Fredag 25.10.2019: Ålgård v Frøyland
Noen vil muligens mene jeg må lide av sadomasochistiske tendenser i og med at jeg høsten 2019 bestemte meg for å følge serieinnspurten til Fredrikstad både hjemme og borte, men siden min planlagte oktober-tur til Storbritannia gikk i vasken, måtte jeg jo finne på noe. Det bød også på noen muligheter til å kombinere FFKs kamper med en langhelg og litt breddefotball i andre deler av landet. Så også denne helgen, da jeg i forbindelse med FFKs sesongavslutning borte mot Vidar bevilget meg en helgetur til Stavanger. Jeg vurderte opprinnelig å ta toget begge veier, men da fly ikke var noe særlig dyrere enn tog til Stavanger på fredagen, valgte jeg å booke plass på Norwegian sitt formiddagsfly. Det fikk holde med så lang togreise én av veiene.
Jeg kom meg uten problemer til Sola, og idet jeg kom ut av terminalen, sto passende nok en av flybussene og ventet klar til avgang. Det var ikke det billigste alternativet, men jeg kom meg raskt og enkelt inn til sentrum av Norges olje-hovedstad. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid; faktisk hadde jeg et par timer å slå i hjel før det var klart for innsjekking, og jeg spaserte i ro og mak langs Skagen der jeg hadde bitt meg merke i at serveringsstedet Cardinal kun var få minutter fra å åpne for dagen. Det viste seg ikke bare å holde stikk, for det viste seg også å være et meget godt sted. Dessverre skulle det inntrykket ikke vare, men foreløpig var jeg tilfreds der jeg tok meg en cider eller to i påvente av innsjekkingen. Jeg hadde betalt 1 071 kroner for to netters overnatting ved Skansen Hotel, og etter å ha sjekket inn var jeg temmelig raskt på vei ut i byen igjen.
Jeg hadde nemlig fortsatt litt tid før jeg satt kursen mot kveldens kamp, så det ble en tur innom både Phileas Fogg, Korvetten og Alexander Pub før jeg lot toget frakte meg fra Stavanger til Sandnes Sentrum. Også der ble det tid til en aldri så liten vanningspause før neste etappe, og det skjedde på Melkebaren. Det var en frisk pris jeg måtte punge ut med for mitt lille glass med IPA, men snart var jeg igjen på farten. Etter å ha lastet ned appen til Rogalands svar på Ruter (mobilen begynner å bli temmelig full av slike forskjellige apper!) kunne jeg buss fra Sandnes til Ålgård, som var åsted for kveldens kamp. Av fredagskampene hadde jeg nemlig valgt meg 4. divisjons-oppgjøret mellom Ålgård FK og lokalrivalene Frøyland.
Ålgård er administrasjonssenter i Gjesdal kommune, og ligger en drøy mil sørøst for Sandnes. Omtrent 9 000 av kommunens drøyt 11 000 innbyggere bor på (eller i?) Ålgård, som vokste frem rundt bedriften De Forenede Ullvarefabrikker. Denne hjørnesteinsbedriften ble i 1870 grunnlagt av haugianeren Ole Nielsen under navnet Aalaards Uldspinderi. I 1990-årene sluttet de med produksjon i Norge, men Ålgård har i dag en viss industri av annen type. Togene går heller ikke hit lenger, men da Ålgårdbanen mellom Sandnes og Ålgård ble åpnet i 1924 var det faktisk som første del av den planlagte Sørlandsbanen. Stortinget omgjorde deretter vedtaket og la om ruta for Sørlandsbanen. Ålgårdbanen sies å ikke være nedlagt, men innstilt på ubestemt tid, og det sies å være et visst lokalt engasjement for gjenåpning av linja.
Strekningen Ålgård – Figgjo skal dog fortsatt være i bruk til dresiner og saktegående veterantog, og det hadde sikkert vært interessant å sjekke ut nærmere, men nå hadde jeg andre planer denne fredagskvelden. Skjønt navnet på vannhullet jeg etter råd hadde valgt meg i Ålgård (der utvalget syntes meget skrint) vitnet om en viss forbindelse til jernbanen. Lokstallen hadde tydeligvis akkurat åpnet dørene, men jeg fikk vite at det skulle være stort lukket selskap der. Uten andre alternativer i nærheten dristet jeg meg til å spørre om det gikk greit å ta en kjapp øl, og paret som kom inn samtidig som meg viste seg å være ‘arrangørene’ som heldigvis ga grønt lys da jeg lovet å være forduftet i løpet av en halvtime.
Det hadde ikke gått særlig mer enn et kvarter da jeg takket for meg, ønsket de lykke til med selskapet og gikk for å la en buss frakte meg opp til Nye Ålgård Stadion. Jeg hadde lest meg til at det er Figgjo som historisk sett er Ålgårds erkerivaler, og at man i senere år også har hatt en til tider heftig rivalisering med Sandnes Ulf (eller deres forgjengere), men min groundhopper-kollega Kjell fra Egersund hadde sendt meg link til en artikkel i lokalavisen Gjesdalen der det gikk tydelig frem at også oppgjørene mellom Ålgård og Frøyland er noe helt spesielt. Med solid spalteplass tok de for seg oppgjøret mellom de to, med beretninger om rivaliseringen og med intervjuer av tidligere spillere som fortalte hva det betød å vinne disse kampene. Jeg følte at jeg hadde gjort et godt valg av kamp denne kvelden.
Ålgård FK er som navnet hinter om en ren fotballklubb, og det er jo ikke alltid hverdagskost i blant klubbene i breddefotballen her hjemme. Klubben antas å ha blitt stiftet i 1915, og faktisk spilte de en periode på øverste nivå av norsk fotball. De gjorde seg blant annet bemerket ved å lede sin avdeling av Norgesserien etter høstens kamper av 1938/39-sesongen, selv om de til slutt måtte gi tapt for Stavanger IF. Norgesserien var regionalisert såpass heftig at det var et tosifret antall avdelinger (noen distrikter hadde for øvrig flere avdelinger), men da Hovedserien så dagens lys i 1948, var det en toppdivisjon med ‘kun’ to avdelinger. Og Ålgård var fortsatt med der oppe. I hvert fall frem til 1950, da nedrykket kom. 1940-årene var Ålgårds storhetstid, godt hjulpet av sin hjørnesteinsbedrift, men senere gikk det nedover.
Klubben har i lange perioder vært fast innslag på nivå tre, og der spilte de så sent som i 2014. Etter tolv sammenhengende sesonger i 2. divisjon rykket de det året ned, og to år senere havnet de på nedre halvdel av sin 3. divisjons-avdeling da antall avdelinger på det nivået skulle reduseres foran 2017-sesongen. Det betød nedrykk til 4. divisjon, og der befinner de seg fortsatt. På tidspunktet for mitt besøk befant de seg på en 6. plass på tabellen for 4. divisjon Rogaland avdeling 2, og hadde egentlig ingen realistiske muligheter for å klatre mer enn én plass før sesongslutt. Bortelaget Frøyland på sin side ledet an i beitet bak suverene Åkra. Sistnevnte hadde vunnet 20 av sine 21 kamper og kun mistet to poeng, og hadde hele 14 poeng ned til toer Frøyland med fem runder igjen. Således kunne de feire avdelingsseier om Frøyland ikke vant denne kvelden.
Jeg ankom Nye Ålgård Stadion med en halvtimes tid til avspark, men utenfor bar inngangspartiet preg av å være en byggeplass med store avsperringer og den slags, og da jeg fulgte noen ungdommers eksempel ved å ta en snarvei via en gjørmete skrent, gikk jeg rett og slett på ratata så lang jeg var. Det var bare å komme seg inn på et av anleggets toaletter under hovedtribunen. Kanskje var det ikke helt meningen at jeg skulle være der inne, for jeg fikk et merkelig blikk fra en lagleder som hastet inn i garderoben rett ved siden av, men jeg fikk i hvert fall tørket av meg det verste og gjort meg forholdsvis representativ. Det var åpenbart også gratis inngang ved Nye Ålgård Stadion, som man utfra navnet forstår er et nytt anlegg. Det ligger like ved gamle Ålgård Stadion, men er et mer moderne anlegg, og den domineres av den store hovedtribunen som også er anleggets eneste. Den gjør at man har gode fasiliteter her sammenlignet med mange klubber høyere opp i systemet, selv om man dessverre også her har valgt kunstgress.
Kampen i seg selv var nok et lite antiklimaks for de som foretrekker mye mål og målsjanser, for det skjedde usedvanlig lite foran de to målene. Kampens første ordentlige sjanse kom faktisk først på overtid av første omgang, men den var til gjengjeld stor. En Frøyland-spiller ble spilt gjennom alene med keeper, men avslutningen gikk via Ålgårds sisteskanse Martin Halvorsen og til corner. Dermed 0-0 til pause, men det var ikke spilt særlig mer enn et minutt av andre omgang før ballen lå i garnet. En kjempetabbe i Ålgård-forsvaret, og Scott Vatne pirket inn 0-1. Ålgård var kanskje litt uheldige, for om det var noen som hadde hatt et marginalt overtak, var det de, og med et drøyt kvarter igjen headet Eden Zormah i tverrliggeren for vertene. Nærmere kom de ikke, og det endte 0-1 foran det jeg talte meg frem til å være 152 tilskuere, men som arrangøren hevdet var 200.
Uansett var det bare å sette kursen tilbake mot Sandnes og Stavanger, og første etappe gikk med buss tilbake til Sandnes, før jeg toget videre derfra. Tilbake i Stavanger var det bare å kaste seg ut i byens uteliv for å teste noen flere skjenkesteder, og i tur og orden var jeg innom Bøker og Børst, På Kornet, Piren Pub, Frøken Pil, og til slutt Broremann Bar. Omtrent halvveis gjennom denne rundturen traff jeg også på en gruppe av andre FFK-fans som hadde tatt turen over for å se sesongavslutningen til FFK dagen etter og som nå drev ivrig begersvinging i en slik grad at de ble bedt om å forlate stedet da en av de var temmelig overstadig. Jaggu havnet vi ikke på samme sted da også jeg gikk videre, før de ble forvist også derfra. Selv kom jeg meg til sengs før det ble for galt, og kunne få litt etterlengtet søvn før lørdagens FFK-kamp hos Vidar.
Norwegian ground # 121:
Ålgård v Frøyland 0-1 (0-0)
4. divisjon Rogaland avd. 2
Nye Ålgård Stadion, 25 October 2019
0-1 Scott Vatne (47)
Att: 152 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Next game: 26.10.2019: Vidar v Fredrikstad
Previous game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK
Previous norwegian game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden
