Dag 5: 21.08.2013: Crook Town – Dunston UTS
Med innsjekking i Durham fra klokka 14.00 var det ingen grunn til å stresse av gårde, og etter å ha kost meg med Waverley Hotels frokostbuffet (som inkluderte den beste black pudding jeg har smakt på år og dag) bestemte jeg meg for å ta livet med ro og droppe 09.20-toget fra Workington til fordel for neste tog klokka 10.46. Dette innebar 50 minutters venting i Carlisle, men ved ankomst Workington stasjon skjønte jeg raskt at det ikke ville bli så ille. Toget til Carlisle var nemlig over kvarteret forsinket, uten at det var grunn til sure miner.
Verre skulle det bli i Carlisle, der jeg etter en røykepause fant ut at toget videre til Newcastle plutselig hadde blitt kansellert. Årsaken var denne gang temmelig original: En stasjonsansatt fortalte at dette toget hadde blitt sent ut for å evakuere passasjerer fra et avsporet tog et sted ute i huttiheita oppe på heiene, noe som betød en times ekstra venting for min del. Etter en ekstra røykepause og litt hektisk tankevirksomhet besluttet jeg å slå i hjel tiden med en pint på puben The Griffin rett utenfor. Jeg hadde ikke før satt meg ned og begynt nippe til min Strongbow før jeg tenkte ta en kikk på National Rail Enquiries’ app for å se hva de der foreslo. Og med rundt ti minutter til avgang virket jammen som om 12.28-toget var tilbake på ruteplanen.
Mesteparten av glasset ble fort dømt, og jeg ilte de få meterne for å sjekke opp dette. Og ganske riktig; på skjermen sto det ikke lenger Cancelled, men On time. Karen fra tidligere beklaget og fortalte at han hadde forsøkt spore opp de han hadde snakket med om denne avgangen. Uansett kunne Northern Rail snart frakte meg over til Newcastle, gjennom milevis med heilandskap og et vanvittig antall sauer. Togbyttet i Newcastle gikk smertefritt, og etter en siste 12 minutters etappe ned til Durham kunne jeg vente på den såkalte Cathedral Bus. Denne kjører til og fra Durham Castle og jernbanestasjonen via sentrum og bussterminalen, og for £1 får man en dagsbillett.
Akkurat som ved mitt besøk hos Spennymoor Town i fjor høst, hadde jeg Durham som base, og bodde på selveste Durham Castle. Planen var å raskt ta meg til Crook for å møte Joachim (kjent som mikemodano på VGDs ‘Øvrig britisk’ forum), og etter å igjen ha kjempet meg opp de utallige trappene og slengt fra meg bagasjen på Durham Castle kunne jeg spasere ned gjennom gamle Durhams idylliske trange gater, over elven Wear og til bussterminalen. Klokka 16.10 hadde den avgang mot Crook, og en halvtime senere hoppet jeg av på endeholdeplassen på Market Place i Crook.
Jeg gikk de få meterne til The Crown, og så at forumets store sønn allerede var til stede og i ivrig passiar med et par gamle travere ved nabobordet. Han bestilte sporenstreks en runde til undertegnede, samtidig som jeg endelig fikk overlevert DVD-en han lenge hadde ønsket seg fra Stourbridge sitt oppgjør mot Plymouth i FA cupen. Han må ha vært snill i år, den godeste Joachim; for allerede i august hadde nissen også med til ham en av flaskene med Stamfords eget øl som jeg mente han hadde gjort seg fortjent til.
Samtalen gikk lystig rundt våre turopplevelser så langt, og jeg ble vist flotte bilder fra Tow Law Town. At tiden flyr i godt selskap skulle jeg få merke flere ganger denne dagen, men plutselig var klokka såpass at vi fant ut at det var på høy tid å lange ut den korte veien til (Sir Tom Cowie) Millfield.
Jeg hadde jo lest meg opp litt på Crook Town og deres stolte historie, der de blant annet er fem ganger vinner av den gjeve FA Amateur Cup – en forgjenger til FA Vase. Fire av disse triumfene kom i perioden 1954-1964, og klubben har fortsatt til gode å tape på Wembley. Som nevnt andre steder er finalen i 1954 berømt for å ha tiltrukket seg hele 200 000 tilskuere over de tre kampene de tok å kåre en vinner. 100 000 i den opprinnelige finalen på Wembley, 60 000 i den første omkampen på St. James’ Park i Newcastle, og til slutt 40 000 på Middlesbroughs gamle Ayresome Park da Bishop Auckland omsider ble slått. Utenkelige tall i dag, og i løpet av 1940- og 50-årene ble det ikke spilt en eneste kamp på Millfield med under 4 000 tilskuere!
Vi betalte våre £6 for inngang og ytterligere £1 for program, og da vi kikket over gressvollen og utover Millfield kunne jeg neste føle den gamle historien og se formelig se for meg de voldsomme tilskuermassene som løftet frem den gamle gruvebyens store helter. På kortsiden der vi kom inn er betongavsatser for ståplasser under åpen himmel, mens langsiden til høyre kun besto av en gressvoll som strakte seg hele banens lengde. Dette var også tilfelle bak motsatt mål, med noe triste rekkehus som nærmeste nabo i bakgrunnen.
Det meste av fasiliteter er å finne på den andre langsiden, der to tribuner står side ved side. Lengst vekk fra inngangen en gammel Grandstand som i 1925 erstattet den originale versjonen. Denne har sitteplasser i form av klassiske trebenker. På slutten av 1980-årene var den så forfallen at den ble vurdert revet, men restaureringen i 1989 ga den tilbake sin fordums glans. Senere fikk denne tribunen selskap av den overbygde ståtribunen som ble reist i 1960, og som nå står som nabo nærmest inngangen.
Etter en obligatorisk runde rundt anlegget for å ta noen bilder, fant vi frem til klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet. Men ikke før vi hadde fått oss en negativ overraskelse i form av en plansje vi oppdaget hengt opp på ståtribunen. Der ble et eventuelt nytt stadion presentert, og det er den gamle historien om ressurskrevende vedlikehold som gjør at klubben vurderer dette alternativet.
Mens jeg nippet til en pint Woodpecker i baren, kunne vi høre artige anekdoter fra fordums tider og den heftige rivaliseringen man hadde med Bishop Auckland. Crook Town var forrige sesongs vinner av Northern League Division Two, og hadde startet sesongen i Division One imponerende. Denne kveldens møte med Dunston UTS – vinneren av FA Vase i 2012 – var imidlertid ventet å kunne bli en virkelig lakmustest.
Vi tok plass på den nevnte ståtribune og ble tilskuere til et scenario der gjestene fra Gazzas fødested nok virket noe skarpere. Spesielt bakover virket de solide, uten at noen av forsvarene ble satt på de aller største prøver i innledningen. Det hadde vel likevel ligget litt i lufta da de siste sesongers toppscorer Andy Bulford sendte de tilreisende i føringen etter 22 minutter. Det virket som om det var vekkeren hjemmelaget trengte, for etter dette hevet de seg et hakk og begynte spille fjong fotball.
Adam Nicholls var av de jeg merket meg hadde brettet opp armene og ristet av seg respekten. Belønningen kom i form av Robbie Birds volley som sørget for 1-1 etter 37 minutter. Det var tilløp til en og annen sjanse begge veier, men ikke noe som satt keeperne på ytterligere prøve. Og de to nordmennene på tribunen ble en periode mer opptatt av at linjemannen som løp opp og ned på denne siden viste seg være et speilbilde av Harald Rønneberg – spesielt i profil.
Vi konstaterte at 1-1 nok var et ganske fair resultat til pause, og var vel enige i at Crook virket ha spilt på seg mer og mer selvtillit mot slutten av omgangen. Etter et glass Woodpecker i baren benyttet jeg sjansen til å innta litt snadderaktig svinekjøtt fra matutsalget mens andre omgang ble sparket i gang. Og Joachim fikk sikret seg et portrett sammen med sin gamle Hartlepool-helt Mark Tinkler.
De oransje og svarte hjemmeheltene hadde nå tydeligvis lagt igjen siste rest av eventuell respekt i garderoben, og presset Dunston bakover. Chris Swailes måtte på et tidspunkt trå til med en avgjørende inngripen på streken etter en periode der Crook-spillerne formelig sto i kø for å fyre løs mot Liam Connell i Dunston-målet. Warren Byrne hadde få minutter i forveien misbrukt en nokså stor sjanse da han ble spilt gjennom etter 59 minutter. Han plasserte ballen forbi en utrusende Connell og sendte hjemmelaget i ledelsen. Terrierne på Crooks midtbane skapte problemer for gjestene, men etter 70 minutter sto det 2-2, etter at Bulford fant Michael Dixon på bakerste stolpe.
Spillet bølget frem og tilbake i denne perioden, og det var en meget underholdende kamp. Crook ga seg ikke, og hadde umiddelbart gode sjanser ved Richard Hodgson og Bird. Og etter 75 minutter tok den gode Adam Nicholls seg inn i feltet etter flott veggspill, og sendte igjen vertene i føringen 3-2. Denne gangen måtte det da holde? Men neida, Dunston viste seg i andre omgang uhyre effektive, og en skummel cross fra innbytter Lee McAndrew ble styrt (eller var han borti den?) i mål av Lewis Teasdale fire minutter senere. 3-3 etter 79 minutters spill, og vi begynte føle med Crook, som vi kanskje ikke hadde helt tro på skulle kunne slå tilbake igjen.
Men med fem minutter igjen brøt jubelen løs da en corner på kontant og herlig vis ble stanget i mål av forsvarer Alex Marshall. Det beste eksemplet jeg har sett på denne typen mål siden Adrian Williams sørget for det som den gang var Readings beste ligaplassering med vinnermålet mot Charlton i sesongens siste kamp våren 1995. Teasdale og to ganger Dixon var farlig frempå i sluttminuttene, men Crook holdt ut og sikret seg tre velfortjente poeng og en gjev skalp.
Tilbake i baren rasket jeg med meg både pin, en rikt illustrert bok om klubbens historie, og en DVD – og de to sistnevnte havnet vel også i Joachims veske. Vi havnet i snakk med noen veteraner som hadde spennende historier å fortelle. Blant annet en lokal gammel krok som pekte på et bilde i den nevnte boken og fortalte at han var til stede den dagen julaften (!) 1952 da publikumsrekorden ble satt. Et sted mellom 17 500 og 20 000+ presset seg inn på Millfield for å se oppgjøret mot Walton & Hersham i FA Amateur Cup. Under en røykepause fikk jeg vite at de klubben (som mange andre i Northern League, tydeligvis) ikke opererer med offisielle tilskuertall, men vi anslo tilskuertallet denne kvelden til å være opp mot 200.
En gammel Spennymoor-supporter viste seg også være en interessant samtalepartner, og la ut om Spennymoor, Crook og Northern League generelt mens han spanderte et nytt glass Woodpecker på meg. Igjen fikk jeg merke at tiden flyr i lystig lag, og plutselig oppdaget jeg til min store overraskelse (og forskrekkelse) at det var 6 minutter til avgang for siste buss tilbake til Durham. Før jeg fikk vurdert tømme glasset og spole ut døra tilbød Joachim meg skyss i sin leiebil; noe jeg takket aller ærbødigst ja til.
En halvtimes tid senere takket vi for oss og ønsket folket lykke til før vi spaserte tilbake til Market Place der han hadde parkert. Turen langs County Durhams småveier gikk raskt, og snart kunne min privatsjåfør slippe meg av utenfor Durham Castle før jeg takket for turen og hyggelig samvær, og dermed forsvant han i retning Stanhope mens jeg selv gikk for å finne senga. Crook Town hadde vært et nytt høydepunkt, og hadde gjort inntrykk på meg i den grad at jeg vil holde et ekstra øye med deres kamper denne sesongen.
Ground # 123:
Crook Town – Dunston UTS 4-3 (1-1)
Northern League Division 1
Millfield, 21 August 2013
0-1 Andy Bulford (22)
1-1 Robbie Bird (37)
2-1 Warren Byrne (59)
2-2 Michael Dixon (70)
3-2 Adam Nicholls (75)
3-3 Lewis Teasdale (79)
4-3 Alex Marshall (85)
Att: ??
Admission: £6
Programme: £1
Dag 6: Torsdag 22.08.2013: Bootle – AFC Liverpool
I storslagne omgivelser i Durham Castles ‘Grand Hall’ gikk frokosten ned på høykant. Etter å ha slukt både egg, bacon, pølser, tomatbønner og mer bacon fra buffeten, var jeg snart klar til å la dagens første ‘Cathedral Bus’ klokka 10 frakte meg til byens jernbanestasjon. Snaue ti minutter senere ankom jeg i god tid til å kunne unne meg en siste sigg før 10.31 avgangen mot Manchester Airport. Etter togbytte på Manchester Piccadilly var jeg snart på vei mot Liverpool. Og litt før klokka to kunne jeg spasere ut av stasjonen Liverpool Lime Street for å sjekke inn på Nelson Hotel, rett bak stasjonen. Jeg ante uråd da karen i resepsjonen kommenterte den angivelige flommen av skandinaver som hadde ankommet hans hotell de siste dagene, og da jeg en stund senere tok en tur ut i Beatles-byen for å få meg noe vomfyll, forsto jeg hva han mente.
Jeg passerte flere grupper der norsk og svensk ble snakket, og jeg hadde ikke før bestilt min pubmiddag før en slik gruppe slo seg ned på nabobordet. Dollet opp fra topp til tå i de nyeste produktene fra klubbsjappa til deres foretrukne business-konsern (unnskyld, klubb) gikk diskusjonen høylytt av Luis Suarez’ fremtid i Liverpool og hvilke internasjonale storsigneringer som eventuelt kunne hentes inn. Etter å ha kastet innpå en porsjon checken balti flyktet jeg raskt og søkte tilflukt i en pub nærmest vegg i vegg. Plakater som lokket med happy hour og meget overkommelige priser gjorde at jeg testet stedets cider.
Jeg tenkte slå i hjel litt tid ved å ta en kikk på Goodison Park og Anfield, og lot Merseyrails tog frakte meg fra Liverpool Central til Kirkdale, som uansett var på veien dit jeg skulle. Etter en frisk spasertur ned til Goodison Park tok jeg runden rundt Evertons hjemmebane. Det beste jeg har å se om den fra utsiden er at jeg likte måten de rundt hele anlegget (dvs i hvert fall den delen av anlegget man kan gå rundt og som ikke befinner seg langt innenfor høye låste gjerder med lite innsyn) har dekorert deler av fasaden med bilder og historikk fra klubbens historie. Jeg følte nå ikke veldig for turen gjennom Stanley Park til Anfield, men tenkte jeg fikk fullføre når jeg først hadde startet.
Anfield bød imidlertid ikke på mindre avsperrede område enn Everton, men jeg fikk knipset et bilde av Shankley-statuen og Hillsborough-minnesmerket bak The Kop, uten at det faktisk gjorde det helt store inntrykk. Det hadde det tydeligvis gjort på andre nordmenn, da det blant annet hang et Kristiansund-skjerf der. Jeg registrerte et vanvittig antall fraflyttede og falleferdige boliger, og i et par av gatene var det ikke et eneste hus som ikke hadde fått lemmer spikret opp foran vinduene. Det slo meg plutselig noe senere at dette vel har noe med Liverpools planer for Anfield å gjøre, og jeg mener å ha hørt at de har kjøpt opp disse nærliggende boligene for å gjøre plass til en utvidelse. Besøk her er nok uansett mer spennende på kampdager når større deler av anleggene er tilgjengelige, og jeg følte turen hadde vært nokså bortkastet. Belønningen for min utflukt var først og fremst gnagsår og vannblemmer, men jeg fikk snart vinket over en passerende taxi slik at jeg slapp å gå tilbake til Kirkdale.
Herfra hoppet jeg igjen på Ormskirk-toget som jeg etter noen få stasjoner igjen hoppet av på stasjonen Aintree. Foran meg lå på motsatt side av veien Aintree Racecourse; et av verdens mest kjente sentre for hestesport, og arrangørsted for det gjeve Grand National. Jeg snudde ryggen til veddeløpsbanen og vandret mot kveldens destinasjon. Bootle FC holder til inne på et typisk industriområde, og i luftlinje er det ikke langt fra Aintree stasjon i det hele tatt. Aberet er at man må en omvei rundt hele det usjarmerende industriområdet. Spesielt sjarmerende virket heller ikke anlegget jeg nå nærmet meg på verkende føtter. Utenfor sto programselgere som solgte kveldens program, utgitt av Liverpool County FA. Jeg byttet bort £2 mot et eksemplar og betalte deretter £5 for å slippe gjennom telleapparatene.
Før vi går videre får jeg si litt om Bootle FC. Mange vil vite at dette var navnet på en klubb som har spilt i Football League. Denne klubben ble stiftet i 1880, og var det neste tiåret faktisk Evertons store rival. Da Football Alliance i 1892 ble slått seg sammen med Football League, var Bootle en av klubbene som var med å stifte sistnevntes nye andredivisjon. Der debuterte de med 8.plass, men takket likevel for seg etter kun en sesong. Dermed står de som den første klubben til å trekke seg fra Football League, samtidig som de sammen med Middlesbrough Ironopolis er den eneste med kun en enkelt sesong i verdens eldste liga. Den opprinnelige Bootle gikk snart konkurs, og har ingen ting å gjøre med dagens klubb som ble under navnet Langton FC ble stiftet så sent som i 1953. I 1973 tok de dagens navn, og selv om det ikke er noen forbindelse med deres mer kjente forgjenger er dagens klubb flinke til å nevne koblingen – blant annet i historikken-delen på deres egen hjemmeside.
Dagens Bootle var med å stifte North West Counties League i 1982, der de var medlemmer til de forlot sin gamle Bucks Park og ble degradert på tampen 1990-årene. Eksiltilværelsen var historie da de flyttet inn på New Bucks Park i 2005, og de er nå tilbake i North West Counties League der de de siste par årene har etablert seg i toppen. Anlegget går under det usjarmerende navnet Delta Taxis Stadium, og det som møtte meg på innsiden var vel heller ikke av det yndigste fotball-England har å by på.
Jeg kom inn på den nærmeste langsiden, der klubbhuset med dets fasiliteter er å finne. Lent inntil dette står ikke bare en, men tre små tribuner av typen man finner på moderne non-league anlegg. To av disse hadde seter for å hvile akterspeilet, mens den siste var en knøttliten ståtribune. På kortsiden til høyre var det som tross alt var anleggets mest sympatiske trekk; ståplasser i rundt 2/3 av banens bredde, med 2-3 betongavsatser og tak over hodet i form av et stilas-lignende skur med stolpene målt i klubbens blå og gule farger. På bortre langside finnes ikke stort, bortsett fra noen ballbinger som nærmeste nabo bak laglederbenkene. Tilsvarende finnes det ingenting bak mål på den andre kortsiden.
Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen mens jeg bladde i programmet. Grunnen til at FA sto som utgiver var den simple grunn at dagens kamp var finalen i Liverpool Senior Cup, og Bootles motstander var AFC Liverpool. De to lagene spiller til daglig i samme divisjon – North West Counties League Premier Division, der begge hadde hatt en god start og sto med 3-0-1 på de fire første i ligaen. Dagene i forkant hadde jeg igjen lest på Bootles hjemmeside hvordan de brukte sin forgjengers historie, og de manet publikum til å møte opp og støtte klubben i å Bootle-navnet tilbake på trofeet for første gang siden 1889 (Bootle ble også den første vinner av trofeet da det først ble arrangert i 1883, samt ny suksess i 1888).
De ble raskt klart at dette ikke ville bli den beste av kampene på denne turen. Det var mye kamp på midtbanen, og få sjanser. AFC Liverpool skapte kun en sjanse i første omgang, men det var til gjengjeld alt de trengte på å ta ledelsen. Et høyt innlegg fra Paul Brown falt ned hos Ronnie Morgan på bakerste stolpe, og til tross for at han kun fikk halvveis treff var det nok til at ballen gikk via bakken og spratt over Dean Porter i Bootle-målet. Vertene hadde vært frempå med et par langskudd som ikke trøblet AFC-keeper Stephen Longrigg, og rett etter scoringen fikk de sin hittil største sjanse da Shaun Miller avsluttet i nettveggen.
Pause-pinten ble inntatt på 0-1 og jeg fikk spurt en av de mange representantene fra Liverpool County FA om hvorfor Bootle hadde hjemmekamp i denne finalen. Jeg trodde kanskje årsaken var, slik vi ser i mange andre turneringer, at det hadde blitt bestemt på forhånd. Det som viste seg å være lokalforbundets secretary kunne imidlertid opplyse om at det hadde kommet i stand kort tid i forkant, etter at det opprinnelige kampstedet hadde blitt utilgjengelig.
Andre omgang fortsatte omtrent som den første, det var tett og jevnt. Ti minutter ut i omgangen utlignet hjemmelaget bortimot ut av det blå. En corner ble kun klarert så langt som Shaun Miller som tok seg til dødlinja og slo inn. Hans innlegg ble stusset videre av Sean Coulton, før AFCs forsvarer Jack McDowell satt ballen i eget mål. Det var nå noe nervøst over lagene, og det skjedde ikke stort av betydning. Jeg begynte ane hvor dette bar, og fikk bekreftet av sidemannen at det skulle avgjøres i kveld, eventuelt med ekstraomganger og straffer. En FA-representant brøt inn og opplyste om at de eventuelt ville gå rett til straffesparkkonkurranser uten ekstraomganger. Mens vi diskuterte dette tok kampen seg inn i de siste minuttene, og det begynte faktisk skje noe. Shaun Miller ble spilt gjennom alene med keeper Longrigg, men avsluttet rett på målvakten. AFC Liverpool fosset rett i angrep på motsatt side, og ble muligens snytt for straffe da Ronnie Morgan virket ble klippet ned av en Bootle-forsvarer. Et imponerende antall røde hadde møtt frem, men deres rop på straffe falt for døve ører. Dommeren vinket i stedet spillet videre, og blåste for full tid ikke lenge etter.
Det varte og rakk før duellantene omsider ble klare for straffesparkkonkurransen, og det var hjemmelaget som tok første straffe. Etter fire straffer hver seg sto det 3-3. Tom Peterson, Shaun Miller og Paul Byrne hadde scoret for vertene, mens Mark Kilroy brant den tredje straffen. For AFC Liverpool hadde Darren Torpey, Ronnie Morgan og Steve Jones scoret, mens Paul Brown misset på lagets andre straffe. Nå skulle det avgjøres. Jamie Hay gikk frem og sendte Bootle i føringen. Nå måtte Liam Loughlin score om AFC Liverpool skulle ha noen sjanse. Hans skudd gikk utenfor keepers rekkevidde…men slo i innside av stolpen og ut. Vinneren av Liverpool Senior Cup 2013 het Bootle FC!
Kveldens tilskuertall var imponerende 445, og i motsetning til hva tilfellet ville vært i Football League ble flesteparten av disse igjen for å beskue jubelscenene og overrekkelsen ute på banen foran hovedtribunen. Omsider forsvant spillerne inn i garderoben, og jeg dukket inn i baren for å kjøpe en siste pint. Jammen hadde ikke kvinnemennesket bak baren også klart å finne frem en pin til meg. Mens jeg betalte for denne kom en av hjemmespillerne inn og rekvirerte ut en kasse øl til garderoben.
Det lystige laget flyttet seg snart ut i baren etter som spillerne ankom, men for meg var det snart på tide å returnere til sentrale Liverpool. Og etter et drøyt kvarter på toget kunne jeg litt før klokka 23 låse meg inn på hotellrommet. Jeg stakk hull på en vannblemme og hvilte de stakkars føttene mine mens jeg la meg til å sove.
English ground 124:
Bootle – AFC Liverpool 1-1 (0-1) 4-3 on pens
Liverpool Senior Cup Final
New Bucks Park, 22 August 2013
0-1 Ronnie Morgan (32)
1-1 Jack McDowell (56, og)
Att: 445
Admission: £5
Programme: £2
