Dag 7: Torsdag 02.01.2014: Coleshill Town – Boldmere St. Michaels
For eneste gang på turen hadde jeg base samme sted to dager på rad, og det var derfor ikke behov for å forflytte meg fra Birmingham denne formiddagen. Jeg unnet meg litt ekstra søvn før jeg gikk ut for å innta en sen frokost på en pub. Det våte været gjorde meg bekymret for nok en avlysning, og Alvechurch hadde allerede kvelden før signalisert lite lystige utsikter før dagens baneinspeksjon. Jeg hadde jo også tidligere erfaring med avlysning i Alvechurch, der jeg hadde blitt møtt av et mørklagt Lye Meadow en kveld sent i desember 2011.
Det ble tidlig klart at dagen kunne komme til å by på store utfordringer med å finne en kamp, og jeg slo meg derfor ned på en internettcafe. Dette skulle de kommende par timene være åsted for min stadig økende frustrasjon der kamp etter kamp ble avlyst. Midland Football Alliance var eneste liga i pyramiden med kamper denne dagen, med de ti kampene ble stadig redusert. Alvechurch ble avlyst, og det samme var tilfellet med backup-kampene hos Stourport Swifts og Gornal Athletic. I rask rekkefølge fulgte Heath Hayes, Highgate United, Kirby Muxloe, Westfields og til slutt Continental Star. Jeg sto igjen med Coleshill Town og Heather St. Johns, men det var ikke særlig lystige spådommer som kom fra Coleshill i forkant av baneinspeksjonen. Heather St. Johns på sin side hadde tidlig gitt grønt lys, men ligger så grisgrendt til i Leicestershire at retur til Birmingham etter kamp var umulig. Jeg var i ferd med å gi opp, og i meget dårlig humør gikk jeg tilbake til hotellet. Hadde jeg vært i en tegneserie hadde jeg hatt en mørk sky over hodet – skjønt, himmelen i seg selv var et eneste stort skylag med regn som fortsatte å velte ned.
Resignert lå jeg på senga og furtet da jeg til min store glede (og overraskelse) fant ut at baneinspeksjonen i Coleshill klokka 16 hadde gitt foreløpig klarsignal for kamp. Jeg kastet meg på toget til Birmingham International og fant frem til bussterminalens holdsplass for buss nummer 777. Jeg betalte £2,50 for en billett til Coleshill og fulgte med på kartet på mobilen mens vi tok oss inn i Warwickshire. Sjåføren foreslo at jeg ble med en holdeplass lenger enn der reiseplanleggeren hadde anbefalt at jeg gikk av, og jeg stolte såpass på hans lokalkunnskap at jeg lot ham slippe meg av utenfor puben George & Dragon – et klokt valg skulle det vise seg. Jeg valgte ta en pitstop med en pint i cider på den koselige puben, der noen få eldre stamkunder satt i samtale mens de halvveis fulgte med på spørreprogrammet Pointless. De undret seg stort over at jeg skulle se Coleshill Town, og stilte seg tvilende til om det i det hele tatt var kamp, men bekreftet ruten jeg hadde sett meg ut – rett ned Packington Lane. Regnet hadde i hvert fall tatt en liten pause, og etter en 10 minutters spasertur langs en relativt mørklagt landevei ankom jeg innkjørselen til Coleshill Town hjemmebane.
Innkjørselen til Pack Meadow kommer opp bak mål på den nærmeste kortsiden. Den ender utenfor klubbhuset, som befinner seg i hjørnet mellom denne kortsiden og bortre langside. Midt på denne langsiden står en ganske snerten ståtribune som er anleggets største. Det eneste som finnes av andre tribuner er en liten og mer moderne sittetribune med plass til rundt 70 personer, som for noen år siden ble installert for å oppfylle stadionkravene for Midland Alliance. Denne står på motsatt langside, mellom de to klassiske laglederbenkene i mur. På bortre kortsiden finnes ikke stort, bortsett fra en enorm hekk. Pack Meadow har vært Coleshill Towns hjemmebane siden 1974, og er vel som man ofte kan forvente på dette nivået. Matta bør tydelig preg av det våte været, og det var svært gjørmete på sidelinjene, men det var ikke verre enn at jeg uten større bekymringer ville klarert for kamp. Men nå er jo jeg av den gamle skolen. Jeg fikk til slutt levert fra meg mine £5 for inngang, og sikret meg et kampprogram pålydende £1,50 før jeg inntok klubbhusets bar. Der satt jeg meg ned med en pint mens jeg bladde i programmet.
Coleshill Town har spilt i denne ligaen siden de for første gang rykket opp på dette nivå i 2008. Den gang innhentet de et forsprang på 22 poeng og vant Midland Combination-tittelen på målforskjell foran Highgate United på sesongens siste dag. Ellers er klubben for noen kanskje best kjent for at det var herfra Aston Villa i 1978 hentet klassespissen Gary Shaw som 16-åring, i en tid der storklubbene fortsatt hentet spillere fra andre lokale klubber snarere enn fra andre land og verdensdeler. Shaw var med på Villa-laget som på begynnelsen av 1980-årene vant både ligatittelen og den gjeveste europacupen. Dagens kamp i Midland Allliance var møte mellom nummer fire og fem på tabellen, med gjestende Boldmere St. Michaels på plassen foran vertene. Da skulle man jo tro at hjemmelaget ville kunne ha en sjanse til å forbedre sin beste ligaplassering noensinne – 8. plassen i 2009/10-sesongen. En Coleshill-representant mente også at dette kunne være et mål for sesongen. Hva tittelkampen gjelder, syntes oppfatningen å være at det skal godt gjøres å slå Tividale, som på dette tidspunkt lå fire poeng bak ledende Highgate United med hele seks kamper tilgode. Det var litt uenighet om hvorvidt toer Quorn kunne utgjøre en reell trussel, mens noen hevdet at Highgate United i hvert fall hadde ressurser til å kunne kjempe i toppen. Deres lønnsutbetaling på £180 i uka til en av spillerne ble ansett som voldsomt, og det setter litt i perspektiv forholdene mellom en liga som Northern League og flere av de andre «mindre» step 5-ligaene.
Kampen svingte tidlig frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og borte-keeper James Beeson måtte allerede i kampens første minutt storme ut for å med nød og neppe avverge et skummelt gjennomspill. Ryan Edmunds fikk gjestenes første sjanse da han trakk seg fri og stormet mot mål, men med hjemmekeeper Paul Hathaway i full fart ut ble han presset til å avslutte tidlig før han ble meid ned av Hathaway. Avslutningen gikk over, og dommeren mente tydeligvis at siden avslutningen allerede hadde gått kunne han ikke blåse for straffe til The Mikes. Det måtte en god redning til fra Beeson for å hindre scoring da Chris Gummery vendte opp og skjøt. Simeon Maye skapte en del hodebryu for Coleshill, og både forsvar og keeper Hathaway måtte flere anledninger i aksjon for å stoppe ham. Det var en jevn kamp, men etter en drøy halvtime var Coleshill i angrep og et innlegg ble klarert ut til en god Dean Rathbone. Han fikk fulltreff fra rett utenfor 16-meteren og Mikes-keeper Beeson måtte konstatere at ballen gikk inn via tverrliggeren. Kampen fortsatte med en rekke halvsjanser begge veier, og mens Danny Douglas kunne doblet ledelsen med en heading, kom gjestenes Kirk Smith nære på med et skudd som gikk like utenfor via en forsvarer. Helt på tampen av omgangen ble Coleshill muligens snytt for straffe da Danny Tymon ble felt, men dommeren vinket spillet videre og blåste kort etter for pause.
Mens jeg ble betjent i baren ble jeg gjenkjent av en person jeg hadde møtt da jeg så Bilston – Boldmere St. Michaels i treningskamp i juli. Jeg dro snart kjensel på ham og husket ham som en far som fulgte sin sønns kamper for The Mikes. Den som hadde hatt en slik far.. Han fortalte at han bodde rett i nærheten og at Coleshill Town faktisk var den nærmeste klubben for ham. Der i klubbhuset la jeg også plutselig merke til at det blant de 86 betalende også var en liten gjeng med det som tydeligvis var tyskere, og en av disse inviterte meg til å ta plass ved deres bord. De viste seg være en gjeng groundhoppere, og en av de ivrigste – identisk med personen bak nicket Jens på Kempster-forumet – fortalte at han nå hadde besøkt rundt 500 stadioner i England. Han spurte og gravde om forskjellige stadioner også i Norge, der han også hadde besøkt et imponerende antall anlegg. Han hadde blant annet med dama si, og bekreftet at han ganske riktig var en av de som også hadde vært til stede på Hadleigh United ? Brantham Athletic en snau uke tidligere. Han fortalte at han i likhet med meg nå foretrekker non-league, i motsetning til mange av de andre tyskerne som hadde vært der i Hadleigh.
Andre omgang startet roligere, og Boldmere hadde mye ball uten å skape stort. Hjemmelaget hadde god kontroll på gjestene, og skuddmuligheter for Ross Clarke og William Calkeld ble blokkert. Danny Tymon startet en Coleshill-kontring som endte med at Matt Brown traff tverrliggeren fra drøye 16 meter. Gjestenes beste mulighet kom da Ricky Baker med et kvarter igjen ble spilt gjennom, men en litt dårlig touch gjorde at keeper Hathaway rakk å stupe frem og gripe ballen rett foran føttene på Baker. Boldmere presset på i denne perioden, men etter 82 minutter følte nok de fleste at det var game over da hjemmelaget etter flott pasningsspill doblet ledelsen med et skudd fra Danny Tymon. Og med kun et par minutter igjen måtte Beeson gi retur på en heading fra Matt Brown, og Ryan Nash kunne sette inn 3-0. Et noe flatterende resultat, men alt i alt en ikke ufortjent fortjent seier, da Coleshill var langt skarpere fremover.
Tilbake i klubbhuset sørget Boldmere-faren for å introdusere meg for en rekke personer i de to klubbenes apparat, og hjemme-formannen beklaget at de i øyeblikket hadde noen pins, men lovet å sende meg en gratis når ordren ble levert. Snart kom også spillerne ut, og Boldmere-sønnen uttrykte skuffelse over å ha vært ubenyttet innbytter. Jeg ble invitert til å forsyne meg av maten som ble satt frem, og da jeg ikke hadde spist siden frokost lot jeg meg ikke be to ganger. Det var flere personer til stede i Birmingham City-effekter, og en av disse viste interesse for min hobby. Imidlertid forsto jeg snart at vi ikke var helt på bølgelengde da han trakk frem Coventry Citys nå fraflyttede Ricoh Arena som eksempel på et flott stadion. Blant hjemmefolket penset samtalen stadig inn på FA Vase, der de 18. januar skal nordøstover for å møte selveste Dunston UTS i denne turneringens fjerde ordinære runde. De gledet seg stort til dette, og hadde planlagt en heftig langhelg i Newcastle med buss opp på fredag og retur på søndag. De innså imidlertid at sjansene for avansement var minimale og at de på ingen måte kan konkurrere med klubbene i Northern League, til tross for at de er på samme nivå i pyramiden. Jeg ble invitert til å bli med til Newcastle, men måtte høflig avslå da jeg på dette tidspunkt ville være tilbake i Norge.
Direktebussene tilbake til Birmingham International hadde sluttet å gå, så i stedet for å surre med bussbytter tenkte jeg ta en taxi til Birmingham International eller Coleshill Parkway, for der å hoppe på toget inn til sentrale Birmingham. Som sagt så gjort, og i 22.45-tiden takket jeg for meg og steg inn i drosjebilen som var tilkalt. Rundt £6-7 fattigere kunne jeg snart takke for skyss og sette meg på toget til Englands nest største by, og snart lå jeg igjen under dyna og håpet at morgendagen endelig ville by på en dag uten avlysninger. Det var da i hvert fall lov å håpe..
English ground # 134:
Coleshill Town – Boldmere St Michaels 3-0 (1-0)
Midland Football Alliance
Pack Meadow, 2 January 2014
1-0 Dean Rathbone (33)
2-0 Danny Tymon (82)
3-0 Ryan Nash (88)
Att: 86
Admission: £5
Programme: £1
Dag 8: Fredag 03.01.2014: Bishop Auckland – Newcastle Benfield (AVLYST)
Frokost var ikke inkludert i de £58 jeg betalte for to nettene på Britannia Hotel i Birmingham, men like før klokka 10 gikk jeg de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon med frokost i form av smørbrød of juice fra Tesco i posen. Vi skrur tiden tre timer frem, og undertegnede befinner seg på vei fra Darlington stasjon til Tunwell Row inne i Darlington sentrum. Har rakk jeg akkurat å hoppe på buss X1 klokka 13.30 og betale nokså stive £4 for en billett.Etter en snau halvtime hoppet jeg av ved Tindale Crescent i utkanten av Bishop Auckland, rett utenfor Premier Inn, der jeg hadde booket dobbeltrom for £29.
Kun et par hundre meter unna la Bishop Aucklands nye stadion, Heritage Park. Her har de spilt siden 2010, da de flyttet hjem etter noen år i eksiltilværelse under byggingen. Før den tid spilte de på en av fotball-Englands eldste stadioner, Kingsway – et flott gammelt stadion som de delte med den lokale cricketklubben. Jeg skulle gitt mye for heller å se kveldens kamp der, men jeg var fornøyd med å i det hele tatt få se en kamp denne dagen…og utsiktene var vel egentlig gode. Riktignok hadde de to seneste kampene blitt avlyst grunnet frossen bane, men jeg hadde ikke fått med meg noen slike bekymringer, og været i nordøst var fint.
Planen var å møte Joachim, som i likhet med meg selv er reisende innen non-league, og hadde startet sin tur denne dagen. Jeg var i kontakt med ham og hørte at turen i leiebil opp fra Stansted hadde gått bra. Vi avtalte å møtes en stund før kampstart, men jeg hadde ikke før fått med meg en tidligere oppdatering om at man ville holde baneinspeksjon kl 14.00, før Joachim sendte melding om at kampen var avlyst! En dårlig start på turen hans. Og for min del betød det turens femte avlysning, og den fjerde på rad. I motsetning til de andre dagens var det denne dagen heller ingen mulighet for å finne noen alternativ i regionen.
Frustrert spratt jeg opp av senga og bestemte meg for å selv ta en kikk borte ved Heritage Park. Langs den usjarmerende handelsparken spaserte jeg på siden av hovedveien som ennå ikke hadde fått fortau eller gangvei engang, og det var temmelig gjørmete. Vel fremme konstaterte jeg at stadionet ser moderne og funksjonelt ut, men ikke voldsomt sjarmerende. Skiltet som fortalte om «match off!» bekreftet også den nedslående nyheten. Jeg tok et par bilder og kikket inn gjennom gitteret i en port, men det var ikke antydning til liv ved anlegget. Imidlertid synes jeg fra min posisjon – vel og merke rundt 20 meter unna – ikke at matta så så altfor gal ut, og på ingen måte verre enn det som var tilfelle både i Coleshill og Matlock de to siste dagene. Men jeg fikk som sagt ikke en kikk på nært hold. Nå har det derimot blitt spekulert i om Darlington 1883 – som banedeler her inntil videre – betaler så godt at Bishop Auckland velger å gi «avkall» på sine egne kamper og gi Darlo førsteretten om banen ikke er spesielt bra. Jeg mistenker dermed at man avlyste for å spare banedekket for Darlingtons hjemmekamp dagen etter – som ble klarert for spill. I så tilfelle er det direkte ufint.
Vi avtalte likevel å møtes, og møtestedet ble puben March Hare på den nevnte handelsparken – skjønt det minnet kanskje mer om en blanding av veikro og restaurant. Her satt jeg uansett og slokket mine sorger i Strongbow mens jeg klok av skade nå allerede begynte saumfare Non-League Papers terminlister og sjekke alternativer for morgendagen. Jeg var i ferd med å tømme mitt andre glass da Joachim kom kjørende i en liten Fiat. Han var selvsagt også irritert over avlysningen, men vi klarte da i hvert fall kose oss på dette stedet i anslagsvis to timers tid. Samtalen gikk naturlig nok rundt turplaner og non-league fotball, mens vi inntok både mat og drikke. Før vi brøt opp ville også han ta en nærmere kikk på Heritage Park, så vi gikk igjen den korte turen dit bort så han fikk knipset noen blinkskudd. Nå var det imidlertid blitt såpass mørket at vi ikke lenger så stort gjennom porten, så vi trakk oss tilbake hver til vårt. Det føltes som en bortkastet dag der jeg ble liggende i senga og se på TV. Og sannelig begynte jeg ikke å få antydninger til sår hals også. Herfra kunne det vel kun bli bedre…eller??
Dag 9: Lørdag 04.01.2014: York City – Dagenham & Redbridge
Etter ny avlysning dagen før, sto jeg tidlig opp for å kunne sjekke ut dagens muligheter. Planen var i utgangspunktet å ta seg den lange veien ned til Saffron Walden – ikke langt fra Stansted – for å se Saffron Walden Town spiller hjemmekamp mot Fakenham Town i Eastern Counties League Division One. Men allerede da jeg våknet var jeg klar over at det ble nok en dag med avlysning – den femte på rad, og sjette på åtte dager. Med en bindende hotellreservasjon i Cambridge måtte jeg nå finne et alternativ i Cambridge-området eller på vei dit ned. Mens de fleste alternativene i non-league ble avlyst en etter en eller virket usikre i form av at baneinspeksjoner ble annonsert, ble min liste over aktuelle kamper stadig kortere. Jeg sto til slutt igjen med York City, Harrogate Town og Basford United. Sistnevnte holder til i utkanten av Nottingham, mens Harrogate har vært en klubb jeg en stund har ønsket meg til. Men den enkleste reiseveien ville jeg få med visitt i York, der jeg uansett måtte bytte tog. Da det også ville bety en mulighet til å få besøke Bootham Crescent – en av de stadig færre klassiske anleggene i Football League – før klubben sannsynligvis flytter, begynte jeg helle litt mot dette alternativet.
Jeg hadde vel mer eller mindre bestemt meg for dette da jeg valgte å utsette avreisen fra Bishop Auckland og unne meg en frokost ved Premier Inn hotellet. Da en mektig full english breakfast var inntatt gikk jeg over veien og tok bussen tilbake til Darlington, hvor jeg hoppet på første tog ned til York. Jeg hadde vært i kontakt med John McClure – York-supporter og en kjent skikkelse på diverse grupper og forum, men han hadde andre forpliktelser denne dagen og kunne derfor ikke møtes. På puben York Tap inne på York stasjon satt jeg meg med en pint og gjorde noen siste vurderinger av dagens alternativer, og bestemte meg snart for å gå for Bootham Crescent-alternativet.
Jeg praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av puben Burton Stone Inn, få minutters gange fra Bootham Crescent. Med rundt tre timer til avspark var det ikke mye liv her; kun 3-4 stamkunder som ikke virket som de hadde tenkt seg på kamp. Mens jeg samtalte løst med disse fant jeg plutselig ut at en av mine telefoner var borte. Jeg har en egen mobil med engelsk SIM til bruk på mine turer, og jeg skjønte at denne måtte ha sklidd ut av lomma i taxien. Jeg fikk ringt den opp, og heldigvis svarte en person i andre enden at han var taxisjåfør. Jeg forklarte raskt hvem jeg var, og han lovet å levere den på kontoret deres utenfor jernbanestasjonen, slik at jeg kunne plukke den opp etter kamp. Puh!
Etter en pint på Burton Stone Inn tok jeg med meg pikkpakket og gikk den korte veien til Bootham Crescent, hvis eksteriør raskt falt ganske godt i smak. Jeg fikk knipset noen blinkskudd og oppsøkte stakk hodet innom klubbsjappa. Der fikk jeg dessuten som forventet vite at jeg ikke trengte billett, men bare kunne betale i telleapparatene. Supporterklubbens bar som nå lyder navnet Pitchside Bar var med rundt to timer til avspark tydeligvis ikke åpnet ennå, for da jeg gikk inn kom en vakt løpende etter. Mannen bak baren kunne imidlertid berolige med at det gikk greit da han var i ferd med å åpne, og etter å ha dratt litt på det sa han seg villig til å sette bagen min på bakrommet etter at jeg hadde forklart situasjonen.
Under en røykepause så jeg at programselgerne hadde tatt til gatene rundt anlegget, og jeg byttet bort £3 mot et eksemplar. Jeg ble sittende på Pitchside Bar og bla litt i dette mens både lokale og tilreisende supportere etter hvert begynte strømme på. På TV-skjermene viste de høydepunkter fra York Citys kamper så langt denne sesongen, og en hjemmesupporter som slo seg ned ved siden av meg kunne fortelle et og annet fra de forskjellige kamper vi så bilder fra. Han håpet klubben etter hvert kunne ta farvel med nedrykksstriden og muligens forbedre 17. plassen fra League Two forrige sesong – en sesong som de fleste vil vite var deres første tilbake i Fotball League etter åtte sesonger i Conference.
Mens jeg gikk for å bestille påfyll av fludium kom jeg også i prat med en bortesupporter som mente seg ganske fornøyd med sesongen så langt. Jeg innrømmet å være blant de som hadde tippet Dagenham & Redbridge i den absolutte nedrykksstriden, og han hevdet at det hadde vært et svært vanlig tips før sesongen. Sammen med Accrington Stanley var vel Daggers kanskje den klubben jeg trodde ville kunne få størst problemer, og han mente at nettopp det var noe han hadde hørt av veldig mange. Han begrunnet det med at de to ifølge ham hadde ligaens to minste budsjett, uten at det for min del hadde vært noen automatikk i at det var hovedgrunnen. Han innrømmet at sesongen på League One viste klart og tydelig at det var et steg for høyt for klubben, og så ikke på opprykk tilbake dit som noe tema den nærmeste tiden.
Klokka nærmet seg raskt halv tre, og jeg betalte meg derfor inn på hjemmetribunen David Longhurst Stand bak det ene målet, £17 fattigere. Dette er en ståtribune under tak, og den tar seg godt ut med sine rødmalte bølgebrytere. Denne tribunen gikk tradisjonelt under navnet Shipton Street End, men ble døpt om til minne om en York-spiller som døde under en kamp mot Lincoln City i 1990. På motsatt kortside var de tilreisende prisgitt værgudene, der de sto under åpen himmel på Grosvenor Road Ends ståtribune, men de hadde heldigvis ikke tatt med seg drittværet sørfra. Til venstre fra der jeg nå sto hadde jeg Main Stand på min venstre side, en klassisk sittetribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og som huser garderober, kontorer og den slags. Ved siden av denne, mot David Longhurst Stand, ligger bygget som rommer Pitchside Bar. Popular Side på motsatt langside er også all seater, og på taket av denne står en såkalt TV-gantry.
Jeg likte Bootham Crescent, og jeg skjønner de som motsetter seg den planlagte flyttingen. I 2013 fikk klubben byggetillatelse for nytt stadion i et området kalt Monks Cross, som skal ligge godt over en halv mil fra York sentrum. Både på toalettene og andre steder rundt på anlegget kunne jeg se klistremerker og skriverier med tusj som tydet på at ikke alle var like fornøyde med hverken disse planene eller «utviklingen» i den moderne toppfotballen generelt. For egen regning må jeg si det er trist å se klubb etter klubb besgle skjebnene til sine gamle klassiske sentrumsnære anlegg for å bygge nye plastarenaer totalt blottet for egenart og sjarm – og gjerne da kilometervis fra folkeskikken.
Vel, kampen ble sparket i gang med et Daggers-lag som gikk rett i strupen på York. Londonernes kaptein Abu Ogogo hadde tidlig to store sjanser, men avslutningene gikk henholdsvis utenfor og over. Ogogo sløste i det hele tatt heftig med sjansene i en første omgang der gjestene var det beste laget. Etter å ha ridd av den innledende stormen kom vertene mer med i kampen, og Michael Coulson var frempå ved to anledninger. Først med et skudd utenfor, og deretter et skudd som testet Daggers-keeper Chris Lewington.
Gjestene kunne tatt ledelsen da York-keeper Michael Ingham bokset en corner mot eget mål. Han ble imidlertid reddet av at lagkamerat Lanre Oyebanjo sto på streken og fikk klarert. Femi Ilesanmi var et uromoment offensivt, og skapte en del problemer for York. Det var han som etter et raid la tilbake til Medy Elito, men hans avslutning gikk via en forsvarer og utenfor. Det nærmet seg pause da et innlegg fra Zavon Hines fant den umarkerte Ogogo, som fra god posisjon igjen headet utenfor. York var nok fornøyd med 0-0 til pause, mens et Daggers som burde ledet kunne takke seg selv for sjansesløseri.
I motsetning til hos Carlisle noen dager tidligere er Bootham Crescent et av anleggene der man ikke er villige til å slippe ut folk for å røyke i pausen. Dette førte til smugrøyking bakerst i hjørnet på David Longhurst Stand, og siden det allerede sto 5-6 stykker og smugrøyket der tok jeg meg en kjapp blås selv også. Der og da savnet jeg non-league, der man på majoriteten av anleggene slipper slikt. Det var på tide å få litt fast føde, og en baconburger ble bestilt sammen med en Bovril som ble satt til avkjøling.
Det er vel ikke engang nødvendig å si at Bovrilen ennå ikke var i nærheten av å nærme seg drikkbar temperatur da andre omgang startet. Men etter at de visstnok hadde fått en real skyllebøtte av manager Nigel Worthington, var det et helt annet York-lag som nå kom på banen. Delvis var det også Dagenham & Redbridge som slapp de inn i kampen med personlige feil, og etter et par halvsjanser til hjemmelaget, serverte keeper Lewington ballen til Michael Coulson med et dårlig utspark. Coulson fant Ryan Bowman, som igjen fant nettmaskene med en velplassert avslutning under Lewington. The Minstermen var i ledelsen seks minutter ut i omgangen, og på David Longhurst Stand eksploderte det fullstendig blant lettede York-fans.
Det virket som om det var det York trengte, for nå var det de som var det førende laget der de presset gjestene bakover. Og 13 minutter senere doblet de ledelsen da det jeg mistenker var ment som et innlegg fra Wes Fletcher forandret retning og utmanøvrerte keeper Lewington, og 2-0. Begge lag hadde en situasjon der de ropte på straffe, mens dommeren vinket spillet videre – og til og med ga kort for filming. Flott! 70 minutter var såvidt passert da Oyebanjo la tilbake til Fletcher som kunne sette inn sitt andre og Yorks tredje.
Slurv i forsvaret av Ben Davies gjorde at Rhys Davies kunne snappe ballen og sørge for et trøstemål, og noen forventet nå muligens et stormløp mot York-målet. Men det uteble, og Lewington var keeperen med mest å gjøre de siste minuttene, før dommeren blåste av foran 3 207 tilskuere. Ingen ufortjent seier da York var gode i andre omgang, men Daggers-manager Wayne Burnett må irritere seg voldsomt over sjansesløsingen i første omgang.
Jeg fikk plukket opp bagen og fikk bestilt en taxi tilbake til stasjonen, der jeg plukket opp mobilen min fra selskapets kontor utenfor. Sjåføren var imidlertid blant motstanderne til nytt stadion i Monks Cross, og hans vinkling var nokså interessant. Saken er den at byens rugby league klubb York City Knights allerede spiller ute i dette området, på et flerbruksanlegg kalt Huntingdon Stadium. Ifølge planen vil de imidlertid flytte ut herfra og dele det nye anlegget med York City. Denne rugbyklubben spilte tidligere langt mer sentrumsnært, og sjåføren påsto at tilskuertallene siden den gang har blitt halvert. Som han sa det; noen lærer ikke av feilen første gang…
Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Cambridge, der jeg fikk sjekket inn litt over klokka 20. Jeg fikk kastet fra meg bagen og la i vei bortover Chesterton Road. Jeg hadde en avtale om å møte min venninne Sally til en sen middag og en pint på Wetherspoons-puben The Tivoli, men der var det så fullt at vi endte opp på The Waterman rett bortenfor. Etter en hyggeligstund både der og på The Tivoli tok vi kvelden, og jeg kunne trekke meg tilbake til det knøttlille rommet mitt på Hamilton Lodge. Jeg hadde allerede funnet ut at morgendagens dagens kamp hos Erith & Belvedere var avlyst, så på den fronten fortsatte uflaksen..
English ground # 135:
York City – Dagenham & Redbridge 3-1
League Two
Bootham Crescent, 4 January 2014
1-0 Ryan Bowman (52)
2-0 Wes Fletcher (65)
3-0 Wes Fletcher (71)
3-1 Rhys Murphy (80)
Att: 3 207
Admission: £17
Programme: £3