Lørdag 12.10.2019: Orkla v Verdal
Jeg hadde som tidligere nevnt bestemt meg for å påføre meg selv en solid dose frustrasjon og lidelse ved å følge FFKs sesongavslutning denne høsten, og i forbindelse med deres bortekamp mot Stjørdals-Blink på søndagen var det derfor naturligvis på sin plass å ta en helg i Trøndelag for også å få med seg en breddekamp på lørdag. Jeg hadde i god tid booket tog både frem og tilbake, samt overnatting i Trondheim-området. Lørdag morgen var jeg oppe i otta for å komme meg inn til Oslo og med morgentoget fra Oslo S til Trondheim. Jeg fikk etter hvert litt ekstra søvn på toget, men våknet omtrent idet vi ankom nettopp Otta. På vei over Dovrefjell så jeg jeg dessverre ingen moskus, men jeg konstaterte at det gikk mot vinter etter å ha snøen som lå der oppe.
Undertegnede ble ikke med toget hele veien til endestasjonen, men hoppet av på Heimdal, like sør for Trondheim. Herfra skulle jeg nemlig ta meg rett til dagens kamp, og jeg var avhengig av å komme meg med planlagt buss for å nå frem i tide. Det så imidlertid dårlig ut med tanke på bussen som skulle frakte meg det første stykke til City Syd, så derfor tok jeg beina fatt og tilbakela de anslagsvis to kilometerne på 20-25 minutter. Der kunne jeg puste ut mens jeg sammen med en haug av andre ventet på bussen…som lot vente på seg. Jeg begynte å frykte for dagens kamp da forsinkelsen passerte ti minutter, og da den omsider kom, hadde sjåføren en lite lystig beskjed til de ventende.
Etter en kikk på kampprogrammet for lørdagen, sto det tidlig mellom to kamper, og begge var i 3. divisjon avdeling 5. Men all den tid Melhus sin motstander var et reservelag i form av Raufoss 2, fristet det selvsagt langt mer med oppgjøret Orkla v Verdal, og etter et forsøk på å finne bilder av de to kamparenaer forsterket det sammen med en kikk på tabellen inntrykket av at det måtte bli Orkla. Derfor var jeg (og bagasjen min) nå på vei til Fannrem, men bussjåføren på den forsinkede bussen kunne etter at en småbarnsfamilie hadde hoppet på fortelle at han nå ikke hadde plass til flere passasjerer. De har tydeligvis ikke ståplasser på bussene i Trøndelag! Nå begynte det virkelig å spøke for kamp, og jeg var i ferd med å sjekke mulighetene for å rekke frem til Melhus da sjåføren fulgte opp med å fortelle at han ville ringe en drosjebil.
Jeg fryktet jo at dette ville ta en viss tid, men ikke mer enn rundt fem minutter etter at bussen hadde kjørt videre, stoppet en taxi for å ta med oss fire som sto igjen. Det gikk heller ikke altfor lenge før vi faktisk tok igjen og passerte bussen, og etter å ha sluppet av de to første ved avkjøringen til Buvika eller Børsa, fortsatte vi langs E39 til Orkanger, der det siste kvinnemennesket hoppet av og ønsket meg god kamp etter å ha forklart drosjekusken hvor stadionet jeg skulle til lå. Han sa han kun kunne stoppe på bussholdeplasser betjent av den aktuelle bussen, siden det var busselskapet som betalte, men det var greit for meg siden jeg uansett hadde blinket meg ut en holdeplass rett utenfor Fannremsmoen, som jeg fortsatt velger å kalle Orklas hjemmebane.
Der ankom jeg med et drøyt kvarter til avspark, så frykten viste seg til slutt å være ubegrunnet. Jeg var i Fannrem, klar for kamp. Fannrem er for øvrig et sted i Orkdal kommune, beliggende omtrent fem kilometer sør for kommunesenteret Orkanger, og det er sammenhengende bebyggelse mellom de to. Dette er kjent som hjemstedet til både Nils Arne Eggen og naturlig nok også hans sønn Knut Torbjørn (som jo huskes med glede av FFK-folket), og om vi beveger oss utenfor fotballen så er også skihopperen Roar Ljøkelsøy herfra. Fannrem og Orkanger har til sammen drøyt 8 000 innbyggere, og Orkanger har jo nå for øvrig også gitt seg selv bystatus. Ellers renner elven Orkla forbi her på sin vei ut i Orkdalsfjorden, som igjen er en sidearm til Trondheimsfjorden, og Orkanger er også en av midt-Norges viktigste industriknutepunkt.
Det var litt om Fannrem og Orkanger, men nå var det fotball som sto i fokus for meg da jeg betalte meg inn med 100 kroner og fikk et 4-siders program med på kjøpet. Den hadde det aller viktigste av informasjon; en ‘trenerens spalte der vi ble ønsket velkommen og fikk lese litt tanker før kampen, en introduksjon av to av Orkla-spillerne, en tabell, samt de to klubbenes tropper. Etter å kikket meg raskt rundt på Fannremsmoen rakk jeg også både å bla gjennom programmet og å oppsøke kiosken for å få meg litt sårt tiltrengt mat i skrotten før det dro seg til og spillerne entret banen i påvente av avspark. Jeg så ingenting til Nils Arne Eggen som jo en periode trente Orkla FK, og som skal bo like oppe i veien, men det var anslagsvis 200-250 andre som hadde møtt opp for å se dette viktige bunnoppgjøret.
Orkla FK ble stiftet i 1998, og var et resultat av en sammenslåing av Orkdal IF og Orkanger IF. Tanken var naturlig nok å samle kreftene og sammen skape et topplag i regionen, men det har ikke alltid vært noen dans på roser. I 1999 endte de på en 4. plass i 2. divisjon, men rykket året etter ned da antall avdelinger i 2. divisjon ble halvert fra 8 til 4 foran 2001-sesongen. Det nærmeste de kom retur til nivå tre var da de i 2003 vant avdelingen men tapte for Kolstad i kvalik. I stedet var det indre stridigheter som skapte overskrifter, for det var store motsetninger mellom de to grupperingene tilhørende henholdsvis Orkanger IF og Orkdal IL, og det var mangel på resultater og engasjement rundt laget. Det hele endte med at Orkanger IF i 2009 trakk seg ut igjen av samarbeidet og stilte eget lag i 6. divisjon.
For Orkla FK sin del endte det med nytt nedrykk til 4. divisjon i 2010, nok en gang etter en reduksjon i antall avdelinger; denne gang da 3. divisjon gikk fra 24 til 12 avdelinger. Med nytt styre i Orkla fikk man dog en «ny start» for klubben, og Nils Arne Eggen kom inn som på trenersiden. Han førte de tilbake til 3. divisjon i 2012, og da han takket for seg i 2016 hadde Orkla ved et par anledninger vært nokså nære på opprykk til 2. divisjon i form av et par andreplasser. Eggen er nå borte, men da 3. divisjon igjen halverte antall avdelinger til 6 ved slutten av 2017-sesongen, overlevde Orkla denne gang, og befant seg fortsatt enn så lenge i 3. divisjon da jeg nå kom på besøk.
Fannremsmoen er nok i disse dager kjent også under et sponsornavn som det er vanskelig å unngå å legge merke til når man besøker stadionet. Uansett er det et anlegg som domineres av den etter forholdene store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, der den strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde. Den flotte tribunen er da også anleggets eneste, men man kan selvsagt stå under åpen himmel til sidene for tribunen, eller for den saks skyld på motsatt langside der man for øvrig også har både laglederbenkene og et ‘tårn’ som man blant annet filmer kampen fra. Bak det ene målet har man klubbhuset og kiosk. For en som er vant til Oslo-områdets mange nitriste kunstgress-anlegg, vil Fannremsmoen være en trivelig arena å besøke. Kunstgress er det dessverre også her, men man har i hvert fall følelsen av at man besøker noens ‘hjem’, og den nevnte overbygde tribunen sørger for noe mer interessante fasiliteter.
Med tre runder igjen i 3. divisjon avdeling 5 var det dessverre klart at det gikk mot tittel og opprykk for Rosenborg 2, og dermed altså nok et reservelag opp på nivå 3. Gjøvik-Lyn hadde vist seg som tøffeste utfordrer, men hadde ni poeng og en haug med mål å hente inn på RBK-reservene, så det var beklageligvis kjørt. Mer spenning var det i bunnen, der to lag skulle slå følge med den klare jumboen Steinkjer ned i 4. divisjon. Dagens bortelag Verdal lå dårligst an, men hadde etter en liten oppsving på høsten nå kun ett poeng opp til Orkla på tredje siste. Kun målforskjellen skilte Orkla og Kongsvinger 2 som lå på plassen over, på rett side av streken, og derfra var det ytterligere ett poeng opp til Raufoss 2. Det var altså en særs viktig kamp jeg skulle overvære på Fannremsmoen denne lørdagen.
Orkla kom fra viktig borteseier over Kongsvinger 2, men Verdal sto nå med 4-5-1 på de ti siste etter å ha sett temmelig fortapt ut i begynnelsen av august, og det var de grønnkledde gjestene som tok et spillemessig initiativ på Fannremsmoen. Således var det også de som kom til de største sjansene i kampens innledning, og ikke minst hadde de en heading i tverrliggeren. Det var altså mot spillets gang da Orkla kontret inn 1-0 etter drøye 25 minutter. Høyrebacken Sindre Tørset Valø gjorde godt forarbeid da han forserte to Verdal-spillere og spilte gjennom Sonre Ysland som alene med keeper satt inn 1-0 for de hvite. Det hjalp tilsynelatende på nervene, for Orkla fikk litt vedre skikk på defensiven etter dette, og selv om Verdal fortsatt kjørte kampen ute på banen, sto det 1-0 da dommeren blåste for pause.
Andre omgang startet som den først, med Verdal-press, og de var uheldige da de tidlig i omgangen traff stolpen. Deretter skiftet kampen karakter da gjestenes Jonas Hågensen Kokås fikk sitt andre gule kort ti minutter ut i omgangen og Verdal ble redusert til ti mann. Orkla tok snart mer over, og etter drøyt halvspilt andre omgang doblet Arnstein Buøy ledelsen til 2-0 etter å ha ført ballen fra midtbanen og sendte ballen i mål. Orkla kunne nå kontrollere inn de tre poengene, og på overtid fastsatt Victor Wisløff til 3-0 da han var frempå på en retur fra Verdal-keeperen. Jeg anslår at det var et sted mellom 225 og 250 tilskuere, og hjemmefolket blant disse kunne fornøyd konstatere at man nå hadde skjebnen i egne hender i og med at man skulle opp mot Raufoss 2 i neste kamp.
Nå vet man jo hvordan disse hersens reservelagene har det med å styrke troppene sine når det gjelder, og uten at jeg har satt meg inn i hvorvidt dette var tilfelle, kan jeg i ettertid røpe at Orkla tapte stort på Raufoss og til slutt måtte slå følge med Steinkjer og Verdal ned, mens andrelagene til KIL og Raufoss klarte seg. For min del forlot jeg nokså raskt Fannremsmoen for å komme meg tilbake mot Trondheim, og bussen slapp meg av langs E6 der jeg hadde betalt 495 kroner for overnatting ved Sandmoen B&B. Det viste seg å være en motell-lignende affære, og etter å ha sjekket inn nøyde jeg meg med å slenge fra meg bagasjen og puste ut et kvarters tid før jeg busset videre inn til Trondheim sentrum.
Det var nemlig på sin plass med en aldri så liten bytur i bartebyen, og om jeg har hatt et noe anstrengt forhold til Trondheim og trøndere (som RBK må ta mye av skylden for), må jeg innrømme at det er en fin og trivelig by. Første stopp var ØX Tap Room, før turen gikk videre til Trondhjems Mikrobryggeri. Begge fikk solide tomler opp, men jeg hadde flere steder å sjekke ut, så det ble deretter en tur innom Kjeglekroa. Kvelden ble avsluttet på den engelske puben Three Lions, der det var stappfullt av folk som hadde møtt opp for å se landskampen mellom Norge og Spania. Jeg ankom halvveis ut i første omgang, og heldigvis med god timing, for like etter måtte de foreløpig stenge inngangen for ytterligere besøkende. Etter en trivelig kveld på byen i Trondheim var det omsider bare å busse tilbake til min base. Og dagen etter skulle FFK i aksjon oppe i Stjørdal.
Norwegian ground # 116:
Orkla v Verdal 3-0 (1-0)
3. divisjon avd. 5
Fannremsmoen, 12 October 2019
1-0 Sondre Ysland (26)
2-0 Arnstein Buøy (69)
3-0 Victor Wisløff 21 (90+1)
Att: About About 225-250 (est)
Admission: 100 NOK
Programme: Free (4 page leaflet)
Next game: 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad
Previous game: 06.10.2019: Fredrikstad v Moss