Mandag 26.08.2013: Aldershot Town v Woking
Med 11.30-kampen i Ash unnagjort, slapp drosjekusken meg av i Aldershot; rett utenfor Recreation Ground. Det var en drøy time til kampstart, og det var allerede en del folk både utenfor og innenfor. Det var klart for kamp i Conference National, og Woking var på besøk til det som lovet bli et heftig lokalderby. Drosjekusken fra tidligere mente det var skuffende om det ikke kom over 4 000. Jeg hadde vært noe usikker på om det ville iverksettes billettrestriksjoner ved denne kampen, men en email til klubben før avreise fra Norge avkreftet dette.
Der hadde jeg også blitt fortalt at det ikke ville by på noe problem å ha med bagen. Jeg skulle tross alt rett til Gatwick etter kamp, så den måtte nødvendigvis med. I motsetning til hos både Halifax og til og med Doncaster skulle det imidlertid vise seg at det var svært vanskelig å finne et sted å sette den fra seg. En representant på utsiden mente jeg kanskje kunne sette den på billettkontorene på utsiden, men den gang ei.
Jeg tok derfor med meg bagen innenfor telleapparatene etter å ha betalt mine £17. På innsiden sto det en rekke program-selgere, og jeg byttet bort stive £3 mot et eksemplar. I tillegg gikk jeg også til innkjøp av lodd for både the 50/50 draw og golden goal. Heller ikke på innsiden var det noen steder muligheter for å sette fra meg bagen, så jeg valgte å innse at jeg fikk ta den med meg på tribunen. Jeg sa vel mot slutten av forrige sesong noe slikt som at Recreation Ground nok er den klart mest fristende av de Football League-stadioner jeg ikke hadde besøkt. Nå er de ikke lenger i Football League, men etter mitt besøk vil jeg uten å nøle fastslå følgende: uansett tidligere besøk eller ikke finnes det i Football League ikke lenger et herligere og mer klassisk stadion enn Recreation Ground.
Jeg var jo her en januar-dag i 2008 for å se hjemmelaget spille mot Notts County, men den gang kom jeg aldri så langt som å bevege meg innenfor portene. Mens jeg satt på puben Crimea Inn tvers over veien, kunne County-supporterne den gang skuffet fortelle at kampen grunnet frossen bane hadde blitt avlyst med under en time til avspark. Siden den gang har den eneste forandringen skjedd på den nærmeste kortsiden; den såkalte High Street End. Her var det tidligere kun en «sti» bak mål, men i år har man her satt opp en liten moderne sittetribune med plass til 250 personer. Den strekker seg bare rundt halve banens bredde, og den resterende delen blir ikke benyttet av supportere.
Da jeg skuet utover resten av anlegget fikk jeg når sant skal sies virkelig godfølelsen. Det er deilig å konstatere at det er som om tiden har stått stille i noen tiår på Aldershot Towns hjemmebane. Bortsett fra den nevnte kortsiden har her nemlig ikke skjedd stort siden forgjengerens konkurs i 1992. Men unntak av noen flere sitteseksjoner er den rett og slett ganske lik det som var tilfelle ved utbruddet av andre verdenskrig, og den ligger da også fint til delvis inne i en offentlig park.
Sett fra den nye Community Stand på High Street End skuet jeg over til høyre på South Stand. Til å være bygget i 1929 ser den saktens betraktelig nyere ut, men partiet på midten med sittetribune under tak blir ut mot sidene flankert av små ståtribuner under åpen himmel. Jeg gikk under denne, men måtte omsider snu da stå-seksjonen nærmest East Bank var sperret av og forbeholdt Woking-fansen. På motsatt langside er hovedtribunen North (Main) Stand et flott skue, og også her er det et midtparti med sitteplasser mens det ut mot kantene er klassisk ståtribune. Bak denne står et bygg som huser klubbkontorer etc, mens jeg få meter tidligere hadde passert en klubbsjappe som overraskende nok viste seg å holde stengt.
Den virkelige rosinen i pølsa er East Bank, som sammen med hovedtribunen utgjør den flotteste og mest klassiske halvdelen av anlegget. Her bak det bortre målet er East Bank hjemmefolkets bastion, og de har her til rådighet en klassisk ståtribune som kan gi en vann i munnen, komplett med bølgebrytere i klubbens røde og blå farger. Det var bakerst på denne tribunen at jeg installerte meg og slang fra meg bagen. På fiendtlig territorium ikledd en Reading-relatert trøye fikk jeg et og annet mistenksomt blikk, men den yngre garde har nok dessverre i langt større grad enn de eldre glemt den heftige rivaliseringen forgjengeren hadde med Reading.
Gjennom føniks-klubbens mange år i non-league har nok The Shots vært mer opptatt av lokale rivaler som Farnborough og Woking, og nettopp Woking var altså motstander i dag. Alderhot har jo hatt en traurig sommer etter vårens nedrykk fra Football League, og var i ferd med å nok en gang gå under. Heldigvis ble klubben reddet i tolvte time, men måtte som kjent starte sesongen med 10 minuspoeng etter å ha blitt satt under administrasjon. Det var derfor viktig for klubben å få sanket noen poeng i starten for raskest mulig å begrense forspranget til lagene foran.
Ingen lett oppgave for en nokså ny tropp, og etter en overraskende positiv start med 4 poeng på de to første kampene (sterkt uavgjort i Grimsby og 3-0 hjemme mot Dartford) kom de nå imidlertid fra to strake tap. Tap for sterke Cambridge United var ingen overraskelse, men mange hadde nok håpet at de skulle gjøre bedre enn å tape på besøk hos Salisbury City. To dager var nå gått siden kampen i Salisbury, og jeg hadde vel en følelse av at hjemmelaget burde kunne få noe ut av dagens kamp.
Mens jeg sto og beundret anlegget, ble jeg plutselig oppmerksom på en detalj bak motsatt mål. En av reklameplakatene der reklamerte nemlig for en annen fotballklubb. Jeg var klar over at Chelsea i sommer kom med sårt tiltrengte midler da man inngikk en avtale om at 25 av gigantens U19- og U21-kamper skal spilles her de neste to sesongene. Videre forstår jeg godt at Aldershot har behov for pengene. Men å reklamere for en annen klubb på denne måten? Det synes jeg uansett er en uting!
Vel, spillerne var nå i hvert fall stilt opp klare for avspark, og hjemmelaget fosset rett i angrep. Gjestenes forsvar ble tatt på senga da Southend-kjenningen Matt Paterson slapp alene gjennom og plasserte ballen bak keeper Aaron Howe. Kun 22 sekunder var spilt, og det sto allerede 1-0! East Bank eksploderte fullstendig, og holdt for øvrig kampen gjennom et imponerende lydnivå det er svært lenge siden jeg har opplevd. Det kom et par halvsjanser begge veier, men vertene virket klart friskest. Og etter fint spill doblet de ledelsen med 19 minutter på kampuret. Et innlegg til Brett Williams på bakerste stolpe, og han straffet tidligere lagkamerater (han spilte forrige sesong i Woking på utlån fra Reading) ved å sette inn 2-0. Noen minutter senere kunne Williams blitt tomålsscorer, men etter å ha dratt seg forbi tre forsvarere ble hans avslutning blokkert.
Med 26 minutter spilt trodde hjemmesupporterne de hadde gått opp i 3-0 da Jake Goodman tydeligvis fikk pirket ballen inn etter mølje foran Woking-målet. Dommeren godkjente først, men etter en lang diskusjon på over et minutt med linjemannen valgte han å annullere for det som angivelig var en offside. Wokings største sjanse kom i form av et skummelt skudd fra Gavin McCallum som keeper Glenn Morris dog hamlet greit opp med. Aldershot var best og Williams hadde både en og to ytterligere sjanser. Nærmest var det imidlertid Craig Stanley som kom med sin frekke lobb fra rundt 35 meter. Han hadde sett keeper Howe langt ute, men Howe rygget tidsnok til at han med nød og neppe klarte å fakke ballen i fast grep på streken. Det var fullt fortjent at hjemmelaget ledet 2-0 til pause.
Andre omgang startet med et Woking som hevdet seg bedre og skapte sjanser ved McCallum og Joe McNerney i forbindelse med cornere. Keeper Morris måtte deretter gi retur på et skudd fra McCallum, før hjemmelagets Martin Rowlands sendte i vei et frispark som sneiet stolperota. Aaron Wickham burde nok økt ledelsen, men vinkelen ble litt for spiss. Og med drøye kvarteret igjen fikk gjestene muligheten fra 11-meteren etter at Gavin Williams ble lagt ned idet han var i ferd med å runde keeper Morris. Den tilreisende Cards-fansen var i harnisk, og innimellom en strøm av hets og obskøne gloser lot de dommeren få vite at Morris burde vært utvist. Gavin Williams tok selv straffen, og selv om Morris gikk riktig vei rakk han ikke helt frem. 2-1, og det var duket for et spennende siste kvarter.
Aldershot skal ha kreditt for at de forsøkte å gjenopprette tomålsledelsen i stedet for å legge seg bakpå, og Brett Williams var igjen frempå med en akrobatisk avslutning. Sakte men sikkert ble imidlertid The Shots liggende lavere og lavere etter hvert som klokka passerte 80 minutter. Med fem minutter igjen ropte Woking igjen på straffe da Kevin Betsy mente seg felt av en meget god Joe Oastler. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og Woking-fansen var igjen fra seg av raseri. Fire minutter ble lagt til, og Woking presset heftig på de siste minuttene. Men omsider kunne Shots-spillerne og en imponerende East Bank juble over tre nye viktige – og alt i alt velfortjente – poeng foran 3 138 tilskuere.
Jeg gikk snart mot Aldershot stasjon, der det var satt opp busser for tog. En gruppe Woking-tilhengere på bussen mot Guildford mente tydeligvis at de hadde tapt for en elendig dommer. Jeg forlot de og hoppet av på Ash stasjon, der jeg snart kunne stige på toget til Redhill. Etter et nytt raskt togbytte ankom jeg Gatwick Airport, og med en time og et kvarter til avgang kunne jeg sjekke inn på Norwegians avgang til Gardermoen klokka 20.00. En ny flott tur var over, og etter reise med flytoget og 541-bussen fra Oslo (takk til sjåføren som så meg komme løpende idet han var på vei til å kjøre) kunne jeg låse meg inn hjemme like etter klokka ett på natta. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir altfor lenge til neste tur!
English ground # 128:
Aldershot Town v Woking 2-1 (2-0)
Conference Premier
Recreation Ground, 26 August 2013
1-0 Matt Paterson (1 – or 22 seconds)
2-0 Brett Williams (18)
2-1 Gavin Williams (pen, 74)
Att: 3 138
Admission: £17
Programme: £3
Next game: 27.12.2013: Hadleigh United v Brantham Athletic
Previous game: 26.08.2013: Ash United v Cove
