende med to programmer fra fjorårssesongen han hadde klart grave frem til meg.

Vi tok oppstilling utenfor baren for å se kampen sparkes i gang, og uten hverken lagoppstillinger eller det minste snev av kamprapporter i ettertid er det vanskelig å gjengi det som utspilte seg på Queen Street denne kvelden. Men allerede etter et par minutter tenkte jeg benytte anledningen til å fylle på med en ny Strongbow før kampen satt seg. «You just missed a goal, mate» fortalte min samtalepartner da jeg kom ut. Vantro måtte jeg konstatere at gjestene hadde tatt ledelsen etter kun noen minutters spill. Jeg la raskt merke til hjemmelagets keeper Sam Astley, som utmerket seg med en veldig størrelse og voksent magemål. Han var omtrent på størrelse med undertegnede, og så ut til å ha tilbragt mye tid på både pub og gatekjøkken, uten at det syntes være noen hindring for ham. Min sidemann fortalte at han var på tampen av sin karriere, og har vært en god keeper for klubben.

Det ble aldri noen god kamp på Queen Street, og hjemmelaget viste til tider et hårreisende forsvarsspill, med stadige tilfeller av total mangel på markering. Slikt straffer seg, og Boldmere St Michaels gikk snart opp i en tremålsledelse. Kanskje var det nivåforskjellen (gjestene spiller på step 5 i Midland Football Alliance), men Bilston Town hadde ikke all verden å by på, bortsett fra to avslutninger som gikk like utenfor. Men så skal det også sies at flere av deres spillere ikke var til stede. En av disse var sønnen til min sidemann, som ringte for å si at han var på vei etter å nettopp ha kommet hjem etter ferie i Syden. Jeg fikk anslått at halvparten av spillerne jeg så på banen ikke ville være i noen startellever når sesongen startet. Pause-pinten ble inntatt på stillingen 0-3, og det kunne faktisk vært ett eller to til om det ikke hadde vært for gode redninger fra keeper Astley.

På spørsmål om klubbens ambisjoner kommende sesong, var svaret ikke overraskende at det selvsagt kom helt an på hvilken divisjon de ville bli å finne i. Men om anken ble avslått ville de gå for divisjonstittel, mens de i motsatt fall håpet å i første omgang etablere seg i Premier Division. Jeg anslo dagens tilskuertall til å ligge et sted mellom 80 og 100, og ble fortalt at de normalt trekker mellom 100 og 200 avhengig av motstander. Jeg mener han sa forrige sesongs snitt hadde vært 140 eller 150; slett ikke verst for step 7!

I andre omgang virket det som om gjestene tok foten av gasspedalen noe; eller kanskje var det vertene som hadde hevet seg og hadde bedre kontroll defensivt. En rekke bytter førte til stadige pauser i spillet, og kampen bar preg av dette. Bilston hadde et par gode muligheter, og en av spissene skjøt i stolpen, mens en corner førte til heading som gikk over via tverrliggeren. Boldmere St Michaels fikk så straffe, men keeper Astley viste at han faktisk har reflekser. Han var raskt nede så lang han var og leverte en glimrende redning ved å få slått ballen utenfor. Det hele ebbet ut med 0-3, og etter en pint i baren tok jeg farvel med min lokale samtalepartner for kvelden da han trakk seg tilbake med sin kone. Selv tok jeg en siste pint for høflighets skyld, og på en kveld der fotballen nok ikke var den mest imponerende, imponerte hvertfall Bilston Town med sin gjestfrihet. Jeg forlot Queen Street rett før klokka slo elleve, og måtte ikke vente mange minuttene før metroen kom og fraktet meg tilbake til Wolverhampton.

 

PS! Et par dager etter min hjemkomst ringte jeg klubbformann Graham Hodson, som kunne fortelle at deres anke hadde ført frem. Dermed vil Bilston Town vil bli å finne i West Midlands (Regional) League Premier Division i 2013/14-sesongen.





 

Ground # 115:
Bilston Town – Boldmere St Michaels  0-3 (0-3)
Pre-season friendly
Queen Street, 24 July 2013
0-1
0-2
0-3
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None

 

 

 

 

 

Dag 4: Torsdag 25.07.2013: Dunstable Town – Luton Town XI

 

Etter en full english breakfast på puben Moon Under Water vis-à-vis Britannia Hotel, gikk jeg den korte veien til Wolverhampton jernbanestasjon og tok det korte togturen til Stafford, hvor jeg byttet til toget mot London Euston. Jeg valgte spasere den korte strekningen fra Euston til St. Pancras, men med glødelampa som varmet på himmelen var det en svett opplevelse slepende på en bag. Jeg fant frem til riktig plattform og snart kom toget mot Bedford som skulle frakte meg til Luton. Vel fremme i Luton så jeg sporenstreks at det var blitt betydelige forandringer på byens jernbanestasjon om området rundt siden min siste visitt. Det som tidligere var en utgang mot sentrum via fotovergang til sidegata Bute Street, har nå blitt en voldsom og helt åpen plass der det er lagt til rette for busstrafikk på utsiden. Jeg dreide til høyre ut av stasjonen og gikk de få meterne ned den foreløpig ubenyttede Station Road, og fikk kjapt sjekket inn på Comfort Hotel.

 

 

Etter å ha slappet av litt på hotellet tok jeg igjen beina fatt og beveget meg utover mot Dunstable Road. Snart svingte jeg opp foran Kenilworth Road, hjemmebanen til Luton Town. Jeg tok en omhyggelig runde rundt banen, slik jeg ikke fikk mulighet til ved mitt besøk våren 2010, og det er helt vanvittig å se hvor inneklemt anlegget faktisk er! Etter å ha brukt en halvtimes tid på å kjempe meg gjennom horder av burkaer og den slags i Bury Park-området, returnerte jeg til Luton sentrum og inntok en pubmiddag på The White House.

 

 

Rett utenfor denne puben sto jeg etter hvert og ventet på buss X31 som skulle ta meg til Dunstable, og sjåføren lovet å si fra når jeg skulle av. Dunstable er jo ikke lagt fra Luton, og kan vel nesten ses på som en Luton-drabant, men bussen brukte godt over halvtimen på melkeruten før sjåføren gå tegn til at vi nærmet oss mitt stoppested. Rett ved holdeplassen lå puben og restauranten The Bird in Hand, og jeg tok en rast der for å kjøle meg ned med en j2o før dagens første pint ble bestilt.

 

 

Men en snau time til kampstart svingte jeg inn Creasey Park Drive som fører til Dunstable Towns hjemmebane. Jeg hadde vært noe spent på hva som ville møte meg, og etter å ha betalt mine £10 i inngang kunne jeg konstatere at det er en komplett forvandling som har foregått. Creasey Park slik jeg kjente den fra bilder var totalt ugjenkjennelig, der den var forvandlet til et moderne og funksjonell (men akk så kjedelig og blottet for karakter) anlegg. Hovedbygningen på den ene langsiden huser fine fasiliteter, men klubbhusets bar kunne da virkelig vært større! Det fantes ikke sitteplasser, men på siden var det bord og benker. Og i bakkant hadde klubben et eget større barlokale som virket å være for de to lagenes personell. På motsatt langside står en liten moderne sittetribune, mens en enda mindre variant står på nærmeste kortside. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men hele anlegget er gjerdet inn. Klubben deler for øvrig Creasey Park med AFC Dunstable.

 

 

På utsiden av baren kom jeg i prat med en dresskledd og piperøykende herre som viste seg å være club secretary Paul Harris. Han fortalte at rivaliseringen mellom de to Dunstable-klubbene ikke var all verden, da Town var mer opptatt av noe større fisker i regionen, slik som Hitchin Town, St Albans City og til og med Stevenage. I tillegg mente han det ikke var tilfelle, slik jeg trodde, at mange Dunstable-fans også holder med Luton. Mange ser visstnok i stedet på de som en rival. I sin bok «Home of non-league football» fra 2002 sier forfatter Peter Miles følgende om Creasey Park: «The ugly barn-like grandstand is in complete disrepair, with every pane of glass in the glazed stand ends being broken and the roof having numerous gaping holes. Creasey Park is one of the few ground that would definitely benefit from knocking down the existing stand and replacing it with a shiny new modern structure». Mr. Harris kunne fortelle at de lokale myndigheter (som nå eier anlegget) har spyttet inn £3 millioner av de rundt rundt £3,5 millionene det har kostet, og han virket svært tilfreds med resultatet. Den eneste som irriterte ham var plasseringen av laglederbenkene som de mot hans og andres råd har plassert på noe merkelig med den følge at de sperrer for utsikten fra ståplassene foran langsiden ved klubbhuset.

 

 

Med Luton Towns tette kampliste i denne perioden, var det ingen overraskelse at Luton ankom med en blanding av unggutter, reserver, og til og med et par prøvespillere. Mr. Harris var noe tvilende til hva hjemmelaget ville få ut av det, og mente de muligens kunne hatt bedre nytte av en kamp mot et toppet Hitchin eller St Albans. Han beklaget at det (for tredje kveld på rad for meg) ikke var noe kampprogram for dagen, og forklarte det med at trykkeriet var i ferd med å bytte utstyr, og kun ville kunne tilby program i svart/hvitt – noe han mente ikke var anledningen verdig. Bedre enn ingenting spør du meg, men det får så være..

 

 

Dunstable Town hadde noen dager i forveien knust Isthmian North-laget Ware 6-0 (nok et signal om at de blir å regne med), og tok en form for kontroll eller en nølende start på kampen. Mr. Harris var raskt ute med å kommentere at Lutons meget mørke blå drakter gikk i ett med dommerens svarte, uten at noen syntes å reagere på dette ute på banen. Det var uansett vertene som skapte det meste som kom av sjanser, og Adam Watkins sendte i vei en skudd som suste over tverrliggeren. Vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Watkins sendte i vei et frispark som spissen Lee Roache headet tilbake til makker Matt Nolan, som umarkert og fra kort hold kunne heade inn 1-0 bak Lutons nye keeper Eliot Justham. Luton begynte å yppe seg da klokka tikket mot pause, men hjemmeforsvaret virket vel organisert og hadde god kontroll på gjestenes offensive trekløver bestående av Jake Wooley, Moses Ashikodi og Zane Banton.

 

 

Dunstable Town var jo totalt suverene i sin ferd mot tittelen i fjorårets Spartan South Midlands League, der de gikk ubeseiret gjennom seriespillet samtidig som de sikret seg The Treble med triumfer også i Spartan South Midlands League Challenge Trophy og Bedfordshire Premier Cup. Jeg har en stund gitt uttrykk for at de sammen med Darlington 1883 er nykommerne jeg tror vil ha mest å fare med på step 4 kommende sesong. Med forfriskninger fra baren kunne jeg i pausen høre Mr. Harris’ syn på saken, og på spørsmål om ambisjoner for sesongen smattet han på snadda og sendte meg et megetsigende blikk før han rett og slett uttalte: «Very high». Min påstand er at de garantert vil kunne kjempe om tittelen i Southern League Division One Central, men det virket på meg som om klubben også har enda større ambisjoner enn som så. Klubbnavnet Dunstable Town er jo ikke ukjent med ambisjoner, og en tidligere versjon av klubben ble jo kjent for med voldsomme lønninger å tiltrekke seg aldrende stjerner som George Best, Jeff Astle og Tony Currie før den gikk under. Dunstable Town var også klubben der Reading kjøpte stjernespissen Kerry Dixon fra, så det er nok av kjente navn som har trådt gressmatta her.

 

 

Det viste seg å være 654 tilskuere, og en del av disse hadde tatt den korte veien fra Luton. Og det var nok flere enn Lutons keeper som ble tatt på senga da rett fra avspark fosset i angrep, og Lee Roache sendte i vei et skudd fra skrått hold. En passiv keeper Justham gikk stille og rolig for å kontrollere ballen utenfor bortre stolpe, men gikk nok et sjokk da den smalt i stolpen bak ham. En forsvarer fikk klarert, og kanskje var dette en vekker for The Hatters. Snart tok nemlig Luton over mer, spesielt etter at Ashikodi ble erstattet av en meget frisk Alex Wall. Han skapte umiddelbart mer problemer for vertenes forsvar, og fikk en gyllen mulighet til å utligne da han driblet vekk to forsvarere. Hans lobb over keeper Jamie Head gikk imidlertid hårfint utenfor stolpen.

 

 

 

Kampen sto og vippet, og mens Luton (ofte med Wall involvert) flere ganger var farlig frempå var ikke vertene ufarlige. Og etter 73 minutter vant Nathan Frater en hodeduell inne i feltet til Luton. Ballen ble dempet av Lee Roache som satt den i mål over Lutons keeper. Dermed 2-0, og ikke ufortjent at Roache var målscorer, da han var et stadig uromoment. Han hadde da også scoret hat-trick i den nevnte kampen mot Ware noen dager tidligere. Luton presset voldsomt mot slutten, og hadde fortjent en redusering. Men keeper Jamie Head leverte to feberredninger på avslutninger fra kaptein Matt Robinson og den nye signeringen Jim Stevenson. Dermed endte det med 2-0 seier til Dunstable Town, som skal bli morsomme å følge ved sesongstart.

 

 

For høflighets skyld tok jeg en siste pint før jeg takket for meg og ønsket Paul Harris lykke til kommende sesong. For øvrig klarte han inkludere min visitt i sin kamprapport. Etter å ha ventet en stund på Houhgton Road kom omsider buss nummer 7 som bragte meg tilbake til Luton. Området foran jernbanestasjonen er tilsynelatende ennå ikke åpnet for busstrafikk, så jeg gikk av nederst i Hatters Way – ikke langt fra Kenilworth Road – og spaserte det snaue kvarteret tilbake til hotellet.

 

 

 

 

 

 

Ground # 116:
Dunstable Town – Luton Town XI 2-0 (1-0)
Pre-season friendly
Creasey Park, 25 July 2013
1-0 Matt Nolan (24)
2-0 Lee Roache (73)
Att: 654
Admission: £10
Programme: None

 

 

 

 

 

 

 



 

 

 

Dag 1: Mandag 22.07.2013: Bath City – Bristol City XI



Klokka viste 05.19, og etter en våkenatt hoppet jeg omsider på dagens første buss til Oslo. Deretter gikk turen til Gardermoen med flytoget, og snart kunne jeg slumre i to timers tid mens flymaskinen bakset mot London og Heathrow. Non League Paper var tydeligvis ikke å oppdrive på Heathrow, så etter å ha latt Heathrow Express-toget frakte meg inn til Paddington, fikk jeg snappet til meg det siste eksemplaret på en WHSmith der. Dette til tross for at jeg i kraft av mitt online abonnement hadde skummet fløten dagen før ? men det er tross alt noe annet å sitte med det i hånden.

Det var det jeg gjorde da jeg snart var på vei med tog i retning Bath. Jeg unnet meg etterhvert en drøy time på øyet, i trygg forvissing om at dersom jeg skulle våkne på endestasjonen Bristol Temple Meads, ville det kun være 10 minutters tid tilbake med toget. Jeg ville vært mer skeptisk til et slikt prosjekt på Swansea-toget. Vel, jeg våknet og konstaterte at det i følge klokken nok var Bath vi nå kjørte ut av, men det noe forsinkede toget rullet snart inn på stasjonen Bath Spa.

Jeg valgte å spasere fra stasjonen gjennom det idylliske sentrum opp mot hotellet, og med jakke (dog en tynn, hvit sommerjakke) og slepende på en bag, var det en het opplevelse på det som viste seg å være Storbritannias varmeste dag på årevis. Men snart gikk jeg over vakre Pulteney Bridge og entret kort etter Redcar Hotel. Der var de imidlertid ennå ikke klare til å ta meg imot, men jeg fikk sette fra meg bagen mens jeg slo ihjel en drøy time. Det ble gjort ved å innta et pubmåltid i en by der pubene dessverre drukner i fancy cafeer og spiserier som synes forsøke overgå hverandre i jålete franske navn.

Omsider kunne jeg sjekke inn og ta en avkjølende dusj, før jeg frisk og rask igjen forlot hotellet for å gå den gamle romerske byen nærmere i sømmene. Det ble tid til å beundre både Pulteney Bridge og Bath Abbey, men tanken om å besøke de romerske badene (The Roman Baths) utgikk da jeg fikk se køen. Jeg bestemte meg i stedet for å bevege meg mot Twerton Park, til tross for at det var meget tidlig.

Busstasjonen ligger ved siden av jernbanestasjonen, og der fant jeg buss nummer 5. Etter ti minutters tid på bussen kunne jeg hoppe av ved Twerton Parade, og en kikk opp mot Twerton Park avslørte ingen aktivitet. Med over to og en halv time til avspark var det ingen overraskelse, så gikk oppsøkte puben The Full Moon et kvartal eller to lenger oppi gata.

Der var det en broket forsamling av lokale stamgjester, men før jeg hadde gjort kål på flasken med Bulmers ankom en liten gruppe på tre Bristol City-supportere som jeg snart kom i snakk med. De kunne fortelle det jeg allerede visste; at det var Citys U21-lag som ville gjeste Twerton Park denne kvelden. De var dessuten meget uenige hva gjaldt diverse ting rundt klubben. En av de mente faktisk at Sean O’Driscoll burde få sparken allerede (!), men en annen mente han burde han burde gis tid.

Det var sistnevnte som viste seg være den ivrigste og mest interessante samtalepartner, og han delte deler av min bekymring vedrørende fotballenes utvikling. Noe overraskende var det da at han trakk frem nybygde plastanlegg som St. Mary’s og Cardiff City Stadium som gode eksempler på det han mente var flotte anlegg.

Før jeg svelget unna en pint Thatcher’s Gold, bekreftet de mitt inntrykk av at Bristol City i øyeblikket opererer med to scenarier i sin egen stadion-saga. Samtidig med at Ashton Vale-planene har dratt ut, har klubben samtidig begynt å se på muligheten for å bygge ut Ashton Gate – noe som etter sigende også skal inkludere egen jernbanestasjon. Og det virker som om sistnevnte alternativ har skutt noe fart den siste tiden på bekostning av Ashton Vale. Så vil tiden vise hva de lander på..

Sammen med City-karene gikk jeg den korte turen til Twerton Park, der vi valgte å slå oss ned på Charlie’s Bar som er tilknyttet anlegget med inngang fra utsiden. Det var foreløpig et noe skuffende fremmøte, men en meget kort prat med en representant for hjemmefansen røpet at han hvertfall ikke hadde hørt noe mer spesifikt angående ryktene tidligere i år om mulig flytting.

Ellers så han for seg en sesong som middelhavsfarer, men håpet de ville kunne kjempe om en plass i playoff. Pinten ble tømt, og med snaue kvarteret til avspark beveget jeg meg mot inngangspartiet med Bristol-folket i hælene. £7 krevde de, og i tillegg betalte jeg 50p for et A4 ark brettet i to, som skulle forestille dagens program.

Jeg hadde meget høye forventninger til Twerton Park, og jeg konstaterte raskt at jeg ikke ble skuffet! Den virkelige perlen er den bortre langsiden med ståtribune under tak i hele banens lengde. Denne går under navnet Popular Side, og var tidligere enda større, før deler gikk med i bygging av husene bak. Den har en tea hut midt på, og i endene fortsetter betongavsatsene for stående tilskuere ut under åpen himmel før de svinger rundt og på en naturlig måte går over til å bli ståtribuner på kortsidene – henholdsvis Bristol End og Bath End. På denne måten henger tre av sidene sammen.

Langsiden med det som må kalles hovedtribunen har anleggets eneste sitteplasser, og består av ikke bare en, men to tribuner. Main Stand ble visstnok restaurert etter en brann i 1991, og her må klubben få ros for måten de har valgt å gjøre det i samme stil i stedet for å bygge en anonym nymotens konstruksjon.

Family Stand som står ved siden av ble bygget da Bristol Rovers banedelte her, og passer når sant skal sies ikke helt inn. Men den er ganske liten, og drukner på en måte i resten av anleggets storslagenhet.

I følge en av Bristol-karene ble også kortsidene utbedret under Rovers’ eksil her, og spesielt Bristol End som er langt større enn Bath End. Førstnevnte tok seg slett ikke dårlig ut med sine to rader med bølgebrytere. Etter å ha sikret meg en pin i klubbsjappa, gikk jeg en runde for å knipse noen blinkskudd før avspark.

«Programmet» hadde ikke gjestenes tropp, og man kunne nesten undre seg om det var et ungdommelig kongolesisk lag som startet friskt, men det er nok et tegn i tiden. Uansett gikk det ikke lenge før hjemmelaget tok kontroll over kampen. Deres nye angrepstrio med David Pratt, Ross Stearn og Andy Watkins skapte en del problemer for det unge Robins-mannskapet. Ikke minst var den tidligere Stearn (med en fortid på Ashton Gate) et uromoment.

Forsvarer Mark Preece var nære på å gi The Romans ledelsen, men hans heading gikk like utenfor stolpen. Etter 17 minutter kunne imidlertid de sorte og hvite juble da et innlegg fra Stearn ble headet i mål av spisspartner Pratt.

Stearn imponerte, og sto bak mye av farlighetene. Så også da han igjen fintet vekk frustrerte forsvarere ved dødlinja og la tilbake til Watkins, men hans skudd utenfor stolpen. Deretter holdt Stearn på å overraske gjestenes keeper Castanheira, men hans lobb gikk like over.

Bristol-lagets beste sjanse kom mot slutten, men etter å ha dratt seg fri måtte Lewis Hall se sin avslutning gå utenfor. Dermed kunne pause-pinten inntas på stillingen 1-0, og de 161 tilskuerne fikk utdelt «billetter» for å gå i Charlie’s Bar på utsiden av anlegget.

De gjestende ungguttene til den nye manageren Mark O’Connor startet friskt også i andre, og kunne utlignet ved både Kevin Krans og Toby Ajala. Avslutningene skapte imidlertid ikke større hodebry for Bath-keeper Jason Mellor. En rekke bytter gjorde at andreomgangen ble meget oppstykket, og spesielt vertene virket ha mistet all rytme i spillet sitt.

Ikke mindre enn fire prøvespillere kom innpå for gjestene, og det var nå de som presset på. En av prøvespillerne var franskmannen Rhys Ewagnignon, som var meget hurtig og virket god med ballen. Og med tolv minutter igjen var det han som utlignet ved å løfte ballen i mål over en utrusende Mellor.

Dommeren blåste av og 1-1 betød Bath Citys tredje strake uavgjort av tre mulige så langt i sommerens treningskamper. For egen del valgte jeg ta en siste pint i Charlie’s Bar før jeg gikk ned til bussholdeplassen akkurat tidsnok til å se buss nummer 5 komme.

Fra busstasjonen gikk spaserturen tilbake gjennom Bath, der jeg nå kunne se Bath Abbey opplyst og flott på vei tilbake til hotellet. Med underskudd på søvn gikk det ikke lenge før Jon Blund kom på besøk.

 

 

Ground # 113:
Bath City – Bristol City XI 1-1 (1-0)
Pre-season friendly
Twerton Park, 22 July 2013
1-0 David Pratt (17)
1-1 Rhys Ewagnignon (78)
Att: 161
Admission: £7
Program: 50p

 

 

 

Dag 2: Tirsdag 23.07.2013: March Town United – Soham Town Rangers XI





Solen hadde stort sette gått i dekning denne morgenen, men med rundt 30 grader var det klart at «hetebølgen» ikke ville gi seg. Regn, lyn og torden var varslet over deler av Sør-England, men det merket jeg foreløpig ingenting til annet enn at det var voldsomt trykkende. Etter en full english breakfast på et spiseri vis-à-vis jernbanestasjonen i Bath, satt jeg snart på toget tilbake mot London. ‘Cambridge Express’-toget mot Kings Lynn bragte meg fra Kings Cross til Cambridge, der det i følge en taxisjåfør hadde vært voldsomme regnbyger (med heftig lyn og torden) denne morgenen. Det eneste jeg hadde sett til det var et par minutters heftig skur rett etter toget passerte Royston, men jeg så i Cambridge spor i form av antydninger til dammer her og der.

Jeg skulle overnatte hos et kvinnelig bekjentskap, så den nevnte taxisjåføren ble beordret i retning av hennes arbeidsplass, hvor jeg plukket opp hennes reservenøkkel. Mens jeg var inne på Primark hadde det begynt å regne, og jeg ble stadig våtere der jeg måtte spasere gjennom en av parkene og inn i sentrum for å få tak i ny drosjebil. En halvtimes tid etter at jeg hadde låst meg inn og hengt opp jakka til tørk, hadde dog regnet igjen gitt seg. 

Via tekstmeldinger hadde jeg kontakt med en kompis som skulle komme over for å se Cambridge City – AFC Hornchurch på Citys nye «hjem» ved anlegget til Histon. Han kunne fortelle at han tross forsinkelser snart var på vei, og jeg la i vei til fots de drøye 20 minuttene ned til «triangelet» ved Milton Road/Chesterton Road. Der entret jeg The Portland Arms, der de hadde avsluttet ordinær matservering noen timer, men bød på hjemmelaget pizza som falt i smak.

Jeg hadde ikke før gjort meg ferdig med pizzaen og bestilt en ny pint Strongbow før Joachim (kjent som mikemodano på VGDs øvrig britisk-forum) kom inn døra. Det ble et hyggelig gjensyn, og praten gikk ikke overraskende rundt forskjellige non-league- og stadion-temaer. Det ble drøye to timers sosialisering før vi bestilte taxi til Cambridge stasjon. Mens Joachim forsvant for å ta bussen mot Histon, hastet jeg inn på stasjonen idet 18.00-toget mitt rullet inn på perrongen. Mynt som forsvant nedover buksebeinet og rullet klirrende utover perrongen, gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde hull i bukselommen. Jeg fikk raskt feid sammen de største og kastet meg på toget nordover.

Turen gikk nordover i det såkalte Fenlands, som både er flatt og lavtliggende (Storbritannias laveste punkt på -4 meter befinner seg her). Derfor hadde både jeg og Joachim vært noe usikre med tanke på om områdets ofte dårlige drenering ville kunne sette kjepper i hjulene for våre kamper for dagen. Snart hoppet jeg av toget i den lille markedsbyen March, mellom Ely og Peterborough, og langet ut mot min destinasjon langs Robingoodfellows Lane. Da jeg svingte inn i sistnevnte gate, gikk det ikke lenge før jeg skimtet grunnen til at jeg denne dagen hadde valgt March Town United som destinasjon: nemlig klubbens flotte gamle Grandstand i tre.

Det var ingen synlig aktivitet å se fra utsiden, men jeg entret anlegget via en åpen port lenger nede, og ble raskt beroliget med at kampen overhodet ikke var i fare. Det var en snau time til kampstart, og spillerne var i ferd med å innta matta for å varme opp. Jeg tok kontakt med en person som åpenbart var en representant for klubbledelsen, og gjorde ham oppmerksom på at jeg slett ikke hadde betalt, og jeg fikk til svar at det ikke ville bli avkrevd inngangspenger for kveldens kamp. Ikke overraskende var det heller ikke noe kampprogram for aftenens kamp. På spørsmål om det fantes noen bar, fikk jeg dessverre negativt svar, så jeg fordrev tiden med å ta en runde for å knipse noen bilder – ikke minst av den flotte gamle hovedtribunen.

Denne kunne vi tidligere i sommer lese var i umiddelbar fare for å bli jevnet med jorden og erstattet allerede før sesongstart, og jeg hadde mailet klubben med forespørsel om jeg ville være tidsnok. Denne fikk jeg imidlertid aldri svar på, men jeg fikk raskt inntrykk av at den ikke er i fare med det aller, aller første. Jeg gikk en tur opp på tribunen for å ta noen bilder, og som man ser av et av bildene er den absolutt flott å se på, men med hele 12 søyler og sitt lave tak er den langt mindre flott å se ut av. Resten av anlegget har ikke all verdens med fasiliteter, skjønt en vaklevoren kunstruksjon gir tak over hodet til de som velger stå på deler av bortre langside.

En prat med formannen bekreftet at anlegget ikke hadde noen bar eller klubbhus (en av dørene bak på tretribunen var imidlertid merket board room). Den nærmeste baren lå på nabotomten ? «them bastards over there» nærmest hveste formannen mens han pekte over til GER Sports & Social Club. Sarkastisk opplyste ham at de tross navnet ikke driver noen som helst form for sportslige aktiviteter, men at det er de som eier hjemmebanen The GER Sports Ground (navn for øvrig etter Great Eastern Railways). Han fortsatte med å fortelle at de to nettopp hadde vært involvert i en rettssak mot sine naboer, og vunnet denne. Omstendighetene rundt dette virket imidlertid noe kompliserte, og han var vel heller ikke voldsomt snakkesalig.

Jeg penset derfor heller samtalen over på den flotte tribunen som han med stolthet hevdet var den nest eldste Grandstand i tre. Jeg uttrykte forvirring over hvorfor lokale medier få uker tidligere hadde oppslag som fortalte om snarlig riving. «That’s what them bastards think» sa han, og nikket igjen mot naboene. Han fulgte opp med å fortelle at en byggetillatelse har blitt gitt med krav om at dette skjer innen fem år, men han hevdet de ikke har hastverk, og at det nok fortsatt kan gå et par år. Han mente å forstå hvorfor jeg mente det ville være utrolig synd å denne tribunen forsvinne til fordel for en anonym nymotens variant, men hevdet vedlikeholdet var så dyrt og tidkrevende at det rett og slett var noe de måtte gjøre.

Da det begynte å duskregne en kort periode, valgte jeg for en gangs skyld å sette meg ned på hovedtribunen for å se kampen bli sparket i gang. Kveldens kamp var en grevskapsduell mellom March Town United og grevskapskollega Soham Town Rangers’ reserver. Vertene spiller til daglig i Eastern Counties League Division One (step 6), mens reservene til Soham Town Rangers spiller i Cambridgeshire County League Premier Division (step 7). Likevel var det gjestene som tok kommandoen fra start, og stadig spilte seg frem til farligheter.

Med total mangel på både lagoppstillinger og fyldige kamprapporter i etterkant, kan jeg ikke annet enn å fortelle at vertene viste frem ekstremt slett og tafatt spill – ikke minst i forsvar. Det var derfor ikke ufortjent at det snart sto 0-2 i protokollen, etter mål av Adam Clements og Matt Simpson. Hjemmelagets kaptein Max Mattless reduserte, men Charlie Bowditch gjenopprettet raskt gjestenes tomålsledelse. 1-3 til pause var egentlig greit.

I pausen fikk jeg tak i en pin til min samling, før jeg slo av en liten prat med formannen om statusen. Han var selvsagt langt fra tilfreds med førsteomgangen, og hevdet rett ut at han regnet med å ville slite voldsomt den kommende sesongen, der han spådde en plass blant de tre nederste på tabellen. På spørsmål om han var urolig for nedrykk til Cambridgeshire County League ga han inntrykk av at det ikke var noe automatikk i dette (?), men at det selvsagt kunne være en mulighet.

Dermed sporet samtalen av og dreide seg plutselig om Cambridge University Press, som til tross for å være forrige sesongs vinner av Eastern Counties Division One, nå må ta turen ned i nettopp Cambridgeshire County League i stedet for å rykke opp. Dette har vel bakgrunn i at deres banedeling med Histon opphørte da Cambridge City kom med en fetere leie enn hva CUP betalte. Dermed måtte de returnere til sitt eget Cass Centre, som ikke tilfredsstiller kravene til Eastern Counties League. På spørsmål om hvem han så for seg kjempe i toppen av Eastern Counties League Division One, svarte han rett ut at det vil være totalt avhengig av hvem som plutselig bestemmer seg for å begynne å betale sine spillere (noe March Town United ikke gjør).

Andre omgang startet med hjemmelaget langt bedre med, men det ble veldig oppstykket av etter hvert mange bytter, og The Hares klarte aldri lage virkelig spenning i kampen. Det ble med noen sjanser begge veier, før dommeren blåste for full tid og 1-3 foran det jeg vil anslå var rundt 25-30 tilskuere.

En artig detalj som fikk kampen til å fremstå som temmelig hobbypreget, var det faktum at det ikke var noen linjemenn. Formannen forklarte at han ikke så det bryet verdt å spandere slike summer på linjemenn i det som bare var en treningskamp, og dermed var det de to lags spillere som vekslet på å innta rollen som linjemenn. Hvert lag hadde sin side, der spillerne stadig skiftet på dette innad i laget. Noe spesielt, og forhåpentligvis blir det en stund til jeg ser dette igjen..

Med timesavganger tilbake til Cambridge hadde jeg planlagt å slå ihjel en drøy halvtimes tid i klubbens bar, men i mangel av en slik satt jeg raskt kursen tilbake mot stasjonen. Noe forsinket (angivelig grunnet problemer med systemet etter de mange lynnedslagene) kom omsider toget, og jeg hastet tilbake i taxi til min venninnes leilighet. Jeg hadde tidligere på dagen sett brosjyrer med «2 for 1»-tirsdagstilbud fra en lokal pizzasjappe, så jeg tok spanderbuksene på før vi tok kvelden.

 

Ground # 114:
March Town United – Soham Town Rangers XI  1-3 (1-3)
Pre-season friendly
The GER Sports Ground, 23 July 2013
0-1 Adam Clements
0-2 Matt Simpson
1-2 Max Mattless
1-3 Charlie Bowditch
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None

 

 

 

 



 

Dag 10: Torsdag 04.04.2013: Lowestoft Town – Thurrock
Jeg hadde en lang reise foran meg, og sjekket ut av Discovery Inn for å innta en bedre frokost på Scarborough Hotel rett ved siden av. Men Scarborough Taps møtte meg med stengte dører, og etter et øyeblikks tankevirksomhet gikk jeg heller over veien og opp trappene til Leeds stasjon. Der oppsøkte jeg den lille stasjonspuben The White Rose og inntok omsider en full english breakfast mens jeg ventet på mitt første av tre tog for dagen.

Det var omsider tid for å finne perrongen og hoppe på toget som forlot Leeds i rute på sin ferd sørover. Dagens første togbytte ble foretatt i Peterborough, der jeg hadde over en halv times ventetid på toget til Norwich. Herfra måtte jeg ha nok et tog videre ut til kysten, og ventetiden på toget til Lowestoft var nye 45 lange minutter. Snaue 40 minutter senere rullet toget inn på perrongen i Storbritannias østligste by, og jeg kunne orientere meg frem til mitt krypinn for natten. Den korte spaserturen gikk over broen som krysser skillet mellom den indre og ytre havnen, og ikke før hadde jeg passert South Pier før jeg så The Beach House beliggende på promenaden ut mot Nordsjøen.

Etter å ha sjekket inn og slappet av litt begynte jeg å tråle Lowestoft sentrum på jakt etter en pub som serverte mat; noe som viste seg å være en temmelig vanskelig oppgave denne dagen. Pubene jeg fant var enten stengt, serverte ikke mat overhodet, eller hadde tatt pause i matserveringen frem til klokka 17 eller 18.

Jeg hadde på forhånd lest meg opp litt på Lowestoft, og satt heller kursen mot Ness Point; fastlands-Storbritannias østligste punkt. Dette ligger en kort spasertur nord for sentrum, og markeres av et slags kompass på bakken ute på odden. Dette kalles Euroscope, og viser avstanden til forskjellige destinasjoner i inn- og utland. Bølgene slo heftig inn over Ness Point, og jeg var innimellom bekymret for å bli blåst til havs på Nordsjøen sammen med en liten familie som også hadde dristet seg hit ut. Nei, fullt så ille var det ikke…men det ligger virkelig utsatt til for vær og vind og kan nok være meget værhardt. Ifølge en gammel krok som gikk tur langs gangveien rett ved, var dagens forhold som ingenting å regne, selv om vindkastene ytterst på odden innimellom hadde satt balansen min på en liten prøve.

Jeg la Ness Point bak meg og bestemte meg for like godt å gå mot Crown Meadow, som de fleste vil skjønne er den engelske pyramidens (og Storbritannias) østligste fotballstadion. Portene var åpne, men en funksjoner kunne fortelle at de ikke hadde åpnet ennå. Med rundt to timer til avspark var ikke det noen gedigen overraskelse, og jeg ruslet på skrått over veien for å fordrive tiden med litt strupelesk på puben The Havelock. Blant de få gjestene var en gammel traver som la ut om fiskeindustriens storhetstid i byen, der olje- og gassindustri senere tok over som bærebjelker. Etter en pint med Stongbow og en innføring i Lowestofts historie beveget jeg meg igjen over veien og etter to minutters venting på at man skulle hente kampprogrammer og få åpnet billettluka fikk jeg betalt mine £10 for inngang samt £2 for et program. Jeg hadde såvidt stukket hodet innenfor før mitt pubbesøk, men hadde nå muligheten til å ta runden rundt anlegget da baren ikke hadde åpnet ennå.

Crown Meadow har de meste av fasilitetene på den ene siden av anlegget. Man kommer inn i hjørnet mellom nærmeste kortside og langsiden der det som er av tribuner befinner seg. På den nevnte langsiden er det en ganske flott ståtribune nærmest inngangen, mens en sittetribune tar over ved siden av denne. Bak bortre mål er det ikke stort, og det samme gjelder den andre langsiden. Ved inngangen bak nærmeste mål er klubbhuset med det som der finnes, samt klubbsjappa som er å finne i en brakke utenfor inngangen til klubbhusets bar. I denne klubbsjappa fikk jeg rasket til meg et skjerf, samt en DVD fra Suffolk FA Premier Cup-finalen mellom Lowestoft Town og Bury Town i 2012. Fyren bak disken tok meg for å være en tilreisende Thurrock-fan, og ble meget overrasket da jeg måtte innrømme at de hadde norgesbesøk. Jeg ble overrakt en Lowestoft-pin og introdusert for en fyr som skrev klubbens kamprapporter (noe som medførte at jeg senere snek meg med i hans kamprapport).Deretter var det tid for å oppsøke klubbens bar som nå hadde åpnet, og en pint herlig Aspall cider ble nippet til mens jeg bladde i kveldens program.

Lowestoft Town hadde på dette tidspunktet muligheten til å ta igjen tabelleder Whitehawk grunnet en rekke hengekamper. The Trawlerboys sto med 20 strake kamper uten tap etter å ha tapt borte mot Lewes 20. nevember, og et nedrykkstruet Thurrock uten seier på de siste seks ble ikke levnet store sjanser blant de fremmøtte. Og apropos de fremmøtte la jeg fort merke til en tilsynelatende merkelig blanding av Ipswich- og Norwich-sympatier om man skal dømme etter luer og andre plagg. En representant for hjemmefolket forklarte dette med at Norwich (35 km nordvestover) på den ene siden ligger nærmere enn Ipswich (drøye 60 km sørvestover), mens man på den andre siden har det faktum at Lowestoft som Ipswich tilhører grevskapet Suffolk. Lowestoft ligger helt nord i grevskapet, rett ved grensen til Norfolk der Norwich hører til, og slik geografi betyr mye mange steder på øyriket.

Hjemmesupporterne var håpefulle om å innhente Whitehawk, men påpekte straks at de mange kampene i sesongavslutningen ville gjøre det vanskelig. Det ville krevde full poengfangst i så godt som samtlige gjenværende kamper, var den logiske slutningen fra en supporter som allerede mente han hadde belaget seg på playoff. Hjemmelaget hadde dessuten fått forlenget sin skadeliste de siste par ukene, og mens Chris Henderson, Curtley Williams og Sam Gaughran var fraværende, startet Adam Smith og toppscorer Jack Defty på benken med småskader. Thurrock var på sin side i nedrykkssonen, og trengte sårt poeng for å overleve. Jeg så imidlertid ikke noe til tilreisende supportere fra Essex før kampen, som jeg personlig følte meg sikker på ville ende med klar hjemmeseier. Mens jeg nøt nok en pint Aspall satt jeg dagens spill på mobiltelefonen, med H på Crown Meadow inkludert.

Det nærmet seg avspark, og jeg foretok en pitstop i burgervogna for å endelig få litt vomfyll. En half pounder med ost og bacon ble sammen med pommes frites og bovril balansert opp på ståtribunen, der jeg tok plass på høyde med straffemerket foran nærmeste mål. Både burger og pommes frites var selvsagt for lengst fortært før bovrilen hadde begynt å nærme seg drikkbar temperatur, og innen den tid hadde kampen startet.

Thurrock hadde tydeligvis kommet til Lowestoft med planer om å stjele poeng, og det var en positiv overraskelse å se de satse meget offensivt med mange spillere fremover på banen. Og det var åpenbart ikke kun undertegnede som ble overrasket over dette, for Lowestoft hadde de første minuttene visse problemer med å finne ut av det. Likevel var det hjemmelaget som skapte den første sjansen, men en desperat blokkering fra en Thurrock-forsvarer hindret Hakeem Araba i å nå ballen på blank goal. Lowestoft la om taktikken til 4-3-3 og dominerte snart banespillet. Men Thurrock-forsvarerne var knallharde, noe som ikke minst hjemmelagets Michael Frew fikk merke mer enn en gang. Det var imidlertid Frew som spilte gjennom en meget frisk Araba alene med keeper, men borte-keeper William Viner fikk slengt ut en fot og parert. Til tross for dominansen klarte imidlertid ikke Lowestoft å spille seg frem til altfor mange sjanser, og på en Thurrock-kontring gikk hjemme-forsvarer Blake Saker ned med en skade etter å ha blokkert en farlighet. Hans bytte med Joe Benjamin så ut til å ta en evighet, og et avventende hjemmelag sovnet mens en corner ble headet i tverrliggeren. Ballen landet hos Danny Green som passet til bedre plasserte Charlie Stimson, og et passivt Lowestoft-forsvar og keeper Andy Reynolds kunne bare se på at Stimson enkelt plasserte inn 0-1 med ti minutter til pause. Lowestoft hadde fått seg en på snyteskaftet, og resten av omgangen virket de totalt sjokkskadet. Det var nesten en befrielse å se dommeren blåse for pause slik at de kunne samle seg.

I baren ble en pause-pint med Aspall inntatt i selskap av et par hjemmesupportere jeg hadde snakket litt med på tribunen. De var ikke overraskende meget skuffet over det de hadde sett i første omgang, men fortalte meg litt om den tidligere rivaliseringen med Great Yarmouth Town. Great Yarmouth ligger jo ikke altfor mange kilometre nordover fra Lowestoft, og i tillegg ligger de på hver sin side av den tidligere nevnte grevskapsgrensen mellom Suffolk og Norfolk. I de senere år er det dog Bury Town som har tatt over rollen som lokalrival i Isthmian League.

Det var igjen tid for å ta oppstilling på ståtribunen, og 393 tilskuere så at Lowestoft igjen tok kontrollen fra start. De virket nå og ha summet seg, og beleiret Thurrock-feltet med bl.a. flere tidligere cornere. Araba skjøt himmelhøyt over og ut av stadion fra god posisjon, mens en god Andrew Fisk var mer treffsikker da hans skudd ble slått unna av en flyvende keeper Viner. Etter en god innledning fra Lowestoft stoppet det imidlertid helt opp igjen, og Thurrock klarte å frustrere hjemmelaget. Gjestene hadde lagt igjen silkehanskene i Essex og laget en rekke frispark, men frustrerte Lowestoft-spillere klarte ikke utnytte disse. Det var faktisk meget frustrerende bare å se på fra tribueplass, der Lowestoft hadde ballen mye uten å skape stort, og kampen ble i tillegg meget oppstykket av de mange frisparkene. Det virket rett og slett farligere de gangene Thurrock kontret, og det hjalp heller ikke stort at toppscorer Defty kom innpå for Araba. Lowestoft fikk frispark i god posisjon og Scott Marshall sendte i vei et skudd som keeper Vines slo tilbake ut i feltet. Josh Dawkin headet ballen tilbake mot mål, men Vines kom seg opp og reddet enkelt. Mot slutten kunne Thurrock doblet ledelsen da Green skar inn i feltet og sendte i vei en blanding av skudd og pasning som snek seg like utenfor bortre stolpe. Etter et par minutters tilleggstid blåste omsider dommeren av til en overraskende borteseier 0-1, og mens resignerte Lowestoft-spillere nok innså at deres tittelsjanser hadde gått fløyten, feiret gjestene som om de hadde vunnet ligaen.

Selv oppsøkte jeg igjen klubbhusets bar, der jeg havnet i selskap med noen Thurrock-ledere. En av de innrømmet at de hadde kommet til East Anglia og innerst inne regnet med å bli banket med fire-fem mål mot null. De var forsåelig nok fryktelig stolte av spillernes innsats, men mente at de raskt måtte begynne å se fremover mot neste kamp, da de fortsatt var i poengnød. Deres spillere var ikke mindre fornøyde der de kom inn fra garderoben, med mindre lystige hjemmespillere like etter. Etter et raskt måltid gjorde gjestene seg klare for avreise på den relativt lange veien hjem, og lokalet tømtes etterhvert ganske fort. Etter å ha ønsket Thurrock-folket lykke til i kampen mot nedrykk ble jeg igjen for en siste pint. Skuffede hjemmespillere hadde også raskt tatt kvelden, og det var kun en håndfull supportere og ledere igjen. De mente toget nå var kjørt hva gjalt tittelkampen, men at de selsvagt ville måtte reise seg for å sikre hjemmebanefordel i playoff. De står jo med finaletap i de to siste sesongers playoff, og frykter kanskje en gjentakelse? Det virket i hvert fall som om Wealdstone var laget de fleste fryktet mest. Og med de ordene ønsket jeg Lowestoft-folket lykke til og spaserte fra Crown Meadow tilbake til hotellet, der jeg etter litt lesing på senga fikk besøk av Jon Blund.

Ground # 112:
Lowestoft Town – Thurrock 0-1 (0-1)
Isthmian League Premier Division
Crown Meadow, 4 April 2013
0-1 Charlie Stimson (36)
Att: 393
Admission: £10
Programme: £2

 

 

Dag 11: Fredag 05.04.2013: Hjemreise

Nede i første etasje fikk jeg servert full english breakfast av det som sannsynligvis må være den mest hyggelige hotellverten jeg noensinne har hatt gleden av å møte. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor brukere av hotellnettsiden jeg booket gjennom hadde skrytt hemningsløst av den hyggelige og hjelpsomme Warwick. Etter frokost og en hyggelig samtale med verten var det på tide å forlate Lowestoft og sette kursen mot Stansted Aiport. Toget fra Lowestoft til Norwich forlot kysten i rute, men mens jeg irriterte meg over en utrolig høylytt skoleklasse begynte jeg snart også bekymre meg over at vi virket bli noen minutter forsinket. Med ankomst Norwich 09.35 og ny avgang 09.40 begynte det spøke når vi forlot siste stoppested Brundall fire minutter forsinket. Og jeg hadde ikke før hoppet av toget i Norwich før jeg så Cambridge-toget jeg skulle ha til Ely forsvinne ut fra stasjonen et par perronger bortenfor. Å vente en time på neste tog ville bety ankomst togstasjonen på Stansted Airport kun en time før avgang for flyet, men i likhet med National Rails journey planner mente damen i informasjonsdisken at dette var neste mulighet. Mens jeg frustrert gikk ut for å ta en røyk prøvde jeg selv for ordens skyld å søke igjen ved å dele opp reisen. Og jaggu viste det seg at toget mot Liverpool Lime Street klokka 09.57 stoppet i Ely, og tok igjen sju minutter på Cambridge-toget slik at jeg fortsatt ville ha fem minutter på meg til å bytte i Ely. Dermed bar det i full fart til perrong 3B der Liverpool-toget sto. Denne gang var toget også i rute, slik at jeg rakk toget fra Ely til Stansted og kunne unne meg en burger på Wetherspoons-puben på flyplassen før det var tid for å finne gaten.

Jeg kunne reflektere over an flott tur som riktignok ikke startet spesielt bra, men som tross alt viste seg å leve opp til de høye forventningene. Litt trist er det alltid å vite at det er sesongens siste tur, og at det blir lenge til neste gang Men man får bare begynne spare til neste sesong

 

 



 

Dag 8: Tirsdag 02.04.2013: Atherton Laburnum Rovers – Atherton Collieries
Full english breakfast ble inntatt på puben The Postal Order ved siden av Worcester Foregate Street stasjon, før jeg snart var på vei tilbake til Manchester etter et togbytte på Birmingham New Street. Etter en kort spasertur fra Manchester Piccadilly var jeg igjen tilbake og sjekket inn på Merchants Hotel seks døgn etter jeg forlot det. Etter innsjekking benyttet jeg meg av stedets datamaskiner for å ta en siste sjekk av dagens kamper.

Dagens planlagte kamp var det såkalte Flat Cap Derby; lokaloppgjøret mellom Atherton Laburnum Rovers og Atherton Collieries i North West Counties League Division One. Jeg hadde sett på muligheten for en NWCL-dobbel da oppgjøret Wigan Robin Park – Ashton Athletic de fleste steder hadde stått oppført med avspark klokka 15.00. Min mistanke om at dette var feil viste seg imidlertid å stemme, og dermed hadde jeg bedre tid til blant annet å etterhvert innta en pubmiddag før jeg omsider gikk til Manchester Victoria og satt meg på toget til Atherton.

Fra togstasjonen i kullgruvebyen Atherton var det ikke lange spaserturen til Crilly Park. Der vekslet jeg noen ord med karen som kom for å betjene inngangen, før jeg betalte mine £5 for inngang. Han fikk ytterligere ett pund i bytte mot et kampprogram i svarthvitt, før jeg på innsiden kunne skue utover Crilly Park. Jeg tok en kjapp runde rundt anlegget for å knipse noen bilder mens det fortsatt var sollys.

Man kommer inn på den ene langsiden, der det man må kunne kalle hovedtribunen står. Dette er en typisk anonym sak av en sittetribune som garantert er den nyeste delen av anlegget. Nedenfor denne finner man klubbhuset med det som der finnes av fasiliteter. Det strekker seg nedover bak dødlinja, og bak målet i denne enden står en vaklevoren ståtribune som gir tak over hodet, men som virker merkelig malplasert der den står bortimot 10 meter bak målet.

Bortre langside består av ståplasser med overbygg midt på som var ganske fiffig, men ellers med en grå og ganske kjedelig mur som bakteppe. Dette bakteppet er enerådende bak det andre målet, der det ikke finnes noe av konstruksjoner. Og bak denne ser man husene som ligger som nærmeste nabo på veien utenfor.

Etter mitt raske sveip oppsøkte jeg klubbhuset, der jeg raskt kjente varmen returnere til fingrene mens ønsket fludium ble servert meg fra tappekranene. Mens jeg nøt kveldens første pint kikket jeg litt i programmet, og leste litt om the Flat Cap Derby. Det ble hevdet at gjestene Atherton Collieries nå har et rykte for finspill, og jeg var som vanlig interessert i å vite mer om forholdet de to imellom.

En prat med noen av de fremmøtte ved baren røpet at det ikke overraskende er en heftig men stort sett vennlig rivalisering mellom de to klubbene. På mitt spørsmål om klubbtilhørighet var eksempelvis geografisk betinget, var det tydelig at det var det ikke. Derimot var det visstnok heller vilkårlig hvilket Atherton-lag man valgte å holde med. Det virket som Collieries-folket var i knepent flertall tross bortekamp, og det vel kanskje også være naturlig å tenke på Collieries som storebror i byen. De er tross alt den eldste av de to; stiftet i 1916 av arbeidere ved seks av byens kullgruver.

LR er oppkomlingen som ble stiftet som juniorklubb i 1956, men en av hjemmesupporterne irettesatte meg og mente at om noen er storebror er det LR. Dette begrunnet han med at de tross alt har spilt på et høyere nivå, da klubben i tre sesonger spilte i Northern Premier League frem til nedrykket våren 1997. Jeg fikk inntrykk av at det i dag er to ganske jevne klubber, og ikke overraskende ble jeg også fortalt at kampene de to imellom ofte er tette og jevne, slik lokalderbies gjerne er.

Mens jeg satt der ved baren og konverserte, ble jeg oppmerksom på en person som stilte seg ved siden av meg og pratet på gebrokkent med en av de lokale. Han viste seg å være en tysker som virket å være ute i samme ærend som meg selv. Men mens dette var min åttende kamp på åtte dager, var dette hans siste før hjemreise etter å tidligere ha besøkt Wigan Athletic, Blackburn Rovers og Burnley…eller var det Bolton Wanderers?? Uansett; jeg ble sittende litt å prate med denne germaneren mens folk rundt oss moret seg over at dagens kamp hadde tiltrukket seg såpass internasjonal interesse.

Det dro seg mot avspark, og jeg flyttet meg ut idet spillerne kom utpå. De stilte opp for et minutts stillhet for en jente som hadde blitt drept av en flokk hunder rett nedi veien i nettopp Atherton kun 2-3 dager i forveien. Det foregående oppgjøret mellom de to lagene hadde visstnok vært en heftig og underholdende affære som endte 1-1. Det virket tidlig klart at dagens kamp ikke ville bli noe voldsomt fyrverkeri, men snarere en ikke altfor imponerende forestilling der fremfor alt feilpasningene florerte. Collieries virket imidlertid noe skarpere, og sto i første omgang bak det meste av det som skjedde foran målene.

Hjemmekeeper Chris Cheetham måtte i aksjon for å hindre Paul Prescott i å heade inn en corner, og igjen med en benparade da Gareth Peet var på vei gjennom etter en forsvarsglipp. Colls-spiss Mitch Leece skjøt utenfor fra god posisjon før han kort etter fikk et mål annulert for offside – forøvrig hans tredje annulerte mål mot LR denne sesongen, fikk jeg vite. Et par minutter før pause var imidlertid alle gode ting fire for Leece, som bredsidet inn et inlegg fra nevnte Prescott, som såvidt hadde lurt offsidefella. LR på sin side hadde virket mest lovende de gangene Mark Adams brukte farten sin ute på kanten, men Colls-forsvarerne hadde hatt få problemer med innleggene.

Det var derfor med 0-1 som pauseresultat at en pint igjen ble inntatt i samtale med de lokale. En kikk på tabellen viste før kampen at LR var å finne på nedre halvdel, mens Collieries hadde los på tredjeplassen bak suverene Formby og Abbey Hey. Begge sett supportere var skjønt enige om at hva toppstriden gjalt ville Formby ta hjem divisjonstittelen. Begge mente de var det desidert beste laget de hadde møtt i løpet av sesongen, og jeg ble fortalt at de var et meget spillende og svært underholdende lag som hadde spilt konkurrentene av banen denne sesongen. I pausen traff jeg også på en Halifax Town supporter som selvsagt skulle på deres bortekamp mot Guiseley dagen etter. Han spådde 800 tilreisende fra Halifax; et tips jeg tok med en ørliten klype salt.

Tilbake ute i Great Manchester-kulda startet andre omgang med hjemmelaget langt bedre med. Omgangens største sjanse kom som følge av en lang klarering opp til spissen Adam Storey, men hans skudd ble reddet av Colls-keeper Josh Harris etter å ha forandret retning i en forsvarer. LR hadde nå mer ballinnehav uten å virke voldsomt målfarlig. Det overrasket meg ikke at de hadde scoret tredje minst mål i divisjonen (såvidt over ett mål per kamp), og at deres toppscorere Andy Olsen og Adam Storey sto notert med henholdsvis 5 og 4 ligamål.

Til sammenligning hadde Collieries 2-3 spillere med doble sifre i målprotokollen, og de var var da også skumlere på sine kontringer. Deres toppscorer (21 mål før denne kampen) med det meget passende navnet Paul Atherton (!) var et eksempel på dette da han kom alene med keeper, men han kom litt for tett oppi Chris Cheetham som gjorde en fin parade. Laburnum hadde muligheter ved innbytter Alfie Akiotu, Jack McKay og Adam Storey, men klarte ikke finne nettmaskene til tross for at de etterhvert presset ganske kraftig. Istedet holdt målscorer Mitch Leece på å sette sitt andre da han skar inn i feltet på en kontring, men keeper Cheetham ryddet opp. Dommeren blåste like etter for full tid, og de svarte og hvite kunne slippe jubelen løs for borteseier 0-1 i lokaloppgjøret.

Selv hadde jeg god tid til toget mitt gikk, så mens jeg fikk igjen varmen lot jeg bartenderen tappe en ny pint. Tyskeren kom over og ønsket god tur videre før han løp for å rekke sin buss til Bolton, og jeg ble sittende i passiar med noen representanter fra Atherton-folket. En av gutta bak baren hadde fått med seg at jeg samlet på skjerf (som jeg av flere årsaker vurderer avslutte til fordel for pin-samling), og kom plutselig bort for å overrekke meg en LR-lue mens han beklaget at han ikke hadde funnet noen skjerf.

En annen av klubbens representanter kom også bort og bød på en av de to siste hjemmelagde paiene som fortsatt var til overs, og som han nektet ta imot betaling for. Vi fikk ved baren selskap av en nok en klubbrepresentant som kunne fortelle at kveldens tilskuertall var 116. Idet spillerne begynte komme inn og jeg skulle ut for å ta en røykepause, støtte jeg på Colls-manager Phil Priestley. Han mente de ikke ville gi opp kampen om opprykk, men jeg er langt fra sikker på om han hadde klokketro på det selv.

Tiden flyr i godt selskap, og jeg måtte omsider takke for meg og sette kursen mot togstasjonen for å rekke 22.45-toget. Det var i rute, og 20 minutters tid senere ruslet jeg ut av en bortimot folketom Manchester Victoria stasjon og gikk til fots tilbake til hotellet for å finne senga med boka mi.



Ground # 110:
Atherton Laburnum Rovers – Atherton Collieries 0-1 (0-1)
North West Counties League Division One
Crilly Park, 2 April 2013
0-1 Mitch Leece (43)
Att: 116
Admission: £5
Programme: £1

 

Dag 9: Onsdag 03.04.2013: Guiseley AFC – FC Halifax Town

Jeg unnet meg litt ekstra søvn og hadde fortsatt god tid da jeg sjekket ut av Merchants Hotel, etter å ha benyttet meg at etablissementets internetcafe. Kontinental frokost hadde blitt sløyfet til fordel for en full english breakfast på puben The Piccadilly på vei til togstasjonen. Og etter den ikke altfor lange turen fra Manchester Piccadilly hoppet jeg av toget på en totalt mørkelagt Leeds stasjon. Det var ganske surrealistisk å ta seg gjennom stasjonen, der kundene tross strømbrudd fortsatt satt og forlystet seg i mørket inne på stasjonspuben The White Rose.

Selv gikk jeg de få metrene over veien og fikk sjekket inn på Discovery Inn. Etter å ha slappet av litt og deretter fjonget meg en smule, entret jeg puben Scarborough Hotel (alias Scarborough Taps) og nøt en Strongbow mens jeg kikket i menyen med en rumlende mage. En kulinarisk opplevelse i form av gammon and eggs var så god at det nesten var synd jeg ble såpass mett at jeg ikke kunne bestille en til. I stedet gikk jeg omsider tilbake over til Leeds stasjon (der strømmen nå hadde kommet tilbake) for å sette meg på Ilkley-toget som var fullt av pendlere på vei hjem fra jobb.

Etter  drøye ti minutter hoppet jeg av på Guiseley stasjon og gikk løs på den korte spaserturen til Nethermoor Park, som snart dukket opp på min høyre hånd der jeg vandret opp Otley Road. Det var fortsatt drøye halvannen time til kampstart, men det var allerede en liten kø av supportere som ventet på at man skulle åpne for publikum. Blant de var Halifax-supporteren som så optimistisk nok spådde 800 tilreisende fra Halifax da jeg traff på ham i Atherton-derbyet kvelden før. Bortelagets spillere var også på vei inn, og jeg dro plutselig kjensel på vår gamle Reading-spiller Lee Nogan idet han skrev autografer på vei inn.

Snart fikk vi slippe inn mot en betaling på £10, og etter å ha byttet ytterligere £2 mot et kampprogram kunne jeg ta Nethermoor nærmere i øyesyn. Det som er av tribunekonstruksjoner på anlegget befinner seg på langsidene, med to tribuner på hver side – ståtribuner på den ene siden og sittetribuner på den andre. Bak målene er det typiske ståplasser uten åpen himmel. Etter en kjapp runde stakk jeg hodet inn i klubbsjappa, hvor jeg  bladde litt i baljene med programmer, før jeg endelig oppsøkte klubbhusets bar mellom de to ståtribunene på nærmeste langside.

Med en Strongbow for hånden kunne jeg bla litt i et kampprogram som ikke hadde gjort skam på en Football League klubb. Der kunne jeg lese meg frem til at dagens oppgjør mellom de to playoff-rivalene Guiseley og FC Halifax Town kunne være det første av hele fire oppgjør de to imellom i perioden fra 3. april til sesongslutt. Grunnet avlysninger tidligere i sesongen var dette nemlig sesongens første ligamøte mellom de to, samtidig som det allerede var klart at de også skal møtes i finalen av West Riding County Cup som spilles på Bradford Citys Valley Parade 14. mai. Og før sesongen avsluttes kan meget vel disse to ha møtt hverandre også i playoff.

Stemingen i de to supporterleire var da også delvis identisk i den forstand at de virket allerede å avvente playoff ettersom Chester har vært ganske suverene i sin seiermarsj mot tittelen. Men mens hjemmelaget allerede var klare for playoff, var deler av bortefansen påpasselig med å påpeke at Halifax til tross for flere hengekamper ikke var helt playoff-klare ennå. Jeg tenkte i mitt stille sinn at man uavhengig av tilhørighet ville måtte føle med Guiseley om det for andre sesong på rad skulle ryke i playoff etter å ha blitt nummer to med solid avstand til nummer tre. En hjemmesupporter jeg vekslet noen kjappe ord med innrømmet da også at dette var et ikke helt utenkelig scenario som ville føles meget bittert etter nok en kanonsesong.

Jeg ønsket ham lykke til og gikk ut for å ta en røykepause, og der ute på banen rett foran meg var Lee Nogan. Halifax Towns assistentmanager ledet an oppvarmingen som var i ferd med å avslutte, og han signerte mitt kampprogram med en penn som plutselig ikke ville fungere skikkelig. Han virket noe overrasket over å finne en Reading-supporter på dette oppgjøret, men avviste leende at han som tomålsscorer kanskje skulle tatt straffesparket i playoff-finalen 1995. Reading fikk der straffe på stillingen 2-0 over Bolton, men tapte senere etter ekstraomganger (etter å ha blitt nummer to denne sesongen, da kun ett lag rykket direkte opp i Premier League). Nogan mente han kun hadde tatt ett straffespark i sin karriere; en straffe han brant mens han spilte i Watford. Jeg fortalte hvordan Bolton-finalen fortsatt irriterte meg, og han sa seg umiddelbart enig.

Halifax-folket var godt representert, og virket å være minst like mange som hjemmesupporterne som imidlertid kom strømmende på mens klokken stadig tikket mot avspark. Det var imidlertid tid til en samtale med en bortesupporter som var temmelig sikker på at de sammen med Altrincham skulle kapre en playoffplass på bekostning av Harrogate Town. Og selv om hverken hjemme- eller bortefansen ville utelukke noen av de andre lagene, virket det som om de fryktet hverandre mest i playoff.

Det var temmelig folksomt på ståtribunene på denne langsiden, der jeg tok oppstilling og så kampen bli sparket igang. Guiseley startet med den giftige duoen James Walshaw og Josh Wilson (som jeg var spent på å se) på topp sammen med Kevin Holsgrove, og gikk offensivt ut. Og både Walshaw og Holsgrove hadde muligheter til å gi The Lions ledelsen før de fikk et frispark etter ni minutter. Det endte med at kaptein Marc Bower headet i mål uten at keeper Matty Glennon rakk å reagere. 1-0!

Halifax var nære på å utligne kort etter, da en meget frisk Dan Gardner tok ballen fra en hjemmeforsvarer, men hans avslutning gikk rett å hjemmekeeper Steven Drench. Ikke lenge etter trodde de fleste at Guiseley hadde doblet ledelsen da Josh Wilson headet i mål fra 7-8 meter. Men linjemannen hadde på uforklarlig vis flagget for offside til tross for at en Halifax-forsvarer sto på målstreken!

Kaptein Bower kunne scoret sitt andre, men en passiv Glennon i målet ble reddet av en forsvarer på streken som fikk beinet ballen unna. Deretter begynte bortelaget virkelig å komme med i kampen. Først måtte Guiseley-keeper Drench i aksjon for å stoppe et forsøk fra Lee Gregory, og deretter sendte Danny Lowe i vei et skudd som traff undersiden av tverrliggeren og spratt ut. Halifax hadde avluttet sterkt, men da dommeren blåste for pause var det manager Steve Kittricks gutter som ledet 1-0.

En pausepint ble inntatt i selskap av et par hjemmefans som kunne bekrefte at Leeds Bradford International Airport befant seg rett bak den ene åsen, noe som forklarte flyene jeg til stadighet hadde sett i lav høyde. De kunne også fortelle at det tydeligvis hadde vært tumulter ved en pub i Guiseley en times tid før kampen, uten at vi hadde sett noe til slikt på Nethermoor.

1.137 tilskuere så andre omgang starte som den første hadde sluttet, med gjestene fra Halifax på hugget. Guiseley ble presset bakover, og keeper Drench fikk såvidt tippet en avslutning fra Sean Williams i tverrliggeren og over. En utligning lå i kortene, og den kom etter 65 minutter da et frispark inn i feltet landet hos Dan Gardner. Han kunne dundre inn 1-1 fra rundt straffemerket.

Gjestene hadde mest ballinnehav, og det virket som om de klarte stresse Guiseley til feil og feilpasninger. Chris Worsley og Sean Williams styrte midtbanen, og det var sistnevnte som spilte frem Adriano Moke da han skjøt i nettveggen. Halifax jaktet seiersmålet, men hjemmelaget forsvarte seg tross alt bra. Seb Carole hadde kommet inn for James Walshaw med snaue kvarteret igjen, og helt på tampen trodde både han og de fleste andre at han hadde scoret seiersmålet for vertene. Bortekeeper Matty Glennon var ute og fektet i feltet to ganger i løpet av samme angrep, og Carole skjøt ballen i mål gjennom en haug av forsvarere. Men det var vinket for angrep på keeper, og ikke lenge etter blåste dommeren av, og poengdeling var et faktum. Guiseley hadde startet godt, mens FC Halifax Town tok over etter en halvtimes tid og nok totalt sett var det beste laget. Dermed var vel kanskje manager Steve Kittrick mer fornøyd med det ene poenget enn sin motpart Neil Aspin.

Inne i klubbhuset virket begge lags supportere nokså tilfreds med ett poeng kvelden sett under ett, og begge var også forsiktige optimister med tanke på suksess i playoff. Mens lokalet etterhvert gradvis ble tømt sakte, satt jeg i diskusjon med to lokale helter som viste seg å være frustrerte Leeds-supportere i midten av 30-årene som hadde vendt ryggen til moderne fotballen og omfavnet Guiseley og non-league.

De to mente deres supporterliv ikke hadde vært så morsomt siden tidlig i 1990-årene, og jeg hadde null problem med å forstå de to kompisene. Omsider var det på tide å tømme glasset og ta seg tilbake til togstasjonen for å rekke 22.45-toget. Og idet en klokke i Leeds kimet for å signalisere at klokka var elleve, var jeg på vei over veien fra Leeds stasjon til mitt hotell for å få litt søvn før en lang togreise dagen etter.





Ground #111:
Guiseley AFC – FC Halifax Town 1-1 (1-0)
Conference North
Nethermoor Park, 3 April 2013
1-0 Marc Bower (9)
1-1 Dan Gardner (66)
Att: 1,137
Admission: £10
Programme: £2