Dag 10: Søndag 05.01.2014: Port Vale – Plymouth Argyle
Jeg bråvåknet og innså at jeg hadde forsovet meg. Jeg spratt opp og ringte etter en taxi mens jeg hoppet i klærne. Og få minutter etter at jeg våknet sto jeg utenfor og ventet på sjåføren fra Panther Taxis. Jeg stresset inn på Cambridge stasjon og rakk mot alle odds 09.20-toget til London Kings Cross. Derfra gikk turen i full fart med Northern Line til Elephant & Castle, hvor jeg fikk hoppet på buss nummer 172. Turen gikk nedover Old Kent Road, og jeg steg snart av ved New Cross Gate og fant raskt frem til Goddis Lodge, der jeg hadde booket rom. Nå var det ikke akkurat Lynet, den innfødte som satt bak disken med det jeg antok var skuddsikkert glass, og han dro lenge på det da jeg spurte om jeg i det minste kunne sette fra meg bagen. Omsider begynte han i stedet å sjekke meg inn, men han ble stadig avbrutt av en annen lokal helt som med en aksent som hørte ut som en overdreven parodi på Bob Marley krevde å vite hvor taxien hans ble av. Jeg visste at jeg hadde dårlig tid for å rekke bussen tilbake til Elephant & Castle, og ble stående å kikke på klokka. Det sier kanskje litt om området og etablissementet at et kvinnemenneske som sto i «resepsjonen» sammen med «taxikunden» plutselig henvendte seg til meg. «Are you checking in all alone baby? £200, and I’ll keep you company? I’ve got a nice big black arse and big tits, see??». Jeg avslo høflig og fikk etter mye om og men slengt fra meg bagen på rommet og stormet ut idet bussen kom kjørende. En annen buss sto på bussholdeplassen og tok på passasjerer, men i stedet for å stoppe, kjørte noldusen bak rattet i buss 172 rett forbi. Jeg fikk praiet en taxi, og £12-13(!) fattigere ankom jeg Elephant & Castle og fikk kastet meg på et nordgående Bakerloo Line-tog. Etter å ha byttet til Victoria Line på Oxford Circus befant jeg meg snart på London Euston stasjon, der jeg hadde tid til en kjapp røyk før jeg satt meg på toget til Stoke-on-Trent.

 

Hastverket denne formiddagen hadde bakgrunn i at den planlagte kamp, Erith & Belvedere – Burnham Ramblers, hadde blitt avlyst. For øvrig min sjette avlysning på rad, og den sjuende av ni kamper så langt på turen. Hotellet i det dårlige området var booket med tanke på enkel reisevei til og fra Welling, der Erith & Belvedere har en likestilt banedeling med Welling United. Planen hadde vært å møte Joachim (som to dager led samme skjebne som meg da vi fikk vår kamp i Bishop Auckland avlyst) før kamp, da vi begge igjen hadde valgt oss samme kamp både denne dagen og dagen etter. Da kampen i Welling ble avlyst valgte jeg imidlertid å se på alternativene, men søndag er gjerne ikke dagen med best utvalg. Det var helgen for tredje runde i FA cupen, og i kjent stil hadde TV-selskapene som vanlig stort sett valgt ut de store kommersielle lagene til sine TV-kamper – blant annet denne søndagen. Forståelig; for vi ser jo selvsagt aldri de på TV ellers… Dermed var det svært lite som fristet, og heller ikke tanken på et besøk hos Port Vale ga videre vann i munnen. Men jeg tenkte som så at jeg fikk oppleve et anlegg jeg tidligere ikke har besøkt, og samtidig sett et Plymouth jeg har hatt litt sansen for. Etter en togtur på rundt halvannen time, kunne jeg snart praie en taxi og kommandere drosjekusken i retning Vale Park. Loppet for ytterligere £12 var jeg da i hvert fall fremme, og det med over halvannen time til kampstart. Men det ville bli en dyr dag om det skulle fortsette slik.

 

Jeg stakk hodet innom klubbsjappa, der jeg i tillegg til en pin også sikret meg dagens kampprogram pålydende £2. Deretter fant jeg etter hvert frem til riktig billettluke og betalte £18 for en billett på bortetribunen Hamil Road End – nå under det usjarmerende sponsornavnet Signal 1 Stand. Og endelig kunne jeg dukke inn på anleggets bar (ved navn Tommy Cheadle’s om jeg husker rett, og det skulle vel stemme godt med navnet på en gammel Vale-spiller) og unne meg en pint mens jeg bladde litt i programmet. Plymouth har jo de siste sesongene slitt voldsomt økonomisk og sportslig kjempet mot nedrykk til Conference. Nå virker ting å se lysere ut enn på lenge, og de har jo til og med planer om å «oppgradere» Home Park med ny Grandstand i løpet av sesongen. Sportslig sett var de nå ubeseiret (3-1-0) på de fire siste i ligaen, men vertskapet Port Vale hører da også hjemme et nivå høyere etter sitt opprykk forrige sesong. Noen vil huske at Port Vale slo ut lille Shortwood United i første ordinære runde av årets FA cup, for deretter å ta seg av Salisbury City. Plymouth på sin side hadde overvunnet motstand fra Lincoln City (etter omkamp) og Welling United. Jeg ble stående å prate med en av de tilreisende som kunne fortelle at raseringen av den klassiske gamle Grandstand ennå ikke har begynt, selv om det etter planen skulle vært gjort allerede i høst. Jeg skulle gjerne avlagt en visitt før det skjer, men det spørs om ikke jeg er for sent ute. Nottingham Forest hadde knust West Ham 5-0 på TV-skjermene, og det var klart for trekningen av fjerde runde. De to lags supportere ventet i spenning på å se hvem som ble motstander for vinnerlaget, men en eventuell hjemmekamp mot Brighton høstet ikke den helt store entusiasmen hos hverken Vale- eller Pilgrims-fansen. Jeg ønsket min samtalepartner lykke til, tømte glasset og tok meg en røyk før jeg entret Vale Park.

 

De hadde store vyer da Vale Park ble planlagt bygget under prosjektnavnet Wembley of the North med en planlagt kapasitet på 80 000. Da det sto ferdig i 1950 var imidlertid kapasiteten halvparten av dette, og i dag er den på rundt 19 000. Vale Park er i dag en all seater stadion som det egentlig ikke er stort å si om. Egentlig en ganske anonym og kjedelig affære – langt fra å invitere til entusiasme, men heller ikke av de aller verste i ligaen. Fra min posisjon på Hamil Road End kunne jeg se over på Bycar Stand bak motsatt mål, og Railway Stand til venstre for meg. Jeg merket meg imidlertid at Lorne Street Stand på min høyre side ennå ikke var 100% ferdigstilt, etter å ha blitt reist i 1999. På enden nærmest bortetribunen er det nemlig fortsatt ikke satt inn seter, og denne delen er fortsatt ikke i bruk. Jeg vet at man håpet å gjøre dette i løpet av inneværende sesong, men det er altså fortsatt ikke gjort.

 

Denne kampen markerte ettårsdagen for John Sheridans inntreden som manager for Plymouth, og det var klubben som er både ligaens sydligste og østligste som startet best. Kaptein Conor Hourihane sendte av gårde et skremmeskudd som gikk like over målet til Vale-keeper Chris Neal. Et frispark fra Hourihane ble deretter svakt klarert rett til Neal Trorman, hvis volley gikk like utenfor stolpen. Argyle presset på, og etter et flott raid la Andres Gurrieri tilbake til låne-spiller Tope Obadeyi (på lån fra Bury). Hans avslutning smalt i stolperota, og returen fra Max Blanchard ble slått over av keeper Neal. Mot spillets gang tok Vale ledelsen etter et kvarter, da Gavin Tomlin fikk heade inn Jennison Myrie-Williams’ presise frispark. Argyle krummet nakket og hadde sjanser ved både Dominic Blizzard og Hourihane. Sistnevnte sendte av gårde et frispark som virket ha god retning, og Plymouth-spillerne mente tydelig at ballen ble stoppet av en hånd i muren. Dommeren lot seg ikke påvirke, og det roet seg nå en periode. Plymouth var fortsatt det førende laget, men med ti minutter til scoret vertene sitt andre mål på sin andre avslutning på mål. Og hvem andre enn Tom Pope var det som headet inn et innlegg til 2-0? Etter dette var det plutselig Vale som tok over, og Myrie-Williams kunne satt en mulig spiker i kista, men alene med Pilgrims-keeper Jake Cole var det keeperen som gikk seirende ut av duellen. Det føltes vel egentlig ganske urettferdig da dommeren blåste for pause, og jeg hadde vel når sant skal sies heller ikke særlig tro på noen snuoperasjon i andre omgang.

 

I motsetning til hos York City kan man fortsatt få slippe ut for å røyke på Vale Park, men vaktene måtte stadig gi streng beskjed om at representanter for et Plymouth-«firma» tellende flere titalls personer måtte gå helt ut i regnet, og ikke stå i døråpningen. En meat & potato pie ble en utfordring å spise uten noen plastgafler, slik man pleier få. Men min Bovril var det ikke noe galt med…dvs da den først hadde fått drikkbar temperatur godt ute i andre omgang – en andre omgang hvor gjestene igjen skred til verket med friskt mot. Reuben Reid var umiddelbart nære på å redusere, men hans skudd gikk i nettveggen. Men etter kun fem minutter Lewis Alessandra stormende inn i feltet og la tilbake til Reid, som satt inn 2-1. Nå hadde vi kamp igjen! Obadeyi kunne utlignet kort etter, men misset alene med keeper. På motsatt side hadde Tomlin og Myrie-Williams muligheter til å gjenopprette tomålsledelsen, men keeper Cole ordnet opp. Hourihane sendte i vei et skummelt skudd som keeper Neal med nød og neppe fikk slått til corner.

 

Pilgrims var gode nå, og skapte stadig problemer for vertene. Og med et drøyt kvarter igjen var igjen Alessandra på farten. På bakre stolpe fant han uselvisk den 17 år gamle innbytteren Ben Purrington, og gutten som normalt er kaptein på Plymouths ungdomslag utlignet til 2-2 foran elleville Pilgrims-fans. De 591 bortesupporterne hadde sørget for et imponerende liv hele kampen, men nå eksploderte det fullstendig. Nå var det artig, og Vale hadde en god periode, men Plymouth-forsvaret med Ryan Nelson – tidligere læregutt i Stoke City – i spissen hadde ikke de største problemer. Manet frem av entusiastiske bortefans ble de siste minuttene i stedet dominert av Plymouth, og kun en flott redning fra Chris Neal hindret Nathan Thomas i å fullføre snuoperasjonen. På overtid leverte Alessandra igjen en fantastisk pasning; denne gang for Gurrieri. Keeper Neal kunne intet gjorde, men igjen sto stolpen i veien. Og like etter det klokkerene stolpetreffet blåste dommeren av foran 5 511 tilskuere. 2-2 og altså duket for omkamp på Home Park langt der nede i sørvest.

 

 

Jeg må si Plymouth fortjente mer enn kun uavgjort og omkamp, etter en meget god kamp mot motstand fra et høyere nivå. Men jeg hadde uansett sett en kamp som etter hvert ble meget underholdende. Jeg tok meg ut i Staffordshire-regnet og kjempet meg gjennom et betydelig antall politi. Med både hunder og diverse utstyr sto det også oppover langs Hamil Road, der jeg nå gikk for å finne stedet bussen angivelig skulle plukke opp fra. Det var visst ingen direktebuss til togstasjonen i Stoke akkurat nå, og jeg måtte derfor bytte buss ved Hanley Bus Station. Bussjåføren virket imidlertid totalt uforstående da jeg spurte om jeg kunne kjøpe en billett helt frem til Stoke-on-Trent jernbanestasjon. Sjåføren på neste buss anbefalte at jeg henvendte meg i skranken inne på bussterminalen, og ventet på neste buss om et kvarter. Men jeg aktet ikke bruke tid på det, og betalte i stedet nye £2. God beslutning, da jeg ankom kun fem minutter før et av de raske togene til London. Der gikk etter hvert turen tilbake i motsatt vei fra tidligere – og med en innlagt pause ved Elephant & Castle, der jeg benyttet meg av Wetherspoons’ Sunday Club ved å innta en bedre middag. Etter en Sunday roast kunne jeg imidlertid omsider trekke meg tilbake til mitt lugubre krypinn og håpe at værgudene ville være snille dagen etter.

 

English ground # 136:
Port Vale – Plymouth Argyle 2-2 (2-0)
FA Cup, 3^rd Round
Vale Park, 5 January 2014
1-0 Gavin Tomlin (15)
2-0 Tom Pope (36)
2-1 Reuben Reid (51)
2-2 Ben Purrington (74)
Att: 5 511
Admission: £18
Programme: £2

 

 

 

 

Dag 11: Mandag 06.01.2014: Beaconsfield SYCOB – Godalming Town
Jeg forlot tidlig lugubre Goddis Lodge i det tvilsomme New Cross-området i sørøst-London, men hadde mange timer på meg til innsjekking på Travelodge ved Marylebone stasjon, inne i sentrale London. Derfor slo jeg ihjel litt tid ved å hoppe av Overground-toget på Rotherhithe stasjon, og gå på første del av en slags morbid sightseeing jeg hadde planlagt denne dagen – med besøk på noen gamle non-league arenaer som nå er forlatt. Første stopp var Surrey Docks Stadium; tidligere hjemmebane for den nå avviklede klubben Fisher Athletic, som noen kanskje vil huske spilte noen sesonger helt oppe på non-leagues øverste nivå. Etter en sørgmodig runde der, peste jeg meg tilbake mot tube-stasjonen Canada Water, og hoppet på et vestgående tog på Jubilee Line som bragte meg til Baker Street. Derfra gikk jeg den korte veien til Marylebone for å slenge av meg bagen på hotellet.

 

Det var fremdeles rundt to timer til innsjekking, men vedkommende bak disken mente at jeg kunne betale £10 ekstra for tidlig innsjekking, eller betale £2 for å slenge fra meg bagasjen. Jeg kan ikke si jeg har opplevd denne varianten tidligere, men jeg valgte sistnevnte løsning, og fikk beskjed om at de to pundene skulle på en veldedighets-bøsse som sto på disken. Med det unnagjort la jeg ut på andre etappe av min sightseeing, der jeg valgte å spasere bortover Marylebone og Euston Road, før jeg tok tubens Northern Line nordover fra Warren Street. Min destinasjon var stasjonen Brent Cross, der jeg steg av og lot apostlenes hester føre meg til Claremont Road – den gamle hjemmebanen til Hendon FC, beliggende langs veien med samme navn. I motsetning til ved Surrey Docks Stadium lot det seg ikke gjøre å ta seg inn på anlegget, men det var nok et trist skue. Og mens jeg var der åpnet himmelen seg atter en gang, slik at jeg snart skyndte meg de 10-15 minuttene tilbake til Brent Cross stasjon via undergangen under hovedveien A41. Planen hadde vært å reise videre nordvestover til endestasjonen Edgware, hvor jeg hadde til hensikt å kikke litt på den nedlagte klubben Edgware Towns gamle White Lion Ground, men med den syndefloden jeg nå var vitne til valgte jeg heller å returnere til sentrale London.

 

Rett ved Marylebone stasjon ligger puben Allsop Arms, der jeg sammen med Reading-gutta hadde en (ikke-sportslig) fortreffelig dag i London da Reading spilte playoff-finale mot Swansea våren 2011. Jeg valgte stikke innom her for et gjensyn, og benyttet anledning til å innta en tidlig middag. Og over en pint Strongbow ble jeg sittende å sondere terrenget hva gjaldt dagens kamper. Planen hadde vært å se Hendon – Wealdstone, der jeg hadde sett frem til et gjensyn med den gamle Reading-helten Glen Little som nå spiller i Wealdstone. Hendon virker som en utrolig koselig klubb, og jeg hadde vært i løpende kontakt med de angående utviklingen med tanke på en eventuell baneinspeksjon, som vi nå var klar over at var nødvendig. Jeg hadde forhåpninger, men de voldsomme regnskurene som ved jevne mellomrom skyllet over hovedstaden skapte grunn til bekymring. Den allerede tynne kampmenyen ble raskt tynnet ut etter hvert som de alternative kampene ble avlyst en etter en. Igjen var planen å møte Joachim, som igjen hadde tenkt seg på samme kamp. I tillegg hadde jeg vært i kontakt med en groundhopper bosatt i nordvest-London som også hadde tenkt seg på kampen. Scarborough Athletic-supporteren Rob er mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world‘, og jeg hadde møtt ham da jeg i august gjestet Littlehampton Town.

 

Men jeg hadde ikke før sjekket inn før beskjeden jeg fryktet kom fra Hendon: «Game off!». Det betød for min del hele åtte avlysninger av ti mulige så langt på turen…og den sjuende avlysningen på rad! Vi sto nå kun igjen med Beaconsfield SYCOB og Hitchin Town, og da Joachim hadde besøkt begge var han mest lysten på retur til flotte Top Field i Hitchin. For min del hadde jeg tidligere besøkt Hitchin, men ikke Beaconsfield, og det var avgjørende for at jeg nå hellet mot dette alternativet. Og da også Hitchin kort etter ble avlyst, var det ikke noe å lure på. Joachim var i tenkeboksen for å vurdere om han gadd kjøre fra sitt hotell i Thurrock for å returnere til Holloways Park for å se en kamp i Southern Leagues ligacup. Rob på sin side meddelte at han valgte spare penger til kommende dagers kamper. Beaconsfield SYCOB annonserte på Twitter at deres kamp midlertidig hadde passert en baneinspeksjon, men at de nok ikke tålte mye mer regn. Og da det igjen sprutet ned i London, ringte jeg etter hvert klubben og fikk av en ikke spesielt snakkesalig kvinnemenneske bekreftet at dette fortsatt var status. Joachim hadde også han bestemt seg for at et gjensyn med SYCOB tross alt måtte være artigere enn å ligge i hotellsenga, og annonserte at han snart ville sette seg i leiebilen med kurs for det sørlige Buckinghamshire.

 

Etter å ha slått ihjel ytterligere en drøy halvtimes tid med en pint på Allsop Arms, satt jeg meg omsider på toget fra London Marylebone. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i Beaconsfield, men det var meget langt å gå ut til Holloways Park – spesielt ettersom himmelen igjen åpnet seg fullstendig. Derfor fant jeg frem til bussholdeplassen, der jeg etter beste evne relativt forgjeves forsøkte å søke ly fra regnet under det lille leskuret mens jeg ventet på buss nummer 74. Da den omsider kom, måtte det litt forklaring til før sjåføren skjønte hvor jeg skulle. Og da jeg skulle betale oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde særlig mer enn et drøyt pund i småpenger. Jeg får sende en takk til sjåføren som vinket meg inn og kvitterte ut for en barnebillett til 80 pence. Og idet vi passerte motorveien M40, der Holloways Park ligger et lite steinkast unna, trykket jeg på stopp-knappen. Bussholdeplassen var frustrerende langt nede i veien, og etter drøye fem minutter med en blanding av raskt trav og lett jogging, kunne jeg omsider betale £8 og entre klubbhusets bar med en times tid til avspark – fullstendig dyvåt til skinnet!

 

Der satt ingen andre enn Joachim fordypet i dagens kampprogram. Han kikket snart opp fra sin pint og tilbød seg kjøpe inn første runde, samtidig som han kunne fortelle at kjøreturen på M25 hadde gått smidigere enn planlagt, til tross for litt stamping i området rundt Potters Bar. Snart fikk også jeg byttet £2 mot et kampprogram som viste seg være et dobbeltprogram som også dekket ligakampen mot Dunstable Town to dager tidligere (og som ble avlyst), og som vitnet om at vedkommende som opererte stiftemaskinen ikke hadde vært helt stødig på hånda. Det hadde om ikke annet sluttet å regne for øyeblikket, og vi tømte etter hvert glassene og tok en runde rundt banen. Man kommer inn på den ene kortsiden, som huser klubbhus, garderober og den slags – i tillegg til en ganske fjong ståtribune utenfor klubbhuset. På den høyre langsiden finnes ikke stort annet enn laglederbenker og ståplasser på bar bakke, og det er heller ingenting av fasiliteter på bortre langside. Midt på den andre langsiden står derimot hovedtribunen. Men det var nede i hjørnet ved den nærmeste kortsiden at vi plutselig ble oppmerksom på banemannens noe spesielle måte å tørke opp vann fra et spesielt vått område av banen. Han la rett og slett en overdimensjonert klut på gresset og brettet den sammen før han vred ut vannet i en bøtte. En temmelig original variant ingen av oss hadde sett før, men følge uttrykket heter det jo at alle monner drar.

 

Mens jeg gikk for å kjøpe meg en burger fra burger-vogna, kom jeg i prat med en Marlow-supporter jeg såvidt hadde støtt på ved mitt besøk i Marlow høsten 2012. Gordon er opprinnelig skotte fra Fife, men er bosatt i Buckinghamshire, og ser gjerne andre lokale non-league klubber i tillegg til Marlow. Han er en av ikke altfor mange briter som også er meget opptatt av ishockey, og er med i ledelsen av hockeyens britiske supporterforening. Jeg tok ham med bort til Joachim og fikk introdusert de to, og slik ble vi stående å småprate under hele kampen, selv om de to nordmennene stadig penset samtalen fra ishockey over på non-league fotball. Men på mitt spørsmål om nivåforskjellen mente han at de fleste klubber i britenes Elite Ice Hockey League nok ville hatt mer enn nok med å kjempe mot nedrykk fra den norske eliteserien. Gordon bekreftet ellers vår oppfatning av at SYCOB (initialene står for Slough Youth Centre Old Boys) sliter med publikumstekke lokalt i Beaconsfield-området. Med London såpass nære er det vel for mange fristende å holde med storklubbene der, selv om man i disse dager dessverre like gjerne plukker seg et lag på andre siden av landet. Slough Town, som banedeler der, trekker jo langt flere folk enn SYCOB. I programmet kunne man imidlertid se visse stikk som kan tyde på at man om ikke annet er i ferd med å kunne få en liten rivalisering med nettopp Slough. Beaconsfield-laget var ubeseiret på ti kamper i alle turneringer (8-2-0), hvorav 6-2-0 på de åtte siste i ligaen. Men denne kvelden skulle det altså spilles om avansement i Southern Leagues ligacup, mot et Godalming Town-lag som ikke hadde spilt kamp på over tre uker.

 

Den var i starten av kampen ganske åpent med sjanser og halvsjanser begge veier, men det virket tidlig som om vertene var farligere når de kom fremover. En god Nathan Webb hadde vertenes første reelle sjanse da han skjøt like utenfor, og Mark Watkins gjorde det samme på motsatt side. Jon-Jo Bates sendte i vei en suser som gikk like over målet til Godalming-keeper Zaki Oualah, mens hjemmekeeper James Reading måtte varte opp med en flott redning for å stoppe skuddet fra Dan Seabrook. En SYCOB-corner holdt på å ende med scoring, men Jack Broome var reddende engel da han fikk klarert på streken. Så, etter en snau halvtime, tok SYCOB ledelsen. Både undertegnede og Gordon trodde ballen hadde gått ut til utspill fra mål, og var uoppmerksomme da Tom O’Regan avanserte inn i feltet. Hans avslutning snek seg inn ved nærmeste stolpe uten at keeper Oualah klarte avverge. SYCOB var nå det klart førende laget, og Jon-Jo Bates kunne doblet ledelsen kort etter. Jack Mazzone og Mark Watkins hadde imidlertid sjanser for The G’s, men møtte sin overmann i keeper Reading. Dommeren blåste av en nokså jevn første omgang med en tross alt ikke helt ufortjent ledelse til hjemmelaget.

 

Mens Joachim og Gordon valgte å tilbringe pausen ute med kaffe fra burger-vogna, oppsøkte jeg klubbhusets bar for en kjapp pause-pint. Der snakket jeg kort med et par SYCOB-supportere som mente de lå på etterskudd i forhold til å kopiere playoff-plassen fra forrige sesong, men håpet at formen ville holde seg slik at de kunne kjempe seg opp i playoff. Tittelkampen mente de unisont ville bli avgjort av et sterkt og ambisiøst Dunstable Town (som jeg ved mitt besøk i sommer fikk inntrykk av at har store vyer for fremtiden). En sterk sesongstart fra en klubb som Daventry Town ville ikke holde mot Dunstable, mente man, og delte ut tre av playoff-plassene til nettopp Daventry Town, Rugby Town, samt et etter hvert sterkt gående Kettering Town. Godalming Town på sin side havnet to plasser foran SYCOB i forrige sesongs Southern League Division One Central, men ble før denne sesongen flyttet over til South & West-avdelingen der de nå sliter på nedre del av tabellen. Noen representanter for bortefolket satt igjen store spørsmålstegn ved FAs geografiske inndeling på step 3/4, og deres beslutning om å plassere Godalming i denne avdelingen. De hadde et godt poeng da de fortalte hvordan de på sine turer sørvestover passerer flere klubber som nå spiller i ligaens Central-avdeling.

 

Perfekt timet og tilrettelagt kom jeg ut idet andre omgang var i ferd med å starte. Og for å gjøre en lang historie kort: om første omgang var nokså jevn, kan det samme overhodet ikke sies om andre omgang. Kanskje var det mangelen på kamptrening for gjestene som gjorde utslaget, men uansett var det enveiskjøring mot Godalming-målet. Kofi Lockhart-Adams misbrukte et par store muligheter til å doble ledelsen, og Ryan Phillips sendte i vei et skudd som gikk få centimeter utenfor. Aaron Morgan hadde et par gode sjanser, hvorav en der han traff tverrliggeren. John Christian barberte stolpen. Sjansene kom rett og slett på løpende bånd, og om SYCOB hadde scoret fire eller fem ville det ikke gitt et feil bilde på det som utspilte seg på Holloways Park. De måtte imidlertid nøye seg med lobben fra Kofi Lockhart-Adams’ lobb som 20 minutter ut i omgangen seilet over hodet på keeper Oualah og sørget for 2-0. Det kunne som sagt vært minst det dobbelte, men resten av kampen ble plankekjøring der SYCOBs ledelse aldri var truet. Avansementet var sikret, og SYCOB er nå ubeseiret siden starten av november.

 

Vi ble etter kamp sittende i baren og slå av en prat, og kom snart i samtale med en gruppe Godalming-supportere. Surrey-klubbens stadion Wey Court fikk i romjulen store skader da elven Wey flommet over og satt deres hjemmebane under vann. Nedslått kunne de fortelle om betydelige skader som fort kan vise seg å beløpe seg til opp mot £80 000 – en vanvittig sum for en klubb på dette nivået. Det er bare å krysse fingrene og håpe at dette ikke fører til at klubben brekker ryggen. Gordon tilbød meg skyss til jernbanestasjonen i High Wycombe, slik at Joachim slapp det. Og dermed takket vi får oss og ønsket det flomrammede Godalming-folket lykke til, før jeg tok avskjed med Joachim for denne gang og lot Gordon kjøre meg til High Wycombe. Jeg takket for skyss og rakk en røyk før toget kom, og tilbake på Marylebone valgte jeg å umiddelbart trekke meg tilbake til hotellrommet for å få litt søvn før reisen nordover dagen etter.

 

English ground # 137:
Beaconsfield SYCOB – Godalming Town 2-0 (1-0)
Southern League League Cup, 3^rd Round
Holloways Park, 6 January 2014
1-0 Tom O’Regan (29)
2-0 Kofi Lockhart-Adams (65)
Att: 64
Admission: £8
Programme: £2