Dag 1: Onsdag 18.07.2012 Sutton United – Leyton Orient
Det begynte å krible litt, og reisefeberen økte da jeg en kveld tidligere i sommer ble sittende og studere planlagte treningskamper på et non league forum. Jeg gledet meg til sesongstart, men tålmodigheten var tynnslitt – som et barn på lille julaften. Jeg begynte derfor å falle for fristelsen til å ta en tur over før sesongstart. Jeg hadde en stund vært opptatt med et bokprosjekt som var i avslutningsfasen, og ville derfor forhøre meg med forlaget før jeg bestilte tur. Min kontakt der mente at det ikke ville være noe problem, og dermed var grønt lys. Etter en natt uten søvn, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen etter å ha blitt kjørt opp på E6 av min snille mor. Mens jeg hvilte øynene litt, var vi raskt fremme og jeg fikk sjekket inn og tatt en siste røyk. Jeg sovnet før flyet tok av og våknet idet vi landet på Heathrow, og fikk dermed litt sårt tiltrengt søvn på turen over. Etter å ha aktivert mitt togpass gikk turen inn til Paddington med Heathrow Express, og med nyinnkjøpt Oyster Card tråklet jeg meg gjennom London ved hjelp av tubens Jubilee Line og DLR. Jeg hoppet omsider av på stasjonen East India i østre Londons docklands, i den beryktede bydelen Tower Hamlets. Mitt krypinn for natten lå 100 meter fra stasjonen, og var langt fra noe Ritz.
The Steamship var en pub med rom i overetasjen, og en rimelig pris gjorde for meg utslaget da jeg uansett kun skulle sove der. Rommet ble entret via et trappesystem i bakgården, og idet jeg satt fra meg bagen inntil en kommode, datt fronten på den ene kommodeskuffen av! En dusj ble deretter vanskeliggjort da det ikke befant seg håndklær på rommet, og jeg hadde glemt å pakke det. En kjapp vask klarte jeg imidlertid å få til før jeg gikk ned og bestilte en Strongbow for høflighets skyld før jeg igjen tok DLR og Jubilee Line til London Bridge. Derfra gikk turen videre med lokaltog til West Sutton, hvor jeg gikk den korte veien til puben The Plough. Der inntok jeg et par Strongbow før jeg krysset veien og betalte meg inn på Borough Sports Ground – eller Gander Green som jeg velger kalle Sutton Uniteds stadion. £1 ble deretter byttet mot et 8 siders svart/hvitt program i anledningen dagens kamp mot Leyton Orient. Golden Goal lodd ble også kjøpt, men jeg hadde vel ingen tro på gevinst da loddet viste 2 minutter som tid for første mål.
Det var allerede en del fremmøtte med i underkant av en time til avspark, og undertegnede tok en ørliten runde for å ta noen bilder av anlegget. Det bærer fortsatt preg av å ha hatt løpebaner, men er til tross for dette slett ikke verst. Muligens det beste jeg har sett med løpebaner, om man fortsatt kan kalle det som er igjen der løpebaner. Jeg entret klubbens bar og bestilte forfriskninger i form av Strongbow, før jeg slo av en prat med noen av de fremmøtte.
Hjemmesupporterne virket å være forsiktige optimister før kommende sesong, i en Conference South der jeg personlig mistenker at konkurransen var tøffere forrige sesong. Ikke minst er sterke Woking borte, og det samme er Dartford. Jeg mistenker at disse – ikke minst Woking – er sterkere enn de som kom ned, nemlig Bath City og Hayes & Yeading United. Welling United og flere andre utfordrere er riktignok der fortsatt, men jeg har en følelse av at Sutton United kan være the team to watch denne sesongen. Imidlertid var det mange som advarte sterkt mot hardt satsende Eastleigh, som skal strø om seg med penger. Samtidig tvilte mange på om Sutton United var rustet for å kunne takle et opprykk denne sesongen, da de mangler ressurser.
En liten tur innom klubbsjappa gjorde meg noen pund fattigere, men et skjerf og en DVD rikere siden jeg ble fristet til å gå til innkjøp av sesong DVD’en fra opprykkssesongen 2010/11.
Som nevnt var det Leyton Orient som sto på motsatt banehalvdel med en blandet lag, der flere førstelagsspillere visstnok var ute med skade. Jeg tok plass bak det ene målet sammen med en samtalepartner fra baren. Og omtrent før vi i det hele tatt hadde fått installert oss, landet et langt innkast inne blant et tafatt Sutton-forsvar, og Kevin Lisbie kunne sette ballen i nettet bak hjemmekeeper Kevin Scriven. Klokken viste ifølge speaker to minutter, og jeg hadde altså vunnet på loddet mitt likevel. Vi hadde knapt rukket å summe oss da hjemmelagets Stefan Payne ble felt av Matheiu Baudry, og Payne satt selv inn straffen og utlignet til 1-1 med 5 minutter på klokken. Payne måtte imidlertid halte av banen et minutts tid senere, for å bli erstattet av den gamle kjenningen Kezie Ibe.
Det .var etter dette ganske jevspilt, med et lite overtak til Orient i ballinnehav. Men etter 22 minutter klønet hjemmelaget det til for seg igjen. Et håpløst tilbakespill ble snappet opp av Ryan Brunt, som valgte å skyte fra drøye 20 meter. 2-1 til gjestene! Men nok en gang slo Sutton umiddelbart tilbake, da Kyle Vassell stjal ballen og forserte gjennom et passivt Orient-forsvar før han plasserte ballen i mål nede i borterste hjørne. Etter en halvsjanse rett i forkant, tok gjestene igjen ledelsen etter 44 minutter. Vertenes Osa Obamwonyi sovnet og ble fratatt ballen av Dean Cox. Han hadde fri bane mot mål, og kunne dermed sørge for at lagene gikk til pause på stillingen 2-3.
Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å hente min gevinst på £20, ble det tid til en liten prat med noen Orient-supportere. De var ikke videre optimistiske med tanke på den kommende sesongen, og mente spesielt forsvaret måtte bedres betraktelig om de skulle ha mulighet for å unngå nedrykk. Og forsvarsspillet på begge sider hadde når sant skal sies vært meget svak i første omgang av dagens kamp.
Orient byttet like godt alle 11 spillerne i pausen, mens vertene nøyde seg med 4 bytter. Etter rundt 10 minutter av andre omgang trodde flere med meg at Gareth Gwillim hadde utlignet nok en gang, men hans frispark forandret noe retning i en forsvarer og havnet i nettveggen. Fra Suttons corner kontret Orient, og vertenes innbytter-keeper Tom Lovelock måtte slå et farlig skudd over. Corneren ble headet like over, og det var morsomt å se på nå. Kyle Vassell skapte litt hodebry for Orient-forsvaret. Først fintet han seg fri og avsluttet like utenfor. I neste angrep måtte forsvaret ty til ulovligheter for å stanse ham, og Gareth Gwillim kunne resolutt sette inn straffesparket og utligne til 3-3 etter 64 minutter.
Men umiddelbart ødela hjemmelaget igjen for seg selv, da en misforståelse mellom keeper Lovelock at debutant Michael Abnett medførte at Afolabi Obafemi (tunga rett i munnen nå) hadde en enkel oppgave med å gjenopprette ledelsen kun minuttet etter. Denne gangen kom det intet svar fra vertene, som etter 69 minutter i stedet måtte se Orient øke ledelsen. Jamie Stuart taklet Obafemi bakfra i feltet, og sistnevnte tok selv straffesparket. 599 tilskuere kunne se at kampens siste mulighet tilfalt Kezie Ibe, som imidlertid skjøt langt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det 3-5 og undertegnede valgte å innta ytterligere to pints i godt selskap i baren, heller enn å stresse til togstasjonen og siste forbindelse utelukkende med tog.
Da jeg etterhvert satt kursen mot hotellet, måtte jeg derfor hoppe på bussen rett utenfor. Den tok meg til Morden, som er sydlig endeholdeplass for tubens Northern Line. Med bytte til DLR på stasjonen Bank kom jeg meg omsider tilbake til East India og The Steamship. Den første kampen hadde vært underholdende, og en fin start på min tur. Det var jo selvsagt lov å håpe på at de 10 andre skulle bli like målrike, men slik skulle det ikke bli.
Ground #74:
Sutton United – Leyton Orient 3-5 (2-3)
Pre-season friendly
Gander Green Lane, 18 July 2012
0-1 Kevin Lisbie (2)
1-1 Stefan Payne (pen, 5)
1-2 Ryan Brunt (22)
2-2 Kyle Vassell (23)
2-3 Dean Cox (44)
3-3 Gareth Gwillim (pen, 64)
3-4 Afolabi Obafemi (65)
3-5 Afolabi Obafemi (pen, 69)
Att: 599
Admission: £10
Programme: £1
Dag 2: Torsdag 19.07.2012 Evesham United – Shrewsbury Town
Turen gikk med tube tilbake til Paddington, og frokost i form av sandwiches ble inntatt på toget derfra til Worcester Foregate Street samtidig som jeg fikk lest litt korrektur på mitt bokprosjekt. Jeg hadde i forkant avtalt å møte min eldste engelske kompis fra Reading, som nå har bodd noen år i Worcester. Han ville til og med være med på kveldens kamp, men var nå ikke 100% sikker på om han kunne dra fra jobb i tide. Ved ankomst Worcester gikk jeg de 10 minuttene gjennom den sjarmerende byen. Og etter innsjekking på Fownes Hotel fikk jeg tatt en etterlengtet dusj, før jeg spaserte en runde og kikket i Worcester sentrum.
Etterhvert endte jeg opp med å innta et pubmåltid på Wetherspoons puben-The Postal Order, samtidig som min kompis Robert kunne meddele at han hadde dratt fra jobb og kun skulle hjemom en tur før han satt seg på bussen. j2o ble byttet ut med Strongbow, og jeg var i ferd med å gjøre kål på den andre pinten da Robert ankom med drøye kun kvarteret igjen til 17.28-toget jeg hadde sett meg ut. Imidlertid rakk vi en kjapp pint til før vi satt oss på toget for å reise de to stasjonene til Evesham.
Ved ankomst den lille Worcestershire-byen, stakk vi innom puben The Railway Hotel mens jeg ved hjelp av mitt utprintede kart forsøkte overbevise Robert om at det var altfor langt å gå ut til Evesham Uniteds nye stadion. Da også pubverten samtykket i min observasjon, ble vi enige om å drikke opp og få tax i en taxi. Den kjørte oss langs hovedveien sørover ut av Evesham. Ved et veikryss i utkanten har de bygget sitt nye stadion som har fått det offisielle navnet The Spiers & Hartwell Jubilee Stadium, sannsynligvis omtalt som Jubilee Stadium heretter av undertegnede. Den italienske drosjekusken Gianni tok først feil avkjørsel og måtte snu, men etter en ekstra runde i rundkjøringen kunne vi hoppe ut og betale oss inn på det nye anlegget. Jeg hadde trodd at kveldens kamp skulle være den offisielle åpningen, men den viste seg å ha funnet sted noen dager tidligere mot et lag bestående av gamle Manchester United-profiler. Mitt første inntrykk av stadionet var at det var noe anonymt og kjedelig, men vertskapet er nok sjeleglad for å i det hele tatt være tilbake i hjembyen etter 6 sesonger med banedeling hos Worcester City.
Jubilee Stadium har tribuner på kun to sider, på kort- og langsiden nærmest hovedinngangen. De to andre er kun gjerdet inn, med et relativt lavt tregjerde med flatt åkerlandskap på utsiden. Ingenting galt med de to tribunene, men de ser liksom litt ferdig fabrikert ut – som om de er satt sammen på produksjonsstedet og deretter kjørt på plass der de nå står. Men også i non-league ser man jo at de nye mindre tribunene stort sett er relativt like og anonyme.
Det var ikke trykket opp noe program i den forstand, men man delte hvertfall ut gratis spillerlister med liste over vennskapskampene på et A4 ark trykket på begge sider og brettet sammen til A5. Klubbsjappe hadde de fortsatt ikke fått installert, men en person fra klubbledelsen tok min adresse og lovet å sende meg et skjerf til min samling. Han ville også legge med noen programmer fra tidligere kamper til meg sa han. Klubbhuset og baren var det ingen verdens ting å utsette på. Robert kommenterte at den var langt større enn lokalet på Readings gamle Elm Park, og det var riktignok stort nok til at Evesham med sitt vanlige tilskuersnitt ikke vil ha problemer med dårlig plass for ofte.
Riktignok får vi håpe tilskuertallet vil øke noe nå som klubben er tilbake i Evesham, og det var dette Evesham-folket håpet på også. Sportslig sett uttalte noen at de håper returen kan bidra til at de kan hevde seg på øvre halvdel og kanskje kapre en playoff-plass. Av andre favoritter i toppen av Southern League Division One South & West var det ikke overraskende flere som nevnte Merthyr Town, som de mente kunne hevde seg umiddelbart etter sitt opprykk fra Western League.
Motstander for kvelden var Shrewsbury Town, som tidligere i år endelig rykket opp til nivå tre etter å ha (etter min mening) underprestert de siste årene. Nå når de først har kommet seg opp i League One, har jeg en følelse av at de kan være en dark horse denne sesongen og muligens hevde seg på øvre halvdel(?) samtidig som det kan bli en «enten eller» sesong. Supporterne virket også å være av noe bortimot samme oppfatningen, selv om de kviet seg for å tippe noe resultat. De var derimot enige om at Sheffield United blir sesongens store favoritt.
Etter et par pints i klubbhusets bar gjorde vi oss klare for avspark, og Robert uttrykte begeistring for å kunne være på en fotballkamp der han kunne røyke mens han så på kampen. Evesham-manager Matt Clarkes manglet flere av sine nye signeringer, mens Shrewsbury-fansen på sin side var mest spent på å se et par nykommere. Ifølge en senere kommentar fra Shrews-manager Graham Turner var gjestene fra Shropshire også først og fremst interrest i å fa en trening på ballbesittelse. Og det fikk de raskt på Jubilee Stadium, der gjestene dominerte uten at nivåforskjellen tilsa så mye som fem nivåer. Gjestenes Marvin Morgan fikk hele tre sjanser i løpet av en fem-minutters periode i første omgang. Den største av disse kom i form av et innlegg han upresset headet over fra god posisjon. På andre siden av banen gjorde Henry Eze det samme med et innlegg til bakre stolpe, og dermed ble pause-pinten inntatt på stillingen 0-0.
Shrewsbury gjorde fem bytter før andre omgang, som fortsatte som den første – med Shrews i førersetet. Eveshams keeper Nick Thomas leverte en flott parade på Jon Taylors dobbeltsjanse, men kunne intet gjøre da den gode Joe Jacobson fyrte løs fra rundt 25 meter. Dessverre for gjestene traff han tverrliggeren. Vertens beste sjanse falt til Simeon Tulloch, som snappet opp et mislykket tilbakespill. Men hans lobb over keeperen gikk også utenfor stolpen. Helt på slutten hadde Tom Bradshaw mulighet til å sikre seier for gjestene, men keeper Thomas fikk kastet seg i beina på Bradshaw og snappet ballen. Dermed endte det 0-0 foran 265 fremmøtte.
For vår del gikk snart turen tilbake med forhåndsbestilt taxi for å rekke 22.16 toget fra Evesham stasjon. Vi kunne spart oss å stresse, for ved ankomst viste det seg at toget var 10-15 minutter forsinket. Og mens vi satt der og ventet, hvem andre stakk hodet inn på perrongen enn vår italienske venn Gianni, som skulle plukke opp en passasjer som tydeligvis var på det forsinkede toget. Snart var vi imidlertid tilbake i Worcester etter en 20 minutters togtur tilbake til Worcester Shrub Hill. Herfra gikk vi til The Postal Order hvor vi tok en siste pint før Robert satt kursen hjemover. Jeg som ikke skulle på jobb dagen etter unnet meg derimot enda en siste Strongbow før jeg returnerte til hotellet.
Ground #75:
Evesham United – Shrewsbury Town 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Spiers and Hartwell Jubilee Stadium, 19 July 2012
Att: 265
Admission: £9
Programme: None
Dag 3: Fredag 20.07.2012: Grimsby Town – Hull City
Etter en dusj og tilhørerende morgenstell satt jeg sporenstreks av gårde mot Worcester Foregate Street, hvor jeg hadde sett meg ut 10.24 toget. Snaue 50 minutter senere kunne jeg røyke og bytte tog på Birmingham New Street og på alvor rette snuta nordover. En liten stund etter halv ett kunne jeg ta en ny lengre røykepause i Sheffield før jeg dro østover med Cleethorpes-toget. Og litt etter halv tre kunne jeg omsider hoppe av på Grimsby Town stasjon og spasere de par hundre meterne for å sjekke inn på St James Hotel. Det ville nesten være uhøflig å ikke smake på stedets fish n chips når man er i en by som Grimsby, og jeg oppsøkte derfor et anbefalt sted som serverte en stor og utsøkt posjon av retten i takeaway-variant. Denne ble fortært ved vannet omringet av en flokk glupske måker som sendte lange blikk mot fisken min. Jeg lot de irriterende skapningene slåss om den siste biten av den enorme porsjonen, og la på vei mot Cleethorpes og Blundell Park ved hjelp av apostlenes hester og utprintet kart. Veien gikk gjennom et boligområde som neppe er øyas mest fasjonable strøk, der det i visse gater virket som om hvert tredje eller fjerde av de typisk engelske rekkehusene var kondemnert, hadde knust vinduene og/eller spikret igjen dører og vinduer. Omsider kunne jeg entre The Imperial Hotel, som er puben til Grimsby Towns harde kjerne av supportere.
Det er alltid litt spesielt å entre en pub der de lokale plutselig blir helt stille og vurderer ens person når man kommer inn, men jeg fikk hvertfall byttet bort rimelige £2.10 mot en pint Strongbow og slått meg ned ved et bord. Og med nesten tre timer til avspark fikk jeg gjort unna ytterligere en liten halvtime med korrekturlesning før puben begynte å fylles opp. Under en av mange røykepauser etter x antall pints med Strongbow fikk jeg slått av en liten prat med en av Grimsbys eldre casuals, som i likhet med de fleste andre rundt oss var overbevist om at Grimsby denne sesongen vil kjempe i toppen. Alt annet enn minst en playoff-plass vil være en skuffelse mente han, og det kan jeg for så vidt skjønne. Det er nok opprykk som gjelder der oppe i nordre Lincolnshire.
Kveldens treningskamp var mot Hull City, erkerivalen fra andre siden av elven Humbers brede munning. De to har vel nå ikke møtt hverandre i ligasammenheng siden 80-tallet hvis jeg ikke husker helt feil, men det er sterke følelser i sving fortsatt. En buss med Hull supportere kjørte forbi til kraftige gestikulasjoner og ukvemsord begge veier.
En halvtimes tid før avspark gikk jeg den korte veien ned til klubbsjappa og deretter billettkontoret ved siden av. £12 fattigere entret jeg inngangen til Pontoon Stand bak det ene målet, mens jeg på veien skilte lag med nok ett pund for et felles-program i farger for både Hull-kampen og Doncaster-kampen tre dager tidligere. Etter å ha tatt noen bilder av anlegget tok jeg plass på tribunen idet spillerne gjorde seg klare for avspark.
Et relativt sterkt Hull-lag med noen skadefravær hadde fra starten et spillemessig overtak, med Norges-kjenningen Robert Koren i en dyp midtbanerolle. Det var dog vertenes nykommer Andy Cook som fikk den første sjansen, men hans volley gikk rett på keeper Eldin Jakupovic. Koren var sentral i gjestenes lag der han som ballfordeler viste frem en fin pasningsfot. Han holdt selv på å gi tigrene ledelsen allerede etter tre minutter, men hans langskudd strøk like utenfor. Tilbake i hovmesterrollen serverte han noe senere en glimrende pasning til spissen Jay Simpson, som imidlertid kun traff nettveggen med sin avslutning. Utover i omgangen virket det som om kampen var i ferd med å snu, og det var Grimsby som tok over. Cook var igjen frempå da han raget høyest og tvang frem en god redning fra Jakupovic med en hard heading ned i bakken. Og Hull hadde i denne perioden nok å henge fingrene i, men det virket som om det var den siste avgjørende pasningen som manglet. Istedet jevnet det seg igjen ut mens det nærmet seg pause. Og rett før hvilen var det gjestene som hadde omgangens beste sjanse da Koren igjen fyrte løs fra drøye 20 meter. Town-keeper Greg Fleming hadde ingen mulighet, men tverrliggeren sto i veien, og dermed gikk lagene til hvilen med 0-0 foran 2.280 tilskuere.
Heldigvis fant jeg selv på et stadion som Blundell Park et område det var lov å røyke – bak kiosken i hjørnet mellom Pontoon Stand og Findus Stand. Deretter ble innkjøpt pai og Bovril. Skjønt da sistnevnte hadde kjølnet såpass at den kunne drikkes uten skoldingsfare, var man allerede godt uti andre omgang.
Da hadde allerede Joe Colbeck brent en stor sjanse for hjemmelaget. Den gamle Reading-kjenningen Louie Soares – som hadde kommet inn i pausen – kom seg fri på kanten, gikk innover og la tilbake til Colbeck som sleivsparket over via en forsvarer. På den på følgende corneren var The Mariners enda nærmere, mens Ian Millers heading ble stoppet på streken av Tom Cairney. Så, etter rundt ti minutter spilt av omgangen, fulgte en god Hull periode. Først fikk ikke Grimsby klarert en corner skikkelig, og Aaron McLeans skudd ble såvidt blokkert av Shaun Pearson. McLean spilte deretter fri sin partner Jay Simpson, mens hans lobb over keeper Fleming var ikke hardere enn at Ian Miller rakk tilbake for å klarere. Etter drøye timen klarte Koren å vende opp inne i boksen, men skuddet hans gikk over. Et nytt bekjentskap var spissen Nick Proschwitz, som fikk sine første minutter som innbytter for Hull etter sin £2,6 millioners overgang, uten å markere seg spesielt. Like før slutt ble gjestenes Mark Cullen spilt fri alene med keeper, og plasserte ballen i mål. Men linjemannen hevet flagget for offside, og på overtid kunne Grimsby avgjort da det var full klynge og flipperspill inne i Hull-feltet. Men også her endte det altså 0-0 mellom de to erkerivalene. Kampen ble hovedsakelig preget av solid defensivt spill, og dette tror jeg vil kunne bli Grimsbys styrke denne sesongen. Om de i tillegg kan få litt fart på spillet fremover, kan det bli riktig så bra.
Jeg befant meg snart tilbake på Imperial Hotel med Strongbow i hånden. Det var der aktivitet blant hjemmelagets casuals, ikke minst da deres motparter fra Hull kom til syne på andre siden av et gjerde ute på parkeringsplassen utenfor. Politiet hadde sitt fulle hyre med å holde Grimsby-folket inne på pubens område, mens flere klarte komme seg ut og forbi. Hull-supporterne ble marsjert bort, samtidig som flere av Grimsbys gutter var aktive på telefonen og snart tydeligvis var på mot mot et annet sted. For min egen del drakk jeg opp min Strongbow før jeg spaserte mot hotellet. Jeg skulle tross alt opp veldig tidlig dagen etter.
Ground #76:
Grimsby Town – Hull City 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Blundell Park, 20 July 2012
Att: 2,280
Admission: £12
Program: £1