Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town 01.01.2017

Søndag 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town

 

Mens mange klaget over hvor ‘fælt’ 2016 hadde vært, hadde jeg på min side stort sett latt meg begeistre, men hva kan 2017 by på, og hvordan ville det nye året starte? Første nyttårsdag bød denne gang på så godt som full runde i alle Conference-divisjonene, og jeg plukket meg vel tidlig ut møtet mellom Hampton & Richmond Borough og Hemel Hempstead Town i Conference South som årets første kamp. Fra min base i Cranford, noen få steinkast fra Heathrow Airports nordlige rullebane, var det også nokså greit å ta seg dit ned uten å måtte ta turen via London sentrum. Jeg droppet hotellfrokosten og tenkte i stedet å ty til smørbrød eller lignende fra den lokale sjappa samtidig som jeg forhåpentligvis snappet opp dagens utgave an Non-League Paper, men det var lettere sagt inn gjort, for asiaten bak disken fortalte at han ikke solgte slikt og hadde åpenbart aldri hørt om tidsskriftet.

 

Derfor bestemte jeg meg for å sette meg på buss 111 mot Hampton med uforrettet sak, og forhåpentligvis ha bedre lykke der nede. Denne bussen har når sant skal sies Kingston som endelig destinasjon, men etter omtrent 50 minutters delvis melkerute var det i Hampton jeg steg av. Det er her i koselige Hampton at man finner klubben jeg denne skulle besøke. Hampton har rundt 20 000 innbyggere, og hører inn under Greater London-bydelen Richmond upon Thames. Detter er en av de ytre bydeler, og Hampton ligger rundt to norske mil sørvest for Charing Cross i sentrale London. Her ligger Hampton idyllisk til ved Themsens nordre bredd, og er nok kanskje mest kjent for det tidligere kongelige palasset Hampton Court Palace, som ligger like sørøst for selve Hampton. Hit kan man ta seg med flere av båtene som kjører ruter på Themsen.

 

For min del var det som sagt altså med buss at jeg ankom, og etter å ha møtt stengte dører ved en lokal newsagent var første stopp den tilsynelatende flotte puben The Bell Inn. Den ligger idyllisk til i et flott bygg nede ved Themsen, og jeg unnet meg en pint Stowford Press. Det må nok sies at dette på meg virket å være minst like mye restaurant som pub, og jeg fikk også kastet innpå en liten frokost i form av et fancy smørbrød før jeg trasket jeg den korte veien opp til Beveree Stadium for å sjekke ståa. Det var aktivitet der, men med over to timer til kampstart fikk jeg på spørsmål til svar at klubbhusets bar fortsatt ikke hadde åpnet. Ikke helt uventet, så jeg fortsatte som planlagt ned til puben The World’s End. Der hadde de også satt frem ost, kjeks og tortilla chips, og siden det fortsatt rumlet litt i magen lot jeg meg ikke be to ganger der jeg forsynte meg mellom slurkene av pinten med cider.

 

Da jeg etter hvert takket for meg og tuslet den korte veien tilbake til Beveree Stadium, traff jeg på en norsk groundhopper som jeg dro kjensel på, og etter en liten prat strenet han videre i jakt på et måltid før kamp mens jeg gikk for å betale meg inn med de £12 som synes å være nokså fast sats i de regionale Conference-divisjonene. Ytterligere £2,50 ble byttet mot et eksemplar av dagens kampprogram, og inne i klubbhusets bar kunne jeg snart slå fast at det var et godt 32-siders program jeg bladde i mens jeg skylte ned pork scratchings med en pint Strongbow til £3,90. Sakte men sikkert begynte det etter hvert å fylles opp der inne, og etter åa ha tømt det første glasset benyttet jeg anledningen til å oppsøke klubbsjappa som nå hadde åpnet for å sikre meg en pin til min samling.

 

Klubben ble i 1921 stiftet som Hampton FC, og spilte lenge i lokale ligaer inntil de i 1964 vant Surrey Senior League og rykket opp i Spartan League (identisk med ligaen som senere gjennom flere sammenslåinger har blitt til dagens Spartan South Midlands League). I denne ligaen hadde de sju suksessrike sesonger, og allerede i debutsesongen vant de den første av tre strake ligatitler, og en fjerde kom våren 1970. I 1971 fikk de innpass i den ikke lenger eksisterende Athenian League, der to tok plass i Division Two. I debutsesongen var de kun ett poeng bak andreplassen og opprykk, og da de sesongen etter sikret nettopp andreplassen hadde de allerede blitt valgt ut til å få bli med i Isthmian Leagues nye Division Two, som i 1977 ble omdøpt til Division One. Der befant de seg helt frem til 1990, da de for første gang opplevde nedrykk.

 

Verre skulle det bli da Isthmian League året etter foretok en omstrukturering som betød at deres to regionale Division Two-avdelinger ble erstattet av en Division Two og en Division Three, og Hampton befant seg én plassering bak der man trakk linken, slik at de dermed ble å finne i sistnevnte. Da de våren 1992 sikret seg umiddelbar retur til Division Two var det ikke først og fremst takket være sportslig suksess, for fjerdeplassen var i utgangspunktet ikke godt nok til opprykk, men man hadde en ledig plass å fylle, og ligaens årsmøte bestemte at Hampton fikk denne. Den sjansen tok de godt vare på, for våren 1986 rykket de opp igjen, og to år senere betød ytterligere opprykk at de var å finne i Isthmian League Premier Division.

 

I 1999 tok klubben dagens navn i et forsøk på å utvide sitt nedslagsområde, men måtte uansett i 2003 ta turen ned igjen i det som etter ytterligere omstrukturering nå her Isthmian League Division One South. De rykket opp igjen på direkten og kom åpenbart styrket tilbake, for de var umiddelbart med i playoff-kampen. Våren 2005 ble femteplassen fulgt opp med semifinale-triumf over Heybridge Swifts, men et Fisher Athletic som hadde slått ut AFC Wimbledon i sin semi ble for sterke. Sesongen etter trengtes dog intet playoff da The Beavers vant Isthmian-tittelen og sikret opprykk til nokså nye Conference South. Etter tredjeplass i debutsesongen fikk de hevn over Fisher Athletic i semien, men denne gang var det Eastbourne Borough som ble for sterke i finalen. Daværende manager Alan Devonshire ledet i 2008/09-sesongen The Beavers til sin beste ligaplassering noensinne i form av andreplass i Conference South, og etter å ha slått Chelmsford City i semifinalene (som nå spiltes over to kamper), var det klart for opprykksfinale på hjemmebane mot Hayes & Yeading United.

 

Det sies at rundt 500 supportere fortsatt var låst ute da kampen startet på et totalt fullsatt Beveree Stadium, men til tross for tilskuerrekord (3 500 – identisk med kapasiteten) måtte vertene se seg slått med 2-3. Etter dette gikk det tyngre, og etter nedrykket i 2012 var de noen sesonger middelhavsfarer (og knapt nok det) før de våren 2016 vant Isthmian-tittelen etter en durabelig tvekamp med East Thurrock United og Bognor Regis Town. Først på sesongens siste dag kunne de juble over retur til Conference South, og der har de på ingen måte gjort seg bort denne sesongen. Tabellen i kampprogrammet var noe utdatert da den stammet fra 20 desember, men en rask kikk på nettet bekreftet at endringene etter Boxing Day-runden ikke var altfor dramatiske.

 

Hampton & Richmond Borough var i aller høyeste grad med i playoff-kampen der de befant seg på en femteplass og dermed altså la beslag på den siste playoff-plassen. De ble imidlertid pustet i nakken av klubber som først og fremst hardt satsende Chelmsford City og også Poole Town, som begge kun lå to poeng bak med en kamp til gode. For ordens skyld hadde The Beavers hele tolv poeng opp til ledende Maidenhead United, som hadde henholdsvis ni og ti poeng ned til forfølgerne St. Albans City og Ebbsfleet United. Der Readings gamle målsnik for tiden besørger mål for St- Albans, kan den ettertraktede storscoreren Dave Tarpey være i ferd med å skyte Maidenhead til Conference Premier, og det hadde i seg selv vært artig, men det skal også nevnes at Tarpey er tidligere Beavers-spiller. Men tilbake til det det skulle dreie seg om, og motstander Hemel Hempstead Town lå plassert omtrent midt på tabellen med tolv poeng opp til dagens vertskap og en kamp til gode.

 

Beveree Stadium har vært klubbens hjemmebane siden starten i 1921 – med unntak av sju sesonger i 1950-årene da de ble kastet ut til fordel for den lokale rivalen Twickenham Town. Saken var nemlig den at sistnevntes formann nemlig også var ordfører, og han ordnet det slik at hans klubb fikk overta leieavtalen ved det da fortsatt uutbygde anlegget. Rettferdigheten skjedde kanskje fyllest da Hampton etter sju år med spill på Hatherop Rec igjen fikk overta tomten da Twickenham Town ble kastet ut (og snart gikk under), og de overtok et nokså spartansk anleggs som de har oppgradert siden. Hovedtribunen erstattet i 1962 en tidligere variant, og her var det opprinnelig sitteplasser i form av trebenker, men de har senere blitt erstattet av 234 plastseter fra Wimbledons gamle hjemmebane Plough Lane og Leytonstones gamle hjemmebane Granleigh Road.

 

Ved siden av den lille hovedtribunen anla man i 1970 terracing slik at man her har en ståtribune ned betongavsatser og tak over hodet til anslagsvis 800 tilskuere. På den andre flanken av denne langsiden står det ytterligere en sittetribune med rundt 250 seter, og denne har et utseende som ved første øyekast muligens får den til å fremstå litt som en midlertidig tribune. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der tilskuerfasilitetene består av hard standing med et lite overbygg og en seksjon med to betongavsatser til den ene siden for midtstreken. På den sørlige kortsiden satt man i 1999 opp en ny liten sittetribune rett bak mål, og denne er opphøyet fra bakken og entres via trapper på sidene. På denne kortsiden har man også anleggets social club og garderober, samt et lite parti med tre trinns terracing på hver av flankene. Den nordlige (bortre) kortsiden byr på ståtribune med et par betongavsatser og tak over hodet kun på det midtre partiet.

 

Jeg likte meg umiddelbart godt ved The Beveree, som trygt kan kalles et anlegg med karakter, og under min lille runde rundt banen traff jeg på en groundhopper jeg kun kjente ved navn fra Facebook. David Rees er også Chelsea-supporter, men bor åpenbart nokså lokalt, og vi ble stående og slå av en liten prat. Heldigvis dreide samtalen seg ikke over på PL-temaer, så jeg slapp å unnskylde meg høflig for å unnslippe med det første. Det var likevel godt med tid til at jeg kunne å få påfyll i glasset og slå av en prat med noen av de fremmøtte i baren. En hjemmesupporter minnet meg på at de to klubbene også hadde møtt hverandre på Boxing Day, da det var Hemel Hempstead Town som seiret 1-0 i Hertfordshire, og nå var beverne lystne på revansj og tre viktige poeng i playoff-kampen.

 

Beavers-manager Alan Dowson måtte klare seg uten Jamal Lowe som omsider hadde forlatt The Beveree til fordel for sin nye arbeidsgiver Portsmouth, og hjemmelaget fikk ingen spesielt god start. Jake Robinson hadde scoret kampens eneste mål da de to lagene møttes seks dager tidligere, og igjen var han et problem for The Beavers. Deres forsvar «mistet» ham et lite øyeblikk, og det var nok til at han etter ti minutter ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak Beavers-keeper Billy Bishop. Vertene svarte nesten umiddelbart da Brendan Kiernan ble spilt gjennom av Nicke Kabamba to minutter senere. Kiernan lurte offside-fella før han på iskaldt vis overlistet Tudors-keeper Jamie Butler, slik at det sto 1-1.

 

Midtveis i omgangen fulgte to gode sjanser – en til hvert lag. Først kontret Hemel på sin venstreside, og keeper Bishop måtte storme ut for å blokkere. Deretter fosset vertene i angrep, men kontringen endte med at Christian Jolley skjøt like utenfor. Hjemmelaget skulle likevel snu kampen, for i det 29. minutt noterte Brendan Kiernan seg for sitt andre mål da han overlistet keeper Butler og fant nettmaskene fra den ene siden av 16-meterfeltet. Vertene presset på ytterligere, og Jolley tvang frem en redning fra Butler mens Kiernan igjen lurte offside-fella til et Hemel-lag som sto meget høyt i forsvar, og bortelaget ble ved det tilfelle reddet av at Butler ruset ut og nærmest sklitaklet ballen ut av Kiernans føtter.

 

Dermed 2-1 til pause, og de 808 betalende tilskuerne hadde skapt god stemning mens de så en underholdende omgang. Etter å ha bevilget meg en burger og en ny pint, ble jeg kapret av en kar som lurte på om jeg var den norske groundhopperen, og etter at han av en eller annen grunn tydeligvis tok min bekreftelse på at jeg i hvert fall var norsk groundhopper som en invitasjon til å begynne en samtale om Manchester United, måtte jeg denne gang unnskylde meg med et plutselig behov for et toalettbesøk. Jeg fant snart en mer interessant samtalepartner som kunne fortelle litt om Hampton & Richmond, og vi befant oss plutselig i en diskusjon om Dave Tarpey, der det viste seg også han hadde vært til stede da jeg så Tarpey score kampens eneste mål da The Beavers var bortelag ved mitt besøk hos Dover Athletic i mars 2012.

 

Hemel-manager Dean Brennan hadde tilsynelatende klart å oppildne sine gutter i pausen, for de startet andre omgang på en positiv måte der de skapte problemer for vertene. Jake Robinson var på jakt etter sitt andre, og sendte i vei et skudd som imidlertid ikke klarte å overliste keeper Bishop. Kaptein Jordan Parkes var nestemann med en frisparkvariant som han ikke helt klarte å få til å duppe nok, men Hemel nærmet seg, og noen minutter senere måtte Beavers-kaptein Kieran Murphy ta på seg rollen som reddende engel med en blokkering da en Hemel-spiller fikk stå umarkert på bakre stolpe og avslutte på mål. Utligningen kom med et kvarters tid igjen da Hemel stormet nedover den ene kanten, og inne foran mål fant de Jake Robinson som scoret sitt og Hemels andre for dagen.

 

2-2 sto seg ikke altfor lenge, for fem minutter senere hadde allerede Hemel-keeperen i mellomtiden reddet et forsøk fra Josh Carey da vertene fikk en corner. Den ble kun delvis klarert ut til Nathan Collier som hamret ballen i nettaket fra rundt 11-12 meter. 3-2, og hjemmefolket kunne igjen juble over det som nå lenge så ut som et seiersmål. Fire minutter ble lagt til, og vi nærmet oss det da hjemmelagets Christian Jolley ble utvist tilsynelatende nokså strengt etter en duell (forutsatt at jeg ikke overså noe). Mens hjemmefolket ropte om at dommeren måtte se på klokka og blåse av, fikk Hemel fortsette å presse, og i det femte tilleggsminuttet glapp markeringen av Jake Robinson igjen da han fikk hodet på et innlegg fra venstrekanten. Ballen gikk i bue over Bishop og dalte inn i mål til 3-3. Ellevill jubel blant Hemel-folket, og sinne og frustrasjon hos beverne.

 

Det var kanskje ikke noe å si på resultatet tross alt, men det var en dramatisk avslutning. Jeg ble igjen en liten stund før jeg takket for meg og omsider tok buss 111 tilbake mot Cranford. På den motsatte ferden tidligere på dagen hadde jeg merket meg et område rundt hovedgata i Hounslow der det var en del sjapper som jeg mistenkte kunne ha Non-League Paper, og jeg hoppet av for å tråle området…men uten hell. Etter å ha vært innom tre eller fire sjapper der asiatene bak disken alle så ut som spørsmålstegn, ga jeg opp og valgte å unne meg en pint ved Yates-kjedens Hounslow-filial. Den viste seg om mulig like lite sjarmerende som Hounslow i seg selv, og jeg ble «underholdt» av en enorm gjeng med det jeg antar var lokale asiater som tilsynelatende hadde en svært høylytt og endeløs diskusjon om hvem som hadde størst muskler. Jeg svelget unna pinten akkompagnert med en voldsom kakling og gjentagende «flexing» før jeg rømte stedet og hoppet på bussen igjen for å trekke meg tilbake til hotellet.

English ground # 384:
Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town 3-3 (2-1)
Conference South
The Beveree, 1 January 2017
0-1 Jake Robinson (11)
1-1 Brendan Kiernan (13)
2-1 Brendan Kiernan (29)
2-2 Jake Robinson (75)
3-2 Nathan Collier (80)
3-3 Jake Robinson (90+5)
Att: 808
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £4

 

Next game: 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United (@Dorking Wanderers)
Previous game: 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg