Walton & Hersham v Westfield 27.12.2016

 

Tirsdag 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield

Etter våkenatten natten før, hadde det gjort godt med en solid dose søvn, og jeg var oppe frisk og rask med store forventninger til en dag som skulle by på hele tre kamper. Den første av disse hadde avspark klokka 11.30 hos Walton & Hersham, og jeg droppet hotellfrokosten til fordel for smørbrød fra WHSmith på East Croydon stasjon, der jeg også snappet opp dagens Non-League Paper før jeg satt meg på et av togene med kurs mot sentrale London. Ved Clapham Junction foretok jeg et kjapt togbytte, og like før halv elleve kunne jeg spasere ut av Walton-on-Thames jernbanestasjon og gå de drøyt ti minuttene til Stompond Lane. I romjulen 2014 tok jeg en kikk innom Walton & Hershams hjemmebane da jeg hadde kamp hos lokalrival Walton Casuals på agendaen – en kamp som for øvrig ble avlyst og omberammet, men denne gang skulle jeg se kamp her.

Walton-on-Thames er en liten by som ligger i Londons pendlerbelte, og selv om den ligger helt nord i grevskapet Surrey, må den absolutt kunne sies å være en av Londons ytre bydeler. Walton har i dag omtrent 23 000 innbyggere, og den ligger som navnet røper selvsagt ved den kjente elven Themsen. Her befinner man seg snaut to og en halv mil sørvest for Charing Cross, som gjerne er utgangspunktet når man måler avstand fra sentrale London. Det er i dette området at Julius Cæsar skal ha krysset Themsen under sin andre invasjon av Storbritannia, og Walton har dessuten også vært åsted for filming av flere Monty Python-sketsjer. Deler av byens sentrumsområde var såpass nedslitt at det ble gjenstand for oppgradering i løpet av 1960-årene. For de som måtte undre, så er Hersham på sin side en landsby rett sør for Walton; på den andre siden av jernbanelinja.

Jeg betalte mine £7 i inngangspenger, og fikk samtidig beskjed om at avspark nå hadde blitt utsatt til klokka 12.00 fordi dommeren hadde fått det for seg at han ville gi det en ekstra halvtime i håp om å få ytterligere tint opp et lite område han mente var litt frossent. Jeg følte nærmest hjertet synke, for dette var en kraftig kjepp i hjulet for mine planer om å ta meg videre til AFC Croydon Athletic tidsnok til deres avspark klokka 15.00. Det var bare å belage seg på en ny grundig saumfaring av reiserutene for å sjekke muligheten for å likevel rekke frem dit, men jeg hadde uansett ikke til hensikt å la dette legge noen demper på mitt besøk ved Stompond Lane, der jeg nå oppsøkte bua som brukes til salg av kampprogrammer. Jeg betalte £1,50 for et eksemplar av dagens program, og ble stående en stund og samtale med karen i bua.

Selv om dagens klubb har røtter tilbake til 1895 og stiftelsen av Walton FC, er dagens klubb stiftet i 1945 etter at denne slo seg sammen med Hersham FC rett etter krigen. Walton & Hersham var dette året en av klubbene som var med å stifte den ikke lenger eksisterende Corinthian League, som de vant tre sesonger på rad i perioden 1947-1949, før de fulgte opp med en andreplass og deretter tok steget opp i Athenian League. Der debuterte de med andreplass våren 1951, men The Swans gjorde seg nå bemerket i den da svært så prestisjetunge FA Amateur Cup, der de i 1950/51-sesongen tok seg til kvartfinalen og kun tapte knepent 1-2 borte mot et Bishop Auckland som var denne meget gjeve turneringens storhet fremfor noen.

Begge de to påfølgende sesongene tok de seg ett skritt videre i denne turneringen, og da Crook Town – en annen storhet fra amatørfotballens glansdager – i 1951/52-utgaven ble slått 2-0 i kvartfinalens omkamp, skal det etter sigende ha vært ti tusen tilskuere på plass. Imidlertid måtte de i semifinalen se seg slått av Walthamstow Avenue på Fulhams Craven Cottage. Sesongen etter måtte det tre kamper til i kvartfinalen før Tooting & Mitcham United omsider ble slått 2-1 på nøytral bane hos Kingstonian, men igjen ble det semifinale-exit da Harwich & Parkeston vant 2-1 på Brentfords Griffin Park. I ligaen måtte de vente til våren 1969 før de kunne hanke inn Athenian League-troféet, og etter å ha fulgt opp med to strake andreplasser, ble de i 1971 valgt inn i Isthmian League. Deres stolteste øyeblikk var ikke langt unna…

Det må nemlig kunne sies å være 1972/73-sesongen, som endte med deres beste ligaplassering i form av andreplass i Isthmian Leagues toppdivisjon, som på den tiden (før etableringen av Conference) var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. I tillegg rasket de med seg troféet i Surrey Senior Cup for sjette gang, tok seg for første gang til FA Cupens andre ordinære runde, og ikke minst…de spilte seg endelig frem helt til finalen i FA Amateur Cup, der de også triumferte etter å ha beseiret Slough Town 1-0 på Wembley. Dave ‘Harry’ Bassett er nok det mest kjente navnet fra laget som vant den gjeve pokalen, men også andre av hans lagkamerater endte opp som faste innslag på det sterke engelske amatør-landslaget.

La oss også ta med at de den påfølgende sesongen igjen tok seg til andre ordinære runde av FA Cupen etter å gitt Football League-klubben Brighton & Hove Albion under ledelse av ingen ringere enn Brian Clough heftig bakoversveis da de feide FL-klubben av banen med 4-0 i omkampen på Stompond Lane. Så får det heller være at Hereford United ble for sterke i neste runde. I ligaen måtte de i 1975 ta turen ned i Isthmian Leagues andredivisjon, og det ble etter dette med en og annen visitt på den ligaens øverste nivå. Foreløpig siste slike visitt var et to sesongers opphold som endte i 2007, men klubben holdt seg i Isthmian League helt frem til våren 2016, da de etter flere år på nedre halvdel omsider måtte ta turen ned i Combined Counties League.

Det er nå lenge siden glansdagene, men min samtalepartner i program-bua hadde tydeligvis en god del anekdoter på lager fra denne perioden, og han kunne også etter hvert peke ut et par-tre Swans-legender fra denne epoken som hadde kommet for å se sin gamle klubb denne dagen. Idet jeg snudde meg for å oppsøke klubbhusets bar som ligger til siden for inngangspartiet tilbaketrukket fra selve banen og dens hovedtribune, så jeg en kjent skikkelse. Groundhopperen og den notoriske gjerrigknarken Howard hadde tatt turen fra Nottingham; sannsynligvis med en Megabus-billett til £1 på nattbussen, om jeg kjenner ham rett. Den halvtimes lange utsettelsen hadde skapt problemer også for ham, der han hadde tenkt seg til Fisher FC etter denne kampen – for øvrig en kamp også jeg hadde kikket på. Jeg kom frem til at det foreløpig var noe tidlig for en pint, så det var med en flaske j2o at jeg satt meg ned i klubbhusets bar for å ta en rask kikk på alternativene og de relevante reiseruter.

Heldigvis hadde jeg pakket med meg nødladeren jeg fikk til jul, og som i løpet av turen skulle vise seg å være en av de mest tiltrengte julegaver jeg har fått, for batteriet får kjørt seg når man til stadighet må på nett for å sjekke status på kamper og baneinspeksjoner samt oppdatere seg på reiseruter og andre ting. Det så nå stygt ut med tanke på å rekke neste kamp, dersom jeg ikke bevilget meg en taxi fra Wimbledon, og det ville ikke være gratis – spesielt ikke i julehøytiden! Fisher bød på tilsvarende utfordringer, men Howard mente han ville rekke det ved å løpe de siste 2-3 kilometerne! Den karen bruker ikke penger på slikt som taxi.. Jeg bestemte meg for å ta det som det kom og først konsentrere meg om kampen her på Stompond Lane, og jeg gikk nå for å ta en ny kikk på anlegget som har vært Walton & Hershams hjemmebane siden 1933.

Klubben skal allerede i 1908 ha blitt tilbudt denne tomten, men det er en annen historie. Siden 1942 har man banedelt med den lokale friidrettsklubben, men anlegget er på ingen måte blant de verste med løpebaner, og det har kanskje også noe med at det er seks løpebaner og ikke åtte som er mer normalt. Man kommer inn på den ene langsiden, med hovedtribunen noen titalls meter foran seg. Denne er bygget i mur, og erstattet i 1960-årene en mye eldre og visstnok temmelig falleferdig tribune som sto her. Dagens hovedtribune er opphøyet fra bakken, byr på sitteplasser, og entres via trapper i forkant av tribunen. I tillegg huser den også garderober og den slags, og på begge sider av tribunen er det såkalt hard standing.

På motsatt langside bygget supporterne i årene rett etter andre verdenskrig en klassisk ståtribune som strekker seg hele banens lengde, men denne er dessverre ikke bare stengt. Den har også blitt sperret av med store plater som er spikret opp slik at man ikke kan hverken bevege seg eller se inn i den – ‘boarded up‘ er en god engelsk beskrivelse. Man kan dog stå mellom denne avstengte tribunen og gjerdet som omkranser banen. Betongtrinnene med terracing som de anla i svingene på kortsidene er imidlertid fortsatt der, men her er man visse steder nokså langt fra det som skjer på gressmatta. Stompond Lane var nok enda mer spennende før man valgte å stenge av den nevnte ståtribunen på bortre langside, men det er uten tvil et stadion det er verdt å besøke før det muligens snart er for sent.

Saken er nemlig den at klubbens tilværelse her kan gå mot slutten, da lokale myndigheter tydeligvis ønsker tomten til noe annet. Den lokale rivalen Walton Casuals spiller jo for tiden sine hjemmekamper hos Whyeleafe mens deres Waterside Stadium gjennomgår en total forvandling, og når tiden er moden for retur til Themsens bredder nord i Walton, er det noen som mener at det vil være naturlig at Walton & Hersham også flytter inn slik at de to kan banedele der. Blant disse er det visstnok en del lokalpolitikere som ser dette som en praktisk og naturlig løsning, men Swans-folket jeg pratet med var på ingen måte overbegeistret over denne idéen. Min tidligere samtalepartner i bua virket å ha et ørlite horn i siden til Casuals, og uttalte at han håpet i det lengste at de kunne redde Stompond Lane, før han la til at det i motsatt fall heller ikke på noen måte er gitt at de ender opp sammen med Casuals.

Denne formiddagen var det Woking-klubben Westfield som sto på motsatt banehalvdel når en aldri så liten toppkamp skulle utkjempes i Combined Counties League Premier Division. Det vil si, det virket stadig mer usannsynlig at noen ville kunne gjøre noe med serieleder og tittelforsvarer Hartley Wintney, som hadde 15 poeng ned til Westfield på andreplass og hele 21 poeng ned til fjerdeplasserte Walton & Hersham. De to sistnevnte hadde dog henholdsvis to og tre kamper til gode på lederne, men det ser likevel tøft ut. For hjemmelagets del hadde selvsagt tre uavgjorte på de fire siste ligakampene vært medvirkende til at man var såpass hektet av, men man skal samtidig huske at Hartley Wintney ble nektet opprykk sist fordi deres hjemmebane ikke oppfylte stadionkravene. De sies å ha tro på at så ikke vil skje denne gang, men om så skulle skje, vil jo opprykket gå til beste søkerklubb blant de tre beste, så det var naturligvis viktige poeng det skulle kjempes om.

Tidligere Walton & Hersham-manager Tony Reid har nå ansvar for nettopp Westfield, og det var hans utvalgte som startet best. Til alt overmål var det også en tidligere Swans-spiller som sto bak da Westfield tok ledelsen i det sjuende minutt. James Cottee tok frispark fra utenfor det ene hjørnet av 16-meteren, og ballen endret retning i en spiller slik at keeper Liam Beach var utspilt. 0-1, og gjestene fortsatte å kjøre på mens hjemmelaget i innledningsfasen var nest best i stort sett alle spillets faser. Karle Carder-Andrews var nære på å doble ledelsen, og halvveis ut i omgangen var det nok en tidligere Swans-spiller som nesten straffet tidligere lagkamerater, men Aaron Watsons volley gikk like utenfor. Da vi begynte å nærme oss en halvtimes spill hadde imidlertid vertene kommet langt bedre med i kampen, og de fikk snart belønning.

Med drøyt ti minutter til pause ble et frispark slått inn i Westfield-feltet, og Jamil Okai la tilbake til Elliott Simpson som på volley og via nok en retningsforandring sendte ballen i mål bak Westfield-keeper Gary Ross – for øvrig nok en tidligere Swans-spiller! 1-1, og nå var hjemmelaget i støtet, for ikke lenge etter hadde de snudd kampen da en corner fra Billy Marshall fant Jamie Thoroughgood på bakre stolpe. Han gjorde ingen feil, og satt inn 2-1 til stor jubel fra hjemmefansen, og selv om Walton & Hersham hadde avsluttet omgangen bra, var det nok noe misvisende med tanke på det som hadde utspilt seg de første 20-25 minuttene. Likevel var det fortsatt hjemmelaget som ledet 2-1 da dommeren blåste kraftig i fløyta for å signalisere pause.

Jeg benyttet anledningen til å unne meg en rask pint cider i klubbens bar, og det skulle vise seg å være en ytterst vis beslutning, for der inne kom jeg nemlig i prat med en kar som skulle til Mitcham-området umiddelbart etter kampslutt, og som nå tilbød meg skyss dit slik at jeg kunne hoppe på trikken derfra. Med en bekymring mindre var det bare å tømme glasset og igjen ta oppstilling for å se andre omgang sparkes i gang. Det virket som om manager Simon Haughway hadde fått skikk på sitt hjemmelag, for de hadde nå tilsynelatende få problemer med å holde Westfield fra livet. Det var heller ikke stort å melde om av sjanser det første kvarteret etter pause, da mye foregikk på midtbanen.

Timen var passert med noen minutter da innbytter Joe Grant kunne økt ledelsen kort etter å ha kommet innpå. Et frispark ble av Thoroughgood headet ned til Grant, men hans avslutning gikk over mål. Like etter var det Billy Marshall som fyrte løs, men keeper Ross reddet nede ved stolpen. Med et kvarter igjen burde TJ Nkoma sikret de tre poengene for vertene, men fra god posisjon sendte han ballen over. Med unntak av noen gode raid fra Adam Bellmaine på venstrekanten, hadde ikke Westfield sett ut som noen stor trussel i andre omgang, og således så det ut til å gå mot hjemmeseier da vi gikk over på overtid og vi så smått begynte å forberede oss på å forlate Stompond Lane.

Men på overtid fikk gjestene plutselig noen gode muligheter da de presset sitt vertskap bakover, og Jake Bedford (nok en spiller med fortid i Walton & Hersham!) hadde allerede avsluttet like over da Westfield i det femte tilleggsminutt fikk sin til da største sjanse i omgangen. Arron Watson vendte opp og sendte i vei et skudd som mange så i mål, men keeper Beach fikk på mesterlig vis slått til corner. Flere pustet åpenbart lettet ut og antok at svanene hadde klart brasene, men da klokka hadde tikket over i det sjette tilleggsminuttet kom corneren inn i feltet, der Westfield hadde sendt opp man og mus. Arron Watson fikk en touch på ballen og sendte den i mål til 2-2 for en høydramatisk avslutning, der dommeren blåste for full tid før keeper Beach rakk å hente ballen ut av nettet.. Hjemmespillerne raste, og mens flere av de 154 betalende tilskuerne lot mishagsytringer hagle mot dommeren forlot vi åstedet for å haste mot sør-London.

 

 

English ground # 377:
Walton & Hersham v Westfield 2-2 (2-1)
Combined Counties League Premier Division
Stompond Lane, 27 December 2016
0-1 James Cottee (7)
1-1 Elliott Simpson (34)
2-1 Jamie Thoroughgood (37)
2-2 Arron Watson (90+6)
Att: 154
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £4

 

Next game: 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)
Previous gane: 26.12.2016 Wingate & Finchley v Staines Town

More pics

 

 

Wingate & Finchley v Staines Town 26.12.2016

 

Mandag 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town

Da var turen endelig kommet for å sette kursen mot Storbritannia for å starte min store – og etter hvert årvisse – romjuls- og nyttårstur. Allerede i midten av oktober hadde jeg punget ut 1145 kroner for en av de siste plassene som var å få på et av morgenflyene over Nordsjøen på Boxing Day. Som vanlig gjelder det å være tidlig ute med avreise denne dagen. Etter at en koselig julaften ble tilbragt med familie, var det bare å starte å pakke og forberede seg på avreise grytidlig om morgenen 26. desember. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å skysse meg opp til E6, der jeg skulle ta flybussen til Gardermoen. All den tid sjefs-ugla Trine Schei Grande & Co signerte dødsdommen for Rygge flyplass må man jo dit opp, og litt etter klokka 4 ble jeg plukket opp slik at jeg snart kunne ta plass på bussen med avgang Korsegården klokka 04.32.

Norwegian sitt 07.20-fly med destinasjon London Gatwick forlot Gardermoen i rute, og jeg kunne etter hvert endelig få i hvert fall en snau halvannen times tid på øyet mens vi tok oss over Nordsjøen. Noldusen bak disken ved billettkontoret på flyplassens togstasjon validerte togpasset mitt på en slik måte at han ga meg 30 dagers gyldighet i stedet for de 22 dagene det var tiltenkt, uten at jeg klaget over akkurat det da jeg satt meg på et av togene inn til London Victoria. Jeg hadde for lengst booket overnatting ved Travelodge Croydon Central, der jeg hadde betalt £52 for to netters losji, og vurderte å hoppe av i Croydon for å slenge fra meg bagasjen før jeg fortsatte inn mot sentrale London. Jeg hadde uansett alt annet enn dårlig tid, men når man av erfaring vet at Travelodge kan være nokså strikse og vanskelige, var det like greit å fortsette inn til London, dra med seg bagasjen på kamp og deretter oppsøke hotellet etter innsjekkings-tid klokka 15 – eller i mitt tilfelle, en eller annen gang etter dagens kamp.

Hva denne dagens kampplaner gjelder, hadde jeg i det lengste håpet på å finne en mulig dobbel i London-området eller traktene ut mot en av hovedstadens flyplasser, der det i det minste går noen tog på en dag da det er fullstendig stans i landets øvrige togtrafikk. Tidlig blinket jeg meg ut Oakwood, i nærheten av Gatwick/Crawley, og deres formiddagskamp i Southern Combination, som tradisjonen tro hadde tidlige avspark på en slik dag. Dette var ment som forretten i forkant av en kamp klokka 15.00, og jeg ble tidlig fristet av et mulig besøk til Wingate & Finchley og deres Summers Lane. Da Oakwoods kamp snart ble omberammet til kveldskamp dagen etter, forsvant denne muligheten, og det ble etter hvert klart at jeg nok måtte nøye meg med én kamp denne dagen, uten at det la noen demper på noe som helst.

Jeg hadde derfor flust av tid til å ta meg opp til Nord-London, og ved ankomst Victoria stasjon valgte jeg å bevilge meg en full english breakfast på stasjonens Wetherspoons-pub. Etter at de fjernet black pudding fra menyen, er det ikke ofte jeg spiser frokost ved denne kjedens puber lenger, men jeg valgte denne praktiske og enkle varianten snarere enn å drasse med meg bagasjen til for eksempel Regency Café, som dog hadde fristet. Med måltidet inntatt hoppet jeg på tubens Victoria Line nordover, og etter et linjebytte til Northern Line ved Warren Street, kunne jeg omsider stige av ved West Finchley, spasere til puben Elephant Inn og nyte turens første pint med cider. Bortsett fra en ussel halvliter pils et par uker tidligere, var vel dette faktisk også den første siden forrige tur i midten av november!

Wingate & Finchley holder til i Finchley, som er et område i bydelen Barnet; helt nord i London. Finchley ligger på et platå, og var i tidligere dager et landlig område som tilhørte biskopen av London. De få innbyggerne drev den gang blant annet griseoppdrett for å forsyne deler av London. På 1500-tallet hadde deler av skogen her blitt ryddet, og her gikk hovedveien nordover fra London mot blant annet Skottland. Den var helt frem til 1800-tallet beryktet for sine landeveisrøvere. I dag går det roligere for seg, og Finchley er hovedsakelig et boligområde med tre «sentrumsområder» i North Finchley, East Finchley og Finchley Church End (Finchley Central). Innbyggertallet vokste ikke minst etter at The Edgware, Highgate and London Railway i 1867 startet å betjene Finchley på sin rute fra Finsbury Park til Edgware, som en slags forløper til tubens Northern Line.

Jeg støtte heldigvis ikke på noen landeveisrøvere på min drøyt ti minutter lange spasertur fra Elephant Inn og ned til Summers Lane. Det skumleste i så måte var kanskje en liten gruppe med hasidiske jøder, som jeg passerte like før jeg så Wingate & Finchley sin noe spesielle hjemmebane foran meg. Spesiell først og fremst på grunn av hovedtribunen som gjerne er det første både groundhoppere og andre personer med interesse for fotball på dette nivået tenker på når klubben nevnes. Med snaut halvannen time til avspark ble jeg møtt av en funksjonær som kommenterte at jeg var tidlig ute og etter hvert førstemann gjennom inngangspartiet etter å ha betalt £12. Jeg vil påstå at det er en nokså stiv pris på step 3, der £10 ofte synes å være normen, men jeg klaget ikke, og etter å ha betalt ytterligere £2 for et program, kunne jeg innta klubbhusets bar, sette fra meg bagasjen i et hjørne og sette meg ned med en pint Stella cider til £3,90.

Wingate & Finchley ble i dagens utgave stiftet så sent som i 1991, ved en sammenslåing av klubbene Finchley og Wingate, men har selvsagt røtter mye lenger tilbake i tid. Finchley FC var den mest meritterte av de to, og ble stiftet så langt tilbake som i 1874. I 1902 ble de med i London League, før de i 1912 var med å stifte Athenian League (som mange kanskje vil vite var en velrenommert feederliga til Isthmian League). De fortsatte å hoppe frem og tilbake mellom disse to ligaene, før de omsider slo seg til ro i Athenian League etter andre verdenskrig. I 1952/53-sesongen gjorde de stor suksess i FA Cupen, da de først tok seg til de ordinære rundene for andre gang. Der ble Kidderminster Harriers slått 1-0 borte, og i andre runde ble selveste Crystal Palace slått 3-1, før det i tredje runde ble exit etter bortetap 0-2 for Shrewsbury Town.

Finchley gjorde det i det hele tatt godt i cupturneringer i denne perioden, og i løpet av 1950-årene var de et temmelig fast innslag i kvartfinalene av den prestisjetunge FA Amateur Cup. I 1964/65 nådde de også semifinalen, men på Arsenals hjemmebane Highbury måtte de gi tapt for Hendon; en av storhetene i amatør-fotballens glansdager. Våren 1954 vant Finchley uansett Athenian League før første og eneste gang, men fulgte opp med å deretter ende de på 2. plass tre ganger på rad (to av de tre gangene tapte de tittelen på målforskjell), før de i 1973 tok plass i Isthmian Leagues nye andredivisjon. Noen år senere ble denne omdøpt til Division One mens man utvidet med enda et nivå, og Finchley klarte aldri å ta seg opp i Isthmian Leagues øverste nivå før de etter en periode med økonomiske problemer valgte å slå seg sammen med Wingate i 1991.

For Wingate sin del ble den klubben stiftet i 1946 med det formål å bekjempe antisemittisme gjennom fotballen, og de tok navnet etter Orde Wingate – en britisk offiser som var involvert i den paramilitære Haganah-organisasjonen som kan ses på som en forløper til det israelske forsvaret. De startet opp i Middlesex Senior League, og var i 1951 med å stifte Parthenon League, der de ble den ligaens første seriemester, før de umiddelbart ble med i London League. Ti år senere fulgte et kort opphold i Delphian League, før den i 1963 ble ‘spist opp’ av Athenian League og ble sistnevntes nye andredivisjon. Men så kan man jo i og for seg spørre seg om dette i det hele tatt er den samme Wingate-klubben som er en del av dagens klubb, for Wingate slo seg i 1975 sammen med Leyton FC og dannet Leyton-Wingate. For selv om sistnevnte splittet igjen, var det først i 1992, lenge etter at man i 1984 reetablerte Wingate og startet opp med spill i Hertfordshire County League. De hadde tatt seg opp i South Midlands League Premier Division før sammenslåingen med Finchley i det herrens år 1991.

Dagens klubb tok etter sammenslåingen plass i South Midlands League, og etter å ha endt på 2. plass våren 1995, fikk de rykke opp i Isthmian League Division Three (ja, Isthmian League hadde den gang flere divisjoner enn i dag). Opprykk i 1999 ble fulgt opp med umiddelbart nedrykk, men en omstrukturering i 2002 sørget for at klubben ble plassert i Isthmian League Division One North. Etter to sesonger i Southern League i perioden 2004-2006, ble de flyttet tilbake sidelengs igjen til Isthmian 1 North, der de våren 2010 endte på 3. plass. Det betød at de sikret seg playoff-plass, men i semifinalen ble det hjemmetap med 2-3 for Enfield Town. 2010/11-sesongen ble imidlertid en ubetinget suksess da The Blues vant både Isthmians ligacup og London Senior Cup samtidig som en ny 3. plass sørget for en ny sjanse i playoff. Harlow Town ble slått 3-2 i semifinalen, og da de beseiret Brentwood Town med samme sifre i finalen, var de klare for Isthmian League Premier Division. Der har de holdt seg siden, selv om de var avhengige av hjelp og en solid dose flaks da de våren 2014 egentlig rykket ned, men senere ble benådet grunnet Worksop Towns i utgangspunktet (de forsøkte jo senere å angre seg, uten hell) frivillige degradering.

Finchley FC hadde allerede benyttet åtte forskjellige hjemmebaner da de i 1929 sikret seg tomten i Summers Lane der dagens anlegg ligger. Den nevnte hovedtribunen ble bygget ett år senere, og allerede i 1931 fikk man også på plass tribuneseksjonen på baksiden av denne. For de uinnvidde er det altså her snakk om et «dobbelsidig» bygg som både har tribuner ut mot både fotballbanen og mot rugby-banen ved siden av, og det er dette som gjør tribunen(e) ved Summers Lane helt unik og har gitt den status som verneverdig. For Wingate (eller ‘tidligere’ Wingate om man vil) sin del, mistet de i 1972 sin hjemmebane Hall Lane da den ble ofret for å bygge på motorveien M1, og de skal visst ha banedelt på Summers Lane allerede fra 1975.

Den spesielle hovedtribunen er bygget i art deco-stil, og noe bortenfor finner man blant annet klubbhuset og dets bar i det samme bygget som strekker seg et stykke nedover. Hovedtribunen er overraskende tilbaketrukket i forhold til banen, og i forkant av klubbhuset finner man der en seksjon der fire-fem betongtrinn utgjør en klassisk ståtribune under åpen himmel. På bortre kortside er det såkalt hard standing, og rett bak mål står i tillegg en liten ståtribune som gir tak over hodet. Tilsvarende har man også midt på bortre langside tak over hodet i form av et større overbygg, mens det på den siste kortsiden kun er hard standing under åpen himmel, og her er det også ganske trangt. Hovedtribunen som er det store trekkplasteret var ikke uventet også den delen av anlegget jeg selv likte best, og etter å ha unnagjort en foto-runde, kunne jeg returnere til baren for å få påfyll i glasset og også få kloa i en pin til £3.

Denne dagen var Staines Town på besøk, og tabellen for Isthmian League Premier Division var delvis noe uoversiktlig grunnet ulikt antall spilte kamper, men ved første øyekast så det ut som om begge lag trengte poeng av ulike grunner. Vertene hadde kun to lag mellom seg og Hendon som lå to poeng bak og befant seg på den siste nedrykksplassen, men samtidig hadde de en rekke kamper til gode på samtlige klubber bak seg, med unntak av Harrow Borough som også kun hadde spilt 19 kamper. For 11. plasserte Staines Town sin del hadde en dårlig periode sørget for at de var i ferd med å bli virkelig hektet av i playoff-kampen, og samtidig hadde de spilt flere kamper enn noen andre. Når man i tillegg kunne registrere at Staines hadde spilt hele sju kamper mer enn Wingate & Finchley, og at avstanden mellom de to kun var fem poeng, kan man vel kanskje si at tabellen løy noe.

Med det utgangspunktet var det nok trygt å si at ingen av disse to ville kunne ventes å blande seg inn i tetkampen, der Needham Market nå ledet an foran Bognor Regis Town, Havant & Waterlooville og Leiston som alle hadde kamper til gode på serielederen. Men da turens første kamp ble blåst i gang, fikk jeg se en frenetisk innledning der det muligens kunne stått noe sånt som 3-2 eller 3-3 etter et kvarters tid. Både Rob Laney og Reece Beckles-Richards hadde gode muligheter for hjemmelaget før Tanasheh Abrahams allerede i kampens fjerde minutt sendte de i føringen 1-0 med en herlig volley fra like utenfor 16-meterstreken. Kun et minutt eller to senere kom nesten utligningen da en heading fra en uidentifisert Staines-spiller ble reddet på streken av Bob Laney. Gjestene måtte imidlertid ikke vente lenge før de igjen var á jour.

Ti minutter hadde så vidt blitt passert da ballen falt til rette for Adrian Clifton, som fra utenfor 16-meteren sendte ballen forbi Blues-keeper Shane Gore. 1-1, i en periode som var preget av noe bortimot Hawaii-fotball. Herfra og ut var det dog sjansesløsingen de 170 betalende tilskuerne nok først og fremst vil huske fra denne kampen, for selv om det snart døde litt hen, var det fortsatt sjanser begge veier. Det meste gikk over eller utenfor, eller ble reddet av de respektive keepere. Clifton og Mohamed Bettamer hadde nettopp brent to gode sjanser for Staines da deres keeper Jack Turner måtte kapitulere og Reece Beckles Richards satt ballen i mål, men Blues-spissen var offside-plassert og linjemannen var oppe med flagget, slik at 1-1 sto seg til pause.

Det er neppe mange her hjemme (jeg vet kun om én til) som har lest den eminente boken «Changing Ends» av Mike Bayly, men han var i noen år involvert i nettopp Wingate & Finchley, og både i programmet og i et og annet bilde på veggen i klubbhuset fantes bevis for dette. Han har nå flyttet til Sheffield, men han engasjerte seg snart for å forsvare det jeg hevdet var en kanskje noe stiv inngangspris i en post på min Facebook-side. Ellers benyttet jeg pausen til å slå av en prat med noen fremmøtte fra begge leire mens jeg inntok en pause-pint. Hjemmefolket innrømmet at målet igjen må være å holde seg i divisjonen, mens representanter fra Staines-delegasjonen hevdet at playoff-toget nok allerede har gått og at de nå ville si seg fornøyd med en plassering midt på tabellen.

Innledningsvis var det noe lenger mellom sjansene i andre omgang, og det var nå nokså jevnspilt inntil hjemmelaget så ut til å tilrive seg et lite initiativ. Det var i hvert fall de som skapte sjansene i denne perioden med rundt en time spilt, og Swans-manager Johnson ‘Drax’ Hippolyte kan nok takke sin keeper Jack Turner for at vertene ikke scoret – spesielt da Turner med en solid inngripen hindret Beckles-Richards i å score sitt og hjemmelagets andre etter snaut halvspilt omgang. Noen minutter senere måtte han parere et brassespark fra Ben Pattie, og Turner fremsto nok etter hvert som en kandidat til tittelen «banens bestemann». På tampen ropte hjemmelaget på straffespark etter det de mente var en hands, men det ble raskt overskygget av at Swans-forsvarer Tommy Brewer nesten taklet ballen inn i eget mål. Heldigvis for ham ble han reddet av keeper Turner, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling.

Etter en siste pint i klubbhusets bar, rasket jeg omsider med meg bagasjen, takket for meg og gikk for å la buss 263 frakte meg ned til East Finchley tube-stasjon, der puben The Old White Lion lå beleilig plassert rett ved siden av. Dermed ble det sannelig enda en liten rast der før jeg beveget meg sørover. Jeg valgte å la Northern Line frakte meg helt ned til Balham, og fikk også en liten halvtime på øyet på turen dit ned. Derfra gikk ferden med lokaltog til East Croydon, og snart hadde jeg sjekket inn. Jeg hadde vurdert en pint på den gode puben Porter & Sorter, men ved ankomst East Croydon hadde den sett temmelig mørklagt og stengt ut, så jeg trakk meg i stedet tilbake med en pizza og sovnet mens jeg så høydepunkter fra dagens runde i Football League. 

 

 

English ground # 376:
Wingate & Finchley v Staines Town 1-1 (1-1)
Isthmian League Premier Division
Summers Lane, 26 December 2016
1-0 Tanasheh Abrahams (4)
1-1 Adrian Clifton (11)
Att: 170
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield
Previous game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town

 

More pics